tirsdag 13. september 2016

Hodne, Marcuse og Fugelli



Merete Hodne handlet forbilledlig da hun nektet hijabslaven Bayan tilgang og «behandling» i salongen sin. Hun handlet med fasthet, besluttsomt og med stort mot. Hun hadde moralen på sin side, høy moral, resolutt moral, sunn dømmekraft og en kraftig evne til å skille og skjelne mellom frihet og undertrykkelse. (På engelsk er discrimination og discernment positivt ladede begreper, men som konsepter nærmest fraværende i norsk forestillingsverden!)
Merete Hodne er et sterkt og bevisst menneske, en personlighet. Hun vet hva som står på spill, i et større perspektiv. Hun handlet som hun gjorde ikke bare ut fra hjerte, men også ut fra hodet, i motsetning til hva vår elite og vår snakkende klasse makter. Hun er rett navla, med andre ord. (De andre snakker og snakker, og håper på at ordene og helt andre mennesker enn dem selv, av seg selv, skal skape det de nevner).
Hodnes handling var et nobelt forsøk på å bidra til mer folkeopplysning, større innsikt og et mer motstandskraftig demokrati. Og en sterkere judeokristen identitet, vil vi si. Hun er et fyrtårn mot alle mørkemannskrefter. Hun viser seg nå som en blant få foregangsfigurer eller høvdinger i vårt samfunn i dag, et eksempel til etterfølgelse både for myndigheter, partipamper, kulturpersonligheter av ulikt slag, redaktører og ikke minste -  feminister av alle slag og fasonger.

Men er ikke Hodne nå en lovbryter? Jovisst, hvis vi skal legge den ikke-rettskraftige dommen i Sandnes Tingsrett av mandag 10 september 20016 på Jæren til grunn.

Men hva med loven, den gjeldende, altså «diskrimineringsloven? Er ikke loven mer diskriminerende i seg selv enn den brøde mot fernisset av det selvinnbilte fromme og falskt andektige Hodne gjorde seg skyldig i?
Jo, selvsagt: Loven er en hån mot seg selv. Den undergraver den vakre intensjon den selv setter seg opp til å beskytte. Den beskytter diskriminering av både kvinner og menn. Den beskytter det islamske apartheid, som forankres i en guddommelighet som gjør krav på blind underkastelse, en guddom som fordømmer demokratiet, spesielt det vestlige, men også f eks det kinesiske demokrati, som plasserer partiet som den øverste guddom, men dog en guddom som før eller siden vil falle for folkets rett til opprør, hjemlet i naturrettslige konsepter, ikke i typisk naturrettslige.

Hvem blir opprørt og krenket av Merete Hodne?
Jo, f eks Det muslimske broderskap, ledet an av visse jødehatere som f eks Qaradawi og en viss Tantavi, begge «verdensberømte» islamske lærde og fanatiske forsvarere av hijab og terrorisme satt i system, alt hjemlet i Koranen, påstås det, og andre islamske autoritative og for enhver ekte muslims obligatoriske skrifter gitt av Allah, den høyeste, urokkelige autoritet.

Lars Gule er også krenket av Hodnes «oppførsel». Han går sterkt i rette mot folk som protesterer mot burkinibruk, han ser ingen provokasjon overfor ikkemuslimer i denne bruken, bare «snill» bruk av demokratiske rettigheter, rettigheter vi ikke bare bør, men skal respektere, dv underlegge oss. Burkinien er da ikke farlig, ikke sant? Som den sårt krenkede muslima Bayan sa det på Underhuset på TV2 i forrige uke: Det er personen inne i hijaben det kommer an på, ikke hijaben, som ikke er noe annet enn et stykke tekstil.
Dagbladets Egeland er bestyrtet over Hodne. Han mener Hodne fremmer apartheid, at apartheid følger automatisk av Hodnes onde holdninger og handlinger, et luftbegrep han anvender som følelsesmessig utpressing av alle andre som måtte se dette på en annen måte og det rette perspektiv. Fyren er helt på bærtur, helt ute på vidda, helt ytterst på ekstremismeskalaen. Han er en bevisstløs besserwisser som aktivt, dog uforsettlig, jobber for demokratiets forderv og undergang. Han ser ikke at apartheid vil bli innført med hjelp av helt andre aktører enn Merete Hodne.

En mann av mot og forstand og som ikke er mørkamann, (for ikke å skrive møkkamann), er Valid Kubaisi. Han er en fornuftens og demokratiets forkjemper. Han gjennomskuer (diskriminerer) på en like elegant som intellent måte hva hijaben innebærer og arresterer den antidemokratiske kommandolinje som nå forsyner unge jenter med drømmer om evig salighet som mulige jomfruer for sine tapre martyrer i den allahianske himmel, in sha Allah, hvis gud vil.

Merete Hodne blir av et tilnærmet unisont tidliger og nåværende islamkritisk miljø nå i dag, og endatil før dommen forelå, ikke ansett som et forbilde, (snarere tvert imot), - ikke av HRS, ikke av Document. Hun har grunn til å føle seg sveket. Ser de ikke at de svikter?
Hvordan kan velutdannede, evnerike og ellers så klartenkte og modige frihetsaktører i den offentlige diskurs la seg lure og dupere så til de grader degraderende som det de har gjort nå, de som har gått ut og dømt og fordømt Merete Hodne?
Det må finnes en lettfattelig forklaring: Oikofobi ? Man er nå så redd for etablissementet at man inntar etablissementets identitet, i hvert fall i dette enkelttilfelle. Det er som om de forguder lenkesmierne sine og gjør dem til små stalinguder. Man guddommeligjør nå, om enn på litt avstand, kritikk av islamkritikken. Diskrimineringsloven går foran, uansett om loven er helt håpløst foreldet og dermed også fordervet. I stedet for å kritisere loven, fordømme de Hodne. Man påtar seg uten å vite det et stockholmsyndrom overfor det truende lovlydige etablissement, ja, de får seg til og med til å nyte det denne posisjonen synes å skjenke dem og erklære dette som en løsning på selve problemet. Hvilket er kontraproduksjon par exellence, sett i tragikomisk perspektiv. Sett ut fra det som burde være demokratiets hovedanliggende, nemlig å bevare seg selv og videreføre det i bedre stand er det ble mottatt.

«Man» er redd for at Hodne skal forringe deres egen innsats som de mest ettertraktede og mest ønsket forbilledlige i kampen mot autoritære tendenser og da islam, spesielt islamisme, i særdeleshet.
Man tåler ikke tanken på reell konkurranse på dette området. Det var nesten om å gjøre å være først ute med å presse Merete Hodnes person og karakter ut av bildet, ut av syne, ut av sinn. Alles sinn. Sympati med Hodne skulle ikke finne sted. Antipati og forsettlige forsøk på karakterdrap, derimot, er helt OK. At man ikke skammer seg. Man har gjort seg blinde før tiden, av bekvemmelighetshensyn.
Man frykter at egen snakkende klasse ikke skulle være moralsk høyverdige nok. Så man at det er noe feil med loven, lovanvendelsen, lovtolkningen og virkelighetsoppfatningen, skulle man skyves ut i kulden, langt ut på viddene og henvises til en evigvarende blåbærtur i isolasjon i visse reservater, beregnet spesielt for Hodne og hennes likesinnede. Indre eksil og deportasjon av en aborigin sto som den enste lysende klare og rasjonelle løsning!
Møkkamenneskene ser ikke høy moral andre steder enn i egne øyne. Man har med andre ord latt seg hypnotiser og ligger nå på hoggestabben på rygg og rykker mekanisk eller robotaktig med fjærene før øksen faller over nakken. Til stor tilfredsstillelse for mørkemennene og mørkekreftene som nå gliser og okker seg i orgasme over hvor dumme våre nyttige idioter er, fra topps til bunns.
For ingen er mer tilfredse med dommen mot Hodne er de muslimer som med alle midler motarbeider demokrati, likestilling og frihet universelt. Diskrimineringsloven slik den nå tolkes både av Tingretten i Sandnes og blant de ubevisste dhimmier in spe, som disse miserable nå støtter og fremme med den mest destruktive kreativitet man kan tenke seg få utfolde seg i et demokrati som vårt, nå på randen av en ny tid. Og på kanten av stupet.
De har gjort seg til levende skjold for ekstremister i det ekstreme disse folka.  Og de klynger seg sammen, rekker hverandre hendene og danner nå selve materialet i det maskineri som kommer for å knuse demokratiet og alle frihetsforkjemper. Den nye feige elite er blitt inkarnasjonen av Joggernaut.

Hva er og hva innebærer islam? Hvem har interesse av ikke å se skogen for bare trær? Spør Per Fuggeli som kvitrer som en spurv eller tornefugl og som skånselløst slår ned på alt som ikke er snilt og alle som ikke gir litt mer fan? Eller er det storkapitalen med LO og NHO som lokomotiv og drivkraft?
Hva med litt Marcuse her? Kan vi lære litt av Frankfurterskolen, slik solskinnsbarna rundt 1968 gjorde og som gjorde dem – nesten – til seierherrer over all ondskapens kapitalisme her i verden og som anbefalte selektiv toleranse, samtidig som de nektet for at sosialismen, som pr definisjon var god, og de selv derfor gode, drepte på en skala verden ikkehadde sett. De fortrengte dette, disse barna, akkurat som snillistene og «de krrekte» i dag fortrenger islam.
Vi klipper fra Wiki og håper at noen kan se en viss sammenheng her med slike som for eksempel Per Fuggelig og alle de som støtter fremmmedgjøringen og utstøtelsen fra det gode selskap av Merete Hodne:
«Marcuse believes that under such conditions tolerance as traditionally understood serves the cause of domination and that a new kind of tolerance is therefore needed: tolerance of the Left, subversion, and revolutionary violence, combined with intolerance of the Right, existing institutions of civil society, and opposition to socialism.[1] Marcuse claims that tolerance shown to minority views in industrial societies is a deceit because such expressions cannot be effective. Freedom of speech is not a good in itself because it allows for the propagation of error; Marcuse believes that "The telos of tolerance is truth". Revolutionary minorities hold the truth and the majority has to be liberated from error by being re-educated in the truth by this minority. The revolutionary minority are entitled, Marcuse claims, to suppress rival and harmful opinions». her

Noen som kjenner seg igjen i dette, eller som kjenner lusa på gangen? Per Fugelli , som her representerer Marcuse på en prikk, med visse forbehold, er den som skriver dommen i Hodnesaken, - med påholden penn. De gjør seg alle skyldige på samme måte som Marcuse og hele frankfurteropplegget gjorde, de som gjør det samme som Fugelli og akkurat som dommeren i Sannes Tingrett gjorde. Dommen er en vandrende katastrofe. Den er ikke bare dårlig juss, den er et sukk fra en middelmådighet som foregir å representere den objektive sannhet: «Det er ingen tvil (om at det foreligger straffbar diskriminering)» skrive hun.
Med andre ord: Her er juss irrelevant. Jussen er et faktum og faktum er jussen. Her finnes ingen formell tvil og derfor heller ingen drøfting. Det er jammen litt av en juss, en juss som selvsagt er alt annet enn juss, men desto mer synsing, hvis det engang.
Merete Hodne står derimot for sunn, sann og modig, mild, generøs og verdikonservativt fundamentert toleranse. Hun lar seg ikke mesmerisere av billig repressiv toleranse, selv om hennes toleranse er repressiv toleranse i forhold til intoleransen og den apartheidideologi som ligger innbakt som en uoppløselig knute, eller knyttneve, av uutryddelig umenneskelighet i selv islam.
Merete Hodne ligger ikke hypnotisert nede som slave på grunn av forsøk på massesuggesjon fra skåningsfundamentalister som skåningsløst betrakter all fruktbar diskurs som et angrep på enhver som føler seg krenket eller utsatt for ubehagelige meninger baser på fornuft og en viss nødvendig demokratisk robusthet.
Sykelig skåningsiver a lá Fuggelig et alia  er nedlatende, nedbrytende og undergravende, sentimental, innsmiskende og et snobberi av en annen verden nedover. Og det er kvalmt og patroniserende. Det er parasittisme på sant demokrati.
I dag fins det altfor mange sosialistiske menn som er «myke menn» og gud nåde den kvinne som oppfører seg slik et ekte mannfolk og en mann slik som mennene selv burde ha oppført seg. De er pyser og bør rehumanisere seg. I stedet forsterker de avmaktsrollen de så behendig ser seg tjent med å oppskatte og som de så freidig higer etter og som de har internalisert, under dekke av sekulær og åndsfattig fromhet og anstendighet, liberale despoter som de er, i funksjon. De selger glatt alle tradisjonelle demokratiske prinsipper bare de kan håpe på å få innyndet seg for å få seg en kos på chaiselongen med de totalitære skåningsfundamentalistene. De skjelver i buksene av frykt for ikke lykkes og må derfor bare servilisere seg mer og mer jo større og mer åpenbare problemene blir, alt for å konstruere det rette imaget av seg selv som «gode» og hvor de selv kan fremstille seg selv som mektige direktører utvalgt av en gud de ikke tror på for godhetsindustriens frivillige lakeier.
Deres egentlige motiv kan grunnleggende mistenkes for å være frykt for selvkastrering veid opp mot muligheten for å realisere en slags vedvarende utopi, et endeløst polymorft multi-kos, eh, mulitikaos, koste hva det koste vil, men hvor de selv blir sittende igjen med overflødighetshornet, tro de.


Men hvem vil så sympatisere med Merete Hodne?
Vel, se her …




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar