Uthengelsen av Rollnes og Storhaug - en farlig uskyldig spøk?

Vi «må» i dag kommentere en artikkel av Hege Storhaug på HRS fra i går,  her,

Som bakgrunnsstoff for denne kommentaren på våre egne premisser, se for øvrig:

Sosialøkonomisk godhetsmarked og homo juridicus religiocus - det juridis-religiøse mennesket

Det bygges opp til større hat og mindre forsonlighet, større spenninger mellom gruppene, og til innsnevring av og færre muligheter for fornuft og dypere refleksjon å komme til sin rett.

Det det kjempes om nå er å vinne kontrollen og dermed makten over emosjonene og alskens umiddelbare følelser. Den som sikrer seg makt over sentimentaliteten, nykkene og aksiomet at sannheten er subjektiviteten, vil vinne. Tror man. Den som har kontroll og makt, vil kunne styre demokratiet uten å løfte en geværmunning og – i hvert fall inntil videre – kunne smykke seg av å bli beundret og etterlignet som fredens og godhetens apostler. Den som styrer det subliminale, er verdens hersker, er samtidens kollektive credo og den teknikk man setter sin lit til. Vi tror imidlertid ikke lenger på Gud og derfor tror vi at vi er gode, hvilket bestrides på det klareste av Jesus Kristus, Alfa og Omega, men da uten at vi ønsker å lytte. Vi har vendt gammel visdom ryggen i doven forakt, halvt komisk, halvt tragisk umodne voksne og religiøse analfabeter, som vi er blitt. Vi stoler heller mer på fuglens forføriske og vakre, men akk så sentimentale sang fra oppi lia, enn på Kristus.

Fugelli er «dagens forfører» og sirenesang. Som de fleste barn falle for og trøster seg med, for å kunne slippe å se hva vår fattige og daffe tidsånd brygger opp til.

Er dette tilstanden, er det etter vår mening ingen tid for «å gi litt mer fan», som en viss mann og professor i medisin Fugelli formulerte det for en tid tilbake. Snarere tvert imot.

«Man» har gitt opp fornuften og den fornuftige distanse til problemene, ja, man vil ikke engang se at visse problemer virkelig er virkelige, sanne, konkrete, handfaste, og følbare både på kropp og sinn.

Man er kommet til overbevisning og fast tro på at følelser er alt, spesielt «oss» følsommes følelser, følelser som ikke engang ville ha fått plass, la seg begrunne i skjønnhet, godhet og fornuft og kunne stå seg selv i deres eget drømmeland, i Utopia, som for øvrig vil bli forsøkt innført eller konstruert med den mest hensynsløse og blinde vold, av den elitistiske pøbel tett og trofast fulgt av den imbesile mobb av alle slag fra gølvet opp.  

Ja, følelser og emosjoner er nå blitt alt, selve kriteriet på «godhet», dette å være intrinsically respektabel eller god, i hvert fall ikke ond. Men dette dreier seg ikke om følelser i tradisjonell betydning, det er ikke goethianske følelser det er snakk om, eller Sturm und Drang, nei, det er politiserte følelser, følelser som er påført en utenfra, via smarte, subliminale og sublime manipuleringsmekanismer – bevisst politisk markedsføring basert på «vitenskap» og derfor uangripelig, mener man, om man vil -  med rot i kommunismen og de radikalt gudløses tankeverden, i intethetens og håpløshetens verden, i deres ideologi, en tankebygning som for lengst er avslørt, fordømt som like idiotisk som morderisk og funnet uverdig av de fleste, unntatt de mest fanatiske, uforanderlige, rigide og forstokkede og mest hardhjertede blant oss, ennå i dag, hvor «eliten» burde vite bedre og hvor den burde ha tatt inn over seg dette monstrøse, dette ubønnhørlige og umenneskelige prosjekt som kommunismen og ateismen var og fremdeles er. 

Det drives massiv, organisert følelsesmessig utpressing fra høyeste hold, fra de indre sirkler, akseptert i de høye institusjoner, de mest feterte klubber, foreninger, organisasjoner og borgerlosjer i ulik former. Fra en samlet midia-mafia som ikke å makter å overbevise om annet enn at den er i lomma på islam, parret med «underbevsisst konstituerte» petrodollar og fromme honnørord som de klynger seg til akkurat som barn som klynger seg til bamsene sine, når livet ikke føyer seg etter deres puerile, trassige og sentimentale «gråt» over de ufølsommes fremferd, som de ser på en trussel rette mot dem personlig og som de tar som direkte angrep på deres egenrettferdighet, konstruert for anledningen, konstruert for å kunne opprettholde skallet rundt en fiktive identitet, (som de forhåpentlig, men likevel lite trolig, innerst inne vet ikke vil ha livets og sannhets rett i de tider som komme skal).

Det pøses ut naiv, falsk og forførerisk skråsikkerhet fra såkalt «nøytralt» eller «vitenskapelig» hold, fra snevre interessegrupper, fra miljøet som hevder seg å ha eneopsjon på kognitiv eller intellektuell innsikt, sannhetserkjennelse, men alt uten sunt folkevett og human dømmekraft.

Hvis du ikke blir rørt inntil beinet ved synet av folk som lider i Afrika, i Midt-Østen etc, ja, da er du ond og må motarbeides, utfryses, nedsables, fordømmes. Du skal i ilden, som det står skrevet i Koranen. Hvis du ikke føler som oss, er du mot oss.

Det er det letteste av alt for den nye fromme og prektige gjerne ateistiske og allmenne «prestestand», denne nye geistlighet å få bekreftet seg selv, bare man fristes til det, via skremsel om kanskje å bli plassert i bås sammen med de ufølsomme, de som ikke har sympati, empati, de som av natur antas å være onde, de som deler opp verden i oss og dem. De ser ikke sin egen sjarade, sin egnen blindhet, at alt de foretar seg, tjener til å forsterke og fremskynde en tragedie, som kunne ha vært unngått, hadde man bare tatt virkeligheten for det den er, i all sin bøddelaktige utrolighet. Men ser ikke at man har gjort ikke bare en selv, men hele bunten til ofre for blodstenkede, gamle tankestrukturer, symboler og rene illusjoner. Man foretrekker å lyve fremfor å tørre å snakke ut og snakke sant.

Men den prektige vil ikke se at det nettopp er ham selv som deler opp mennesker i oss og dem. Og som i praksis og konsekvens i praksis på sikt «lover «Nacht und Nebel» mens han forsikrer om fred og ingen fare.

Man skal ha medfølelse, og da medfølelse på «våre» medfølende premisser, ellers er det farvel og goodbye. Og dette er absurd, men i denne grunnleggende absurditet er det nå at den nye hellige fyrsteklase av prektige finner den ene, sanne og autentiske mening, som den vil alle skal godta blindt og uten å stille spørsmål. Å stille spørsmål i dag er blitt et symptom på galskap, ikke på det motsatte. Den syke prektige føler seg som fisken i vannet, og han har ett svar: Jeg føler rett. Det er det ene sanne fiat, den ene sanne kanon, den ene rene ortodoksi.

Tenke hva de gjorde med forrædere under krigen! På «våre» premisser, dvs de selvutnevnte nye fromme og prektige, de som føler korrekt. Det skal skapes en uovervinnelig bevegelse for de følelsesmessig korrekte. Tenkende mennesker, mennesker som reflekterer, bruker mye tid og krefter på å finne et objektiv grunnlag å vurdere kart og terreng skal avhumaniseres og de som tar forbehold eller tillater seg å tvile på en følelsesmesssige konsensus, skal utfryses, stigmatiseres.  De prektige sier til seg selv: Jeg elsker alle. Til andre sier de det samme, og de tror på hva de sier. De er uangripelige og vil ikke gi slipp på denne «statusen». De har gjort seg til en ny ukrenkelig overklasse. De oppfatter det som en selvfølge at de skal «rule the waves». De nekter folk å ta ansvar på rasjonelt grunnlag. Føler du riktig, har du automatisk rett, hvis du da bare føler som oss.

«Eliten» eller etablissementet mistar følelser for fakta. De har forvandlet følelser til objekter, ting man bør skaffe seg og ha. De har gjort følelse og godhet til fetish. De har gjort følelser til et betalingsmiddel, et forhandlingsobjekt, en statusgjenstand. De har gjort et marked av følelser og et marked de selv beskriver som et marked hvor nettopp følelser er mangelvare, og følgelig derfor av høyeste verdi og noe man bør karre til seg, før andre gjør det og før andre kan lukrere mer enn en selv, nettopp på følelser, på følelsesmarkedet.

Dagens sneversynte «elite» har gjort følelser til objekter, med universell status og standard, men dermed har de også innsnevret og undergravd selve det humanistiske grunnlag de selv legger til grunn: At mennesket er alle tings mål. Enda så dubiøs denne tesen er, så gjør de nå deres egen tese til en tese for og av demoner, som de, om nødvendig selv må skape: Det er nå mine følelser som er alle tings mål. De sier imidlertid noe annet, ja, det stikk motsatte, for om mulig å «trøste» og gi forhåpning: Det er nå dine følelser det hele dreier seg om, (dvs objektet for hans manipuleringsforsøk). Men det de mener er selvsagt mine følelser, hans egne følelser, med andre ord.

Hvor blir det da av det humane, det menneskelige, hvor blir det av individet, av hver enkelt av oss, hva kan vi gjøre for å beholde verdigheten og selvrespekten?

Et lite mennesker forsvinner selvsagt under en slik doktrine, under en slik jernhæl av en falsk konsensus, en slik ortodoksi og i et slikt perspektiv. Det humane grunnlag selv undergraves, for standarden kan ikke ende eller begrunnes annet i enn egen følelses høyeste prioritet og fortinn, hvilket vil innebære at  eliten før eller siden må ty til den mest reaksjonære form for reaksjon for å beskytte sine posisjoner og sitt selvbilde, som fins nettopp fordi følelses- og godhets-supramaschisme da må «rule supreme», som høyeste norm, og dessuten da en norm som må beskyttes med hva nå enn de verktøy som finnes for hånden er, for å kunne ha livsrett, på disse akk så hellig egosentrerte premisser, og fiktivt bestemte «virkelige» verdi, beskyttes med alle midler, for ellers rakner både markedet og verdiene, og godhetsapostelen selv sammen med og inkludert i og med disse. Det er dette som kan kalles det følelsesmessige dikterte markedsdiktatur eller despoti. Man sitter igjen med ett eneste kategorisk imperativ: Mine følelser er mer verdt enn dine. I et slik stykke vil den som tror han har de sterkeste og beste følelser føle seg titulert til å drepe enhver motstand mot den norm han selv har satt opp som absolutt, universell og derfor evig ukrenkelig. Man vet riktig nok med seg selv at det ikke bare er revolusjoner som spiser sine barn, men man klarer ikke å ta ikke høyde for at også markeder spiser sine barn sammen med sine fiender. Man lider kanskje under enn viss skyldfølelse en tid, en viss erkjennelsesabstinens, men havner snart i avhengighetens hjelpeløshet og tomhet igjen. Godhet er det farligste opium, farligere enn den mest gudløs kommunisme og den mest euforiske eller berusende nazisme.

«Godheten», i seng med følelsene som forankring, vil alltid være fast fundamentert i tilsynelatende fast kvikksand og ikke i en transcendent og sann virkelighet. Godheten er gjennomsnittsmenneskets forbannelse påført ham utenfra uten at han vet det og uten at han har maktet å gjøre seg dette bevisst. En forbannelse påført ham fra andre, det vil si fra den neddrektighet, som bare kan appellere til menneskets mest avskyelige tilbøyeligheter, lyster og behov som ikke kjenner lyset og som stammer nedenfra og fra mørket og de virkelige mørkemenns perverterte paradis.

Det sier seg at alt dette er sykt. At slike forestillinger eller hallusinasjoner bør dissekeres og fjernes og erstattes, om mulig, med større edruelighet og en mental realisme som i seg selv forsøker å holde hovmod i sjakk, spesielt det kollektive hovmod, hvor det forførte folket setter seg opp til gud og øverste dommer over alt.

Vanviddet vil visst ingen enda ta. Du skal ha de rette følelsene, ellers … Den største trussel både for individet og samfunnet som helhet er følelser du ikke skal ha, forbudt følelser. Fobi er en slik følelse. Det er blitt en nådeløs kamp om hvem som kan rope høyest om hvem som har fobi eller ikke. De prektige og fromme lider ikke av gale og derfor farlige følelser som fobi. Fobi er blitt tidens Satan, den onde kraft, den makt som forhekser og forblinder, undergraver, smitter og ødelegger de kornisk uskyldige sinn, den tilstand som i dag helst bør brennes på bålet, noe man unnlater å gå i bresjen for, som de fromme og prektige man nå engang er har blitt og kommer til å være. Å være menneske i dag er å være fobifri, selvutnevnt, så klart. Spesielt fri fra islamofobi. Man trenger ikke å være psykiater for å fri seg fra mistanken om noe annet. Man kan glatt gjøre det selv, med beste samvittighet. Selv om fobien ikke eksisterer, selv om den er oppkonstruert, selv om den passer godt inn i eget ondsinnede behov for å dukke, trakassere, ydmyke og demonisere andre, som man tror har denne fobien. Sirkelen er dermed sluttet: Don Xiote is back. Ridderne av de bedrøvelige åsyn er ute og rir igjen og denne gangen dreier det seg ikke om en fattig, foreldet og latterlig ridder, nei, denne gangen  er et lurvet individ og feig, krypende og servil type, en ny omvendt «Don» av folket, for folket og med folket, og da etter eget sigende, og gud nåde den som nekter for at denne kollektive klovnen er like komisk som dum og farlig og et lite menneske som må projisere sin egen frykt og tåpelighet over på mennesker med realitetssans og bakkekontakt. Den nye «Don» tåler ikke å bli motsagt, motbevist eller tilbakevist med argumenter, med et bevisst forhold til modne analyser, signifikant statistikk og matematisk sikre sannsynlighetsberegninger, klare tall og entydig fenomenologi.

Denne nye «Don» er maktsyk, dømmesyk, hevnlysten på livet selv, en omvendt rasist som ikke er seg dette bevisst, en ynkrygg hvis sentrale, indre drivkraft er et sykelig behov for å sykeliggjøre ved å projisere fiksjoner og tillegge oppkonstruert sykdom over på motstandere han innbiller seg er fiende, men som egentlig arbeider ærlig for  ikke bare å redde ham, men hele kulturen han og han selv tilhører og springer ut av, både på godt og ondt, ja, selveste sivilisasjonen, mot barbariet, mot despoter og despoter in spe, de totalitære psykopater som med Allah på leppene vil forvandle jordens overflate for all fremtid til en arena for en nådeløs, sadistisk, vedvarende og ugudelig krig basert på en illusjon om at «vi er det beste folket» og med et obligatorisk budskap, at «vi skal drepe og bli drept», med belegg direkte i denne gudens eviggyldige og uforanderlige ord. 

De vil sannelig ha noe å svare for. De har latt seg underkaste av æresyke folk uten samvittighet, uten fingerspizgefyhl for religiøse og kulturelle nyanser, den sunne, fleksible ideomatikk.

De burde i full seriøsitet begynne å ransake seg selv og se at de er manipulerte, at de er svake, at de har latt seg forføre. At de har latt seg rive med av ondskapen. De burde med full styrke vende seg mot sine innbilske, selvrettferdige, kaldt beregnende og fullstendig nådeløse «læremestere» nå og rive tronstolen bort under deres høye føtter, i sine vantro og morderiske himler hvor de har plassert seg som tilbedte, allmektige herskere i tomheten og intethetens navn.

Det er ikke mye ridderlig over disse intellektuelt lurvete skinnriddere. Når skal det gå et aldri så lite lys gå opp for dem?