Vi har – fortsatt pr dags dato - en fiskeriminster her i
landet som smiler fornøyd og nikker når det på NRK Dagsnytt 18, Norges kanskje
viktigste tv-kanal gjennom tidene og et fyrtårn i det demokratiske styresettet
vi nå engang har, sies at:
«Det er mange kvinner
som har blitt pisket, (- i Iran -) , men kanskje bare én eller to om dagen. Vi
snakker om et land med 85 millioner innbyggere.
Dere må ikke blande
Iran så mye med sharia. Man kan vel si at rundt 20 til 30 prosent av iransk lov
er sharia. Grunnlaget for iransk lov kan sammenlignes med Frankrikes lover».
Hvem er det som sier det? Jo, det er fiskeriministerens
betrodde ledsager, iranskfødte Bahareh
Letnes, nå turteldue sammen med sittende fiskeriminister, trønderen og
altså turteldue Per – (du snakker sant) - Sandberg. Jeg forutsetter at saken er
allment kjent, at folk vet hva det er snakk om her.
Hvilket budskap er det NRK, fiskeriministeren og Bahareh Letnes forsøker å formidle,
eller innprente, i det norske publikum? Og hvorfor tas ikke hennes spesifikke
vinkelen på selve saken, som nå alle kjenner til, opp til diskusjon? Blir det
for vanskelig ikke å se det absolutt «farlig uvitende», det innsiktsløse og det
absurde i ordene hennes, og vel også meningen bak ordene til Leknes, så langt
det er mulig og forsvarlig?
Og enda verre, for ikke å si komisk, er det å oppleve at vår
fiskeriminister ser ut til å være mer interessert i å la sin kjæreste lulle inn
tanker og forestillinger i befolkningen som burde vekke enhver opp til undring,
og bestyrtelse, heller enn å forutsette at Leknes og Sandbergs måte å se det på
er en helt normal og legitim måte å se tingene på? Er målet kun å
avdramatisere, berolige og divergere folk fra oppmerksomhet på reelle
problemstillinger? Tas det for gitt at
folk jo tenker akkurat som Leknes og Sandberg? Tas det for gitt at hvis folk nå
engang tenker slik, så er tenkningen sann og fakta sanne? Er folk med andre ord
i sin fulle rett å tenke at de kritikkverdige forholdene i Iran ikke er noe å
ta på alvor for og bry seg om og at Irans rykte bør bygges på det «faktum» at
sharia jo ikke gjelder fullt og helt i landet, og at det ikke er mer enn 20% sharia der?
Vi kan ikke dy oss for å tro at Sandbergs venninne ikke har særlig innsikt i hva
prosentregning og prosent-behandling og statistikk er. Vi forsøker derfor å her
å sette noen av tingene i dette på plass. Vi tar utgangspunkt i kaleidoskopet:
Det danner sin egen virkelighet for hver gang du rister litt på det og kikker
inn i krystallenes verden. Å se kaleidoskopisk på tilværelsen er å ryste sammen
en del fakta og «nyte» eller stanse for å beskue det bilde som danner seg, i
fascinasjon. Det kaleidoskopiske bildet er bare sant idet man beskuer den
virkelighet det for øyeblikket avtegner. Vi kan si at Sandberg og Leknes har et
kaleidoskoperspektiv på forholdene i Iran og nøyer seg med det. Det kan ende i
kulturell og politisk katastrofe for dem begge, forhåpentlig ikke for mange
fler.
La oss ta en vifte av relevante statistiske problemer
Leknes’s ord fortier eller underslår, muligens tilsiktet. Hensikten kan være
den enkle at Leknes - og dermed fiskeriministeren - forsøker å skjønnmale Iran. Spiller dette mulige motivet noen rolle? Vel,
det gjør ikke saken mindre oppsiktsvekkende, mindre urovekkende, hvis man går
ut fra som en selvfølge at hensikten her helliget midlet. NRK synes å være
fornøyd med å servere bull i beste
sendetid.
Historisk perspektiv – problemer med prosenter
Hva var det å ta på vei for, at det like før revolusjonen i
Russland i 1917 bare var ca 2% kommunister i landet? Kan man si at Russland da bare var 2 % kommunist-styrt
og at ingen i hele verden rundt ikke burde være engstelige? Vel, noen ville vel
se det slik. Fakta og historie sier noe annet.
Vet folk at det var det svinnende lille minoriteten på 2% a
befolkningen i Russland som etablerte den kommunistiske styreformen der?
Kjenner folk til Lenins og Stalins massmyrderier? Kjenner folk til hvor
inngripende og knugende kommunismen var i folks dagligliv? Og hvor mange liv
kommunistene mente var verdt å ofre for at kommunismen kunne bli helt
enerådende?
Hvor mye nazisme var det i Tyskland i 1930, tre år før
Hitler kom til makten, og ble støttet av 90% av befolkningen? Ingen ting å bry
seg om? Var det 1 % nazisme før valget av Hitler og 99% etter? Var det kanskje
ikke mer enn 60% ikkenazistiske og tradisjonelle vestlige lover i Tyskland,
selv under nazismen? Selv under deportasjonene av jødene og
konsentrasjonsleirene? Var det flere eller færre nazilover i Tysland enn de
ikke nazistiske lovene og lover som gjaldt i Europa for øvrig?
Vel, jødene utgjorde ca 1 % av befolkningen i Tyskland den
gang. De var også underlagt Tysklands lover. Men bare en promille av lovene
gjaldt sonder-tiltak som styrte 6 millioner jøder rett i døden, med
naziregimets «velsignelse». De fleste tyskere vill ikke vite noe om dette,
heller ikke andre ikke-tyskere. Tenkte man kanskje at siden så få nazistiske
lover gjaldt så få borgere ikke var noe å bry seg om? Vel, historien har fått
mange til å tenke seg om. Det hjelper ikke at det f eks bare er 20% sharialover
i Iran, når det skjer systematiske brudd på internanale lover og forfølgelse av
annerledestenkende.
Leg merke til den mentale felle folk går i når man trøster
seg med Letnes forsikringer om at sharia bare er av nærmest bagatellmessige
betydning for iranerne. Hennes forsikringer synes normerende, de er ikke bare
faktabeskrivende, slik hun, Sandberg og NRK vil ha oss til å tro. Det hun sier
er ikke bare villedende, de er også veiledende. Dette er promotering by
default.
Letnes ønsker tydelig å ufarliggjøre sharia ved å isolere
sharia fra islam, og omvendt. Begge innfallsvinkler holder ikke og retter fokus
på et i og for seg irrelevant faktum, nemlig at islam er forskjellig fra
sharia. Det er følgelig mer riktig å si at det er sharia som ødelegge det bildet
vi har av Iran, ikke islam. Det bildet som forsøkes formidlet er at det
virkelige Iran er muslimsk og at det virkelige Iran de facto befinner seg
utenfor Vokterrådet jurisdiksjon og mullaenes jerngrep.
Beviset foregis å være at iranere flest ikke er underlagt sharia,
men at iranere flest heller velger islam. Leknes forsøker å fortelle oss at
islam er bra, mens sharie er det ikke, at iranere vil islam, men ikke sharia.
Men hvordan kan hun skille mellom islam og sharia? Vel, det er ikke bare jeg
som vil hevde dette, men: Sharia er
islam og islam er sharia, for hvordan kan du skille? Man kan finne ulike tolkninger
av ulike deler av islam og ulike praksiser her og der, men de jure er sharia islam og islam sharia. Det går frem av islam slik
islam presenterer seg selv og slik islam i seg selv fungerer eller skal
fungere.
Forvirrende og
inkonsistent – for å forvirre litt mer:
Og hva med dagens Kina? Hvor mange kinesere styres av
kommunistiske lover? 90%? 50%? Eller færre? Ut fra mine samtaler med kinesere
handler, tenker og «føler» kineserne at de lever mer som om de bodde under
forhold og lover som kan sammenlignes med lovene i Europa eller i USA for mer
enn 100 år siden og før, dvs under et mer eller mindre de facto privat kapitalistisk regime? Borgere av Kina står fritt
til å kjøpe og selge det meste uten innblanding fra Partiet, dvs fra den suverene
kommunistiske styreformen eller fra statens side. Man kan trygt si at det ikke fins mer enn 20%
kommunistiske lover av alle lover i Kina. Like vel er ikke staten Kina et
demokrati. Kina er et kommunistisk diktatur. Det eksisterer ikke full
religionsfrihet, ytringsfrihet og forsamlingsrett. Men man kan si: Det er ikke
mer enn 10 % kommunistiske lover i Kina. Man kan altså ta det med ro: Mindre
enn 10% av den kinesiske befolkning ligger under det kommunistiske styrets
pisk. Så storartet? Det fins bare mindre enn 1% av lovene i Kina i dag som
tillater og påbyr dødsstraff. See? Grei skuring, liksom, ifølge lex
Letnes/Sandbrg? Ifølge offentlig statistikk er bare nestn 7% av kineserne
medlemmer av Det kommunistiske partiet som sitter på den lovgivende, utøvende
og kontrollerende makten i Kina. Vi kan derfor føyse av det, bagatellisere,
slik Leknes og Sandberg gjør på Dagsnytt 18?
Så hvorfor bekymre seg på kinesernes vegne? Vel, det fins
menneskerettsbrudd. De begås også i Iran.
I henhold til loven, dvs kommunismen. Det fins også
menneskerettsbrudd innad i f eks en del av palestinernes organisasjon Hamas, et
muslimsk fundamentert parti som vil overta hele makten og styre kun basert på
sharialover, 100% sharialover. Vi ser derfor at Hamas er blitt definert som en
terroristorganisasjon. Men i virkeligheten styrer også Hamas sin befolkning
etter importerte lover, dvs vestlige lover. Hamas er kanskje like avhengig av
importerte, vestlige lover som Iran er. Hvor stor prosentandel sharia Hamas
styrer etter, er et irrelevant spørsmål akkurat som det er irrelevant hvr mange
prosent sharia det styres etter i Iran. Hamas regnes som en terroristorganisasjon
av de fleste stater i dag, selv om Hamas ikke styrer hundre prosent etter
sharia.
Hva betyr det at Iran ikke har mer enn 20-30 % sharialover?
At islam så å si ikke eksisterer i 80% av landet og at islam da de jure faktisk ikke gjelder det
flertall av iranere som ikke bor i de
områdene hvor sharia vitterlig gjelder og hvor 2 eller 3 kvinner piskes
offentlig hver dag?
Legg merke til at Leknes snakker om sharialover i flertall,
som om disse lovene kan ses isolert fra hverandre og som om de ikke skulle være
gjensidig avhengig av hverandre. I seg selv formidler dette at deler av islam
kan gjøres ugyldig. Teologisk er imidlertid dette umulig. Islam er sharia i sin
helhet og sharia i sin helhet er islam. En annen ting er at dette i seg selv
har skapt enorme problemer for muslimer opp gjennom tidene. Til og med Det
muslimske brorskap innrømmer at det i dag er umulig å etablere ren islam. De er
dermed tvunget til å redusere ren islam. Det vil ta tid før islam og sharia i
sin reneste form kan bli virkelighet, sier de. Mange muslimer vil være fornøyd
med dette. De vil ha et samfunn der sharia er begrenset mest mulig. I praksis
betyr dette at det store flertall muslimer er komfortable med en fragmentert og
dermed inautentisk islam. Dette selvsagt til stor forsmedelse for mullaene i Teheran.
Deres posisjon blir stadig truet og jo mer truet de føler seg, desto hardere
virkemidler for å holde seg til mest mulig ren islam, primært i hovedstaden.
Islam i seg selv bærer i seg kimen til oppløsning av islam.
NRK, Leknes og Sandberg vil ha oss til å slappe av. Det
skjer tross alt da færre brudd på menneskerettene enn vi skulle tro. Islam som
sådan er egentlig ikke farlig, media til nå har gitt oss et feilaktig bilde.
Når diktaturets blodige alvor bare begrenser seg til en viss liten prosentandel
på et visst begrenset område i Iran, så får vi vel se gjennom fingrene med det
– og ønske det relativt nyforelskede paret lykke til på reisen, som om
ingenting.
Det Leknes og de andre ikke tar med i betraktingen er, at
det iranske maktsentrum har fullt herredømme, selv om periferien kan forekomme
relativt fri og uavhengig, eller som mindre og mildere islam enn sentrum. Men
sentrum utøver like fullt kontroll. Periferien er ingen trussel mot regime så
sant periferien ikke kan opptre som et samlet og like sterkt sentrum som
sentralmakten kan, med råderetten over militærmakten. Om ikke maktsentrum
utøver all makt over periferien, kan de likevel dominere periferien. Sentralmakten kan til og med med hensikt ha valgt
å utøve en sentripetal innflytelse
over periferien, for å legitimere seg selv, for å vise hvor liberale eller
moderne de «egentlig er», men dette i seg selv trenger ikke med nødvendighet å
minimalisere sentrums reelle makt og potensiale for å kunne dominere periferien
totalt, slik noen altså vil ha oss til å tro.
Og da hjelper det ikke med relativt spredte og mer eller
mindre godt organiserte demonstrasjoner mot regimet – og sharia – i sentrum av
Iran.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar