Vantro terror i London

 Vi viser til verdensnyhter i media i dag - terror i London

Utslag av islamofobi? Vel, det er slik «de» vil ha oss til å tro, dvs de som har sværtet rasjonelle islamkritikere og nærmest enhver edruelig islamkritikk i Vesten de siste 20 årene.

Ett skal være sikkert: Ingen av angriperne sies å ha ropt «Gud er stor», heller ikke «Allah er stor», selvsagt. Angriperne – terroristene – synes derfor ikke å ha hatt annen «hjemmel», intet annet grunnlag, enn sitt eget sinne, sitt eget indre raseri. En aggressivitet i dem selv, en aggressivitet som er som et troll som stadig må mates og som stadig blir mer sultent og krevende, men som alltid gir et slags eskalerende behov for å føle seg sterk og ovenpå, i det den jo mettes, av noen som frykter det og velger å leve i dets uforbeholdne terror og uten at den som mater er i stand til bevisstgjøre eller gjennomskue sin rolle og posisjon, - dette i seg selv et «diktat» som forhindrer nødvendig flukt og frigjøring.  Trollet har lagt sitt offer i en tvangstrøye offeret selv føler seg fortjent til, i underkastelse, - i «islam». Dette i seg selv som et eksempel på den archetypiske nevrose.

Terroristens sinne og aggresjon, forveksles med legitim betydning og makt. Man vil ha mer makt og derfor må man bli mer sint, en selvforsterkende sirkel mot en objektiv selvdestruksjon som av den aggressive og sinte oppleves som bekreftelse på stadig verdiforøkelse.

Det viser kanskje mest av alt ulikheten mellom muslimske terrorister og nå altså vestlige, individualiserte terrorister, men selvsagt også likheter. Muslimene kommer her ut som «den sterkeste» part i og med at islam i seg selv bedre skjermer muslimer mot avmektig individualisme eller solipsisme. Den vantro mangler metafysisk fundament. Muslimene hengir seg til en Allah som eksisterer utenfor individets uutholdelige ensomhet, selv om Allah er en fjern og i prinsippet utilgjengelig og upersonlig, monolittisk og ubevegelig gud. Men Allah har åpenbart seg, i form av sin lovbok? En slik trøst har ikke ateisten eller den vantro. Den vantro tvinges til å relatere seg til relativisme. Den troende har et fast punkt: Allah og profeten. Det gir et slags mentalt forsprang, en fordel fremfor den vantro, som må utholde seg selv uten mulighet for reell relasjon, dvs utholde absurditeten i livet og eksistensen selv, slik det radikalt individualiserte og relativiserte vestlige menneske ikke bare gjør, sånn uten videre og tilsynelatende uten anstrengelse, men MÅ gjøre, uten da mulighet for å være i «besittelse» tro i personlig, eksistensiell relasjon.

Dette var kanskje virkelig gale personer, eller mennesker som ikke klarer livet i det moderne eller postmoderne samfunnet, hvor forventinger om å tåle tilværelsens uutholdelig letthet har fått dominere som normativt eller normerende imperativ i form av et krav at det intolerable skal tolereres, ubetinget, et krav som krever selvdisiplin, distanse til tingene, ydmykhet.

Hvis det finnes en gud i disse terroristenes sinn eller psyke, vil han bli holdt godt skjult lenge, kan man ha grunn til å tro. Her reageres det med blindt hat som en funksjon av den totale meningsløshet eller frustrasjon som i dag synes å konstituerer Vestens grunnparadigme, et paradigme som gjør alt tillatt, nettopp fordi det i et slikt paradigme ikke finnes noen Gud.

Men det finnes her en klar måltavle eller målskive her: Ikke bare islam som abstrakt, men muslimer, dvs muslimer som gruppe, og derfor er dette en klart rasistisk motivert handling. Men muslimer som syndebukker? Nei, det kan foreløpig utelukkes, i sin mest rudimentære form. Man ofrer ikke et uskyldig lam her, med mindre man tenker rasistisk og gjør alle muslimer til offer per se. Hvilke synder tror terroristene her at de selv eller «de ofrede» muslimene selv vil kunne sone for? Nei, det hele virker fullstendig absurd. En av terroristene skal ha ropt: Jeg vil drepe alle muslimer.

Men spørsmålet som da gjenstår er dette: Er terroristens egentlige anliggende å ofre seg selv, for sitt samfunns synder, elitens defaitisme og mangel på ryggrad, innsikt og vilje til selvforsvar? Ser disse terroristene på seg selv som helter, frelsende riddere, mennesker som tar på seg deres egnes unnlatelesessynder?

Terroristene hevder ingen guddommelig hjemmel. De henter hjemmelen i seg selv, de vil hevne seg på en meningsløs verden, og dermed på seg selv, paradoksalt nok, fordi verden kan bare være meningsløs der verden forutsettes å være meningsløs. Terroristen må se på verden og virkeligheten som et truende vakuum og en verden og en virkelighet som ikke lytter og ikke ser og aldri reagerer. En verden som ikke er i stand til å være menneskelig, human.

Her finnes imidlertid intet Manifest a la Ander B B, ingen «systematisk» tenkningen, ingen spesifikk ideologi, bare en slags impulshandling, utløst av uspesifikke eller uspesifiserbare omstendigheter, kanskje, eller ligger det her en slags systematisk tenkning under? Hvor henter de sin legitimasjon fra? Hvordan identifiserer de seg og med hvem har de i så fall solidarisert seg? Hva venter de å oppnå? Eller er dette en reaksjon som vil fortelle verden at alt har vært forgjeves, og at all motstand likevel er nytteløs og hensiktsløs? Det ligger muligheter for å avdekke grusom ironi på dett teateret, denne skueplassen. Mange krefter er i spill, spenninger utløses, «behov» tilfredsstilles. Det virker som om terroristene trøster seg med en siste krampetrekning paret med et dypere ønsket om å rive flest mulig andre med seg i fordervelsen på vei mot det store intet. Hendelsen i seg selv kan være en funksjon av dyp nihilisme, men også et behov for å kunne kompensere: Det er bedre å bli berømt enn forsømt, etterlatt til seg selv og sjelens tomhet, eksistensens grunnleggende meningsløshet. Det dreier seg om en slags umodenhet, en slags infantilisme. Vi straffer våre foreldre hvis vi ikke få det som vi vil, umiddelbart. Det kan minne om dette at soldater i kampens siste fase og hvor det blir klart for dem at de er i ferd med å tape: Da klikker, slik Enzensberger pekte på i en bok om en lignende problematikk for et decennium siden.

Forventer disse terroristene å få bifall fra folk flest? Ønsker de å statuere begynnelsen på de tror vil kunne utvikle seg til en systematisk og organisert motstand mot islam som sådan? Har de sett på seg selv som helter? Tenker de på seg selv som kommende regenter i UK, slik Ander B B gjorde her i lille Norge?

Dette er spørsmål vi vil få svar på etter hvert. Men her dreier det seg ikke utelukkende om en ensom ulv, det var tross alt tre av dem. De må ha hatt en slags fellesskapsfølelse, med et felles behov for markering ut fra et virkelighetssyn de opplagt må ha delt og vært samstemmige om, en virkelighetsoppfatning de kanskje har trodd blir delt av befolkningen i sin alminnelighet.

Det skulle ikke tyde på utilregnelighet eller sinnslidelse, hallusinasjoner. Men det viser heller neppe at angrepet var blitt igangsatt av organiserte krefter, av f eks høyrepopulister.

Ett er sikkert: Islamkritikk vil etter dette bli mer verdsatt i samfunnsdiskursen, snarere tvert imot. Det vil bli farligere å kritisere islam. «De» vil si at det ikke langt fra ord til handling. «De» vil ikke innrømme egen medvirkning eller at islamoservilitet kan ha spilt i synergi med terroristenes beveggrunner, i den grad disse er rasjonelt fundert.

Kan angrepet betraktes som en lengsel etter å få re-legitimisert lex talionis, hevnprinsippet som bærende og grunnleggende etisk og moralsk – og da kategorisk - imperativ? I så fall kan angrepet ironisk nok betraktes som kristendomskritikk, en kritikk av en slags kristen tafatthet og manglende oppfordring til ikke å snu det annet kinn til. Samtidig, og dette er dobbelt ironisk og dobbelt tragisk, kan angrepet sees på som en bekreftelse på islams etiske og moralske overlegenhet og dermed som en legitimering av islam proper. Hevn for hevnens egen skyld, som den fundamentale «gyldne regel», med andre ord. Og opphøyelse av vold som den egentlig skjønnhet, den sann godhet og den «godeste» sannhet. Det er en fryktelig tanke dette. En uutholdelig tanke, så la meg konkludere og gå videre på søken etter mer kreative perspektiver.

Men: Det fins lærde muslimer som forsikrer om at dette prinsippet er det vakreste uttrykk for genuin eller autentisk rettferdighet som finnes. Det ligger naturlig for mennesket. Å snu det annet kinn til, derimot, er unaturlig, ja, bent frem umenneskelig og derfor forkastelig.

Vi skal også huske på at Anders B B beundret al Qaida, på sitt verste og mest kaldblodige. Han betraktet krigen og volden som en høyverdig verdi i seg selv, om enn kanskje ikke som den absolutte verdi overhodet. Hans verd var å bli «verdt det» som «som sann» eller ren kriger, slik jeg har oppfattet det.