Islamiseringen av ekteskapet

Dette innlegget vil bl a handle om Ekteskapet – og islamiseringen av det.

Utrolig nok.

Bakteppet er den forståelse av tingene som sier at alt som ikke er av kristendom – Kristus-tro –

tjener islam, Allah og profetens sak.

Prosessen vi er inne i, og har vært inne i i de siste par hundre årene – medførte og medfører en stadig mer selvforsterkende ateisme som har forkledt seg  og fortsetter å kle seg  i kommunitarisk , totalitær ideologi, - tankesystemer og luftslott som fratar mennesket dets gudsbilde og gudelikhet og undergraver menneskets status  som kronen på Guds skaperverk. 

Kort sagt: Draperier i form av ordbygninger som dreper så snart anledningen byr seg, stikk i strid med hva deres egen selvbeskrivelse skulle tilsi og hva de rent semantisk selv vil forfekte.

Denne utviklingen har nå kulminert med oppløsningen av det eneste autentiske, judeokristne Ekteskap, det som er innstiftet av Kristus, Gud.

Dette skaper en situasjon som legger til rette for styrking av islam, for ateismen kan ikke råde grunnen som grunnparadigme lenge: Den vil før eller siden kreve å bli komplementert av en metafysisk over- og underbygning hvis den ikke vil dø ut og forsvinne som mentalt, illusorisk ankerfeste.

Ateisme kan ikke eksistere uten teologisk parasittisme, og den vet det. Det er dens såre og svake punkt, og siden den nå har forkastet kristentroen, må den fylle dette tomrom i ateistenes sjel med en ny guddom, og denne kalles Allah. 

Den rene ateisme går alltid svanger med behov for selvapoteose eller selv-sakralisering, dvs med et illusorisk fundament, et fundament som har sin begrensede besøkelsestid fordi det vil bli gjennomskuet og avkledd som opium og hildring, som et fatamorgana. 

Tiden er da inne for at ateistene kollektivt snart må finne seg en erstatning, eller dø ut, og hvilket surrogat ligger da nærmest for hånden – og ”ånden”?

Svaret gir seg selv.

Vi begynner med en noe makaber anekdote hvis hensikt ikke er noen annen enn på sin begrensede måte å belyse hva som nå har skjedd med det eneste universelle og autentiske EKTESKAP, nemlig det kristne ekteskapet. 

Anektdoten kan betraktes som en kommentar til ordvekslingen mellom filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen, seniorrådgiver i KrF’s stortingsgruppe Odd Jostein Sæter og Karl Johan Hallaråker, leder i Bergen KrF i Dagen 12 – 17 juli d a, en ordveksling som etter vår mening viser hvor naive visse kristne – på ”høyt plan” - kan være og at de ikke har forstått noe som helst av hva de nå er med på ved at de aksepterer det nye forfalskede ekteskap som er vedtatt, men som de stemte mot i Stortinget i 2009. (Se henimot slutten av dette innlegget).

 Innlemmelse i Purgatoar:

Som alle vet så har vår Herre mange oppgaver i himmelen og en av dem er b la å fungere som Sentralbanksjef og hvor han må ta stilling til om visse obligasjoner til enhver tid er ekte eller ikke, og om de kan innløses av ihendehaveren for pålydende. Vår Herre har nemlig forpliktet seg til å holde ord og ut fra sin natur kan Vår Herre ikke lyve eller gå fra sine løfter. Det hører med i hans karakter og natur at Han ikke gjøre eller unnlate å gjøre noe som strider mot de nautrulige og grunnleggende tankelover.

En dag får Vår Herre melding fra jorden om at det foregår noe som setter spørsmålstegn ved Hans autoritet og ledelse, eller forsyn.  Vår Herre har med andre ord med et opprør å gjøre og han får informasjon om at opprørerne allerede har kommet så langt med sine planer om å overta Vår Herres plass som sentralbanksjef at det vanskelig lar seg gjøre å slå ned opprøret, uten å frata menneskenes deres frihet som mennesker, noe Vår Herre ikke vil.

Gud bestemmer seg derfor til å sitte på gjerdet en stund før Han foretar seg det Han egentlig har forpliktet seg selv til, og som er Hans natur og det er å legitimt og rettferdig å hate opprør, for Han tåler ikke synd. Han kunne derfor ha knuste opprøret allerede i følelsen og straffet opprørene med det samme, men så er det det da at Han samtidig skal ha tålmod med og oppføre seg med miskunn og nåde, og for å se om opprørerne - synderne - kommer på bedre tanker og vil snu i tide, har Han nå inntatt en passiv positur idet Han vil avvente og håpe på det beste.

Han har tross alt skapt disse opprørerne med fornuftens evner og dessuten med en spire til tro i deres hjerter, så alt håp er ikke ute, for menneskene. Det er nemlig noen av dem som gjør opprør mot opprørene i Hans eget navn og som ikke vil la seg rokke: De vil nekte ethvert forsøk fra opprørerne på å få dem over på sin side i denne striden. De vet nemlig hva de har å holde seg til og dette står i Vår Herres store bok, en bok Vår herre har åpenbart til beste for menneskene og  som har vært åpen for menneskene nå i snart over 4000 år.

Det er en bok som ikke er blitt forandret, men som fortsatt gjelder og som vil gjelde i all fortsetning, helt til jorden går under og helt til dommedag kommer. Gud har med andre ord sagt sitt og det er dette menneskene har å holde seg til og sette sin lit i tro og tillit. Og det er nettopp dette de aller fleste mennesker som har hørt Vår Herres ord har funnet ut gjennom alle tider: Følger man Vår Herres bud og befalinger, så går det en godt og man får leve lenge i landet, og dette har gjeldt for både voksen som barn til alle tider

Hva er det så Gud har gjort som har sikret at så mange mennesker tross all tross og uvilje mot Ham selv nå har ”havnet” i himmelen sammen med Vår Herre?

Jo,  et av virkemidlene har vært et dokument Han har gjort det mulig for mann og kvinne å undertegne og få ha med seg gjennom livet som bevis på at de i hvert fall i utgangspunktet ønsker  å være trofast mot hverandre og dessuten som et bevis på at de har ønsket å unngå  hor og andre synder som gjerne følger med på kjøpet, hvis man ikke ønsker seg et slikt dokument og skaffer seg det, ved å gifte seg.

Dokumentet Gud har tillatt heter i dette tilfellet ”Velsignelses-attest” og det er den som opprørene på jorden nå har satt sine tenner i, fordi de mener det er urettferdig at bare menn og kvinner kan inneha dette dokumentet, siden de nå er av ulikt kjønn og blant andre fordi bare mann og kvinne kan oppfylle Guds imperativ om å bli fruktbare og formere seg og spre seg over hele jorden.

Opprørerne mener at dette gir dokumentinnehaverne en fordel som de selv ikke har fått tatt del i siden de ikke er menn og kvinner som lever i ekteskap, men menn og menn og kvinner og kvinner som lever sammen, som om de levde som ektepar. De krever å bli likestilt med de som lever i ekteskap som mann og kvinne. Noen annet vil være urettferdig, mener de, og de er villige til å ta i bruk alle de listige metoder som finnes for å overbevise seg selv og andre om at de har rett.

De har sogar klart det kunststykket å få med seg utrolig mange troende over på sin side, troende som innehar dokumentet og som tror de kan kreve å få innløst hos Sentralbanksjefen i himmelen.

Hvordan har opprørerne så klart å overtale troende dokumentinnehavere over på deres side?

Jo, de har appellert til rettferdigheten og likhetsprinsippet med den begrunnelse at alle mennesker er født med Guds billede og likhet og at ingen kan dømmes for å ha elsket et annet menneske og inngått ekteskap med det, selv om det ikke er tillatt for menn og menn og kvinner og kvinner og kvinner å gjøre det.

Det er dessuten slik, hevder opprørene, at de kvinner som ligger med kvinner og de menn som ligger med menn kan være født sånn, og da er det jo ikke snakk om at Gud kan kalle dette synd, sier de, for hvis Gud mener dette, så er det jo Han selv som har skapt synden og ingen ved sine fulle fem kan jo da rettferdiggjøre at Gud skulle straffe de samme for noe de ikke kan for og altså en synd de ikke kan ha begått med forsett om å synde …

Det er bare rett og riktig at Gud nå føyer seg for dette kravet og hvis Han ikke vil, så er jo Gud en sadist av en person som ikke ønsker mennesker vel og en Herre man enten bør gjøre opprør mot eller bare forlate og fordømme i avsky.

Og dette gjelder til og med hvis det virkelig var slik at ingen mennesker er født med en slik legning at de absolutt må ligge med andre av sitt eget kjønn. Gud burde heller premiere slike mennesker litt ekstra, mener disse opprøreren, fordi de nettopp har valgt å utrykke sin kjærlighet på denne måten og har intensjon om å være trofast og ikke bryte forholdet og være utro med andre. Dette er så prisverdig, mener de, at det bør belønnes med en plass i himmelen og at de derfor bør utstyres med et dokument som er identisk med det dokumentet de har fått, det som altså heter Velsignelses, og som de kan hevde overfor Gud, når de står ved inngangsporten og blir sjekket ut av Sentralbanksjefens sekretærer.

Men hva skjer? For dette gir opprørerne litt hodebry: Hvis vi forlater og fordømmer Gud, så er det jo det samme som å skrive under på sin egen dødsdom: Ingen kommer inn i himmelen til Gud som ikke tror på Ham og tar Ham på Hans ord!

Det hjelper ikke å si at Gud ikke har ment det Han har sagt, så her må man finne på en metode som likevel kan sikre en plass i saligheten. Det må kunne gå an å overliste Gud og den letteste måten synes å være: Dokumentfalsk.

Og som tenkt så gjort: Det utferdiges nå – med Statens velsignelse, etter at flertallet, med de kristnes hjelp som har en gudevillet attest på at de er for rette ektefolk å være -  har bestemt at slik skal det være - et dokument som er identisk med det dokumentet som til nå – som nevnt - er blitt kalt Velsignelsesattest.

Ordlyden i den nye attesten er den samme, papiret er det samme og pålydende er det samme og verken Gud eller mennesker kan se noen forskjell, bortsett fra en liten detalj, som egentlig ikke hører med på dokumentet, men som likevel er avslørende, og det er underskriftene.

Dette er den eneste forskjellen. Vielsesattestene underskrives nå både av kvinner og menn, menn og menn og kvinner og kvinner og dermed skulle ”saken” være biff og oppklart en gang for alle slik at ingen fra nå av bør være i tvil om at Gud vil innløse ”obligasjonen” etter pålydende, nemlig at dette man nå kaller ekteskap uansett om det er inngått mellom mann og kvinne eller mellom menn og kvinner og kvinner og kvinner  nå er villet og påbudt av Vår Herre selv, en gang for alle og for alltid, fordi staten og opprørene har bestemt det og fordi man virkelig tror at Gud vil det, fordi de selv har bestemt det.

Men hva skjer?

Sekretærene ved inngangsporten har nå fått veldig mye å gjøre og det står nå en stor skare av mennesker som vil inn og alle har de med seg en attest, som de krever innløst, ved at de gis umiddelbar adgang.

En av sekretærene oppdager plutselig at det er mange samkjønnede som vil inn og disse er spesielt ivrige etter å komme lengst foran i køen, men nå skjer det noe som for mange er en virkelig stor tragedie og som får mange til å gråte og skjære tenner. Alt håp er ute for disse og de føres bort til kulden. Gang på gang hører vi denne dialogen:

- Men det er ikke Gud som har utferdiget dette dokumentet, sier sekretæren til et samkjønnet par med attesten i orden. – Dere kommer ikke inn. Dere har levd i synd og trosset Gud, er det da rettferdig at Han slipper dere inn?

-Vi skjønner det nå, sier de ulykkelig.

Og så føres de myndig bort.

Vi kan bare forestille oss deres kvaler og deres anger, hvis den ikke er avløst av et hat de nå er kommet til å elske, på sin tverre måte.

Spesielt opprørende for noen er en scene som gjentar seg for spesielt de kristne som har sin opprinnelige og gyldige Vielsesattest i behold. Disse hevder nemlig at attesten deres fremdeles gjelder for pålydende, fordi de jo tror på Gud og Hans ord og fordi de jo av Gud selv har vært erklært for rette ektefolk å være og til og med har attest på det og fordi de i tillegg har vært trofaste mot hverandre og nydt hver dag i dette ekteskapet, som jo har vært innstiftet, bekreftet og opprettholdt av Gud selv.

Til disse ”noble” kristne blir det nå stilt noen spørsmål:

1 Dere mener at et ekteskap er et notorisk og intimt forhold mellom to mennesker av ulikt kjønn?

Ja, svarer disse da, mot oppløftet hode.

2 Dere mener at et ekteskap er et notorisk og intimt forhold mellom to mennesker av samme kjønn?

Ja, svarer de, nok en gang, men nå litt måpende, som om de har fått et frekt spørsmål eller noe å tenke på.

3 Dere mener altså at A + B = A + A?

Ja, sier de kristne nå og nikker. Det er helt riktig. Fordi vi mener det. Fordi vi mener vi er snille og gode fordi vi mener det og fordi vi har oppfylt kjærlighetsbudet om å elske vår neste som vi elsker oss selv. 

Sekretæren stusser litt. De kristne ekteparene ser da på hverandre og skjønner kanskje at noe er galt fatt, ja, at noe virkelig ikke stemmer og at dette begynner å bli alvor.

-OK, sier en av dem med senket hode. Han skjønner at dommen er nær forestående, der og da.- Jeg er enig i at noe ikke stemmer her, men den Velsignelsesattesten vi har skrevet på, må gjelde, for den er jo etter Guds bud og uforanderlige anbefaling.

-Å? sier sekretæren forundret. – Har dere ikke nettopp sagt at A + B = A + A?

Jo, innrømmer de ”gode” kristne nå.

- Vel, da har dere vel da også sagt at deres eget ekteskap er like mye verdt som de andre ekteskapene?

-Jo, innrømmer de nå nok en gang. Tydelig i nød nå, men fortsatt i håp at noen vil redde dem.

Sekretæren sender dem imidlertid nå bort i kulden med et myndig blikk.

-Dette burde dere ha tenkt på før, sier han nøkternt etter dem. Han legger til: - Ved å likestille disse ekteskapene har dere ikke bare begått dokumentfalsk, men også foretatt et identitestyveri og dessuten inflatert deres egen attest og eget ekteskap nøyaktig til verdien av den falske attest dere har sagt er identisk med deres egen.

Verre er det ikke.

Poenget er at ingen av attestene er verdt noe i det hele tatt, etter deres egen logikk. De strider like mye mot forståelsen av hva et ekteskap er ment å være fra Guds side. Og derfor kan han jo ikke innløse verdien. Noe annet ville vært urettferdig. Dere kan ikke nå forvente at verdien på deres egen attest her og nå skal regnes som større eller like stor som verdien på de forfalskede og derfor ugyldige attestene når dere jo vitterlig nettopp ikke har gjort og villet se det slik før, at de gir like store krav på og bekreftelse på velsignelse. Dere har sagt at et ekteskap er det som dere bestemmer det skal være og ikke slik Gud har forordnet det og dere må da også ta konsekvensen. Ingen av attestene kan innløses, alle er like verdiløse. Og dette er ikke bare logisk, det er også rettferdig.

Amen.

Ingen flere spørsmål. Det gispes av forskrekkelse i køen.

Og dermed var kontrollen over for dissekristnes vedkommende og sekretæren kunne vinke frem de som nå sto forrest og ventet på tur.

Mens den nye kristendommen – i og med den nye ekteskapsloven – herved er blitt utydelig og forvirrende på hva et ekteskap er, så er islam tydelig som krystall og som aldri før på hva ekteskap er.

Dette fremgår indirekte ved at islam ikke nøler med å mene alvor om hva et ekteskap er og kan og ikke kan være og hva islam i det hele tatt mener om ekteskapet. At det er dødsstraff for homofili viser dette, og dette igjen betyr at ekteskap i islam en gang for alle defineres som et formalisert og i prinsippet ubrytelig bånd mellom mennesker av ulikt kjønn, dvs mellom mann og kvinne.Samkjønnet ektskap er umulig.

Formålet med ekteskap eksisterer i islam, som i den judeokristne tro, som et påbud om å forøke seg og bli flere og i og med at Allah og Gud påbyr dette, antas det å foreligge en final årsak for ekteskapet: Det har sitt mål i Allah eller Gud (JHWH). 

I kristendommen fins den samme teologiske forutsetning og begrunnelse, men da ikke bekreftet ved dødstraff for praktisering av det motsatte av ekteskap, nemlig et ”totalforhold” – enten det er formalisert og erklært lovlig eller ikke - mellom to likekjønnede eller samkjønnede individer. 

Den judeokristne tro baserer seg på at et ekteskapet ekskluderer ekteskap mellom mann og mann, kvinne og kvinne, mennesker av samme kjønn. I praksis betyr dette at den teologiske begrunnelse  gis et bindende juridisksk grunnlag på dette området, dvs at ekteskapet anses for å være en plikt (der det er mulig).

Vi kan her glemme at islam også i tillegg til en normalisert gjensidig eiendomspakt – om enn asymmetrisk - mellom mann og kvinne i tillegg opererer med en festekontrakt mellom kvinne og mann idet islam tilbyr muta-ekteskap, et forhold bygget på (frivillig) notorisk tidsavgrenset kontrakt, som kan gjelde alt fra 24 timer til 99 år, ”så dær”.

Ekteskap holdes med andre ord ”hellig” i islam: Det er innstiftet – som en avart av et kristent "sakrament" - av Allah og kan derfor ikke omdefineres ut fra tiders og steders omskiftelighet, selv om ekteskapet kan tilpasses mer fleksibelt (men ikke mer moralsk riktig) disse tiders og steders omstendigheter under islam enn hva som i den judeokristne forståelse og praksis av ekteskapet er mulig.

Ekteskap i islam er dermed vesensforskjellig fra et ekteskap i den judeokristne tro. Men ekteskap slik det nå er definert i gjeldende norsk lov av 2009, er imidlertid plutselig blitt mer likt den islamske ”ekteskapsloven” , selv om den tillater homofilt ekteskap - hvilket strider mot islam - og selv om  begrepet ekteskap forbeholdtes det heteroseksuelle forhold uansett tid og sted.

I islam er ekteskapet en integrert og uadskillelig del av en Konstitusjon bygget på befaling fra den høyeste innstans, Allah, Profeten, Koranen og Sunna, samlet i en instans som er urokkelig eller uforanderlig og evig og derfor også uten unntak og derfor ment å skulle gjelde hele menneskeheten i sin helhet i evighet.

I islam blir man troende ved å underkaste seg en lov, en Konstitusjon, i sin helhet gitt av en monolittisk, upersonlig og monarkisk  guddom i den hensikt å påby de handlinger og ritualer som trengs for å vinne Paradiset og dermed denne gudens gunst eller forbeholdne nåde. 

Troen er i islam primært et ytre anliggende og ortopraksis har prinsipiell og teologisk forrang fremfor ortodoksi.

I kristendommen kommer man til tro ved å åpne seg for og inngå i et personlig, inderlig og fleksibelt forhold til en personlig, treenig Gud, hvis lov er at Han har elsket oss først, uforbeholdent, slik at vi skal bli stand til å holde de lover Han har gitt og bevare de ordninger han har satt og overholde de lover han har tilrettelagt for oss og som vi tillates å tolke i Hans Ånd, akkurat slik Jesus gjorde.

Den nye ekteskapsløven fra 2009 tilpasser imidlertid den nå påståtte kristne forståelse av hva ekteskapet er til individuelle behov og tiden og stedet og til forholdene her og nå, i dette landet, akkurat som islam gjør og gjorde. Man har fått en norsk lov bygget på politisk konsensus, ikke på Guds bud og den forståelse Bibelen gir av hva et ekteskap er. 

Ekteskapet slik det er definert og tillatt i islam helt fra islams begynnelse forutsetter på samme måte som den nye norske loven at den judeokristne forståelse av ekteskapet er utilstrekkelig eller feilaktig. Akkurat denne forståelse er det også sosialistene og alle de som stemte for den nye ekteskapsloven har. 

Både islam og sosialistene er her helt på linje i sitt angrep på den judeokristne forståelse av og definisjon av hva ekteskap er og innebærer. 

Man har fått et ekteskap hvis innhold er totalbestemt av og totaltilpasset tidens behov, akkurat som i islam. Den kristne forutsetning er dermed underminert og det hjelper ikke at presten som nå vier kristne erklærer den brud og brudgom som lover å leve sammen i ekteskap for  ”rette ektefolk” å være og grunnen er jo at ekteskapet – slik loven forutsetter at ekteskapet er ontologisk - som begrep og fundament jo har fått et helt annet innhold enn det som forutsettes at det skal ha i Bibelen og den judeokristne tro. 

Bortsett fra islams formelle – i motsetning til materielle - stilling til homofili og homofil praksis, kan man dermed snakke om en islamisering av ekteskapet etter norsk lov, en konsekvens som vi her med største letthet kan forutsette var helt uintensjonalt og altså verken forutsett eller villet og forsettlig.

Det korrekte bildet av dette vil komme mer i fokus når man tar islams materielle forhold til homofili i betraktning; det viser seg nemlig at muslimske jurister flest er stilltiende innforstått med at homofili ikke nødvendigvis må medføre dødsstraff hvis det utøves eller praktiseres i skjul og i det avlukkede private rom  og altså utenfor mulighet for offentlige sjenanse.

Islam i praksis tolererer dermed også samkjønnede ”ekteskap”, i den grad slike ektefolk ønsker å definere sitt forhold på denne måten dem imellom, for utenfor offentlighetens blikk, fins i prinsippet ingen mulighet for apodiktisk islamsk jurisdiksjon på dette området. 

Man har dermed av pur (grov) uaktsomhet og uforstand innført en ekteskapslov her i landet som bygger mer på den islamske forståelse av hva et ekteskap er enn på den opprinnelig judeokristne forståelsen av hva et ekteskap er og hva dette innebærer for mann, kvinne og  barn i Guds øyne og i Hans perspektiv.

Hva er feilt med å sidestille heterofilt med homofilt ekteskap?

Jo, det strider mot tankelovene eller logiske førsteprinsipper. Men hva betyr dette? Betyr det ikke at man bygger på en løgn eller en illusjon?

Etter vår mening helt klart og dette vil ha betydning for samfunnsutviklingen fremover. Det vil styrke den forvirring som allerede råder om så mangt og forverre det generelle mentale klima her i landet. På litt lenger sikt vil det undergrave den sivilisasjon og den kultur vi tilhører, for ikke å snakke om kristendommen selv.

Når kristne i denne situasjonen lar seg dupere til å likestille ekteskap etter den nye loven med ekteskap før den nye loven, viser det bare at man ikke har forstått alvoret i situasjonen og dessuten at man ikke er klar over at man bryter med grunnleggende logisk prinsippet. Man vil med andre ord ikke ta inn over seg og forstå at man er begynt å se verden med helt nye, tilmanipulerte briller og gjennom en helt annen påsydd linse enn den Bibelen trekker opp. Det hjelper ikke å kalle seg kristen og tro at man inngår et kristent ekteskap når man i realiteten ikke gjør det. Man vil ikke se at ekteskapet slik det var nå er bortdefinert, ikke bekreftet.

Kristne som lar seg lure, tenker sin egen private logisk ved å resonnere eller tenke  på følgende måte:

A = B = A = B og ikke-A

Hvis grunnprinsippene (førsteprinsippene) faktisk reflekterer Guds natur slik den fremkommer i Bibelen, vil de som bestrider dem, faktisk ta feil. De må enten benekte gyldigheten av de prinsippene akademiske disipliner bygger på – og på den måten undergrave alt grunnlag for akademisk kunnskap – eller så må de godta deres gyldighet, og dermed da også ”the intellectual soundness of theism”.

Alle bruker logikk i dannelsen av et verdenssyn. At alle mennesker har eksistens og fornuft, er fundamentale erkjennelser som alle mennesker har felles. De er ikke til å unngå. For å benekte eksistens og fornuft, må man nemlig bruke fornuft til tenke over benektelsen og dette viser at hvis våre tankeprosesser ikke er riktige, så vil de lede til ugyldige eller feilaktige konklusjoner.

Loven eller grunnprinsippet (førsteprinsippet) om ikke-kontradiksjon (selvmotsigelses-  eller motsigelsesloven, også kalt kontradiksjonssetningen) er både selvinnlysende og uunngåelig fordi prinsippet selv må benyttes for å motsi det.  Å si at kristne er intolerante fordi de nekter for at alle religioner er (like) sanne, innebærer i seg selv det motsatte av det å være tolerant. Hvis noen skulle si at det ikke finnes noen sannhet og at prinsippet om ikkekontradiksjon (motsigelsesloven) er meningsløst, så oppfatter han sin egen påstand som sann og meningsfylt. Han motsier dermed seg selv. Hans grunnprinsipper er selvmotsigende og derfor da heller ikke gyldige eller sanne. Ved å bruke motsigelsesloven for å motsi eller avsannsynliggjøre loven, gjør han seg helt avhengig av akkurat denne loven, som da han selv må legge til grunn.

Prinsippet sier at man ikke både kan bekrefte og benekte det samme om det samme og at ingen utvetydig påstand kan samtidig være både sann og falsk. Ontologisk sett kan ikke en entitet både ha og ikke ha de samme egenskaper på samme tid. Et faktum kan ikke både eksistere og ikke-eksistere.

Et andre grunnprinsipp kalles ”identitetsloven” som sier at A er A (the law of identity), - det vi sier er det eller det det er, det ER det eller det.  Eller: A = A, uansett hva A er, enhver ”ting” er selvidentisk. (Store norske leksikon: Enhver ting og ethvert begrep er identisk med seg selv).

Prinsippet har både en ontologisk og en semantisk side.

Et tredje grunnprinsipp er det som kalles loven om ”excluded middle” eller loven om ”at et tredje gis ikke”: A er enten A eller ikke-A; A kan ikke være begge, altså både A og ikke-A samtidig og under ellers like vilkår.

(Store norske leksikon: Tertium non datur - Loven om den ekskluderte tredje, prinsippet om at to alternativer, p og ikke-p, utelukker enhver tredje mulighet. Prinsippet er spesielt viktig i klassisk logikk, der det gjelder som lov. Ulike moderne ”logikker”, som intuisjonistisk logikk og flerverdilogikk, bryter med denne loven).

Prinsippet kalles også ”Det utelukkende tredjes prinsipp” og medfører at når A er A ontologisk og B er B ontologisk så kan ikke A og B være C ontologisk, dvs identisk med en helt nye essens eller ”entitet”.

Eksempel: Gud er Gud og B er ikke Gud. Gud kan da ikke være ”en blanding”, dvs. litt av Gud og litt av ikke-Gud eller litt mer eller mindre gud. (Her lurer imidlertid sirkelargumentasjones snarer!. Ha meg unnskyldt, og dessuten: Obs – treenighetsdogmet strider ikke mot noen av de ovennevnte tankelovene, hvis noen skulle ha latt seg friste til å innbille seg dette).

Men islam er ikke stort mer en parasittisme på jødedom og kristendom.

Den islamske gud Allah er en konstruksjon som forsøker å gjøre Gud til litt gud samtidig som Allah påstås å være nettopp Gud.

All gyldig tenkning bygger på disse grunnprinsippene eller lovene. De er absolutte og uten dem, ville ikke universell logisk tenkning være mulig overhodet. At lovene er universelle betyr nettopp at de kan oversettes til alle språk og forstås av alle. Dette forutsetter igjen at virkeligheten  –  akkurat som tyngdekraften – eksisterer uavhengig av vår bevissthet (independant of our minds). Vi vet hva en illusjon er fordi vi vet hva som er reelt eller virkelig. Hvis alt var illusjon, ville vi aldri kunne oppnå reell kunnskap. Det er logisk å tenke at det er en illusjon å tro at virkeligheten (reality) er en illusjon. Når vi tenker om virkelighetens realitet eller natur og så fremsetter sannhetspåstander om denne, vil disse enten være sanne eller falske. C.S. Lewis: ”A theory which explained everything else in the whole universe but which made it impossible to believe that our thinking was valid, would be utterly out of court”.

Å påstå at logikken forandrer seg i forhold til en observatørs posisjon (livssted) innebærer at man underminerer selve begrepet logikk, slik det gjøres i ”østlig logikk” som påstår at virkeligheten både kan være logisk og ikke-logisk. Følgelig: Hvis det ikke fantes basis for å vurdere om logisk tenkning var korrekt eller ikke-korrekt, vill det ikke kunne påstås at østlig logikk er mer korrekt enn vestlig logikk.

Metafysikk forholder seg til eksistensen eller ikke-eksistensen av ikke-fysiske virkelighet. Logikk applisert på metafysikk sier at motsigelser ikke kan eksistere i virkeligheten. Enten eksisterer Gud, eller så eksistere Gud ikke: Begge påstander kan ikke være sanne og begge kan ikke være falske. Panteister er ateister, fordi de tror at enten eksisterer Brahman, eller så eksisterer det ikke noen ”ultimate Beeing”, noe absolutt værende.

Hallaråker skriver 14.07: ”Den handlinga som er ektskapsstiftande etter lovgjevinga i samfunnet, vert utført for Guds åsyn, og er difor ei kyrkjeleg handling av gudstjenesteleg karakter …  det er både arrogant og uhøfleg av Monsen å kritisera Hareide og andre som giftar seg å påstå at dei ikkje får noko normalt ekteskap … ”vigsel” av samkjønna par i kyrkjeleg regi er ikkje lovleg ektskap i Noreg trass i den samkjønna statslova … både eg og KrF ønskjer ei anna ekteskapslov  … men vi må ikkje oversjå stortingfleirtalet … etter den nye lova skal kyrkja kunna fortsettja med sin ”tokjønna” liturgi … ingen filosofi kan tåkelegga denne realiteten …”

Kommentar: Hallaråker finner med andre ord alt i orden formelt og juridisk, mens sakens kjerne jo er at ingenting er i orden materielt teologisk og ontologisk. Dette perspektivet ser ikke Hallaråker. Formaliteten er viktigere enn innholdet og det faktum at ekteskap nå ikke lenger er ekteskap, men et slags tve-skap eller tverr-skap, overser han glatt. Surdeigen har nå syrnet hele deigen, men han fornemmer det ikke. Han kan selv ikke hevde at Hareides ekteskap er noe bedre enn et samkjønnet ekteskap selv om det ene ekteskapet blir formelt riktig utført for Guds åsyn og det andre ikke. Han må si at begge ekteskapsformene er like normale.

For en logikk!! Synd for ham.

O J Sæter skriver: ”Monsen tar også feil når hun kritiserer Knut Arild Hareides giftermål og hevder at alle som inngår ekteskap automatisk inntar en rekke andre standpunkter … ved å gi sitt ja til bioteknologilov, barnlov, adopsjonslov … med samme bristende logikk kunne man hevde at ved å betale skatt, sier hver enkelt skatteyter ja til alt staten bruker skatteinntektene til …  vi skal ikke kaste ekteskapet på båten …”

Kommentar: Dette er en ren kategori-feiltolkning av Monsen, som selvsagt ikke mener det hun her tillegges  av meninger av Sæter. Han ser ikke at det kristne ekteskapet er i en kategori helt for seg selv, en kategori som det nå spennes bein under nettopp i kraft av den nye ekteskapsloven som ikke lenger dreier seg om det kristne ekteskap, selv om det formelt kan feiltolkes slik og dithen, men om et konstruert ekteskap som  bygger på konsensus og ikke på sakramental befaling, (se for øvrig innlegg om Det 3. sakrament her på bloggen).

Sæter vil ikke se at det nå er det ateistiske og relativistiske livssyn som legger premissene for hva et ekteskap er og definers som og at de samme premissene legges til grunn for hele den nye ”ekteskapsloven”. Han ser ikke at bordet fanger og at han er fanget inn i sin egen naivitet, en naivitet som tydeligvis er mer verdt og mer høyverdi enn Guds klare ontologiske beskrivelse av hva et genuint, autentisk og sant ekteskap kan være, er og skal være. Den alvorlig logisk bristen ligger – når det gjelder den sekulære siden av saken - hos ham selv, ikke hos Monsen og grunnen til dette er like innlysende som avslørende for Sæters vedkommende: Han er jo (formodentlig) mot at det samme premissgrunnlag skal legges til grunn for hele loven som Monsen er.

Komikk? Ja, heller det enn tragedie …

Vi avslutter med noe ”tanke-strø”:

Det nye og ikke-autentiske ekteskapet forutsetter nominalisme hvilket betyr gudløshet som ufravikelig førsteprinsipp! Nominalisme er altså den nye lovens grunnparadigme …

Sosialister i alle partier har klart å få kristne til å tro at dette er logisk holdbart, mens det i virkeligheten er løgn og bedrag.

De kristne som gifter seg i henhold til den nye loven inngår et hedensk ekteskap, et ekteskap som egentlig ikke eksisterer, og som derfor er tomt, eller fylt med ord og løfter uten innhold, i motsetning til det kristne ekteskapet, som gir fylde og fruktbarhet.

Det kristne ekteskap fordrer tro ,noe det nye ikke gjør, for det krever i stedet vantro.

Det nye krever kun sekulær konsensus og bekreftelse nedenfra, ikke konkommitans, tilbud og bekreftelse ovenfra … for et ekte ekteskap er bare nødvendig der Gud tros eller forutsettes å være til stede synlig og usynlig i det. Der Gud ikke forutsettes slik, er et ”ekteskap” kun kontingent og i siste instans absurd fordi det ikke kan tilbakeføres eller hjemles i Guds gode vilje og Hans kjærlighet ovenfra, som med ektefellene tilstedeværende.

Det nye, falske ekteskapet er riktig nok ”litt” ekteskap, sett fra den gudløses side. Sett fra den kristnes side er det ikke noe ekteskap i det hele tatt. Gud vil ikke litt ekteskap, men fullt, i fylde, et sakramentalt  ekteskap, sett både katolsk og protestantisk, fordi Han selv har befalt eller innstiftet det og fordi Kristus er Gud.

Med snik-innføringen av det nye ekteskapet er ikke bare en lang og verdig tradisjon brutt, det er innfør en ny måte å se verden, mennesket og livet på – ved lov!

Den nye loven innvarsler en ny æra i kristenheten, en epoke til ære for gudløsheten og materialismen og en periode med forsøk på å forandre selve vår hjerne og hjertestruktur, ikke bare vår mentale felles-tilstand, men dertil vår biologiske struktur og organiske forutsetninger. Alt skal nå formes i vantroens bilde og likhet. Vi skal lære oss å bli færre og færre og så dø ut. Vår hjernestruktur skal forandres eller manipulers med hjelp av falsk logikk og dissonerende tenkemåte. Vi skal innpodes at livet egentlig er meningsløst eller absurd og at dette er våre finale årsak.

Samfunnet er og har tydelig nok vært interessert i at borgerne inngår ekteskap og derfor er det om å gjøre å gjøre det forbilledlig og som et godt eksempel til etterfølgelse. Men hva ser nå formålet ut til å være: Lære å dø i verdige, politisk korrekte og formelt vedtatte og dermed juridisk lovlige former på statens premisser - eller formere oss for å produsere stadig ny merverdi på Guds vilkår og under Hans løfter?

Hvis det nye ekteskapet anses for godt, så må det være fordi det bør føles godt, dvs ”godt” ut fra de kristnes ståsted som føler at det er godt og i den tro at det nye er like godt som det gamle, ikke fordi det bør være godt i seg selv, dvs av Gud, som er kjærlighet.

Er sex før ekteskapet både rett og galt?

Svaret er ja, hvis koherens er det eneste sannhetskriteriet.

Er prestevelsignet  homofilt ekteskap både rett og galt?

Ja, hvis den nye loven gjøres absolutt, etter ønske og påtrykk av gudløsheten. Man har da klart å formalisere relativismen som den absolutte norm og eneste fundament for ekteskapet. Og vi bør ha i mente at det er nettopp dette islam forsøker og hvor ekteskap av Allah og profeten er etablert som et relativt gode, tilsynelatende ordinert av Gud, ikke et absolutt gode, som virkelig er etablert av Gud.

Kan en ektefelle ha flere enn en ektefelle?

Kan en moralsk regel, en moralsk norm og et moralsk bud være både sant og falsk på en og samme gang?

Det nye ekteskapet synes å forutsette at det som ikke kan verifiseres, det kan heller ikke verifiseres som sant eller falsk. Det passer inn i tiden: Alt er relativt, ingenting er sant, og dette er den eneste sannhet. Derfor kan man ikke se om et homoekteskap er sant eller falskt.

Forvirring? Å, ja. Så langt er vi altså kommer. De kristne som nå aksepterer den nye loven aksepterer samtidig den sannhet som ikke klarer å skjelne mellom et sant og et falsk ekteskap; man evner ikke å gi noe bestemt svar på spørsmålet om det homofile ekteskap er sant eller falsk og dermed har man heller ikke noe kriterium for å hevde at eget ekteskap og velsignelsen eller erklæringen om at de er som rette ektefolk å regne. Man tvinges til å blande hummer og kanari og må svelge denne blandingen i sin helhet, ellers så er de ikke logisk konsistente og må leve med det, med alle de mentale konsekvenser dette måtte medføre på kropp og sjel.

De ”nye kristne”  har ved å akseptere loven og å gifte seg på dennes premisser satt JHWH’s ord, Han Logos og logikk, til side og i stedet åpnet for Allah’s vilje og kommando og dette idet de innbiller seg at subjektivisme og emosjonsmaksimering og totalitær relativisme virkelig ER den høyeste norm og den ene sannhet.

Man orker med andre ord ikke oppfatte at man da lever i, på og med en grunnleggende selvmotsigelse og en tilstand som da ikke kan betegnes som noe annet enn rendyrket nevrotiserende ateisme.

Man har kort sagt sett bort fra Gud og opphøyd seg selv til overdommer. Og uten å ane det: Til dommer og bøddel over seg selv.

Det vi står igjen med nå er et dekonstruert menneske som forsøkes avkonstruert sin Logos og sitt medfødte gudsbilde. Et rekonstruert menneske som er et mer dyrelikt enn gudelikt individ og dertil uten mulighet for moden personlighetskonstitusjon  i gudsrelasjon. Vi fratas sakte med sikkert selve essensen av dette å være menneske, dvs dette å være skapt og som skapte kontingente vesener, nemlig helt avhengig av Gud og Guds frelse. Vi skal ved menneskeskapt lov påføre en slags uskyldstilstand, fri fra radikal syn, arvesynd. Vi skal omskapes til å bli som muslimene, (eller ateistene og sosialistene), nemlig frie fra all radikal synd, arvesynd eller original synd. Vi skal fritas for fallet, akkurat som i islam. Vi skal opplæres til at mennesket ikke kan synde.

Men dette synes ikke å bekymre ”de nye kristne” det minste. Det råder tvert imot fullstendig likegyldighet blant ”de nye kristne” om dette. Kanskje også fullstendig kunnskapsløshet om det. Eller evne til å se og erfare det.  

Den statlige velsignelse staten nå gir de to inkommensurable ekteskap, er ikke noe annet enn forsøk på å nå frem og få gjennomslag ved hjelp av primitiv magi: Man forsøker å forvandle en falsk Velsignelsesattest til en ekte ved konsensus og menneskeskapt lov . 

Man forsøker å gjøre synd til tillatelse, og tilgivelse i seg selv, i og med utførelsen (ex opere operato).

Man skal tro at fordømmelse er identisk med velsignelse.

Det nye ekteskapet er tilnærmet identisk med det muslimske, i sitt grunnlag og sin begrunnelse, nemlig i kontraktsretten, ikke i den sakramentale innstiftelse.  Det er kontraktstanken, ikke velsignelsen, som forener den nye ekteskapsloven med grunnforestillingene i islam.