tirsdag 15. juli 2014

Allah hu achbar?



Irshad Manji er lesbe og muslim og jeg går ut fra at alle vet hvem hun er. For en tid tilbake var hun personlig sentrum i en debatt om en mulig reform av islam på al – Yazzerah. Hun ble ganske godt grillet for å si det sånn. Hun setter sin lit til et tradisjonsbundet rettsprinsipp i islam som tillater nytolkning – itjihad. Programverten var påpasselig med å få frem et dette stort sett er en sak for ekspertene, hvilket er et hint som publikum så ut til å støtte. Men nok om det her. Det helt oppsiktsvekkende kom helt på slutten av programmet hvor Irshad utbryter: Vi er da alle guds barn! (Hun brukte betegnelsen God og ikke Allah).



Spørsmålet er om hun vet innebyrden i det hun sa. For sier ikke islam at Allah ikke kan ha barn? Og at å si og mene det er ren blasfemi og fortjent til dødsstraff?

Mener Irshad hva hun sier, eller er det ren metafor og ellers ikke noe å bry seg med? Eller har hennes oppvekst i Vesten påvirket henne og hennes underbevisste? Er hun blitt oppslukt av Vestens konsepter om Gud som en Far og hans mennesker som barn?

Og hva er i ferd med å skje når vestlige mennesker tyr og trøster seg mer til Allah hu achbar enn til Fader vår? Og når den latinske frasen Deus semper major for lengst er glemt og erstattes av Allah hu achbar, som overflatisk sett betyr det samme?

Skjer nå kampen mellom islam og kristendommen – eller det som er igjen av Vesten – mer på det underbevisste plan enn det bevisste og kognitive?

Første spørsmål: Eksisterer det underbevisste?

Vel, det kan virke som det, i hvert fall. Vi vet at drømmer eksisterer. Men vi har ikke kontroll over drømmene, selv om de er sammensatt av biologi og materie, eller stoff fra virkeligheten, bilder som nærmest buldrer frem og fremstiller virkeligheten for oss i en fantasilignende form, marerittaktig til tider, eller bare overmåte vakre, våte og deilige.

Noe «virkelighet» lagres og konstrueres et sted i vår hjerne som vi ikke kan kontrollere eller forme som vi selv vil, eller fremkalle på kommando. Det settes noe «på styr» i hjernen, i det vi ikke har med oss i bevisstheten til daglig og i våre daglige og logiske eller strukturerte gjøremål.

Underbevisstheten tviholder og insisterer på sin egen virkelighetstolkning og maler og knuser den i sin egen morters djevelske eller uregjerlige dynamikk, eller skjulte automatikk.

Traumaer fra langt tilbake kan plutselig gjøre sitt inntog mens vi er våkne og ved full bevissthet. De kommer for å torturere og dømme oss, og ta fra oss friheten. De binder oss til skyld, skam og maktesløshet. De vil frata oss håpet. Og vi vet at de er nådeløse.

Men noen får se Jesus eller en engel som kommer i et underfullt lys fylt av alle kjærlighetens løfter.

Det underbevisste gjør på en måte opprør i oss, mot den daglige rutine og vår akk så altfor ofte altfor forutsigbare virkelighet, hvor sannheten, på et litt dypere plan og utenfor sannsynlighetsberegningens sfære, ofte virker litt for kjedelig til å kunne representere hele sannheten.

Vår daglige bevissthet proklamerer rasjonalitet fremfor irrasjonalitet og bevisstheten om dette får oss til å betrakte oss mer eller mindre hele alt etter hvilken idealer som er kommet til å prege oss, og alt etter hvordan vi «pedagogiseres» frem av miljøet.

De fleste vil lett innse at drømmer er et symptom på at vi er noe mer enn bare «logos» eller gjennomførte rasjonelle vesener. Vi kan derfor også lett forestille oss at vi både har en individuell og kollektiv underbevissthet, et reservoar vi like fort ønsker velkommen som vi vi forsøker å utestenge, en ressurs vi kan bli skremt av og vil holde på avstand, for å holde angsten i sjakk, så langt det lar seg gjøre, med vår egen sølle naturlige utrustning.

Vi vet også at hjernen påvirkes subliminalt og kan forandre våre verdier og holdninger, ja, vår personlighet. Profesjonelle markedsførere med store ressurser til disposisjon kan f eks forandre oppfattelsen, innstillingen og relasjonen til store populasjoner overfor nye og fremmede kulturers livssyn, verdisyn, virkelighetsoppfatning og menneskesyn, selv om disse avviker betraktelig og fundamentalt fra utgangspunktet og tradisjonen i den påvirkede populasjonen selv. (se her for en analyse av hvordan homofilisaken kunne forandre hele nasjoners grunnholdninger på bare få år: http://neitilislam.blogspot.no/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html ). Vi kan transformeres til å si «ja og amen» til ting og forhold som vi bare for noen års øyeblikk siden ville ha sagt «nei, og forsvinn» til. For, ja, vi kan gå i metamorfose, systematisk påvirket utenfra, og fra dette å avvise til dette i inderlighet å omfavne.

Og det rare er at vi ikke engang spør oss selv: Hvordan i det hele tatt dette kunne være mulig? Vi godtar uten forbehold og tvil i stedet at det er det underbevisste som nå regjerer oss og har forvandlet oss og har makt over oss – at det er denne underbevissthet som nå forteller oss hva sannhet og virkelighet er, på virkelig. Det skjer automatisk! Og det er blitt så selvinnlysende at det ikke lar seg stille spørsmål om det.

Den er den eksisterende underbevissthet til enhver tid, slik den er blitt formet, som avgjør hvilke dygder vi skal verdsette og la styre oss, og hvilke moral eller etikk som nå skal veilede oss, forføre oss, føre oss til frelse eller fortapelse. Og dette ser ikke ut til å bekymre oss det minste. Vi bare godtar det. «We feel good» og tror vi er gode. Vi ser ut til å ha glemt at bare Gud er god.

Hva hvis vi i full bevissthet og med alle kognitive og emotive evner og egenskaper intakt skulle befinne oss i et livstruende drama midt i virkelighetens sannhet? Hva hvis vi sto eller satt og ventet på at vi var neste mann ut, totalt utlevert til en massemorders vilkårligheter, mens vi så ham og hørte ham gå rundt med sine mordvåpen og mens vi så han nærme seg?

Hvem i vår kultur ville vel ikke ha bedt til Gud om nåde, om å bli spart? Hvem ville vel ikke ha bedt Fader vår, la din vilje skje, i himmelen så som på jorden, slik de gamle gjorde, da de gikk til sengs om kveldene og som til og med ikke ventet annet enn fred, fordragelighet og ingen fare, både for natten og de dager som skulle komme?

Hvem ville vel ikke ha søkt tilflukt blant de andre rundt seg, uskyldige, som tross alt kom fra samme tradisjon og hadde noenlunde samme gudsforestillinger som en selv, selv om en hadde vært tvilende det meste av sitt unge liv, og om dette nå enn var aldri så vagt og upresist internalisert i en, nå når en når som helst kunne bli skutt med kaldt blod av en morder som nærmet seg og i em situasjon hvor ingen rømningsveier var å se og finne?

Vi tar her fatt i en konkret situasjon: En liten gruppe ungdommer på Utøya den 22. juli 2011 klamrer seg sammen til hverandre, mens de observerer massemorderen Anders B. B går rundt i friluft og skyter for å drepe og som til sist dreper nærmere 80 mennesker der og da, i løpet av ca en time. Det som da skjer i et ungt sinn er oppsiktsvekkende. Som lyn fra klar himmel utbryter en av disse ungdommene, en norsk gutt, som verken er muslim eller kristen, men en tviler at: Alla hu achbar.

Vedkommende forteller nå 3 år etter at han overlevde udåden:

– Jeg har funnet roen, sier Morten Ibrahim Abrahamsen fra Hamar.

Roen fant han i Islam, som han konverterte til kort tid etter Utøya-tragedien, som naturlig nok skapte stor uro i et fra før urolig sinn.

– Vi satt en gruppe på en do. Så var det ei jente som var muslim som spurte «skal vi be sammen»? Ei anna jente var kristen, og så var det ei jente som ikke var religiøs, og så var det meg som var litt tvilende.

Den lille gjengen besto av fire. En muslim, en kristen, en ateist og Morten, som betegnet seg som tviler. Men sammen begynte kvartetten å be, på hvert sitt språk, og til hver sin gud.

– Hun fra Kenya ba på arabisk, og vi andre ba på norsk. Plutselig begynte jeg å si «Allahu Akbar», og tenkte, kanskje det er noe i det her?

– Kjent fenomen

– Kort tid etter at jeg kom vekk fra øya begynte jeg å stille spørsmål. Hvorfor overlevde jeg? Hvorfor ble ikke jeg skutt, da andre ungdommer ble drept bare noen få meter unna meg?

En måned etter Utøya-terroren, konverterte han til islam, og skiftet navn fra Morten Abrahamsen til Morten Ibrahim Abrahamsen.




Hvorfor klynger denne unge mannen seg til Allah og ikke til Fader vår, i dødsstundens nære forestående?

Hvorfor ber han ikke til Faderen, ja, Vår alles Far og Gud? Vet han ikke at Fader vår er Jesu egen bønn, en bønn han lærte sine disipler å be? Og vet han ikke at Jesus er allmektig, altseende og Gud, en gud som er kjærlighet? Og at bare Faderen er god?

Øyensynlig vet han ikke dette. Denne unge mannen trøster seg til Allah, som på ingen måte er Faderen. Det er en synd å assosiere Faderen med Allah, i islam. Det er blasfemi, ja, den største, og dermed absolutt utilgivelige synd. Denne unge mannen er da i sannheten en ekte muslim: Han assosieres i hvert fall ikke Allah med Faderen.

Vet denne mannen noe om dette, da? Han sier han var en tviler før Utøya. Nå har han funnet «roen», - legg merke til at han ikke sier: Troen, i islam. Han sier roen, og er fornøyd med det. Han har funnet roen i islam. Roen gjør ham ikke lenger til en tviler. Han søker nå i Koranen etter mer viten om Allah og profeten. Han har konvertert og skjemmer seg ikke over det. Snarere tvert imot.

Jeg unner denne unge mannen hans «ro». At han fant noe å tro på. For ham ble det altså Allah. Det bare ble sånn, liksom. Allah hu achbar var det første som veltet ut av ham. Det var det mest nærliggende. Ut fra underbevisstheten, rett og slett, et nøytralt reservoar av konsepter, konsepter som i og for seg ikke har noe innbyrdes hierarkisk forhold, men som per seg kan være like gode eller like dårlige? Men det er altså bare det at Allah hu achbar synes å virke på en annen måte, en sterkere, mer umiddelbar og derfor mer sann måte. Den som fremsier Allah hu achbar blir tilsvarende sterkere, mer umiddelbar og mer sann, og derfor sterkere. Han har den sterkeste foran seg, bak seg og over seg. Hvem kan beseire den som er sterkere enn? Bare denne guden kan nå gjøre ham fullkomment rolig og perfekt trygg, og dessuten gi ham evig liv.

Men hvor, når og hvordan hadde underbevisstheten fått dette råmateriale å arbeide med? Hvorfor åpenbarte her underbevisstheten seg i form av et «Allah hu achbar»? Og hvorfor kom ikke Faderen frem i denne ungdommens bevissthet? Hvorfor er den nøytrale formelen å foretrekke fremfor den mer ladede og mer interpersonlige formelen Far vår?

Kan det tenkes at råmaterialet eller grunnlaget for reaksjonen faktisk kom fra det kristne miljøet, fra kristen teologi og fra kristne lærde og folkeopplysere, og teologer med den høyeste autoritet i landet? Kan det tenkes av islam selv bare i liten grad ut fra slik den fremstiller seg og blir fremstilt i media og i debatter de siste 20 årene har bidratt til å forme den unge mannens underbevissthet? Hvorfor er det Allah hu achbar som tydeligvis har hatt større innflytelse over denne unge mannens sinn enn «Fader vår»?

En ting er det at setningen «Allah hu achbar» er lettere å huske enn «Fader vår». «Fader vår» utsier noe som for tanken kanskje kan være umulig å få tak på: Kan Gud være far? Strider ikke dette mot vanlig fornuft? Gir det ikke da større mening å si og rope ut og ja, be til Allah hu achbar, som jo er noe større enn bare en «far»? Og er ikke Allah hu achbar mer fyndig og med mer «klem» i?

Kan man forklare det rent mekanistisk, ved at Allah hu achbar nå er gjentatt så mange ganger gjennom media at det bare er naturlig at det så å si veller frem automatisk av ens indre, spesielt i en nødssituasjon? Gjelder ikke Goebbels slagord om at hvis løgnen bare gjentas mange nok ganger, så vil den til slutt bli trodd av folk fremdeles?

Allah hu achbar fremsies i media oftest i forbindelse med terroraksjoner. Mordere roper Allah hu achbar. Det kan oppfattes som et krigsrop som kun tjener emotivt som en legitimering av grusomme gjerninger, riktig nok ledsaget med den begrunnelse at gjerningene utføres i rettferdighetens navn. Det er gud – dvs Allah i denne sammenheng – som egentlig står bak og som «vil det». Allah sier at det egentlig ikke er dere som gjør det, men han selv som dreper. Allah hu achbar tjener derfor som en syndstilgivelse eller som en ansvarsfraskrivelse. Det gjør mennesket uendelig stort og viktig, samtidig som det er lite, predestinert, men dog: I den som er større enn’s trygge hånd (mrk: et bilde på det ubildelige!).

I en situasjon hvor døden oppfattes som uunngåelig og nært forestående, at man hvert øyeblikk kan regne med å bli drept som den neste i en lang rekke, kan det være vanskelig å trive til en Fader som dessuten har en Sønn som dessuten er inkarnert til å være et menneske og som følgelig kan erfares som begrenset. En slik «størrelse» kan lett oppfattes som noe mindre verdt enn et vesen som presenterer seg som uendelig mye større enn.

Men kan det med andre ord også tenkes at det var kristendommen, og visse av representanter for denne, mer enn islam i seg selv som fremtvang mannens guds- eller trosbekjennelse?

Det merkelige eller urovekkende eller i hvert fall oppsiktsvekkende turde være at problemkomplekset her faktisk kan forklares like mye av islamsk teologi som av kristen. Hør bare hva en kristen biskop har skrevet og som vi tidligere har omtalt her på Nei til islam slik:

En kronikk av tidligere biskop i Bjørgvin, Per Lønning, av 21. 02. 2000 kan kanskje kaste litt lys over hva som er på gang, hva som skjer på det mer kollektive, underbevisste planet i befolkningen i møtet med islam.

Nei til islam skriver:

Lønning tar opp spørsmålet om Allah er den samme som ”vår” Gud.

Utgangspunktet var striden om tillatelse til bønnerop fra moskeene og hvor biskopen den gang bl a skriver at han håper at ”Allahs ære vil bli forkynt av levende utropere og ikke av lydbånd … fordi islam trenger faktisk å minnes om at lydstyrke ikke er målestav for trosstyrke”.

Var det ikke søtt og optimistisk skrevet? Jo, det vil vi mene: Litt for … spør man meg.

Lønning fortsetter, i håp om at visse refleksjoner kan opplyse folket til besinnelse og klarhet:

”Mange ser ut til å forutsette at muslimenes Allah må inngå i selskapet av guder på hinduismens firmament og å ære forfedres Odin, Tor osv … en slik sammenligning vil få håret til å reise seg på hodet av muslimer … ” skriver Lønning.

Videre: ”Det er viktig at vårt folk forholder seg til dette (bønneutropene) noe mer konstruktivt enn med blott og bar skuldertrekning … ”.

Vi kan ikke være mer enig. Men hva betyr ”Allah hu achbar”?

Lønning konstaterer ganske enkelt at det betyr: ”Gud er større …”.

”Poenget er at Gud ikke lar seg sammenligne med noe forestillbart formål, Gud er unik. Og denne bærende erkjennelse er felles for muslimer, jøder og kristne”.

Hm.

Lønning skynder seg med å presisere at denne tanken er velkjent innen kristenheten og hvor det da heter ”Deus semper major”, et kjent fyndord fra middelalderen: Gud (den kristne?) er alltid større …

På dette grunnlag ”er det nærmest storslagent å få denne sannhet ropt ut over dagens forpuslede samfunn … forutsatt at folk aner hva ordene betyr”, doserer Lønning.

Folket – vi forpuslede - skal altså tuktes til å forstå at islam er noe vi sårt trenger og noe vi sårt kan lære av og vokse på, vi gudløse eller likegyldige, må vite.

Spør vi en muslim hva Allah betyr, får vi svaret at Han er alle tings Skaper, herskeren som har fastsatt universets lover og som forventer at vi skal følge Hans vilje, skriver Lønning og legger til:

TIL DET KAN EN KRISTEN IKKE SI ANNET ENN JA OG AMEN.…

Lønning nærmer seg problemet: ”(islam) mangler sans for det dynamiske i institusjonen ”Gud er kjærlighet” og dessuten, påpeker Lønning, ”til dette ulike gudsbildet svarer en ulik forståelse av frelsesveien … i islam er underkastelse med lydighet selve saken.” ”Kristendommens nøkkelskikkelse, Frelseren, formidleren av Guds grensesprengende gavmildhet, faller (imidlertid) ut av bildet”, skriver Lønning.

Likevel mener Lønning at kristne med et hjertets amen kan rope ut: Allah hu achbar, Allah hu ahcbar!

Man kan spørre: Hvordan vil ”det ta seg ut” hvis kristne skulle begynne å rope frem dette krigsropet akkurat på samme måte som muslimene hvis det skulle komme til væpnet konflikt mellom muslimer og kristne her i landet?

Ville det for Lønning være helt OK? I nesten enhver episode som dekker revolusjonene i den muslimske verden i dag hører man muslimer på begge sider av stridslinjen rope ut nettopp dette ropet: Allah hu achbar … Man kan bare tenke seg ”resten”.

Hva mer kan danne grunnlag for et forståelsesamkvem mellom kristne og muslimer? Jo, etter Lønnings mening kan vi ta utgangspunkt i dette at mennesket er skapt i gudsbildet og at alle bærer dette i eller med seg, ifølge Bibelen. Han sier det så vakkert: ”Skapt til liv i bevisst samtale med Skaperen”.

Men er dette mulig? Hva er det i islam som understøtter teologien om at mennesket er skapt i Guds bilde? Ikke noen verdens ting, så langt vi er informert. Bare i en hadith snakkes det i islam om at mennesket bærer Guds bilde. Det er snarere forbudt innen islam å snakke om et gudsbilde. Allah kan ikke avbildes og Allah kan ikke ha noe bilde. Og vi kan derfor ikke være bærere av dette bildet eller dets likhet.




Lønnings identifikasjon mellom Faderen (Deus) og Allah kan i dag settes i et relieff som tydelig viser hvordan utviklingen de siste 20 årene har gått, en utvikling Lønning kanskje ikke helt ut i dag vil berømme. Det viser seg nemlig at en engelsk kvinnelig lærer har vært så krenkende at hun har gitt en bok som heter «I dared call Him Father» til en muslimsk student hun er blitt kjent med i skolemiljøet i England.

Boken er skrevet av en muslimsk kvinne fra Pakistan som våget å konvertere til kristendommen for en tid tilbake. Hun våger å kalle Gud Far, en stor synd innen islam. Det viser seg nå at det faktum at den muslimske kvinnen fikk boken av en kristen, som i tillegg ba for den muslimske kvinnen, i det britiske rettsvesen nå kan betraktes som en krenkelse av den muslimske kvinnen. Den engelske læreren blir dømt slik:

Three charges were upheld against the 37-year-old Christian at an internal disciplinary hearing in February and five charges were found to be unsubstantiated. She had to accept a final written warning at work which will remain on her records for 12 months, as well as accept a range of other requirements designed to stop her discussing her faith and beliefs with colleagues. se her

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar