Trump, Dagen og tidens hypemagikere

Hvordan skal en president være? Hvilken karakter og personlighet skal han ha? Hvilke etiske grunnprinsipper skal han følge i tykt og tynt? Hvor går grensen for det politisk anstendige? Og: Bør en stat styres av sentimentalitet og emosjoner? Bør man forlange størst mulig barnslig naivitet?

Skal presidenten være en robot eller automaticon? Skal han være en typisk lov- og regelstyrt, helst mest mulig underdanig og nevrotisk byråkrat? Hvilke friheter skal han kunne ta seg? Hva vil det si å være et menneske? Hvilken millimetermoral skal være hans skjebne?

Jeg vil hevde at det er bedre å ha en person og et menneske på toppen i amerikansk politikk enn en byråkrat eller et automatikon, (en mest mulig avpersonalisert figur, - et avmektig idol eller et «søtt», føyelig og i alle ting et inntil det kjedsommelig lydige eller serviliserte avgudsbilde). 

Når folk forsøker å skape Trump i sine egne bilder ut fra egne emosjoner, vil demokratiet før eller siden kollapse, fordi følelser og emosjoner i seg selv alltid er suicidale. Der den emosjonelt korrekte hypermagiker sitter på tronen, er det en naturlov at hans emosjoner og følelser før eller siden må erstattes av kulde, ren beregning, opportunisme og kynisme. Hvilket igjen betyr vold og opprør.  

Vel, dette er spørsmål mange ikke stiller seg, i hvert fall ikke med ettertanke og dypere refleksjon. Holdninger og meninger i dag bestemmes av føle-mønstre og en mektig sfære av servilt betinget korrekte emosjoner, dvs frykt hva andre vil føle mer enn for hva andre måtte tenke. Emosjonene i dag trumfer fornuften og det distanserte forhold til tingene, i nesten alle sammenhenger i diskursens mangslungne og lunefulle fasonger.

Ensidig vektlegging av emosjoner fratar mennesket idealet om å se virkeligheten på en mest mulig objektiv og saklig måte.

Men å tillate og stimulere temperament og lidenskap, er en annen ting. Det er fullt mulig å ha et heftig temperament og se virkeligheten gjennom et temperament, uten å bli bundet av servilt betinget, emosjonell korrekthet. Det er også tillatt for en president i visse situasjoner å bli beskyldt for å ha en viss manglende impulskontroll. En slik mangel, kan med andre ord lett vis seg å være et pluss i møte med andre ledere fra under andre himmelretninger. 

Det viktigste er å være menneske, en virkelig fri og uavhengig person, sett i holistisk perspektiv. I seg selv avføder disse egenskaper alltid respekt og fortjent sympati. Det gjør det mulig for en president å være ærlig og reelt empatisk, nettopp fordi han forstår mennesker, og vil bli forstått av mennesker. Var han en robot, ville han hverken kunne forstå eller bli forstått. Men det er en slik robot mange i dag vil ha som president. Jeg sier lykke til på reisen, med tapsprosjektet.  

Hvis man skal dømme en president kun ut fra etiske kriterier, må man være sikker på at man selv har høyere etiske prinsipper å helligholde enn presidenten selv. Man bør være sikker på at man ikke blander rent estetiske tilnærminger med rent etiske tilnærminger.

Hvis man skal fundamentere sin begrunnelse i objektivt eller målbart sett rent subjektive stemninger og tilnærminger, må man tillate at presidenten kan gjøre det samme – alt blir da en konkurranse om hvem som kan føle eller «emovere» best.

Emosjoner overlater alltid makten til de som er mer følsomme, og til slutt i prosessen, til de som mest følsomme, (i praksis mest mottakelige og føyelig for press og korrupsjon).

Følelser blir da alt, det eneste kompass, det eneste kart, det eneste gyroskop, det eneste periskop, det eneste fyrtårn man har å bygge den viktigste politikken og de viktigste beslutninger på. Vi får da forsamlinger av følere rundt omkring; de vil føle seg frem til det meste. De vil under skjorta på deg. De vil eie deg med hud og hår. For hvem kan kritisere følelser – spesielt hvis de er pure, eller rene, og stadig mer dyptfølte, ja, sant autentiske, permanent og kontinuerlig, - fordi folket gjennom bl a meningsmålinger sier at det er sli og at det slik det skal være?

Det sier seg vel selv at slik vil vi ikke ha det, at slik kan det ikke være. Men det nettopp slik det er blitt. De fleste hypermagikere synes å men at det høyeste nivå en kultur eller en sivilisasjon kan komme opp på, er det nivå som absolutt eller kategorisk imperativt byr og til og med påbyr – under trussel om sosial utfrysing og verre hvis ikke - at ditt liv skal være emosjon, at følelser skal trumfe alt, - hvis ikke, er du moralsk underlegen og dine handlinger – og din person både som menneske og president i dette tilfellet -forkastelige

De rette og riktige og en gang for alle «sanne» emosjoner og følelser blir da selve Grunnloven som skal og må forme all tenkning, all fornuft, all lovgivning, alle utøvende funksjoner, alle byråkratiske relasjoner og alle andre relevante anliggender. En slik Grunnlov må være ment for å diktere alle i alle sammenhenger. Her kan ikke finnes unntak. Det blir da heller ingen plass for tilgivelse, hvis man skulle havne i en situasjon hvor man måtte bruke hodet i stedet for hjertet, og hvis intensjonen var å skape et større gode, for flest mulig, eller kun for å beskytte «the thing of beauty», som kan være det politiske systemet du hører til og har din innerste og inderligste identitet i, f eks demokratiet – som sådant, vår Vestlige sivilisasjons adelsmerke.

Hvis emosjoner og følelser betyr alt – eller det aller viktigste, det primære eksistensial, så å si, vil også enhver medisinsk forskning følgeriktig måtte bestemmes ut fra hva de riktige følelsene er til enhver tid, og av hvilke forskere som har de riktige emosjonene, - og her vil mange forsøke å overgå hverandre for å bevise at nettopp de er mer emosjonelt korrekte enn andre. Forskningens resultater vil da avhenge av - eller være kontingent på – de riktige følelser til enhver tid og i enhver sammenheng. Dette begredelige paradigme vil så avgjøre om du – personlig – skal få leve eller dø. Eutanasi kan nevnes: Ser man bort fra alle juridiske aspekter i denne problematikken, vil emosjonene avgjøre liv og dø.

Politikk vil da til enhver tid og i enhver sammenheng styres av de som best lykkes med å konstruere og bevare de mest høyverdige emosjoner og følelser. Det synes klart at et slikt «styre» vil bli svært vilkårlig, ja, livsfarlig for alle, - uten unntak. (Fordi avstanden til denne idéverden av korrekte emosjoner blir for stor, rett og slett, og avstanden uoverstigelig. Det hører med i bildet at de emosjonelt korrekte for det første benekter at det finnes noe hierarki i verden, og at hvis det finnes, ja, så må det avskaffes. De tenker som leninister og stalinister gjør at det ikke skal finnes noe marked og noe markedskrefter, samtidig som de jo legger opp all produksjon nettopp etter produksjonsforhold, produksjonsmilder og tilbud og etterspørsel).

Der emosjoner og følelser plasseres øverst på pyramiden, øverst i hierarkiet av de kreftene de mentale kreftene som påvirker oss fundamentalt, vil faktisk – i motsetning til hva som er vanlig å tenke i dag – følelsene og emosjonen forsvinne av seg selv. Toppen av hierarkiet vil da bestå av krefter og forestillingsverdener som aldri kan blir knyttet til en person, til en person som sådan, ja, til personlighetsbegrepet overhodet.

Det vil ikke da sitte en person på toppen, men en samling av abstraksjoner man må projisere inn personlighet i, sine egne, subjektive og derfor høyst ustadige og vilkårlige – personlige - følelser for anledningen.  

I praksis har man da tømt både det kulturelle systemet og det politiske systemet for all personlighet, alle følelser og alle emosjoner og her gjort både Trump og systemet følelsesløst og derfor også – og dette er det virkelig tragiske -  fullkomment meningsløst. For mening i seg selv kan vanskelig tenkes uten i relasjon til det personlige, (vi får da en personlighetstom guddom øverst, noe som kan minne om Allah i islam).

Men ingen eller veldig få i dag ser det opplagte: At egne emosjoner innsatt som øverste autoritet og myndighet på toppen med nødvendighet fratar bunnen selv nettopp emosjoner, følelser og derfor all menneskelighet, for ikke å si muligheten for medmenneskelighet, (og dermed også autentiske emosjoner eller reelle følelser relatert til virkeligheten som sådan).  

Er det slik vi vil ha det? Ja, det skulle man tro at «man» vil. Vi har i praksis innført et «korrekt» emosjonelt betinget totalitært diktatur som vi plasserer øverst i et hierarki som er totalt blottet for personer, dvs virkelige mennesker, og dermed også blottet for både for det menneskelige og det medmennskelige. (Og dermed også blottet for emosjoner etc, som nevnt).

Mennesket har da fratatt seg selv og andre statusen som person og systemet er blitt umenneskelig. Man kan nemlig ikke kritisere eller påvirke «de rene emosjoner eller følelser». De har ingen personlighet og derfor ingen skyld, og intet ansvar. De er høyst begrensede, de er sjelden positivt kreative i det praktiske livet, utenfor stuedøren eller i utenfor f eks faforingslokalene. De føler seg høyt hevet over kritikk. Og det mest dramatiske: De kan ikke avsettes eller erstattes.

Hvis noen skulle forsøke å avsette dem, vill de slev måtte konstruere seg mer intense følelser enn de som finnes på toppen og deres intensjoner vill kun la seg formulere i forsikringer om mer høyverdige emosjoner, ikke bedre og mer fornuftige argumenter. De som da vil erstatte tippen, vil da havne i den situasjon at de selv faktisk og objektiv konstaterbart må være enda mer fullstendig upersonlige på den toppen av pyramiden som de vil erstatte.

Et samfunn som godtar dette og begrunner sitt valg i egenforsikring om at de jo har de rette emosjoner, vil med andre ord ikke bare avpersonlig-gjøre eller avpersonifisere seg selv, men også automatisk underlegge et abstrakt regime som kun består av de kaldeste av alle knipper av emosjoner, abstraherte emosjoner, fullstendig avpersonifiserte abstraksjoner, (som man da mentalt plasser på toppen ikke bare av verdiskalaen man måtte ha, men innenfor selve den metafysikken man bør la seg selv og sine verdier styre av). I dag har emosjonene sort sett erstattet Gud som trosobjekt.

Ingen filosof og intet gudstroende menneske vil kunne vesensbestemme mennesket som «emosjon alene». Aller minst vil de vesensbestemme mennesket - som et sant og virkelig eksiterende - vesen som et vesen som «har de riktige eller – for tiden – korrekte emosjoner». En slik definisjon er en konstruksjon, en stråmann, en kimære. og det er mennsket selv som konstruere den, i prosjeksjon fra seg selv. Her skaper mennesket emosjonen, dvs Gud. Det blir en avgudsdyrker. Det guddommeliggjør seg selv.

Det er denne konstruksjonen man så tillegger Trump som president. Man gjør ham emosjonelt pervers, til et vrengblde av guden, som altså er en avgud, et idol.De gjør ham dermed til mindre enn en person og dermed til noe mindre enn et menneske. De ser ham ikke som et helt menneske, de beskjærer ham for å få plass til egne emosjoner øverst på «pallen». De har plutselig glemt å tenke holistisk. De har dermed projisert sin egen kulde over på toppen i hierarkiet og dermed konstituert reglene for det politisk spillet og deres eget personlige – emosjonsstyrte engasjement i det - for alltid.

Mer praktisk talt forsøker de å gjøre Trump til en robot, akkurat som de selv gjør seg til en slik, som lar sine vurderinger og reaksjoner styre av følelser og emosjoner, - i prinsippet materielle størrelser, ikke metafysiske eller åndelige.

De ser ikke at egne følelser – så å si implantert på toppen i flukt med eget selvbilde, med nødvendighet før eller siden må bli kalde og nettopp tømt for emosjoner. Det er emosjonene som dikterer spillereglene for dem, ikke lovene og reglene som skal diktere spillets grenser, begrensninger og avgrensninger. De forsøker å gjøre normer og etikette til primær rettskilde. Det eneste anliggende for hypermagiker er deres egne emosjoner og følelser. Det må gå galt. Og galt går det, før det blir verre.  

Men det er dette som skjer når f eks Vårt Land kritiserer Afenposten for å gi spalteplass til Peder Nøstvoll Jensen, alias Fjordman, eller f eks når Dagen i sin leder fredag 7.02.20 går mot Trump og tar standpunkt for republikaneren og eneste partikollega, Mitt Romney.  

Dagen skriver altså på lederplass, lettere parafrasert, for plassens, flytens og tonens skyld:

Mitt Romney ville ikke devaluere demokratiske prinsipper. Donald Trump selv bruker Twitter som kanal for sine angrep på partifellen. Han bruker karakteristikker som «sleip», «slu» og «snikende» om ham. Presidentens sønn, Donald Trump jr, går enda lenger og krever at Romney nå kastes ut av Det republikanske partiet. Vi tror at riksrettssaken har styrket Donald Trumps sjanser til å bli gjenvalgt. Men den som i våre øyne går ut av denne saken som den sterkeste, om ikke politisk, så i hvert fall moralsk, er Utah-senatoren Mitt Romney         

En fellende, moralsk dom over presidenten på dette grunnlaget, er en svært mangelfull og juridisk direkte ugyldig og svært ufornuftig dom, fordi den innebærer i sin konsekvens en juridisk dom samtidig. Dagen blander dermed kortene og gjør seg ansvarsløs fordi det moralske – emosjonelle og estetiske aspektet - blir avgjørende i en sak hvor loven kun aksepter et juridisk grunnlag. Dagen kan i dette tilfelle derfor anklages for eksistensiell usikkerhet. Dommen er bare gyldig for dem som tror seg mest sentimental og hvor sentimentalitet blir selve rettskilden. Og dessuten: Man forlanger at presidenten skal være like sentimental som dem selv! Her ser vi et glimrende eksempel på hvor langt det er kommer: Å være mest mulig emosjonelt korrekt er blitt langt viktigere enn ha juridisk rett, saklig rett, rett sett i rasjonalitetens lys. Det emosjonelle grunnlaget undergravet på sikt selve rettferdigheten.  

Å innbille seg at emosjonene her gir en høyreist etisk holdning og en moralsk mer høyverdig politisk holdning enn det presidenten legger for dagen, er faktisk en moralsk klanderverdig handling, fordi en slik innstilling og en slik holdning forutsetter at man selv vet hva man selv i presidents sko skulle foreta seg og mene, i de helt konkrete situasjoner, og ikke nok med det: Man forlanger at presidenten skal emovere eller føle akkurat som dem selv. (Moral blir beskrevet som mangel på anledning!)

Man tenker for seg selv: Hvis jeg hadde vært president, ville jeg ha oppført meg mye mer moralsk høyverdig i nøyaktig samme situasjon, stilt overfor de nøyaktige samme politiske og moralske utfordringer og anliggender. (Det er som når barn anklager Gud for å være slem).

Det man i realiteten her påstår er at man selv – her Dagen - føler, tenker, og gjør på grunnlag av det som stipuleres til å være mer høyverdige holdninger enn det Trump legger for dagen. Man mener at man kan begrunne seg fordi de tror at det er de som forføyer over mest høyverdige emosjoner og at de derfor har rett til avsette presidenten på dette grunnlag.

Det er med andre ord i Dagens interesse at toppen av pyramiden gjøres minst mulig personlig og mest mulig kald og abstrakt, hvilket i sin tur naturlig nok vil medføre mer og stadig dypere kulde og kynisme og stadig mindre varme i amerikanske politikk fremover. I sin villfarelse tror disse personene at jo mer lik en robot presidenten er, jo mer de kan beskjære av hans personlighet og jo mer de tror de kan gjøre ham til et umælende og lydig redskap, for dem selv, by proxy for folket - jo lettere vil det være å styre ham og holde ham nede, slik at deres egne emosjonsbaserte verdier kan prioriteres desto mer. Dette dreier seg med andre ord om en politikk som egentlig ikke er noen politikk, fordi den er en skinnkonflikt om hvem som kan føle best, mest og lengst. De ser ikke at de med den argumentasjonen de har mønstret mot Trumf, og den måten det er blitt gjort på, reflektere en grunnleggende nedlatende holdning og et hovmod både overfor presidenter og vanlige folk som savner sidestykke.

Når så Mitt Romney står og blir overveldet av emosjoner når han overfor Senatet skal begrunne hvorfor han mente presidenten var skyldig, og forteller en hel verden at han tror på Gud og sin egen rene samvittighet, er farsen et faktum. Og når Nacy Pelosi utbasunerer for en hel verden at hun – i sin uerkjente dårskap og naivitet - ber for Trumf, avslører hun sin grunnleggende infantilitet uten å skjemmes. Hun identifiserer sine emosjoner med Gud! Kan det bli mer emosjonelt korrekt?

Begge har de Gud på sin side i kampen mot den onde Trump. Selv er de sikre på å tilhøre lysets barn; de er manikéere og hvor kosmos – og dermed det politiske og ideologiske liv – da er inndelt i to krefter: Lysets og mørkets. Selv har de underlagt seg og identifiserer seg «lysets engel». Spør da hvem som oppfordrer til nådeløs og kald krig!

Hvorfor all denne forstilling og alle disse knep? Svaret knytter seg til hvordan man vil definere en president som et menneske først, så som en president.

Man må vite før man velger noen til president at dette menneske først og fremst er et menneske, president så. Men så må man også se at embete går foran og står over dette mennesket som individ. Presidenten er pålagt plikter av de som velger ham, og den Konstitusjon som skal være hans basis og rammeverk, han er primært underlagt et juridico-religco paradigme, en garanti mot det emosjonelt konstruerte og følesesdikterte diktatur, mot alle totalitære tendenser, i og med at grensene selv i det politiske systemet er trukket opp på et på forhånd gitt rasjonelt og ikke primært et emosjonelt grunnlag. 

Grunnlovsfedrene visste hva de gjorde. De kjente mennesket og visste hva det er i stand til. De visste noe om makt og maktkamp, de kunne skjelne mellom retorikk og realpolitikk.

Skal en president trues og formes til å bli det eneste dydsmønsteret i landet, formet etter sine motstanderes emosjoner og dårlig juridiske dømmekraft og manglende innsikter i livets omskifteligheter? Skal en president være en hyklende helgen? Kan man oppdrive et eneste eksempel på at en president ikke har handlet ut fra egeninteresse i visse forhold? Har man kunne påvise at disse egeninteressen noen gang har vært direkte kontrære på folkets interesser?

Vi man ha en president som er seg selv og like djerv som ærlig? Vil man ha en president som kan tillate seg sjargong i kameratslig og litt tøff, uformell omgang med kollegaer som styrer andre stater?

Vil man heller ha en president som lyver grovt høylytt enn en president som lyver hele tiden med nedbøyd hode og pene manérer?

Vel, Trump har vært ærlig. Han vedstår seg det som er sagt og gjort. Selv toppfolk i administrasjonen, oppnevnt av Kongressen, kunne ikke finne noen «collusion», noe juridisk ansvarsbetingende taskenspill eller «foul play» her. Må ikke en president kunne ty til lyssky metoder for å beskytte et større gode? Riktig nok skal han ikke lyve for Kongressen, men kan han ikke tillate tortur, f eks water-boarding av én og slik spare tusener? Man innrømmer glatt at politiet kan lyve for å fange mistenkte i en felle, slik at man kan felle en dom bygget på fakta og ikke bare på hear-say eller løse indisier. At løgn kan være et gode, er et ubestridelig faktum. Man kan dessuten lyve sant, selv om dette overgår mange emosjonelt nevrotiskes forstand. Like vel vil noen ha Trump dømt, - for å ha snakket sant! Riktig nok sier demokrater at Trump har løyet tusenvis av ganger, men man kan lure på hvordan man definerer løgn. Ingen kan fremskaffe beviser på at han har løyet skadevoldende og bevisst grovt og til skade for borgerne generelt og for staten og systemet som sådant.

Når Pelosi og Rodney nevner Gud i sine hypermagiske utfall mot Trumf, sier de egentlig at deres Gud er større enn Trumps Gud. De identifiserer seg med en annen og bedre Gud, en Gud med helt andre egenskaper enn den Gud Trump tror på. De hyller seg inn i skinnhellighet. De kan godt tro på Allah, for den del, (en gud som tillater løgn og ikke går av veien for å sette skrekk i vantros hjerter). Men i tillegg: De vet visst ikke at til og med JHWH kan bruke løgn og bedrag til menneskehetens fordel. Vi kan minnes Judas. I sine gudsforestillinger vil slike mennesker ikke ha noe med JHWH å gjøre, de føler seg for gode for ham, fordi de har mer høyverdige emosjoner. De kan ikke skjønne seg på politikk proper, fordi de ikke ser sitt eget tragiske utgangspunkt.  

De skyver Gud foran seg, en mulighet som dessverre bare er tilstede for hypemagikere og sterkt narsissistisk disponerte individer og en mulighet de selv tilsniker seg, for å tilegne seg magiske krefter som vil skaffe dem en fordel over alle andre som deltar i «gamet». For dette er et spill hvor magi – tross all moderne vitenskaps forsikring om det motsatte – i høyeste er i sving på arenaen. Magien setter faktisk premissene for hele diskursen. Det er magien som tilskrives definisjonsmakten, men da bare indirekte, uten å bli nevnt ved dens rette navn. De tror de vil vinne maktkamper via appropriasjon, eller tilsnikelser. De forestiller andres edelhet som sin egen, de innbiller seg at de er godhetens fullmektiger in personae, enda de strutter av uedle hensikter og motiver, rene maktmennesker som der er. De ønsker seg et samfunn hvor de kan forespeile Guds rike på jord, men hvor de egentlig arbeider for å innføre et totaliserende verdslig regimente hvor det ingen plass er for Gud, annet som et avgudsbilde skapt i og av deres egne emosjoner.

Og dessuten: Det er som Dershowitz sier: En president kan utvilsomt handle rettmessig eller legalt klanderverdig – og gjerne diskriminerende - og for egen strategiske og politiske fordels skyld, hvis presidenten selv mener handlingene vil gagne landet i en større sammenheng. Det er juss de lege lata. Det Trumfs fiender snakker om – og som er deres falskt moralske omdreiningspunkt, det er juss de lege ferata; hans fiender snakker om en juss slik den etter deres mening, basert enerådende på emosjoner ad hoc og for anledningen, bør være. Men en slik juss er ikke gjeldende juss og det bør den heller ikke være, genuint generøst sett i størst mulig jordisk perspektiv.

De som antok at de kunne gjøre Trump til en føyelig løpergutt og et hendig instrument for seg, tok feil og de har selv bevist det, men uten å ville erkjenne det.

Se om SAP her og se her om hypermagi og det juridico-religico mennesket