torsdag 4. mai 2017

Om den franske flukt fra friheten?



Fra Wiki: The first round of the 2017 French presidential election was held on 23 April 2017. As no candidate won a majority, a run-off election between the top two candidates, Emmanuel Macron of En Marche! and Marine Le Pen of the National Front (FN), will be held on 7 May 2017.

Franskmennene – i likhet med svenskene – flykter ikke bare fra friheten og tryggheten, enten den er økonomisk eller identitetsmessig - men også fra selvrespekten eller selvaktelsen, dette å ha et inderlig godt forhold til hvem man er, men sann, god samvittighet og god grunn rotfestet i fornuft og ikke sentimentalitet og hersketeknikker aktørene «in the limelight»  bruker for å logre for den såkalte godhet og de selvoppnevnt «gode».
De har ikke forstått at dhimmitude tar lang tid å etablere, at den kommer snikende, at den inkorporeres sakte i tanker, ord og handlinger, og at det faktisk er en vanesak i prosess som bestemmer om man til slutt virkelig blir en formell dhimmi, ikke bare et servilisert menneske in spe, og hvor man sakte men sikkert venner seg til at man synker, men da nesten umerkelig idet man bare anelsesvis skjønner implikasjonene og omfanget, bare naboen synker nedover mot bunnen i samme takt - eller raskere-  som dem selv. Den enes brød er den annens død. Det er tross alt bedre å ha noe mindre brød å spise hvis naboen samtidig bare har enda mindre.

De vet ikke hvordan man koker en frosk (ved å gå fra lunken til kokende vann i gryta). De ønsker heller å befinne seg litt høyere på den sosiale rangstigen, litt høyere på hierarkiet og der enda litt høyere enn den gjengse innvandrer, som franske naboer føler seg litt høyere og litt mer verdifulle enn, i kraft av dette fortsatt å kunne nyte en følelse eller forestilling om at Frankrike og det franske fortsatt tilhører nettopp de franske, det franske, individuelle franske JEG.

Det rare er at økningen av selvfølelsen øker med reduksjonen i selvrespekten. De tror at økt selvfølelse innebærer økt selvrespekt, en gedigen illusjon og et plot egnet for stand-up-komikere av det mer morbide eller virkelig nihilistiske eller sosiopatiske slaget.
Å, joda, det er fint og godt å føle seg trygg, så lenge som alle blir mindre trygge i nabolaget, i «populasen». Die franzosen går i den «ontologiske felle» at de mentalt «fryser» - langt inne i seg selv og sin franske identitet - det faktum at de ennå en stund kan leve i majoritet og tror at denne tilstanden skal perpetueres. Perpetuum mobile – et mirakel, er det nå man håper så å si skal reise seg som en fugl Fønix og hvor de da selv er denne fra asken etter ilden gjenoppståtte fuglen. Mer enn å gjøre noe med det selv og kollektivt, håper man innerst inne at frelsen skal komme av seg selv.
At den sårt tiltrengte frelse automatisk skal tre i agens og befri die franzosen fra den underliggende og ubehandlede masochistiske angst.
Die franzosen  forventer at det skal skje en favorisering av dem og en nåde fra naturens og det spesifikt franske overflødighetshorns side. Som om spesielt de – som franske - skulle være et slags utvalgt folkeferd som er dømt til hegemoni. De tror de kan overleve  i kraft av sin felles heltemodige historie og det franske kollektive intellekt som har bidratt så mye til sivilisasjonen og kulturenes skapelse og foredling. Man trekker på sin strålende historie, og i sitt pure antall som fransk majoritet, i hvert fall inntil videre, kollektivt sett.  (En annen sak er det at kanskje like mange er blitt opplært til å hate nettopp det franske og dermed seg selv, individuelt).
Illusjonen er dermed en kompakt kollektiv størrelse, men likevel neppe en reell reserve man kan trekke på, men selv alminnelig sosialististkonstruerte franzosen i dag kan komme i tvil om hvorvidt det virkelig finnes noe som i sin essens kan kalles fransk og uavhengig om die franzosen selv erkjenner dette på et dypere nivå, eller ikke. Die franzosen er som de fleste andre europeere nesten helt dekonstruert, takket være de siste tiårs indoktrinering fra de neokommunistiske intellektuelle
marxistisk betingede postmodernister.
Med dette utgangspunkt og i denne forvirring både om identitet og materielle arv, er det tragisk nok at «ingenting hjelper». Det hjelper ikke die franzosen å finne sitt sted på denne jord i dag om aldri så mange individer og familier rammes av bilbranner, om fengslene er fulle av aspirerende jihadister som henter sine hjemler i islam sel, om utkalte politistyrker er blitt en kronisk foreteelse og lastebiler med ubevæpnede sivile sjåfører som når som helst kan ydmykes, kapres og drepes på stedet, i de andres hellige saks tjeneste til ære for en ukjent gud, som de ikke har turt å granske å studere med et åpent sinn og et åpent hjerte.

Og det er i denne forvirringens tid at europeerne og ikke bare die Franzosen  at jihad er en hellig sak, ja, at hellighet virkelig fins innen islam, til forskjell innenfor det vestlige i dag, og er et resultat og en nødvendig følge av en reell og autentisk avtale med Allah, en «handelsavtale» eller en gjensidig hellig, uforbeholden og uomstøtelig «bisnisstransaksjon» med Allah, kan vi si, en etablert helt usentimental og u-pietistisk relasjon som Allah ikke kan omstøte, og som garanterer jihadisten selv og hans familie superbe goder for alltid, og en plass under solen, i den allahianske himmel. Det tragiske i dette er at Allah aldri elsker menneskene, selv ikke de allahtroende, med utetinget eller forbeholden kjærlighet utenfor i dette martyrperspekitvet, utenfor det løfte Allah gir den som ofrer sitt liv og sin eiendom i jihad.
Die franzosen ser ikke at de har med hellige og ubrytelige pakter å gjøre, jihad-pakter. De ser ikke at slike pakter binder Allah’s hånd, at Allah er bundet, at Allah i og med disse avtalene faktisk setter sin absolutt frie vilje til side, uten forbehold, og uten å kunne kreve noe mer, for å kunne ære enhver jihadist som ofrer seg selv og sin eiendom for Allah og «profeten Muhammeds sak, slik Koranen selv lover, - og påbyr.
Die franzosen ser ikke alvoret og betydningen og verdien i dette. For for die franzosen, som til like med det store flertall i Vesten i dag, finnes ingen slike hellige pakter, bare i høyden mer eller mindre sekulære avtaler, kontrakter man skriver under på, il og med uten å lese kontraktens spesifikasjoner som er skrevet med liten skrift. De ser ikke at det eneste trygge, hellige eller absolutt sikre sted eller topos for en muslim kun finnes i selvofferets pakt – selvmordsmordet – ved å kunne dø i jihad og slik binde Allah, en Allah som ifølge islam ellers aldri kan bindes. Die Franzosen ser ikke at Allah i denne hellige pakten fraskriver seg retten etter sitt vesen til å gjøre nøyaktig som han vil til enhver tid, i ethvert øyeblikk, øyeblikk han i hvert øyeblikk skaper til evig tid og før skapelsen.
Det eneste Allah ikke kan, er å bryte en slik selvmords pakt i jihad. Ellers er Allah’s vilje vilkårlig, mennesker skal ikke vite mer om ham enn det Koranen sier. Og Koranen sier at Allah’s vilje ikke kan uteskes. Allah’s vilje er Koranen og Koran kan det derfor ikke forhandles om eller inngås kompromisser om. Koranen er faktisk det nærmeste man kan komme Allah’s vesen og natur, en bok som uttrykker Allah’s vilje, hans vesen, en vilje ingen kan binde eller forandre. Men Allah gjør likevel hva han vil med hvem han vil til enhver tid, - et paradoks, en innlagt kontradiksjon, en umulighet for mennesket å begrunne. (Men ja, man har prøvd å legge fornuften og itjihad, nytolking, til grunn i islam, men samtidig er det forbudt med bid’a, nye ting eller påfunn, uansett om dette begrunnes med fornuften. Det fins derfor ingen universell moral i islam. Moralen eksisterer kun i dette å følge Allah’s bud blindt og det første bud en muslim er forpliktet på, er å dø i jihad. (Noe man er forutbestemt til å gjøre, uansett, puh).
De fleste skjønner at islam setter enhver troende muslim i en klemme. Vi skjønner at muslimer må finne seg i og tåle og leve med indre logiske selvmotsigelser. Om Gud hadde bestemt at umoral skulle være moral, ville man være forpliktet på umoral. Moral er ikke noe Allah har bundet seg til, dette i sterkt kontrast og motsetning til hva den judeokristne Gud kan gjøre.
Die franzosen vil ikke se og innrømme at de – i kraft av å være vantro, ja, av muslimer essensialiserte vantro – før eller senere kan og skal drepes med hjemmel i et guddommelig dekret i en konkret kosmisk jihad.

Die franzosen står på terskelen til en ny æra og de er skrekkslagne og i kronisk sjokk, av den gode og plausible grunn at de vil ikke vite av og erkjenne at jihad er tidløs, ahistorisk predestinert og ikke bundet til noe sted, men at jihad er universell, ikke lokal jihad, ikke midlertidige implikasjoner eller et forbigående fenomen.
De ser ikke – på akkurat samme måte som vi nordmenn selv ikke ser det - at jihad er gyldig og «prisverdig» uansett jihadistens – eller vår egen - sinnstilstand, om han er syk eller frisk.
De ser ikke at islam har noe med tragediens alle akter å gjøre. De orker ikke å se tragedien i sin fulle lengde, i sin fulle avkledning i sin fulle dybde og komplette form. De kan ikke få seg til å tro at den apokalypse som skjer og utfolder seg rett foran øynene på dem er virkelig og et barbari som nødvendigvis er vedvarende, perpetuell og permanent, ja, kronisk. De klarer ikke å ta inn den åpenbaring – som den burde ha blitt oppfatte som -  i sin fulle lengde og tyngde. Den preller av som vannet på gåsa.
Likevel og på tross av dette tror die franzosen at de fremdeles befinner seg i en historisk periode hvor de er sterke og egentlig uovervinnelige. Den tanke befester seg over tid at de tross alt må ha noe å by på, noe å by frem som virkelig er av verdi, selv om de i dag føler seg aldri så miserable og frastjålet sin egentlige natur eller identitet De ser angrep på angrep som selve beviset på at de likevel har betydning, at de nettopp via angrepene selv blir verdsatt eller misunt og at det er misunnelse i seg selv som foranlediger at de blir angrepet.
Die franzosen lurer seg selv til å tro at jo flere tyver som kommer og vil frastjele dem bare mer og mer, jo mer objektiv verdi vil de selv tilskrives, tilskrive seg selv eller bli gitt dem av andre «sympatisører», andre «like gode» mennesker., og at det ligger automatikk i denne prosessen henimot begrunnet selvforherligelse.
Men, realiteten er en annen. Den er full av syndromer og vi kan ha Stochol-syndromet og Oslo-syndromet i tankene. Realiteten kan minne om og minne oss på følgende metafor hvor jeg sammenligner Die franzosen med en kvinne som mishandles av sin mann og som utrolig nok føler seg mer verdsatt i og med mishandlingen og mentale «mekanismer» som romsterer i hennes eget hjerte:
Die franzosen er som en kvinne som til stadighet blir banket av sin kjæreste eller mann. Hun finner seg i det, i den tro at hun kan tillegge seg eller tillegges en større verdi ved å bli slått enn ved ikke å bli mishandlet i det hele tatt, ved f eks å flykte. Hun har derfor ingen mentaløkonomisk fordel å fortelle om overgrepene til noen, hun holder det for seg selv, hun fortrenger mistanken om at noe er virkelig galt fatt, sett ut fra objektive standarder, for der kan hun være trygg i sitt stadig selvforsterkende selvbilde, ja, hun vokser stadig mer og raskere i verdi i egne øyne jo lenger hun holder ut og jo mer hun må tåle i sin fornedrelse, lidelse og ensomhet, som hun ikke ser, eller ser bare som i en skodde, jo mer verdt blir hun og jo «bedre» eller sterkere føler hun seg, i sitt lille solipsistiske ekkokammer. Dessuten opplever hun da også at hennes makt over mannen øker og blir tydeligere for hver gang han overgriper seg på henne. Hun tilregner seg i tillegg universell og objektiv verdi, kanskje fordi hun lider, og for dette betaler hun med sin egen selvforherligelses illusjon. Tilgivelse – som hun selv erlegger – anses jo universelt betraktes som et kategorisk imperativ som i seg selv a priori forutsettes å ha en større verdi enn fordømmelse, hat og forstøting.
Mannens makt over kvinnen øker samtidig proporsjonalt med tilgivelsen, eller bagatelliseringen av hans oppførsel og aggressivitet. Han kommer jo og ber på sine knær om tilgivelse og løfter om forbedring, dvs selvforedling, en oppgave som oppsiktsvekkende nok er det mest naturlige som fins som kreves av en ekte, from og god muslim, nemlig selvforedling.
Men hvordan skal denne selvforedlingen skje på en slik måte at verdien av den garanteres? Jo, først og fremst ved å underkaste seg troen og ritualene, islams fem formelle søyler, de ytre riter, og så den største av alle plikter, jihad, både den såkalt Store jihad, og ikke minst Den lille jhad, som er den jihad som krever aggressiv ekspansjon, pisk, sverd og det ultimate selvoffer, i martyriet, i shahid.
Det er denne dimensjon ved islam die franzosen ikke ser. De kan ikke få seg til å se at islam krever tro – en tro av en helt annen type enn den kristne tro, som die franzosen har glemt for lenge siden, og at en shahid er en som notorisk erklærer shahada, selve trosbekjennelsen. De tør ikke og vil ikke se at volden til enhver tid ligger i kim i islam, at vold og islam er integrerte elementer som ikke kan skilles ad, annet enn i en kronisk ad hoc prosess. Når situasjonen er fordelaktig for muslimer, vil de hente frem de følsomme og humane mekka-versene i Koranen. Men når situasjonen blir truende, eller man ser at man kan oppnå mer ved stadig oftere  la seg krenke, vil de år som helst kunne begynne å plukke fra den andre delen av Koranen, den som forherliger vold og de jure påbyr vold, en vold som da altså på forhånd er sanksjonert av Allah selv.
Die franzosen ser prosessen mot stadig større islamisering henimot dihmmistatus proper som et privilegium som nær sagt serveres dem på et sølvfat, uten å forstå at det er det motsatte som skjer, dette nemlig at de i virkelighetens verden ribbes bare mer og mer nettopp for privilegier, mer enn at reelle privilegier skulle tilføres dem.
For å overleve mentalt settes det i gang forsvarsmekanismer, for ingenting er verre for mennesker under trykk og press å erkjenne at det er deres egen svakhet som betinger og frembringer presset og ydmykelsene i en stadig selvforsterkende kumuleringsprosess.  De oppfatter derfor dette å bli ydmyket som en statusforhøyning som kan gjøre dem viktigere og mer attraktive på det globale marked, ja, så inntil de grader vanvittig forfengelig kan dette utarte til,  at de ser det som et høydepunkt og en vinning i karrieren og livet nettopp å bli gitt anledningen til å tjene frivillig og bevisst mer enn underbevisst å kunne adressere en virkelighet hvor de objektiv sett har vist seg å være alt annet enn de tror de er, nemlig stolte, frie, ydmyke, nestekjærlige over standard eller genuint altruistiske, autentiske, modige, ærlige og sanne osv.
Die franzosen ser i dagens situasjon den lidende muslim i sitt speil, de ser ikke speilbildet av seg selv, seg selv som forsøkt lurt, eller som allerede rundlurt, - det blir for hard kost. De utslukker og denigrerer heller seg selv ved å påta seg den mer eller mindre «innbilt» lidendes – muslimens - sminke og vesen, og hans mer eller mindre legitime lidelse, heller enn å konfrontere realitetene.  
Die franzosen ser primært Den andres ansikt, den lidendes ansikt, et ansikt som de a priori oppfatter som et offer for Frankrikes fortid som kolonimakt etc, og ut fra dette faktum, denne foreliggende historie og natur, slutter han at det er han selv som skal stå der uten rettigheter eller krav på empati eller medfølelse og i alt dette og at han selv fortjener dette og med dette oppstår da den vrangforestilling at de implisitt har en absolutte forpliktelse til å hjelpe dette offeret, som de altså ensidig tror de selv har skapt, enda det skjedde lenge før de var født. De ser seg ufrakommelig forpliktet til å hjelpe den andre ved å utslukke eller glemme seg selv.
En høyst tvilsom moralsk affære, spør man meg. En affære som berører oss alle på det mest intime og personlige, men en affære som vi helst så at alle andre enn nettopp oss eller vi kollektivt skulle ha en moralsk plikt til å betale for, både mentalt og materielt. Og som vi altså nå er kommet til å holde for å være det mest selvfølgelig bud av alle, vår doxa, gudløse som vi er blitt, men likevel på vårt rette topos, vårt rette sted, i et tross alt, som vi forutsetter via falsk dårlig samvittighet ikke lenger å ha rett til å eie eller besitte, akkurat som die franzosen.
Hovedproblemet er at vi tror at vi avhjelper den lidende ved selv å påta oss den lidelse vi forutsetter han lider, men fordi vi ikke helt kan vite i hvilken grad og med hvilken autensitet og intensitet han lider, må vi, for å være «sikre», påta oss selv en lidelse som «for sikkerhets skyld» må overstige den andres eller offerets virkelige eller antatt objektive lidelse, men da nødvendigvis uten helt å vite om han virkelig lider. (Jeg setter for tilfellet reell empati eller autentisk sympati og altruisme i parentes her). Den enste garanti vi har for å kunne konstatere at offeret lider, er at vi lider. Bare slik kan vi være sikre på at han lider, ved at vi selv kjenner og erfarer at vi lider. Egentlig er dette toppen av narsissisme, men vi tør ikke se det. Hadde vi sett det, hadde det endelig nederlag og det komplette mentale breakdown vært et faktum for mange årtier siden nå.
Vi har påtatt oss Den lidende Guds Sønns rolle og funksjon. Vi sier ikke lenger: Jeg tenker, ergo er jeg. Vi sier, og er nå nødt for å si, nærmest som i flukt av en naturnødvendighet, at: Vi lider – ikke Guds Sønn - mer enn de andre, enn offeret for våre fedres større eller mindre misgjerning, ergo lever vi. Vi har dermed påtatt oss den umulige oppgave å frelse oss selv. Vi har påtatt oss oppgaven å være god, men har glemt at Guds Sønn sa: Hvem er god uten Gud? Vi har gjort vårt alter ego’s lidelse til våre egen, ja, lidelsen finnes ikke andre steder enn i oss selv. (Ironisk nok har vi da annihilert den andre og gjort hans ikke-eksistens virkelig for oss, han som vi ville frelse ved å ta hans lidelse på oss selv, - en like farlig som splendid solipsisme, sannelig).
Så hvilket liv har vi, og kommer vi til å få? Uansett hvem som vinner av le Pen og Macron, vil disse utfordringen fortsette å martre oss. Det kan komme til å koste oss både hjemstavn og identitet. Det hjelper oss ikke å være altruister når vi ikke ser at denne altruismen undergraver oss selv. Det hjelper ikke å leve i mauweas foi  - ond tro – som Jean Paul Sartre ville ha sagt. For å leve i ond tro er å flykte fra friheten, som Eric From brukte som en tittel på en bok han skrev og hvor han førsøkte å forklare hvorfor det tyske folk serviliserte seg og lot seg underkaste under Hitler og nazismen: Man utholdt ikke eller mestret ikke å anvende demokratiet som et middel til å oppnå et bedre liv for alle, man overlot makten og ansvaret til en forrykt der Fyhrer, til en despot som ikke skånet noen og ikke gikk av veien for den verste bestialitet og brutalitet. Og vi vet hvordan det gikk: Der Heimat ble ødelagt. Det som skulle ha vært deres trygge favn og kjære hjem lå snart i ruiner. Det spørres: Hvorfor er la France et hunkjønnsord og ikke et han-kjønns ord. Det er fordi hunkjønnsord på fransk er alle ord som forbindes med det vakre, svares det. La oss derfor håpe at die Franzosen får beholde sin skjønnhet også etter valget. Og at nous tous somme francaise maitenant, at vi alle er franske nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar