Lindstad slettet av Kongen

Den norske konvertitten til islam, legenTrond Ali Lindstad, er nå blitt slettet som ærverdig eller ærefull mottaker av kongens fortjenestemedalje i sølv. 

Og dermed er ikke bare kongens ”råd”, men også fylkesmannen i Oslo og Akershus ”satt ettertykkelig på plass”, ja, nesten detronisert.

Men mest er fylkesmannen å klandre og man kan bar måpende registrere at denne ”mannen” altså ikke har fått med seg at Lindstad faktisk er en fanatiker som har forpliktet seg på islam og dermed også på sharia, med all dens gru.

Vi tror at forslaget fra Fylkesmannen må ha vært en ”lur” – eller skadedfro og ondskapsfull ? – provokasjon helt far begynnelsen av, for  det er nesten utenkelig at Fylkesmannen ikke har fått med seg hva Lindstad står for og arbeider for, (ved siden av den smilende og litt oppspilte velmenthet han utviser i sin ”Urtehage”, et sted som kanskje skal gi forestillinger om et kommende allahiansk paradis på jord, men som nok i praksis ikke er noe annet enn et prosjekt for å vise hvor human og tolerant islam i seg selv er), (hvilket selvsagt er en gedigen slags løgn i seg selv).

Det tilhengere av Lindstad ikke ser og heller ikke vil og kan se – ser det ut for – er at Lindstad faktisk er muslim, dvs Shia-muslim, og følgelig også en varm forsvarer av Khomeiny som vil ha Salman Rushdie drept for ikke å være en skikkelig eller ekte muslim.

Det er dette faktum som gjør ham til samfunnsrefser (tidligere AKP-ML’er revolusjonær – han har det med romantikk, denne karen … ), og ikke bare en ufarlig, sider-eimende bygdetulling i busserull, med ”kjæledress”, røde friluftskinn og rund humor ....

Hva er det bevisste eller ubevisste islamelskere og Lindstad-fans ikke ser?

Kort forklart:

Jødene - eller mange av dem, i flukt med jødedommen selv – vil alltid føle seg mer eller mindre forpliktet til selv å etablere (eller konservere) en stat av og for dem selv, og av og for ingen andre, men uten at dette er obligatorisk for hver enkelt jøde. 

Jødedommen er ikke og skal ikke være en typisk misjonerende religion overfor utenforstående ikke-jøder og det finnes derfor heller ingen guddommelig forpliktelse til å misjoner overfor ikke-jøder, hverken med "normale" eller voldelige midler, eller andre ”listige” midler. 

En annen sak er at ”jødestaten” alltid vil være og ha en politisk side.

Muslimene – i flukt med islam proper – vil alltid ha en forpliktelse på seg til å misjonere overfor ikketroene eller vantro med sikte på å gjøre alle stater, nasjoner, folkeslag og samfunn avhengig av Allah og profetens lover, dvs sharia, og denne plikten står evig og uforanderlig over alt og alle og kan ikke oppheves eller endres ved f eks menneskeskapte lover, dvs. lover eller konvensjoner som ikke har grunnlag eller hjemmel i Koranen, sunna aller hadith, eller lover som står i direkte motstrid med disse.

Og dessuten: Enhver muslim er forpliktet til å misjonere med alle tillatte midler til enhver tid og under de mest ulike forhold – dvs også med list og vold -  for å gjøre islam dominant overfor alle  annerledestroende eller ikke-troende og et fundament for samfunnsstyringen – og altså som uforanderlig juridisk bindende konstitusjon - i alle land og overalt. 

Og dette blir det evig politikk av, uvegerlig. Islam vil derfor aldri stå utenfor de politiske aspekter ved samfunnet og livet.

Kristne derimot – i flukt med kristendommen selv – er ikke forpliktet til noe av de misjonsstrategier som er nevnt ovenfor. Det finnes ingen guddommelig kommando eller noe guddommelig påbud som forplikter den kristne til å gjøre kristendommen i seg selv til dominerende fundament for statsdannelser og eneste norm og standard for politiske beslutninger. 

Kristendommen forutsetter med andre ord at politikk alltid tilhører en annen sfære enn dens eget kjernefokus tilsier og at politikk alltid vil overskride kristendom proper, - kristendommen i sin essens.

Kristendommen overlater slik sett all politikk til den enkelte uten å legge andre bånd på den enkelte enn universelle lover, regler og normer som de fleste verdensborgere – utenom islam - vil kunne slutte seg til, dvs "grunnlover" som er innskrevet i menneskets samvittighet eller "på" dets hjerte og det gudsbilde og dets gudelikhet det har ifølge kristedom proper, (hvilket er en fremmed og umulig tanke for islam, - det hører med andre ord ikke til menneskesynet, verdisynet og virkelighetsoppfatningen til muslimer å ha det, i den grad de er ”ekte” og sanne muslimer).

Det er disse aspekter ved islam, jødedom og kristendom som slike institusjoner som Fylkesmannen (og medaljekomiteen på slottet?), i denne saken ikke tør å ta opp som integrert tankeforutsetning i sine tilnærminger til dagens litt bredere virkelighet, en virkelighet ”rådet” tyeligvis ikke har tatt inn over seg og fått med seg.

Derfor kan de glatt foreslå Lindstad og dure frem som om ingenting, fordi de ikke har sett og forstått noe som helst.

Det er derfor grunn til å ære Kongen nå, en virkelig konge som ikke vil være med på å ære Lindstad og alt det han står for og som nå ser ham i et litt større og dypere perspektiv, og ikke bare i ”det overflatisk sødmefylte” ved ham, det akk så ad-hocske snille, humane ytre, isolert fra hele bildet.

At Lindstads totale agenda ikke synes å ha påvirket eller vært kjent for Fylkesmannen, virker helt usannsynlig. Se f eks hvor mye og tydelig Lindstad har fått boltre seg i media om seg selv og hans prosjekter både på kort og lang sikt:

her

Noe fordypningstanker for noen – kanskje - :

fortsettelse her

Moral:

Det ser ut for at Kongen nå vil slå an en ny tone i tilnærmingen til islam, nemlig til henimot en mer juridisk måte å se det hele på, noe vi her på bloggen har tatt til orde for annetsteds, - en tilnærming som ikke er for mye opphengt i psykologiens, antropologiens, sosiologiens paradigme og syn på hvordan samfunnet faktisk formes og skal formes fremover,  og med hvilke midler.

Kongens beslutning vil derfor forhåpentlig danne et utgangspunkt for å se islam og muslimer mer som juridiske personer eller subjekter i stedet for å se hele problemkomplekset som styrt og betinget av helt andre perspektiver og "lover" enn  juridiske/filosofiske/religiøse og metafysiske perspektiver og grunnsetninger.

Etter vårt syn vil dette bidra til å ansvarliggjøre alle borgere, og ikke bare muslimer.

Tillegg:

En litt artig utvikling i "saken" bringes av Morgenbladet, som i dag intervjuer Lindstad om det hele.

Morgenbladet, som snur rundt på hva mannen har skrevet om jøder tidligere, spør:

"Pass opp for muslimene! De kan snakke varmt for en sak, om demokrati og menneskerttigheter, og annet folk er opptatt av, men i blant kan dette synes som en fasade, som skjuler et dypere engasjement, der innholdet er muslimske interesser"

- Det kan være relevant, svarer Lindstad kontant.

-Ikke alle muslimer vil synes det?

- Nei, men jeg snakket om allmenne psykologiske prosesser. Det kan sikkert være muslimer som er opptatt av krigen i Afghanistan, og så presses de: "Du støtter vel ikke taliban, vel". Og da kan det hende muslimer innerst inne tenker at "kanskje taliban har noe for seg seg", men sier de det høyt?

- Så man bør ikke stole på hva muslimer sier?

- Man skal ha med seg at hvis mennesker settes under press, er det ikke alltid de forteller det som ligger i deres sjel.
...

- Jeg snakker ikke om jøder per se ...

- Gerenaliserer du ikke når du sier at man skal være kritisk til jødene?

- Da Sørafrika hadde en raistisk statsdannelse, kunneman si, "vær forsiktig med disse boerne, for de er rasister av oppdragelse".  ... men det er ikke noe særegent med boerne, men de hadde en historie ...

Kommentar:

Hvorfor sier ikke Lindstad noe om taqiyya, den guddommelige tillatelsen til og plikten til å lyve når islams interesser og ære står på spill?

Ville det være å blamere islam?

I så fall benytter shiamuslimen Lindstad anledning til å ære Allah, profeten og islam mer enn Norges konge og den norske grunnloven og De ti bud, som forbyr løgn og fanteri.

Det hele vil da anta et seriøst tragikomisk og farlig skjær over seg.

Vi vet stadig mer om hva vi har i vente her i landet.

Alt står i Boka som ingen gidder å studere og ta inn over seg.

Konge-kronen på verket i denne farsen kom i ettermiddag da det ble kjent at mannen som foreslo Lindstad som kandidat til medaljen, Jan Ankerjordet (som er helt på jordet og uten ankerfeste), på egenhånd nå hadde kjøpt en medalje i sølv med navnet til Lindstad inngravert, som han egenhendig overakte, som trøst for all motgang og påståtte usannheter som er blitt servert i kjølvannet av misæren, som han altså selv hadde initiert.
 
  






V