Gule likestiller Hagen og Hussein

”Professor” Gule gjør i dagens Klassekampen Carl I Hagen til er normativ ekstremist. 

Hagens prosjekt  blir i Gules øyne  en prosess   det handler om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, oppfatning som avviker sterkt både fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.

Gule kommer da i skade for å mene at islamisten Ubaydullah Hussein er like farlig som Hagen. Eller omvendt eller begge deler: At Hagen er like farlig som Hussein.

For Hussein er en tydelig normativ ekstremist – iflg Gules egen definisjon. Og fordi Gule betrakter normative ekstremister som farlige, fordi de har oppfatninger som avviker sterkt fra våre best omforente etiske, moralske og politiske normer, og fordi begge kommer inn under Gules definisjon, så er de like farlige.

Men nå er Hussein fengslet for trusler om terrorisme, mens Hagen ikke er det. Alle er med andre ord ikke enige med Gule. Spesielt ikke de med ansvar, dvs politi og myndigheter.

Dette forhindrer ikke Gule i å formulere følgende:

Voldsforherligelsen tilsier at dette (Husseins miljø) er en gruppering og ideologi som må konfronteres. Profetens Ummah er et miljø som vrenger frem det verste i islam. De forgifter samfunnet og sprer frykt i deler av befolkningen.

Men de feige islamistiske hatsprederne har sitt motstykke på ”motsatt” side, skriver Gule. 

- Gjennom år har de spredt løgn og har om innvandrere generelt og om islam og muslimer spesielt.

Disse forgiftere av den norske samfunnet og integrasjonsforhindrere kommer i ulike varianter … og nok en gang har C i Hagen rykket ut … og hevder at de terrortruslene som er fremsatt er et resultat av en naiv og lettvint innvandringspolitikk … Hagen stigmatiserer og diskriminerer alle muslimer med utgangspunkt i det et mindretall gjør. Hagen har levert mange bidrag til forgiftning … han skaper en følelse av fremmedgjorthet hos mange som er født og oppvokst her.

- Det er nesten overraskende at det ikke finnes flere hatefulle, truende og voldsbejaende innvandrerungdommer, mener Gule.

Gule mener altså at begge forgifter samfunnet. At de stiller på likefot, at de begge er like farlige og avskyelige – og at de begge bør konfronteres. 

Gule må her mene at han er den eneste som besitter den standard som skal til for å kunne megle, og dømme.

Men her klarer ikke Gule å skille og skjelne mellom hummer og kanari. Han ser ikke at de to – Hagen og Hussein - har helt inkommensurable grunnlag for sine uttalelser, sitt verdigrunnlag, sine metoder og sine strategier.

Gule har pålagt seg selv den utrolige oppgave, som er like umulig som den er håpløs, nemlig å sammenligne sau og geit.

Men dette bekymrer ikke Gule. Han ser ikke forskjell på islam og ikke-islam. Han ser ikke at mens Hussein har et juridisk forpliktende for sine ”utspill” – Koranen som uforanderlig KONSTITUSJON – så har Hagen ingen slik konstitusjon. Hagen har en helt annen konstitusjon og den bygger på den demokratiske tradisjon som er utviklet utenom  og utenfor den muslimske verden, som bygger sine samfunn og sitt verdigrunnlag på SIN konstitusjon.

Gule ser ikke at det her dreier seg om en grunnleggende og radikal konflikt mellom konstitusjoner og tro. To helt diamentralt motsatte ideunivers hvilken substans og hypostase ikke engang tangerer. Gule forstår ikke at Allah er inkompatibel med Gud.

Derfor forstår han heller ikke forskjellen på Hussein og Hagen.

Ikke rart at det blir mye graut i Gules enveisdiskurs og diktatoriske tendenser i dette bildet. Gule gjør seg med sine definisjoner og utspill til en fyrste i tåkehavet , for grunnlaget hans finner han ikke i Gud, men i det store intet.

I følge ham selv: I oppfatningen om ” våre”  begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.

Dette er nemlig Gules konstitusjon: En konstitusjon anlagt på og bygget i luft og fromme ønsker, (men likevel parasitterende på den kristne tradisjon og tro, som Gule avviser blankt).

Gules konstitusjon kan sammenlignes med prislovens % 18:

DET ER FORBUDT Å TA URIMELIGE PRISER

I Gules øyne er - i prinsippet og sin mest foredlede form - alle kulturer er like gode og like attråverdige, dvs like grå og unyttige, bortsett fra hans egen, som er bedre enn alle andres .

Det gir grunn til ironi og overbærenhet for vårt vedkommende. Velkommen til fred og dhimmitude.

Intet annet.

Men han tar kaka når han skriver: Hagens beste bidrag til å bekjempe truslene fra Profetens Ummah ville derfor være at han holdt munn.

Samme oppfordring rettes ikke til Ummah. Koranen stigmatiserer jo ingen, forstås. Koranen sprer ikke gift. Koranen er ingen selvoppfyllende profeti. 

Mens Hagens ”giftspredning” er det. 

Hagens samfunnskritikk er med andre ord gift, mens Koranens budskap er – kanskje motgift?

Moral:

Hva skal til for å forstå islam?

Glem psykologi, sosiologi, antropologi osv. Disse fagene tilslører mer enn de avslører.
Glem fokuset på definisjoner av religion og ideologi. Dette understøtter bare disse fagenes utistrekkelighet.

Vi må tilbake til juss og teologi og vi må gjøre denne vendingen radikalt. Head on.

Juss impliserer tro og tro impliserer juss og disse to grunnkategoriene er essensielt janusaktige eller bedre: Komplimentære, nødvendig selvutfyllende, - med det forbehold eller den tilføyelse at kristendommen betraktet som konstitusjon er mer en grandios og fleksibel grunnfortelling eller stort drama, med utviklingsmuligheter, enn en rigid juridisk struktur, slik islam er det. (Desto bedre kommer den sanne og sunne juss og den sanne, fullkomne tro til syne i kristendommen, manifistert som  god og frigjørende juss). 

Kristendommen er en bevegelse mot et klart fremtidig mål eller frelsende endepunkt (apokalypsen), mens islam er et mål (apokalyptein) i seg selv, dvs islam vil alltid stå på stedet hvil, eller ligge på "lit de parad", om en vil.

Åpenbaringen er ikke en "ferdig pakke" i kristendommen. Det er den i islam.

Det er dette vi må begynne å forholde oss til skal vi komme noen vei.

Islams fundament er en grunnleggen skepsis eller mistenksomhet overfor mennesket. Islam krever lojalitet i underkastelse.

Kristendommens fundament gir tiltro til mennesket og vennskap med Gud i frihet.