lørdag 23. september 2023

Når noen må "tas" fordi det føles så godt

Jeg vil her og nå - før jeg kommer til hovedretten - slå et slag for prins Salman i Saudi og for president Netanyahu i Israel. De har lagt grunnen for et helt nytt paradigme på jorden og jeg tror de har en større sannsynlighet for å lykkes enn muligheten for å mislykkes. Salman utfordrer sine teokrater, Netanyahu sin Høyesterett. De ser begge ut til å ville styrke demokratiet, nærmest etter vestlig mønster; de vil ha maktbalanse mellom de styrende institusjoner, Montesquieu er ikke helt død. Og både Netanyahu og bin Salman er godt skolerte i religion, samtidig som de står med begge beina godt plantet i «verden» med dens ensidig materialistiske orientering.  https://www.opindia.com/2023/09/orthodox-saudi-arabia-moderate-old-school-islamists-upset-with-crown-prince-mbs/

Se mer om Salman her Som kjent har Israel en sekulært «grunnlov», mens Saudi sliter med sitt «moralpoliti», og sin Koran og andre hellige skrifger. Vanskelighetene for dem begge fremover, kan synes uoverstigelige, men forsøkene kan forandre vår hjemlige debatt og spesielt det generelle synet på eller bildet av islam per se og her har islamkritikere intet å frykte. Snarere tvert imot.  

Det Salman bedriver i levende realitet, og med stor risiko for sitt liv, er intet mindre enn saklig og nødvendig islamskritikk. I motsetning til alle de her i Vesten som lenge nok nå har motivert seg med irrasjonell forbi for islamkritikk, gjør Salman det alle verdige islamskritikere har gjort allerede i et par-tre decennier. De som har vært mest fobisk for islamkritikk, bør nå gå i skammekroken og erkjenne sin brøde. De vil ingen ære ha for at Saudiarabia nå velger å følge en mer human linje enn den linje islam til nå har lagt seg på. 

Blant alle de som har vært fobiske, ja, nedrig fobiske, har vært en mann som jeg i det følgende vil skrive noe om, og som jeg kort og godt benevner som "en mann", "denne mannen", dette "mediamennske"  e l. uten å røpe hans virkelig navn, idet det kanskje ville blitt for pinlig for ham. Men foreløpig: 

Vi kan nå antakelig si farvel til Arafat, og til dels Broderskapet  - og det er noe annet og mer viktig enn hovedsaken i dagens postering, en postering som i dette perspektivet blekner og viser til noe stusselig og lite raust som pågår i vårt eget lille land, i media. Den som leser vil forstå.

https://www.britannica.com/biography/Mohammed-bin-Salman

https://edition.cnn.com/2023/09/22/middleeast/israel-benjamin-netanyahu-cnn-interview-intl/index.html

Vi skal i det følgende ta for et lite stykke produsert av et mediamenneske som gjerne vil ha større innflytelse, både her og der. Han har hatt i hvert fall to relativt viktige stillinger i mediabildet der han i voksen alder har smykket seg med redaktørtittel. Man skulle derfor tro at dette menneske ville komme med noe viktig og absolutt troverdig å berette, i og med at han er ute etter å påvirke her i samfunnet, både politisk og åndelig, - skjønt åndelig, det skal jeg ikke si for mye om. En eller annen ånd driver ham, det må en kunne gå ut fra. Den vil neppe slippe taket med det første. Å stifte nærmere bekjentskap med denne, er sløsing med tid og på alle andre måter helt unødvendig.

Denne mannen er svært opptatt å arbeide for saker som ingen kan være uenig med ham om er viktige og i og for seg riktige. Han er sterkt moralsk innrettet og jobber alltid for det gode og sanne, skal vi tro ham selv, selv om han bare sier det implisitt, i det han sier eller gjør, faktisk.

Mannen har foreslått en ny bønn i Fader Vår – som om denne bønnen og Gud skulle mangle noe - om at menigheten eller kirken må bygges ved lidelse, som om Gud skulle ha forsømt seg på dette området. Han overstyrer dermed Kristus som ser menigheten eller kirken som sin brud. Mannen ønsker at denne bruden skal lide, ja, være en lidende brud  – ikke akkurat en ønskverdig bryllupsgave for noen. Men slik går det, der noen vil innta plassen som fjerdemann i rekken, innen treenigheten, for dermed nærmest å bli likestilt med Gud selv. Det ligger et slags grunnleggende hedenskap i en slik ny bønn.

Mann selv opplever kanskje ikke nok lidelse, men en viss smerte kan man spore, i det stykket jeg her befatter meg med. Han sier først, helt uten antydning til hverken til uro eller til smerte, dette:

Norsk historie om behandling av etniske og religiøse minoriteter er ikke lys. Overgrepene går også dypt inn i Den norske kirke. Og dette: ««Sannhetskommisjonen» - oppnevnt av Staten – har avdekket at av biskop Eivind Berggrav i Hålogaland 1928 – 37, var den ivrigste av biskopene til å støtte fornorskningspolitikken rettet mor samer og kvener. Han så kvenene som aggressive og som en trygghetsrisiko i en tenkt allianse med Finland mot Norge. Det er smertefullt å lese om Berggravs allianse med etterretningsvesenet».

Her ser vi heller skadefryd mer enn smerte. Noen skal tas, og i dette tilfellet det biskopen i Hålogoland i slutten av 1920-årene og ikke minst i årene etter krigen.

Berggrav var en av flere samfunnstopper som gjorde seg bemerket ved krigsutbruddet i 1940. Berggrav hadde oppholdt seg i Finland etter at vinterkrigen var slutt og befant seg i Helsinki 9. april. Han kom til Stockholm 9. april og ble der anbefalt å reise til Hamar for å slutte seg til regjeringen som hadde flyktet fra Oslo. Han reiste i stedet til Oslo 10. april og fikk der høre om Quislings radiotale kvelden før. Berggrav mente at Quisling måtte fjernes så raskt som mulig for å avverge borgerkrig. Berggrav sendte straks etter invasjonen rundskriv til prestene i bispedømmet med anmodning om å utføre sin prestegjerning med ro og besindighet. I ukene etter invasjonen hadde han møter med ledende personer i Oslo blant annet Didrik Arup Seip (da rektor ved Universitetet i Oslo), høyesterettsjustitiarius Paal Berg, Gunnar Jahn og fylkesmann Christensen.[11]:304

Han spilte en viktig rolle ved opprettelsen av Administrasjonsrådet og var med på Riksrådsforhandlingene frem til 17.6.[15] På grunn av sin rolle i forbindelse med Administrasjonsrådet, et par radiotaler han holdt og en tur til Nordmarka hvor han med ropert oppfordret de norske styrkene til å legge ned våpnene … her

Men så kommer det for en dag, litt lenger ute i stykket, (dvs lederen i den publikasjonen han nå er redaktør for), at denne skadefryden eller smerten, ikke kan bli stående i all sin anklagende ondskap.  Han unnskylder seg med å si at «vi skal derfor ikke sette likhetstegn mellom biskopen og voldelige hinduister eller brutale ayatollaer i Iran».

Her snakker mannen som slår seg på munnen fordi han vitterlig har skrevet noe som ikke vil bli akseptert; det er som om han plutselig skjems over seg selv, som en umoden konformant ofte gjør.

Og hvorfor gjør han det? Jo, fordi det er veldig viktig for ham å fremstå som en personlighet som egentlig ikke kan ta feil, et menneske som er født, nærmest, som moralsk overlegen, og som en ren aktør med kun gode hensikter: En kjempe mot all undertrykking, overalt, til enhver tid, selvsagt, på de premisser som for ham (selektivt) foreligger, uten forbehold. Samtidig som han altså ber om mer lidelse i og for den «bruden» han selv tilhører, hvilken menighet eller kirke det nå er han sogner til. At han er kristen, bør man ta for god fisk, fordi han er redaktør i en kristen publikasjon.

Noen spørsmål?

Undertrykking er overalt like ille uansett hvem som nå engang står for undertrykkingen, for denne mannen. Han setter hinduer opp mot muslimer, f eks, og refser dem begge, når undertrykkingen skjer i hinduismens eller islams navn. (Hvordan han får dette til, kan forundre noen og enhver). Her sammenligner han altså to religioner som har det meste u-felles. Han skylder på konflikter om land og ressurser. Det han ikke ønsker å se er at troen eller religionen per se av muslimer skal betrakte seg selv langt overlegen slike miniskule problemer. Han ser ikke at islam er en uforanderlig konstitusjon gitt av Allah en gang for alle. (Salman trenger ikke å gå på akkord her, heller ikke Natanyahu). Man kan spørre seg hvilken gud han tror på, en overgud, som står over Allah, fordi det passer seg slik, for ham, og for at han til og med er «goder enn gud»? Se f eks Koranen 60.1: …  you who believe, do not chose my enemy and your enemy for allies … “ Ser ikke muslimer Koranen som sin Grunnlov, eller Konstitusjon, - en guddommelig lov som man ikke kan bryte eller underslå?

Nei, for denne mannen kan hinduisme og islam komme ut på ett, hvilket er en grov løgn, vil snart 1.5 milliarder muslimer kunne skrive under på. Men dette ser ikke denne mannen, som er så opphengt på å være overlegent god, og som sikrer seg til enhver tid mot muligheten for å ta feil eller ikke være moralistisk nok.

Han kritiserer Berggrav på et presentistisk grunnlag. Hadde han vært i Berggravs situasjon og posisjon, den gang, hadde han selv selvsagt valgt å gjøre alt annerledes, og mye bedre, ja mer prikkfritt, sett ut fra den posisjon mannen selv har i dag. Det er da veldig lett å være mot all undertrykking og for all trosfrihet. Han vet at han på denne måten kan vinne flere ungdommer, spesielt sterkt naive eller sentimentale ungdommer. Han setter seg selv ned på «de umodnes nivå» og tror samtidig at dette gjør han enda mer plettfri og moralsk uangripelig. Han forstår selvsagt ikke at han med alt dette gjør seg til en «fullkommen» relativist som mange vil ha store vansker med å kunne stile på. Han ser neppe forskjell på Allah og Gud – og det i en kristen publikasjon, altså. Man kan la seg skremme av mindre. Fordi det er for barnslig eller puerilt av en voksen mann.

Denne mannen kan i en gitt situasjon bli veldig farlig, ikke minst for dem som måtte ta alt han sier for god fisk, glupske på godhet, med behov for å bli forført, som jo folk ofte er. 

Han går også sterkt inn for at «vi» tar et oppgjør med Frelsesarmeen som under krigen var så umoralske at de lot et ektepar som var medlem av armeen overta en leilighet eiet av en jødisk familie. Han kommer med sine oppfordringer i en kristen avis. Dette bør visst aldri glemmes, synes mannen å mene: Men hvordan Frelsesarmeen i dag skal kunne sone for sine synder på annen måte enn å si «beklager» (det skal aldri skje igjen), sier mannen intet om. Helt andre enn ham selv vil måtte ta dette oppgjøret, face en face, hvis man skal tenke konsistent, ser det ut for. Han må derfor overlate saken til andre, hvis han makter å spille på disse andres skyldfølelse for noe de ikke har gjort; han tenker kanskje på regjeringen i Statsråd, hvem vet. På en eller annen måte vil ha like vel kunne ta creden for at Frelsesarmeen til slutt bøyde kne og lovet å forbedre seg. Mannen ser ut til å ha behov for å skyte Qusling på Akershus minst en gang eller flere ganger til. Så intenst kan denne mannens evne og vilje til å hate forekomme for mange.

Mannens leder i den publikasjonen det her er snakk om er selvsagt retorisk anlagt, for ikke å si mildt og nærmest pietistisk blygt propagandistisk. Slik sikrer han seg støtte og setter en stopper for enhver kritikk. Forsøker man som kritikere å anvende kjente psykologiske innsikter og termer for å forklare denne mannens tilnærminger, vil de bli avspist og underkjent, tilsynelatende fordi mannens moral jo er uangripelig, basert på fakta, tror man, (f eks dette at Berggrav hadde et nært forhold til etterretningstjenesten – og bare det burde gi grunn for å ta avstand til personen Berggrav, men ikke bare det: Her legges også grunnen til nær sagt logisk følgeriktig å vise avsky til Den norske kirke per se, i denne mannens optikk. Her oser det av behov for «guilt by association»).

Det er viktig for denne mannen å fremstille at det virkelig finnes ofre for Berggravs disposisjoner, (se artikler om Berggrav på nettet). Selv om bevisene for dette er syltynne, hvis overhodet eksisterende, vet denne mannen at sympatien så å si «klinger i kassen». Han vet at han vinner, eller går ut fra det som sikkert, at hans publikums sinn nærmest automatisk vil snus til hans fordel, bare han makter å få frem at det fantes i hvert fall noen ofre for Berggravs gjerninger. Mannen forutsetter at det fins mange ofre, men uten å grunngi dette. Hva med tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, som selv var kven? Taler vår mann også Stålsetts sak, når han så bevisst nevner kvener og samer som ofre? Hva med å spørre Stålsett? Ser Stålsett på seg selv som et offer?

Vå mann har i praksis vist at han gjerne taler på vegne av ofre som ikke har bedt om hans støtte og som han ikke har spurt om lov, om de føller seg hetset, fornærmet eller forhånet. (Se artikler ellers her på bloggen). Han oppfordre med andre ord folk til å innta offerrollen, på hans egne vegene, folk som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen.

Slik sett oppnår denne mannen en mermakt han ikke fortjener; han stjeler da magisk kraft fra offeret, noe som gjør offeret til et offer for hans eget behov for å fremstå som særlig empatisk, sårlig medfølende, ja, medlidende, overdådig tolerant etc, en strategi som bare ytterligere har en hensikt og det er å bringe kritikere til taushet, (med utestengning på livstid, da han hadde anledning til det, på et helt usaklig grunnlag mm).

Når mannen fremstiller biskop Berggrav nærmest som en overgriper, eller som en statue av en historisk og faktisk betydelig person, skjer det ut fra et motiv, ikke bare det motiv å stemple Berggrav, men også ut fra det som kan antas å være mer underliggende motiver, og et bevisst ønske om å forherlige seg selv i publikums øyne, på Berggravs bekostning (en mann som ikke kan forsvare seg). Med andre ord, i dette tilfellet: Uten Berggrav: personlig følt tap av selvprodusert magisk merkraft. Behovet for å produsere seg ofre, viser seg dermed å være stort og avhengighetsskapende, både for publikum, som han forutsetter vil la seg dupere på grunnlag av retoriske generaliseringer eller assosiasjonsrekker. Man er enten god eller od, altså, vurdert ut fra den standard som er han selv. Narsissisme? Eller kanskje ekstremt «woke»? Han bidrar ved å vrake vår historie og våre røtter, tross alt.

Behovet for å fremstå som fortreffelig og god – nå etter at han har stjålet makt fra sitt offer, Berggrav, viser seg spesielt tydelig når han først fremstiller Berggrav i et spesielt dårlig lys, for så noe senere å moderere seg; han tar visse forbehold. Slik dobbelt-sikrer han seg selv mot kritikk, samtidig som han selv lukrerer på den første beskrivelsen. Og dette er ikke bare hypermagi og moralisme, det er ren emosjonalisme eller triumfalistisk emotivisme; han viser seg å være ekstremt servilt betinget emosjonelt korrekt. Han har ingen reelle argumenter når det kommer til stykket. Han smykker seg selv med godord, altså «pust i sivet», et siv som for ham omgjøres til en seierkrans av godhet. Det fins ingen realitet bak disse ordene, de brukes som verktøy i det som skal fremstilles som i en tryllekunst. Ordene brukes for å bevare og forsterke mannens selvbilde, i det han vet at publikum elsker tryllekunsten mer enn realiteten. Når han da sier at «vi ikke skal sammenligne Berggrav med tyrannene som han nevner» fremstår dette som om at han beklager å måtte foreta en slik retorisk vending, en vending som faktisk kan oppfattes som en frikjennelse eller rettferdiggjøring av Berggrav,

en frifinnelse han beklager, fordi offeret Berggrav i mannens øyne egentlig trenger og fortjener mer fordømmelse, ikke mindre.

«Vår mann» her vil selvsagt nå umiddelbart påstå i hellig vrede at jeg driver med karakterdrap på ham, samtidig som han gjør seg blind for at han selv driver karakterdrap på Bergdrap, og hele eller deler av Den norske kirke, som også skal lide, for å si det sånn.   

 Vel, nå gidder jeg ikke mer ...

Her følger en kortversjon av «vår manns» formaninger oversatt av meg fra nynorsk:  

 

Norsk historie om behandling av etniske og religiøse minoriteter er ikke lys. Overgrepene går også dypt inn i Den norske kirke.

 

«Sannhetskommisjonen» - oppnevnt av Staten – har avdekket at av biskop Eivind Berggrav i Hålogaland 1928 – 37, var den ivrigste av biskopene til å støtte fornorskningspolitikken rettet mor samer og kvener.

 

Han så kvenene som aggressive og som en trygghetsrisiko i en tenkt allianse med Finland mot Norge.

 

Det er smertefullt å lese om Berggravs allianse med etterretningsvesenet.

 

Å stemple etniske og religiøse minoriteter som en sikkerhetsrisiko er en kjent mekanisme. 

 

Vi ser det i grusomme forfølgelser i India der krefter vil skape et India kun for hinduer. Vi ser det Iran …

 

Berggrav vill vinne kvenene og samene uten tvangsmiddel, bl a ved å støtte dem materielt.

 

Vi skal derfor ikke sette likhetstegn mellom biskopen og voldelige hinduekstremister og et brutalt ayatollah-regime i Iran. (Der religiøs og politisk makt går hånd i hånd med undertrykkingen.

 

Det vi har sett i Manipur i India er religiøst hat brukt for å fyre opp under en gammel etnisk konflikt om land og ressurser.

 

Andre herskere vil kunne holde munn når undertrykking skjer når minoriteter blir ansett for å være et problem.

 

Vår egen mørke norske historie gjør at vi kan forstå mekanismen i undertrykkelsen. Vi må derfor ….

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar