Sylvi Listhaug er et menneske med følelsene på rette plass. Hun
er en helstøpt person og vil landets beste, det beste både for minoriteter og
for flertallsbefolkningen, kort sagt alle som har eller vil få lovlig opphold
her i landet, dvs landets borgere.
Vi sitter igjen med at Listhaug vet hva godhet er. Hun går
ikke på akkord med virkeligheten, hun går ikke utenom og hun går ikke tom for
realisme og nærhet til de virkelig store problemene. Hun er ikke konfliktsky.
Hun legger hånden på rattet og setter foten på bremsen der det kjøres over styr
og hvor det hadde gått over stagg hvis hun ikke hadde gjort det, hvis hun av
nonsjalanse eller forvirring hadde sluppet tøylene og latt skuta gå på grunn,
eller over stupet.
Likevel vil noen få – svært få – uttrykke at Listhaug er
ond, vi har selv hørt det på radio for ikke lenge siden, midt i beste sendetid,
og den som sa det, fikk ingen kritikk. Men nok om det.
Forslaget om ny asylbehandling vil garantert vekke avsky og
kritikk. Men de som kommer med denne avskyen, vil ha store vasker med å forklare
eller legitimere at det er de som sitter på sannheten, at det de som har de
største hjertene, de beste emosjonene og de mest overlegne følelsene. For slike
mennesker føler før de tenker og viser ingen nåde mot dem som både tenker og
føler, med fornuften på rette plass og med samvittigheten forankret i verdens
realiteter.
Noen vil si at forslagene avspeiler et menneskesyn vi ikke
kan se oss tjent med. At dette er inhumant og gjerrig, og at vi har da råd til
det, rike som vi er. De vil spille på egen godhet og sine emosjoner og gi dem den
den absolutte autoritet, de vil gi sine emosjonelt betingede korrekthet et totalitært
fundament, de vil si at våre emosjoner og våre følelser er høyeste dommer og at
kun våre emosjoner og følelser har en
forankring som det ikke går an å stille spørsmål ved eller kritisere. De vil i
tillegg måtte si at det er dem selv som har retten til å skille mellom hva som
er vondt og hva som er skjønt og rett. Men de vil ikke si at de selv er gud, at
det er dem selv som er øverste dommer, at det er dem selv som forvalter den
ene, allmektige sannhet. Nei, de vil heller si, i all sin innsmigrende ydmykhet:
Det fins ingen Gud, det fins ingen fornuft uten gjennom oss, det er vi som bør
sitte på makten, det er vi som har styringsretten, det er vi som har den rette
samvittighet, det er vi som avgjør hva som er humant eller ikke.
Men idet de sier dette, vel, så har de jo sagt at de har
satt seg til doms over Gud selv og satt seg selv opp på tronen, som herskere
over alt liv, alle følelser og alle emosjoner. Men hva skjer med mennesker som
setter seg selv opp på tronen, spesielt de som ikke vet eller ikke skjønner at
det er nettopp det de gjør? Jo, de dømmer seg selv og andre til selvforakt,
fordi de ikke vil lykkes, deres berusende seiersikkerhet er midlertid vunne,
alltid, og for evig. Vi har sett det gang på gang opp gjennom historien: Alle
tyranner faller, før eller senere, og om noen overlever lenger enn andre, så
vil ikke bare menneskene, men også Gud, tildele dem den plass i menneskets
historie som de fortjener. Det synes å være å være en lov, en naturlov, som Gud
selv har inngått en Pakt med og da en pakt som vil stå helt til den nye
verdensorden inntrer, etter Apokalypsen, som vil være Guds ære til del, og bare
Ham. Det er nemlig ikke «vi» arme syndere – som lutheranismen postulerte – som skal
ha ansvaret og gjennomføringskraften når Det himmelske riket skjenkes, helt ut
av Guds nåde selv.
Vi vet at Listhaug tror på Gud, en nådig Gud. Hun har selv
sagt det. Hun er et kristenttroende menneske. Hun vet hva synd er, at hun er en
synder, men likevel frelst. Hun har en læremester som ikke bare taler til
hjertene, men også til fornuften og realismen. Hun vet at hun styrer på nåden,
men tilkjennegjør for seg selv og andre, gjennom sin gjerning, ingen
guddommelig styringsrett, hun er valgt av et folk, av mennesker, og hun vet at
hun ikke er noen solkonge eller en slik konge som kunne styre ut fra guds nåde,
for å ha det rent formelle i orden, ut fra den juss som krevdes for sin tid, en
fornuft som viste seg å gå utover sine naturlig fullmakter. Siden har vi hatt
mange slike store småkonger, som har tilranet seg den øverste makt, nettopp
under dekke av ikke å være guder, fordi, som de selv har sagt, ikke tror på
Gud, ja, ikke noen gud i det hele tatt. De har forledet seg selv til å tro at
de har erstattet gud og resultatet har vært så mange lik at de knapt kan
telles.
Listhaug taler biskoper imot, utfordrer øvrigheten. Hun er
en beåndet – uten å gjøre noe emosjonelt nummer av det - politiker. Hun vet hva
mot er, hun holder seg til sannheten, og sannheten skal som kjent sette oss
fri.
Hva er det som gjør Listhaug så betryggende? Hva er det som
gir en et inntrykk av Personlighet?
Jo, det er først og fremt motet, fremmeligheten og
selvstendigheten. Hun vet hvem og hva hun tror på, i sannhet en riktig øvelse i
dag, i et samfunn som koker ned til et samfunn hvor de korrekte emosjoner, de
autentiske utbrudd og «de nødvendige» nykker råder grunnen, og utgjør det nye
tyrranni og som alle skal underlegge seg og hvor det ikke fins rom for dem som
måtte si og stå imot.
Listhaug utviser en uvanlig trygghet, en trygghet uten
positur, uten posering. Hun står for og mener det hun sier og gjør. Hun
befinner seg alltid på den «rake vegen». Selvtryggheten – som aldri er hovmodig
– sitter godt som et del av hele personligheten.
Men Listhaug, som den personen jeg ser, har mer å tilby: Den
lille, men helt avgjørende distanse til ting og mennesker, de store,
grunnleggende, eksistensiell relasjonene, som skal til for realisme. Hun vet at
hun har en midler mellom seg og sine emosjoner, en forsonende kraft. Hun vet at
hun hun har noen over seg, og det største av alt, kjærligheten, den som ikke
kan forgå eller rokkes ved, den som står i evigheten og som er menneskets
eneste redning. Folk uten «midler» er mennesker hvis umiddelbarhet i siste
instans er emosjonelt betingede. De er de farligste menneskene, hva de nå enten
hevder at deres egne emosjoner har guddomsstatus eller omvendt, ingen
forankring annet enn i de rå materie selv.
For å si det på en annen måte: Men hvorfor denne personligheten,
som jo er forbilledlig? Jo, fordi hun setter noe – eller noen - over seg, en
objektiv verden, så å si, for ikke å si en metafysisk verden, over seg selv.
Hun vet at hun kan holde seg til objektive normer og standarder. Hun vet at
grunnlaget for all sunn moral ligger utenfor mennesket, at naturligheten som
mennesket er utrustet med, av nåde og skapergjerning, er en rettesnor gitt av
Gud og ikke av mennesker, ikke gitt av skapningen, men av Skaperen. Hun vet at
Jesus Kristus eksisterer. At Gud er kjærlighet. Hun har selve Personen og selve
Ordet å forholde seg til. Hun vet at hun ikke blir fremmed overfor seg selv ved
å kjenne den varmen i sitt hjerte som flyter av det inderligste, personlige vennskapsforhold,
til Mennesket, inkarnert, Han som også er selve Menneskesønnen, vår personlig
frelser, Ham som river oss ut av destruksjonen og selvhatets destruksjonskrefter.
Et menneske som setter sin lit til Skaperens en gang i denne
vår akk så omskiftelige verden, kan føle seg trygg. Hun vet at naturen er
villet av Gud, at den er god, at den ligger fast, at det virkelig finne kart og
kompass til å styre etter, at alt ikke relativt. At noe er bedre enn noe annet.
Hun vet at mennesker uten midler mellom seg og virkeligheten må ha et altfor
direkte og usunt forhold til sine emosjoner, at et direkte forhold til
emosjonene forblinder eller blender. Hun vet at en befolkning som heller velger
illusjonene fremfor realitetene, før eller senere må begynne å produsere
blindstaver med pliktig bruk for de fleste, utenom de som har de korrekte
emosjonene. Hun vet at produksjonen av slike blindestaver vil måtte økes
eksponentielt fremover. Og dette nekter hun sunt nok å underlegge seg. Hun
våger derfor sannheten. Hun etter sin lit til naturretten og den naturlov som
Paulus sier er skrevet på menneskets hjerter, alle mennesker hjerter, slik det
skal være i sitt rette element. Et altfor direkte – og tilsynelatende «personlig»
og nært forhold til emosjoner, uten overordnet
midler, - gir aldri noe sunt trosforhold, eller sunt, autentisk forhold til
mennesker, enten dette forholdet bunner i ateisme eller gudstro.
Hun vet også at bare Gude kan skille mellom hva som er rett
og galt, i siste instans, der hvor illusjoner og skrømt ingen plass har. Og dette gjør henne ydmyk og da med en
ydmykhet som gjør mennesket stort, slik Gud ser det, og mennesket godt, og da
enda en gang - slik Gud ser det. Og slik Gud vil det. Hovmod var en gang den
verste synd, fordi den satte mennesket over eller på høyde med Gud, en sannhet
vi har mistet syne av i dag, både individuelt og kollektivt.
Selvsagt kan Listhaug feile, og hun vet det. Men hun vet hva
synd er, dette å bomme på målet, og å bli hovmodig og la seg styre av hovmod,
som er den verste synd mot selve Gud.
Det er dette som gir Listhaug trygg og som gir henne en
egenskap i personligheten som vi vet vi kan stole på og holde oss til, om enn alt
annet skulle rakne.
Listhaug vet hva det vil si å ha en gud, og som Luther sier
så er det:
En gud kaller vi det en skal vente seg alt godt av og ta sin
tilflukt til i all sin nød. Det du altså binder ditt hjerte og setter din lit
til, det er i virkeligheten din Gud.
Listhaug vet også hva et fritt menneske er, nok et sitat fra
Luther:
Et kristent menneske er en helt og holdent fri herre over
alle ting og ikke underlagt noen.
Et kristent menneske er en tvers igjennom pliktskyldig trell
under alle ting og underlagt enhver.
Det er Listhaugs «fortjeneste» og personlige trygghet som
gjør at hun gå direkte på sak og ikke frykter følgende, som for mange mennesker
i dag er en rød klut, ord som kan drepe i stedet for å bygge opp, begreper vi
ikke trenger frykte og underlegge oss som emosjonelt servile, ord som dette:
-
skal
samles i ett ankomstsenter.
-
senest i
løpet av tre uker.
-
Politi og
UDI skal samarbeide tett
-
Massiv
nedleggelse ….
-
Private
aktører skal løse akutte …. strømmer.
Listen overfor skremme vannet av noen, dvs av altfor mange.
Den uttrykker den ultimate ondskap, den mest perverterte humanisme, hvis ikke
beint frem det svarteste demoni - , den verst tenkelige menneskeforakt, det mest
avskyelige menneskesyn, den mest destruktive virkelighetsoppfatning, kort sagt:
Det mest nedrige verdisyn et menneske kan ha. Intet mindre.
Vi kan bare si imot, vi kan bar uttrykke vår bekymring over
slike svar på Listhaugs liste og be om at de ikke vet hva de gjør og steller i
stand og at de derfor til syvende og sist vil bli gjenstand for barmhjertigheten,
den som bare fins i Guds kjærlighet og i og med hans miskunn.
Samtlige asylsøkere
som kommer til Norge, skal samles i ett ankomstsenter.
Åtte av ti skal få
sin asylsøknad avgjort mens de bor på senteret, senest i løpet av tre uker.
Politi og UDI skal
samarbeide tett om asylbehandlingen
Massiv nedleggelse
av asylmottak.
Private aktører
skal løse akutte flyktningstrømmer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar