En liten tur innom Miljeteig

Oddny Miljeteig innrømte i 2015 at hun hadde skjult asylsøkere, og sa at hun var villig til å gjøre det igjen. Nå vil hun bytte ut nasjonalsangen. SVs Oddny Miljeteig mener at den norske nasjonalsangen er utdatert og kjønnsdiskriminerende og må byttes ut. – Jeg synes vi bør få en ny sang, sier hun. Miljeteig er gruppeleder for SV i bystyret i Bergen og var partiets nestleder frem til i fjor» (se link nedenfor).

Mer er det vel ikke å si? Bortsett fra at dette forteller mye om Miljeteig og SV?

Nei, jeg elsker ikke å hate Miljeteig, men jeg elsker Ja, vi elsker, nasjonalsangen vår. Den er staut, vakker og veldig – bra. Og den burde også burde være bra nok for SV og Miljeteig.

Jeg liker ikke den dama. For å si det retorisk, på en måte. Sylvi Listhaug sier på face’n at hun ikke vet om hun skal le eller gråte. Nettopp. Vi mangler ord, og for mitt vedkommende mangler jeg tårer og vil ikke gi slipp på en eneste en. Man feller ikke tårer for en dåre, for dårskap, for usle angrep på vår historie, vår tradisjon og vår tro, (nå var ikke Bjørnson så mye kristen at det gjør noe, men like vel … ).

Miljeteig tror hun er noe, man kan spørre: Hva da? Jeg ser ikke noe stort med henne. Hun står opp og fremmer et skrømt, med en personlighet og med et «spraukj» eller en språkføring som kan skremme fanden på flat mark, hvis han er en mann, et beist, en fortidslevning: Nordmenns – og Bjørnsons påståtte mannssjåvinisme, menns innebygde forakt for kvinner, - det svake kjønn, som Miljeteig vil opphøye, ved å nedlate seg til å tro at Ja, vi elsker skulle inspirere noen til kvinnehat og dette å holde kvinner – som eget kjønn – nede.

Det er vanlig at sosialister er mer interessert i å fremme internasjonale, universalistiske «verdier» enn norske verdier, (som de har vansker med å skjønne hva er). Vi ser det tydelig når hennes partikollega Karin Andersen f eks åpent sier og – byr – at asylsøkernes interesser går foran Norges nasjonale interesser, og Norges lover.

Vi ser her «Internasjonalen» i praksis. Kommunistisk praksis, fra Stalintiden. Trotsky kunne ikke sagt det bedre selv, før han falt i unåde av partifelle og gode kamerat Stalin, som fikk Troski drept i Mexiko, med en øks til hodet, i sitt hjem, utstøtt og i asyl der. Drapsordren var utferdiget lang tid i forveien. Det lå i kortene, i ideologien, at slik måtte det være, skulle utopien kunne realiseres. Det sto bare om tid. Det var ikke uventet det som skjedde, selv under en kort tids opphold i Norge var Trosky redd for sine mordere. Han så seg titt og ofte over skulderen, blir det sagt, av folk som vet, og som det er blitt meg fortalt.

Nå er det ikke utstedt noen arrestordre på Miljeteig, det skulle bare mangle. Hun burde imidlertid overveie om hun ikke burde arrestere seg selv. For det hun utviser og illustrerer er en forakt for folk, en subtil, underforstått og indirekte forakt som stikker dypere enn hva som kommer til uttrykk i denne kokrete «saken», hvor forakten og angrepet på oss alle skinner tydelig igjennom.

Saken trigger forakt, forakt for et folk hun foregir å ville beskytte, den inngår i et mønster: Folk skal ikke ha anledning til å tenke eller resonnere selv. Sentralkomiteen og Partilinjen betinger forakten for både sang og folk. Folk må ikke komme på den tanke å være stolt av nasjonalsangen, som den foreligger, og som folk har meget kjær, ja, den synges overalt i verden, i alle skipsleier, på alle verdenshav i lugarer og kantiner, ja, Ja vi elsker er et lim som ikke trutner eller svikter, et liv – faktisk - vi gladelig synger, med den stemme vi måtte ha, fordi vi er glad i landet vårt, ikke for å opphøye mannen over kvinnen, ikke for å degradere kvinner, ikke fordi vi vil deaktivere eller desavuerer kvinner og deres kamp for verdier, ikke fordi vi er antifeminister, ikke fordi vi som menn ønsker å befeste våre maktposisjoner, hva enten disse er fortjente eller funksjonsdyktige, kvalitativt eller kvantitativt, eller ikke. Vi menn er minst like oppmerksom på at det kan finnes strukturer det er verdt å skifte ut, forandre til det bedre. Vi vil sann, reell lykkemaksimering! (Kall det «desireing» God!)

Vi er ikke ute etter å legitimere undertrykkelse av kvinner ved å synge Ja, vi elsker. Snarere tvert imot og dette burde det være helt unødvendig å si. Det burde være selvsagt for alle kvinner, inkludert Miljeteig, at det er slik. Hun skal ikke få mistenkeliggjøre oss her, tillegge oss aktuelle eller skjulte motiver vi ikke har, menneskesyn vi ikke har, kvinnesyn vi ikke har.

Selv barn i barnehagen og i førskolealder skjønner at Ja, vi elsker ikke dreier seg om sette en høyere verdi på menn enn kvinner, et høyere menneskeverd. Det får være måte på. Skulle det i barn oppstå slike tanker, vil vi påstå at barna er blitt overstyrte, bevisst manipulerte til å si det, tenke det, gi uttrykk for det på andre måter, måter som i seg selv kun kan være tjenlige for å skape splittelse mellom kjønnene, mellom jente og gutt, far og mor, bror og søster. Det er blitt lagt tydelige føringer i munnen på slik barn Det er i så fall barnemishandling det dreier seg om, overgrep. Ja, tortur. Ingen tvil om det.

Hør bare på hvordan Miljeteig snakker. Målføre. Ikke u-før, nei. Hun tror hun er noe og avkrever beundring fordi hun snakker ny-norsk. Maul. Og dermed skulle hennes identitet være sikret, hun kommer nær innpå folk, tror hun. Det gir henne en spesiell legitimitet, en sær aura, en klar kontur, som langt fra å være autentisk pondus tvert imot viser en servilisert – «sosialisert» - person, en karikatur av det hun nettopp forsøker å være: Et selvstendig, fleksibelt, kreativt menneske, et menneske som er fri og ikke underlagt noen, men underlagt enhver, som Luther ville ha sagt. Hun fremtrer – i eget bilde - som ironisk nok er selve urbildet av en slave som pisker sin herre rundt omkring i manesjen, og hvor hun selv får all applaus, forhåpentlig, slik hun ønsker og tror, i egne øyne.

Også marxist-leninistene på universitetene rundt 68 snakket ny-norsk, og det til og med for å knote, for å støtte - eller få støtte fra -  arbeiderklassen, oppkonstruert eller ikke, enten det nå var jern eller metall.

Arbeiderklassen skulle forgudes, og arbeiderklassen, hele klassen, skulle snakke nynorsk, for nynorsk var arbeiderklassens egentlig språk, trodde de, av strategiske grunner, selvsagt, et språk kapitalistene hadde forvansket, for å kunne sitte på makten, på produksjonsmidlene. Borgerne var overklassen. Og borgerskapet snakket og skrev riksmål, - det var en stor synd, ikke bare mot arbeiderklassen, men også mot bøndene, som mer enn noen andre var forpliktet nettopp på nynorsken, å mene noe annet ble ansett som et kriterium på hva det betød å være klassefiende, dva antikommunist. (Vi så utviklingen i Kina under kulturrevolusjonen og Mao avtegne seg som en lettere herming her i landet. De gikk ikke rundt i bygdelagene og hakket i hjel bønder, hva å enten de var store bønder eller småbrukere. Det hang et visst forbehold mot vold som et etterslep etter haugianerne, som var fromme pietister, arbeidsomme, ervervsskapende, skattebetalende og uten annen «ideologi» enn den akk så uskyldige å holde seg til en den pure kristendom, som de selv mente de utøvde og holdt seg til.

Hvis ikke «hvermannsen» fulgte partilinjen, hvor man sporet den minste motstand eller skepsis  – som ble til mens kadrene gikk og de ulike komiteene ble etablert og små eller store 5-årsplaner ble utarbeidet - ble man som bonde, student eller arbeider beskyldt for å være kontrarevolusjonær og mistenkelig, en «dødsdom» som skulle bli hengende ved en for livet og livet ut, til man gikk i graven (ironisk nok på kirkegården, et nøytralt sted, fikk man inntrykk av, - men marxistenes hovedinteresse lå neppe der).

Tal dialekt. Skriv nynorsk. Hør på Miljeteig hvor hun markerer «rett side» eller «sann», «autetisk» «menneskelighet» med språket sitt. Hun bruker det som en form for kronisk flaggheising. Manisk og maniert, spør du meg. Hun er misjonær på heltid. Folk fra bygda som tillempet språkføringen sin til nye steder og nye tider ble bli kalt klassefiender, motstandere av revolusjonen, og som sådanne baksnakket, frosset ut. De skulle før eller siden tas, renskes ut, fornedres, tilintetgjort. Klassefiende skulle bekjempes med alle midler, når bare situasjonen bød seg. Det måtte derfor krise-maksimeres, jo dårligere det gikk, jo fortere ville revolusjonen komme, av seg selv, det var et klart, vitenskapelig faktum, den var nødvendig. For hadde ikke Marx selv sagt at «til nå har filosofene tolket verden, nå er det på tide å forandre den»?.

Marxistenes høyeste maxime: Du skal forandre verden og menneskene. Gjennom det skal dere seire og seieren er allerede sikker. Stå på krava! Stå på! Drep om så vi må! Bruk om så drap på klassefiender som intrumenter for å nå målet. Lite ante de om midlene for å nå Utopia, såpass bør vi gi dem.

Ved å velge å fremme og «stå på» nynorsk, kunne man lett isolere folk som ikke fulgte opp. Man kunne beskrive dette å ville tillempe sin dialekt til moderne forhold som en sykdom, som et symptom på at man ikke var helt mentalt frisk og slike, skulle altså fryses ut, foraktes. Man foraktet de som snakket litt «finere», man tilla dem mindreverdskomplekser, snobberi, sykdom. En psykolog og dikter på den tiden slapp til i et program på NRK og advarte mot marxistenes linje, mobbingen av de som liksom snakket «finere». Yngre sjømenn som kom hjem og snakket et litt rart, nytt og kanskje mer nyansert språk, ble mistenkeliggjort og sett ned på. De var potensielle klassefiender, de forsto ikke så mye. Marxistene satt seg for å oppdra bygdefolk. Mange av disse marxistene kom fra borgerklassen. Det ble noe farlig komisk over det når disse begynte å knote bygdemål, for å vinne bygdefolket. Alt for saka, liksom. Stå på krava! Det hjalp lite hva psykologen hadde sagt på radioen. Å bekjempe mulige klassefiender var avhengig av å følge en partilinje, avfattet i medlemsmøter eller på allmannamøter. Det som fremsto og ble kalt demokratisk sosialisme var ikke noe annet enn et marxistisk diktatur. Det ble faktisk utarbeidet lister over mennesker som kunne tenkes å motarbeide den nært forestående revolusjonen. Jeg har selv slike lister. Lister over folk fra alle klasser.

Det hele ble etter et tiår eller så, for dumt. Men bare få ville innse dette og slå inn på en ny reise. Mennesket er tregt og det går sakte. Ingenting har dårligere vilkår enn sannheten, ironien og humoren i slike bevegelser, underlagt sin egen iboende totalitære lengsel, et sluk som tar alle krefter og valser over motstandere med urkomisk fanatisme og et gravalvor, som altså i praksis kan medføre Gulag. 100 millioner døde. Marxistene lo da det kom frem at marxistene selv innrømmet at de hadde måttet avlive et par hundre tusen «forbrytere», som de kalte dem. De ville ikke tro det. Senere kom dokumentasjonen. Nå regner man med kanskje 100 millioner i Kina også. Revolusjoner har sin pris, en pris motstanderne må betale, alltid klassefienden, alltid de som kommer fra borgerklassen, bar husk hva som skjedde i Øst-Europa, Havel har fortalt mye om det, og påpekt alle den brutale dumheten som ble utvist, uten at de intellektuelle marxistene forsto noe som helst og snudde seg bort fra å innse hva som egentlig foregikk og fra all den tvangen og volden som fulgte. Barn av borgerklassen fikk ikke studere osv. Eksemplene på vanviddet er legio.

Etter hvert ble disse folkene bare mindre og mindre likt, hvis de overhodet ble likt i begynnelsen, på kulturrevolusjonen. Noen kledde seg i mao-klær, kjeledresslignende uniformer i trist farge, konformitet også der, altså. I sinn og sjel, så vel som i «mote». De grønne klærne var tilsølt av – usynlig - blod, masse blod.

I SUF vedtok man på såkalte «fylkeskongresser» å gå inn i militæret, for å undergrave eller for å frelse folk på lengre sikt, ved å understøtte den mer eller mindre åpne undergravningen Østblokken drev med i Vesten før Berlin-murens fall. Ingen pasifisme der i gården, nei, selv om de fikk mye sympati nettopp fra militærnektere, som ved å velge siviltjeneste kunne spare inn et år i forhold til de ikkemarxistene som valgte å avtjene verneplikten, fordi de da slapp å ta opp låne-klasse-lån i den perioden de var «sivile». Passiv motstand, ok. Men det var noe feigt og klamt over det. De fremstilte seg selv som edle, kunne ikke tenke seg å drepe. De opptråde som barn og skoleelevers sann beskyttere, var mot autoritære lærere, mot at foreldre tuktet sine barn, og selvsagt dystert mot ris på blanke messingen. De forsto ikke at marxismen i seg selv var voldelig. At dette sto i partiprogrammene, var man lite interessert i å ta alvorlig. Selvforherligelsens fristelse, som de lå under for, lå for nær.

«Kognitiv dissonans»,? - glem det. De var for selvopptatte til å ta den innsikten innover seg. De skjønte ikke at de var selv sine egen verste fiende. De led med andre ord av frykt, «fobi» for ikke å bli sugd opp av de som ikke kunne ta feil, og for revolusjonen som måtte komme en dag om ikke så lenge og hvor sosialismen – som som «vitenskapelig» objektiv standard - kunne stille alle til doms.

Sosialistene var kort sagt for seriøse, selvhøytidelige, snevre, rigide og alltid fordømmende. Studier hjalp ikke på behovet for eller viljen til selverkjennelse, selvrefleksjon. De var seg selv og Marx nok. Selvironi? Svaret gir seg selv. Det passet for noen av disse menneskene svært bra å støtte «passiv motstnad». Det var ren opportunisme, en holdning de så på som nobel og virkelig noe å kjempe for. Man skulle jo ha «love not war», man skulle gå for «gå sakte aksjoner», for «sivil motstand» osv, for alle foreldrenes og lånekassens penger. (Men trenger ikke jobbe hvis man har rike foreldre).

Det er mot denne bakgrunnen ikke vanskelig å forstå at Miljeteig velger å skjule asylsøkere. For henne anses trolig denne ulovlige aksjonsformen som et moralsk høyverdig foretak. Det gjør henne mer «important» i miljøet, hun befinner seg på den riktige siden, igjen, som en «moralske» VIP. (Det er som om hun rettmessig skuler jøder under WW2, bare at nå skjuler hun antakelig muslimer, som er i den samme situasjon i dag som jødene var i under krigen. Hun er ikke alene om gjøre dette fatale kategorimistaket). For de som ikke vil skjule asylsøkere, de er jo pr definisjon rasister, ikke sant, riktig nok ikke tradisjonelle rasister, men rasister sett i lys av det nye rasismebegrepet som inkluderer kulturelle forhold – pluss pluss - i begrepet, man trenger ikke lenger å finne en fiende blant tradisjonelle biologiske rasister når man finner dem blant kultur-rasistene, som kan straffes like hardt som de tradisjonelle rasistene, blir de trukket inn for domstolene.

Og det er her Miljeteig sitter fast, som en propp. Hun vil ikke rikke seg. Hun har vært og er nok fremdeles et leketøy eller en leke-tøyte for Marx og Mao, om enn en tanke revidert i forhold til de store gutta, SV er bare barnematen, fornavnet og forsmaken. Jeg klarer ikke å ta henne på alvor eller alvorlig.

Bare smaken av på Miljeteig og man aner umiddelbart hva de vil skal skje med oss, hva de vil gjøre med oss, - vi ser konturene av hva som kommer, den minste endring av nasjonalsangen vår, Ja, vi elsker, er et svik, det er å endre den i sin essens, gitt en gang for alle og for alltid ut fra sin tid, noe alle skjønner sånn helt uten videre, noe som slike som denne tøyta – som riktig nok noen fremdeles forguder fordi hun er så bygdisk - ikke tiltror oss å skjønne. Å radbrekke nasjonalsangen er i tillegg bare en del av totalstrategien, en detalj, men like vel en viktig detalj.

I Miljeteigs univers har folk ingen reell forståelse for hvem vi er, hun har ingen tiltro til den innsikt vi besitter og livnærer oss på, i Miljeteigs forestillinger er vi brikker som skal falle på plass i den store ideologisk overordnede Planen, og skal vi forberedes og formes og gjøres i stand til den store, røde reisen, helst med henne selv og hennes våpendragere som ledere. Ikke bare vil de endre sangen, Ja vi elsker, de vil endre sinnene, måten vi tenker på, måten vi føler på. For for Miljeteig et alia-venner er mennesket en tabula rasa som kun kan formes til gode mennesker ved å bli indoktrinert i den «edle» sosialisme i en eller annen form, mild eller streng, alt ettersom. I Kina må man gjøre det sånn, i Russland/Sovjet slik osv. Og det var helt OK, bare sosialismen som systemet seiret, og slik sett kunne de på en måte innbille seg selv at de var veldig liberale, sosialismen kunne uten problemer gjøres lokal, folk fikk illusjonen at man kunne gjøre som man ville, ut fra de materielle forutsetningen på ulke steder. (Slik tenker også visse muslimer i dag). De var bunnrelativister. Men de skjønte ikke det. De satt på løsningen, som ikke kunne feile dem, men som i virkeligheten både feilet dem selv og andre, mange, mange andre.

Miljeteig er utgått på dato, men ennå synger det et behov i henne, behovet for kontroll, behovet for å kontrollere våre emosjoner, for emosjonene er nå til dags blitt en ressurs det er alt om å gjøre å få kanalisert og formet. Den som kontrollerer og dirigerer emosjonene sitter på selve nøkkelen, nøkkelen til all makt. Emosjonene er blitt marxistenes produksjonsmidler og den som kontrollerer disse produksjonsmidlene vil være de eneste som kan gjennomføre prosjektet, dvs revolusjonen.

Og for å få den i havn og på plass, i regi av dem selv, og bare dem selv, må de kapre emosjoner, ved å frata de aller fleste retten til å ha de følelsene de måtte ha, og tenke de tankene de vil og formår. Og ikke bare det: Miljeteig er ute etter holdningene dine. Og når hun har fått bestemt dem, så har hun også taket på emosjonene dine. Du er garantert et liv i det strømlinjeformede sosialistiske fremtidsrike, et samfunn basert på irrasjonell angst, forkledd som entusiasme og begeistring for saken og prosjektet. Som hun har beredt grunnen for og som hun øsker å ta æren for, i det enfold hun er og befinner seg i. Selvforskyldt, for det meste. Og derfor ansvarlig for.

Miljeteig er ikke direkte en avskyelig person, men hun er ikke en type jeg helst ville møte på en høylys og varm dag. Hun er maniert, selpåtatt påtatt, selvforherligende og sta. Hun tviholder på en slags identitet hvor «maulet» skal borge for godhet, og snillhet. Jeg ville ikke truffet på henne hverken i en tåkeheim eller en vill natt med ville sirkushelter og monomane sirkelgangere uti retorikkens forlokkende forbannelser. Hun er en slags sofist, halvt profesjonell pedagog, mest demagog der hun får slippe til og hvor man finner henne verneverdig, ikke for sin skjønnånds skyld, men for hennes verdi som konstruert bruksgjenstand i kampen for alt som kan smake av diktatur eller tyranni.

Oddny Miljeteig er i sitt vesen en dressør, et menneske som har tatt mål av seg å redde verden fordi ingen når opp til de idealer hun selv har satt seg, nemlig seg selv. Som skikkelse og fenomen er hun en godbit og eksempel til etterfølgelse for folk som virkelig tror at hvis du kommer fra en bondefamilie, et arbeidermiljø eller fiskebruk, så er du dermed god. Du kjemper for de undertrykte, du er, så å si, født med større rettferdighetssans enn andre som ikke er så uheldige å være tuftet nettopp i disse miljøene. Hun er et funn for de som leter etter moteriktige modeller på det ideologiske markedet. Hun er – i visse miljøer og i visse hjerner – som født til å forestille seg, i front av den gode sak, og som en sann samaritan for bl a asylsøkere som demokratiet etter nøye etterprøving vil sende tilbake dit de kommer fra og rettelig hører hjemme. Etter nogran byråkratisk saumfaring eller etterprøving.

Slik sett er Miljeteig en klar sabotør, en bedreviter, en slags Robin Hood, en ide som, hvis hun tillater,  i seg selv nok bør vekke henne opp fra dvalen, eller de døde. I stedet appellerer hun til alle dem som ikke tillater dypere, mer fleksibel, mykere selvinnsikt, men som foretrekker bevisst å operere hardt og uforsonlig på overflaten, som om det var selve paradiset på denne jord og hvor de selv elsker å fremstå som rollemodeller, i den urokkelige tro at de virkelig er det, om så i illusjonenes fengsel, altså individer som enhver burde se opp til, slik at de kan innta rollen som uangripelig og slik at muligheten åpnes for at de kan se ned på oss andre dødelige, som foretrekker dybde fremfor show og kunstig identitet. For hva er identitet?

Dette i seg selv at de sakker bygdisk, tenker bygdisk, ser ut som bygdinger og føler deg som om de var bygda «sjæl» og vil at alle andre skall bli som dem selv, hvor nå på bygdene rundt omkring de måtte befinne seg?

Nei, identitet skal man ikke spøke med. Men den kan aldri bli helt autentisk, akkurat som mennesket aldri vil kunne befri seg fra å være selvreflekterende og selvreflektert. Å være bygdisk, i kroppe og sjel, som Miljeteig er, er i praksis å være «bufast til evig tid», selv-essensialisert, (for en brøde mot menneskeheten), innesperret både fysisk og mentalt i trange grender og smale daler på garder og bruk som ikke lenger fins, men som disse ny-bygdingene og nynorskfolkene må opprettholde for enhver pris, ved at de ofrer det som kunne ha vært en likandes og utvungen personlighet på identitetens alter, dvs den falske identiteten som tror at den kan befri mennesker ved nettopp å bli bufast til evig tid, og sitte frivillig fastklemt i en tid og på et sted som for lengst er forgangent, irrelevant og akterutseilt – og som befinner seg helt klart på historiens mødding, dvs der hvor erkesosialister trives aller best. I miljøer og sammenhenger hvor mind control er comme il faut og svertekampanjer og skittent gruppepress – på bunnivå og med alle midler er regelen og ikke unntaket.

Oddny Miljeteig er romantiker, en sentimental romantiker som forsøker å gi uttrykk for det usentimentale, det praktiske, det viljesterke, det klare og entydige. Hun vinner nok mange «hearts and minds» blant sine aktuelle og potensielle «følgere», og mennesker som absolutt liker å bli bedratt eller forført, suggerert, som det jo også heter, ikke bare fascinert, - mennesker som er akkurat slik hun selv er, eller drømmer om å bli, eller som rett og slett bruker henne for alt det hun er verdt ut fra antatt verdi på markedet for ideologiske brikker, idet disse innbiller seg at dette er det store spillet som det er verdt å synge salmer for og prise, alt i den gode saks tjeneste, men for målsettinger og metoder som i virkeligheten speiler det motsatte, nemlig slaveri, forstillelse og med vedvarende behov for og bruk av og legitimering av nådeløs fysisk og psykisk brutalitet, egenskaper man ofte finner hos småbarn med klare, psykopatiske trekk. 

Er det så intet forsonende å si om Oddny? Åh, joda, veldig mye og vedvarende, men dog selvbevarende, for ikke å si selvbedragersk. Men her fikk jeg brått hast med å komme meg videre. Ikke minst fra stavefeil og dårlig setningsoppbygging, her og der.

https://www.document.no/2018/03/10/sv-topp-vil-bytte-ut-ja-vi-elsker/