onsdag 30. mars 2016

Favntak og Anfindsens forsøk på synkretisme



Ole Jørgen Anfindsen som driver Honest thinking har gitt ut en ny bok han kaller Favntak, som er lite mindre enn en apologi for Allah, som han tror er den samme gud de kristne tilber. Han viser i den forbindelse til Den katolske kirke, som han ufortrødent og uten forbehold tillegger samme oppfatning som han selv, men dette er en sublim tilsnikelse. Anfindsen vør sette seg litt mer inn i subtilitetene på området, hvis han vil bli tatt seriøst, og hvis han er interessert i å ta inn over seg at «saken» er mer komplisert enn han synes å forutsette, ut fra eget hode.



Det Anfindsen i bunn og grunn gjør er å overforenkle og dessuten å vende seg til det «de gamle» kalt «Filosofenes gud» og til den tid muslimene ledet an i teologisk spekulasjon på høyt plan, i 2-3 århundrer fremover fra ca 1000 e Kr. I den forbindelse kan nevnes at den katolske helgen og en av verdenshistoriens mest feterte teologer hadde mye å lære av de muslimske teologene, men det bør også nevnes at både de muslimske og kristne teologene i sin tur også hadde mye å lære av de greske filosofene, spesielt Plotin, Platon, Augustin og Aristoteles, noe vi har skrevet om tidligere på bloggen her under tittelen Allah hu achbar - virkelig?

Men før vi tar for oss Favntak, vil nevne noen momenter som kanskje kunne få Anfindsen på bedre tanker når det gjelder Den katolske kirkes forhold til spørsmålet om kristne og muslimer tror på samme Gud, noe Anfindsen tar for gitt:



Det andre vatikankonsil har to uttalelser om kirkens relasjon til muslimer. Den korteste er den viktigste og den finnes i et for alle katolikker bindende dogmatisk konstitusjonelt dokument, mens den andre er en erklæring eller uttalelse på et lavere nivå og dermed en uttalelse som i prinsippet ikke er uforanderlig eller som står en gang for alle.

Lumen gentium, den korteste, sier at «planen for frelse inkluderer også de som anerkjenner Skaperen. Og først blant dem er muhammedanerne (sic!), som hevder (profess) å ha den samme tro som Abraham og at de, sammen med oss, tilber (adore) den ene og nåderike Gud (God) som vil dømme menneskeheten på den siste dag, eller dommens dag.

Men hva er det teksten ikke sier? Noen tror at teksten stadfester at alle muslimer vil bli frelst og at det følgelig ikke er nødvendig å misjonere overfor muslimer generelt, siden de har et like stort krav på himmelen som kristne har, men så er ikke tilfelle. Langt på nær.

Uttalelsen kommer som en del av en lengre uttalelse som begynner med «de som ennå ikke har mottatt evangeliet» og som konkluderer med at misjonsbefaling fortsatt gjelder. Det er mennesker som uten at det er deres feil at de ikke kjenner evangeliet denne uttalelsen referer seg til, til de som på en seriøs måte søker Gud og som beveget av nåde strever ved deres handlinger å gjøre hans vilje slik den er kjent for dem gjennom samvittighetens stemme eller påbud. Men dette gjelder klart ikke at muslimer blir frelst fordi de er muslimer og følger islamske lovforbud og påbud. Det kreves altså et tillegg: Samvittighetens norm, eller samvittighets lov. Og denne forutsettes da strengt tatt å stå over eller ha høyere autoritet enn de islamske skriftene, med Koranen på topp. Hva angår Abrahams tro, presiseres consilets uttalelse at muslimene hevder (profess) at de har Abrahams tro, men fastslår på ingen måte ikke at muslimenes tro er identiske eller noe i nærheten av Abrahams tro, en tro som beskrives som eksemplarisk og som et høyeste trosideal i f eks Det nye testamentet. Kirken anser det tydeligvis ikke som et faktum, en bare som en påstand fra muslimsk hold.

Når muslimene bekrefter troen på en gud som er allestedsnærværende, og på hans attributter som samtidig tilgivende og dommer, kan dette oppfattes som identisk med den Gud kristne tror på og tilber. Men mange katolikker tror rett og slett ikke på at kristne og muslimer tror på den samme, identiske, guden. Det den katolske lære sier, sier den med forbehold. Den sier: for så vidt som vi sier at vi tror på den samme gud, så gjelder dette bare for så vidt som vi sier at gud er skapergud, at han er allestedsnærværende og mild og nåderik osv, så dette betyr ikke at gudsbildene er overlappende i ett og alt, eller kongruente, at de smelter sammen, så å si, ved å la gudsbildene legges oppå hverandre og at vi da ser at de samsvarer, snarere tvert imot. Allmektig betyr med andre ord ikke «allmektig» fullt ut og radikalt innen de to religionenes bredere kontekst eller større, systematisk paradigme. Tvert imot vil både de fleste katolikker og andre kristne og muslimer innrømme, begge med en viss «lettet glød», - vil vi si, bygget på erfaring -, kunne si seg enige om at Allah og Kristus helt klart ikke er den samme Gud. Relasjonene dem imellom, og de troendes oppfatning seg imellom av sin tro og dens hele innhold og retning, passer ikke inn i hverandre, strukturene som avtegnes av gud i Koranen og Bibelen fremstår som gjennomgripende og konstitusjonelle, ja, ontologiske og oppløselige motsetninger.

Katolikker tror ikke at Muhammed var profet eller at Koranen er Guds ord og muslimer tror ikke at Jesus er Guds Sønn eller verdens treenige frelser. Og slik fortsetter det, vi kunne ha regnet opp i nærmest det uendelige, vi henviser til andre steder på bloggen som vil underbygge påstanden. Forskjellene mellom Allah, slik «han» fremstiller seg i Koranen og de andre islamske, hellige skrifter, er ikke ubetydelige eller irrelevante. For hvem vil vel ikke si at man tror på en – helt abstrakt og gjerne helt upersonlig gud – en allmektig, og på en måte allestedsnærværende og uforanderlig og nåderik gud? Ingen kristen kan dermed innrømme eller aller minst antyde at alle disse troende oppnår den frelse fra synd og død som det kristne budskapet forkynner, og bare det, eksklusivt og unikt. Klarest ser vi kanskje den åpenbare sannheten når vi ser at den kristne Frelser, Jesus Kristus, er syndfri. Ingen annen «tro» kan operere ut fra denne tros forutsetningen, som dessuten gjøres empirisk i og med Frelserens korsfestelse, død og oppstandelse.

Dette forhindrer ikke at den katolske kirke ser med stor aktelse på den muslimske tro og muslimer generelt, (Nostra Etate). Det er prisverdig at muslimer tror på Jesus som en profet at de tror på Allahs uransakelige forordninger og at de relaterer seg til disse. Deklarasjonen (Nostra Etate) sier riktig nok at det er «gud» som har talt til muslimene, men dette stemmer ikke med fremstillingene i Koranen, som viser at det er engelen Gabriel, kun, som byr og snakker til Muhammed i streng forstand. «Resiter! Resiter, forlanger Gabriel, da han dukker oppe for Muhammed i en ørkenhule han pleide å meditere i, og dette utlegges da som om Muhammed der og da og alt han uttaler senere er en direkte avlesning av en nedskrevet tekst på en tavle, Koranen selv, som bare eksisterer i den «allahianske» himmel, (og som da heller ikke som en integrert eller udelelig entitet i Allah selv eller det vi kan kalle Allah’s personlighet, men da bare, må vi si, som en oppkonstruert personlighet, i og med at Allah ikke kan forbindes med noe, heller ikke dette å være PERSONLIG på noen måte, uten at dette vil bli ansett som shirk, dvs avgudsdyrking eller frafall belagt med dødsstraff. En Gud som primært er PERSONLIG i radikal forstand, fins bare i kristentroen ut fra dens Skrifter, doktriner og dogmer).

Et annet forhold Nostra Etate ikke er sen om å fortelle, er det prisverdige – men neppe i seg selv frelsende - i at muslimer verdsetter og etterstreber et moralsk liv, at de gir almisser og praktiserer faste. Deklarasjonen oppfordrer både muslimer og kristne til å glemme alle tidligere stridigheter og til å arbeide for gjensidig forståelse og til det beste for hele menneskeheten, for sosial rettferdighet, fred og frihet.

Når Den katolske kirke så formulerer sitt «dogme» på den måten den gjør, så gjør den det i svært så «diplomatiske» vendinger og hensikten synes primært å ha vært å bygge bro mellom mennesker mer enn troer. De aller fleste religioner tro på en allmektig, allvitende, og allestedsnærværende gud. Det er utgangspunktet, men knapt noe mer, et forsøk på samling om det meste elementære, teologisk sett. Men hensikten for kirken i det store og hele og lange perspektiv, og i det lange løp er, å misjonere for kristentroen ved å opprettholde og utvide dialogen for på den måten å få frem det spesifikt kristne budskap, om ikke direkte og konfronterende, men indirekte i den hensikt å skape gjensidig respekt og forståelse.

Vi bør også huske på paven ikke bare representerer Kirken i snever forstand, han representere også pavestaten Vatikanet, som kan betraktes som et «verdslig regimente» som løper parallelt med det åndelige regimente og hvor Kristus råder suveren.



Men ikke bare forholdet til Den katolske kirke bør Anfindsen ta opp til nærmere vurdering, han bør også forsøke å åpne seg for mer generelle strømninger som gjør seg gjeldene angående spørsmålet om Gud, spesielt i Vesten, og mer om hvordan folk generelt nå tenker om problematikken, i en tid hvor toleranse er blitt et honnørord som tillegges status som den nye, hellige overgud, en gud mennesket selv har tatt mål av seg til å administrere, som en fast ansatt, mild og bejande og bevilgende eller innfriende byråkrat i en ideverden, som man underlig nok fortsatt tror på eksisterer, men som altså nå  ikke er «befolket» av den kristne Gud, JHWH, men av en helt annen Gud, ja, en menneskeskapt gud, eller en blandingsgud av Allah og Gud, (hvilket er en logisk feilslutning eller umulighet).

Selv farer Anfindsen med en harelabb over noen svært gode, store dogmatiske verk av kjente storheter som Grudem og Erickson, som han nærmest avviser sånn uten videre, men uten at han begrunner hvorfor, annet enn som at ikke finner noe «der», som kan tilfredsstille ham, (eller noe han går og bærer på eller ikke). Anfindsen tror mer på Koranens Allah og dermed islams benektelse av treeningheten enn på den kristne, treenige Gud, JHWH. Han får rett og slett ikke treenighetdogmet til å gå opp eller i hop med den intellektuelle konstitusjon han nå nærmest uten å blunke godtar som et ufrakommelig ontologisk faktum eller et ufeilbarlig aksiom på det rent formale planet. Han faller derfor i en felle som f eks Aquinas ikke falt i, nemlig å ta inn i sine trosforestillinger og rent islamske konsepter. Han klarer ikke, som Aquinas klarte, med glans, å transcendere sine egne forutsetninger. Han må derfor skape seg en gud i sitt eget bilde, og dessuten da antakelig uten å være klar over det, at islam faktisk ikke benekter det kristne, ortodokse dogmet om treenigheten, men bare det Muhammed trodde var et tri-teistisk gudsbilde, noe som er blasfemi både i kristentroen og i islam.

Andfinsen bør kanskje også ta seg tid til å les Thomas V. Morris’s «The Logic og God inncarnate», for om mulig å supplere egne forestillinger eller illusjoner om hva logikk er og innebærer.



Men tilbake til folks generelle gudsforestilling av i dag og da kan det være til hjelp å se på en trosbekjennelse fra et av mange kirkesamfunn som er under oppbygging og som folk flest vil kjenne seg komfortable med og hjemme i, vi tar et tilfeldig eksempel:



Unitarian Universalist church:



«Hos oss akseptere vi mange forskjellige trosoppfatninger fordi vi ikke har noen klart avgrensede dogmer eller læresetninger. Noen av oss vil antakelig tro på en gud som er sjalu og nasjonalistisk, slik guden i Det game testamentet er, men andre vil tro på konseptet om en kjærlig Fader til Jesus. Noen vil være enig med Jesus, Gud er kjærlighet. Andre vil slutte seg til Gandhi og mene at Gud er sannhet. Andre slutter seg til vitenskapen og mene at Gud er den første årsak eller til filosofer som viser til gud som selve fokussenteret i universet. Andre definerer gud som den sammenbindende kraft, den som gir mening til våre erfaringer, det godes makt, etc. Generelt sett vil vi unitarianske universalister finne gud i naturens orden, ikke utenfor naturen. Gud blir dermed en naturlig kraft i naturen, ikke utenfor den.

Alle her er ikke enig om det er nødvendig å tro på gud. Noen er humanister som føler at det er viktig å forholde seg til menneskelige og sosiale saker og interessere seg for etiske sider av livet heller enn å pakke dem inn i teologiske og filosofiske spekulasjoner. Mange ener at dette ikke betyr at man benekter ideen om gud, men at dette betyr mange forskjellige ting for mange forskjellige mennesker». (George Marshall, oversatt fra Harold J. Berry, Truth twisters).



I Apostlenes gjerninger kap 16, 30-31 spør en fangevokter apostelen Paulus og Silas: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». De svarte: «Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli det, du og hele ditt hushold».



Kirkesamfunnet reagerer med forferdelse på et slikt (tilsynelatende) arrogant svar og en representant kommenterer på følgende måte:



«Dette viser hvor autoritær ortodoks kristendom har vært helt siden Paulus helt opp til i våre dager. Det falt ikke Paulus inn at fangevokteren kanskje hadde gjort seg opp noen selvstendige tanker som kunne de kunne ha fått frem i lyset og diskutert. Paulus så ingen som helst grunn til å oppfordre mannen til å tenke selv og reflektere over eventuelle spørsmål og til å forsøke å komme i kontakt med sitt eget hjerte og samvittighet for slik å kunne komme frem til svar på religiøse spørsmål. Paulus sa ikke noe som kunne ha fortalt mannen om de ordene i kristendommen som kunne ha bragt den fremover mot større frihet og personlig ansvar. Det han sa var at dette ikke var noe å diskutere eller veie og teste ut fra erfaringen. Nei, dette er ganske enkelt noe du må akseptere. Vår kirke vil ikke ha noe av dette». Et annet medlem i denne kirken, sa det slik: «Vi er interessert i de etiske relasjonene og dette å kunne forstå livet, vi er ikke interessert i å frelse sjeler; religion dreier seg ikke om trossetninger men handlingsretninger, (Religion is a matter of deeds, not of creeds), det er den naturlige verden vi konsentrer oss om». (Jack Mendhelson, 1964, ibid). Kirkesamfunnet som det referer seg til heter Unitarian Universalist Association (UUA), også kjent som Unitarians og kan ha rundt 500 000 medlemmer, (1996), verden over her).





Fra Anfindsens Favntak finner vi følgende formuleringer:



s 183: En muslim eller en kristen som har hatt for vane å betrakte alle andre som vantro, blir tvunget til å spørre seg selv (hvis han har et minstemål av intelligens) om han kan fortsette å tro på en Gud som opp gjennom tiden tilsynelatende har valgt å villede flertallet av sine skapninger ved å tillate at de følger falske religioner, og som dessuten sender dem til helvete fordi de har tilbedt ham i oppriktighet, men likevel på feil måte. Skal vi anta at han forakter hellighet når den oppnås gjennom andre metoder enn våre egne, eller at bønnen blir overhørt med mindre (fra et kristens perspektiv) de rettes til ham i Jesu navn, eller (fra et muslimsk perspektiv innen rammen av den islamske trosbekjennelse? Det å la sin tro hvile på denne type antagelser er, ifølge Martin Lings, «å tenke ille om Guds forsyn». Og ifølge ibn Arabi vil en ordinær troende som nekter å anerkjenne den guddommelige selv-manifestasjon i andre religioner enn sin egen, og som kun gjenkjenner sin Herre

i de former som er kjent innen hans egen religion, opptre uhøflig mot Gud.



s 184f: Et menneske med en ydmyk grunnholdning vil akseptere at Guds veier er hinsides det man er i stand til å forstå med sitt intellekt, fordi den Uendelige sprenger enhver kategori. I denne sammenhengen er muslimen heldig som i selv koranteksten finner indikasjoner på universaliteten av den Sannhet som overgår enhver mulig formulering: «Hver og en har vi gitt en norm og en praksis!, Sure 5. 48/5253. Muslimen kan så fredfullt vente på å få del i den hele og fulle innsikt i det kommende liv i trygg forvissning at hans religion vi vise seg å ha vært den beste av alle. Den kristne står over adskillig større utfordringer … (Pave Pius xi: Tro ikke at du skal reise ut blant vantro. Muslimer oppnår frelse. Guds veier er uendelige. (Anfindsen ser ikke ironien, eller at paven her unngår visse «udiplomatiske» presiseringer).

Anfindsen fortsetter: På den annen side kan den troende, dersom han har anlegg for det, slå inn på metafysikkens og den intellektuelle intuisjonens vei, til han forstår at «trosretningenes vei (for å bruke ibn Arabis uttrykk) ikke er Gud-som-sådan, ikke den Absolutte. Han vil da innse at Gud-som-sådan er hinsides enhver definisjon – at Han transcenderer ethvert konsept og enhver form – og derfor også hinsides tilbedelse. Vi kan ikke be til noen som er fullstendig uerkjennbart. Og nettopp derfor trer Han inn i de begrensninger gjennom hvilke den menneskelige tilbeder oppfatter Ham. Og Han tillater seg å bli kjent og elsket nettopp slik vi fra naturens side er tilbøyelige til å kjenne og elske Ham. Han skylder oss faktisk dette, siden det jo er Han som har gitt oss vår menneskelige natur og dermed påført oss de tilhørende begrensninger, og dessuten åpenbart seg oss på ulke måter. Og etter at den troende har slått seg til ro med at de ulike formene er slør som den ene Realitet har tatt på seg, kan han gå tilbake til sitt eget, religiøse perspektiv og følge, med fritt sinn og rolig hjerte, den nye tilbedelse og de moralske forordninger som hører med i hans perspektiv.

Den store mujajid Emir Abdu’l-Qadir har sagt: «vår Gud og Gud til de andre trosfellesskapene er i sannhet En Gud … til tross for variasjoner i Han manifestasjoner … Han har manifistert seg for Muhammeds folk hinsides enhver form (her siteres Eaton). For de kristne har han manifistert seg gjennom Kristus … og for tilbederne som han har gitt sin tilslutning til hvilken form det nå måtte være, … manifisterer han seg via nettopp denne formen; for ingen tilbeder av et endelig objekt tilber dette for dets eget egen skyld. Det han tilber er manifestasjonen innen denne formen av den sanne Guds attributter … Likevel tilber alle tilbederne nøyaktig det samme. Feilen de gjør består ganske enkelt i det å bestemme det på en begrensende måte».



Kommentar: Som vi ser kan Anfindsens spekulasjoner minne mye om formuleringene – i utgangspunktet - til det kirkesamfunnet vi refererte til over og dette viser etter vår mening hvor lett Vesten i dag lar seg overbevise om at kristne og muslimer tilber samme Gud, dvs ikke helt den samme, men en Gud som ligner på den annen gud så til de grader, at å skille, synes unødvendig og bortkastet. Men ingenting kan være mer feil og farlig. «Filosofenes gud» er ikke den kristne Gud, det holder ikke, og en garanti mot forvekslingen er nettopp treenighetens realitet selv og dogmet om den, som er et produkt av menneskehetens ypperste intellektuelle bragd.  

-



Ellers:



Ndgj treenigheten kan man spørre om ikke Anfindsen foretrekker "forbrødring" eller kameraderi på bekostning av sannheten, (slik den bl a fremkommer i de to ulike teologiene og da slik de fremstiller seg selv dogmatisk). Dessuten: Han viser til Bart Ehrmann, men Ehrmann er langt fra noen troverdig autoritet, han kritiseres bl a i senk av Craig, det er bare å søke på nettet. Ehrmann er blitt korrigert og tilbakevist på punkt etter punkt, bl a fordi han ikke har sørget for tilstrekkelig faktagrunnlag med henvisninger til foreliggende skrifter selv. (Ehrmann synes å være ekspert mer på å trekke sirkelslutninger enn å forsøke å forstå innhold og kontekst i et større perspektiv).

Anfindsen henviser, som antydet overfor,  også til al Arabi som et slags sannhetsvitne - eller gyldig motivasjon - for omtolkning av kristne dogmer, hvilket i seg selv ikke forteller annet enn at han liker å fremstille deg selv som udogmatisk, uten å begrunne hvorfor vi i det hele tatt skal forskusle dogmene til fordel for en eller annen form for ny konsensus, eller mer fabelaktig og lekker preferanseramme, som han må vite ennå ikke har vært mulig å oppnå, i seriøse miljøer, et ønske om forbrødring med sine venner muslimene han neppe vil se oppfylt, hverken her og nå eller i fremtiden.



Ang Jesus som Messias, kunne Anfindsen godt ha supplert fremstillingen sin og vist til et mylder av lingvistikk som kunne ha fått ham på bedre eller andre og mer dristige og radikale eksistensielle vinkler, eller mindre kjedelige tanker enn dem han så freidig legger for dagen, i det minste. Det burde ha vært mulig for ham å se denne problematikken i en større systematisk teologisk sammenheng.



Dessuten: Han forutsetter at oversettelsen "en gud" kan være like god som "Gud" i Joh 1.1, men faller likevel ned på at "en gud" faktisk kan være å foretrekke og dermed har du tatt skrittet inn i Jehovas Vitners univers, - men ikke eksklusivt - et univers som i den klassiske dogmatikken ikke kan regnes som kristent i det hele tatt. Beleilig nok for ham, kan man ha lov til å tro, han vil da ha lettere for å tilfredsstille islams krav på underkastelse, i og med at Jesus også for JV anser Jesus som en underordnet gud, (de gjør seg da ironisk nok forøvrig selv de facto til polyteister, en fare også muslimer setter seg i fare for å bli!).



Antakelig velger Anfindsen sin tilnærmingen for å komme muslimene i møte på det praktiske og personlige planet, og her på et grunnleggende plan, og hvor forskjellene kommer meget tydelig frem, men i så fall, nok en gang, ofrer han den kristne dogmatikken, i tillegg da også kanskje i håp om å få flest mulig med deg inn i denne villfarelsen, en strategi som kan bidra til å skape en ny slags overidentitet eller synkretisme som alle synkretister mener alle burde tiljuble, i denne vår akk så nøytrale og tolerante tid, i en slags narcissistisk opplevelse av katharsisk gladnihilisme, men, som ved nærmere ettersyn og i sin konsekvens kan være like destruktivt avidentifiserende og mentalt og materielt kaosskapende, enn den motsatte vei, som ville være å finne - og finne ut av - kristendommens unikhet og innebygde eksklusivitet, dvs dens vesen.



Sannheten er at islam og kristendom ekskluderer hverandre gjensidig, de er to inkompatible troer, med to vesensforskjellige guder, et faktum muslimer flest ikke har noe som helst problem med å rette seg etter og ta inn over seg, og en grunnerkjennelse de underkaster seg og lever etter, etter beste evne, uten behov for hjelp utenfra fra imperier og mennesker som selv vil ha æren for å skapt en helt ny allmennmenneskelig gud og en gud som tros passer mer til dagens relativistiske forhandlingsglobalitet og dagens plattheter og feighet enn til fortidens dypere skjønnhet, seriøsitet, mot og kreativitet.



Og i farten, bare for å ha nevnt det: Kristne tilba Jesus som Gud lenge før kirkemøtet i Nicea i 325. Det viser foreliggende dokumenter, men disse nevner du ikke, så vidt jeg kan se. En bevisst forglemmelse?



Men når dette er sagt: Anfindsen virker ærlig, ja, det skal han ha. Anfindsen later til å ha med seg mye ballast fra sin kristne bakgrunn og mye av premissgrunnlaget for hvordan han ser på tro og religion ligger nok her, men uten at han helt klarer å frigjøre seg fra de perspektivene han har med seg. Han har ikke tatt skrittet fullt ut i friheten og den selvstendige "tenkningens" verden som dogmene i seg selv legger opp til, basert på Kirkens egen teologi og historikk i noe omfang og dybde. Han er fremdeles dominert av "gamle" forestillinger om hva tro og religion skal være for noe. Han lever mao i gamle - "medfødte" sekteriske? - dogmer fremdeles, selv om disse dogmene står kontrært til f eks Kirkens innsikter og lærdommer man har trukket opp gjennom århundrene. (Erfaringer, innsikter og lærdommer som på alle måter er helt fantastiske i all sin bredde og dybde). Det virker som om hans egen "tradisjon" eller spesifikke arv her står i veien for et mer fruktbart eller forhold til f eks treenigheten, og hans tanker her er lite bearbeidet. Det er både besynderlig, litt flaut og pinlig å lese hva han skriver om dette, og hvordan han forsøker å begrunne sine konklusjoner, - et forsøk som forøvrig oser av fordommer eller intellektuell latskap, dypere nysgjerrighet frykt eller begrensning - og det er ikke det minste rart at han med den svært begrensede innsikten han har i treenighetsproblematikken i seg selv har lagt listen svært lavt i forhold til en slags personlig villet og behovsstyrt symbiose med islam, en religion mer enn en tro som benekter treenighetslæren og læren om Jesus som Gudemennesket, dvs Jesus både som Gud og menneske, sett i lys av Bibelens store grunntema under ett.



Anfindsen påstår at han IKKE har forkastet treenighetslæren og at han fortsetter å jobbe med visse problemstillinger som jeg fortsatt føler at jeg mangler tilfredsstillende svar på.



Anfindsen henviser til at «Både Bauckham og Hurtado legger stor vekt på TILBEDELSEN AV JESUS hos de første kristne som det kanskje aller mest sentrale elementet i prosessen som førte frem til treenighetslæren. De første kristne følte seg forpliktet – i lydighet mot Gud – til å tilbe Jesus. Men hvordan kunne man tilbe en som ikke selv var Gud? Dette dilemmaet ledet etter hvert til tanken om at også Jesus måtte være Gud, selv om han var en annen person enn Gud Fader, Den Allmektige.»



Anfindsen mener altså urkirken «tilba Jesus», men han nevner ikke spørsmålet om dette betyr å tilbe Gud eller om man på en sekundær måte tilba – ut fra en annen definisjon av innebyrden av tilbedelse - Jesus som Gud. Det virker som om han har valgt den sekundære måten å forstå tilbedelse på og dermed gjør han, slik prosjektet hans krever, Jesus til en mindre entitet enn Gud. Og dermed har han tilfredsstilt ikke bare ditt eget ønske, men langt på vei også islams ønske om en teologisk og praktisk redusert Jesus og Kristus. Du skriver på et annet sted i din bok at Jesus ikke bare kan være et menneske, dvs han må være noe mer, f eks inkarnasjonen av et himmelsk vesen idet han referer til Menneskesønnen og også i og med dette ønsker han å problematisere treenighetslæren som forutsetter at Jesus er Gud. Anfindsen ønsker at kristne skal lære mer av hva urkirken tenkte om Jesus og at kristne derved kan lære at treenighetslæren legitimt avsvekkes, men hvis urkirken tilba Jesus som Gud (JHWH), vil han, etter min mening, bare oppnå å styrke den ortodokse eller nikenske trosbekjennelsen som nettopp forutsetter Jesus som Gud. (At så er tilfelle mener jeg er påvist).



At den nikenske bekjennelsen bør fastholdes kan også begrunnes ut fra at bibeltekstene påstår at Jesus var uten lyte eller synd, for hvem er uten synd enn Gud? Mener Anfindsen f eks at Menneskesønnen var uten synd? Og mener han at muslimer blir frelst i kraft av at de er muslimer, selv om de fornekter Jesu som Gud? Slik fundamentale spørsmål kan jeg ikke se Anfindsen tar opp.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar