søndag 28. juli 2019

Næringsminister og islamkritiker på synkende grunn


Når både en aktiv spaltist på et populært og innflytelsesrikt forum og en næringsminister fra Høyre begge går fem på og viser sin intellektuelle utilstrekkelighet for «allmuen», skal man sperre opp øynene og høre godt etter. Det har nemlig i seg selv et budskap som ikke er så lett å få øye på.

Det begynner med en kronikk næringsministeren skriver i Klassekampen. Derpå kaster spaltisten Kristian Skaug seg på vogna og kritiserer ministeren ned i støvlene. Tror han. Document

Mitt poeng er at begge savner noe, noe superviktig, noe de overser eller ikke vil se. De havner begge opp med å bortforklare islam, begge å hver sin måte, den ene ved å forsøke å forklare hva islam er og den andre ved å forsøke å forklare hva islam ikke er. Men begge ser de islam ut fra en og samme blindvinkel, de ser med andre ord «by default», ved ikke å se. Islams essens eksisterer ikke for dem. De er begge essensielt blinde. De mangler dessuten teologiske begreper og dermed også forstand, i og med at forstand er evnen til å formulere og forstå begreper.

I praksis medfører denne innbakte blindvinkelen, som egentlig er en forestilling om at islam kan betraktes utenfra, og bare utenfra, at både næringsministeren og spaltisten setter seg i den posisjon at de blir nødt for å se nøytralt på islam.

Islam legges frem til disseksjon, som om islam allerede var et lik og derfor uten agens, (skjønt til og med et lik kan ha agens), som om islam ene og alene er forstå som et objekt man kan tøye og vende på, måle opp, skjære i og forta en obduksjon på.

Både minister og spaltist blir stående med munnbind over operasjonsbordet og nikke til hverandre. De er skjønt enig om islam nå engang er avslørt og alle prøver analysert, og dermed kan de to gå hjem hver til sitt og spise god middag med familie eller fortryllende venner, venner som får høre at islam nå en gang for alle er ufarliggjort, for ikke å si uskadeliggjort, - for å uskadeliggjøre islam i seg selv, nei, det faller det ikke noen av disse to inn å ville tenke på, enn si ville.

De har bestemt seg for at islam tross alt ikke er verre enn summen av alle de enkelte, muslimer på jorden. Og alle mennesker er jo gode, og da følger det av seg selv at islam er fredens religion, at islam som det den er, er god.

Og konklusjonen er selvinnlysende: Islam er fred fordi islam er god, eller helst: Islam er god fordi islam bekles av mennesker som på bunnen av er gode. Og hvis noen muslimer skulle være onde, så er det fordi mennesker har gjort dem onde, alt i høyden påspedd litt genetikk, som ikke lar seg styre av miljøet, slik behavioristen Skinne mente.

Skinner trodde at mennesker via betinget læring faktisk kunne opplæres eller dannes til å bli gode mennesker, ja, hva som helst. For å få bevist dette, måtte imidlertid Skinner selv ty til metoder som ikke aksepteres som etisk forsvarlige i dag.

Næringsministeren og spaltisten minner meg ikke lite nettopp om Skinner og hans metode, selv om hverken spaltisten eller næringsministeren skulle falle for fristelsen til å ville avlære muslimene selve islam, dvs «de midlertidig og uskyldig onde muslimene», de muslimene som altså i utgangspunktet er gode og fredelige.

Det de sier er at «liket» de nettopp har endenvendt er «friskt», og – unnskyld meg hurtigtastene her – ufarlig, eller i hvert fall nesten ufarlig. Vi har med andre ord ingenting å frykte. Analysen blir stående og det er det vi har å skulle rette oss etter, for ministeren og spaltisten er normative, må vite. Og de tør nesten å si det høyt. Den eneste forskjellen mellom dem er at ministeren ikke eiere skepsis, mens den andre uttrykker skepsis, uten helt å kunne forklare denne sin skepsis. Han er ute på «emosjonsgaleien». Her er det snakk om preferanser og muligheter for konsensus. Noen grunnleggende uenighet om essensen og essensielle definisjoner, droppes ut av syne og skal trives best ute av sinn.

Det er en katastrofal måte å nærme seg hele horisonten på. 

Det underlige er at næringsministeren og spaltisten uten at de merker noe av det selv, faktisk inntar Skinners posisjon når det kommer til islam og muslimer. (De gjør for så vidt denne samme bommerten som førsteamanuensisen Lars Gule, som aldri kommer til å innse at islam har essens og agens).
Som implisitt avhengig av å legge an et «betinget læringsperspektiv» på muslimer og islam, kommer dessuten ministeren og spaltisten begge til å vikle seg inn en betydelig «intellektuell blemme», i og med at de faktisk alt ovenpå faktisk bygger hele perspektivet sitt på en sirkelslutning: Muslimer er gode, derfor er islam god.  Eller enda verre: Muslimene er gode fordi de er muslimer. Eller verst: Fordi islam er god, så er muslimene gode.

Og dessuten: Hverken ministeren eller spaltisten får med seg at islam faktisk er en tro, en gudstro, en tro på islam – Allah og profeten, pluss Koranen, hadith og sharia - som selve grunnstenen i tilværelsen og som den ene, enkle og klare tro som gir muslimene den dypeste mening og det største håp. De ser ikke at Allah er deres mål, at profeten er deres leder og at Koranen faktisk er deres grunnlov, som ikke kan endres.
Røe Isaksen og Skaug ser ikke ut til å ha fått med seg at islam inviterer til inderlighet, en dypt personlig tro, et indre anliggende hvis introverte løsning løser en muslims alle problemer, helt uten unntak. Røe Isaksen og Skaug tillater ikke religionen islam sitt krav på det indre menneske, ja, hele mennesket.  Røe Isaksen og Skaugs tilnærmingsstrategier blir deretter. Man skal for alt i verden ikke nærme seg hellig grunn, det området som er fredet for all argumentasjon. Deres holdning til islam og muslimer blir derfor overflatisk. De tar hverken kristentro eller islam på alvor.

Den tro ministeren og spaltisten har, er i høyden en vag og åpen eller inkluderende og hypertolerant tro. Sin egen barnetro har de nok for lengst lagt død, eller i hvert fall øde. Den har ikke vært god nok for det åpne og globalistisk rettede store, internasjonale tros-markedet, et trosmarked som er mer eller mindre skapt eller konstruert for det formål å redusere og dekonstruere kristentroen. I den grad de måtte ha gudstro, er den godt skjult, men uten gudstro, er det umulig å forstå muslimsk gudstro.

De ser kanskje for seg det formålstjenlige i å skape en ny over-gud, en gud både muslimer og ikke muslimer kan integrere seg inn i, eller bli assimilert opp i. Ja, det er nok slik de prinsipielt tenker og ønsker. Dette premissgrunnlaget legger så alt til rette for de de holdning de vil at folk skal ha, ikke bare til muslimer, men like mye til ikkemuslimer og andre som er helt uten trospremisser og som derfor er gudløse. Ministeren og spaltisten henvender seg egentlig som gudløse mennesker til – forutsatt - gudløse mennesker. De har antakelig funnet sin gud for lett, eller kanskje til og med for vanskelige eller på en eller annen måte for grusomme. (Infantile tanker).

Å tro at de kan forstå islam uten et seriøst trosperspektiv i bunnen eller i en helt annen troshorisont, et helt annet gudsbilde og dermed et helt annerledes, aktivt og velformulert, informativt, fundament å bygge på, vil islams essens for dem forflyktiges og egentlig bli borte for alltid for dem begge. De kan derfor ikke sies å være noen gode læremestere eller normativt kulturelle eller politiske aktører i det virvar, den forvirring og den fortvilelse som er oppstått, og som ikke vil gå over av seg med det første. Snarere tvert imot. 

«Muslimhat er en sikkerhetstrussel», skriver Røe Isaksen. Skaug sier at dette er en god definisjon på begrepet muslimhat. Skaug mener at det er bedre å skrive om hat enn om rasisme eller «islamofobi»:

Røe Isaksen og Skaug ser ut til å være enig i at muslimhat er et systematisk hat og mistenkeliggjøring av en hel gruppe mennesker, utelukkende fordi de er hvem de er. (Her gjør Røe Isaksen en virkelig stor tabbe. Han forsøker å koble islamskepsis til jødeforfølgelse. Jødene ble forfulgt for hvem de rent genetisk var, ikke på grunn av sin tro. I dag er det ingen meg bekjent som tror at islamskepsis retter seg mot muslimer på grunn av hvem disse muslimene er i kraft av de skulle være genetisk betingede muslimer).

Muslimhat forutsetter at islam er en voldelig religion og at muslimer ønsker å bytte ut befolkningen som erobrere, de er lojale bare til sine egne, ikke til vertslandene, de kan ikke være gode nordmenn.
Fordi islam er fæle greier, er ingen muslimer gode borgere eller engang bra mennesker, og derfor kan de drepes. Sier Røe Isaksen, for liksom å lekse opp. Men de han rammer, er et så forsvinnende lite mindretall at de kan neglisjeres, (bortsett fra av PST). De aller fleste i dag vet at det er ingenting i islam som forbyr muslimer å følge landets lover, inntil islam overtar totalt, og det er som kjent, i det blå, for å si det mildt. Røe Isaksen undervurderer her sitt publikum. Han «tror» på illusjoner.

-Men det er veldig mange som synes at islam er fæle greier, men nesten ingen som ønsker å ta livet av tilfeldige muslimer eller alle muslimer, skriver Skaug. Men det er altså helt sant at islam er en voldelig religion, både i teori og praksis. Se på islams blodig grenser osv, byr Skaug.

Islams lære er inkompatibel med det norske samfunnets verdier. Dette sier Skaug uten å blunke og i det har han helt rett, hvis man først skal essensialisere islam, (noen som er absolutt nødvendig å gjøre i visse kontekster).

Muhammed – alle muslimers rollemodell, ifølge Koranen - var en verre person enn de fleste muslimer, skriver Skaug, mens Jesus var et bedre menneske enn alle kristne.

Dette var interessant sagt av Skaug. Han ser antakelig ikke lenger enn til at Jesus var en god mann, men for øvrig ikke Gud. (Men ok, denne vinkelen er bare ikke Skaugs anliggende her og nå, får vi tro … ).

De fleste europeere ser og forstår dette og ønsker full stans i all innvandring fra muslimske land. Tre fjerdedeler av de spurte i Tyskland sier at islam ikke hører hjemme der til lands. Et Europa som blir sterkt preget av islam, er ikke lenger Europa. Påpeker Skaug, igjen helt korrekt.

Røe Isaksen ser ikke dette, mener Skaug. Han definerer muslimhat som en sikkerhetstrussel, men ser ikke at islam er en mye større sådan.

Røe Isaksen lar seg så intervjue av Vårt Land. Avisen spør: – Christian Tybring-Gjedde sa … på Frps landsmøte, at muslimer er uintegrerbare. Rammes han av kronikken din?

– Jeg er grunnleggende uenig, svarer Røe Isaksen. Tusener av bevis på at han tar feil går rundt på gatene hver dag … at mange som kommer … er ekstremt vanskelige å integrere, også på grunn av kultur. Men det gjelder ikke bare muslimer.

Kommentar: Islam betraktes her primært som en kultur. Det er et stygt mistak. Islam ifølge islam selv står over kulturer. Allah er ikke kulturelt betinget. Muslimer som hevder dette, blir av de høyeste lærde innen islam truet med beskyldninger om apostasi, vi finner flere eksempler på dette ved al-Azhar-universitetet i Kairo fra nyere tid, helt frem til i dag.
Dessuten, og dette er viktig å se: Den såkalt kristne avisen Vårt land forsøker her å skremme Røe Isaksen i den hensikt å få isolert Tybring-Gjedde fra det gode apostelselskap. Det innebærer en praktisk utestengelse på livstid for Tybring-Gjedde og denne maktbrynde og hersketeknikk er på ingen måte ny for avisen, se her

Skaug: Røe Isaksen tar ikke innover seg hva Ruud Koopmans har funnet ut etter 20 års forskning: Det finnes ikke noe eksempel på vellykket integrering av muslimer i et vestlig samfunn. Og forklaringen er islam.

Røe Isaksen: Hvis man derimot mener ingen muslimer noensinne kan integreres, og dermed per definisjon ikke er lojale, norske statsborgere, så krysser man en grense. Men har Tybring Gjedde ment dette?

Statsråden ser ikke det dypt problematiske på gruppenivået, skriver Skaug. Røe Isaksen roser Aftenpostens hus-islamist Mohammed Usman Rana. Rana beklager der at ytre høyre ikke har tatt den intellektuelle kampen mot antimuslimsk ekstremisme – som Vestens muslimer etter hvert har tatt mot konspirasjonsteorier om Vesten – i egne rekker.

– At muslimer i praksis er «femtekolonister», er konspirasjonsteori …  noe ved islam er truende eller voldelig uansett hvor norsk du er på utsiden, sier Isaksen. (Og dette må vi til livs, mener Røe Isaksen).

Røe Isaksen mangler, skriver Skaug: Praktisk talt ingen sier at alle muslimer er med i en femtekolonne, men det fins en femtekolonne, legger han til. (Sjekk Koranen selv og finn det juridiske grunnlaget for dette, selv om femtekolonne som ord ikke blir brukt).

Rana avviser forestillingen om sammenstøt mellom sivilisasjoner, (Huntington), han sidestiller et moskéangrep i New Zealand og et annet i Quebec med et høyt antall islamske terrorangrep, og underslår at islamterroren har basis i islams lære …
Røe Isaksen tar han også avstand fra islamkritiske Human Rights Service (HRS):
– Jeg leser dem lite … de bygger opp under tanken om at en ikke kan være ordentlig norsk hvis man er muslim, sier Torbjørn Røe Isaksen. Han har gjort en islamsk synsvinkel til sin egen. Fallet er dypt, skriver Skaug dystert.

Felles for Skaug og Røe Isaksen er at de begge har lagt seg til en sjargong, en måte å snakke om tingene på, tilnærme seg dem på og ja, en sjargongaktig måte å tenke og resonnere på om tingene. Og resultatet blir blekt, svakt og uttrykk for alt annet enn fremtidshåp, snarere tvert imot.

Begge reduserer både kristentroen og den islamske tro til «friske lik» de har kontroll over, til de grader. Islam og kristendom er verken teologi eller politikk. Alt dreier seg om sjargong og måter vi snakker om «problemet» på. Løsningen er å plassere seg i en posisjon som ligger himmelhøyt over den posisjonen kristentroen og islam i seg selv argumenterer ut fra. Både Røe Isaksen og Skaug snakker innenfor det paradigme jeg kaller SAP og hvor psykologi, sosiologi og antropologi trumfer filosofi, teologi og juss i dypere forstand. Mennesker flest anvises et sted å være på i tilværelsen hvor Gud og tro ikke finnes. Heller ikke finnes gudsbildet, det glade budskap om at guds lov er innskrevet i alle folks hjerter. Hverken synden eller syndene i kristentroen eller i islam finnes. Det som finnes og som står klart er imidlertid at både Røe Isaksen og Skaug faktisk tenker mer likt islam om mennesker, om gudsbildet, om virkelighetsoppfatning og verdigrunnlag enn hva de tanker som ligger langt nærmere den kristne tro gjør.
I islam regner man ikke med noen arvesynd, det fins ingen guds lov som er skrevet på hjertene og heller intet lys som sinne i alle og som er det lys Gud selv har skapt for menneskene. Det finnes heller ingen stedfortredende lidelse, frelse eller nåde i islam og Allah avviser selv at han skulle ha noe med kjærlighet å gjøre, og alt ligner på det paradigme både Røe Isaksen og Skaug snakker og argumenterer innenfor. At alle mennesker er født i Guds bilde og likhet, er en helt fremmed tanke i islam. Islam er dualistisk: Muslimer har pr definisjon en høyere verdi enn ikke-muslimer. Slike ting kommer Røe Isaksen og Skaug ikke inn på. Antakelig ville de gå langt for å unngå å komme inn slike teologiske grunnforutsetninger.

Det er dermed ikke bare Røe Isaksen som har falt dypt, nei, det er også den ellers så islamkritiske spaltisten Kristian Skaug.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar