Stakkars Erna Solberg?

En liten kommentar til vår kommentar i går, om en jernhånd i en silkehanske, (som alltid skrevet for skrivebordsskuffen):

Erna har steget ned med myndighet og pondus, utrolig nok. Ned i sandkassen. Hun ikke bare menger seg med barna, forresten, nei, hun gjør seg i tillegg og i og med selve nedstigelsen til samtidig et barn, bokstavelig talt, som til et barnlig, ja, naivt barn, i beste fall, alt for å få cred, av antrasistene, som heller ikke engang (i sitt pure pubertale vanvidd -) forstår at de lider av omvendt rasisme, eller smyg-rasisme, om man vil.  

Erna gjør seg til et lydig og velsmurt verktøy for hijab og islamisme. Og dydig som et «gudsord fra landet, idet hun «dyder» seg for islam, som om det skulle være en dyd i seg selv og gjøre, nå og for alltid.

Erna mener med hele sin tyngde at noen mobber og oppfører seg stygt. Hvor og hvem skal hun så henvende seg for å sette skapet på plass? Til tankepolitiet? Til Høyesterett? Til emosjonspolitiet (som vi myntet i forrige post her)?

Noen må hun da få lov til å sladre til, varsle, slå varsko overfor, for her «smeller» det snart. En lunte er tydeligvis tent, og her er det ikke snakk om julelys eller lys på grana, nei, her gjelder det noe mer, noe månelyst. Her må barna sette de voksne i kattepine. Noen trenger ris, og Solberg er riset bak speilet. Og dessuten både lovgiver, dommer og politi. I denne barnehaven, som hun her regjerer.

Vi mangle visst klageinstanser, her i landet. Vi mangler et regimeskifte. Barna må oppdras. De får ikke lov å tenke og uttrykke seg som de vel. Best da at Erna tar jernstaven fatt og «stiger ned», nedlatende, med dronningkrone på hodet, ovenfra, med alt hun har av tyngde og godhet, og med en kongestaven hun kan disse med, en stav som hverken er pisk – man skal ikke piske barn - eller gulrot, - barn skal ikke få for mye sukkertøy – nei, ikke noe slikt, Erna foretrekker å bruke klubbe , slik ordførere bruker. Det hun forsøker å skjule er at hun bruker en klubbe med jernhånd i, en jernhånd i en silkehanske, med andre ord. Men dette skal vi ikke lokkes til å tro. Ytringsfriheten står trygt. Det sitter Solberg på. Hun er ytringsfrihetens øverste beskytter, så da så.

Hun har agert som en konge som styrer på Guds og den guddommelige nådes vegne, uten å vite om det, uten å være seg det bevisst. Lider hun av Kristus kompleks?

Javisst, nei. Vel, vi aner hirden av brillejesuser juble i sin bakgrunns-rus, frivolt avdank fra 68, «turned global», (-phony -, you ask me»».

Erna menger seg med de svake og utstøtte, de som ikke kan få mer publisitet på meningsmarkedet, og blir et av dem, med glede. Hun fyller media-rommet, - the space, fyller det ut, så å si, i sin fylde og med sin fylde. Hun tror hun fyller et tom-rom. Og noen tror at dette er nødvendig, at vi klarer og holder ut med Solbergs fylde, eller romslighet. Hvem an fylle rommet etter henne?

At hun fekter mot vindmøller eller stråmenn, er et fenomen ved henne som vi ikke tilbyr oss å se og kjenne på. Hun gjør fiender ut av narrene, som siden Middelalderen, minst, har moret hoff og keisere og oppmuntret til å se tingene ut fra folkets side, på en annen og fruktbar måte, ikke ut bare ut fra hoffets eller Dronningens side. Men nå skal den tillatte, ja, institusjonaliserte, guddommelige latter «endelig» forstumme». Vi skal gjøres dummere! Vi skal renskes for uvelkomne, mistenkelige og farlige emosjoner. Vi skal legges i Prokrustes- seng. Og gud nåde hvis du ikke passer inn, da skal du tilpasses, du, med nano-verktøy eller subliminale strategier, om mulig: Ingen ukorrekte emosjoner her, takk, og hvis du ikke vil, vel, så skal du. Du skal strekkes eller kappes alt etter Prokrustes mål og vekt.

Detter er Ernas regime, fortalt av en narr som meg.

Kan vi ha en politisk umoden leketyrann som opptrer som Sabeltann overfor noen og Tornerose eller Ole Lukkøye overfor andre til å bekle Statsministerstolen?

Erna har nå skapt sitt eget gjørmehull, en innblanding i folks rasjonelle fornuft, oppfatninger av hva som er gjeldende skikk og bruk, - en kvikksand. Som det kan bi svært tungt å dra seg selv ut av, hvis mulig. Solberg har glemt Kants inderlige oppfordring: Bli voksen og tenke selv? (Om så med humor og symbolske sprak, og sleivspark, spør dere meg, så sant det er gjort til forsvar for ytringsfrihet og demokrati, ja, kristen gudstro, om noen vil).

En statsminister skal ikke menge seg nedover i slike spørsmål og heller ikke når dette skjer mellom voksne mennesker, og heller ikke hvis det i kvikksanden ble begått så klare ulovligheter at politiet etter egen vurdering var forpliktet til å ta affære med og ta ut tiltale.

Solberg meddler med både friheten og meningsmarkedet. Det er et forsøk på å styre debatten på et følelsesmessig grunnlag. Hun sender signaler om hvem som skal ha mest krav på beskyttelse på det prinsipielt frie ords område. Hun går til "ekspropriasjon", ikke av borgernes kapital og formue, men av en større verdi: Aktørenes rett til egen personlighet, sine egne verdier og egen verdighet, sitt åndelig forråd og sitt åndelige potensiale, for å si det sånn.

På ordets frie marked, altså. Solberg burde vite at man ikke ovenfra ensidig kan blande seg inn og legge føringer og instrukser på folk og dessuten ta en spesifikk part under sine vinger - , mens hun hetser og støter ut andre fra redet på et meget, meget tynt grunnlag. (Hun tror at det skal velsigne henne, hvis hun sier til seg selv at "Jeg er nøytral". Hvis hun gjør det, er det svært betenkelig, hvis ikke katastrofalt for henne).

Solberg har forhastet seg. Man skal ikke forgude unge jenter fordi de har brun hud, det «rette skautet», som skal sitte permanent, i henhold til en viss uforanderlig religion, i henhold til egne guddommelige gitte forordninger, og fordi de sier «fuck you» på anstendig norsk.

Fuck you er med Ernas velsignelse anstendiggjort, ja, normalisert, humanisert. Det er blitt forbilledlig tale for unge jenter og for jernkanslere av ulikt slag, overalt, for enhver tid og for alle. Fuck you er blitt legitimert, som et kategorisk imperativ, og dermed universalisert. Stikk mot all fornuft, stikk mot hva alle realiteter på bakken forteller oss og seg selv advarer oss mot.

Erna har beveget seg over en grense, som ingen myndighetsperson på høyt politisk plan burde gjøre: Fra å være (selvskadelig ambivalent og inautentisk?) liberal i Det verdslige regimentet til å bli autoritær, belærende, moralistisk illiberal i "det åndelige regimente". Alt sammen i samme røre: En ikke liten "synd" eller overskridelse av normene, for hva en høyeste myndighet her i landet kan tillate seg ut fra det demokratiske systemet vi alle opererer innenfor og er helt avhengig av og hjerteinteressert i å bevare.

Hennes forsøk er et forsøk på å innskrenke selve grunnlaget for ytringsfriheten her i landet, på en måte hun forutsetter hun kan komme fra det med, i for henne «vektige» kretser som faktisk er livredde for islam, men ikke tør å se det inn i eget hvitøye. Uansett vektklasse.

Det er ikke Resetts, HRS’s eller document’s skyld at S Jirde Ali fører et motbydelig og aggressivt selv-viktimiserende språk rettet aggressivt mot karakter, og personer., ja, mot personers ukrenkelighet og politiske og kulturelle integritet. Jirde Ali forsøker ikke en gang være komiker. Hun er «dødsens» alvorlig og eier nok ingen selvironi, annet som skuebrød og for å oppnå empati, enten den nå er påtatt eller falsk. For alt «gavner» saken. Dvs hennes sak, med fler. Og Solberg istemmer, i og ved handling.

Og at folk reagerer – på Solberg og Jirde Ali - med vantro og avsky er bare å forvente. Snart vil imidlertid historiens kulisser senke seg nok en gang over «fuck you» og realitetene nok en gang dale ned over publikum. Heldig vis. Folk vi snart våkne opp fra marerittet, noen helt uforberedt på hva som venter dem, andre med drømme-marerittet følgende med på lasset, dvs det marerittet de har mistatt for å være et søtt eller velsignet og godt mareritt og bare en drøm å leke seg med for svermere, på selvmedlidenhetens, alter-medynkernes, servilitetens og «self made feel-good-ene»’s iscenesatte maskerade, på oss andres bekostning, på deres marked, som de, for tiden, dominerer og helt sikkert kommer til å stramme til. For de «fromme» vil alltid tro at de alene har rett. Helt til virkeligheten innhenter dem og får vist hva som er rett.  

(Alter betyr her: «Den andre», de fremmede, de med en helt annen kultur, de med en helt annen religion, de med helt andre intensjoner og da intensjoner vi hverken kan eller tør se og erkjenne, og de med et helt annet livssyn, de som «vi» skal hjelpes, bare de fyller visse ytre kriterier, men ikke nødvendigvis virkelige kriterier, og da ut fra reell nød).