Vi viser først til forrige postering.
Bør bruken av tittelen «redaktrise»
bringes inn for og anmeldes til Språkrådet? (Utrolig,
ser her)
Og hvor lang vil straffen i så fall bli, hvis funnet
skyldig, eller rettere: Hva slags straff vil du – kjære leser - idømme? Hvor
ligger strafferammen? 10 eller 15 års utestengelse fra det gode selskap?
Besøksforbud i ett eller to år? Løslatelse på prøve – og deretter- nektet adgang, ad inifinitum reducio absurdum?
Oh, du, du begredelige tilstand. Bank meg lett i ryggen, - jeg
hiver etter pusten, jeg holder på å miste den, av latterkrampe.
Hyperventilering: Diagnose: Post mortem. Moribund.
Halvveis død av latter, nei, en millimeter før total kollaps, et sekund fra infarktus irreversibele og før absolutt moralsk
oppløsning. Fremdeles i en tilstand av akutt
croni. Så bevare meg vel. Fader vår. (Jeg får meg altså ikke til å si: Allah hu achbar).
Eller? Burde jeg ikke skamme meg nå? Eller har jeg ikke
skammevett? Ser jeg ikke hva dette dreier seg om, ser jeg ikke alvoret, ser jeg
ikke at det egentlig er jeg som er korrupt, ser jeg ikke engang at sannsynligheten
er stor, ja, og faren overhengeden, nettopp for at det er jeg som lider av noe,
og ikke de andre, at ja, at det er
jeg som er lettere psykisk utviklingshemmethet (etter testene) og ikke «dem»?
Jeg hører noen hviske på galleriet: Forstår jeg ikke at jeg
har mistet mitt moralske kompass? Oppfatter jeg ikke at andre med rette nå ser
på meg moralske øyne og med rette nå betrakter meg som amoralsk eller umoralsk og
derfor helt forkastelig? At jeg egentlig er rasist, uten å ha visst om det på
forhånd? At jeg nå altså er avslørt? At jeg tilhøre «Monde Cane» - verdens utskudd, verden hunder, de moralsk fortapte,
de sant fordervede, de som ikke fortjener livets rett? Ser jeg ikke hva jeg egentlig
fortjener: å henges på torget til spott og spe, til fremme av den rene
pedagogikk?
Det er blitt så ille for Nina
nå at man (dvs Shoaib Sultan) må lyve
på henne et forbud fra arbeidsgiveren HRS mot å la seg intervjue av Klassekampen,
(for å bringe større klarhet inn i bildet, før ønsket avskjed i vanære kan effektueres).
Det hviskes og tiskes under busker og i tre nå. En av de
mest begavede islamkritikere har hatt et illebefinnende av alvorlig sort og forskrevet
seg og dermed overskredet en hellig grense, en forbrytelse som bare personlig dødsstraff
kan sone, og her hjelper – gud forbarme seg - intet stedfortredende sonoffer. Og
ingen skal tro noe annet.
Det dreier seg om utfoldelsen av et intellektuelt blodbad nå,
det har ligget i kim lenge, man har gått og ventet på noe, nå er den her: en skandale
som bare tuller på seg. Holy shit.
Og her henger hoder løst. Skredet er så vidt begynt. De
store sleggene er kommet på bordet. De trer høytidelig inn på scenen. Noe
tilnærmet lik Tredje verdenskrig er mest sannsynlig i gang. Og «the final avalanche» kan ikke stanses. Det
er noe som alle ser og enhver egentlig ønsker. For en natt dette skal bli, og
de kommende netter. De lange knivers skumring nærmere seg. Det dreier seg om
likhet, frihet og brorskap.
Ja, sannhetens ord har endelig gått opp for oss. Ajatollah Khomeini har hat rett
hele tiden og Shoaib Sultan kan
underskrive, med påholden penn, for Vokterrådet, med stor kraft, full
overbevisning og med en hellig revisormine som ingen kan betvile eller le av,
eller more seg over, for:
Det fins ingen humor i islam.
Se der ja: Så var dommen falt, skjebnen forseglet, målet
nådd: Vi skal putre nå. Det er oss vel fortjent. Vi skulle likevel i ilden,
ifølge, ja, dere vet, - det står i boka. Det er ingenting å gjøre ved. Så dramaet
må fullbyrdes ut fra sine egne innebygde lover, sin gitte agens, sin egen hypostase,
sin egen natur, sin rene essen.
Ikke rart at Nina Hjerpset Østlie må lide. At vi kan
forestille oss at hun nå sitter og ler, sammen med oss og hvor telepatien eller
kommunikasjonen skjer via skjulte elektromagnetiske bølger som transcenderes
gjennom rommet, ja, gjennom kosmos, fra A til Å, ja, det få så være og får så
stå sin prøve.
For: Dette måtte jo skje før eller siden. Det var ingen vei
utenom. Humor lar seg aldri stagge, den er som vann, den gjennomtrenger og
opprettholder alt. Vannets veier kan ikke ransakes eller begrenses. Vannet
former oss, ikke vi vannet. Gud være oss
nådig. Av preventiv grunner, både av individuelle
og allmennpreventive grunner. Og fordi hun fortjener det. Ut fra alle foreliggende
og aktuelle strafferettslige prinsipper, for dette går ikke an.
Redaktrisen har gått over streken og brutt dydsloven. Her
finnes nå intet smutthull, intet juridisk knep. Straffen er uomvendelig.
Adgangen til anke forpurret en gang for alle og alltid.
Guddomsfornærmelse er bare forordet. Øye for øye, tann for
tann. Og selvsagt: Liv for liv. Og dette er ingen spøk, intet mareritt. Det er,
for å si det med Harald Heide Steen, William Shakespear og Albert Einstein: Blodig Alvor. Forordnet en gang for
alle, fra høyeste hold. Terningen er med andre ord kastet. Herfra finnes ingen
mulighet for å vende tilbake. Å snu er umulig, fra dette stadium av: No
pardon. No lenience. Ingen rimelighetsbetraktninger.
Gjenstår kun Guilliotine.
Pr capita, (holdt vi på å si).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar