"Noe av det mest effektive ville være at vi fikk frikoblet
islamismen fra islam, slik at muslimer og andre kunne stå sammen om å bekjempe
en totalitær ideologi som er en trussel mot oss alle", skriver redaktør Rimehaug
på Verdidebatt i Vårt Land, her
Har vi noen handlingsplan? spør redaktøren naivt. Og hva mener han med "vi" og hva mener han med "handlingsplan"?
Vi har selv ingen problemer med å se det vakre og håpefulle i en
slik visjon som her målbæres av avisen. Så klart. Redaktørens spørsmål skulle til overmål kanskje tyde på at det foreligger et bevisst eller underbevisst ønske "der ute" om at det forelå eller ble etablert en Folkebevegelse mot (en ekstrem
og fascistoid) islamisme - og dermed islam. Vi stiller bare spørsmålet.
Vel, for noen år siden ble tanker om dette luftet her på bloggen. Vi sto igjen med den tanken og den konklusjonen at det var umulig at det ble dannet en slik folkebevegelse og vi forsøkte å forklare og begrunne denne tanken.
I dag tenker vi helt det samme: En bevegelse er umulig, og en handlingsplan som duger, vil være enda mer umulig, og enda mer udugelig.
Hva angår det umulige i en mulig folkebevegelse - eller handlingsplan mot islamisme, som reaktøren etterlyser, for den del, er
det blitt skrevet om her:
Det underliggende ønske for Rimehaug er kanskje primært å skape et
nytt – og gjerne større, romsligere og mer tolerant – VI. Og denne
skapelsesprosessen er så vidt begynt, samtidig som vi har noe større og bedre i
vente, hvis vi bare anstrenger oss nok og lager felles handlingsplaner. (Noe
som altså kan oppfattes som en ny bevegelse, som nok ikke kommer til å bli ad
hoc, men snarere ad infinitum!)
En helt ordinær tanke for de aller fleste muslimer er at et autentisk
islamsk samfunn aldri kan være et totalitært samfunn som baseres seg på
totalitær ideologi. Islam er den mest tolerante og liberale av alle tolerante og
liberale religioner.
For bare å ta ett eksempel: Homofili praksis kan ikke
betraktes som synd, så sant slik aktivitet skjer i det skjulte, dvs ikke
demonstreres i det offentlige rom.
Jeg vil tro de fleste muslimer synes dette
er et uttrykk nettopp for at islam er mer tolerant på dette området enn f eks kristendommen,
i hvert fall slik den engang var og ble praktisert. «Vesten» har alltid vært
mindre tolerant overfor homofili praksis enn islam, påstås det. Og islams praksis ed å tolere det som gjøres i det skjulte på dette
området kan faktisk belegges ut fra visse utsagn i hadith fra profeten Muhammed
selv. (Buhkhari).
En helt annen sak er det at Vesten i dag er mer tolerant
overfor homofil enn noen sinne og overgår i så henseende islam med god margin. Vi har nettopp hatt en «pride» festival her i
landet, med toppfolk i samfunnet som applauderer og skryter av hvor iberale og
tolerante de har klart å skape lovene og samfunnet. Vesten overgår dermed for
tiden islam i toleranse, i hvert fall i denne henseende.
Men til dette vil islamistene nå kunne hevde at homofili er en sykdom og at homoaktivitet bør straffes, irnisk nok, slik det vitterlig er hjemmel for i selveste Koranen.
De vil kunne hevde at overtoleranse overfor homofile faktisk bidrar til å gjøre samfunnet mer intolerant - overfor "de naturlige". De vil kunne si at homofili er skadelig og nebrytende for samfunnet betraktet som helhet, og de vil kunne hevde at de har Allah på sin side i denne problematikken. Og Allah vet, som alle vet, vet best ...
Men hva er så islamisme utover dette?
En sunnimuslim vil i dag kunne se med stolthet at han gjerne
står sammen med nærmest hvem det nå måtte være, bare de sammen kunne bekjempe og
eliminere totalitære ideologier.
Det samme ville en shia-muslim kunne si, like overbevist om
sannhetsgehalten i påstanden.
Det samme vil de ungdommene fra alle kanter av Europa som nå
drar i krigen kunne hevde, i den fulle overbevisning at de har rett – i kraft
av en guddommelig plikt som trumfer de menneskeskapte normer, regler og lover,
lover som sementerer undertrykkende og totalitære strukturer: De vil ofre sine
liv for å motarbeide totalitære ideologier overalt hvor de ser dem og hvor
slike ideologier menes å kunne svekke genuin islam og undergrave islams
opprinnelige renhet. Og dette vil gjelde på samme måte både for sunnimuslimske
ungdommer som for shia-ungdommer.
De ulike retningene innen islam vil alle måtte være enige om
følgende plikt som påhviler hver enkelt muslim: Å påby det gode og forby det
onde.
Men det er bare islam som har verktøyene som skal til for å
realisere denne utviklingen, vil de si, - gjerne triumferende ordelag - og diss
verktøyene skal tas bokstavelig og de skal stå for all fremtid, inntil
dommedag. De er obligatoriske og ufravikelige.
Islam i sin grunnvoll er ingen ideologi det kan forhandles
om, noe som da også en engelsk erkebiskop fikk erfare for noen år siden da det
ble tale om å slakke på sharia, den islamske loven, som ikke kan skilles fra
troen og Koranen mm.
Islamismen så vel som islam oppfatter gjerne dogmatisk islam
som et hele hvor ingen del kan løsrives og heller ingen nye deler adderes,
dette til tross for gjentatte forsøk i den islamske verden på å moderere eller
modernisere islam, som f eks dette å vektlegge suraer og vers fra Mekka på
bekostning av de fra Medina, som er mye mer aggressive og som nesten kun retter
seg inn mot regulering av kommende erobringer.
Men hvilken muslim vil benekte at Mekka og Medina hører
sammen som hånd i hanske, for alltid? En muslimsk lærd i Sudan for noen år
siden ble hengt offentlig for å påstå og fremme en slik oppsplitting eller
snuoperasjon av islam.
Men det var i Sudan.
Ingen muslim i Norge vil bli hengt for å fremme
modernisering eller moderering av islam. Det er da heller strengt tatt ikke
nødvendig for muslimer i Norge eller Vesten generelt å arbeide for noen slik og
dette sørger Vesten selv for i og med at Vesten beskytter muslimer i og med
likhets- og rettferdighetsprinsippene som gjelder for alle borgere her, uansett
religiøs tilknytning.
Dessuten ligger det i islam selv at muslimer skal følge de
lover som gjelder i de land de slår seg ned i, i hvert fall midlertidig, helt
til den dagen kommer da islam – på en eller annen måte - «naturlig», eller også
med sverd - kommer til å bli den dominante faktor. Muslimer er derfor både
beskyttet av Vestens verdier og lovverk og av islams egen lovkodeks.
Muslimer er dobbeltbeskyttet, med andre ord: Det muslimene
anses for midlertidige eller
menneskeskapte lover i Vesten skal respekteres som guddommelige på like fot med
de lover som er nedfelt som evige og uforanderlige i islamsk
rettsforståelse.
Paradoksalt nok har derfor norske muslimer større trygghet i
«krigen hus» enn i «fredens hus», hvor islam hevdes å råde suverent, i rene
muslimske områder, i den grad slik fins.
Men kan ekstreme islamister tolerere dette, dvs «leve» med
en slik dobbel status? For ligger det ikke en religiøs og dermed også en
juridisk plikt – som en integrert del i selve religionen – å drive misjon, dvs
forandre og skape nye konstitusjoner i samsvar med sharia i samfunn som ennå
ikke er erobret fullt ut for islamsk hegemoni?
Jeg tror de fleste islamister vil være enig at det
foreligger en konstant plikt til å kjempe for Allah og profetens sak, nærmest i
enhver sammenheng, bare tillempet relativt i forhold til tid og sted. De
ekstreme vil derfor føle seg forpliktet av guddommelig dekret til å frata de
moderate muslimer de rettigheter de i vertslandene i Vesten har opparbeidet seg
og er beskyttet av.
Islamistene kjemper derfor en to-frontkrig, både mot
halvmuslimer (eller apostater) og eksplisitte kuffar. Deres kamp blir
legitimert i påbudet om å bekjempe og eliminere alle totalitære religioner, og
denne kampen kalles jihad, en pliktbasert krig mot fiender, og forislam, og en krig som tillater og oppmuntrer til voldsbruk med nær sagt alle
midler.
En slik krig vil også kunne føres mot muslimer som kan veies
og måles ut fra islamsk rett og som blir funnet for lette på den islamsk-juridiske
vektskålen. Det er denne forhåndsfordømmelsen av andre muslimer som hjemler
handlingene til de ekstremister som drar utenlands for å kjempe i islamske
områder. I dag drepes shiamuslimer fordi de er shiamuslimer i Irak.
Å fantaserer om en handlingsplan mot ekstremisme synes derfor
nokså naiv og dette reflekteres også i de siste anbefalinger til borgerne fra
politikerne om hva man kan gjøre for å oppdage tendenser til ekstremisme, som
om at dette å å oppdage tendenser i seg selv skulle kunne forhindre ekstremisme
og terror, se her
Sammenlignet med f eks Gert Wilders forslag til handlingsplan
i Nederland, i forhold til de norske «musepipene», er slående, se her
Rimehaug har i dag et innlegg på Verdidebatt hvor han skriver:
"Og til spørsmålet om hvordan vi kan bekjempe islamismen, blir da svaret: Vi må bekjempe islam. Dermed skyverman vekk alle de muslimer som tar avstand fra islamistene, og sier: Vi kan ikke kjempe på samme lag som dere.
Jeg har altså mer tro på å avsløre og ta avstand fra islamismen som en totalitær ideologi. Og skal det være effektivt, trenger vi nettopp de muslimene som kan argumentere for at dette er en avsporing og et misbruk av islam. Men nå blir de bare tvunget inn i en forsvarsposisjon for islam".
Kommentar: Den som kritiserer islam skyver altså muslimer fra seg, spesielt de muslimer som er imot islamisme, men som kanskje - kuriøst eller retorisk nok - ikke vil kalle seg "muslim light", jfr Hadjia Tajek som vi har skrevet om før her.
Vi trenger muslimer som kan stå på "vår side", vi må bli det ekte islams støttespillere, skal vi klare det. Sammen skal vi vise dem hva sann islam er og hva en autentisk muslim er. Hvis vi ikke går sammen med dem, tvinger vi muslimer inn i en forsvarsposisjon for islam.
Det gjelder altså å skape et VI og et Dem. Ikke nødvendigvis et kompakt og nytt og støre VI.
Men vil ikke dette bare føre til større konfrontasjon og dypere spenninger mellom gruppene?
Rimehaug markerer seg vel her som en som tar avstand fra islamkritikk, men som går inn for islamismekritikk. Det er nokså tydelig at han mener at det store flertall av muslimer trenger minst like stor hjelp som tradisjonelle islamkritikere, som nå altså må støtte islam, hvis prosjektet eller ideene hans om en (manglende) handlingsplan skal lykkes.
Vil "de snille og medgjørlige" eller de ekte muslimene oppfatte dette som et forsøk på å splitte muslimene som gruppe og da som et forsøk på å svekke islams totale innflytelse og mulighet for sterkere maktposisjoner på sikt?
Eller vil disse muslimene oppfatte situasjonen slik at Rimehaugs "ideer" i stedet for å svekke islam heller vil styrke islam, uansett form og innhold?
Vil muslimene oppfatte det dithen at Rimehaugs "forslag" viser at ikke-muslimene nå bare blir svakere og svakere og at det er de som nå kommer og søker hjelp og at det ikke er muslimene generelt som trenger forsvar og støtte, men tvert imot ikke-muslimene, - vi vantro?
Vi tror at Rimehaugs utspill i sin konsekvens bare kan tjene ett formål og det er å styrke islams posisjon, noe som igjen bare kan styrke islamismens posisjon, ikke svekke den. Muslimer vil i stadig økende grad komme til å frykte andre muslimer mer enn de vil frykte ikke-muslimene, og de som frykter, vil ha større oppfordring til å underlegge seg eller føye seg for islamistene heller enn ikke-muslimene.
Jo mer islam styrkes, jo mer vil islamismen styrkes og jo mer dette sjer, jo mer vil den dobbeltbeskyttelse vi nevnte over svekkes for alle muslimer, noe som i neste omgang bare vil forsterke splittelsen mellom "oss" og "dem" og gi alle mindre beskyttelse i sum.
Er det rart man blir sprø?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar