Håndhilsing, som doxa,
har sin psykologi og sin sosiologi, ja, det dreier seg også om etikk, men for
de fleste mest om etikette. Teologisk er håndhilsing, nekting av å håndhilse
eller bekreftelse av håndhilsing (f eks fordi man anser den som en god og
verdig tradisjon som man bør holde på og ikke desavuere), - i prinsippet et adiaforum, en likegyldighet sett i
forhold til selve frelsen. Man blir hverken frelst eller fordømt på et håndtak,
eller mangel på sådant.
Gud hverken dømmer eller frikjenner ut fra hvordan
håndhilsingen skjer, hvem som håndhilser eller ikke, og Gud bryr seg ikke om
ulike begrunnelser eller motiver man måtte ha for hvorfor man håndhilser og
holder på eller avviser skikken.
Men håndhilsing dreier seg også om makt og kamp om
«sjelene». En håndhilsen uttrykker dessuten det
juridiske univers eller det store narrativ
man tilhører, uansett hvor lenge håndhilsingen varer, uansett hvor fast, tørt
eller klamt og dvaskt grepet er, uansett de umiddelbare og underliggende
motiver for at man beveger seg inn i håndhilsingens implikasjoner i størst
mulig perspektiv.
Spørsmålet om håndhilsing kan derfor reduserer til et
spørsmål om estetikk, dvs til et
spørsmål om hvordan man skal forholde seg til ting og fenomener som relateres
til «det som kommer inn i og med sansene». Håndhilsing er universelt sett
oppfattet hverken som plikt eller rettighet. Det er ingen menneskerett å få
håndhilse og det er ingen menneskerett å nekte noen å håndhilse. «Juridisk
sett» er det heller ingen menneskerett å
nekte noen å nekte håndhilsing.
Vi kan heller ikke utlede håndhilsingens legitimitet eller
plikt ut fra naturretten. Det er med
andre ord i utgangspunktet hverken naturlig eller unaturlig å håndhilse, selv
om vi i den kulturkrets vi lever i, synes det er det mest naturlig av verden å
håndhilse. Vi stusser derfor når noen nekter å ta oss i hånden som et uttrykk
for en naturlig, godt innarbeidet og god gjerning. Når noen nekter å håndhilse
på oss, blir vi ikke bare skuffet i øyeblikket, nei, vi drar det videre: Vi
stiller spørsmålet: Ligger det implisitt i dette å nekte å håndhilse så å si en
form for guddommelig sanksjonert respektløshet, en innebygd eller a-priorisk guddommelig og universelt gyldig respektløshet en gang fora
alle?
Spørsmålet er farlig å stille. Men det er umulig å forholde
seg likegyldig til det. Alle er så å si involvert og dratt in i det, og det er
faktisk absolutt umulig å reversere det tilbake til «null-sum» eller til en
idyllisk ur-tilstand der spørsmålet ikke en gang eksisterte, selv for de av oss
med de mest høyfrekventerte estetiske og etiske antenner.
Vi oppfatter håndhilsing som det uskyldigste av verden, men
aner når vi tenker over det eller blir spurt at det her faktisk kan ligge mye
tung symbolikk under. Et lite håndtrykk kan forteller mer om hva et menneske
tror om verden og menneskene i sin alminnelighet enn mange ord. Vi går ut fra
at håndhilsing er et uttrykk for et naturlig instinkt alle mennesker egentlig
er født med.
Men hva hvis en person sier at han/hun har en menneskerett
til å nekte å hilse med håndtrykk, spesielt på håndtrykk med en av
det motsatte kjønn? Jo, vi tror at det er et brudd ikke bare på skikk og bruk,
men også på menneskerettighetene, i og med at nektingen er uttrykk for
kjønnsdiskriminering. Nektingen oppfattes dermed også som et brudd på
likhetsprinsippet, og dermed prinsipper vi i henhold til Trump er gitt av Gud.
(Det
amerikanske folkets rettigheter som Gud har gitt dem: Folkets makt,
stemmeretten deres, friheten deres, det andre grunnlovstillegget – som er
retten til å bære våpen, religionen deres, militæret og grensemuren).
Vi fordømmer dermed nesten på impuls en slik sterkt negativ
praksis eller performativ håndhilsingshandling. Den strider mot våre
grunnleggende rettsprinsipper, ja, vår grunnleggende rettsoppfatning og vår
generelle holdning til slike prinsipper - og mot prinsipper vi holdes oppe av,
og som faktisk gir oss trygge referanser og preferansepunkter eller moralske
kompass, om man vil, - prinsipper som vi tar for gitte en gang for alle, prinsipper
som ikke kan overkjøres av menneskelig disposisjoner. Våre Menneskerettigheter sikrer oss mot at mennesket lager seg en
såkalt positiv rett som bryter med og
undergraver disse prinsippene. Vi er de facto juridisk forpliktet til ikke å
lage oss «positiv rett» som stride mot de fundamentale
menneskerettsprinsippene. Terje
Tvedt, prof Matlary naturrett naturlov menneskerett. Se
oversettelse til norsk av Kairo-erklæringen
Like vel fins det i dag flere norske eller vestlige personer
og grupper av personer blant oss som tar det for gitt at Menneskerettene rent
juridisk og dermed også moralsk begrunnet kan overkjøres av slike «positive,
menneskeskapte lover» ut fra pur hjertelighet og i form av toleranse bare kan
skrote og forkaste. Disse personene må da dosere at vi skal tilstrebe og
imitere, ja, underkaste oss en helt annen jurisdiksjon, nemlig helt andre
menneskerettigheter, nemlig de islamske Menneskerettighetene.
Et prinsipp som bryter med våre Menneskerettigheter på dette
området, er det prinsippet eller de lovene i islam som dikterer at det er synd å
håndhilse på motsatt kjønn, (se under om aktuell fatwa).
I forhold til våre Menneskerettigheter blir slike
«gudsforordninger» en positiv rett som undergraver Menneskerettigheten. (Når
man ser at Allah ikke er identisk med den kristne Gud).
Personer som ut fra hjertelighet og gode emosjoner støtter
og promoterer Menneskerettigheten samtidig som de støtter undergraving av de
samme rettighetene, kommer da i et alvorlig dilemma. De presser oss inn i et
paradoks, sitt eget paradoks, et paradoks som de ønsker og vil at vi alle skal
akseptere med hele vår personlighet og bli en del av. Det skal mentalt
integreres i oss.
Vi skal
inderlig-gjøre oss denne «positive retten», eller internalisere den, - en rett
og en plikt som altså ikke springer ut hverken fra Guds rett eller naturretten
- , mener og preker disse personene. De øsker at vi skal stå i og holde ut i en
grunnleggende selvmotsigelse, en inkonsistens.
De vil at vi – i hvert fall tilsynelatende frivillig - skal gå inn og blir
værende i det man i psykologien kaller kognitiv
dissonans:
(En «talende»
beskrivelse av dette fenomenet, av Mikale Jalving: En socialpsykolog ville nok
sige, at de og vi lever fint med vores kognitive dissonans. Gabet mellem
forestillinger og virkelighed betyder ikke længere det store for postmoderne
vesteuropæere, slet ikke for de karrierebevidste. I gamle dage ville forskellen
mellem idealitet og adfærd have forårsaget psykosocialt ubehag og rystelser,
men ikke i dag. Vi lever fint med at være galt afmarcherede, og mange formår
tilmed at gøre det til en levevej).
De samme personer – av meg gjerne kalt hypermagikere - krever av oss at vi skal utvikle vennskap, og det
innebærer at de krever det umulige av oss, for vennskap kan aldri kreves, eller
forutsettes, eller påtvinges noen, med mindre man må leve hele livet i en
totalitær stat, for vennskap er elt naturlig sett noe som gir seg uten tvang og
forførelse. Det følger så å si av naturretten. (Motsatt i islam hvor Allah prima facie forbyr muslimer å ta
ikke-muslimer til venner).
Disse vestlige prinsippene er selvinnlysende, de sier seg selv som det sier seg selv, for å si det på den
måten. Og alle kulturer utenom islam synes å kunne akseptere dette
selvinnlysende menneskelige fenomen og denne universelle innsikt i alt det
menneskelige og allmennmenneskelige.
Men hva skjer og hvem bøyer seg høflig og gjerne med lua i
handa? De krever åpenhet, vennskapelighet, forståelse, toleranse, empati og
bindende vennskap overfor denne – islamdikterte
– «positive retten», som de implisitt mener står over naturretten og de lovene
som har sitt fundament fra Gud, slik Trump sier, (til stor forargelse for disse
personene, vil vi tro).
Kan det hele beror på
en misforståelse? Kan det heller forklares med uvitenhet? Nei, disse
personene, disse hypermagikerne, kan
ikke ha unngått å få med seg at de muslimske rettighetene selv mener seg selv å stå over de Menneskerettighetene Europa og
Vesten har som grunnlag, middel og mål. De bryter både ideologisk, psykologisk
og sosiologisk med disse vestlige prinsippene. Ved å beskylde noen for å være
intolerant, islamofob eller rasist
der det uttrykkes et klart standpunkt mot håndhilsingsnekt, underlegger disse islam-apologetiske personene seg faktisk
ikke bare muslimske tradisjoner, islamsk etikette og skikk og bruk, men også
alt det rent juridiske og dermed også teologisk forpliktende som automatisk
følger med, som en integrert part i denne «organismen» - Allah og profetens
evige og uforanderlig lov. De mener tydelig vis også at dette skal gjelde
preskriptivt eller normativt også for alle ikke-muslimer i landet. (De mener
antakelig – med en helt formal begrunnelse - heller ikke at dette virkelig er
en form for preskriptiv eller normativ ekstremisme, ikke bare deskriptiv
ekstremisme, i og med at islam som system
neppe kan fraskrive seg en beskrivelse som ekstrem
pr se, skal man følge f eks Lars Gules definisjoner av ekstremisme.
Ufarliggjøring
av det farlige og Gule
og ekstremisme og Muhammed
off the hook? Gule
beskriver faktisk islam og Islam
skal ikke beskrives som. Hypermagi
emokrati pridofili Vestofobi,
forbudt å betrakte islam som ... Islam
som monolittisk blokk skal
ikke beskrives som ... Forbudt
å se essens Roald .
For disse hypermagikerne
kan ikke nekte for at alle deler av islam
omfatter nettopp alle deler av islam, fordi islam pr se ikke kan være delt,
men må være hel, i et kontinuum på
Allah’s og profetens vilkår, rett og slett fordi islam i kraft av å være islam
ikke kan la seg dele opp eller inndeles eller oppstykkes i hver for seg
isolerte og segmenterte etter vilkårlighetens sted- og tidsegne behov. De kan
neppe skjønne alvoret. De gjør egne emosjoner til et universelt fundament som
de facto underkaster seg islam både som politisk ideologi og som «religion». Og
runnen er at de selvbetjent og blindt selvbeleilig og velvillig har «glemt» å
tenke klassisk
og befriende juridico-juridico.
(Jeg presiserer at å
tenke juridico-religico ikke er identisk med å tenke slik vi i vår aktuelle
forestillingsverden vanlig vis tror advokatene og prestene eller teologene
tenker, altså slik en advokat eller en prest i sitt daglige virke automatisk
antas å tenke og fokusere, og slik man forventer disse skal gjøre, ut fra helt
tilvante, ordinære og kategoriske rolleforventninger).
Poeng og foreløpig
konklusjon: Hypermagikerne
vil ikke se og ta konsekvensen av å se, at de, også når det gjelder noe så
uskyldig som håndhilsnekt, faktisk setter de europeiske eller vestlige og
naturlige menneskerettene eller menneskerettighetene lavere enn det de setter
de muslimske såkalte menneskerettighetene (ifølge f eks Kairoerklæringen fra
1981, som rundt 60 muslimske land har vedtatt som bindende og uforanderlig
konstitusjon).
Og i og med dette «grepet» - som er et «misgrep» - om det
hele, gjør disse hypermagikerne
samtidig disse vestlige og naturlige rettene og rettigheten om fra å være
naturlover gitt oss av Gud, og til lover som speiler Guds standarder og
karakter, om til å være rent positive lover, gitt oss av menneskene vilkårlig
og for tilfellet og alene. Denne tilnærmingen og denne approbriasjonen passer seg i vårt «klima» av i dag godt for
vestlige venstresosialister og ateister, over hele «fjøla», den for dem optimale kontekst hvor den nå
måtte oppstå på en måte som kan fremme deres egen ideologi og partikulære
interesser, både på det personlig og på det kollektive eller kommunitaristiske nivå, se
her, også om Vesten og treenigheten).
Det de ikke skjønner
er, at de underlegger seg Allah’s karakter og standarder, og de er helt andre standarder enn de den
kristen Gud har og uttrykker, og som er bygget inn i de spesielt og unike
vestlige menneskerettserklæringene og de konstitusjoner de vestlige demokratier
bygger på og ærer.
De forstår ikke at de er utsatt for og innviklet i en
langsomt fremadskridende dhimmifiseringsprosess,
og at de faktisk - og de jure - velger å vikle seg inn i,
- en prosess som er like tydelig som transparent for den som uredd og
ikke-fobisk makter å se og stille essensielle spørsmål ved den parallelle
offentlige islamiseringsprosessen vi er inne i og til daglig er vitne til.
Det som skjer i den pågående åndelige kampen «i
himmelrommet», som Paulus snakker om, er en knipetangmanøver for oss, en felle
som hypermagikeren mer enn villig lar
seg lokke inn i og hvor han faktisk trives og blomstrer i, fordi han som hypermagiker og ikke kan annet. Islamiseringen er med andre ord en
parallell prosess til en pågående dhimmifiseringsprosess.
For disse to trendene henger sammen og kan ikke skilles fra hverandre. Den har
egentlig «to horn», mens hypermagikeren
bare ser det ene hornet. Den appellerer til subliminale mentale faktorer,
til det «underbevisste», til transcendentale og agensielle faktorer og kategorier. Den fremtrer derfor ved å forbli
skjult for de fleste derfor som helt usynlig, helt likegyldig og derfor helt
ufarlig.
Poenget er at det ikke torde være likegyldig hvilken Gud man
underlegger seg, slik mange velger å tro og innbiller seg det er.
Når muslimer nekter, så er det uttrykk for skepsis og
forakt. (Det fins bindende tekster i islam som til og med og ute blygsel og
forbehold faktisk eller de jure påbyr
muslimer å hate! I seg selv viser dette
at Allah og profeten egentlig ikke har mye respekt for det enkelte
menneskets tanker, individuelle følelsesliv og generelle holdninger stilt
overfor kontakt- og utviklingsmuligheter med «de andre». Og overfor det i
Vesten og på et kristent fundament unike individuelle menneskeverdet.
På Profetens
Ummah sin hjemmeside heter det:
«Ett av de
viktigste prinsippene i Islam er å elske for Allahs skyld og å hate for Allahs
skyld. Dette er kjent som al walaa wal baraa. Profeten (fvmh)
sa at ‘Den sterkeste form for imaan er å ha troskap, nærhet,
fiendskap og dissosiasjon for Allahs skyld. Og å elske og å hate for Allahs
sak’». Plikt
til å hate og her
hjemmeside og mer
om plikt til å hate
For en muslim blir
forsvar av nekting sett på som en guddommelig forordning han kan føle seg
«frelsesviss» på, og som et håndfast, utvetydig og sikkert bevis på egen
kulturs eller religions overlegenhet. Muslimer som nekter å håndhilse ser på
håndhilsingen som en synd, en synd mot Allah og profeten.
For et vestlig «hode» er det imidlertid vanskelig, for ikke
å si umulig, å forstå hva en synd mot det guddommelige innebærer for den
enkelte og for gruppen eller populasjonen. Vestens sekularisme og
sekulariseringen og – med den: islamiseringen av kristne samfunn, menigheter og
kirker - har «sørget» for den sørgelige tilstand at synden bagatelliseres eller
reduseres til et «fenomen» som faktisk ikke eksiterer, idet synd identifiseres
med sitt ontologiske fravær. Altfor mange kristne makter derfor ikke å se
synden, hva enten den innordnes under islam eller i kristendommen, som noe
reelt og i denne sammenhengen noe reelt
og eksistensielt helsebringende og personlighetsstyrkende. Synden betraktes
faktisk nå som adiafora i seg selv.
Det følger da logisk at mange kristne går rundt uten en reelt virkende
«vaksine» mot å bi oppslukt av islam
proper, en «vaksine» ortodoks kristendom per se vil utgjøre og sørge for i den troende selv, der
kristendommen blir rett forstått, (som et het i gamle dager).
Factum est: Jo
mindre kristen synd i syn og syne, dess mer islam i sinn og skinn.
(Se forresten vår artikkelserie her på bloggen om Synden og
syndene i kristendom og islam under diverse nummererte etiketter).
Bakkevig «vil» at
vi skal gjøre oss fortjent til det, å
bli ydmyket, altså, tragi-ironisk
sett, og paradoksalt nok. Han tror at denne form for ydmykhet egentlig er et
uttrykk for sann ydmykhet, det motsatte av hovmod. Men er det dét? Nei, ikke
hvis vi skal legge de objektive fakta til grunn og de er at i et trosperspektiv
som når som helst kan manifistere
eller konkretisere seg i praktiske og
konkrete politiske og gjerne blodige prosesser, at: Allah setter alle muslimer
over alle andre som ikke er muslimer.
For ordens skyld må vi her opplyse at den nåværende prins
Muhammed Salman i Saudi-Arabia tydeligvis ikke har noe problem med å håndhilse
på kvinner, kvinner som til og med ikke er heldekkende kledd. Han hilste da
også på tidl. statsminister Theresa May for ikke lenge siden: her
Det må også opplyses om at det har foreligget en fatwa –
antakelig avfattet i Europa - fra for en tid siden og hvor det kommer frem at
håndhilsing kan være helt OK for Allah og profeten, se under.
Så hva kan dette betyr for det «bildet» vi har tegnet oss av
islam per se? Jo, det bekrefter at islam har mange ansikter og hvilket ansikt
vi ser til enhver tid, kan endre seg over tid. Samtidig som ansiktene er svært
forskjellige og uttrykker ulke ting, ja, kanskje til og med ulike vesenssider
ved islam; men dette er bare på overflatene. Det går an å komme stadig nærmere
enn vesensbestemmelse av islam. At ansiktene endrer seg, tar nye og uventede
former, kan være en integrert «del» av islam.
Forvandlinger på
overflaten sier noe vesentlig om hva islam er under overflatene. Det må
finnes et fundament som ikke endrer seg og som – insha Allah, som det heter – ikke kan og ikke vil eller ikke makter å forandre seg, i seg selv et
tegn på selve urokkeligheten i islam.
Det fins ingen tegn på fullstendig metamorfose eller radikal
forandring – til det bedre - , akkurat som det heller ikke fins mulighet for
metamorfose i den ortodokse kristne tro med alt hva den innebærer av
virkelighetsoppfatning, verdi- og menneske syn, og ikke minst guds-oppfatning.
Og det er på dette grunn-nivå vi må søke, skal vi unngå å bli slukt på av islam
proper. For det er her kontrasten vil vise seg og det er her vi må på ny må
fine vår identitet som folk og nasjon.
Mange frykter imidlertid at vi ikke skal gå langt nok motsatt vei, og disse ønsker og vil
faktisk at vi skal gå stadig mer opp i islam og alle de uttrykk islam
representer. Det har faktisk betydning at vi i tillegg til å bevisstgjøre oss
hva islam innebærer og vil medføre på fundamentnivå, må bevisstgjøre oss på at
«tar vi den, så tar vi den»: At det er gjennom først å tilegne oss overflatene
av islam at vi faktisk begir oss ned mot den islamske tros grunnfjell siden,
eller lar oss dra nedover, uten at vi er klar over det, for å si det slik. Og
selv om vi der nede på grunnfjellet måtte tro at vi kan distansere oss fra
islam, kan det lett hende at selve grunnfjellet binder oss mer enn vi i
utgangspunktet ville trodd at det var mulig å komme.
I det følgende skal vi kommentere en kronikk den
innflytelsesrike, kristne teologen Trond Bakkevig nylig la ut på Verdidebatt.
Kronikken i seg selv, dens vinklinger og normeringer, bekrefter både Bakkevigs
eget «postmoderne» trosgrunnlag og muslimenes eget «reaksjonære» trosgrunnlag,
og den islamske tros innhold, ved at Bakkevig underkaster seg islam med et
vennlig smil overfor både muslim som ikke muslim.
Bakkevig trengte ikke å begå denne kronikken på den måten
han begikk den på. Hans kritikk viser seg å være helt uberettiget. Den er en
uheldig og unødvendig personfiksering på bekostning av hva selve saken dreier
seg om. Det viser hvor dypt Bakkevigs «autentiske hat» mot slike som Sylvi
Listhaug stikker og hvor forutinntatt han egentlig er. Det er nesten vondt å
tenke på at en slik forutinntatthet mot en person faktisk kan bidra til å sløve
Bakkevigs generelle kognitive evner til å skaffe seg et «adekvat» bilde av hva
som skjer og hva tegnene i tiden virkelig betyr og innebærer.
(Bakkevig som person er her ikke det viktigste. Det
viktig er å se og få sagt i hvilken grad han suger opp i seg tenkemåter og
tankeforutsetninger som «hegemonerer» i store deler av befolkningen, «hegemoniserende»
tanker som ikke nødvendig vis er moralsk uangripelige, men som like fullt konstituerer
holdningsmønstre og reaksjonsstrukturer … ).
Det er for så vidt også oppsiktsvekkende at Bakkevig ikke
nevner noe om en relativt nylig avfattede fatwa
som i klartekst tillater muslimske menn å håndhilse på ikke-muslimske kvinner.
Bakkevig burde ha tatt hensyn til denne fatwaen, for den viser at håndhilsing
faktisk, i «frelsesperspektiv», av Allah, betraktes som et adiaforum,
altså en troslikegyldig ting eller et irrelevant kriterium ved bestemmelsen av
hva som skal regnes for rett tro. Bakkevig burde dermed ha vinklet kronikken
sin mot denne muligheten som et middel for muslimer til å tilpasse seg våre
skikker og våre begrunnelser, i stedet for å angripe og forsøke å demonisere
Sylvi Listhaug.
Bakkevig burde støtte Listhaug ved å forklare og grunngi
hennes høyst legitime skepsis mot håndhils-nekting på islamsk grunnlag, via
fatwaen. Fatwaen viser at Listhaug har rett og Bakkevig tar feil. Hans kronikk
ville da både av muslimer og ikke-muslimer kunne oppfattes som mer
kompromissvillig og mer forstandig, og mindre fordømmende, en vinkel som
Bakkevig jo ellers forfekter som eksemplarisk og moralsk korrekt. Bakkevig skjønner
ikke at islam faktisk blir mer spiselig med fatwaen enn uten. Når Bakkevig ikke
tar hensyn til fatwaen, viser det at han er i stand til å gå veldig langt i
beskytte seg selv mot saklig og informert islamkritikk, en strategi som bare
kan bunne i irrasjonell frykt. Han kommer i skade for å støtte «streng» islam
uten å behøve å gjøre det. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå
for å angripe en politisk motstander og hvor politisk korrekt hans syn på islam
er. For Bakkevig er politikk tydeligvis viktigere enn teologi, hvilket er en
posisjon som forteller mye om Den norske kirkes selvfortryllende syn på alt som
har med islam og muslimer å gjøre.
Et annet aspekt i dette komplekset er at Bakkevigs
kronikk helt bortser fra og derfor ikke inkluderer er takfir-prinsippet
i islam, et prinsipp som «rir» muslimer i stor grad over hele verden, nemlig
den plikten muslimer har på hverandre til å erklære sin motpart for kuffar,
dvs vantro. For det de muslimene som nekter å håndhilse gjør, eller lar være å
gjøre, er faktisk å erklære alle muslimer som godtar håndhilsing for - de
jure og a la islam - , å være ikke-muslimer, dvs vantro.
Spørsmålet om takfir i slike tilfeller skal ha gyldighet,
blir imidlertid av muslimer flest bagatellisert: Man tar ikke den fulle
konsekvens av et slikt syn, av nødvendigheten av en slik takfir,
forståelig nok. Man nøyer seg med å være lokalt rettroende, ut fra tradisjon og
skikk, hvilket jo isolert sett blir tolerert av «de lærde». (Å tolerere
kulturelt betingede særegenheter, gir ofte islam et ry på seg for å være en
prinsipielt tolerant religion per se, altså av vesen, og da mye mer tolerant
enn kristendommen er. Dette hevdes paradoksalt nok med stor, utholdende
og pågående styrke og lyst av folk som ellers både så å si er helt uten humor
for anledningen og samtidig livredde for å definere islams essens!).
Og dessuten: Det synes å være stor enighet blant lærde
muslimer om at muslimer skal følge loven i det land de kommer til og slår seg
ned i, - i hvert fall så lenge de ikke kommer i en posisjon som kan rokke
maktbalansen og gjeldende «harmoni» i disse samfunnene. Bare den allmenne
enighet om dette, skulle tilsi at håndhilsingsnekt burde anses for å være et
nokså ubetydelig spørsmål som for så vidt er ganske irrelevant. Nekten kan med
andre ord lett sees på som «en fillesak» for muslim så vel som for ikke-muslim,
hvis man da ikke kan beskyldes for å g løs på de innebygde og derfor
essensielle toleransegrenser som sies å være en integrert del av islam. Det
foreligger med andre ord alltids en fare for å bli utsatt for kritikk for å
kritisere eller fokusere på det urimelige i dette for en muslim å kunne
påberope seg en «menneskerett» for å kunne nekte å håndhilse.
Men prinsippet er likevel viktig å ha for øyet. En detalj
som dette kan like vel ha stor påvirkning i situasjoner hvor
interessemotsetninger skjerper seg med og da med påfølgende økning av risikoen
for å slå ut i full «borgerkrig» i fredens hus, dar-el-salam. Takfir i seg selv innebærer en
kontinuerlig fare for at islam nær sagt når som helst kan forvandles fra et
fredens- til et krigens hus, et hus som ifølge islam per se da både de facto og
de jure a la islam er et krigens hus og da et hus for i hvert fall in situ
potensielt erklærte vantro.
Et a propos: Å nekte håndhilsing er ikke
kristent, dvs det er ikke en kristenplikt foreskrevet av Herren å nekte noen å
håndhilse. Å utføre håndhilsing er heller ingen spesielt kristenplikt, selv om
det er «veldig» vestlig å håndhilse, men det er heller ikke på noen måte «korrekt
kristent» å normere slutt på all håndhilsing, dvs når autoritetspersoner i
menighetene pålegger sin disipler og andre å akseptere håndhilsingsnekt.
Man kan ikke
frivillig og naturlig slutte med å ville håndhilse og ta denne negative
utgave av håndhilsen som et uttrykk for de beste intensjoner og de beste
emosjoner, dvs en form for from kristentro som alle troende bør ta for god
fisk, i den tro at å nekte noen å ikke håndhilse er mer fromt og kristent enn å
bekrefte håndhilsing som norm og regel.
Bakkevig synes å tro
at det er like eller mer kristent å ikke håndhilse enn nettopp å håndhilse.
For et vestlig «hode»
er det imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å forstå hva en synd mot det
guddommelige innebærer for den enkelte og for gruppen eller populasjonen.
Vestens sekularisme og sekulariseringen og – med den: islamiseringen av kristne
samfunn, menigheter og kirker - har «sørget» for den sørgelige tilstand at
synden bagatelliseres eller reduseres til et «fenomen» som faktisk ikke
eksiterer, idet synd identifiseres med sitt ontologiske fravær.
Altfor mange kristne
makter derfor ikke å se synden, hva enten den innordnes under islam eller i
kristendommen, som noe reelt og i denne sammenhengen noe reelt og eksistensielt
helsebringende og personlighetsstyrkende. Synden betraktes faktisk nå som adiafora i seg selv.
Det følger da logisk
at mange kristne går rundt uten en reelt virkende «vaksine» mot å bi oppslukt
av islam proper, en «vaksine» ortodoks kristendom per se vil utgjøre og sørge
for i den troende selv, der kristendommen blir rett forstått, (som et het i
gamle dager).
Factum est: Jo
mindre kristen synd i syn og syne, dess mer islam i sinn og skinn.
(Se forresten vår
artikkelserie her på bloggen om Synden og syndene i kristendom og islam under
diverse nummererte etiketter).
Bakkevig «vil» at vi
skal gjøre oss fortjent til det, å bli ydmyket, altså, tragi-ironisk sett, og
paradoksalt nok. Han tror at denne form for ydmykhet egentlig er et uttrykk for
sann ydmykhet, det motsatte av hovmod. Men er det det? Nei, ikke hvis vi skal
legge de objektive fakta til grunn og de er at i et trosperspektiv som når som
helst kan manifistere eller konkretisere seg i praktiske og konkrete politiske
og gjerne blodige prosesser, at: Allah setter alle muslimer over alle andre som
ikke er muslimer.
For ordens skyld må
vi her opplyse at den nåværende prins Muhammed Salman i Saudi-Arabia tydeligvis
ikke har noe problem med å håndhilse på kvinner, kvinner som til og med ikke er
heldekkende kledd. Han hilste da også på tidl. statsminister Theresa May for
ikke lenge siden: her
Det må også opplyses
om at det har foreligget en fatwa – antakelig avfattet i Europa - fra for en
tid siden og hvor det kommer frem at håndhilsing kan være helt OK for Allah og
profeten, se under.
Så hva kan dette
betyr for det «bildet» vi har tegnet oss av islam per se? Jo, det bekrefter at
islam har mange ansikter og hvilket ansikt vi ser til enhver tid, kan endre seg
over tid. Samtidig som ansiktene er svært forskjellige og uttrykker ulke ting,
ja, kanskje til og med ulike vesenssider ved islam; men dette er bare på
overflatene. Det går an å komme stadig nærmere enn vesensbestemmelse av islam.
At ansiktene endrer seg, tar nye og uventede former, kan være en integrert
«del» av islam. Forvandlinger på overflaten sier noe vesentlig om hva islam er
under overflatene. Det må finnes et fundament som ikke endrer seg og som – insha Allah, som det heter – ikke kan og
ikke vil eller ikke makter å forandre seg, i seg selv et tegn på selve
urokkeligheten i islam. Det fins ingen tegn på fullstendig metamorfose eller
radikal forandring – til det bedre - , akkurat som det heller ikke fins
mulighet for metamorfose i den ortodokse kristne tro med alt hva den innebærer
av virkelighetsoppfatning, verdi- og menneske syn, og ikke minst
guds-oppfatning. Og det er på dette grunn-nivå vi må søke, skal vi unngå å bli
slukt på av islam proper. For det er her kontrasten vil vise seg og det er her
vi må på ny må fine vår identitet som folk og nasjon.
Mange frykter
imidlertid at vi ikke skal gå langt nok motsatt vei, og disse ønsker og vil
faktisk at vi skal gå stadig mer opp i islam og alle de uttrykk islam
representer. Det har faktisk betydning at vi i tillegg til å bevisstgjøre oss
hva islam innebærer og vil medføre på fundamentnivå, må bevisstgjøre oss på at
«tar vi den, så tar vi den»: At det er gjennom først å tilegne oss overflatene av
islam at vi faktisk begir oss ned mot den islamske tros grunnfjell siden, eller
lar oss dra nedover, uten at vi er klar over det, for å si det slik. Og selv om
vi der nede på grunnfjellet måtte tro at vi kan distansere oss fra islam, kan
det lett hende at selve grunnfjellet binder oss mer enn vi i utgangspunktet
ville trodd at det var mulig å komme.
-
Så konkret til Trond Bakkevigs kronikk: Ord som
truer vår religionsfrihet: Jon
Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug utfordrer religionsfriheten,
(VD 21019).
‘I Norge spiser vi
svinekjøtt!’ sa folkehelseminister Sylvi Listhaug, og glemte i farten at
Grunnlovens jødeparagraf ble opphevet i 1851. Enda en gang skulle jødene få
høre at de ikke er norske. Islam var skyteskiven, jødene kom med i dragsuget.
Kommentar:
Listhaug påstår ikke at jøder ikke er – eller ikke kan være - norske. Å påstå det motsatte, som Bakkevig gjør, er en
tilsnikelse. Han konstruerer en stråmann. På en demoniserende måte. Han går
«utenpå folkeskikken». Han er ufin, dømer på fiktivt grunnlag. Han er
hypermagiker.
Bakkevig: Det samme
gjelder håndhilsingen. Enhver som har vært i Israel og Palestina, vet at du ser
på den andres håndbevegelser før du eventuelt rekker frem din egen for å hilse.
Det samme er tilfelle i kulturer preget av buddhismen, som for eksempel Japan.
Kommentar:
Her sluttet Bakkevig fra et fjernt er til et nært, herværende, bør.
Med dette gjør Bakkevig seg til en person drives frem av ønsket om å dytte
moral og etikette på noen som ikke har bedt om det og som har gode grunner for
å nekte å følge hans preskriptive venstre-ekstremisme.
I Aftenposten den
26.9 kan vi lese at stortingsrepresentant for Frp, Jon Engen-Helgheim, kaller
dette skikker som er basert på et utdatert og diskriminerende kvinnesyn. Tja,
det kan faktisk hende den samme skikken også har å gjøre med synet på menn.
Kommentar:
Og hva er feil med å se det slik og stille spørsmål ut fra dette perspektivet?
Vi venter spent på
Bakkevigs utlegning av sin omvendte rasisme:
Bakkevig: Hilseskikker
som ikke er å ta hverandre i hendene, er utbredt over store deler av verden.
Noen begrunner slike skikker med religion, andre er preget av sin kultur. Ja,
vi tar hverandre vanligvis i hendene når vi hilser her i Norge, men det er vanskelig å forstå at vi undergraver
norsk kultur ved å vise respekt for folk som har en annen kultur eller
religion. Friheten til selv å velge hvordan du går den andre i møte handler om
selvrespekt og religionsfrihet.
Kommentar:
Det er altså vanskelig for Bakkevig å «forstå». Dette faktum i seg selv
skal så gi ham moralsk hjemmel for å fordømme de som virkelig ser og forstår at
vår kultur faktisk r i ferd med å bli eller kan bli undergravd, at de små drypp
kan gjøre en stor å.
Bakkevig forteller
her nærmest at han ønsker at vi blir som Midt-Østen. Han ser ikke noe
problematisk i dette, snarer tvert imot. Han ønsker MØ i hele sin bredde, hele
sin dybde og med alt sitt vesen skal overta, slik at vi slipper å ha folk som
synes det er respektløst å nekte å håndhilse, slik skikken i vårt land har vær
i uminnelige tider. Bakkevigs koko-syn: Å mene at det er respektløst av
muslimen å nekte å håndhilse, er en uhyrlighet for Bakkevig. Regner han seg
selv som norsk, forresten? Han må mene ta det er respektløst av ikke-muslimer
til å la seg presse til ikke å håndhilse.
Dette er verden snudd
på hodet. Respekten går bare enveis for Bakkevig. Det er gått moral i det fra
hans side. Og det moralsk riktige er å la seg presse til å tro at man er
respektløs hvis man mener at det er respektløst når muslimer nekter å
håndhilse. (Å konfrontere en person med at det han gjør og står for er respektløst,
kan nettopp være et uttrykk for stor respekt for vedkommende).
Det Bakkevig gjør er,
å forlange at vi ikkemuslimer skal gjøre oss respektert ved å
«disrespektere» egne skikker, på egen mark. Han vil ha oss til å bli
«helt på jordet». Han må tro at Listhaug mener at hun vet best alene og at
hennes kultur nærmest universalistisk derfor er overlegen eller bedre enn den
kulturen og den religionen som nekter muslimene å håndhilse. Og hvis Listhaug
mener dette, så er hun moralsk underlegen, faktisk, i Bakkevigs øyne. Hun har
ikke noe bedre å fare med, nei, hun har tvert imot noe langt semrere eller
dårlige å fare med, noe hun vil pådytte andre, noe hun ikke har rett til, fordi
hun skal bære skyld for «den hvite manns byrde». Bakkevig vil ikke pådytte
muslimene våre skikker, vår form for hilsen, antakelig fordi han tror at han
selv nå virkelig bærer skyldebyrden for «den hvite manns byrde» og at han
dermed faktisk er mindre skyldig enn Listhaug er. Han er renere, mer bevisst,
mer i pakt med tidens moral, en moral han med sitt ondsinnede utspill vil
forbedre, nær sagt koste hva det koste vil. Han tror at jo bedre han lykkes i
dette «stykket»- som er å demonisere og «karakterdrepe» Listhaug. Han har
dermed satt seg over Listhaug, fått er moralsk overtak på henne, fordi han da
må mene at hans syn er moralsk overlegent, hvilket selvsagt er en illusjon,
hvis forankring springer frem av Bakkevigs grunnløse selvforherligelse. Bakkevig
tråkker på Listhaug for å kunne skinne med «seierskransen» trygt plantet på
eget hodet, plassert der med stor iver og overbevisning av ham selv. Han
kaster henne under bussen og med henne hel den kulturen vi har bygget på, en
kultursom igjen har bygget på en skikk som kristendommen alltid har akseptert
som uttrykk for fred og fordragelighet, ja, enighet, til tross. En håndhilsen
var som et «amen», som en begynnelse og en avslutning på en «deal» eller
en pakt, om så det var et vennskap, som i grunnen ikke trenger noen «deal», men
bare bekreftelse på vennskapet, en talehandling som bekreftelse på det alle
ordene ikke kunne utsi.
Bakkevig er hypermagiker:
Hans ytre handling skal vise at han støtter «de svake». Dette vil gi ham større
magi, flere ytre kriterier på å ville det gode. Listhaug gir ham det rette
alibi og det riktig motiv til rett tid, stilt overfor «publikums» dom, slik
Bakkevig ser den for seg i sin forestillingsverden. Se også Hypermagi, følelser
og emosjoner
-
Bakkevig: Hege
Storhaug i Human Rights Service hevder i et debattinnlegg i Aftenposten den
26.9 at det er et tegn på islamisering at arbeids- og studiesteder lar muslimer
ha egne bønnerom. Hun kritiserer også Stavanger kommune for at de legger til
rette for byggingen av en moské.
I Norge har regjering
og Storting vedtatt at det vil føre en aktiv, støttende religionspolitikk, slik
det er formulert i den kirkerådsoppnevnte
utredningen om stat og kirke. Utredningen
mente at en slik religionspolitikk ville gi religionsfriheten de beste
vilkår og fordi tros- og livssynssamfunn skal være positive, byggende deler av
det norske samfunn. Derfor er det bra når viktige samfunnsinstitusjoner legger
til rette for at det kan skje.
Kommentar:
Bakkevigs fundament er Kirkerådets utredning som mente … . Dette er et
sirkelargument og frembringe ingen «hard facts», bare tom synsing, på linje
med: Jeg ønsker at alle skal bli glade og fornøyde og de som ikke mener det er
– idioter? – eller til og med slemme idioter? (se under). Han mener at
«utredningen har rett» og derfor har han selv rett. Han ser ut til å mene at Storhaug
mener at bønnerom må forbys og at det må forbys å legge til rette for bygging
av moske.
Dette er feil og en
grov insinuasjon. En falsk påstand fremsatt antakelig for å inkriminere
Storhaug i det mist fordelaktigs lys han kan fremskaffe for anledningen, nær
sagt til å brunbeise henne.
-
Bakkevig: Storhaug
skiller mellom «julaftenkristne» - (eller kanskje bedre: julaftenmuslimer) - og
andre muslimer. Hun mener (antar) at muslimer som regelmessig går i moskéen er
alle de andre, (kan mistenkes for å være mer salafistisk orientert, og deremd
potensielt farligere enn julaftenmuslimer, i hvert fall på lang sikt) …. Det
finnes helt sikkert muslimer som ønsker at den norske befolkning kollektivt
skal hengi seg til islam … mange av oss kristne som kunne ønske at hele den
norske befolkning kollektivt ville regelmessig gå til kirke. Vi tror ganske
enkelt at Jesus er verdens frelser.
Men at noen tror at ens egen religion er sann, og håper
at andre skal tro det samme, gir intet grunnlag for teorier om at vårt samfunn
blir tvangsmessig kristianisert eller islamisert.
Kommentar:
Har Storhaug hevdet
at vårt samfunn blir tvangsmessige kristianisert eller islamisert?
Svar: Nei. Bakkevigs
kamp mot vindmøller får det til å gå rundt for ham, han kommer ikke ut av
«gutterommet» og sin egen boble.
-
Bakkevig: Det norske
samfunn vil legge til rette for at mennesker skal kunne leve i lydighet mot, og
kunne praktisere sin egen tro. Tanken bak en slik politikk er at tros- og
livssynssamfunn kan og bør bidra til å bygge gode lokalsamfunn. Det kan de
gjøre ved å lage trygge møteplasser som formidler gode og byggende
fellesverdier. I vår Grunnlov er slike verdier nedfelt gjennom stikkordene:
demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Til sammen er dette verdier
som sikrer det enkelte menneskets verd og rettigheter.
Kommentar:
Her tillegger
Bakkevig Storhaug revolusjonære motiver. Hun beskyldes for å være imot
demokratiet, rettssikkerheten og menneskerettigheten. Og at hun ikke er
interessert i å sikre det enkeltes menneske verd og rettigheter.
Bakkevig skjønner
ikke at jo mer feil enn det han påstår, kan det ikke bli.
-
Bakkevig: Den jødiske
litteraturviter Viktor Klemperer ga i 1947 ut en bok om Det tredje rikets
språk. Han skrev: «Ord kan være små doser med arsenikk, de svelges uten at vi
merker det, de ser ikke ut til å ha noen virkning, og så etter litt tid setter
den giftige reaksjonen inn».
Jon Engen-Helgheim,
Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug velger de farlige ordene. De som
forgifter. Når de omtaler en religion sammen med negative adjektiver, rammer de
alle som tilhører den religionen. De beveger seg på grensen til å utfordre en
verdi som vår vestlige verden holder som en av de viktigste: Religionsfrihet.
Det er en frihet som
bare skal møte grenser når den brukes til å skade, forulempe, tvinge eller
drive terror i religionens navn. Svinekjøtt, hilsing, kosher- og halalmat,
eller bønnerom handler ikke om slikt. Det handler om alminnelig høflighet,
gjensidig og religionsfrihet.
Kommentar:
LOL. Dette holder ikke Bakkevig. Hvordan skal du klare å snakke deg ut av
dette? Jeg gidder ikke engang forsøke å begrunne min kommentar og mitt spørsmål
her. Jeg må dessverre forutsette at du ikke er helt i par.
Vi legger i det
følgende ut kopier av noe av alt det som ble skrevet i forbindelse med
«håndhilsingsnekting-sakene» de siste par år. Her inkluderes Trond
Bakkevigs sure kommentarer på Verdidebatt, den såkalt kristne avisen Vårt Land,
sitt selvstrippende dhimmiorienterte debattforum, et forum som tydelig viser
sin legning for å please islam i
stedet for å fremme kristen tro. Jeg knytter noen kommentarer til hvert innlegg
hver for seg:
Tatt fra Gjenstridig:
Radikalt håndtrykksbesvær, Av Nina Hjerpset-Østlie 4.
oktober 2019, kl. 10:49
I desember 2018 vedtok Danmarks daværende borgerlige
regjering den såkalte håndtrykksloven, som forplikter personer som søker om
dansk statsborgerskap å ta enten en borgermester eller en embedsmann i hånden
ved en offisiell grunnlovsseremoni. Loven vakte bestyrtelse på venstresiden,
… vi skal da slett ikke bruke tiden på å skrive paragrafer
om håndtrykk, skrev for eksempel politisk leder for Det radikale Venstre Morten
Østergaard på Facebook.
Å lage lover løser jo ingen verdens ting!
Medlem av Folketinget Ida Auken, som nylig fikk besøk av en
imam som ikke ville håndhilse. – Mannen som kom inn på mitt kontor var
tydeligvis en idiot!,… . Forleden fikk jeg besøk på mitt kontor av en
representant for en moskè i Københavnsområdet. ... Underveis sier han
plutselig: «jeg vil helst også unngå å trykke hånd med kvinner». Jeg spør:
«Jamen, du trykket jo hånden min da vi møttes?» Han sier: «Ja, det gjør jeg når
folk ikke vet det, men nå vet du det». «Ja, for nå vet du det. Og det regner
jeg med at du respekterer».
Auken blir rasende. Hun skriver: «Dels føler jeg meg som
kvinne nærmest spedalsk når hånden min blir sett på som noe som fra nå av ikke
må komme i nærheten av ham. Dels blir jeg vred over at han tillater seg å komme
inn i demokratiets høyborg og nekte å ta meg i hånden fordi jeg er kvinne».
Hun fortsetter: «Jeg
forteller ham at han ikke har noen rett til å sette meg i denne situasjonen.
Det er dypt respektløst overfor meg og overfor demokratiet. Jeg er åpenbart så
uren i hans verden at han også vil bli tilskitnet hvis jeg rører ved hans hånd.
Auken fortsetter: «Det som opprører meg mest ved denne
mannens holdning er at han forsøker å skjule sin ringeakt for kvinner ved å
pakke det inn i alt mulig vrøvl om å være ærbar og respektere det annet kjønn».
I gamle dager var idioten den som bare kunne se sitt eget private perspektiv og
ikke det offentliges eller fellesskapets perspektiv. Mannen som kom inn på mitt
kontor var tydeligvis idiot. Men sånn kan vi ikke leve. Det er noen normer i
samfunnet som man ikke kan tillate seg å være likeglade med hvis vi skal kunne
leve sammen.
Utdrag, sitater og
sammenfatning av en kronikk i VG:
Hva var poenget med
denne debatten, VG? Hvorfor la en som Fahad Qureshi få bekrefte Sylvi Listhaugs
skremselsbilder og vrangsforestillinger?
- Fra hver sin ytre
fløy får de representere verdens to største religioner, uten motstand fra andre
muslimer eller kristne. Dette ble en farse, skriver Adel Khan Farooq. 5. sep. 2017 - 09:26
To tungvektere på
hver sin ekstreme ytterkant skulle møtes til dyst for å avgjøre hvem av dem som
har monopol på islam.
Det kunne knapt blitt mer underholdning for seerne, eller
tabloid da, slik vi nyhetsnerder liker å kalle det.
Og Listhaug har ikke ligget på latsiden til opptakten til
bataljen. Hun har faktisk vært på turné en bydel rundt i utlandet (!) for å
spisse formen fram mot sin såkalte hellige krig hun kjemper på norsk jord. Så
hva kan gå galt? Alt.
Når Qureshi starter kampen med å nekte å håndhilse på
motstanderen fordi han blir «undertrykt» av sin kone, bruker Listhaug det som
energidrikk for å starte slagene sine.
Listhaug bruker Qureshis dårlig spøk til å fortelle seerne om at dette er fremmed for henne
og for det norske samfunnet.
For når Qureshi kaster ut agn og forventer en ørret på
snøret, tenker han ikke på at haien Listhaug griper tak og kaster han ut i
havet.
For utenforstående som ikke kjenner islam noe særlig annet
enn gjennom medienes dekning - hver gang en med muslimsk bakgrunn begår en
grusom terrorhandling - så framstår
Qureshi nærmest som en gallionsfigur. …
Men å tro at Qureshi representerer alle muslimer er som å
tro at Sylvi representerer alle kristne.
Begge påstander er selvfølgelig ikke riktige. Qureshi kaster
seg dessuten ut på dypt vann når han ikke vil svare på om han støtter steining,
og Sylvi trenger ikke gjøre annet enn å smile fordi dette er nettopp akkurat
det hun viser til når hun prøver å skremme oss nordmenn om de farlige verdiene
som truer Norge.
For Qureshi avkler ikke bare seg selv med denne nølingen,
men også alle andre muslimer som daglig må møte fordommer og skepsis på
bakgrunn av sin tro.
Listhaug, en politisk broiler som har blitt en hel
regjerings stemme, brukte kampen som en perfekt arena for å bekrefte den
fremmedfrykten kjernevelgerne hennes har til alt som er ukjent og lenger syd
enn Sør-Spania.
Skremselsbildet hun maler er egentlig en vrangforestilling,
men som utrolig nok bekreftes gjennom Qureshis væremåte og holdninger. …
VGTV, arrangøren av kampen, må også ta sin del av skylden
for at kampen ble en parademarsj for Listhaug.
For muslimer og andre, som får inntrykk av at mediene kun
lar en muslim komme til ordet når han eller henne enten må ta avstand fra
terrorhandlinger - eller på en eller annen måte støtte terrorhandlinger, vil
slike debattanter svekke tilliten man har til mediene - i en tid med såkalte
«falske nyheter». …
For samfunnsdebattens skyld hadde det vært best om statsråd
Listhaug fikk møte den vanlige muslimen i gata som verken inviterer
hatpredikanter til Norge eller som nekter å håndhilse på kvinner. K.O. her
-
Vebjørn Selbekk:
Jeg mener det er respektløst når kronprins Haakon blir stående med hånden ut i
løse luften fordi en kvinne nekter å håndhilse på ham fordi han er mann. Såpass
aktelse bør man kunne vise vår kommende konge og statsoverhode. (Fra gårsdagens
besøk i Al Noor-moskeen i Bærum).
Vårt Land: Vårt
Land-redaktør i ordkrig med Vebjørn Selbekk: – Prøver han å brunskvette en
konkurrent?
Alf Gjøsund tordner mot at Dagen-redaktøren kaller muslimsk
kvinne «respektløs». – Det har kommet mye brunaktig grums og gugg, erkjenner
Selbekk overfor Medier24. (Jan Magnus Weib Endret 28. aug. 2019 - 22:46)
Dagsavisen:
– Diskrimineringsnemnda sender ut utydelige signaler som er
vanskelige for folk å forstå, sier Akhenaton de Leon, leder av Organisasjon mot
offentlig diskriminering (OMOD) til Vårt Land.
OMOD-lederen sier de nå ønsker å få en rettsavgjørelse om
muslimer i arbeidslivet skal kunne nekte å hilse på det motsatte kjønn. Derfor
vurderer de nå hvorvidt de skal ta ett av de to vedtakene om spørsmålet videre
til retten.
– Jeg opplever dette som et spørsmål om juss mot politikk.
De som reagerer på praksisen, handler mer ut ifra politisk ståsted enn det
juridiske, sier OMOD-lederen.
I august i fjor avlyste en kvinnelig leder ved Postens
Østlandsterminal en jobbsamtale fordi en jobbsøker opplyste at han ikke
håndhilser på kvinner. I forrige uke konkludere Diskrimineringsnemnda med at
mannen ikke ble diskriminert på grunn av religion.
De Leon frykter avgjørelsen i den andre «håndhilsesaken» på
ett år gir grunnlag for at noen forfølger de som har religiøse skikker, særlig
muslimer.
Den første saken var mot Ekeberg skole i Oslo, der en
assistent ikke fikk fornyet sitt vikariat da han nektet å håndhilse på
kvinnelige kolleger. Heller ikke her fant Diskrimineringsnemnda at mannen ble diskriminelt. her
-
KJETIL ROLNESS,
skribent og sosiolog:
Større respekt for islam enn for likestilling: To nye håndhilsesaker
viser at feminisme og likestilling er viktig. Men bare inntil ett punkt.
Oppdatert 23. august
Respekt for religiøs skikk eller underkastelse for islam?
Respekt for kvinner eller ofring av likestillingsidealer? Det er full
polariseringsfest på Facebook etter Kronprins Haakons besøk i den
terror-rammede moskeen i Bærum, der han endret hilsemåte etter at en ung kvinne
i hijab avslo hans utstrakte hånd.
«When in Rome, do as the romans do», lydet et kjent
munnhell. Det høres ut som et godt argument for at Haakon gjorde rett:
tilpasset sin opptreden som gjest i en moské. Slik han også tok av seg skoene.
Men på det islamkritiske nettstedet Document.no siterer man
denne setningen i motsatt hensikt, for å kritisere Kromprinsen: Det er vi
nordmenn som er denne sakens romere. Og muslimene er «gjestene» i Norge, som
bør innrette seg etter norsk skikk.
Hva skal man mene? Spørsmålet er vel hva Kronprinsen ville
ha gjort hvis han var vertskap på Slottet for hijabkledte kvinner. Og jeg tror
vi vet svaret. VG brakte i går ferske billedbevis fra en lignende situasjon, da
Irans utenriksminister besøkte Norge og Stortinget.
Han ville ikke trykke hånden til statsminister Erna Solberg
(H), utenriksminister Ine Marie Eriksen (H) og utenrikskomiteens leder, Anniken
Huitfeldt (Ap). Men han trykket hånd med Christian Tybring-Gjedde (Frp), som
har sammenlignet islam med nazismen. Sistnevnte stive blikk i øyeblikket
forteller det meste.
Men hva er det interessante her? Anniken Huitfeldt er en
sertifisert feministisk politiker. Hun har vært likestillingsminister og leder
for kvinnenettverket i Ap i mange år. I møte med representanten for et
kvinnefiendtlig presteregime, smilte hun og la hånden på eget bryst, for å
komme han i møte. - Slik er det alltid, sa hun til NTB, og ville ikke mene noe
mer om saken: - Det er ikke min oppgave å kommentere deres omgangsformer.
Deres omgangsformer? Det ville vært naturlig om Huitfeldt
formulerte seg slik under et besøk i Iran. Men nå var det Iran som besøkte
Norge. Her har vi vår folkeskikk. Håndhilsing også hører også til internasjonal
skikk, eller kutyme i diplomatiet. Og det er vel ikke vanlig at norske
politiske ledere tilpasser sine høflighetsformer etter de kulturelle og
religiøse normene til hvert eneste utlending som kommer på statsbesøk? Man
legger i hvert fall ikke til side noe så sentralt som håndtrykket – som
signaliserer anerkjennelse, åpenhet og tillit. Og hvordan oppfatter vi
vanligvis et avslag på et håndtrykk? Som en fornærmelse eller provokasjon.
Huitfeldt ville selvsagt satt gjesten i forlegenhet om hun
strakk ut hånden, og han kunne ikke tatt den imot uten å få problemer på
hjemmebane. Men etter den pliktskyldige seansen kunne hun kanskje – på direkte
spørsmål fra norsk presse – i det minste antydet at denne omgangsformen ikke er
helt i tråd med norske likestillingsidealer.
Jeg er ganske overbevist om at Irans utenriksminister selv
mente å vise Huitfeldt respekt som kvinne ved trykke hånden til eget bryst, i
stedet for å strekke den fram. Men hans grunn for å gjøre dette, ligger så
fjernt fra feminisme og likestilling som vi kan komme.
Det er vel og merke ingen enighet om håndtrykk i islam.
Senaid Kobilica, hovedimam i Det islamske fellesskap Bosnia og Hercegovina, har
sagt at muslimer bør håndhilse for å vise respekt for norske normer og skikker.
Bazim Gohslan, styreleder i
Rabita-moskeen, sier på spørsmål fra trosfeller at: «Vi må huske her at vi bor
i et samfunn der å håndhilse på folk man møter for første gang er tegn på
respekt. Det motsatte kan i mange tilfeller tolkes negativt. Vi trenger derfor
ikke å være så strenge på dette området.»
Men han viser også
til en tolkning som mange muslimer fortsatt holder i hevd: Det er en stor
«synd» å røre en kvinne som ikke er «mahram» (mor, søster og andre man ikke kan
gifte seg med). Hvorfor det? Fordi man kan få lumre ideer. Husker du
lærervikaren som nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger og mistet jobben?
Han forklare vegringen slik: «Tanken er å skape færre fristelser. Min
forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»
Denne forståelsen av islam deles av prestestyret i Iran og
dens politiske representanter på statsbesøk. Anniken Huitfeldt tilpasset sin oppførsel etter en gjest som
betraktet henne som et sexobjekt.
Hun la seg dermed på samme linje som likestillingsombudet
fra samme parti, Hanne Bjurstrøm,
som i praksis tok den reaksjonære, seksualfikserte lærervikaren i forsvar ved å
si at vi i flerkulturelt samfunn må akseptere at det er andre måter å vise
respekt på enn å håndhilse.
Det er også på linje med en kvinnedominert delegasjon fra
den erklært feministiske svenske regjering, som uten å protestere iførte seg
slør under sitt besøk i Iran i 2017.
Nok en gang har vi fått demonstrert at vestlig feminisme har
sine grenser. Den stopper der konservativ islam begynner. Oppdatert: 23.08.19
kl. 15:27
Robert Mood,
president i Norges Røde Kors, med mange opphold i Midtøsten bak seg, skrev for
eksempel på Twitter: «Andre kulturer og religioner har vist meg at hånden på
hjertet og øyekontakt er en veldig respektfull og fin måte å hilse på. På mange
måter finere enn min egen vane med å håndhilse ofte.» Kolshus: her
Kommentar: Mood
vil være rollemodell, et menneske man skal strekke seg oppover for å bli lik.
Torgeir Kolshus
skriver videre: Dette er en forståelsesfull melding, skrevet med de aller beste
hensikter.
«Den bommer likevel grovt, på to måter. For det første fant
episoden sted i Norge, og Zeliha Acar er norsk – så henvisningen til «andre
kulturer» blir dermed i beste fall på siden av saken, og i verste fall sier den
at Acar er en fremmed som må tolereres.
For det andre bærer nedvurderingen av egen håndhilsekultur
et par vedkubber til det konspiratoriske bålet om «Den store fortrengningen/The
great replacement», som påstår at Europas befolkning og kultur blir skiftet ut
som del av en elitekonspirasjon».
Det hele koker altså ned til retten vi har til å definere
hvem vi selv er. Å nekte noen det er rett og slett mangel på folkeskikk.
Samtidig skal vi selvsagt fortsette å diskutere hva det
innebærer å være norsk. Derfor var det forstemmende at en tilsynelatende
overlagt provokasjon fra en teologisk svært konservativ ungdomsgruppe, ble så
vellykket sett fra deres ståsted.
Kommentar: Godt sett og godt sagt. Men det hele bunner på
overflaten og havnet i det overflatiske og gjerne «kjekke». Det virker for si
det kort for korrekt ukorrekt. Kolhus tilhører det jeg kaller SAP-paradigmet. Om
"sappere" her. Han
tenker ikke primært juridico-religico, men «sosialantropopsykologisk».
Makteliten vil ikke
se islams fare, men dekker heller over, Av: Christian Skaug 5. oktober 2019, 13:36
Frankrikes innenriksminister Christophe Castaner under en
pressekonferanse utenfor politihovedkvarteret i Paris etter drapene der den 3.
oktober 2019. Foto: Julien Mattia / Anadolu Agency / ABACAPRESS.COM / Scanpix.
Stadig flere drypp fra etterforskningen av Paris-terroristen
Mickaël Harpon, den ansatte ved politihovedkarteret i Paris som torsdag drepte
fire av sine kolleger innen han selv ble drept, finner veien til spaltene hos
Le Figaro.
Man må jo takke ekte franske journalister for at
offentligheten får en smule innblikk i hva slags fyr terroristen var. At den
offisielle kommunikasjonen mellom presse og myndigheter ikke fungerer som den
skal, forstår man jo – ikke minst når det selv en god stund etter ugjerningen
kom motstridende meldinger om antall kvinner blant de fire drepte.
Hovedsporet for etterforskerne er ifølge Le Figaro nå at de
fire drapene var resultatet av et islamistisk angrep. Nok en indikasjon i den
retning har dukket opp: Sporene Harpon hadde etterlatt i sosiale medier, viser
at han var tilhenger av «streng islam» (un islam rigoriste). Det presiseres
riktignok at han ikke hadde vist tendenser til sans for jihad-terror. Men hvor
langt er egentlig spranget til fra en streng tolkning av islam til å dele de
tankene om vold mot ikke-muslimer som islams skrifter anbefaler?
Et svært sentralt spørsmål som nå reises av etterforskerne,
er om Harpon hadde vært under innflytelse av militante islamister i
moskémiljøet han frekventerte i Paris-forstaden Gonesse, eller sågar en
terroristgruppe.
Gevantene han gikk i til moskeen, peker helt klart i den
retning. Imamene i den aktuelle moskeen skal ha hatt et godt forhold til
salafister, og Harpon omgikkes angivelig salafister. Det er heller ikke første
gang en islamist dreper med en keramisk kniv som omgår sikkerhetskontrollen.
Dersom mistanken om påvirkning bekreftes, kan med andre ord
den ekstreme islamismen ha lyktes i å infiltrere selve hjertet av fransk
politi, hvor de mest konfidensielle etterretningene om den håndteres nettopp av
det administrative apparatet Harpon tilhørte.
Men hvorfor dukker ikke denne mistanken opp før det ligger
fire drepte politifolk i politihovedkvarteret i Paris?
Sannheten er at den franske og for den del resten av den
vesteuropeiske makteliten har besluttet å lukke øynene for at islam er farlig.
Alle som bruker øynene, kan se dette, for der hvor islam dukker opp, følger den
islamske ekstremismen med på lasset.
Det å skille de farlige fra de ufarlige kan av og til være
som å lete etter nåla i høystakken, men i tilfellet Harpon burde man ha sett faresignalene
og tatt affære som følge av dem.
Hvordan er det mulig at en ansatt ved politihovedkvarteret i
Paris kan gå på sosiale medier og vise tilhørighet til streng islam uten at
noen reagerer?
Man kunne kanskje si at det er fordi ingen engang ville våge
å kremte diskré om saken av frykt for å bli stemplet som «islamofob». Vi vet at
denne frykten gjelder i offentligheten, hvor det ikke er islamister som kommer
i søkelyset til folk av Harald Klungtveits støpning, men det snarere er folk
uten sans for islamister som risikerer å miste levebrødet.
Men internt i en sikkerhetsmyndighet som naturlig nok også
må ta sin egen sikkerhet på alvor, er denne frykten et intellektuelt selvmord
som også riskerer å bli et fysisk sådant. Har ikke politiet lenger lov til å
eie selvoppholdelsesdrift?
Harpon burde åpenbart
ha blitt suspendert så snart det kom for en dag at han ikke lenger ville hilse
på kvinner. Hvordan i himmelens navn kan alarmklokkene unngå å kime for full
musikk når en politiansatt viser til de grader avvikende og på samme tid
islamistisk adferd?
I stedet så vi at Frankrikes innenriksminister Christophe
Castaner kort tid etter ugjerningen fortalte offentligheten at drapsmannen
«aldri hadde vist det minste tegn til adferdsmessige vanskeligheter». En loddrett
løgn. Han burde åpenbart ikke få beholde jobben etter et til de grader skamløst
forsøk på å dekke over hva dette handlet om.
Men det gjør han nok, til tross for at det republikanske
partiet (LR) nå har forlangt at han går av. For Vest-Europas maktelite har
bundet seg til masten: Islam skal inkluderes i Europa på lik linje med alle
andre anskuelser – ja, bortsett fra autentisk konservatisme, da – som om islam
aldri hadde vært Europas dødsfiende.
Den lærdommen er glemt. I dag vil man bokstavelig talt heller
dø, eller helst la andre dø, i stedet for å erkjenne at dette var en skrekkelig
dårlig idé. Grunnen til det er sannsynligvis at islam allerede er så massivt
tilstede i Europa at man frykter en ideologisk konfrontasjon, kanskje også en
fysisk.
Ytterligere konfrontasjon er imidlertid uunngåelig så lenge
islam i Europa vokser og blir mer selvsikker, med mindre man på forhånd har
besluttet å underkaste seg. Det er mer enn ti år siden Magdi Allam skrev:
«Europa har en fiende i sin midte: frykten». Det er ikke blitt noe mindre sant
i mellomtiden.
The 'Islamophobia'
Accusation, How it harms society, Fri Oct 4, 2019 Stephen Brown
The intellectual atmosphere in France suffered severe
disruption last August when French philosopher Henri Pena-Ruiz set off a storm
by stating, “One has the right to be Islamophobic.”
Pena-Ruiz made this statement at a conference of the French
political party France Insoumise (France Unbowed). France Insoumise is a
socialist party with 17 members in the National Assembly.
Pena-Ruiz’s statement appeared to cause dissension in the
leftist party, arousing consternation especially among “les belles ames” (the
beautiful souls). The philosopher, who is described as being close to France
Insoumise, was strongly criticized on social media for his statement.
What Pena-Ruiz actually said was:
“Anti-Muslim racism is a crime. Criticism of Islam,
criticism of Catholicism, criticism of atheist humanism is not one. One has the
right to be an atheophobe like one has the right to be an Islamophobe.”
But in a politically correct, western society like France,
of course, where all criticism of Islam is almost taboo, there were, as to be expected,
outcries against Pena-Ruiz’s statement.
One municipal counselor for the Parisian suburb of St.
Denis, for example, called the statement “shocking” because “Islamophobia is
the hostility to Muslims and Islam.”
“Stop seeming to understand that this situation is not
just…,” he wrote on Twitter. “It is the result of two years of Islamophobic
sallies, notably by certain elected representatives who have never failed to
belittle veiled women.”
French Minister of Housing Julien Denormandie also entered
the melee against Pena-Ruiz, stating:
“Even if it was not the intention of the author, the offered
words give the sentiment that it is normal to be an Islamophobe, of which many
French are victims. No, it is not normal, no, one does not have the right to be
an Islamophobe.”
But there were some who supported Pena-Ruiz, one of whom was
the leader of the France Insoumise Party himself, Jan-Luc Melanchon, who said:
“It is a total, complete error to confuse racism and
Islamophobia as racism…One has the right, and even for some among you, the duty
to criticize mercilessly religions that I consider are making an extraordinary
contribution to the war between human beings and to mutual detestation.”
Another who sensibly defended Pena-Ruiz was Marlene
Schiappa, Secretary of State for Equality Between Men and Women, who believes:
“It is not permitted to insult believers for reason of their religion. But it
is permitted to debate and criticize religion. It’s the sense of his
(Pena-Ruiz’s) expression. It seems necessary to me to defend these two
assertions.”
Pena-Ruiz went on to criticize those who dishonestly
criticized him on social media.
“Those who criticized me on social media passed in silence
the fact that I put on the same plane ‘catholophobia’ or ‘atheophobia’ and Islamophobia.
They made it like I set myself solely in the criticism of Islam,” he said.
What Pena-Ruiz’s words center on is that all beliefs should
be freely discussed in a free society no matter what they are. No religion
should find shelter from criticism and be able “to expel its critics from
public life” -- as appears to be happening now with Islam. As French writer
Mathieu Bock-Cote notes:
“In the measure where a religion is a system of beliefs and
ideas, it should not oblige those who are strangers to love or respect it. One
should be able to reject it, as one would with any ideology without fear of
being called Islamophobic. The dogma of one should never become the forced
belief of another.”
But it is this fear of being called Islamophobic that is causing
many people to censor themselves, to “forbid themselves to speak of Islam
except to flatter it.” Bock-Cote sees in this “gestures of submission.” And as
the Islamophobia concept advances among politicians, he sees them “kneeling and
ceding to intimidation” that is “symptomatic of their intellectual
destruction.”
Bock-Cote goes
further, accusing western intellectual elites of disqualifying themselves
morally when they accuse their own people of racism because they simply “wish
to conserve their right to criticize a religion which does not conform to the
compatibility of their world.”
A good definition of Islamophobia is given by the French
social scientist Philippe D’Iribarne, a leading expert on Islamophobia, author
of the book Islamophobie: Intoxication
Ideologique (Islamophobia: Ideological Intoxication). D’Iribarne writes: “…the
notion of Islamophobia is a deception forged to hinder the comprehension of
reality and to prevent the critical spirit from exercising its rights.”
D’Iribarne sees the present situation analogous to moments
in history when there was “a delirium of persecution” against “the enemies of
the people, the Kulaks, the Jews where a fantasy enemy is diabolized.” Orwell
warned us, D’Iribarne says, that the “magical capacity” of language “loses its
way” when its view of the world is “guided by manipulation and lie,” even to a
fabrication of proofs “to have a cause triumph,” like in the Moscow show trials
under Stalin. Islamophobia “obeys this logic,” D’Iribarne asserts.
While the left passionately claims to support liberty and
equality, they hypocritically and passionately denounce those as Islamophobic
who point out that this is not the case in the Islamic world. The lack of
freedom of conscience for those, for example, who wish to change their Muslim
religion. The discrimination against women in inheritance laws and as witnesses
in trials as well as the prohibition against their marrying non-Muslims. All
these aspects of the Islamic world that contradict western values, which the
left should be sharply denouncing, are not only conveniently ignored by it but
believes that pointing them out is a “scandal” that unfairly stigmatizes a
“group of citizens.”
Islamophobia has also been described as “a manipulation that
disturbs the civil peace.” One of these
disruptions is that the Islamophobia accusation hinders integration, perhaps
absolving Muslims of the “responsibility” to do so. They can dispense with the
“laborious adaptation” process that all immigrants have had to undergo.
D’Iribarne writes:
“It [Islamophobia] conveys a message addressed to Muslims:
the Occident is an evil empire blinded by bad passions; no matter what you do,
your belonging to Islam will mark you with an indelible stigma under which you
will never be accepted as a full member; the only honorable option which is
offered to you is to reject a world that rejects you, refuse its seductions,
gather yourselves in places where you will make the law.”
The Islamophobia accusation today is promoted by
“international organizations, by governments of Islamic countries, by militant
associations, universities and journalists.” But all this has done is create a
suffocating atmosphere of censorship which has permitted Islam “to advance in
the public space and neutralize its adversaries.” All of which, unfortunately,
is very detrimental to the West.
Dette er ikke
muslimhat, Av Bjørn Humblen - 5. oktober 2019 | 17:59
Regjeringen vurderer å iverksette en handlingsplan mot
muslimhat. Det er svært viktig å unngå hat eller andre motsetninger mellom
ulike grupper i samfunnet.
Men en eventuell handlingsplan mot muslimhat må i så fall ha
en oppfatning om hva muslimhat er, og det må avgrenses mot meningsytringer.
Også muslimer må tåle å bli kritisert.
Når muslimske kvinner går med hijab eller nekter å
håndhilse, vil mange få inntrykk av at de ikke ønsker å bli en del av det
norske fellesskapet, men ønsker å plassere seg utenfor, i et parallellsamfunn.
Å reagere negativt på slike handlinger er ikke muslimhat.
Islam har i stor grad vært preget av vold, intoleranse,
undertrykking og krav om særbehandling. Å påpeke dette er ikke muslimhat.
Det er dessverre slik at hvis noen i en gruppe oppfører seg
på en ufordelaktig måte, vil dette lett gå ut over alle i gruppen. Det må man
være oppmerksom på også når man kommer som innvandrer til et land.
En sentral del av islam er et sett av rettsregler (sharia)
som til dels er uforenlig med vestlige verdier og grunnleggende
menneskerettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, demokrati og
likestilling mellom mann og kvinne. At innvandring av mennesker fra en slik
kultur vil by på problemer, er åpenbart. Det viser også erfaringer fra islams
nesten 1400 år lange historie.
Integrering er mer enn å lære norsk og å komme i arbeid. Det
handler også om å bli en del av Norge som nasjon. Å integrere betyr å innpasse
i et hele. Det må medføre at man blir en del av det norske fellesskapet, med
den følelse av tilhørighet og lojalitet som dette innebærer.
Å påpeke dette er ikke muslimhat. Dette handler om
ytringsfrihet, som er hjemlet i Grunnloven § 100 og folkeretten.
Ytringsfrihetens grenser skal være vide. En handlingsplan mot muslimhat eller
hva som helst annet må ikke innskrenke ytringsfriheten. Det ville være
grunnlovsstridig.
Myndighetene iverksatte for en stund siden en handlingsplan
mot antisemittisme. Etter andre verdenskrig har norske jøder aldri blitt utsatt
for så mye trusler, hat og forfølgelse som nå. Blant dem som har gjort seg
skyldig i dette, er muslimer dessverre sterkt overrepresentert.
Vi kan ikke ha det slik at mennesker som får opphold i
Norge, går i gang med å trakassere eller forfølge norske borgere. Skal Norge
også i fremtiden kunne være en trygg havn for forfulgte, kan vi ikke føre en
politikk som innebærer at norske borgere blir forfulgt i sitt eget land. En
eventuell handlingsplan mot muslimhat må også se på bakgrunnen for
handlingsplanen mot antisemittisme. Handlingsplanene må i så fall sees i
sammenheng med hverandre. (Les også: Undersøkelse viser: Seks av de åtte mest
rasistiske landene i verden er muslimske).
Skal man greie å redusere motsetninger mellom ulike grupper
i samfunnet, må alle bidra og ta ansvar. En eventuell handlingsplan mot
muslimhat bør derfor også iverksettes innad i de muslimske miljøene. Muslimer
bør vurdere hva de selv kan gjøre for å bedre det inntrykket som mange har
fått. Et av flere sentrale spørsmål i en slik sammenheng vil være: Hvordan bør
vi muslimer oppføre oss overfor jøder? Også muslimer må feie for egen dør.
I Norge er det demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet og
likestilling mellom mann og kvinne. Dette må alle respektere. I Håvamål står
det «Lov følge eller land fly». Denne setningen fra norrøn tid er like aktuell
i våre dager.
Lars Akerhaug på
Resett:
Kirke-topp mener Jon Helgheim, Sylvi Listhaug og Hege
Storhaug velger ord som «forgifter»
Av Lars Akerhaug - 5. oktober 2019 | 07:29,
Det er i Vårt Land at tidligere prost i Vestre Aker, Trond
Bakkevig, skjeller ut Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann,
partinestleder Sylvi Listhaug og den islamkritiske forfatteren og journalisten
Hege Storhaug.
Han sammenlikner deres retorikk med «det tredje rikets
språk», altså språkbruken i Hitlers nazi-Tyskland. Han mener også det er helt
uproblematisk at enkelte norske muslimer ikke vil håndhilse på det motsatte
kjønn.
– Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege
Storhaug velger de farlige ordene. De som forgifter. Når de omtaler en religion
sammen med negative adjektiver, rammer de alle som tilhører den religionen. De
beveger seg på grensen til å utfordre en verdi som vår vestlige verden holder
som en av de viktigste: Religionsfrihet, skriver Bakkevig i Vårt Land.
Les også: Husker du da norske prester og imamer skulle
spille fotballkamp?
Bakkevig har ved siden av å være prost, altså øverste
geistlige leder i Vestre Aker, også vært sentral i Mellomkirkelig Råd, Kirkenes
Verdensråd og nærmest egenhendig drevet et fredsprosjekt mellom israeelere og
palestinere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar