https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202204/NNFA56040722/avspiller
«Dette er en ny imperiekrig, fra en høyrenasjonalistisk diktator som kjemper mot alt det vi på venstresiden er glad i».
Dette sa formann i SV Audun Lysbakken på Dax 18 i går ifb
med krigen i Ukraina og Vestens vilje til å sende våpen. Han er for at NATO
sender våpen. (Men partiet er visst delvis splittet, innad. Partiet har jo
tradisjon for sin prinsipielle motstand mot NATO, men nå ser altså emosjonene
ut til å få en annen dans).
Det var ikke dumt formulert for en formann i SV, (hvis det ikke heter leder nå til dags, da). Sli vi ser det, er dette ryddig og moderat retorikk, sett på bakgrunn av Lysbakkens premisser for øvrig.
Legg merke til at Lysbakken ikke sier «fascisten Putin»
eller lignende. Legg merke til at han heller ikke nevner overhodet for Den
russisk ortodokse kirke, Kirill. Han forbinder ingen av dem med fascismen. Man
skulle nesten tro at Lysbakken ville spare dem begge fra å få dét stempelet på
seg. Man skulle nesten tro at ville spare kristentroen, i denne sammenhengen, siden
han ikke nevner Kirill. Man skulle tro at Lysbakken var vennlig stemt over
dette overhodet og at han ville skjerme den Russiske ortodokse kirken. Man
skulle nesten tro han var blitt kristen.
Det samme relative godlynnet overfor kirken kan man ikke «beskylde» et par mediale frontpersoner i kristenmiljøene for å legge for dagen, aktører som red Johannes Morken og red Tarjei Gilje i den kristne avisen Dagen. De går ikke av veien for å kalle Putin fascist og anklage overhodet Kirill for å ville «hellig krig» fordi han sprinkler atomraketter og støtter Putin i Ukraina. Her går med andre ord ikke kristne av veien for å kritisere andre kristne på en måte mange vil kalle i beste fall uklok og helt unødvendig kald måte, men også rett ut antikristelig måte, (men uten at kristne reiser bust: Man godtar hva «lederen» sier og gir ellers fløyten i store og viktige spørsmål om hvilken rolle selve ytringsfriheten skal spille i samfunnet i dag og fremover, hvis vi skal klare å beholde demokratiet. Det står mye på spill; mange kristne stiller seg likegyldige, kanskje mest ut fra frykt, kanskje mest for sine «egne», folk som på helt irrasjonelt grunnlag frykter islamkritikk mer enn selve islam og som er blitt servilt betinget emosjonelt korrekte.
Hvordan skal det med andre ord
gå med kristne som villig underlegger seg i Marcuses «befaling», så å si, på
marxismens vegne, om å utøve sterkt manipulativ og repressiv toleranse,
(hvilket selvfølgelig innebærer toleransen motsetning?).
For dypere bakgrunnsmateriale, se disse:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/may-god-make-real-faith-great-again.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
Vi ser her at kristne er kristne verst, at kristne gyver lys
på seg selv, på en måte, alt for å bli mer akseptert og for å kunne skilte med
korrekte emosjoner (selv om de selvsagt også har mye rett i sak, i denne
forbindelse).
Johannes Morken og Tarjei Gilje kan være troende til så
mangt, vurdert ut fra hva en del av det de har skrevet og gjort de siste årene
kan fortelle om dem. Det skulle ikke forundre meg at de egentlig hører til
ytterst på venstresiden, og hvis de er SV’ere, står de kanskje mer til venstre
enn Lysbakken gjør.
Jeg tror ikke Lysbakken ville kunne underskrive på følgende
i dag, men jeg tror at slike som Gilje og Morken kunne ha gjort det, hvis de
fikk kjent etter og tenkt seg litt om:
Mens toleranse for det meste tjener til å beskytte og
bevare det repressive samfunnet, når den tjener til å nøytralisere motstand og
immunisere mennesker fra andre og bedre måter å leve på, da er toleransen blitt
perverterende. Og når denne perversjonen begynner å få feste hos individene, i
deres bevissthet, vil menneskene - før
de heteronome interessene opptar ham, slik at han ikke kan erkjenne sitt
slaveri – da vil arbeidet for å motsette seg denne dehumaniseringsprosessen
måtte begynne, allerede i dens fødsel og der hvor den falske bevissthet tar
form (eller bedre: hvor den blir formet på en systematisk måte) – der må all
bruk av ord og bilder som nører hans bevissthet stoppes. Og for å være klar:
Dette er sensur, en forhåndssensur, og den skal rettes direkte mot den mer
eller mindre skjulte sensuren som gjennomtrenger den frie presse. (s 327 oversatt av meg).
Jeg tror at Morken og Gilje glatt kunne ha underskrevet på Marcuses ord, og Marcuse var som kjent en venstreradikal og revolusjonær med utrolig stor innflytelse på studentene i og rundt 68. Og fortsatt. Jeg tror Marcuse hadde nikket og strålt av tilfredstillelse og av anerkjennelse for måten disse i dag administrer sitt ansvar som – de facto - sensorer i sine respektive medier. Nådeløse sensorer. Jeg tror ikke Lysbakken hadde nådd opp i revolusjonær sosialistisk iver, hvis han hadde innehatt tilsvarende stillinger som redaktør i uavhengig media. Man kan derfor si at Morken og Gilje er mer venstreradikal sosialist enn Lysbakken.
I seg selv lover ikke dette for den kristne tro i Norge
fremover.
Se tidl. postering hvor jeg siterer Marcuse:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/hodne-marcuse-og-fugelli.html
Jeg minner også om denne, som forteller om en marxisme som var så naiv at den trodde den visste hva som med nødvendighet måtte skje i fremtiden:
http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
Jeg skrev i denne posteringen om venstresiden og islam, den gang, altså, - i dag kunne jeg jeg like gjerne skrive om - og til - venstresiden og Gilje og Morken. Fordi de har stilt seg i en etter min mening sterkt kritikkverdig posisjon på så mange måter. De vil selvsagt ikke innrømme at de i virkeligheten lar seg styre av kommunister og venstresosialister, men det kan nettopp komme av at de ikke tør å bevisstgjøre seg denne forbindelsen, og at de altså er for feige til å innrømme at de i praksis motarbeider ytringsfriheten, istedet for å arbeide for å styrke og bevare den, ved bla å utsette seg for saklig kritikk. Det påligger dem et stort ansvar, som det gjenstår å se om de kan leve opp til, på sikt.
Hva har så skjedd i kjølvannet eller i etterdønningene av Marcuse, over alle disse år, i ettertid? Kan vi finne noen årsakssammenhenger? Om ikke direkte, så indirekte, og korrelativt - vil jeg si. Uten Marcuse, studentopprøret og den påfølgende «utvikling» eller dekonstruksjon av alle tradisjonelle verdier, ville vi neppe ha fått se og oppleve følgende salve sett dagens lys:
Vi føler som individer ofte at våre stemme ofte blir ignorert av den hegemonielle diskursen på Middelbur, (et universitet i USA). Som et kollektiv vil vi imidlertid være i stand til å imøtegå dette hegemoniet på Middelbury på en effektiv måte.
Vi er en radikal, antirasistisk og antihomofobisk – og imot all undertrykking – gruppe som motsetter seg det strukturelt konservative paradigme som finnes på Middlebury.
Grunnen til at vi organiserer oss, er mange, men mest dominerende (predominant), er følelsen av å bli fremmedgjort i debattene på universitetet og det såkalte «ideenes frie marked» som i virkeligheten er en illusjon, en illusjon som bare tjener til å understøtte en sterk ideologi.
Vi er ikke alltid enige, og vi ønsker å gi rom for å utfordre hverandre. Vi deler imidlertid de samme prinsipielle holdningene og de samme intensjonene og vi er åpne for å gå videre i solidaritet og formål.
Dessuten innrømmer vi muligheten for og sannsynligheten for at de artiklene vi publiserer kan bli oppfattet som «utafor» eller for emosjonelle, fordi de tingene vi vil ta opp ligger jo ligger nær opp til det vi selv har erfart. Heller enn å støtte den forestillingen at alt som skrives i det offentlige rom må være rent saklig eller avmålt, ønsker vi å fremføre våre artikler med lidenskapelig engasjement, med kjærlighet, med sinne i det hele tatt med et klart mål.
Vi er trette av å diskutere med de som ustanselig undervurderer våre erfaringer og verdier og starter derfor vår egen plattform og vi samler oss mot denne kompakte undervurdering og forkaster de forestillinger som krever at vi skal tilpasse oss det dominante Middlebury-narrativet.
(Fra «Beynod the Green: Collective of Middlebury Voices, på s 330 I The Rise and Triumph of the Modern Self, Carl R. Trueman, 2020).
https://beyondthegreenmidd.wordpress.com/
https://disorientmidd.wordpress.com/divest/
Se tidl. postering hvor jeg siterer Marcuse:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/hodne-marcuse-og-fugelli.html
Kommentar: Her ser vi at studenter ved universitet utøver det Marcuse kalte repressiv toleranse. på «full fledged» emotativt grunnlag. Det burde være lett å se at denne form for toleranse er intoleranse og i virkeligheten mangel på respekt. Studentene har de korrekte emosjoner og vil tvinge universitetet til å rette seg etter denne form for «toleranse», deres egen følte definisjon av toleranse, en svært autoritær toleranse som savner begrunnelse i annet enn følelsen av retten og rettigheten til «feel-good».
Studentene reagerer servilt betinget emosjonelt korrekt, sett innad, sett i relasjonen til egen gruppe, mot mer eller mindre antatt objektive moralske eller etiske standarder. Utad, mot universitetet, agerer de derimot – uhjemlet - autoritært betinget emosjonelt korrekt – de føler seg bra, «feel-good», og som snøfnugg eller snøflak, hvilket ikke burde utgjøre noen moralsk objektiv standard.
Studentene som skrev teksten tenker og ser nokså flatt,
eller endimensjonalt. De ser ikke at «saken» har to sider og at disse to sidene
står i eller inngår i dialektisk agens. De sier at de er tolerante, men
spør ikke toleranse i forhold til hva, og ser ikke at toleranse har både
en debet og kredit-side, i teorien, primært, og samtid, i praksis ensidig,
fordi «de tolerante» og «gode» ofte tenker endimensjonalt og faktisk til
overmål er endimensjonale, og i funksjon da totalitære, (hvilket de selv
ikke har fantasi til å tenke seg og fungere ut fra, slik man bør i et demokrati).
Det kan kanskje
høres oppsiktsvekkende dumt ut når man så sammenligner Morken og Gilje med studentene
her. Men det korte poeng er simpelt hen at de reagerer servilt betinget emosjonelt
korrekt i relasjon til islam, mens de samtidig reagerer intolerant og autoritært
betinget emosjonelt korrekt i forhold til islamkritikk og islamkritikere, dvs
repressivt, helt i tråd med Marcuse! (noe som fremgår av de fleste av de mange
artikler jeg har skrevet om dette her på bloggen).
Følgende
er hentet fra The Congressional Record, Gay Community News, februar 15-21, 1987:
«Vi skal ta møydommen på deres sønner, vi skal rævpule
dem, ta dem bakfra. Disse sønnene er utgjør selve beviset på svak maskulinitet,
på tomme og foraktelige drømmer. Vi skal ta dem på skolene, i sovesalene, i
idrettshallene. I garderobene, på idrettsarenaene, på seminarene, på
toalettene, i kinosalene, i militæret og på busstoppene, i de lukkede
mannsklubbene, ja, i Kongressens alle møterom og alle steder hvor menn pleier
omgang sammen.
Disse sønnene skal vi gjøre til underdanige slaver. De skal adlyde oss og gjøre hva vi befaler dem å gjøre. De skal omskapes i vårt bilde. De kommer til å beundre oss stort, de kommer til å bli krevende.
Kvinner gråter etter frihet nå, de er ikke lenger fornøyd med menn, de gjør dem ulykkelige. Vi skal ta deres menn fra dere. Vi skal gi dem det de trenger, vi skal omfavne dem når de gråter.
Kvinner! Dere sier at dere foretrekker å leve sammen med andre kvinner, ikke sammen med mennene. Så gjør det da! Gå foran, vær og forbli sammen! Vi skal tilfredsstille disse menn og vet hvordan man virkelig gleder andre menn. Bare menn kan forstå og tilfredsstille andre menn. Vår innsikt og våre følelser forstår andre menns sjeler og deres kropper.
Alle homofobe og fiendtlige lover skal oppheves. Vi skal vedta lover som fremmer kjærlighet blant menn. Vi skal stå sammen som brødre; vi skal slå oss sammen kunstnerisk, filosofisk, sosialt, politiske og finansielt. Vi skal vinne når vi viser et samlet ansikt i møte med den heteroseksuelle fienden.
Hvis de våger å slenge ukvemsord mot oss, skal vi stikke dere i deres feige hjerter og skitne til deres utsultede, døde kadavre.
Vi skal skrive dikt om kjærligheten mellom menn, si skal skrive skuespill der menn åpenlyst og inderlig omfavner hverandre. Vi skal produsere filmer om helter som skal overskygge de billige, overflatiske, ubetydelige og heteroseksuelle forelskelsene vi ser på film. Vi skal lage skulpturer av vakre, unge menn, av modige atleter som skal utplasserer i parkene og i deres bykjerner. Museene skal bli fylt av malerier med grasiøse, nakne gutter.
Vi skal gjøre kjærligheten mellom menn moteriktig. Vi kommer til å vinne, for vi er mestere i å produsere livsstiler. Vi skal utrydde heteroseksuelle relasjoner ved å latterliggjøre, ved å bruk satire og latter, for her er vi mestre.
Vi skal rive masken av mektige homoseksuelle som spiller heteroseksuelle. Dere skal få dere et skikkelig sjokk og bli skremt når det går opp for dere og dere får vite at presidentene og sønnene deres, deres industriledere, senatorer, prester, borgermestre, idrettsidoler, filmstjerner og programledere ikke er de trygge familiemennesker, slik dere antar at de er.
Vi er nærværende overalt, vi infiltrerer overalt. Vær forsiktige når dere snakker om homoseksuelle, vi kan være overalt; vi kan sitte rett overfor dere; vi kan ha sovet i samme seng som dere.
Vi kommer ikke til å inngå kompromisser. Vi er ikke middelklassesveklinger. Vi er de naturlige aristokrater, vår IQ er høy, vi er en stålsatt nobless. Vi vil ikke nøye oss med noe mindre. De som gjør opprør mot oss, vil bli deportert.
Vi skal reise store, private hærer … vi skal nedkjempe dere. Vi skal erobre verden. Krigere bundet av homoseksuell kjærlighet og ære er uovervinnelige, slik de gamle greske soldatene var det. Perfekte gutter skal oppales i bioteknologiske laboratorier. De skal ha en felles oppvekst under ledelse av homoseksuelle mestere.
Alle kirker som fordømmer oss vil bli stengt og nedlagt. Vårt eneste begjær er vakre, unge menn. Vi er en kult av skjønnhet, moral og estetikk. Vi skal ødelegge alt vulgært eller banalt. Vi er fri til å leve på kommando av den rene fantasi. For oss er for mye aldri nok.
Det unike samfunn som skal oppstå skal styres av en elite av homofile diktere. Et krav for å komme i maktposisjon her, er at man praktiserer «den greske» lidenskap. Den som lar seg smitte av heteroseksuelt begjær vil bli utestengt, fordrevet. Idioter som foretrekker å forbli heteroseksuelle, vil bli stilt for en homoseksuell domstol. De vil bli usynliggjort.
Vi skal skrive om historien, den som er tilsølt av heteroseksuelle løgner og forvrengninger. Vi skal etterligne de store homoseksuell ledere og tenkere, de som har formet verden.
Homoseksualitet, intelligens og fantasi er ubrytelig sammenknyttet. Homoseksualitet er betingelsen for det sanne adelskap og sann skjønnhet.
Vi skal vinne fordi vi er fylt av den undertryktes rasende bitterhet, den som har latt seg tvinge inn i fordummende og heteroseksuelle rollespill opp gjennom århundrene.
Vi er fullt i stand til å håndtere geværer, og å klatre på barrikadene når den endelige revolusjonen kommer.
Skjelv, heterofile svin, når vi snart viser oss for dere uten masker».
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/ddens-manifest-og-hatet-mot-nina-karin.html
Noen vil kanskje si at dette over ikke kunne være i Marcuses tanker og at det ligger helt utenfor Marcuses intensjoner, men jeg er sannelig ikke sikker og må derfor vise til linken undere her, som setter det hele inn i et større perspektiv:
http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
I flukt med det ovenstående, kan man spørre seg: Hvor
er egentlig de kristne i dag? Av og til kan man lure på om «den gjengse
kristne» får med seg noe som helst i den dypere diskurs, og man kan virkelig spørre
hvorfor likegyldigheten og frykten for å delta – og risikere å måtte tenke
selvstendig - er så stor og påfallende som den er, og man kan spørre seg om de
ønsker å være så dumme som de ofte fremstår som. jeg har hørt kristne
lederskikkelser gå offentlig ut med at de synes det er så forferdelig når noen
kristne kritiserer andre kristne. Jeg spør meg selv, vil noen kristne overhodet
ha forståelse for hva jeg skriver her på bloggen, nettopp om «andre kristne» og
hvor kritisk jeg kan stille meg til dem? Jeg tror gruppepresset innad i mange
av de kristne miljøer er meget stort, sammen med flokkbehovet, som nok er like
stort. Og når lederne så går ut og nærmest advarer mot å kritisere andre
kristne, er det grunn til å være på vakt og minne disse kristne om at ytringsfriheten
virkelig betyr noe, at kritikk er en helt grei og legitim syssel og at ja,
kristne i større grad nettopp bør lære seg hva kritikk er for noe og at kritikk
er en umistelig verdi for vårt demokrati på lang sikt, ikke minst. Kristne som
underlegger seg ledere som advarer mot å kritisere nettopp andre ledere, bør
være på vakt, selv om det er lite sannsynlig at slike kristne vil ta denne
advarselen ad notam.
Hvor dumme og flokkmentaliserte kristne virkelig kan være i denne sammenhengen, finner du bevis for her, hvis du evner å se med et fordomsfritt sinn:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/lillemor-og-satan-pa-corny-spikers.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html
Men det viser seg også at Marcuse’s arv også har rislet nedover og inn i andre kretser enn bare inn og nedover i kristne kretser. Marcuse er blitt en mental og kollektiv tankeforutsetning folk operer ut fra – som doxologiske fundamenter - i alle samfunnslag, ja overalt. Det lover ikke godt for ytringsfriheten.
Ta en titt på følgende, her finne vi snøfnugg som overhodet
ikke forstår hva ytringsfriheten går ut på og hvilke sunne utfordringer den i
seg selv presenterer oss for. Se om latterlige snøfnugg og det umodne
behovet for å være omgitt av safe-spaces her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html
The Mystery Clause, som ble brukt som rettskilde av
Høyesterett i USA i 1970 årene, med pusten av Marcuse fremdeles i nakken, kan
gi en noe å fundere over. Det er ikke helt lett å vite om denne bare beskriver
fakta, (som alle må rette seg etter), eller om den var ment å være absolutt
normerende og som et kategorisk imperativ, (som alle bør rette seg etter og
gjøre noe for):
I 1992 oppretthold høyesterett i USA som presendens en
begrunnelse gitt i Roe v. Wade fra 1973 i dommen mellom Planned Parenthood v.
Casey, men da ved å utvide retten til privatliv eller strengt intime personlige
valg (privacy) som grunnlag for retten til fri abort til å omfatte nær absolutt
autonomi. Denne begrunnes i Det 14. grunnlovstilegg i USA’s Konstitusjon. Det
heter:
«Vår lov gir grunnlovsbeskyttet rett til å treffe personlige
valg hva angår ekteskap, forplantning (procreation), familierelasjon,
barneoppdragelse og utdannelse … for disse forhold angår de mest personlige og
intime valg et menneske kan gjøre i sin livstid, valg som angår personenes
verdighet og selvstendighet (autonomi) og som står sentralt i forhold til den
frihet som beskyttes i Det 14. grunnlovstillegg. I hjertet av denne frihet
er retten til å definere ens egen oppfattelse av selve eksistensen og
universet, og deres mening og selve mysteriet (i og bak) menneskelivet.
Trosforestillinger rundt disse tingene kan ikke avgjøre hva en person er hvis
de skulle være formet av Staten og under dens tvang.» (Formulert av Judge
Kennedy).
Denne uttalelsen ble så lagt til grunn i en annen dom fra
1996: Compassion i Dying v Washington, hvor Judge Stehphen Reinardt
bekreftet en konstitusjonell rett til å dø. Han kalte også statens
begrunnelse for å nekte legeassistert selvmord som grusom.
To år tidligere uttalte en annen høyesterettsdommer, Judge
Barbara Rothstein i Seattle, på grunnlag av «the mystery clause» fra 1973 at:
«Som avgjørelsen da det gjaldt abort, er en uhelbredelig dødssyks valg å ta
sitt eget liv et valg som angår personens mest intime og personlige valg som et
menneske kan foreta i sitt livsløp og at dette valget konstituerer et valg som
er avgjørende for personens verdighet og autonomi».
(The U.S Supreme Court seem for the time beeing to have rejected the interpretation of Casey, for on june 26, 1997, it ovrruled federal ruling both in Compassion and Quill, se Relativism by Francis J. Beckwith and Gregory Koukl, 1998 og 2002).
Se mer om refleksjoner omkring problematikken her:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
Kommentar: For meg står uklarheten frem som et ideal og
klarheten – og den naturlige loven og «hjerteloven» – som noe man bør bekjempe.
Se linken over. Her nevnes ikke incest, polygami og pedofili – men positive
orienteringspunkter rund disse tingene ligger der implisitt, hvordan man nå enn
tolker dette. Det presenteres tegn for fremtiden, hva som hendte og hva som
kommer til å skje.
Vi repeterer nå for ytterlige å understreke tyngden i
våre argumenter med et utdrag av noe vi skrev for ikke lenge siden:
Janne Haaland Matlary: Demokratiets langsomme død, den nye intoleransen:
Hun skriver: Som marxismen før den, definerer identitetspolitikken alt som politikk. Premisset her er total politisering. Det er ikke til nyansert debatt man bys, men krav og moraliserende sinne, … man er så krenket (særlig på andres vegne, min merkn) at ingen andre får komme til ordet (jfr det jeg har skrivet om utestengelse på livstid fra Verdidebatt i Vårt Land, se link under), og mot krenkelsestyranniet er det lite å stille opp, basert som det er på følelser. Man er krenket på vegne av historien … indianere, eskimoer …etc. Det er fint og riktig å være opptatt av sosial rettferdighet, men det finnes altså ingen kollektiv skyld i den vestlige tradisjon – det er alltid individer som handler, som har eventuell skyld og som skal ha straff. Synd og skyld er individuell. s 223
… en liten promille vil definere majoritetens begreper og livsverdier, realitet og lovverk. Og den vil gjøre dette ve å anklage majoriteten for rasisme, diskriminering, undertrykkelse etc. Dette er da minoritetstyranni … Aktivister … selvsensur blir resultatet; politisering av ideer og tanker – alt skal underlegges sensur. Få våger lenger å mene å mene noe annet enn det som er definert som den met korrekte mening, s 232 f.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
Matlary fortsatt: … Det ser ut til at den som legger press på en institusjons ledelse, får uttelling – men at ledelsen selv ikke har noen prinsipper å styre etter når en subjektiv opplevelse av krenkelse automatisk fører til et unnskyld, s 220.
(Kommentar: Jamfør dette med Morkens reaksjon på en trussel fra Morten Holm om å utestenge en saklig aktør på livstid, angivelig for å ha krenket Hadia Tajik som aldri ble spurt om ble krenket, og hvilket hun aldri har hevdet selv. Dette har jeg skrivet om tidligere her på bloggen, se noen av vedlagte lenker).
Matlary siterer fra Terje Tvedt: Den oppfatningen som lenge dominerte, var at alle folk i verden mer elle mindre ville bli som oss, om de fikk velge fritt. … Aktørene oppfattet seg som moralsk gode, og derfor var det umulig å trenge igjennom med kritikk – for det er jo moralsk godt og riktig å hjlepe med bistand, hjelpe flyktninger og nødstilte. Men en moralsk bærekraftig løsning må være realistisk, et resultat av vurdering av fakta, ikke følelser. Men hvis «det gode» definerer politikken, kommer «shaming»-mekanismen inn med en gang. Og hvis ens politiske interesse kan defineres som en rettighet, helst en ny menneskerettighet, løftes den ut av politikkens arena for debatt og uenighet og blir uangripelig … s 123.
En tidligere britisk ambassadør bemerket til meg at «you suffer from a moral superiority complex» … et merverdighetskompleks. Problemet er ikke bare moralismen vi holder oss med, men at den umuliggjør reell debatt … s 104
… det blir umulig å skille politikk fra resten av livet hvis «alt» er politikk. I tillegg blir avgjørelser basert på makt fordi rett ikke kan innholdsbestemmes. Var du egentlig diskriminert? Hvem skal vurdere det – du selv? s 222
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html
… sannhet eller fakta er ikke viktig, mulig og relevant, kun følelser. … Makt blir det eneste kriteriet for å definere politikk … s 212.
... s 189: Man visste hva som var politisk korrekt - altså akseptabelt for regimet - for sitt media, min merkn - . Ordene fikk nye betydning ...
Det vestlige demokrati trues altså ikke bare av sensur fra totalitære stater ... men av indre krefter, s 213
Matlary siterer Orban: Det liberale er at det ikke finnes noen normer for samfunnet, kun inidividuell frihet og internasjonal kapitalisme, mener han. "I et liveralt system er samfunn og nasjon kun et aggregat av konkurrerende individer. Det som holder dem sammen er kun grunnlaven og markedsøkonomien. Der det ikke finne noen nasjon, er det ikke noe fellesskap - bare indidividets forhold til staten, politiske rettigheter. Dette er det liberale demokrati. Det illiberale demokrati betyr at nasjonen finnes, historisk og kulturelt".
Kommentar 1: Og så kan man begynne å lure på om vi kan svelge "illeberalt demokrati" uten å sette det fast i halsen, for godt.
Kommentar 2: Det er disse mekanismen som nå er i full sving i Dagen, etter føringer fra Johannes Morken. Angrepene på Den russisk ortodokse kirke er neppe mer annet enn godhetsposering eller virtue signalling.
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nok-et-angrep-pa-den-russisk-ortodokse.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar