søndag 18. desember 2016

Bertrand Russel m fl - parafrase, fiksjon eller flip? Hodne-saken nok en nødvendig gang, en henstilling til domstolene



Partiet islam har ambisjoner om å dominere det offentlige liv, derfor bør vi motsette oss at det invaderer den private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke tilflukt i. Islam som parti forsøker ikke bare å styre Europa politisk, den forsøker å monopolisere kontrollen over det europeiske folks bevissthet. Islam er ikke fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers bevissthet, den vil «omvende» alle. … Islam gjør også krav på å være en religion … og dessuten har islam et religiøst «korstogs» høye mål og inhumane uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes.

I likhet med andre nye religioner eller politiske partier henter ikke islam sin styrke fra de mange, men fra et lite antall entusiastiske omvendte hvis nidkjærhet og glød gjør, at hver og en av dem har samme styrke som hundre likegyldige. Som andre nye religioner eller politiske partier ledes islam av dem som kan kombinere den nye ånden, kanskje oppriktig, med å se et godt stykke lenger enn sine tilhengere. Politikere med minst en gjennomsnittlige dose politisk kynisme, som både kan smile og se bistre ut, flyktige eksperimentatorer som av religionen er frigjort fra sannhet og nåde, men ikke er blinde for fakta og erfaring og derfor åpne for anklagen (overfladisk og ubrukelig ettersom det er politikere som er involvert) om hykleri. Som andre religiøse partier og politiske religioner synes islam å trekke frihetens farge og munterhet ut av hverdagslivet og i stedet tilby en grå erstatning i tilhengernes uttrykksløse ansikter. Som andre partier og nye religioner er islam skruppelløs. Som andre nye religioner er islam fylt med misjonsglød og økumeniske ambisjoner. Men å si at islam er troen til en forfølgende og propaganderende fanatisk minoritet som ledes av hykleri, er tross alt ikke å si noe mer eller mindre enn at islam virkelig et politiske parti og ikke bare en religion eller ikke bare et parti, og at Muhammed er en Lenin og ikke en Bismarck.
-
Vi tar nå med en uttalelse fra et like berømt som brilliant menneske som har hatt en enorm innflytelse på vestlig kultur de siste hundre år, den nå avdøde Bertrand  Russel, som i 1956 skrev: 

"I am completely at a loss to understand how it came about that some people who are both humane and intelligent could find something to admire in the vast slave camp produced by islam."
In relation to any political doctrine there are two questions to be asked: (1) Are its theoretical tenets true? (2) Is its practical policy likely to increase human happiness? For my part, I think the theoretical tenets of islam are false, and I think its practical maxims are such as to produce an immeasurable increase of human misery.

Bertrand Russel i Why Im not a christian:  I have always disagreed with Muhammed. My first hostile criticism of him was published in 1896. But my objections to modern islam go deeper than my objections to Marx. It is the abandonment of democracy that I find particularly disastrous. A minority resting its powers upon the activities of secret police is bound to be cruel, oppressive and obscuarantist. The dangers of the irresponsible power came to be generally recognized during the eighteenth and nineteenth centuries, but those who have forgotten all that was painfully learnt during the days of absolute monarchy, and have gone back to what was worst in the middle ages under the curious delusion that they were in the vanguard of progress.

 There are signs that in course of time islam will become more liberal. But, although this is possible, it is very far from certain. In the meantime, all those who value not only art and science but a sufficiency of bread and freedom from the fear that a careless word by their children to a schoolteacher may condemn them to forced labour in a Siberian wilderness, must do what lies in their power to preserve in their own countries a less servile and more prosperous manner of life.
There are those who, oppressed by the evils of islam, are led to the conclusion that the only effective way to combat islams evils is by means of a world war. I think this a mistake. At one time such a policy might have been possible, but now war has become so terrible and islam has become so powerful that no one can tell what would be left after a world war, and whatever might be left would probably be at least as bad as present -day capitalism. This forecast does not depend upon the inevitable effects of mass destruction by means of hydrogen and cobalt bombs and perhaps of ingeniously propagated plagues. The way to combat islam is not war. What is needed in addition to such armaments as will deter islam from attacking the West (further), is a diminution of the grounds for discontent in the less prosperous parts of the non-islamic world. In most of the countries of Asia, there is abject poverty which the West ought to alleviate as far as it lies in its power to do so. There is also a great bitterness which was caused by the centuries of European insolent domination in Asia. This ought to be dealt with by a combination of patient tact with dramatic announcements renouncing such relics of white domination as survive in Asia. Islam is a doctrine bred of poverty, hatred and strife. Its spread can only be arrested by diminishing the area of poverty and hatred.

-
Har du forstått det? Har du sett det nå? Er du grunnleggende enig i den generelle karakteristikk og «intuitive» beskrivelsene av islam som du nå nettopp leste over her, eller vemmes du og trekker deg tilbake? Eller kan du se at beskrivelsen i hovedtrekk stemmer med virkeligheten og det inntrykk du over tid har dannet deg av islam på bakgrunn av hva islam sier om seg selv og hva media og andre aktører – i stor bredde – de siste tiårene har servert oss som grunnlag for å beskrive islam, både som religion og parti, eller eventuelt «bevegelse»?
Har du vektige innvendinger mot beskrivelsen? Og i så fall: Hva ville du har valgt å kutte eller eventuelt endre? Eventuelt legge til? Og hvilken dokumentasjon eller hvilke paradigme av empiri vil du bruke for å begrunne din egen analyse og vurdering?
Vel, sitatene ovenfor er skrevet av høyst redelige, innsiktsfulle aktører i samfunnsdiskursen, av folk som nyter høy respekt og som ikke akkurat kan beskyldes for rasisme, islamofobi eller andre «svekkede sjelsevner», snarer tvert imot.

Men her må det tas en reservasjon: Sitatene overfor er «kontrafaktiske». De stemmer ikke med virkeligheten, de er klusset med, det vil si: Jeg har i sittene byttet om et par ord med andre, her «fascisme» og «kommunisme». Forfatterne skrev altså ikke om islam, men slik jeg ser det, kan formuleringene like godt gjelde islam som de to andre ordene gjør det.
Hensikten med parafraseringen er å stimulere til ettertanke og meditasjon, ikke å tillegge forfatterne en aktuell mening og som uttrykk for hva de ville ha ment og hvordan de ville har formulert seg i dag, hvis forfatterne hadde levet. For min del tror jeg at de ikke ville ha vært total uenig i de «omskrevne» formuleringene. Jeg tror tvert imot at de ville ha vært enige, men dette får vi jo selvsagt aldri vite noe sikkert om. Eksperimentet har i hvert fall for mitt vedkommende vært «verdt det».
Eksperimentet kan ses på som et forsøk på å avdekke eller få frem det flerdimensjonerte i en optisk illusjon. Virkeligheten er med andre ord ikke alltid slik den ser ut, den skjuler dybder eller perspektiver vi med det blotte øye i første omgang ikke ser, eller ikke vil se. Men «nekter» vi å se flerdimensjonene, er vi straks et offer for selve illusjonen, og hva skjer hvis vi nekter å ta inn over oss virkeligheten i størst mulig dybde?
Svaret gir seg selv: Vi går på trynet i møtet med virkeligheten. Fordi vi frykter sannheten, i den grad den lar seg avsløre. Vi lar oss leve på en livsløgn i den tro at vi «fortjener» denne livsløgnen og fordi ingen skal ha rett til å smadre den, selv om hensikten skulle være den aller beste, nemlig å få oss til å se tingene som de er, slik at vi kan bygge vår kultur og vår politikk på virkeligheten og ikke på luftslott og pia desiderata, for å kunne flotte oss som moralens voktere i den borg av hykleri vi bygger opp rundt oss i dag, rett og slett fordi vi er for feige til i prinsippet å forholde oss til sannheten, den fulle og hele sannhet og ikke noe annet denne.
Ved å nekte å ta inn over oss en flerspektret og dypere virkelighet, begår vi etter min mening den tragiske feil det er å tro at islam egentlig er mekka-islam og ikke medina-islam, slik HRS med Hege Storhaug som anker gjør. (Det gjelder forresten like mye for muslimer som for alle andre likegyldige, eller små og store aktører i diskursen, islamkritikere eller ikke).
Vi tror HRS med den vinkling de legger på dette problemkomplekset ufrivillig vil bidra til at vi stadig luller oss inn i et «sviskebilde» av islam som det ikke er grunnlag for å konstruere, men som det er livsfarlig å forholde oss til. Et slikt forsøk vil nemlig bare i stadig sterkere grad frata oss den realisme som skal til for at vi skal kunne se hva som foregår og slik at vi kan fatte beslutninger på grunnlag av virkelighet i stedet for ønsketekning, slik vi har vært inne på her

Dette innlegget er dessuten ment som et lite «momento mori» til den domstol som i nær fremtid skal behandle ankesaken mot Merete Hodne, som nektet å behandle en yngre norsk kvinne som har konvertert til islam som kom inn dekket med hijab i hennes salong.
Domstolen i første instans forutsatte at islam ikke kan anses som «politikk», men kun ensidig som religion. Vi mener domstolen med denne premissen er fullstendig feil og forkastelig. Vi vi derfor be ankeinstansen og Hodnes advokater tar denne blemmen inn over seg og dømmer ut fra premisser som stemmer med fakta og ikke den fiksjon førsteinstansen gjorde, og som er allerede er en skamplett på norsk rettshistorie, og alltid kommer til å være det.

Her følger i rettferdighets navn uttalelsene til de opprinnelige forfatterne uten parafrasering:

-
«Et parti kan ha ambisjoner om å dominere det offentlige liv, men det bør aldri invadere den private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke tilflukt i. Likevel har ikke fascismen bare forsøkt å styre Italia, den har også forsøkt å monopolisere kontrollen over den italienske bevissthet. Fascismen er ikke fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers bevissthet, den vil «omvende» alle italienere … Fascisme gjør også krav på å være en religion … og dessuten har fascismen et religiøst korstogs høye mål og inhumane uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes». (Den antifascistiske avisen Il Mondo 1041923, (I Hagtvet m fl, Politikk og religion s 78).

«I likhet med andre nye religioner henter ikke leninismen sin styrke fra de mange, men fra et lite antall entusiastiske omvendte hvis nidkjærhet og glød gjør at hver og en av dem har samme styrke som hundre likegyldige. Som andre nye religioner ledes den av dem som kan kombinere den nye ånden, kanskje oppriktig, med å se et godt stykke lenger enn sine tilhengere. Politikere med minst en gjennomsnittlige dose politisk kynisme, som både kan smile og se bistre ut, flyktige eksperimentatorer som av religionen er frigjort fra sannhet og nåde, men ikke er blinde for fakta og erfaring og derfor åpne for anklagen (overfladisk og ubrukelig ettersom det er politikere som er involvert) om hykleri. Som andre nye religioner synes den å trekke frihetens farge og munterhet ut av hverdagslivet og i stedet tilby en grå erstatning i tilhengernes uttrykksløse ansikter. Som andre nye religioner er den skruppelløs. Som andre nye religioner er den fylt med misjonsglød og økumeniske ambisjoner. Men å si at leninismen er troen til en forfølgende og propaganderende fanatisk minoritet som ledes av hykleri, er tross alt ikke å si noe mer eller mindre at det er en religion og ikke bare et parti, og at Lenin er en Muhammed og ikke en Bismarck». (John Meynard Keynes, 1925, i Hagtvet s 80).
 
 Bertrand  Russel 1956:  "I am completely at a loss to understand how it came about that some people who are both humane and intelligent could find something to admire in the vast slave camp produced by islam."
In relation to any political doctrine there are two questions to be asked: (1) Are its theoretical tenets true? (2) Is its practical policy likely to increase human happiness? For my part, I think the theoretical tenets of islam are false, and I think its practical maxims are such as to produce an immeasurable increase of human misery.
         

The theoretical doctrines of Communism are for the most part derived from Marx. My objections to Marx are of two sorts: one, that he was muddle-headed; and the other, that his thinking was almost entirely inspired by hatred. The doctrine of surplus value, which is supposed to demonstrate the exploitation of wage-earners under capitalism, is arrived at: (a) by surreptitiously accepting Malthus's doctrine of population, which Marx and all his disciples explicitly repudiate; (b) by applying Ricardo's theory of value to wages, but not to the prices of manufactured articles. He is entirely satisfied with the result, not because it is in accordance with the facts or because it is logically coherent, but because it is calculated to rouse fury in wage-earners. Marx's doctrine that all historical events have been motivated by class conflicts is a rash and untrue extension to world history of certain features prominent in England and France a hundred years ago. His belief that there is a cosmic force called Dialectical Materialism which governs human history independently of human volitions, is mere mythology. His theoretical errors, however, would not have mattered so much but for the fact that, like Tertullian and Carlyle, his chief desire was to see his enemies punished, and he cared little what happened to his friends in the process.
          Marx's doctrine was bad enough, but the developments which it underwent under Lenin and Stalin made it much worse. Marx had taught that there would be a revolutionary transitional period following the victory of the proletariat in a civil war and that during this period the proletariat, in accordance with the usual practice after a civil war, would deprive its vanquished enemies of political power. This period was to be that of the dictatorship of the proletariat. It should not be forgotten that in Marx's prophetic vision the victory of the proletariat was to come after it had grown to be the vast majority of the population. The dictatorship of the proletariat therefore as conceived by Marx was not essentially anti-democratic. In the Russia of 1917, however, the proletariat was a small percentage of the population, the great majority being peasants. It was decreed that the Bolshevik party was the class-conscious part of the proletariat, and that a small committee of its leaders was the class-conscious part of the Bolshevik party. The dictatorship of the proletariat thus came to be the dictatorship of a small committee, and ultimately of one man - Stalin. As the sole class-conscious proletarian, Stalin condemned millions of peasants to death by starvation and millions of others to forced labour in concentration camps. He even went so far as to decree that the laws of heredity are henceforth to be different from what they used to be, and that the germ-plasm is to obey Soviet decrees but that that reactionary priest Mendel. I am completely at a loss to understand how it came about that some people who are both humane and intelligent could find something to admire in the vast slave camp produced by Stalin.


 Bertrand Russel i Why Im not a christian:  I have always disagreed with Muhammed. My first hostile criticism of him was published in 1896. But my objections to modern islam go deeper than my objections to Marx. It is the abandonment of democracy that I find particularly disastrous. A minority resting its powers upon the activities of secret police is bound to be cruel, oppressive and obscuarantist. The dangers of the irresponsible power came to be generally recognized during the eighteenth and nineteenth centuries, but those who have forgotten all that was painfully learnt during the days of absolute monarchy, and have gone back to what was worst in the middle ages under the curious delusion that they were in the vanguard of progress.

          There are signs that in course of time islam will become more liberal. But, although this is possible, it is very far from certain. In the meantime, all those who value not only art and science but a sufficiency of bread and freedom from the fear that a careless word by their children to a schoolteacher may condemn them to forced labour in a Siberian wilderness, must do what lies in their power to preserve in their own countries a less servile and more prosperous manner of life.
          There are those who, oppressed by the evils of islam, are led to the conclusion that the only effective way to combat islams evils is by means of a world war. I think this a mistake. At one time such a policy might have been possible, but now war has become so terrible and islam has become so powerful that no one can tell what would be left after a world war, and whatever might be left would probably be at least as bad as present -day capitalism. This forecast does not depend upon the inevitable effects of mass destruction by means of hydrogen and cobalt bombs and perhaps of ingeniously propagated plagues. The way to combat islam is not war. What is needed in addition to such armaments as will deter islam from attacking the West (further), is a diminution of the grounds for discontent in the less prosperous parts of the non-islamic world. In most of the countries of Asia, there is abject poverty which the West ought to alleviate as far as it lies in its power to do so. There is also a great bitterness which was caused by the centuries of European insolent domination in Asia. This ought to be dealt with by a combination of patient tact with dramatic announcements renouncing such relics of white domination as survive in Asia. Islam is a doctrine bred of poverty, hatred and strife. Its spread can only be arrested by diminishing the area of poverty and hatred.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar