Eksempel 1(på hvordan det er fatt med noen av oss):
Hva vil du tenke om et menneske som mener at selve presentasjonen av den lille dialogen mellom et voksen menneske og et barn nedenfor faktisk er hetsing av muslimer (og muligens en krenkelse av profeten Muhammed, og en handling som burde straffes med strengeste straff)?
Presenter: “Do you like Jews?”
Three-year-old: “No.”
“Why don’t you like them?”
“Jews are apes and pigs.”
“Who said this?”
“Our God.”
“Where did he say this?”
“In the Koran.”
The presenter responds approvingly: “No [parents] could wish for Allah to give them a more believing girl than she ... May Allah bless her, her father and mother.”
Hva forteller det om menneskesynet til en person som mener at det er bedre å ikke kommentere denne dialogen enn å gi uttrykk for sin egen refleksjon?
Kan vegringen fortelle noe om vedkommendes mentale tilstand? Eller politiske eller religiøse ståsted?
Hva ville du ha tenkt om gudsbildet til et slikt menneske? Hva ville et slik menneske tro om den gud det refereres til i dialogen?
Bør du tenke at dette er meg knekkende likegyldig og at det ikke betyr nor som helst, verken for deg selv eller de andre impliserte?
Hva vil du si om en muslim som reagerer med å fordømme dialogen og vise sin tydelige avsky mot den? (Jeg har truffet et par av, ja, tro du meg). Vil du kunne skjønne at en slik muslim er en ekte muslim?
Hva hvis det mennesket som ikke aktivt og åpent ville fordømme dialogen og det den impliserer ikke var muslim, men en helt vanlig vantro ikke-muslim?
Hva ville du tenke og tro om et slikt menneskes mentale og holdningsmessige tilstand?
Ville du blitt forskrekket over at det var en nordmann som reagerte slik? Hvem ville du ha forstått mest og umiddelbart fått mest sympati med: Ikke-muslimen eller muslimen?
Ville du kanskje ha tenkt at den vantro egentlig var en muslim? Ville du ha klart å se at ikke-muslimen faktisk indirekte støtter – ved unnlatelse og feighet – det syne som bejaer hva den lille jenta lekser av seg?
Om du ikke tror at denne situasjonen ikke er reell nok, og at den bare er et fantasiprodukt og en håpløs eller irrelevant problemstilling, må jeg be deg tenke om igjen. Jeg forsikrer at den kan dokumenteres, men skal unngå å gjøre det her.
La oss nå ta et eksempel nr 2:
Du spør noen kamerater i gemyttlig selskap følgende spørsmål:
1 Bør muslimer å gå inn for massive hjelpetiltak som virkelig kan monne i arbeidet for å bøte på analfabetismen blant muslimske kvinner (i den 3. verden)?
2 Bør muslimer bidra med å spre informasjon om at det strider mot de universelle menneskerettigheter å nekte kvinner å gifte seg med ikkemuslimer?
3 Bør muslimer informere om at det strider mot menneskerettighetene at det kun er menn som har rett til kreve skilsmisse? Bør muslimer og andre be om kostnadsberegninger for dette?
4 Bør muslimer opplyse så mange kvinner som mulig i de her omtalte områdene om at det ikke er naturgittat at kvinner bare kan arve halvparten av hva mannen kan?
5 Bør muslimer arbeide for å opplyse muslimske kvinner om at det er svært kvinnediskriminerende det som står i Koranen om at kvinner skal holde seg i hjemmet og at hvis hun skal ut, så må hun ha løyve fra enten hennes far eller ektefeller?
6 Bør muslimer jobbe for å kritisere muslimske land som har vedtatt lover som gjør det til en plikt for muslimske kvinner å ligge med sine menn, og at mannen kan straffe henne kroppslig for å nekte?
Hva vil du tenke og tro om et menneske som påstår at
spørsmålene over ikke er noe annet et uttrykk for ondsinnet muslimhets,
islamofobi – og, ja, nesten straffbar hatsk tale ?
Hva kan du forestille deg kan være et motiv for bare å
overse spørsmålene og vise spørreren ryggen og vise din avsky mot ham ved å
riste indignert på hodet og på andre måter?
Hvordan tror du disse menneskene ville ha reagert hvis det
plutselig var muslimene i det gemyttlige selskapet som tok spørsmålene på alvor
og besvarte dem positivt? Hva hvis de mente at ja, det bør gjøres noe, og det
umiddelbart, og det til og med ved å sette i gang storstilte
utviklingsprosjekter nettopp med å avhjelpe situasjonen for kvinnene i den
muslimske verden?
Du ville sikkert ha reagert med begeistring. Men hvorfor
gjør ikke de andre og de som altså ikke
er muslimer det samme?
Tror du ovenstående er oppdiktet, tar du feil. Jeg har selv
opplevd det og kan bekrefte en situasjon som ligner meget på det som ovenfor er
beskrevet. Og dette på tross av disse muslimene vet at selve arbeidet de så
gjerne vil støtte i seg selv representerer et angrep på Allah og profetens ord
i Koranen!
En ting er at mange muslimer vil reagere på nøyaktig samme måte
som ikke-muslimene gjorde i det gemyttlige laget, konfrontert med samme spørsmål
i samme situasjon som i eksemplene over. En annen ting er at flere muslimer ville
ha tatt side med ikke-muslimene. I hvert fall i Norge. De ville ha sagt at
dette var hets og hat mot muslimer, islam, Allah og profeten.
Hva sier du? Kan det være sant.
Ja, det er sant. I Norge. Men i Midtøsten?
Nei, der: Ikke sant.
Der ville store skarer velsignet Allah for slike barn som ”vet”
at det er Allah som taler og at jøder er som er aper og griser m m.
Det er disse menneskenes gudsbilde og mentale tilstand
ikke-muslimske nordmenn indirekte støtter ved å vende seg bort i avsky for spørsmålene
og den lille dialogen og ved å tro at dette dreier seg om hets og har mot
muslimer.
Skam på dem! De kan ikke være rett navla, for å si det sånn.
Men de tror altså at det er hets og hat å hente frem surer og vers i Koranen
selv, når det er ikke-muslimer som gjør det, men ikke når det er muslimer som
gjør nøyaktig det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar