Dødsstraff i Norge i dag?

”Den som utøser menneskeblod, hans blod skal utøses av mennesket, for Gud skapte mennesket i sitt bilde”. 1 Mos p. 6. 9.

Innbiller vi oss at vi ikke har dødsstraff her i landet?

Ja, vi gjør visst det. Men etter ABB er det mange – selv om man ikke tør si det høyt – som gjerne ville ha sett at vi hadde det, og at den ble brukt, at ABB fikk bøte med livet.

Men den utveien er stengt nå, både for de som måtte ha ønsker om det, og for ABB selv.

En annen ting er at vi faktisk har dødsstraff her i landet. Via en lov som er i full virksomhet hvert eneste døgn, ja, nesten hver eneste arbeidsdag og det er den loven som gir dødsstraff som følge av behovet for – og tillatelsen til – ikke å føde et såkalt uønsket barn.

Vi har også en annen lov – en lov som påbyr dødsstraff – og det er den lov som gjør det til en guddommelig rett å drepe mennesker som går over fra en tro til en annen. Men denne loven er ikke akseptert og gjelder ikke, ikke for de som ikke er rettroende, og dermed ikke for den gjengse nordmann. Men at denne loven ikke gjelder oss, gjelder ikke for de rettroende og disse troende mener at nettopp denne loven skal gjelde i Norge, ja, at den til og med er obligatorisk, selv om våre lover forbyr den.

Noen vil si at det er et tidsspørsmål når det vil bli alminnelig akseptert at den fremmed lov skal gjelde. Om dette vil jeg ikke spå. Men det jeg vet er altså at vi faktisk har en lov som i praksis innebærer at vi har gjort det til en lov for oss å kvitte seg med uønskede menneskelige ”elementer”, mennesker i kim, fostre som – om de er aldri så små og mikroskopiske – kjemper med alt naturen har lagt inn i dem for å ta til seg næring, vokse og bli store og til slutt modne mennesker.

Det er mange av disse vår rett til valgfrihet sikrer den visse død, ved at vi kvitter oss med dem, med vitende og vilje og med et forsett som ingen lenger kan kritisere dem for å ha.

Det er mot denne bakgrunn vi i dag skriver følgende i håp om å mane til en viss ettertanke i dagens ofte så oppløsningstruede og forvirrende tilstand:

Det er ingen tvil om at Gud er for dødsstraff og hvis noen hevder at Jesus var mot, eller at det kristne kjærlighetsbud og grunntanke skulle forhindre et samfunn å lovgi og praktisere dødsstraff, tar feil.  Hvis Jesus hadde vært mot dødsstraff, vill han i god tid før korsfestelsen ha yppet til debatt om Guds ord eller bud, hvilket er utenkelig. Ja, Jesus hadde ingen innvendinger selv når det var klart at de jødiske myndighetspersoner som overlot ham til de romerske myndigheter og derfor den sikre død nettopp brøt Guds lov, ikke bare materielt, men også formelt, ved at man brøt de foreskrevne saksbehandlingsregler beregnet for slike tilfeller. Jødene som enkeltpersoner og folk hadde slik sett intet ansvar for Jesu død, i motsetning til hva mange har følt opp gjennom historien. Men drapet på og korsfestelsen av Jesus kan under ingen omstendighet brukes som argument mot dødsstraff

Vi bør derfor gjeninnføre dødsstraff her i landet så fort som overhodet mulig. Av flere grunner, men ikke først og fremst for å tilfredsstille blodtørstighet eller behov for hevn. Vi kan ikke lenger tillate oss å stå over Gud og bli lovgivere for Gud. Men vi kan ha meget romslige benådningsregler.

Vi kan også gjeninnføre lov om dødsstraff uten noen gang å ha en intensjon om å sette loven ut i livet, bortsett fra i de verst tenkelige fall og i en nødssituasjon for riket. Vi kan gjeninnføre den kun ut fra preventive og formelle hensyn, ikke minst for å kunne sende mullaher og andre tilbake til land som styres av lover gitt dem av deres egen ”gud” og som de selv da er underlagt og grunner sin gudstro på.

Mullah Krekar tro på en Allah som er for dødsstraff, men han vil ikke reise tilbake for å dømmes etter Allahs lov. Kan det derfor rettes berettiget mistanke mot Krekar om at han ikke er en ekte, troende muslim og at han motarbeider profeten og Allah’s intensjon og klart uttrykte vilje ved å vegre seg for å dømmes etter islamsk rett? Eller betyr dette at han som rettroende, faktisk indirekte sier og mener at de muslimene som vil drepe ham egentlig er apostater og derfor for ikke-muslimer å regne? Og dessuten at det er etisk riktig av den grunn å drepe dem alle – in toto - i Allah’s navn?

Ja, man kan lure.

Fins det benådningsregler innen islam for f ek apostasi? Ikke ifølge Krekar. Det er pålagt av Allah enhver muslim å drepe folk som forlater islam og begynner å tro på (en annen) Gud.  Man trenger ingen domstolsbehandling eller separat dom for å kunne eksekvere dødsdommen. Man trenger ingen egen statsforfatning som grunnlag heller, fordi den muslimske forfatningen i prinsippet utgjøres av Koranen selv; og heller intet eget politi til å etterforske fakta eller eget rettsapparat for å fullbyrde Allahs dødsdom. Det eneste man trenger er Koranens og hadith og sunnas ord og rette intensjon. Tolkningen av rettsreglene i seg selv reiser her ingen kompliserte juridiske problemer. Religionen er nesten utvetydig klar på disse punktene. Den er til overmål klar og til å forstå for leg som lærd, dvs for folk flest.

Det er dette som fastslås i Krekars fatwa. En hvilken som helst rettroende muslim kan med den beste samvittighet og med visshet om Allahs velsignelse utføre drapet. Fatwaen er bare en konkret angivelse av et generelt påbud gitt av Allah. Krekar har dermed hatt tillatelse fra Allah til å være både påtalemyndighet og politi, dommer og – indirekte – utøver. Enhver som måtte drepe den frafalne må regnes som Krekars forlengede arm. Begge har gjort sin plikt. Begge fortjener Allah fortjeneste, dvs nåde, på islamsk. Og begge har holdt seg ulastelig til Allah’s bud. De har bevist sin rettroenhet og kan derfor kreve beundring, ærefrykt og respekt og de skal ages og behandles deretter. De skal betraktes som gode muslimer og sanne misjonærer for Allah, ut fra plikten til å gjøre det denne plikten befaler. De skal anses som rollemodeller for muslimer verden over. Spesielt for de unge. For de som – så sårt og fromt - trenger fatwaer for å være på den sikre siden og som ennå ikke kan utferdige dem selv. En fatwa skaffer utøveren en medsammensvoren, en medhjelper og medvirker. Man slipper å ta en vanskelige moralske diskusjon med seg selv og sin egen personlige samvittighet før man skrider til ”verket”.

Allah er vis. Allah er barmhjertig.

Men hva hvis Krekar ikke mente at fatwaen skulle effektueres? At fatwaen kun var en meningsytring eller kun en betenkning som ikke var noe annet enn en slags løsrevet teologisk drøvtygging? En betenkning for betenkningens skyld? En uforpliktende øvelse i juridisk analyse? Og ikke et utrykk for en personlig trosoverbevisning, på eget individuelle ansvar under Allah’s nåde og frykt for dommens dag og det allahianske helvete?

Krekar vil åpenbart ikke bli tatt på alvor. Gjør dette ham til apostat? Blasfemerer han ikke Allah og profetens vilje og vesen? Eller bruker han bare – i sin ”uskyldighet”  - kun  det guddommelige prinsipp om retten til å lyve hvis det skjer for å fremme Allah og profets, dvs islams, sak?

Jeg begynte her med å lufte spørsmålet om vi ikke bør gjeninnføre dødsstraff her i landet. Spørsmålet er imidlertid misvisende og forførende, for vi har faktisk og i praksis allerede vedtatt i legitim og gjeldende lovs form dødsstraff i Norge: Dødsstraff for de mest sårbare og forsvarsløse: Barn i mors liv.

Vi praktiserer med stor flid og iver dødsstraff i dagens Norge, men få vil vite av det, få ønsker å snakke om det og nevne det med rette ord og uttrykk. Man tyr heller til omgåelser: Man snakker heller om ”fritt valg” i stedet for plikt til å redde og bevare liv. Vi er blitt en nasjon av gudløse og et folk uten gudsfrykt, dvs gudstro.

Å være for fri abort og samtidig være imot dødsstraff er en selvspaltende og selvundergravende mentalsosial – og politisk - strategi. Det er en radikalt syk og umoralsk strategi, ja, en blasfemisk strategi av høyeste grad.  De som godtar loven om fri abort og tankegangen, menneskesynet og det verdisyn og den virkelighetsoppfatning som ligger bak og til grunn for den, setter seg egentlig til doms både over Gud og mennesker, - kanskje i den tro – tragisk nok - at de (falskelig) gjør og tenker dette til menneskehetens beste. De roser seg selv opp i skyene og tror de vet bedre enn Gud. De tror gjerne at det er de troende som er djevler; de går ut fra at de kristne er demoner besatt av en kosmisk ondskap som er inkarnert i alle troende, både kollektivt og individuelt. Det fins ingen nåde for slike. Og dessuten ingen benådning, fordi det ikke finnes noen som kan fri fra den ”synd” disse kristne begår og de holdninger de står for og praktiserer. På hvilket grunnlag skal ateister kunne benåde disse kristne?

De bør heller stille seg spørsmålet: Hvem skal benåde de forsvarløse fostre i mors liv?

Ser de ikke at de har gjort seg til selvrettferdige lovgivere med all makt over ekstremt sårbart, uskyldig, forsvarstrengende og forsvarløst liv? Ser de ikke sin egen selvforherligelse?

Hvorfor vil de ikke se at vi i realiteten har dødsstraff her i landet? Dødsstraff for verken ha planlagt eller medvirket til noen straffbar handling? Dødsstraff for u-forsett og u-skyld i bokstavelig, konkret betydning og mening?

Pro-choise – folk som er imot dødsstraff har noe å svare for. Disse folka godtar dessuten som en selvfølge at muslimer og kristne tro på den samme Gud, dvs: De tror Allah og Gud er like onde og menneskefiendtlige, men samtidig at de selv er tilsvarende kjærlige og menneskevennlige. De ser på seg selv som de mest empatiske av mennesker, mennesker som virkelig elsker individet og friheten. De har gjort kjærligheten til sitt symbol og fane. ”Vi er kjærlighet”, tenker de. ”Vi er gode”. De har ikke åpnet øynene for den realitet at bare ”Gud er kjærlighet” og at ”bare Gud er god”. Deres aksiom er at kjærligheten er Gud, med dem selv som sentrum, med krav på evig beundring for egen fortreffelighet. De vil ikke dømmes av noen. De vil være sin egen standard og målestokk for alt. Det er de som skal ha enerett til å dømme. De fritar seg allerede i utgangspunktet for all skyld og hater enhver inderlig, personlig og dyptfølt syndserkjennelse. De har gjort seg til lovgiver, påtalemyndighet, dommer og bøddel i en og samme posisjon – sett ikke bare i forhold til det uskyldige foster, men også til det gudsbildet vi alle er født med og som vi er skapt med av Gud, Faderen, selv, i evig Rådslutning med Sønnen og Den hellige Ånd, Den treenige, kristne og ene og sanne  Gud.

Pro-choisere har gjort seg til lovgiver, dommer og bøddel over Gud selv.

På den annen side: Når Gud er kjærlighet, kan ikke dødsstraff være ondt og kontrært til kjærligheten, for Gud er kjærligheten selv, ikke bare kjærlighet. Kjærligheten som et av Guds mange attributter kan ikke avsvekke Guds andre attributter, den snarere styrker og befester dem, dette i motsetning til gudsoppfatninger i islam. Vi tenker her f eks på Ghazali som sier at kjærlighet er ”for lavt” til å si noe vesentlig om Allah. Og det er her pro-choisere og ateister nærmer seg Allah, for for dem er ikke Gud kjærlighet, det er det de selv som er og har og forvalter. De oppfatter kjærligheten som Gud fordi de da vil kunne rose seg av å stå over Gud selv, fordi de selv tror seg vite hva kjærligheten er, uavhengig av Gud, og nedfelt nærmest ved slump i dem selv, i større eller mindre grad, og da helt uten noe gudsbilde i dem å relatere til, som kunne tjene dem til kompass, retning og formål, med en forankring utenfor dem selv og deres ontologisk nødvendige vilkårlighet.

Islam ønsker ikke apostater og vantro som fornærmer profeten. For disse er per se og a priori skyldige og fortjener - og skal ha -  dødsstraff. Noe annet er opprør mot Allah og brudd på Allah og profetens ære og makt. Det finnes ingen benådningsmulighet for disse vantro. Den islamske konstitusjon forbyr det for all fremtid. Den er uforanderlig.

Pro-choisere (og mange ateister) ønsker ikke at uønskede, men uskyldige fostre skal få utvikle seg til barn, personer og menneske.  For disse er per se og a priori skyldige og fortjener - og skal ha - dødsstraff. Noe annet ville være opprør mot menneskets selvforankrede rett til ubegrenset og fri selvforherligelse. Det finnes heller ingen benådningsinstans eller mulighet for disse ufødte. For det sier  pro-choisernes konstitusjon, som de gjerne vil gjøre uforanderlig og gjeldende for all fremtid, i den falske tro at dette er det ene nødvendige fundament å bygge menneskets velvære, livsutfoldelse og lykke på. Et hvilket som helst embryo har en mulig og lovlig dødsdom hengende over seg, en dom som når som helst kan eksekveres der hvor noen angrer på ”noe de ikke skulle ha gjort”. Det er allerede i utgangspunktet skyldig inntil det motsatte er ønsket og må altså bære straffen for et mistak som er begått, eller en synd om man vil. Fosteret har ingen mulighet for å benytte seg av eller bli forsvart av den rettsregel som sier at man skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det finnes ingen rett for fosteret til å bli frikjent på grunn av rimelig tvil. Det er den som tar abort sin sikkerhets- og skamfølelse eller forurettethet som har forrangen og det avgjørende ordet, ikke vedkommendes tvil.

Den enste forskjell mellom muslimer og pro-choisere – når det gjelder å herske over liv og død i denne sammenhengen - er at pro-choisere faktisk har mulighet for å velge omvendelse uten at det vil medføre straff, i hvert fall foreløpig, verken her i livet, eller i det neste.  Å velge å gå mot Allah’s forordninger derimot, medfører ikke bare straff i dette liv, men i tillegg fryktelige tilleggstraffer i det allahianske helvete.

Pro-choisere kan altså fritt velge ikke å velge bort liv, og bli mot abort ved å abortere behovet for å abortere, og dermed velge selve livet.  Denne muligheten er stengt i islam. Islam ser ikke at mennesket – også de vantro og apostatene og de som fornærmer profeten – er skapt med et hellig og ukrenkelig gudsbilde i seg.

Islam og pro-choisere ser  ikke – og vil ikke lytte til - at gudsbildet er hellig, ment til å være evig ukrenkelig  og umistelig i mennesket. De ser ikke at fravær av gudsbildet i islam og forsøket på å tilintetgjøre Gud for pro-choiserne begge medfører en strategi som er selvutryddende og destruktiv sett på vegne av hele menneskeheten.

Den konstitusjon som ikke påbyr en absolutt forhåndsbenådning av det ufødte liv - eller ikke tillater vantro apostater å leve - , er ikke noen konstitusjon i det hele tatt. Den er et blendverk, et menneskeverk, helt uten objektivt eller realt fundament.

De er konstitusjoner som tillater og fremmer selvdestruksjon, tap og tilintetgjørelse av selvrespekt, ærbarhet, ære og ærefrykt for livet.

Men man mangler evne til å tenke radikalt om disse spørsmålene i Norge i dag. Man er redd for å ta livsløgnen fra et menneske, ethvert menneske, man har ikke for øyet at Ibsen, som myntet dette fyndordet, faktisk tenkte på gjennomsnittsmenneske. Ved å frykte å ta livsløgnen fra alle mennesker, gjør vi imidlertid alle til gjennomsnittsmennesker, hvilket mennesker flest selvfølgelig ikke er. Vi tar ikke livslykken fra mennesker som nektes å ta abort og samtidig gis mulighet for å følge Guds forbud mot å ta uskyldig liv. Vi gjør dem snarere nettopp til potensielt eksepsjonelle eller unike mennesker, mennesker med bevissthet om gudsbildet og derfor om alle umistelige menneskerettigheter og alt umistelig menneskeverd.

Livslykken finnes ikke under den maksime at alt er tillatt, bare ikke syndserkjennelse. Livslykke finnes heller ikke under Allah som ikke bare tillater, men påbyr drap - og derved tillater synd uten soning og som samtidig fritar for all dårlig samvittighet  - på uskyldige frafalne og derfor tidigere muslimer.