Når nordmenn blir en fare for seg selv

Eksempel 1(på hvordan det er fatt med noen av oss):

Hva vil du tenke om et menneske som mener at selve presentasjonen av den lille dialogen mellom et voksen menneske og et barn nedenfor faktisk er hetsing av muslimer (og muligens en krenkelse av profeten Muhammed, og en handling  som burde straffes med strengeste straff)?

Presenter: “Do you like Jews?”
Three-year-old: “No.”
“Why don’t you like them?”
“Jews are apes and pigs.”
“Who said this?”
“Our God.”
“Where did he say this?”
“In the Koran.”
The presenter responds approvingly: “No [parents] could wish for Allah to give them a more believing girl than she ... May Allah bless her, her father and mother.”

link her

Hva vil du tro om et menneske som overhodet ikke lar seg påvirke – verken rent følelsesmessig eller intellektuelt og moralsk - av dialogen over, og som ikke reagerer umiddelbart og med avsky?
Hva forteller det om menneskesynet til en person som mener at det er bedre å ikke kommentere denne dialogen enn å gi uttrykk for sin egen refleksjon?  

Kan vegringen fortelle noe om vedkommendes mentale tilstand? Eller politiske eller religiøse ståsted?
Hva ville du ha tenkt om gudsbildet til et slikt menneske? Hva ville et slik menneske tro om den gud det refereres til i dialogen?

Bør du tenke at dette er meg knekkende likegyldig og at det ikke betyr nor som helst, verken for deg selv eller de andre impliserte?

Hva vil du si om en muslim som reagerer med å fordømme dialogen og vise sin tydelige avsky mot den? (Jeg har truffet et par av, ja, tro du meg). Vil du kunne skjønne at en slik muslim er en ekte muslim?
Hva hvis det mennesket som ikke aktivt og åpent ville fordømme dialogen og det den impliserer ikke var muslim, men en helt vanlig vantro ikke-muslim?

Hva ville du tenke og tro om et slikt menneskes mentale og holdningsmessige tilstand?
Ville du blitt forskrekket over at det var en nordmann som reagerte slik? Hvem ville du ha forstått mest og umiddelbart fått mest sympati med: Ikke-muslimen eller muslimen?

Ville du kanskje ha tenkt at den vantro egentlig var en muslim? Ville du ha klart å se at ikke-muslimen faktisk indirekte støtter – ved unnlatelse og feighet – det syne som bejaer hva den lille jenta lekser av seg?
Om du ikke tror at denne situasjonen ikke er reell nok, og at den bare er et fantasiprodukt og en håpløs eller irrelevant problemstilling, må jeg be deg tenke om igjen. Jeg forsikrer at den kan dokumenteres, men skal unngå å gjøre det her.

La oss nå ta et eksempel nr 2:

Du spør noen kamerater i gemyttlig selskap følgende spørsmål:

1 Bør muslimer å gå inn for massive hjelpetiltak som virkelig kan monne i arbeidet for å bøte på analfabetismen blant muslimske kvinner (i den 3. verden)?

2 Bør muslimer bidra med å spre informasjon om at det strider mot de universelle menneskerettigheter å nekte kvinner å gifte seg med ikkemuslimer?

3 Bør muslimer informere om at det strider mot menneskerettighetene at det kun er menn som har rett til kreve skilsmisse? Bør muslimer og andre be om kostnadsberegninger for dette?

4 Bør muslimer opplyse så mange kvinner som mulig i de her omtalte områdene om at det ikke er naturgittat at kvinner bare kan arve halvparten av hva mannen kan?

5 Bør muslimer arbeide for å opplyse muslimske kvinner om at det er svært kvinnediskriminerende det som står i Koranen om at kvinner skal holde seg i hjemmet og at hvis hun skal ut, så må hun ha løyve fra enten hennes far eller ektefeller?

6 Bør muslimer jobbe for å kritisere muslimske land som har vedtatt lover som gjør det til en plikt for muslimske kvinner å ligge med sine menn, og at mannen kan straffe henne kroppslig for å nekte?

link her

Hva vil du tenke og tro om et menneske som påstår at spørsmålene over ikke er noe annet et uttrykk for ondsinnet muslimhets, islamofobi – og, ja, nesten straffbar hatsk tale  ?

Hva kan du forestille deg kan være et motiv for bare å overse spørsmålene og vise spørreren ryggen og vise din avsky mot ham ved å riste indignert på hodet og på andre måter?

Hvordan tror du disse menneskene ville ha reagert hvis det plutselig var muslimene i det gemyttlige selskapet som tok spørsmålene på alvor og besvarte dem positivt? Hva hvis de mente at ja, det bør gjøres noe, og det umiddelbart, og det til og med ved å sette i gang storstilte utviklingsprosjekter nettopp med å avhjelpe situasjonen for kvinnene i den muslimske verden?  

Du ville sikkert ha reagert med begeistring. Men hvorfor gjør ikke de andre  og de som altså ikke er muslimer  det samme?

Tror du ovenstående er oppdiktet, tar du feil. Jeg har selv opplevd det og kan bekrefte en situasjon som ligner meget på det som ovenfor er beskrevet. Og dette på tross av disse muslimene vet at selve arbeidet de så gjerne vil støtte i seg selv representerer et angrep på Allah og profetens ord i Koranen!

En ting er at mange muslimer vil reagere på nøyaktig samme måte som ikke-muslimene gjorde i det gemyttlige laget, konfrontert med samme spørsmål i samme situasjon som i eksemplene over. En annen ting er at flere muslimer ville ha tatt side med ikke-muslimene. I hvert fall i Norge. De ville ha sagt at dette var hets og hat mot muslimer, islam, Allah og profeten.

Hva sier du? Kan det være sant.

Ja, det er sant. I Norge. Men i Midtøsten?

Nei, der: Ikke sant.

Der ville store skarer velsignet Allah for slike barn som ”vet” at det er Allah som taler og at jøder er som er aper og griser m m.

Det er disse menneskenes gudsbilde og mentale tilstand ikke-muslimske nordmenn indirekte støtter ved å vende seg bort i avsky for spørsmålene og den lille dialogen og ved å tro at dette dreier seg om hets og har mot muslimer.

Skam på dem! De kan ikke være rett navla, for å si det sånn. Men de tror altså at det er hets og hat å hente frem surer og vers i Koranen selv, når det er ikke-muslimer som gjør det, men ikke når det er muslimer som gjør nøyaktig det samme.

Vi kaller dem gjerne "eichmenn" disse

Vi viser dessuten til visse spørsmål vi gjerne skulle ha stilt kulturmiister Hadja Tajik her

Gud, Stalin og Muhammed på samme scene? Mulig?

Gud og Stalin trives veldig godt i Norge, for tiden, særlig på Det norske teateret og på Nasjonalteateret.

Nå mangler vi her i Norge og verden for øvrig bare en smukk iscenesettelse  av Allah og Allah’s profet Muhammed i full mundur, men likevel fremstilt som en kosegubbe og en hyggelig, barnekjær og lun fyr som var glad i folk og kvinner, eller helst først og fremst kvinner og barn.

Men tør vi? Vil folket ha det?

På Det norske skal man ikke få møte en Gud med kostyme, langt hår og grått skjegg, sier Sundquist. – -Min Gud er tett, nær og lett.

Regisør  Winge forsikrer at han ikke har blitt mer religiøs av nå å ha lest Bibelen for første gang.

(Forsikrer han, altså).  

-Om folk ikke blir rørt av dette, sier Sundquist, - så vet han ikke … han forsikrer at dette ikke skal bli noen preken.

Åh, nei, da. Her skal det ikke lukte av lik og svovel, eller oppstandelse og evig liv. For dette er bare tull og noe ingen vil ha. Her, derimot, skal det fremføres skikkelige saker på scenen. Noe som folk virkelig kan tro på,(?) vil vi måtte håpe.

På National, derimot, synes vi å ane en viss realisme, med hensyn til f eks menneskenaturen, sett i forhold til hvilke utfordringer vi står overfor, både globalt og lokalt.

Kan vi tro at det kommer noe godt ut av dette? spørs vi oss selv.

Nei, vi blir dypt skuffet og opprørt, i det vi ser de to hovedposørene som har fått hovedrollene i stykket, og som nå skal trylle frem det bildet vi nå skal ha Stalin her i landet fremover, bli intervjuet på Aktuelt NRK for noen dager siden.

Intervjuet er – riktig nok - så koselig estetisk og filmatisk korrekt angrepet, at. Man må da ha ironi og ikke ta alt for alvorlig, må seerne forstå. Stalin hadde også menneskelige egenskaper, får vi vite. Han hadde sine utfordringer. Han skrev til og med dikt. Men han visste at han selv var et monster, riktig nok, og dette fremstilles ironisk nok som en tilnærmet formidlende omstendighet ved mannen.

Stalin var et veldig sammensatt menneske, bedyres det, til lune smil fra intervjuerens side, for posørene skjønner jo selvsagt hvilke dynamittfelt de befinner seg i. Det er bare det at det er dette dynamittfeltet de nær sagt for enhver pris må fremstilles slik for et publikum av voksne barn at ikke er så farlig like vel: Stalin er jo død, forlengst, og vel også kommunismen med ham, (selv om vi har den på lur, og kan ta den frem og true med, når som helst, så å si).  

Så Stalins stålkulde er nå trygt og godt avløst av et varm gjørmebad til sunnhet og frelse for alle, også for våre etterkommere, skal vi lates til å tro.  Og dette i NRK’s primtime. På Aktuelt.

Ja, Stalin er altså på ny blitt aktuell for oss. Vi skal ha det sli, her i landet.

Glemt skal det være at Stalin og hans terrorkamerat og medsammensvorne i ”ånden” drepte flere hunder tusen prester, ødela tusener på tusener av kirker, fordrev og sultet ut millioner av bønder, ja, hele folkeslag og dertil drepte rundt 280 millioner russere i gulagene, som ikke var noe annet en kommunistenes ”nødvendig” utgave av de beryktede nazistiske konsentrasjonsleirene, hvor nærmere 6 millioner uskyldige jøder måtte bøte med livet.

”Hva vil skjer når kunsten mister friheten i møte med den totalitære staten? spør man på Minerva”. ”For: … når det kunstneriske blir underordnet et annet mål enn kunsten selv,(er det grunn til å rope varsko)”.

I Dikteren og diktatoren får dikteren Bulgakov et tilbud han ikke kan si nei til. Det vil si, han forsøker desperat å si nei. Avtalen er at hvis han skriver et stykke om Stalin til dennes 60 års dag, har det hemmelige politiet sine metoder. Episoden ender med at Stalin selv tilbyr seg å skrive historien for dikteren.

Så yndig! Hvilken genial manøver, sier vi.

Ja, kunsten mister sin frihet når den får et annet mål enn seg selv eller ikke kan utrykke akkurat det den ønsker, mener Minerva.   

Tenk det, sier vi: Stalin var sannelig mer tolerant enn Muhammed når det gjaldt å tillate frie ytringer!

Eller tar vi feil? Muhammed beordret flere drap på mennesker med ordet i sin makt og som produserte helt berettigede og spenstige smedevers om profeten, hvilket snart viste seg at de ikke skulle ha gjort.

Kan historien om dette – altså om Muhammed til skrekk og gru - nå diktes frem på de nasjonale scener her i landet og bli en åre og et scenario til ære og respekt for vår vestlige tradisjon, vår kristne kultur og vår ytringsfrihet, og til fremme av stadig et stadig bedre og mer lødig og åpent demokrati?

”For å relatere dette til i dag kan vi si at det ikke er noe problem at kunstnere får støtte til å arbeide med inkludering eller mangfold så lenge det er i tråd med deres prosjekt”, skriver Minerva.

For et vågestykke å hevde dette. Ønsker han Muhammed satt i scene? Her må muslimene komme på banen, og det snarest.

Tenk hvis Muhammed hadde vært så snill som Stalin, overfor sine motstandere og klassefiender:
”Bulgakov (red: her ment som Muhammeds fiender) er i stykket offer for begge former for ufrihet. Derfor klarer han i starten ikke å skrive. Men han har ennå integritet. Det er først når han aksepterer å bli diktert av Stalin (red: dvs. Muhamed) at han mister sin integritet. Dette skisseres mesterlig ved at Stalin (red: Muhammed)skriver stykket for Bulgakov. Og konsekvensen av at kunstneren mister sin integritet, blir glassklart – stykket er ikke lenger kunst,(skriver Minerva).

Tenk hvis Muhammeds fiender hadde spart sitt liv ved å godta den snille profetens krav om å skrive akkurat det han selv ville de skulle skrive, som lydige redskaper for Muhammeds/(Stalins) strategi og ideologi?

For en lykkelig verden hadde vi ikke da hatt, om Allah og Muhammed ikke hadde vært så redde for Ordet og ordene at de fant å måtte drepte disse dikterne den gang. Tenk om Muhammed hadde vært så fri og uredd som Stalin!

På National vil de sikkert ha det til at Stalin var så mye mer menneskelig og bedre enn Muhammed. (Og det er kanskje nettopp derfor vi tror at det ikke blir noe stykke om Muhammed).

Eller er det kanskje omvendt?

Eller: Hvem er vi til å dømme? Mange kommunister sa at Stalin var et eksemplarisk menneske, en rollemodell, en mann til å etterligne. En mann med guts. Et menneske som ofret seg og forsvarte oss og ga oss det vi ville ha.

Noen vil si: Alt er relativt. Vi kan ikke dømme tanker og handlinger gjort i en helt annen tid med helt andre rammebetingelser. Moral utvikler seg. Mennesket og menneskenaturen utvikler seg til det bedre, dag for dag.

Derfor kan vi ikke dømme, verken Muhammed eller Stalin. Vil slike si, og i fullt alvor mene det, også.

Men hva er forskjellen på Stalin og Muhammed?

Jo, Allah.

Ingen kan med hånden på hjertet påstå at Stalin var en Allah’s tjener her på jord, at han var et Allah’s hjertebarn, og at det medfører dødsstraff for å krenke eller fornærme han, i dag.
Det samme er ikke tilfelle med Muhammed. Muhammed er fortsatt i kontroll med Allah’s velsignelse og under Hans høye beskyttelse, akkurat som det en gang var og som det for all fremtid skal være.

Ifølge muslimene. Og ifølge Allah.

Derfor vil vi nok ikke få noe oppsetning av stykket Muhammed ved våre teatre.
Aldri.

Og det hjelper ikke å vente et par hundre på at anledningen kanskje vil by seg.

Vi siterer fra Minerva:

”«Killing my enemies is easy. The challenge is to change the way they think, to control their minds. And I think I controlled yours pretty well. In years to come, I’ll be able to say: Bulgakov? Yeah, we even trained him. He gave up. He saw the light. We broke him, we can break anybody. It’s man versus monster, Mikhail. And the monster always wins.» 
Stalin oppnår sitt mål med bestillingen. Han knekker en av de fremste opponentene til regimet. Skuespillet som sådan er dårlig, og blir naturligvis aldri spilt. Problemstillingen er satt på spissen, men illustrer hvordan det kan gå når kunstens mål blir noe annet en kunst.
Diskusjonen er evig aktuell”.

(Kilder: Dagen, 21.01.13 og Minerva, Nicolai Strøm-Olsen)

Hva sier så Kirken, i form av f eks biskop Kvarme, - jo:

Bibelen kan anses som litteratur og vi kan forholde oss til den som en person! (Kvarme refererer i en kronikk i Kk til en litterturprofessor, Gabriel Josipovici, som støtte og læremester for denne påstanden, som selvfølgelig isolert sett er interessant og fruktbar). 

Hm. Hva med Koranen? Koranen som en person? Nei, antakelig ikke, men hva hvis teateret hadde satt opp "Profeten Muhammed"? Ville noen finne på å snakke om et møte med en PERSON? Ville vi ha kunnet ane et møte med Allah "Ansikt til ansikt", som er kronikkens navn?

Selvsagt ikke.

Nei, vi rygger instinktivt tilbake for en slik ide. Hvilket forteller de fleste at Allah ikke er den kristne Gud.

Men at en biskop kan få seg til å betegne Bibelen som en PERSON, er ikke helt kurant. Det kan redusere selve hovedpersonen: Kristus, som MENNESKE(T), VEIEN OG SANNHETEN. 

Kvarme tar et forbehold: Det er i kirken vi kan og skal møte Guds ord. (Vi får håpe han skiller fundamentalt og radikalt mellom Allah og Gud!).

Kanskje "stykket Muhammed" blir satt opp i en kirke neste gang? Med Kvarme som utkledd ørkenvandrer, utstyrt med sverd og tuban?

Sannsynigvis ikke, selvsagt. Men alt kan skje i dag. Alt går. Alt skal tikke og gå. Ellers funker det ikke. Det er derfor snart ikke noe som ikke går.

Fordommer spres med Koranen i hånd

Nedenfor gjengir vi litt omskrevet en postering på koranen.no fra 2010, (som vi ikke har vært oppmerksom på før nå), skrevet av tidligere marxist og nå muslim Ali Lindstad, han som ble fratatt æren av å få Kongens fortjenestemedalje i gull for noen måneder siden.

Tenk deg at du er jøde og leser det Lindstad kommer med. Forsøk å ta inn over deg påstandene om hvem du egentlig er og hva du egentlig fortjener å være, og dessuten hvordan din egen Bibel – og din egen Gud - omtaler deg og fremstiller deg som overfor verdens folk, og deg selv. Forsøk å fatte at det bildet Lindstad presenterer med grunnlag fra Bibelen og Koranen, faktisk er det bildet alle muslimer er forpliktet til å ha ifølge Lindstad.  Han påstår at alle muslimers skal ha dette syn på deg, og dere som gruppe.

Det han egentlig sier er at du skal forakte deg selv og tro at det er til pass for deg og at du fortjener det. Han sier at du skal føle skyld og vite at Allah kommer til å støte deg ned i helvete uten at du egentlig kan gjøre for å hindre det, hvis du da ikke omvender deg til islam og Allah. Han påstår at du egentlig bare ved å eksitere som jøde er en krenkelse av Allah og profeten Muhammed. Ditt liv er en fornærmelse. Og du er allerede dømt på forhånd.

Lindstad mener med andre ord at det som Bibelen og Koranen forteller om deg, både som tilhørende en gruppe og som enkeltperson, ikke bare er en sann beskrivelse, men at denne skal gjelde som norm i din relasjon til jøder. Han gjør selve beskrivelsen til forpliktende og allmenne norm.

Lindstad begår dermed en demonisk logisk brøler: Han slutter fra et er til et bør og følgelig at du bør se på jødene – og deg selv - slik han fremstiller det, med sine guddommelig hjemler som sannhetsvitne og påbud. Han setter deg som jøde i en bås, eller skal vi heller si: I et bur. Eller kanskje bedre: En innhegning, eller en konzentrasjonsleir.

Intet mindre. Og han ber alle muslimer om å gjøre dette, og ha disse holdningene til deg.

Det er i alle fall ikke langt unna. Det oser av et underliggende hat her, et hat manifistert i en allahiansk plikt. 

Og dessuten: Det ”er’et” han tar som basis, er fiktivt. Det Gamle testatmentet konstaterer ikke at jøder individuelt ER slik og slik. Det er det bare Koranen som gjør. Koranen essensialiserer jøder. GT eksistensialiserer jødene – for å si det slik - og gjør dem til ansvarlig enkeltindivider med en personlig relasjon til sin JHWH. Koranen sier at jøden individuelt og kollektiv ER slik og slik som det beskrives i Koranen en gang for alle uten ta høyde for den individuelle jøde som radikalt eneansvarlig for sin gudsrelasjon, som er et Jeg-Du forhold, dvs et personlig forhold, akkurat som i kristedommen.

Og til deg som ikke er jøde: Tenk deg hvilke føringer det Lindstad skriver legger på folk som kanskje ikke er så reflekterte, som kanskje er historieløse og som befinner sg i en situasjon hvor det å ha venner er viktige enn hvilke venner du har.

Spør deg selv: Er dette å spre og forfekte rasisme? Bør Lindstad straffes for å utbre slike forestillinger og klare fordommer?

Tenk deg dessuten at folk som verken er jøder eller kristne eller muslimer istemmer i den beskrivelse og de føringer legger på sine lesere, at de bejaer med stor entusiasme det syn Lindstad åpenbarer.

Tenke deg også at det Lindstad faktisk forteller kristne er at de skal ha samme syn på jøder som muslimene har, siden det står i Det gamle testamentet at vi skal ha det, og siden det som står der bare bekrefter det som Koranen forteller og fordi kristendommen jo springer direkte ut av jødedommen og fordi JHWH’s ord i Det gamle testamenter faktisk bekreftes av Jesu Kristus selv.

Hva vil du si: At detter er både dårskap og et svært destruktivt, umoralsk og direkte farlig budskap?

Og hva vil du gjøre for å hindre dine barn å bli lokket eller forført inn i slike diabolske tankemønstre og inn i miljøer som villig lar seg styre av slike dehumaniserende og demoniserende ”tankesmier”?

Det blir direkte kvalmt når Lindstad på slutten av sin artikkel skriver at muslimer skal behandle jøder med respekt og at muslimer ikke skal være mot jøder og jødedom i Europa.

Her følger Lindstad litt av oss omskrevne artikkel:

Islams syn på jøder er variert, liksom objektet er det: Som jøder er dere ikke en ensartet gruppe, og det finnes flere typer jødedom.

Som jøde skal du vite at islams utgangspunkt er positivt.

Du tilhører en religiøs gruppe, med en åpenbaring som kom fra Allah og Allah valgte dere … til å spre monoteismens budskap, om at det bare finnes èn Allah og at du skal leve som Han vil, etter Hans skrifter, og stå til ansvar på Dommens dag.

Allah gjorde en pakt med din gruppe, dvs med dere jøder ved Moses på Sinai-fjellet. ”Israel” eller ”Israels barn” skulle være Allah’s, dyrke den ène Allah følge Hans åpenbaring og være vitne for Hans sannhet. Og Allah skal skulle være med dere!

Allah valgte ”Israel” fremfor andre! Og ga dere klart budskap, Tora`en.

Men betingelsen fulgte med, uttrykt i Bibelen slik: ”Herren vil gjøre deg til et hellig folk for Seg, slik som Han med ed har lovt deg, så sant (min uthevning) du holder budene fra Herren din Allah og går på Hans veier.” (5 Mos 28,9)

Og i Koranen slik: ”Hold deres løfte til Meg, så (min uthevning) skal Jeg holde løftet til dere.” (2,40)

Hva skulle skje med dere ved ulydighet?

Jo, Allah’s forbannelse ville komme over deg og dere og dere skulle rammes av Guds vrede.

I Bibelen står det: ”Hva du enn foretar deg, skal Herren la forbannelse, forvirring og trussel ramme deg, inntil du blir utryddet og brått går til grunne, fordi du handlet så ille at du gikk bort fra Meg.” (5 Mos 28,20)

I Koranen slik: ”Den som rammes av Min vrede, skal gå i avgrunnen.” (20,81)

Herren skulle, ved ulydighet, spre ”Israel” – dvs dere nålevende jøder - blant alle folkene ”fra den ene enden av jorden til den andre” (5 Mos 28,64).

Allah har gjort dere til ”et skremsel, et ordtak og et spottord” (5 Mos 28,37).

Dere vil få ”skam og vanære i denne verden, og den strengeste straff på Oppstandelsens dag.” (Koranen 2,85)

Hvordan gikk det med ”Israels” pakt med Gud?

Det var jøder som holdt pakten! De forble rettferdige. De holdt fast ved budskapet til Moses, levde etter lovens bud, og fulgte andre profeter. Islam respekterer dem! (7,159)

Gjør du som jøde dette i dag? Holder du pakten med Gud, dvs Allah?

De fleste av dere brøt pakten, og gjør det også den dag  i dag.

Hva sier islam har gått galt?

Dere vender dere bort fra Moses, som de visste var en profet. Dere foretrakk gullkalven. (Koranen 2,54)

Dere  bryter deres ord til Gud. (7,135)

Dere går gale veier, og ”Allah leder ikke et syndefullt folk”. (61,5)

Dere holder dere dere ikke til åpenbaringen. (5,13)

Dere avviser senere profeter, og drepte dem. (2,61)

Dere henfaller til ”urettmessig tilegnelse”. (5,62)

”Man vil stadig oppdage falskhet fra dere, unntatt noen få.” (5,13)

Hva påførte dette dem selv?

Allah forbanner dere og forherder deres hjerter. (5,13)

Dere ble slått med elendighet og usselhet, og pådro dere Allah’s vrede. (2,61)

Dere skal streife om på jorden. (5,26)

Lindstad fortsetter konkluderer slik:

At ”Israels” eksil er en straff fra Allah, slås fast i jødiske skrifter. Å skulle avslutte denne eksil ved verdslige metoder (slik sionister ønsker, ved staten Israel), er forbudt av Allah (og av visse jøder), slik det også er slått fast i Talmud (traktat Kesubus s. 111).

Hvordan forholde seg til de av ”Israels folk”, som islam lærer går feil?

Vi skal samtale med dem på beste vis, sier Koranen.

Vi skal være vennlig og opptre rettferdig! (60,8)

For – du skal vite – at blant ”Israels barn” finnes rettskafne folk. (5,69) Annerledes er det med dem som har erstattet religionen med en sekulær tro, og gjort ”det hellige folket” til et nasjonalistisk, etnisk samfunn, etablert i det hellige landet (Palestina). Allah forbyr at man slutter fred med dem som ”drev dere bort fra deres hjem, eller hjalp til ved utdrivningen. (60,9)

Slik er det at muslimer og andre bør veie tanker og tiltak! Skjer økende anti-jødisk aktivitet i Europa, skal muslimer holde seg bort fra det. Muslimer er ikke mot jøder og jødedom!

Når det gjelder anti-israelsk (og anti-sionistisk) protest skal den utøves på korrekt og legale måte. Samtidig som rettferdighet gjenopprettes.

Kommentar: Lindstad nevner ikke med et eneste ord følgende vers i sure 17:

101Vi gav Moses ni klare jærtegn. Spør bare Israels barn. Han kom til dem, og Farao sa til ham: «Moses, jeg mener du er forhekset!»

102Og han svarte: «Du vet godt at ingen annen enn Herren over himlene og jorden har sendt dem som jærtegn til innsikt. Jeg mener at du, Farao, er fortapt!»

103Så bestemte han å jage dem ut av landet. Og Vi lot ham og hans folk drukne alle sammen.

104Og etter hans tid sa vi til Israels barn: «Slå dere ned i landet!» Og når det hinsidige livs løfte innfris, vil Vi føre dere frem i flokk og følge.

105Med sannhet har Vi sendt Koranen ned, og med sannhet er den kommet. Deg har Vi sendt som gledesbudbringer og advarer.

Hvorfor unnlater Lindstad å nevne disse versene?

Fordi han hater Israel, så klart. Og da må det være viktig og riktig av ham å spre fordommer så langt og "så godt" det er mulig.