onsdag 9. oktober 2019

Håndhilsing som adiafora eller synd?


Håndhilsing, som doxa, har sin psykologi og sin sosiologi, ja, det dreier seg også om etikk, men for de fleste mest om etikette. Teologisk er håndhilsing, nekting av å håndhilse eller bekreftelse av håndhilsing (f eks fordi man anser den som en god og verdig tradisjon som man bør holde på og ikke desavuere), - i prinsippet et adiaforum, en likegyldighet sett i forhold til selve frelsen. Man blir hverken frelst eller fordømt på et håndtak, eller mangel på sådant.

Gud hverken dømmer eller frikjenner ut fra hvordan håndhilsingen skjer, hvem som håndhilser eller ikke, og Gud bryr seg ikke om ulike begrunnelser eller motiver man måtte ha for hvorfor man håndhilser og holder på eller avviser skikken.

Men håndhilsing dreier seg også om makt og kamp om «sjelene». En håndhilsen uttrykker dessuten det juridiske univers eller det store narrativ man tilhører, uansett hvor lenge håndhilsingen varer, uansett hvor fast, tørt eller klamt og dvaskt grepet er, uansett de umiddelbare og underliggende motiver for at man beveger seg inn i håndhilsingens implikasjoner i størst mulig perspektiv.   

Spørsmålet om håndhilsing kan derfor reduserer til et spørsmål om estetikk, dvs til et spørsmål om hvordan man skal forholde seg til ting og fenomener som relateres til «det som kommer inn i og med sansene». Håndhilsing er universelt sett oppfattet hverken som plikt eller rettighet. Det er ingen menneskerett å få håndhilse og det er ingen menneskerett å nekte noen å håndhilse. «Juridisk sett» er det heller ingen menneskerett å nekte noen å nekte håndhilsing.

Vi kan heller ikke utlede håndhilsingens legitimitet eller plikt ut fra naturretten. Det er med andre ord i utgangspunktet hverken naturlig eller unaturlig å håndhilse, selv om vi i den kulturkrets vi lever i, synes det er det mest naturlig av verden å håndhilse. Vi stusser derfor når noen nekter å ta oss i hånden som et uttrykk for en naturlig, godt innarbeidet og god gjerning. Når noen nekter å håndhilse på oss, blir vi ikke bare skuffet i øyeblikket, nei, vi drar det videre: Vi stiller spørsmålet: Ligger det implisitt i dette å nekte å håndhilse så å si en form for guddommelig sanksjonert respektløshet, en  innebygd eller a-priorisk guddommelig og universelt gyldig respektløshet en gang fora alle?

Spørsmålet er farlig å stille. Men det er umulig å forholde seg likegyldig til det. Alle er så å si involvert og dratt in i det, og det er faktisk absolutt umulig å reversere det tilbake til «null-sum» eller til en idyllisk ur-tilstand der spørsmålet ikke en gang eksisterte, selv for de av oss med de mest høyfrekventerte estetiske og etiske antenner.

Vi oppfatter håndhilsing som det uskyldigste av verden, men aner når vi tenker over det eller blir spurt at det her faktisk kan ligge mye tung symbolikk under. Et lite håndtrykk kan forteller mer om hva et menneske tror om verden og menneskene i sin alminnelighet enn mange ord. Vi går ut fra at håndhilsing er et uttrykk for et naturlig instinkt alle mennesker egentlig er født med.

Men hva hvis en person sier at han/hun har en menneskerett til å nekte å hilse med håndtrykk, spesielt på håndtrykk med en av det motsatte kjønn? Jo, vi tror at det er et brudd ikke bare på skikk og bruk, men også på menneskerettighetene, i og med at nektingen er uttrykk for kjønnsdiskriminering. Nektingen oppfattes dermed også som et brudd på likhetsprinsippet, og dermed prinsipper vi i henhold til Trump er gitt av Gud. (Det amerikanske folkets rettigheter som Gud har gitt dem: Folkets makt, stemmeretten deres, friheten deres, det andre grunnlovstillegget – som er retten til å bære våpen, religionen deres, militæret og grensemuren).

Vi fordømmer dermed nesten på impuls en slik sterkt negativ praksis eller performativ håndhilsingshandling. Den strider mot våre grunnleggende rettsprinsipper, ja, vår grunnleggende rettsoppfatning og vår generelle holdning til slike prinsipper - og mot prinsipper vi holdes oppe av, og som faktisk gir oss trygge referanser og preferansepunkter eller moralske kompass, om man vil, - prinsipper som vi tar for gitte en gang for alle, prinsipper som ikke kan overkjøres av menneskelig disposisjoner. Våre Menneskerettigheter sikrer oss mot at mennesket lager seg en såkalt positiv rett som bryter med og undergraver disse prinsippene. Vi er de facto juridisk forpliktet til ikke å lage oss «positiv rett» som stride mot de fundamentale menneskerettsprinsippene.  Terje Tvedt, prof Matlary naturrett naturlov menneskerett. Se oversettelse til norsk av Kairo-erklæringen

Like vel fins det i dag flere norske eller vestlige personer og grupper av personer blant oss som tar det for gitt at Menneskerettene rent juridisk og dermed også moralsk begrunnet kan overkjøres av slike «positive, menneskeskapte lover» ut fra pur hjertelighet og i form av toleranse bare kan skrote og forkaste. Disse personene må da dosere at vi skal tilstrebe og imitere, ja, underkaste oss en helt annen jurisdiksjon, nemlig helt andre menneskerettigheter, nemlig de islamske Menneskerettighetene.

Et prinsipp som bryter med våre Menneskerettigheter på dette området, er det prinsippet eller de lovene i islam som dikterer at det er synd å håndhilse på motsatt kjønn, (se under om aktuell fatwa).

I forhold til våre Menneskerettigheter blir slike «gudsforordninger» en positiv rett som undergraver Menneskerettigheten. (Når man ser at Allah ikke er identisk med den kristne Gud).
Personer som ut fra hjertelighet og gode emosjoner støtter og promoterer Menneskerettigheten samtidig som de støtter undergraving av de samme rettighetene, kommer da i et alvorlig dilemma. De presser oss inn i et paradoks, sitt eget paradoks, et paradoks som de ønsker og vil at vi alle skal akseptere med hele vår personlighet og bli en del av. Det skal mentalt integreres i oss.

Vi skal inderlig-gjøre oss denne «positive retten», eller internalisere den, - en rett og en plikt som altså ikke springer ut hverken fra Guds rett eller naturretten - , mener og preker disse personene. De øsker at vi skal stå i og holde ut i en grunnleggende selvmotsigelse, en inkonsistens. De vil at vi – i hvert fall tilsynelatende frivillig - skal gå inn og blir værende i det man i psykologien kaller kognitiv dissonans:

(En «talende» beskrivelse av dette fenomenet, av Mikale Jalving: En socialpsykolog ville nok sige, at de og vi lever fint med vores kognitive dissonans. Gabet mellem forestillinger og virkelighed betyder ikke længere det store for postmoderne vesteuropæere, slet ikke for de karrierebevidste. I gamle dage ville forskellen mellem idealitet og adfærd have forårsaget psykosocialt ubehag og rystelser, men ikke i dag. Vi lever fint med at være galt afmarcherede, og mange formår tilmed at gøre det til en levevej).

De samme personer – av meg gjerne kalt hypermagikere - krever av oss at vi skal utvikle vennskap, og det innebærer at de krever det umulige av oss, for vennskap kan aldri kreves, eller forutsettes, eller påtvinges noen, med mindre man må leve hele livet i en totalitær stat, for vennskap er elt naturlig sett noe som gir seg uten tvang og forførelse. Det følger så å si av naturretten. (Motsatt i islam hvor Allah prima facie forbyr muslimer å ta ikke-muslimer til venner).
Disse vestlige prinsippene er selvinnlysende, de sier seg selv som det sier seg selv, for å si det på den måten. Og alle kulturer utenom islam synes å kunne akseptere dette selvinnlysende menneskelige fenomen og denne universelle innsikt i alt det menneskelige og allmennmenneskelige.

Men hva skjer og hvem bøyer seg høflig og gjerne med lua i handa? De krever åpenhet, vennskapelighet, forståelse, toleranse, empati og bindende vennskap overfor denne – islamdikterte – «positive retten», som de implisitt mener står over naturretten og de lovene som har sitt fundament fra Gud, slik Trump sier, (til stor forargelse for disse personene, vil vi tro).

Kan det hele beror på en misforståelse? Kan det heller forklares med uvitenhet? Nei, disse personene, disse hypermagikerne, kan ikke ha unngått å få med seg at de muslimske rettighetene selv mener seg selv å stå over de Menneskerettighetene Europa og Vesten har som grunnlag, middel og mål. De bryter både ideologisk, psykologisk og sosiologisk med disse vestlige prinsippene. Ved å beskylde noen for å være intolerant, islamofob eller rasist der det uttrykkes et klart standpunkt mot håndhilsingsnekt, underlegger disse islam-apologetiske personene seg faktisk ikke bare muslimske tradisjoner, islamsk etikette og skikk og bruk, men også alt det rent juridiske og dermed også teologisk forpliktende som automatisk følger med, som en integrert part i denne «organismen» - Allah og profetens evige og uforanderlig lov. De mener tydelig vis også at dette skal gjelde preskriptivt eller normativt også for alle ikke-muslimer i landet. (De mener antakelig – med en helt formal begrunnelse - heller ikke at dette virkelig er en form for preskriptiv eller normativ ekstremisme, ikke bare deskriptiv ekstremisme, i og med at islam som system neppe kan fraskrive seg en beskrivelse som ekstrem pr se, skal man følge f eks Lars Gules definisjoner av ekstremisme.


For disse hypermagikerne kan ikke nekte for at alle deler av islam omfatter nettopp alle deler av islam, fordi islam pr se ikke kan være delt, men må være hel, i et kontinuum på Allah’s og profetens vilkår, rett og slett fordi islam i kraft av å være islam ikke kan la seg dele opp eller inndeles eller oppstykkes i hver for seg isolerte og segmenterte etter vilkårlighetens sted- og tidsegne behov. De kan neppe skjønne alvoret. De gjør egne emosjoner til et universelt fundament som de facto underkaster seg islam både som politisk ideologi og som «religion». Og runnen er at de selvbetjent og blindt selvbeleilig og velvillig har «glemt» å tenke  klassisk og befriende juridico-juridico.

(Jeg presiserer at å tenke juridico-religico ikke er identisk med å tenke slik vi i vår aktuelle forestillingsverden vanlig vis tror advokatene og prestene eller teologene tenker, altså slik en advokat eller en prest i sitt daglige virke automatisk antas å tenke og fokusere, og slik man forventer disse skal gjøre, ut fra helt tilvante, ordinære og kategoriske rolleforventninger).

Poeng og foreløpig konklusjon: Hypermagikerne vil ikke se og ta konsekvensen av å se, at de, også når det gjelder noe så uskyldig som håndhilsnekt, faktisk setter de europeiske eller vestlige og naturlige menneskerettene eller menneskerettighetene lavere enn det de setter de muslimske såkalte menneskerettighetene (ifølge f eks Kairoerklæringen fra 1981, som rundt 60 muslimske land har vedtatt som bindende og uforanderlig konstitusjon).

Og i og med dette «grepet» - som er et «misgrep» - om det hele, gjør disse hypermagikerne samtidig disse vestlige og naturlige rettene og rettigheten om fra å være naturlover gitt oss av Gud, og til lover som speiler Guds standarder og karakter, om til å være rent positive lover, gitt oss av menneskene vilkårlig og for tilfellet og alene. Denne tilnærmingen og denne approbriasjonen passer seg i vårt «klima» av i dag godt for vestlige venstresosialister og ateister, over hele «fjøla», den for dem optimale kontekst hvor den nå måtte oppstå på en måte som kan fremme deres egen ideologi og partikulære interesser, både på det personlig og på det kollektive eller kommunitaristiske nivå, se her, også om Vesten og treenigheten).

Det de ikke skjønner er, at de underlegger seg Allah’s karakter og standarder, og de er helt andre standarder enn de den kristen Gud har og uttrykker, og som er bygget inn i de spesielt og unike vestlige menneskerettserklæringene og de konstitusjoner de vestlige demokratier bygger på og ærer.

De forstår ikke at de er utsatt for og innviklet i en langsomt fremadskridende dhimmifiseringsprosess, og at de faktisk - og de jure - velger å vikle seg inn i, - en prosess som er like tydelig som transparent for den som uredd og ikke-fobisk makter å se og stille essensielle spørsmål ved den parallelle offentlige islamiseringsprosessen vi er inne i og til daglig er vitne til.

Det som skjer i den pågående åndelige kampen «i himmelrommet», som Paulus snakker om, er en knipetangmanøver for oss, en felle som hypermagikeren mer enn villig lar seg lokke inn i og hvor han faktisk trives og blomstrer i, fordi han som hypermagiker og ikke kan annet. Islamiseringen er med andre ord en parallell prosess til en pågående dhimmifiseringsprosess. For disse to trendene henger sammen og kan ikke skilles fra hverandre. Den har egentlig «to horn», mens hypermagikeren bare ser det ene hornet. Den appellerer til subliminale mentale faktorer, til det «underbevisste», til transcendentale og agensielle faktorer og kategorier. Den fremtrer derfor ved å forbli skjult for de fleste derfor som helt usynlig, helt likegyldig og derfor helt ufarlig.

Poenget er at det ikke torde være likegyldig hvilken Gud man underlegger seg, slik mange velger å tro og innbiller seg det er. 

Når muslimer nekter, så er det uttrykk for skepsis og forakt. (Det fins bindende tekster i islam som til og med og ute blygsel og forbehold faktisk eller de jure påbyr muslimer å hate! I seg selv viser dette  at Allah og profeten egentlig ikke har mye respekt for det enkelte menneskets tanker, individuelle følelsesliv og generelle holdninger stilt overfor kontakt- og utviklingsmuligheter med «de andre». Og overfor det i Vesten og på et kristent fundament unike individuelle menneskeverdet.

På Profetens Ummah sin hjemmeside heter det:
«Ett av de viktigste prinsippene i Islam er å elske for Allahs skyld og å hate for Allahs skyld. Dette er kjent som al walaa wal baraa. Profeten (fvmh) sa at ‘Den sterkeste form for imaan er å ha troskap, nærhet, fiendskap og dissosiasjon for Allahs skyld. Og å elske og å hate for Allahs sak’». Plikt til å hate og her hjemmeside og mer om plikt til å hate

For en muslim blir forsvar av nekting sett på som en guddommelig forordning han kan føle seg «frelsesviss» på, og som et håndfast, utvetydig og sikkert bevis på egen kulturs eller religions overlegenhet. Muslimer som nekter å håndhilse ser på håndhilsingen som en synd, en synd mot Allah og profeten.

For et vestlig «hode» er det imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å forstå hva en synd mot det guddommelige innebærer for den enkelte og for gruppen eller populasjonen. Vestens sekularisme og sekulariseringen og – med den: islamiseringen av kristne samfunn, menigheter og kirker - har «sørget» for den sørgelige tilstand at synden bagatelliseres eller reduseres til et «fenomen» som faktisk ikke eksiterer, idet synd identifiseres med sitt ontologiske fravær. Altfor mange kristne makter derfor ikke å se synden, hva enten den innordnes under islam eller i kristendommen, som noe reelt og i denne sammenhengen noe reelt og eksistensielt helsebringende og personlighetsstyrkende. Synden betraktes faktisk nå som adiafora i seg selv. Det følger da logisk at mange kristne går rundt uten en reelt virkende «vaksine» mot å bi oppslukt av islam proper, en «vaksine» ortodoks kristendom per se vil utgjøre og sørge for i den troende selv, der kristendommen blir rett forstått, (som et het i gamle dager).

Factum est: Jo mindre kristen synd i syn og syne, dess mer islam i sinn og skinn. 
(Se forresten vår artikkelserie her på bloggen om Synden og syndene i kristendom og islam under diverse nummererte etiketter).

Bakkevig «vil» at vi skal gjøre oss fortjent til det, å bli ydmyket, altså, tragi-ironisk sett, og paradoksalt nok. Han tror at denne form for ydmykhet egentlig er et uttrykk for sann ydmykhet, det motsatte av hovmod. Men er det dét? Nei, ikke hvis vi skal legge de objektive fakta til grunn og de er at i et trosperspektiv som når som helst kan manifistere eller konkretisere seg i praktiske og konkrete politiske og gjerne blodige prosesser, at: Allah setter alle muslimer over alle andre som ikke er muslimer.

For ordens skyld må vi her opplyse at den nåværende prins Muhammed Salman i Saudi-Arabia tydeligvis ikke har noe problem med å håndhilse på kvinner, kvinner som til og med ikke er heldekkende kledd. Han hilste da også på tidl. statsminister Theresa May for ikke lenge siden: her
Det må også opplyses om at det har foreligget en fatwa – antakelig avfattet i Europa - fra for en tid siden og hvor det kommer frem at håndhilsing kan være helt OK for Allah og profeten, se under.
Så hva kan dette betyr for det «bildet» vi har tegnet oss av islam per se? Jo, det bekrefter at islam har mange ansikter og hvilket ansikt vi ser til enhver tid, kan endre seg over tid. Samtidig som ansiktene er svært forskjellige og uttrykker ulke ting, ja, kanskje til og med ulike vesenssider ved islam; men dette er bare på overflatene. Det går an å komme stadig nærmere enn vesensbestemmelse av islam. At ansiktene endrer seg, tar nye og uventede former, kan være en integrert «del» av islam.

Forvandlinger på overflaten sier noe vesentlig om hva islam er under overflatene. Det må finnes et fundament som ikke endrer seg og som – insha Allah, som det heter – ikke kan og ikke vil eller ikke makter å forandre seg, i seg selv et tegn på selve urokkeligheten i islam.
Det fins ingen tegn på fullstendig metamorfose eller radikal forandring – til det bedre - , akkurat som det heller ikke fins mulighet for metamorfose i den ortodokse kristne tro med alt hva den innebærer av virkelighetsoppfatning, verdi- og menneske syn, og ikke minst guds-oppfatning. Og det er på dette grunn-nivå vi må søke, skal vi unngå å bli slukt på av islam proper. For det er her kontrasten vil vise seg og det er her vi må på ny må fine vår identitet som folk og nasjon.

Mange frykter imidlertid at vi ikke skal gå langt nok motsatt vei, og disse ønsker og vil faktisk at vi skal gå stadig mer opp i islam og alle de uttrykk islam representer. Det har faktisk betydning at vi i tillegg til å bevisstgjøre oss hva islam innebærer og vil medføre på fundamentnivå, må bevisstgjøre oss på at «tar vi den, så tar vi den»: At det er gjennom først å tilegne oss overflatene av islam at vi faktisk begir oss ned mot den islamske tros grunnfjell siden, eller lar oss dra nedover, uten at vi er klar over det, for å si det slik. Og selv om vi der nede på grunnfjellet måtte tro at vi kan distansere oss fra islam, kan det lett hende at selve grunnfjellet binder oss mer enn vi i utgangspunktet ville trodd at det var mulig å komme.

I det følgende skal vi kommentere en kronikk den innflytelsesrike, kristne teologen Trond Bakkevig nylig la ut på Verdidebatt. Kronikken i seg selv, dens vinklinger og normeringer, bekrefter både Bakkevigs eget «postmoderne» trosgrunnlag og muslimenes eget «reaksjonære» trosgrunnlag, og den islamske tros innhold, ved at Bakkevig underkaster seg islam med et vennlig smil overfor både muslim som ikke muslim.

Bakkevig trengte ikke å begå denne kronikken på den måten han begikk den på. Hans kritikk viser seg å være helt uberettiget. Den er en uheldig og unødvendig personfiksering på bekostning av hva selve saken dreier seg om. Det viser hvor dypt Bakkevigs «autentiske hat» mot slike som Sylvi Listhaug stikker og hvor forutinntatt han egentlig er. Det er nesten vondt å tenke på at en slik forutinntatthet mot en person faktisk kan bidra til å sløve Bakkevigs generelle kognitive evner til å skaffe seg et «adekvat» bilde av hva som skjer og hva tegnene i tiden virkelig betyr og innebærer.

(Bakkevig som person er her ikke det viktigste. Det viktig er å se og få sagt i hvilken grad han suger opp i seg tenkemåter og tankeforutsetninger som «hegemonerer» i store deler av befolkningen, «hegemoniserende» tanker som ikke nødvendig vis er moralsk uangripelige, men som like fullt konstituerer holdningsmønstre og reaksjonsstrukturer … ).

Det er for så vidt også oppsiktsvekkende at Bakkevig ikke nevner noe om en relativt nylig avfattede fatwa som i klartekst tillater muslimske menn å håndhilse på ikke-muslimske kvinner. Bakkevig burde ha tatt hensyn til denne fatwaen, for den viser at håndhilsing faktisk, i «frelsesperspektiv», av Allah, betraktes som et adiaforum, altså en troslikegyldig ting eller et irrelevant kriterium ved bestemmelsen av hva som skal regnes for rett tro. Bakkevig burde dermed ha vinklet kronikken sin mot denne muligheten som et middel for muslimer til å tilpasse seg våre skikker og våre begrunnelser, i stedet for å angripe og forsøke å demonisere Sylvi Listhaug.

Bakkevig burde støtte Listhaug ved å forklare og grunngi hennes høyst legitime skepsis mot håndhils-nekting på islamsk grunnlag, via fatwaen. Fatwaen viser at Listhaug har rett og Bakkevig tar feil. Hans kronikk ville da både av muslimer og ikke-muslimer kunne oppfattes som mer kompromissvillig og mer forstandig, og mindre fordømmende, en vinkel som Bakkevig jo ellers forfekter som eksemplarisk og moralsk korrekt. Bakkevig skjønner ikke at islam faktisk blir mer spiselig med fatwaen enn uten. Når Bakkevig ikke tar hensyn til fatwaen, viser det at han er i stand til å gå veldig langt i beskytte seg selv mot saklig og informert islamkritikk, en strategi som bare kan bunne i irrasjonell frykt. Han kommer i skade for å støtte «streng» islam uten å behøve å gjøre det. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å angripe en politisk motstander og hvor politisk korrekt hans syn på islam er. For Bakkevig er politikk tydeligvis viktigere enn teologi, hvilket er en posisjon som forteller mye om Den norske kirkes selvfortryllende syn på alt som har med islam og muslimer å gjøre.

Et annet aspekt i dette komplekset er at Bakkevigs kronikk helt bortser fra og derfor ikke inkluderer er takfir-prinsippet i islam, et prinsipp som «rir» muslimer i stor grad over hele verden, nemlig den plikten muslimer har på hverandre til å erklære sin motpart for kuffar, dvs vantro. For det de muslimene som nekter å håndhilse gjør, eller lar være å gjøre, er faktisk å erklære alle muslimer som godtar håndhilsing for - de jure og a la islam - , å være ikke-muslimer, dvs vantro.

Spørsmålet om takfir i slike tilfeller skal ha gyldighet, blir imidlertid av muslimer flest bagatellisert: Man tar ikke den fulle konsekvens av et slikt syn, av nødvendigheten av en slik takfir, forståelig nok. Man nøyer seg med å være lokalt rettroende, ut fra tradisjon og skikk, hvilket jo isolert sett blir tolerert av «de lærde». (Å tolerere kulturelt betingede særegenheter, gir ofte islam et ry på seg for å være en prinsipielt tolerant religion per se, altså av vesen, og da mye mer tolerant enn kristendommen er.  Dette hevdes paradoksalt nok med stor, utholdende og pågående styrke og lyst av folk som ellers både så å si er helt uten humor for anledningen og samtidig livredde for å definere islams essens!).

Og dessuten: Det synes å være stor enighet blant lærde muslimer om at muslimer skal følge loven i det land de kommer til og slår seg ned i, - i hvert fall så lenge de ikke kommer i en posisjon som kan rokke maktbalansen og gjeldende «harmoni» i disse samfunnene. Bare den allmenne enighet om dette, skulle tilsi at håndhilsingsnekt burde anses for å være et nokså ubetydelig spørsmål som for så vidt er ganske irrelevant. Nekten kan med andre ord lett sees på som «en fillesak» for muslim så vel som for ikke-muslim, hvis man da ikke kan beskyldes for å g løs på de innebygde og derfor essensielle toleransegrenser som sies å være en integrert del av islam. Det foreligger med andre ord alltids en fare for å bli utsatt for kritikk for å kritisere eller fokusere på det urimelige i dette for en muslim å kunne påberope seg en «menneskerett» for å kunne nekte å håndhilse.

Men prinsippet er likevel viktig å ha for øyet. En detalj som dette kan like vel ha stor påvirkning i situasjoner hvor interessemotsetninger skjerper seg med og da med påfølgende økning av risikoen for å slå ut i full «borgerkrig» i fredens hus, dar-el-salam. Takfir i seg selv innebærer en kontinuerlig fare for at islam nær sagt når som helst kan forvandles fra et fredens- til et krigens hus, et hus som ifølge islam per se da både de facto og de jure a la islam er et krigens hus og da et hus for i hvert fall in situ potensielt erklærte vantro.   

Et a propos: Å nekte håndhilsing er ikke kristent, dvs det er ikke en kristenplikt foreskrevet av Herren å nekte noen å håndhilse. Å utføre håndhilsing er heller ingen spesielt kristenplikt, selv om det er «veldig» vestlig å håndhilse, men det er heller ikke på noen måte «korrekt kristent» å normere slutt på all håndhilsing, dvs når autoritetspersoner i menighetene pålegger sin disipler og andre å akseptere håndhilsingsnekt.

Man kan ikke frivillig og naturlig slutte med å ville håndhilse og ta denne negative utgave av håndhilsen som et uttrykk for de beste intensjoner og de beste emosjoner, dvs en form for from kristentro som alle troende bør ta for god fisk, i den tro at å nekte noen å ikke håndhilse er mer fromt og kristent enn å bekrefte håndhilsing som norm og regel.

Bakkevig synes å tro at det er like eller mer kristent å ikke håndhilse enn nettopp å håndhilse.

For et vestlig «hode» er det imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å forstå hva en synd mot det guddommelige innebærer for den enkelte og for gruppen eller populasjonen. Vestens sekularisme og sekulariseringen og – med den: islamiseringen av kristne samfunn, menigheter og kirker - har «sørget» for den sørgelige tilstand at synden bagatelliseres eller reduseres til et «fenomen» som faktisk ikke eksiterer, idet synd identifiseres med sitt ontologiske fravær.
Altfor mange kristne makter derfor ikke å se synden, hva enten den innordnes under islam eller i kristendommen, som noe reelt og i denne sammenhengen noe reelt og eksistensielt helsebringende og personlighetsstyrkende. Synden betraktes faktisk nå som adiafora i seg selv.

Det følger da logisk at mange kristne går rundt uten en reelt virkende «vaksine» mot å bi oppslukt av islam proper, en «vaksine» ortodoks kristendom per se vil utgjøre og sørge for i den troende selv, der kristendommen blir rett forstått, (som et het i gamle dager).

Factum est: Jo mindre kristen synd i syn og syne, dess mer islam i sinn og skinn. 
(Se forresten vår artikkelserie her på bloggen om Synden og syndene i kristendom og islam under diverse nummererte etiketter).

Bakkevig «vil» at vi skal gjøre oss fortjent til det, å bli ydmyket, altså, tragi-ironisk sett, og paradoksalt nok. Han tror at denne form for ydmykhet egentlig er et uttrykk for sann ydmykhet, det motsatte av hovmod. Men er det det? Nei, ikke hvis vi skal legge de objektive fakta til grunn og de er at i et trosperspektiv som når som helst kan manifistere eller konkretisere seg i praktiske og konkrete politiske og gjerne blodige prosesser, at: Allah setter alle muslimer over alle andre som ikke er muslimer.

For ordens skyld må vi her opplyse at den nåværende prins Muhammed Salman i Saudi-Arabia tydeligvis ikke har noe problem med å håndhilse på kvinner, kvinner som til og med ikke er heldekkende kledd. Han hilste da også på tidl. statsminister Theresa May for ikke lenge siden: her
Det må også opplyses om at det har foreligget en fatwa – antakelig avfattet i Europa - fra for en tid siden og hvor det kommer frem at håndhilsing kan være helt OK for Allah og profeten, se under.
Så hva kan dette betyr for det «bildet» vi har tegnet oss av islam per se? Jo, det bekrefter at islam har mange ansikter og hvilket ansikt vi ser til enhver tid, kan endre seg over tid. Samtidig som ansiktene er svært forskjellige og uttrykker ulke ting, ja, kanskje til og med ulike vesenssider ved islam; men dette er bare på overflatene. Det går an å komme stadig nærmere enn vesensbestemmelse av islam. At ansiktene endrer seg, tar nye og uventede former, kan være en integrert «del» av islam. Forvandlinger på overflaten sier noe vesentlig om hva islam er under overflatene. Det må finnes et fundament som ikke endrer seg og som – insha Allah, som det heter – ikke kan og ikke vil eller ikke makter å forandre seg, i seg selv et tegn på selve urokkeligheten i islam. Det fins ingen tegn på fullstendig metamorfose eller radikal forandring – til det bedre - , akkurat som det heller ikke fins mulighet for metamorfose i den ortodokse kristne tro med alt hva den innebærer av virkelighetsoppfatning, verdi- og menneske syn, og ikke minst guds-oppfatning. Og det er på dette grunn-nivå vi må søke, skal vi unngå å bli slukt på av islam proper. For det er her kontrasten vil vise seg og det er her vi må på ny må fine vår identitet som folk og nasjon.

Mange frykter imidlertid at vi ikke skal gå langt nok motsatt vei, og disse ønsker og vil faktisk at vi skal gå stadig mer opp i islam og alle de uttrykk islam representer. Det har faktisk betydning at vi i tillegg til å bevisstgjøre oss hva islam innebærer og vil medføre på fundamentnivå, må bevisstgjøre oss på at «tar vi den, så tar vi den»: At det er gjennom først å tilegne oss overflatene av islam at vi faktisk begir oss ned mot den islamske tros grunnfjell siden, eller lar oss dra nedover, uten at vi er klar over det, for å si det slik. Og selv om vi der nede på grunnfjellet måtte tro at vi kan distansere oss fra islam, kan det lett hende at selve grunnfjellet binder oss mer enn vi i utgangspunktet ville trodd at det var mulig å komme.
-
Så konkret til Trond Bakkevigs kronikk: Ord som truer vår religionsfrihet: Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug utfordrer religionsfriheten, (VD 21019).

‘I Norge spiser vi svinekjøtt!’ sa folkehelseminister Sylvi Listhaug, og glemte i farten at Grunnlovens jødeparagraf ble opphevet i 1851. Enda en gang skulle jødene få høre at de ikke er norske. Islam var skyteskiven, jødene kom med i dragsuget.

Kommentar: Listhaug påstår ikke at jøder ikke er – eller ikke kan være - norske. Å påstå det motsatte, som Bakkevig gjør, er en tilsnikelse. Han konstruerer en stråmann. På en demoniserende måte. Han går «utenpå folkeskikken». Han er ufin, dømer på fiktivt grunnlag. Han er hypermagiker.

Bakkevig: Det samme gjelder håndhilsingen. Enhver som har vært i Israel og Palestina, vet at du ser på den andres håndbevegelser før du eventuelt rekker frem din egen for å hilse. Det samme er tilfelle i kulturer preget av buddhismen, som for eksempel Japan.

Kommentar: Her sluttet Bakkevig fra et fjernt er til et nært, herværende, bør. Med dette gjør Bakkevig seg til en person drives frem av ønsket om å dytte moral og etikette på noen som ikke har bedt om det og som har gode grunner for å nekte å følge hans preskriptive venstre-ekstremisme.

I Aftenposten den 26.9 kan vi lese at stortingsrepresentant for Frp, Jon Engen-Helgheim, kaller dette skikker som er basert på et utdatert og diskriminerende kvinnesyn. Tja, det kan faktisk hende den samme skikken også har å gjøre med synet på menn.

Kommentar: Og hva er feil med å se det slik og stille spørsmål ut fra dette perspektivet?
Vi venter spent på Bakkevigs utlegning av sin omvendte rasisme:

Bakkevig: Hilseskikker som ikke er å ta hverandre i hendene, er utbredt over store deler av verden. Noen begrunner slike skikker med religion, andre er preget av sin kultur. Ja, vi tar hverandre vanligvis i hendene når vi hilser her i Norge, men det er vanskelig å forstå at vi undergraver norsk kultur ved å vise respekt for folk som har en annen kultur eller religion. Friheten til selv å velge hvordan du går den andre i møte handler om selvrespekt og religionsfrihet.

Kommentar: Det er altså vanskelig for Bakkevig å «forstå». Dette faktum i seg selv skal så gi ham moralsk hjemmel for å fordømme de som virkelig ser og forstår at vår kultur faktisk r i ferd med å bli eller kan bli undergravd, at de små drypp kan gjøre en stor å.
Bakkevig forteller her nærmest at han ønsker at vi blir som Midt-Østen. Han ser ikke noe problematisk i dette, snarer tvert imot. Han ønsker MØ i hele sin bredde, hele sin dybde og med alt sitt vesen skal overta, slik at vi slipper å ha folk som synes det er respektløst å nekte å håndhilse, slik skikken i vårt land har vær i uminnelige tider. Bakkevigs koko-syn: Å mene at det er respektløst av muslimen å nekte å håndhilse, er en uhyrlighet for Bakkevig. Regner han seg selv som norsk, forresten? Han må mene ta det er respektløst av ikke-muslimer til å la seg presse til ikke å håndhilse.
Dette er verden snudd på hodet. Respekten går bare enveis for Bakkevig. Det er gått moral i det fra hans side. Og det moralsk riktige er å  la seg presse til å tro at man er respektløs hvis man mener at det er respektløst når muslimer nekter å håndhilse. (Å konfrontere en person med at det han gjør og står for er respektløst, kan nettopp være et uttrykk for stor respekt for vedkommende).

Det Bakkevig gjør er, å forlange at vi ikkemuslimer skal gjøre oss respektert ved å «disrespektere» egne skikker, på egen mark. Han vil ha oss til å bli «helt på jordet». Han må tro at Listhaug mener at hun vet best alene og at hennes kultur nærmest universalistisk derfor er overlegen eller bedre enn den kulturen og den religionen som nekter muslimene å håndhilse. Og hvis Listhaug mener dette, så er hun moralsk underlegen, faktisk, i Bakkevigs øyne. Hun har ikke noe bedre å fare med, nei, hun har tvert imot noe langt semrere eller dårlige å fare med, noe hun vil pådytte andre, noe hun ikke har rett til, fordi hun skal bære skyld for «den hvite manns byrde». Bakkevig vil ikke pådytte muslimene våre skikker, vår form for hilsen, antakelig fordi han tror at han selv nå virkelig bærer skyldebyrden for «den hvite manns byrde» og at han dermed faktisk er mindre skyldig enn Listhaug er. Han er renere, mer bevisst, mer i pakt med tidens moral, en moral han med sitt ondsinnede utspill vil forbedre, nær sagt koste hva det koste vil. Han tror at jo bedre han lykkes i dette «stykket»- som er å demonisere og «karakterdrepe» Listhaug. Han har dermed satt seg over Listhaug, fått er moralsk overtak på henne, fordi han da må mene at hans syn er moralsk overlegent, hvilket selvsagt er en illusjon, hvis forankring springer frem av Bakkevigs grunnløse selvforherligelse.  Bakkevig tråkker på Listhaug for å kunne skinne med «seierskransen» trygt plantet på eget hodet, plassert der med stor iver og overbevisning av ham selv.  Han kaster henne under bussen og med henne hel den kulturen vi har bygget på, en kultursom igjen har bygget på en skikk som kristendommen alltid har akseptert som uttrykk for fred og fordragelighet, ja, enighet, til tross. En håndhilsen var som et «amen», som en begynnelse og en avslutning på en «deal» eller en pakt, om så det var et vennskap, som i grunnen ikke trenger noen «deal», men bare bekreftelse på vennskapet, en talehandling som bekreftelse på det alle ordene ikke kunne utsi. 

Bakkevig er hypermagiker: Hans ytre handling skal vise at han støtter «de svake». Dette vil gi ham større magi, flere ytre kriterier på å ville det gode. Listhaug gir ham det rette alibi og det riktig motiv til rett tid, stilt overfor «publikums» dom, slik Bakkevig ser den for seg i sin forestillingsverden.  Se også Hypermagi, følelser og emosjoner
-
Bakkevig: Hege Storhaug i Human Rights Service hevder i et debattinnlegg i Aftenposten den 26.9 at det er et tegn på islamisering at arbeids- og studiesteder lar muslimer ha egne bønnerom. Hun kritiserer også Stavanger kommune for at de legger til rette for byggingen av en moské.
I Norge har regjering og Storting vedtatt at det vil føre en aktiv, støttende religionspolitikk, slik det er formulert i den kirkerådsoppnevnte utredningen om stat og kirke. Utredningen mente at en slik religionspolitikk ville gi religionsfriheten de beste vilkår og fordi tros- og livssynssamfunn skal være positive, byggende deler av det norske samfunn. Derfor er det bra når viktige samfunnsinstitusjoner legger til rette for at det kan skje.

Kommentar: Bakkevigs fundament er Kirkerådets utredning som mente … . Dette er et sirkelargument og frembringe ingen «hard facts», bare tom synsing, på linje med: Jeg ønsker at alle skal bli glade og fornøyde og de som ikke mener det er – idioter? – eller til og med slemme idioter? (se under). Han mener at «utredningen har rett» og derfor har han selv rett. Han ser ut til å mene at Storhaug mener at bønnerom må forbys og at det må forbys å legge til rette for bygging av moske.
Dette er feil og en grov insinuasjon. En falsk påstand fremsatt antakelig for å inkriminere Storhaug i det mist fordelaktigs lys han kan fremskaffe for anledningen, nær sagt til å brunbeise henne.
-
Bakkevig: Storhaug skiller mellom «julaftenkristne» - (eller kanskje bedre: julaftenmuslimer) - og andre muslimer. Hun mener (antar) at muslimer som regelmessig går i moskéen er alle de andre, (kan mistenkes for å være mer salafistisk orientert, og deremd potensielt farligere enn julaftenmuslimer, i hvert fall på lang sikt) …. Det finnes helt sikkert muslimer som ønsker at den norske befolkning kollektivt skal hengi seg til islam … mange av oss kristne som kunne ønske at hele den norske befolkning kollektivt ville regelmessig gå til kirke. Vi tror ganske enkelt at Jesus er verdens frelser.
Men at noen tror at ens egen religion er sann, og håper at andre skal tro det samme, gir intet grunnlag for teorier om at vårt samfunn blir tvangsmessig kristianisert eller islamisert.

Kommentar:
Har Storhaug hevdet at vårt samfunn blir tvangsmessige kristianisert eller islamisert?
Svar: Nei. Bakkevigs kamp mot vindmøller får det til å gå rundt for ham, han kommer ikke ut av «gutterommet» og sin egen boble.
-
Bakkevig: Det norske samfunn vil legge til rette for at mennesker skal kunne leve i lydighet mot, og kunne praktisere sin egen tro. Tanken bak en slik politikk er at tros- og livssynssamfunn kan og bør bidra til å bygge gode lokalsamfunn. Det kan de gjøre ved å lage trygge møteplasser som formidler gode og byggende fellesverdier. I vår Grunnlov er slike verdier nedfelt gjennom stikkordene: demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Til sammen er dette verdier som sikrer det enkelte menneskets verd og rettigheter.

Kommentar:
Her tillegger Bakkevig Storhaug revolusjonære motiver. Hun beskyldes for å være imot demokratiet, rettssikkerheten og menneskerettigheten. Og at hun ikke er interessert i å sikre det enkeltes menneske verd og rettigheter.
Bakkevig skjønner ikke at jo mer feil enn det han påstår, kan det ikke bli.
-
Bakkevig: Den jødiske litteraturviter Viktor Klemperer ga i 1947 ut en bok om Det tredje rikets språk. Han skrev: «Ord kan være små doser med arsenikk, de svelges uten at vi merker det, de ser ikke ut til å ha noen virkning, og så etter litt tid setter den giftige reaksjonen inn».
Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug velger de farlige ordene. De som forgifter. Når de omtaler en religion sammen med negative adjektiver, rammer de alle som tilhører den religionen. De beveger seg på grensen til å utfordre en verdi som vår vestlige verden holder som en av de viktigste: Religionsfrihet.
Det er en frihet som bare skal møte grenser når den brukes til å skade, forulempe, tvinge eller drive terror i religionens navn. Svinekjøtt, hilsing, kosher- og halalmat, eller bønnerom handler ikke om slikt. Det handler om alminnelig høflighet, gjensidig og religionsfrihet.

Kommentar: LOL. Dette holder ikke Bakkevig. Hvordan skal du klare å snakke deg ut av dette? Jeg gidder ikke engang forsøke å begrunne min kommentar og mitt spørsmål her. Jeg må dessverre forutsette at du ikke er helt i par.


Vi legger i det følgende ut kopier av noe av alt det som ble skrevet i forbindelse med «håndhilsingsnekting-sakene» de siste par år. Her inkluderes Trond Bakkevigs sure kommentarer på Verdidebatt, den såkalt kristne avisen Vårt Land, sitt selvstrippende dhimmiorienterte debattforum, et forum som tydelig viser sin legning for å please islam i stedet for å fremme kristen tro. Jeg knytter noen kommentarer til hvert innlegg hver for seg:

Tatt fra Gjenstridig:

Radikalt håndtrykksbesvær, Av Nina Hjerpset-Østlie 4. oktober 2019, kl. 10:49
I desember 2018 vedtok Danmarks daværende borgerlige regjering den såkalte håndtrykksloven, som forplikter personer som søker om dansk statsborgerskap å ta enten en borgermester eller en embedsmann i hånden ved en offisiell grunnlovsseremoni. Loven vakte bestyrtelse på venstresiden,
… vi skal da slett ikke bruke tiden på å skrive paragrafer om håndtrykk, skrev for eksempel politisk leder for Det radikale Venstre Morten Østergaard på Facebook.
Å lage lover løser jo ingen verdens ting!

Medlem av Folketinget Ida Auken, som nylig fikk besøk av en imam som ikke ville håndhilse. – Mannen som kom inn på mitt kontor var tydeligvis en idiot!,… . Forleden fikk jeg besøk på mitt kontor av en representant for en moskè i Københavnsområdet. ... Underveis sier han plutselig: «jeg vil helst også unngå å trykke hånd med kvinner». Jeg spør: «Jamen, du trykket jo hånden min da vi møttes?» Han sier: «Ja, det gjør jeg når folk ikke vet det, men nå vet du det». «Ja, for nå vet du det. Og det regner jeg med at du respekterer».

Auken blir rasende. Hun skriver: «Dels føler jeg meg som kvinne nærmest spedalsk når hånden min blir sett på som noe som fra nå av ikke må komme i nærheten av ham. Dels blir jeg vred over at han tillater seg å komme inn i demokratiets høyborg og nekte å ta meg i hånden fordi jeg er kvinne».
Hun fortsetter: «Jeg forteller ham at han ikke har noen rett til å sette meg i denne situasjonen. Det er dypt respektløst overfor meg og overfor demokratiet. Jeg er åpenbart så uren i hans verden at han også vil bli tilskitnet hvis jeg rører ved hans hånd.

Auken fortsetter: «Det som opprører meg mest ved denne mannens holdning er at han forsøker å skjule sin ringeakt for kvinner ved å pakke det inn i alt mulig vrøvl om å være ærbar og respektere det annet kjønn». I gamle dager var idioten den som bare kunne se sitt eget private perspektiv og ikke det offentliges eller fellesskapets perspektiv. Mannen som kom inn på mitt kontor var tydeligvis idiot. Men sånn kan vi ikke leve. Det er noen normer i samfunnet som man ikke kan tillate seg å være likeglade med hvis vi skal kunne leve sammen.

Utdrag, sitater og sammenfatning av en kronikk i VG:

Hva var poenget med denne debatten, VG? Hvorfor la en som Fahad Qureshi få bekrefte Sylvi Listhaugs skremselsbilder og vrangsforestillinger?

- Fra hver sin ytre fløy får de representere verdens to største religioner, uten motstand fra andre muslimer eller kristne. Dette ble en farse, skriver Adel Khan Farooq.   5. sep. 2017 - 09:26

    To tungvektere på hver sin ekstreme ytterkant skulle møtes til dyst for å avgjøre hvem av dem som har monopol på islam.
Det kunne knapt blitt mer underholdning for seerne, eller tabloid da, slik vi nyhetsnerder liker å kalle det.
Og Listhaug har ikke ligget på latsiden til opptakten til bataljen. Hun har faktisk vært på turné en bydel rundt i utlandet (!) for å spisse formen fram mot sin såkalte hellige krig hun kjemper på norsk jord. Så hva kan gå galt? Alt.
Når Qureshi starter kampen med å nekte å håndhilse på motstanderen fordi han blir «undertrykt» av sin kone, bruker Listhaug det som energidrikk for å starte slagene sine.
Listhaug bruker Qureshis dårlig spøk til å fortelle seerne om at dette er fremmed for henne og for det norske samfunnet.
For når Qureshi kaster ut agn og forventer en ørret på snøret, tenker han ikke på at haien Listhaug griper tak og kaster han ut i havet.
For utenforstående som ikke kjenner islam noe særlig annet enn gjennom medienes dekning - hver gang en med muslimsk bakgrunn begår en grusom terrorhandling -  så framstår Qureshi nærmest som en gallionsfigur. …
Men å tro at Qureshi representerer alle muslimer er som å tro at Sylvi representerer alle kristne.
Begge påstander er selvfølgelig ikke riktige. Qureshi kaster seg dessuten ut på dypt vann når han ikke vil svare på om han støtter steining, og Sylvi trenger ikke gjøre annet enn å smile fordi dette er nettopp akkurat det hun viser til når hun prøver å skremme oss nordmenn om de farlige verdiene som truer Norge.
For Qureshi avkler ikke bare seg selv med denne nølingen, men også alle andre muslimer som daglig må møte fordommer og skepsis på bakgrunn av sin tro.
Listhaug, en politisk broiler som har blitt en hel regjerings stemme, brukte kampen som en perfekt arena for å bekrefte den fremmedfrykten kjernevelgerne hennes har til alt som er ukjent og lenger syd enn Sør-Spania.
Skremselsbildet hun maler er egentlig en vrangforestilling, men som utrolig nok bekreftes gjennom Qureshis væremåte og holdninger. …
VGTV, arrangøren av kampen, må også ta sin del av skylden for at kampen ble en parademarsj for Listhaug.
For muslimer og andre, som får inntrykk av at mediene kun lar en muslim komme til ordet når han eller henne enten må ta avstand fra terrorhandlinger - eller på en eller annen måte støtte terrorhandlinger, vil slike debattanter svekke tilliten man har til mediene - i en tid med såkalte «falske nyheter». …
For samfunnsdebattens skyld hadde det vært best om statsråd Listhaug fikk møte den vanlige muslimen i gata som verken inviterer hatpredikanter til Norge eller som nekter å håndhilse på kvinner. K.O. her

-
Vebjørn Selbekk: Jeg mener det er respektløst når kronprins Haakon blir stående med hånden ut i løse luften fordi en kvinne nekter å håndhilse på ham fordi han er mann. Såpass aktelse bør man kunne vise vår kommende konge og statsoverhode. (Fra gårsdagens besøk i Al Noor-moskeen i Bærum).
Vårt Land: Vårt Land-redaktør i ordkrig med Vebjørn Selbekk: – Prøver han å brunskvette en konkurrent?
Alf Gjøsund tordner mot at Dagen-redaktøren kaller muslimsk kvinne «respektløs». – Det har kommet mye brunaktig grums og gugg, erkjenner Selbekk overfor Medier24. (Jan Magnus Weib Endret 28. aug. 2019 - 22:46)

Dagsavisen:
– Diskrimineringsnemnda sender ut utydelige signaler som er vanskelige for folk å forstå, sier Akhenaton de Leon, leder av Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) til Vårt Land.
OMOD-lederen sier de nå ønsker å få en rettsavgjørelse om muslimer i arbeidslivet skal kunne nekte å hilse på det motsatte kjønn. Derfor vurderer de nå hvorvidt de skal ta ett av de to vedtakene om spørsmålet videre til retten.
– Jeg opplever dette som et spørsmål om juss mot politikk. De som reagerer på praksisen, handler mer ut ifra politisk ståsted enn det juridiske, sier OMOD-lederen.
I august i fjor avlyste en kvinnelig leder ved Postens Østlandsterminal en jobbsamtale fordi en jobbsøker opplyste at han ikke håndhilser på kvinner. I forrige uke konkludere Diskrimineringsnemnda med at mannen ikke ble diskriminert på grunn av religion.
De Leon frykter avgjørelsen i den andre «håndhilsesaken» på ett år gir grunnlag for at noen forfølger de som har religiøse skikker, særlig muslimer.
Den første saken var mot Ekeberg skole i Oslo, der en assistent ikke fikk fornyet sitt vikariat da han nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger. Heller ikke her fant Diskrimineringsnemnda at mannen ble diskriminelt. her
-
KJETIL ROLNESS, skribent og sosiolog:

Større respekt for islam enn for likestilling: To nye håndhilsesaker viser at feminisme og likestilling er viktig. Men bare inntil ett punkt. Oppdatert 23. august
Respekt for religiøs skikk eller underkastelse for islam? Respekt for kvinner eller ofring av likestillingsidealer? Det er full polariseringsfest på Facebook etter Kronprins Haakons besøk i den terror-rammede moskeen i Bærum, der han endret hilsemåte etter at en ung kvinne i hijab avslo hans utstrakte hånd.
«When in Rome, do as the romans do», lydet et kjent munnhell. Det høres ut som et godt argument for at Haakon gjorde rett: tilpasset sin opptreden som gjest i en moské. Slik han også tok av seg skoene.
Men på det islamkritiske nettstedet Document.no siterer man denne setningen i motsatt hensikt, for å kritisere Kromprinsen: Det er vi nordmenn som er denne sakens romere. Og muslimene er «gjestene» i Norge, som bør innrette seg etter norsk skikk.
Hva skal man mene? Spørsmålet er vel hva Kronprinsen ville ha gjort hvis han var vertskap på Slottet for hijabkledte kvinner. Og jeg tror vi vet svaret. VG brakte i går ferske billedbevis fra en lignende situasjon, da Irans utenriksminister besøkte Norge og Stortinget.
Han ville ikke trykke hånden til statsminister Erna Solberg (H), utenriksminister Ine Marie Eriksen (H) og utenrikskomiteens leder, Anniken Huitfeldt (Ap). Men han trykket hånd med Christian Tybring-Gjedde (Frp), som har sammenlignet islam med nazismen. Sistnevnte stive blikk i øyeblikket forteller det meste.
Men hva er det interessante her? Anniken Huitfeldt er en sertifisert feministisk politiker. Hun har vært likestillingsminister og leder for kvinnenettverket i Ap i mange år. I møte med representanten for et kvinnefiendtlig presteregime, smilte hun og la hånden på eget bryst, for å komme han i møte. - Slik er det alltid, sa hun til NTB, og ville ikke mene noe mer om saken: - Det er ikke min oppgave å kommentere deres omgangsformer.
Deres omgangsformer? Det ville vært naturlig om Huitfeldt formulerte seg slik under et besøk i Iran. Men nå var det Iran som besøkte Norge. Her har vi vår folkeskikk. Håndhilsing også hører også til internasjonal skikk, eller kutyme i diplomatiet. Og det er vel ikke vanlig at norske politiske ledere tilpasser sine høflighetsformer etter de kulturelle og religiøse normene til hvert eneste utlending som kommer på statsbesøk? Man legger i hvert fall ikke til side noe så sentralt som håndtrykket – som signaliserer anerkjennelse, åpenhet og tillit. Og hvordan oppfatter vi vanligvis et avslag på et håndtrykk? Som en fornærmelse eller provokasjon.
Huitfeldt ville selvsagt satt gjesten i forlegenhet om hun strakk ut hånden, og han kunne ikke tatt den imot uten å få problemer på hjemmebane. Men etter den pliktskyldige seansen kunne hun kanskje – på direkte spørsmål fra norsk presse – i det minste antydet at denne omgangsformen ikke er helt i tråd med norske likestillingsidealer.
Jeg er ganske overbevist om at Irans utenriksminister selv mente å vise Huitfeldt respekt som kvinne ved trykke hånden til eget bryst, i stedet for å strekke den fram. Men hans grunn for å gjøre dette, ligger så fjernt fra feminisme og likestilling som vi kan komme.
Det er vel og merke ingen enighet om håndtrykk i islam. Senaid Kobilica, hovedimam i Det islamske fellesskap Bosnia og Hercegovina, har sagt at muslimer bør håndhilse for å vise respekt for norske normer og skikker. Bazim Gohslan, styreleder i Rabita-moskeen, sier på spørsmål fra trosfeller at: «Vi må huske her at vi bor i et samfunn der å håndhilse på folk man møter for første gang er tegn på respekt. Det motsatte kan i mange tilfeller tolkes negativt. Vi trenger derfor ikke å være så strenge på dette området.»

Men han viser også til en tolkning som mange muslimer fortsatt holder i hevd: Det er en stor «synd» å røre en kvinne som ikke er «mahram» (mor, søster og andre man ikke kan gifte seg med). Hvorfor det? Fordi man kan få lumre ideer. Husker du lærervikaren som nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger og mistet jobben? Han forklare vegringen slik: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»
Denne forståelsen av islam deles av prestestyret i Iran og dens politiske representanter på statsbesøk. Anniken Huitfeldt tilpasset sin oppførsel etter en gjest som betraktet henne som et sexobjekt.
Hun la seg dermed på samme linje som likestillingsombudet fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, som i praksis tok den reaksjonære, seksualfikserte lærervikaren i forsvar ved å si at vi i flerkulturelt samfunn må akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.
Det er også på linje med en kvinnedominert delegasjon fra den erklært feministiske svenske regjering, som uten å protestere iførte seg slør under sitt besøk i Iran i 2017.
Nok en gang har vi fått demonstrert at vestlig feminisme har sine grenser. Den stopper der konservativ islam begynner. Oppdatert: 23.08.19 kl. 15:27

Robert Mood, president i Norges Røde Kors, med mange opphold i Midtøsten bak seg, skrev for eksempel på Twitter: «Andre kulturer og religioner har vist meg at hånden på hjertet og øyekontakt er en veldig respektfull og fin måte å hilse på. På mange måter finere enn min egen vane med å håndhilse ofte.» Kolshus: her

Kommentar: Mood vil være rollemodell, et menneske man skal strekke seg oppover for å bli lik.

Torgeir Kolshus skriver videre: Dette er en forståelsesfull melding, skrevet med de aller beste hensikter.
«Den bommer likevel grovt, på to måter. For det første fant episoden sted i Norge, og Zeliha Acar er norsk – så henvisningen til «andre kulturer» blir dermed i beste fall på siden av saken, og i verste fall sier den at Acar er en fremmed som må tolereres.

For det andre bærer nedvurderingen av egen håndhilsekultur et par vedkubber til det konspiratoriske bålet om «Den store fortrengningen/The great replacement», som påstår at Europas befolkning og kultur blir skiftet ut som del av en elitekonspirasjon».

Det hele koker altså ned til retten vi har til å definere hvem vi selv er. Å nekte noen det er rett og slett mangel på folkeskikk.

Samtidig skal vi selvsagt fortsette å diskutere hva det innebærer å være norsk. Derfor var det forstemmende at en tilsynelatende overlagt provokasjon fra en teologisk svært konservativ ungdomsgruppe, ble så vellykket sett fra deres ståsted.

Kommentar: Godt sett og godt sagt. Men det hele bunner på overflaten og havnet i det overflatiske og gjerne «kjekke». Det virker for si det kort for korrekt ukorrekt. Kolhus tilhører det jeg kaller SAP-paradigmet. Om "sappere" her.  Han tenker ikke primært juridico-religico, men «sosialantropopsykologisk».

Makteliten vil ikke se islams fare, men dekker heller over, Av: Christian Skaug   5. oktober 2019, 13:36

Frankrikes innenriksminister Christophe Castaner under en pressekonferanse utenfor politihovedkvarteret i Paris etter drapene der den 3. oktober 2019. Foto: Julien Mattia / Anadolu Agency / ABACAPRESS.COM / Scanpix.

Stadig flere drypp fra etterforskningen av Paris-terroristen Mickaël Harpon, den ansatte ved politihovedkarteret i Paris som torsdag drepte fire av sine kolleger innen han selv ble drept, finner veien til spaltene hos Le Figaro.

Man må jo takke ekte franske journalister for at offentligheten får en smule innblikk i hva slags fyr terroristen var. At den offisielle kommunikasjonen mellom presse og myndigheter ikke fungerer som den skal, forstår man jo – ikke minst når det selv en god stund etter ugjerningen kom motstridende meldinger om antall kvinner blant de fire drepte.

Hovedsporet for etterforskerne er ifølge Le Figaro nå at de fire drapene var resultatet av et islamistisk angrep. Nok en indikasjon i den retning har dukket opp: Sporene Harpon hadde etterlatt i sosiale medier, viser at han var tilhenger av «streng islam» (un islam rigoriste). Det presiseres riktignok at han ikke hadde vist tendenser til sans for jihad-terror. Men hvor langt er egentlig spranget til fra en streng tolkning av islam til å dele de tankene om vold mot ikke-muslimer som islams skrifter anbefaler?

Et svært sentralt spørsmål som nå reises av etterforskerne, er om Harpon hadde vært under innflytelse av militante islamister i moskémiljøet han frekventerte i Paris-forstaden Gonesse, eller sågar en terroristgruppe.

Gevantene han gikk i til moskeen, peker helt klart i den retning. Imamene i den aktuelle moskeen skal ha hatt et godt forhold til salafister, og Harpon omgikkes angivelig salafister. Det er heller ikke første gang en islamist dreper med en keramisk kniv som omgår sikkerhetskontrollen.

Dersom mistanken om påvirkning bekreftes, kan med andre ord den ekstreme islamismen ha lyktes i å infiltrere selve hjertet av fransk politi, hvor de mest konfidensielle etterretningene om den håndteres nettopp av det administrative apparatet Harpon tilhørte.

Men hvorfor dukker ikke denne mistanken opp før det ligger fire drepte politifolk i politihovedkvarteret i Paris?

Sannheten er at den franske og for den del resten av den vesteuropeiske makteliten har besluttet å lukke øynene for at islam er farlig. Alle som bruker øynene, kan se dette, for der hvor islam dukker opp, følger den islamske ekstremismen med på lasset.

Det å skille de farlige fra de ufarlige kan av og til være som å lete etter nåla i høystakken, men i tilfellet Harpon burde man ha sett faresignalene og tatt affære som følge av dem.

Hvordan er det mulig at en ansatt ved politihovedkvarteret i Paris kan gå på sosiale medier og vise tilhørighet til streng islam uten at noen reagerer?

Man kunne kanskje si at det er fordi ingen engang ville våge å kremte diskré om saken av frykt for å bli stemplet som «islamofob». Vi vet at denne frykten gjelder i offentligheten, hvor det ikke er islamister som kommer i søkelyset til folk av Harald Klungtveits støpning, men det snarere er folk uten sans for islamister som risikerer å miste levebrødet.

Men internt i en sikkerhetsmyndighet som naturlig nok også må ta sin egen sikkerhet på alvor, er denne frykten et intellektuelt selvmord som også riskerer å bli et fysisk sådant. Har ikke politiet lenger lov til å eie selvoppholdelsesdrift?

Harpon burde åpenbart ha blitt suspendert så snart det kom for en dag at han ikke lenger ville hilse på kvinner. Hvordan i himmelens navn kan alarmklokkene unngå å kime for full musikk når en politiansatt viser til de grader avvikende og på samme tid islamistisk adferd?

I stedet så vi at Frankrikes innenriksminister Christophe Castaner kort tid etter ugjerningen fortalte offentligheten at drapsmannen «aldri hadde vist det minste tegn til adferdsmessige vanskeligheter». En loddrett løgn. Han burde åpenbart ikke få beholde jobben etter et til de grader skamløst forsøk på å dekke over hva dette handlet om.

Men det gjør han nok, til tross for at det republikanske partiet (LR) nå har forlangt at han går av. For Vest-Europas maktelite har bundet seg til masten: Islam skal inkluderes i Europa på lik linje med alle andre anskuelser – ja, bortsett fra autentisk konservatisme, da – som om islam aldri hadde vært Europas dødsfiende.

Den lærdommen er glemt. I dag vil man bokstavelig talt heller dø, eller helst la andre dø, i stedet for å erkjenne at dette var en skrekkelig dårlig idé. Grunnen til det er sannsynligvis at islam allerede er så massivt tilstede i Europa at man frykter en ideologisk konfrontasjon, kanskje også en fysisk.

Ytterligere konfrontasjon er imidlertid uunngåelig så lenge islam i Europa vokser og blir mer selvsikker, med mindre man på forhånd har besluttet å underkaste seg. Det er mer enn ti år siden Magdi Allam skrev: «Europa har en fiende i sin midte: frykten». Det er ikke blitt noe mindre sant i mellomtiden.

The 'Islamophobia' Accusation, How it harms society, Fri Oct 4, 2019 Stephen Brown

The intellectual atmosphere in France suffered severe disruption last August when French philosopher Henri Pena-Ruiz set off a storm by stating, “One has the right to be Islamophobic.”
Pena-Ruiz made this statement at a conference of the French political party France Insoumise (France Unbowed). France Insoumise is a socialist party with 17 members in the National Assembly.
Pena-Ruiz’s statement appeared to cause dissension in the leftist party, arousing consternation especially among “les belles ames” (the beautiful souls). The philosopher, who is described as being close to France Insoumise, was strongly criticized on social media for his statement.
What Pena-Ruiz actually said was:
“Anti-Muslim racism is a crime. Criticism of Islam, criticism of Catholicism, criticism of atheist humanism is not one. One has the right to be an atheophobe like one has the right to be an Islamophobe.”
But in a politically correct, western society like France, of course, where all criticism of Islam is almost taboo, there were, as to be expected, outcries against Pena-Ruiz’s statement.
One municipal counselor for the Parisian suburb of St. Denis, for example, called the statement “shocking” because “Islamophobia is the hostility to Muslims and Islam.”
“Stop seeming to understand that this situation is not just…,” he wrote on Twitter. “It is the result of two years of Islamophobic sallies, notably by certain elected representatives who have never failed to belittle veiled women.”
French Minister of Housing Julien Denormandie also entered the melee against Pena-Ruiz, stating:
“Even if it was not the intention of the author, the offered words give the sentiment that it is normal to be an Islamophobe, of which many French are victims. No, it is not normal, no, one does not have the right to be an Islamophobe.”
But there were some who supported Pena-Ruiz, one of whom was the leader of the France Insoumise Party himself, Jan-Luc Melanchon, who said:
“It is a total, complete error to confuse racism and Islamophobia as racism…One has the right, and even for some among you, the duty to criticize mercilessly religions that I consider are making an extraordinary contribution to the war between human beings and to mutual detestation.”
Another who sensibly defended Pena-Ruiz was Marlene Schiappa, Secretary of State for Equality Between Men and Women, who believes: “It is not permitted to insult believers for reason of their religion. But it is permitted to debate and criticize religion. It’s the sense of his (Pena-Ruiz’s) expression. It seems necessary to me to defend these two assertions.”
Pena-Ruiz went on to criticize those who dishonestly criticized him on social media.

“Those who criticized me on social media passed in silence the fact that I put on the same plane ‘catholophobia’ or ‘atheophobia’ and Islamophobia. They made it like I set myself solely in the criticism of Islam,” he said.
What Pena-Ruiz’s words center on is that all beliefs should be freely discussed in a free society no matter what they are. No religion should find shelter from criticism and be able “to expel its critics from public life” -- as appears to be happening now with Islam. As French writer Mathieu Bock-Cote notes:
“In the measure where a religion is a system of beliefs and ideas, it should not oblige those who are strangers to love or respect it. One should be able to reject it, as one would with any ideology without fear of being called Islamophobic. The dogma of one should never become the forced belief of another.”
But it is this fear of being called Islamophobic that is causing many people to censor themselves, to “forbid themselves to speak of Islam except to flatter it.” Bock-Cote sees in this “gestures of submission.” And as the Islamophobia concept advances among politicians, he sees them “kneeling and ceding to intimidation” that is “symptomatic of their intellectual destruction.”
 Bock-Cote goes further, accusing western intellectual elites of disqualifying themselves morally when they accuse their own people of racism because they simply “wish to conserve their right to criticize a religion which does not conform to the compatibility of their world.”
A good definition of Islamophobia is given by the French social scientist Philippe D’Iribarne, a leading expert on Islamophobia, author of the  book Islamophobie: Intoxication Ideologique (Islamophobia: Ideological Intoxication). D’Iribarne writes: “…the notion of Islamophobia is a deception forged to hinder the comprehension of reality and to prevent the critical spirit from exercising its rights.”
D’Iribarne sees the present situation analogous to moments in history when there was “a delirium of persecution” against “the enemies of the people, the Kulaks, the Jews where a fantasy enemy is diabolized.” Orwell warned us, D’Iribarne says, that the “magical capacity” of language “loses its way” when its view of the world is “guided by manipulation and lie,” even to a fabrication of proofs “to have a cause triumph,” like in the Moscow show trials under Stalin. Islamophobia “obeys this logic,” D’Iribarne asserts.
While the left passionately claims to support liberty and equality, they hypocritically and passionately denounce those as Islamophobic who point out that this is not the case in the Islamic world. The lack of freedom of conscience for those, for example, who wish to change their Muslim religion. The discrimination against women in inheritance laws and as witnesses in trials as well as the prohibition against their marrying non-Muslims. All these aspects of the Islamic world that contradict western values, which the left should be sharply denouncing, are not only conveniently ignored by it but believes that pointing them out is a “scandal” that unfairly stigmatizes a “group of citizens.”
Islamophobia has also been described as “a manipulation that disturbs the civil peace.”  One of these disruptions is that the Islamophobia accusation hinders integration, perhaps absolving Muslims of the “responsibility” to do so. They can dispense with the “laborious adaptation” process that all immigrants have had to undergo. D’Iribarne writes:
“It [Islamophobia] conveys a message addressed to Muslims: the Occident is an evil empire blinded by bad passions; no matter what you do, your belonging to Islam will mark you with an indelible stigma under which you will never be accepted as a full member; the only honorable option which is offered to you is to reject a world that rejects you, refuse its seductions, gather yourselves in places where you will make the law.”
The Islamophobia accusation today is promoted by “international organizations, by governments of Islamic countries, by militant associations, universities and journalists.” But all this has done is create a suffocating atmosphere of censorship which has permitted Islam “to advance in the public space and neutralize its adversaries.” All of which, unfortunately, is very detrimental to the West.


Dette er ikke muslimhat, Av Bjørn Humblen - 5. oktober 2019 | 17:59

Regjeringen vurderer å iverksette en handlingsplan mot muslimhat. Det er svært viktig å unngå hat eller andre motsetninger mellom ulike grupper i samfunnet.
Men en eventuell handlingsplan mot muslimhat må i så fall ha en oppfatning om hva muslimhat er, og det må avgrenses mot meningsytringer. Også muslimer må tåle å bli kritisert.
Når muslimske kvinner går med hijab eller nekter å håndhilse, vil mange få inntrykk av at de ikke ønsker å bli en del av det norske fellesskapet, men ønsker å plassere seg utenfor, i et parallellsamfunn. Å reagere negativt på slike handlinger er ikke muslimhat.

Islam har i stor grad vært preget av vold, intoleranse, undertrykking og krav om særbehandling. Å påpeke dette er ikke muslimhat.

Det er dessverre slik at hvis noen i en gruppe oppfører seg på en ufordelaktig måte, vil dette lett gå ut over alle i gruppen. Det må man være oppmerksom på også når man kommer som innvandrer til et land.
En sentral del av islam er et sett av rettsregler (sharia) som til dels er uforenlig med vestlige verdier og grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, demokrati og likestilling mellom mann og kvinne. At innvandring av mennesker fra en slik kultur vil by på problemer, er åpenbart. Det viser også erfaringer fra islams nesten 1400 år lange historie.
Integrering er mer enn å lære norsk og å komme i arbeid. Det handler også om å bli en del av Norge som nasjon. Å integrere betyr å innpasse i et hele. Det må medføre at man blir en del av det norske fellesskapet, med den følelse av tilhørighet og lojalitet som dette innebærer.
Å påpeke dette er ikke muslimhat. Dette handler om ytringsfrihet, som er hjemlet i Grunnloven § 100 og folkeretten. Ytringsfrihetens grenser skal være vide. En handlingsplan mot muslimhat eller hva som helst annet må ikke innskrenke ytringsfriheten. Det ville være grunnlovsstridig.
Myndighetene iverksatte for en stund siden en handlingsplan mot antisemittisme. Etter andre verdenskrig har norske jøder aldri blitt utsatt for så mye trusler, hat og forfølgelse som nå. Blant dem som har gjort seg skyldig i dette, er muslimer dessverre sterkt overrepresentert.

Vi kan ikke ha det slik at mennesker som får opphold i Norge, går i gang med å trakassere eller forfølge norske borgere. Skal Norge også i fremtiden kunne være en trygg havn for forfulgte, kan vi ikke føre en politikk som innebærer at norske borgere blir forfulgt i sitt eget land. En eventuell handlingsplan mot muslimhat må også se på bakgrunnen for handlingsplanen mot antisemittisme. Handlingsplanene må i så fall sees i sammenheng med hverandre. (Les også: Undersøkelse viser: Seks av de åtte mest rasistiske landene i verden er muslimske).

Skal man greie å redusere motsetninger mellom ulike grupper i samfunnet, må alle bidra og ta ansvar. En eventuell handlingsplan mot muslimhat bør derfor også iverksettes innad i de muslimske miljøene. Muslimer bør vurdere hva de selv kan gjøre for å bedre det inntrykket som mange har fått. Et av flere sentrale spørsmål i en slik sammenheng vil være: Hvordan bør vi muslimer oppføre oss overfor jøder? Også muslimer må feie for egen dør.
I Norge er det demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling mellom mann og kvinne. Dette må alle respektere. I Håvamål står det «Lov følge eller land fly». Denne setningen fra norrøn tid er like aktuell i våre dager.


Lars Akerhaug på Resett:

Kirke-topp mener Jon Helgheim, Sylvi Listhaug og Hege Storhaug velger ord som «forgifter»
Av Lars Akerhaug - 5. oktober 2019 | 07:29,

Det er i Vårt Land at tidligere prost i Vestre Aker, Trond Bakkevig, skjeller ut Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann, partinestleder Sylvi Listhaug og den islamkritiske forfatteren og journalisten Hege Storhaug.

Han sammenlikner deres retorikk med «det tredje rikets språk», altså språkbruken i Hitlers nazi-Tyskland. Han mener også det er helt uproblematisk at enkelte norske muslimer ikke vil håndhilse på det motsatte kjønn.

– Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug velger de farlige ordene. De som forgifter. Når de omtaler en religion sammen med negative adjektiver, rammer de alle som tilhører den religionen. De beveger seg på grensen til å utfordre en verdi som vår vestlige verden holder som en av de viktigste: Religionsfrihet, skriver Bakkevig i Vårt Land.

Les også: Husker du da norske prester og imamer skulle spille fotballkamp?

Bakkevig har ved siden av å være prost, altså øverste geistlige leder i Vestre Aker, også vært sentral i Mellomkirkelig Råd, Kirkenes Verdensråd og nærmest egenhendig drevet et fredsprosjekt mellom israeelere og palestinere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar