Er karikaturen rasistisk?

(Muhammed-karikaturen det siktes til finnes her litt nede på siden der).

Ja, uten tvil. Man skal ha en IQ på mindre enn skonummeret for ikke å se, bekrefte og inderlig forstå at dette ikke bare dreier seg om mulig rasisme, men ER det også! Og at de som ikke ser det umiddelbart, er rasister og ekstremister, kort og godt.

Dette kan akademikere av en viss rang og støpning få seg til å si uten å blunke. Den som kolporterer en slik tegning eller karikatur, ja, «hyn» er rasist, altså noe det bør være forbudt å være, uansett om definisjonen rasisme presisert er god eller dårlig, eller sier noe om sannheten og/eller motivet for bastant å kunne si og erklære dette, med hjertelig eller intellektuell redelighet. Og dette uansett om intensjonen ved å anvende karikaturen er aldri så nobel og nødvendig, og derfor legitim. Og uansett om budskapet ved å «formidle» karikaturen i det tilgjengelig offentlige rom kan være et egnet middel for å vekke folk til ettertanke og gi folket et lettfattelig grunnlag for å gjøre seg opp en personlig mening om den saken budskapet referer til.

Man kan hevde at karikaturen kan oppfattes som krenkende og at den derfor hindrer eller til og med umuliggjør en dialog og større forståelse mellom ulike grupperinger i samfunnet. Den kan skremme folk fra å snakke med hverandre, på alle relevante nivåer, i alle sammenhenger. Og av denne grunn bør karikaturen karakteriserer nettopp som rasisme, selv om ingen domstol ennå har fått spørsmålet om karikaturen virkelig er uttrykk for rasisme, etter någjeldende norske lov.

En slik tankegang er konsekvensetisk mer enn ontologisk og estetisk. De som tenker sånn trer ikke i forhold til karikaturen som sådan som «kunstverk» i seg selv. De tenker heller strategisk og ideologisk. De tenker at ringvirkningene av karikaturen kan undergrave deres eget verdigrunnlag. De overlater til de som eventuelt lar seg opphisse eller krenke av karikaturen å bestemme ytringsfrihetens grenser her i landet.

Akademikerne som stempler karikaturen nå allerede før eventuelle domstolsbehandling, har herved gitt seg en oppgave som de neppe har skjønt dybden i og utfordringsgraden av og som, hvis de hadde skjønt det, neppe ville ha uttalt seg brått og umiddelbart, som om deres solipsistiske intuisjon skulle kunne avgjøre saken en gang for alle, på forhånd.

De ser ikke sitt eget hovmod og sin arroganse og nedlatenhet. De er ikke konger for alle her i riket, men bare for få utvalgte. De er ekstremt multikulturelle. De tenker og agerer mot våre best omforente verdier og kunnskaper. Og er derfor ekstreme (i henhold til Lars Gules definisjon av ekstremisme, se forrige postering her på bloggen).

Hva hvis domstolene skulle komme til det resultat at karikaturen ikke kan dømmes som rasistisk, og at brukerne - de som har brukt og kommer til å bruker den for alt hva den er verdt- , dermed ikke kan stemples som rasister?

Det ligger nær å tenke at da vil de som påstår at den er rasistisk selv må være rasister, på en måte. De har jo da krenket både brukernes intelligens og intuisjon og beskyldt dem for noe de ikke kan beskyldes for, på dette isolerte grunnlaget. De har vist at de har fordommer og altså har dømt noe som straffbart som ikke er det. Og dessuten satt ut et ufint og ondsinnet rykte om brukerne. De har gjort brukerne til bikker i sitt eget lille spill og i det paradigme de selv sverger til og tilhører, dvs den ideologi de selv forsøker å gjøre dominant i samfunnet som helhet, kanskje til og med ved bruk av uverdige virkemidler.

Kall det gjerne forpult brønnpissing dett.  Kall det å sole seg i egenattribuert fortreffelighet og selvrettferdighet. Kall det moralsk forkastelig.

Og – for den del – kall det dumhet. Intellektuell uforstand. Barnslig frekkhet.

Men kall det ikke barnslig naivitet. Innrøm disse ingen fluktmulighet og anledning til å si at vi ikke visste, at ting var umulig å forutsi og beregne.  Feltet vi opererer på her kan fort bli blodig alvor, igjen, etter 22.7. Og vi vet faktisk ingenting om hvem som da vil stå for udådene. Angrepet kan like gjerne komme fra venstre som fra høyre. Og hvem i dette forspillet kan da sies å ha vært mest intense og ivrige på dette å legge lokk på trykkokeren?

De som ikke for bare livet kan la vær å søke seg ut mennesker som de kan stemple og trakassere? Eller de som forsøker å påpeke, prognostisere og illustrere den potensielle fare det medfører for oss alle at islam, enten i sin totalitet eller i sin fragmenterthet, at islam gjøres til en hellig ku i dette landet, en «størrelse» som fort kan vokse seg så stor og sulten at vi snart ikke klarer å underholde den og kontrollere den?

Hva er det med akademikere som ikke klarer å forklare og begrunne med ord hvorfor karikaturen er rasistisk? Eller hvorfor vil de ikke begrunne en slik påstand? Kan man tenke seg rent pragmatiske eller opportune motiver?

Hvorfor setter de sin lit til intuisjonen på bekostning av fornuften eller forstanden, som er evnen til å forme begreper? Er det fordi de frykter å bruke sin egen intelligens, eller er det kort og godt fordi de simpelt hen ikke skjønner at her strekker ikke deres intelligens og fornufts- og forstandevner til?

His det er slik, kan de jo ikke appellere til andres manglende intelligens når det gjelder å definere karikaturen og fordømme den som entydig rasistisk. Da må de tilfortro også brukerne en høyere evne enn selve IQ’en, nemlig disses intuitive, autentiske eller umiddelbare forståelse av fenomenet. Men gjør de det, ja, så har de motsagt seg selv og hvis de ikke tar tilbake påstanden, angrer og gjør bot, ja, så vil de i en gitt situasjon bare ha maktbruk til sin disposisjon, når spørsmålet i sin radikalitet en gang muligens hypotetisk skal avgjøres.

Og hvem er det da som kan sies å ha vært dum, - virkelig dum og lite intelligent?

Jo, selvsagt: Akademikerne, ikke brukerne. Og heller ikke forfatteren av karikaturene. Og heller ikke de som evner å forstå at karikaturene ikke er rasistiske, og som kan le av dem, med en blanding av lettelse og forferdelse. Og heller ikke dem som forstår at en karikatur er en fortettet representasjon av en del av totaliteten i det man karikerer og ikke nødvendig vis en representasjon av helheten av den og den hele, fulle og uforbeholdne sannhet. Og heller ikke av dem som kan le og humre mer av hvordan karikaturen i seg selv er konstruert enn av totaliteten av de skyggesider som ligger under det karikerte, i et større perspektiv.

Hva er så det eventuelle rasistiske eller ekstreme i og med karikaturen?

La oss først tenke oss at akademikerne jeg har i mente her virkelig kan skrive en betenkning som en jury ville ha funnet så godt grunngitt og belagt at juryen fant at karikaturen virkelig måtte dømmes som rasistisk. Da ville jo saken ha vært klar. Men hva hvis retten og juryen hadde dømt motsatt og dermed vraket hele betenkningen? Ville det da ha vært logisk å tenke at akademikerne var mer intelligente enn retten og juryen?

Eller vi kan tenke: Hvorfor drar ikke påtalemyndighetene, dvs politiet (gjerne etter anmeldelse), saken inn for retten? (For politi og befolkning har hatt anedning til dette en stund nå, hvis man hadde ønsket og villet). Er det fordi at folk og myndigheter de er mindre intelligente enn akademikerne her?

Hva er det akademikerne er redd for? For å dumme seg ut?

Er det kanskje derfor de ikke tør å begrunne? Eller er det fordi de i sitt innerste vet at ingen «folkedomstol» i dag ville ha dømt karikaturene som rasistiske og at de derfor anser seg sjanseløse med hensyn til å få utbredt og bekreftet sitt eget syn? Er de redd for å tolke rasismeparagrafen for snevert og dumt?

Utenfor rettssalen er de i hvert fall ikke det. De mener tydelig vis at deres egne fortolkninger av loven er kvalitativt bedre, riktige og edlere enn vanlig folks tolkning er av den. Folk flest anses med andre ord som dummere enn dem selv. De rager høyt over folket. Det er like før de overtar makten og tronen med den.

I så fall: Sannheten er da høyst relativ. Kun under spesifikke samfunnsbetingelser blir da karikaturene å regne som rasistiske, dvs i en situasjon der frykten for islam er så stor at til og med domstolene og påtalemyndighetene må legge seg på rygg og gå på akkord med den alminnelige rettsbevissthet i folket. Og gå på tvers av vanlig folkeskikk og naturlig og lettfattelige normer hva angår humor og intensjon.

Kan karikaturene i seg selv karakteriseres som rasistiske ut fra hvilke reaksjon de vekker hos den enkelte publikumer?

Hvis så er tilfelle, må en eventuell rettsbegrunnelse ta hensyn til følgende: Om den er egnet til å vekke en viss begrunnet latter eller en viss avsky (eller frykt) eller begge deler på en og samme gang.

Blir i prinsippet da en karikatur som vekker slike motstridende følelser eller forestillinger og opplevelser i seg selv rasistisk?

Neppe. I tillegg kommer at det ikke kan reises kritikk av karikaturen som er brukt på det grunnlag at den ene og alene bygger på grove usannheter, grotesk fordreining av virkeligheten uten annen intensjon å skade og krenke, - og dessuten på eklatant historieforfalskning etc.

Det vil nemlig stå klart for enhver at med våre beste kunnskaper og godt omforente felles verdier så er det umulig å benekte at karikaturene faktisk har rot i virkeligheten og at den virkeligheten faktisk ikke er noe å strebe etter, ut fra våre felles grunnverdier. Alle elementer i den kan med andre ord tilbakeføres til faktiske historiske begivenheter og faktiske forhold. Det den gjør er å sammenfatte fenomenet Muhammed og hans pike-kone Aisha i ett pregnant og megetsigende bilde og et bilde til ettertanke, om man vemmes og krenkes, muslim eller ikke, eller ei.

De aller fleste muslimer verden over vil være enig i at realiteten karikaturen relaterer til ikke er ønskverdige i verden av i dag. Muslimer oppfordrer ikke til giftermål med 9 år gamle piker og andre muslimer til å dra på erobringstokter for å skaffe seg pynt til sine tilkommende. Muslimer flest støtter derfor våre best omforente verdier.

Enda en gang: Hvis en domstol som fikk saken til behandling frifinner karikaturen og brukerne av den, for ikke å si kreatøren av den, besto av et flertall av muslimer, hva da?

Ville akademikerne da stå igjen med lang nese, eller hva?

For min del er jeg ikke i tvil om at karikaturene ikke kan karakteriseres som hverken ekstreme eller rasistiske. Jeg er dessuten nokså sikker på at de aller fleste muslimer i Norge i dag heller ikke vil ha avgitt en fellende straffedom. Og grunnen er at jeg ikke tror at muslimer flest er så dumme at de ikke makter å gi en diskursiv begrunnelse for hvorfor den ikke er det. Å håpe på at de kun ville ha dømt på øyeblikksimpuls eller intuisjon eller kanskje på en følelse av at de kanskje burde reagere bekreftende der og da, eller fordi de fryktet islam og gikk og led av islamofobi, er å undervurdere muslimer flest til de grader at det kan minne om rasisme ut fra  disse akademikernes egne standarder.

De ville derfor kunne anklages for hykleri og for å snakke med to tunger i den hensikt å bruke muslimer kynisk som verktøy for å fremme sin egen og sine sårt tiltrengte Kamaradens spesialideologiske agenda, og/eller for opprettholde sin egen paranoia i den hensikt å kunne heve seg over folk flest og slik få kunne føle seg overlegne og mer verdige og mer intelligente og moralsk mer høyverdige enn andre folk.

De burde sette seg ned å tegne en karikatur av noen av våre vikingkonger i den hensikt å få folk til å le, samtidig som de kunne ha forsøkt å få noen til å reflektere og bekrefte sin avstandtagen.

Men slik dybde kan man ikke forvente å finne blant de akademikere jeg har konfrontert med karikaturen og spørsmålet i dag.

Kanskje de kan endre seg den dagen de ser at de ikke trenger å gå rundt med så stor islamofobi som de har og lider av nå for tiden.

Jeg har ennå ikke fått tid til å ta opp «saken» i forhold til blasfemispørsmålet. Er dette å tegne et bilde av et tenkt ansikt til Muhammed for blasfemi å regne, hvis det er dette i seg selv som betinger at karikaturen betegnes som rasistisk? Og bør muslimer med loven i hånd, støttet av akademikerne, beskyttes mot slik spott? Vil akademikerne med andre ord gjeninnføre blasfemiparagrafen her i landet?

I så fall må hensikten være å beskytte et mindretall av muslimer mot blasfemi på bekostning av å forsvare  det store flertall i befolkningen mot blasfemi mot den kristne Gud. Akademikerne vil da destruere likhetsprinsippet og dermed også rettferdighetsprinsippet vår tradisjon bygger på, for i sin konsekvens slik  å kunne konstruere oss til en kollektiv og organisk servilitet under profeten og Allah som bare de mest urealistiske, naive, dumme og ekstreme av oss i dag ønsker.

For her kommer Gules definisjon av ekstremisme oss nok en gang til unnsetning.