fredag 16. august 2019

Nordmenn som tror på Allah


På NRK kveldsnytt sist torsdag var Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i en ordveksling om radikalisering.
Begge mente at det var viktig å forsøk å stoppe radikaliseringen, enten den nå skjer på det som kalles høyre eller venstresiden.
Det positivt mest oppsiktsvekkende i det Erna sa var at Allah er et personnavn eller et særnavn og ikke generisk navn eller samnavn. Vel, hun sa det ikke direkte, men logikken og konteksten tilsier at hvis hun vil være eksplisitt på dette, så er det nettopp helt klart og tydelig hva hun sa eller i hvert fall mente.

Men ingen i media eller på nettet har så langt sagt noe om betydningen av dette og hva det innebærer å se og skjønne nettopp at Allah er et personnavn. Folk og kommentatorer synes helt immune, eller allergiske, overfor problemstillingen. Den angår oss ikke, - og derfor skal den heller ikke angå eller gjelde for andre.
Sannheten er at å skjelne mellom særnavn og samnavn her er helt avgjørende for hvordan vi forstår og oppfatter islam og muslimer, hver enkelt av dem. De fleste muslimer vil ta sterk avstand fra oppfatte Allah som et samnavn og runnen synes å være opplagt, uten at jeg komme nærmere inn på dette akkurat nå og her.
En nordmann, en amanuensis med kontrafobisk, innbitt frykt – han ser det ikke selv, så ikke spør ham - for islam, nøler imidlertid ikke et sekund når han liksom «fastslår» på sin Face at Allah er et generisk navn. Man kan spørre seg hvorfor han gjør det og hvorfor han begir seg inn på denne høyst innsnevrede intellektualistiske leken, eller strategien, og mitt svar er at han tror det vil tjene saken hans, ideologien hans. Og den ideologien – han er jo dessuten ateist – går jo som de fleste vil ha fått med seg på aktivt i tale og skrift å fremme islam og muslimenes interesse her i landet og Vesten generelt.
Men kan vi nå fremover se at Erna vil gå til felts mot slike misoppfatninger av hvem Allah er som Gule forfekter? Kan vi forvente dette av henne, i og med at nå faktisk har sagt eller indirekte innrømmet at Allah er et personnavn og ikke et generisk navn?
Mitt svar er: Nei. Vi kan ikke forvente at Erna legger seg i sælen for å få folk og media til skjønne hvilken enorm betydning det har for folk og fremtid å kunne skjelne og skille mellom Gud og Allah. Men, men, det kan komme en annen dag.

Tilbake til dagens kommentar om seansen mellom Erna og Jonas Dagsrevyen i går, i korte trekk og for ikke å gjenta hva som ellers sies og skrives om dette i Media:

Solberg påpekte at muslimer opplever mye «hverdagsrasisme» og dette må vi slå ned på. Vi burde arbeide aktivt internasjonalt for å stenge ned nettsteder som gir en plattform for radikaliseringen.
Støre var tydelig på at «vi» må inn i skolemiljøene, barnehavene, slik at vi kommer tett innpå …
Støre gjorde det klart at det er forbudt i Ap å bruke ord som «snikislamisering» og programleder stilte Solberg mot veggen idet Solberg jo har gitt folk som ikke går av veien for nettopp å bruke ord som «snikislamisering». Solberg snakke seg bort fra spørsmålet på en etter min mening ryddig måte.

Men så kom det noen ord ingen ser ut til å merket seg og som jeg ikke har sett noen har kommentert på de mest leste nettstedene, ord som for meg fikk meg til å hoppe i stolen, men som for de aller fleste gikk hus forbi, som om ingenting hadde skjedd.

Men før jeg kommer til poenget her, vil jeg peke på det faktum at media generelt omtaler Allah som Gud, det gjelder i NRK så vel som i de andre kanalene og i avisene. Media går ut fra som en selvfølge at Allah og Gud er identiske. (Det læres vel da også i dogmatisk form i skoleverket og i byråkratiet, ja, også i fagforeninger og på styremøter kanskje til og med i Norges Bank, - og på Børsen).

Media hekter seg helt tydelig på hva som står i de fleste leksika at jo, Allah betyr Gud. De tar med andre ord tak i denotasjonen av begrepet Gud og gir konnotasjonen av begrepet fløyten, av en eller annen grunn. (Konnotasjonene av et begrep er alle de assosiasjoner begrepet gir og det som gir begrepet et spesifikt, personlig og normerende innhold). Man skulle tror at det var livsviktig for mediene å fortelle folk at Gud og Allah er den samme. De tenker vel at det er en nødvendig forretningsmessig forutsetning at hvis media ikke gjør det, vel, så vil de tape anseelse, markedsandeler og – penger og profitt.

Det ligger nær å tenke at media her bevisst forsøker å legge føringer på sitt publikum, at media, kanskje uten at de fleste mediamenneskene er klar over det selv, faktisk har en agenda og da implisitt opererer på et primært ateistisk-ideologiske, eller sosialistisk grunnlag. De har med andre ord et slags metafysisk grunnlag for hva de driver på med, man skulle til og med kunne tro at Media hadde overtatt rollen som en allestedsnærværende og allvitende Gud. Det vil da også ofte passe mediamenneskene godt at de kan identifisere Allah med Gud og Gud med Allah. (Begge er førøvrig, for hardbarkede sosialister, en illusjon som det er best å kvitte seg med, fordi det jo er farlig og skadelig å tro på illusjoner!).

Alt dette sier noe om gudsbildet og relasjonen mediamenneskene måtte ha eller ikke-ha til Gud. De vil at virkeligheten skal være slik de oppfatter den, eller rettere: konstruere den. Å «vite» blir liksom guden deres, en gud de gjerne vil identifisere seg med alle lovlige middel pådytte andre. De vil ikke se og ta inn over seg at identiteten mellom Gud og Allah er en konstruksjon og derfor en avgjort like stor og inderlig illusjon å bygge på, som den illusjonen de hevder andre, og da spesielt kristne, selv tror på.
Media ser ikke at de har et problem. At det bør ligge svær og reell bekymring under. En bekymring de ikke bekymrer seg med.

Hva var det så Erna sa og som fikk meg til å hoppe i stolen? Jo, hun sa at – alle - «nordmenn som tror på Allah» bør beskyttes … osv
Hele ordvekslingen mellom Støre og Solberg gikk ut på at «vi» måtte sette inn tiltak mot radikalisering, at «vi» bør komme tettere innpå, som Støre sa, i skolene, i barnehavene og hvor det nå måtte være. (I seg selv ganske urovekkende uttalelser. Støre viser her de mer eller mindre bevisstgjorte totalitære krefter som gjemmer seg under i all sosialisme).

«Vi må beskytte nordmenn som tror på Allah».

Tygg litt på det. Den er «lur», en «stemmefanger» av rang. «Dix point». Den er i tillegg oppsiktsvekkende, selv om den ikke vekker den minste oppsikt. Utrolig nok, i min optikk. Og dessuten er den uttrykk for klar logikk, av slags: Hvis Solberg hadde sagt at «vi må beskytte alle nordmenn som tror på Jesus», ville de fleste se et absurdistisk teaterstykke. Eller: Vi må beskytte alle som tror på Kristus og Muhammed. Dét ville ha vært helt i tråd med gjengs konsensus: Full religionsfrihet. Alle skal beskyttes mot alle. Alle troer og alle religioner er like og – skal likestilles. Noe annet paradigme skal for alle praktiske formål i prinsippet være forbudt. For prinsippets skyld. Ikke for Guds skyld.

Og, «by the way»: Der det snakkes om beskyttelse, forutsette det objektiv og utvilsom trussel, fare, ja, og høyst sannsynlige og kanskje til og med nært forestående og konkrete, systematiske og kontinuerlige angrep. (Selv om det her snakkes om kulturell beskyttelse, ikke bent frem militær beskyttelse, selv om dette også ligger under). Torsdagens sensommerdebatt fikk dermed et anstrøk av krigslignende tilstander, her og nå, og fremover. Vi ble foreskrevet et like ufravikelig som urovekkende fremtids-scenario, et scenario og en lett forståelig uro, som forøvrig ble godt dempet inntil det ikkeeksisterende av en ellers fin og gemyttlig koreografert sensommernatt. 

Det er første gang en politikere her i landet som har ytret noe lignende. I hvert fall i Media og i beste sendetid.  Men dette går altså hus forbi overalt. Ingen ser ut til oppfatte at det Erna Solberg faktisk her gjør, er å gjøre seg til den første politiker som i klartekst forutsetter at Allah og Gud er to helt ulike «størrelser» og derfor inkompatible og komplett fremmede overfor hverandre, (slik det jo også fremgår av Koranen selv).

Kom Solbergs uttalelse som en forsnakkelse? Psykologen Sigmund Freud skrev en del om forsnakkelser. Han mente at de røpet noe genuint om hvordan den som forsnakker seg «egentlig» tenker eller føler og at forsnakkelsen derfor sier mye om hvem den personene som forsnakker seg «egentlig» er.

Hvor om allting er: Små forsnakkelser er ofte morsomme og lett å tilgi. Alle begår før eller senere slike forsnakkelser. Men jeg tror ikke Solberg forsnakket seg på «tradisjonelt» vis i dette programmet, nei, hun forsnakket seg ved å henvise til noe i underbevisstheten hennes som – kanskje nærmest av seg selv – har fortalt henne at Allah og Gud ikke er den samme. At det ikke kan stemme når noen hevder det motsatte. Jeg tror med andre ord at det ikke først og fremst var politikken som fikk henne til å formulere seg slik hun gjorde, nei, det var den underbevisste «matematikken» i det hele som nærmest plumpet frem, som et lysende sannhetskorn i et nanodelts sekund, på scenen, i den store fortryllende mediaverden. I seg selv viste dermed Erna Solberg at det er noe sunt, godt og realistisk som arbeider i henne som forteller henne hva som er fake og hva som ikke er det.

Selv mener jeg at jeg så et glimt av selvforskrekkelse i Solbergs øyne idet det glapp ut av henne en setning som altså impliserer at Allah og Gud ikke er den samme Gud. Det var som om hun tok seg i det, idet hun fortsatte i debatt-tralten med Støre som før, kanskje i det håp at ingen ville la seg merke med forsnakkelsen og i den faste overbevisning at folk likevel ikke gidder å bry seg. At likegyldigheten her gjøres til et høyt ladet og meget potent og politisk aktivum, får nå så være, og forbli på disse politikernes kappe. 

Jeg tror vi skal vente lenge på at neste politiker vil «forsnakke» seg så sant som Erna Solberg gjorde torsdags kveld, midt på lyse sommeren.   





Nåden i islam, id (eid) og påskefeiringen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar