Treenigheten og våre dagers totalitære emosjoner

 Det er umulig å tenke seg et liv uten tro og vantro. Ikke-tro er umulig, en eller annen form for tro. Det er like umulig å tenke seg et liv uten tro og juss, å tro at troen så å si eksisterer som i et isolat, helt uberørt av natur, tildragelser, omstendigheter, paradigmer – i sosial kontekst, altså.

Det er umulig å tenke mann uten kvinne. Det er umulig å tenke seg «det subjektive» uten at det finnes noe «det objektive». Det sanne avhenger av det falske, og omvendt.

Det onde er intet, det er ikke noe, det bidrar ikke positivt, det helbreder ikke, - men det onde gir den onde trøst i pervers tilfredsstillelse. Det destruktive forstiller seg plutselig som det oppbyggende eller gagnlige, som det het engang.

Vi er faktisk ille ute – for vi rammes alle og hvis vi ikke ser det, forstår vi det ikke og mangler kunnskap. Men hva er rett kunnskap? Hva kan vi egentlig bygge på, legitimere oss?

Svar: Vi må utenfor oss selv for å motta noen utenfra.

Enda mer umulig er det å tenke seg at man kan leve et spennende liv uten at dette – som jeg forøker å si - går opp for en, og  at det gjelder en mer enn bare på mer enn det overflatiske planet. Å leve et liv uten paradokser er en umulighet. Et liv uten den ironiske dimensjonen, blir et liv uten behov for korreksjoner og derfor et liv uten noe «bør», og da i høyden bare som nærmest empirisk virkeliggjorte idealer som henger så høyt at de oppfattes som sure, før man har smakt.

For å leve et liv fullt ut og med alt en har, og ikke-har, må man kunne forestille seg et liv i elendighet, smalhet og – gjerrighet og ødeleggelse overfor selve livet. (Man ser ikke at et foster allerede fra unnfangelsen inneholder helheten, fullt ut). Det gjelder i forholdet til medmenneskene like langt som til forholdet til tingene, stoffene og dyrene. Og ideene. Og historien. Og fremtiden. For ikke å glemme nåtiden, øyeblikket – det store her og nå – alltid.

Men både juss og tro er ute av horisonten for de fleste som vil være noe i dagens samfunn. Vi tror vi er ferdig med troen og jussen. Ingenting kan være mer sårt tragisk å leve i en slik vrangforestilling.

Men like fullt tror man at juss og religion lukter av det museale, det irrelevante – for alt er jo tilrettelagt: Forstår vi ikke brødteksten eller vilkårene med små skrift i en kontrakt, har vi alltids noen som vil ordne opp for oss og tjene akkurat vår sak, vårt perspektiv, våre interesser, hvis man da ikke er så egosentrert raus at man alltid vil stå opp for de svake, og hvor de sterkere alltid fortjener å bli tapere permanent.  Det hele går ut på behovstilfredsstillelse. Og derfor får vi en moral som diskuterer hva som er moralsk og hvor denne diskusjonen da bestemmer hva som er etisk riktig. Livet blir da en like uendelig som kjedelig prosess der vi er nødt for å stole på at det objektivt sett alltid vil finnes en ekspertise som kjemper for meg og min gruppes identitetskonservering, uansett kostnader, dvs konsekvenser og uansett identitetens substans, essen eller vesen.

Det legge opp til katastrofe og følelsen av at den kunne ha vært unngått oppveies kun av kontrapunktet: Det kommer til å gå seg til. 

For å si det konsist: Vi graver oss stadig mer ned i hypermagi og de servilt betingede korrekte emosjoner. Vi har sluttet å tenke juridico-religico og det skal skje utrolig mye destruktivt før vi makter å snu på flisa så vi på nytt kan begynne å betrakte oss selv som, og leve med det faktum, at vi er ansvarlige mennesker uten muligheter for å unnfly Guds forsyn og øyne, Hans hjerte, og Guds vrede, Guds hellighet og Guds frie og uforskyldte nåde, - alt i ett stort evig nå. I det offeret Gud selv ikke bar tilbyr oss, men drar oss bevisst og villet inn i. Men ikke bare her og nå, men i evighet. Vi må begynne å forstå at det evige kan ta opp i seg det timelige og at det timelige i tro faktisk kan ta opp i seg det evige. Vi er der allerede nå, men ennå ikke – og dette er et sant «mannakorn», sådd i den judeisk-kristne tro og tradisjon, formalisert som en avledet norm ut fra den normerende normen: Gud døde for og ofret en gang for alle – seg selv.

Skjønner man ikke hvor vidunderlig fantastisk og samtid skremmende dette er, skjønner man det bare altså ikke. Man skjønner ikke at det rettferdige ikke kan skje uten dom. Da tror man at ingen kan dømmes, fordi «jeg» sier det. Og da er man blitt en servilt betinget emosjonelt korrekt fysikus uten håp og uten forstand, selv om man nettopp foregir og tror det motsatte.

Vår kultur lever i dag i fornektelse av disse fenomenene og dimensjonene og perspektivene.

Ikke rart at vi er trangsynte og korttenkte. Det er ikke bare blitt vårt varemerke å tenke og forholde seg i flukt med dette; fenomenet har trengt inn i vår lille «hjernemasse» og gjort seg til ett vesen med oss. Det er alvorlig, men ingen ser alvoret. Noen bar ler – helt til banken.

Det er vanskelig å leve og oppfatte tingene rett, enda vanskeligere er det å tenke, konstruktivt, men lettere - hvis vi skjønner at vi både er religiøse og juridiske mennesker, som vesen sett. Vi må se det kroppslige, ja vel, men vi må også se at over det fysiske virker sjelen og at over sjelen, styrer det åndelige.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Ta f eks treenigheten – den er fullstendig irrelevant i dag. Den angår ikke en eneste sjel, hvis du forhører deg litt, rundt omkring. Den er ikke bare avleggs og «dum», nei, den er så vederstyggelig at den er en fornærmelse å antyde å ha noe personlig forhold til – enn si noe emosjonelt fundert forhold til.

Og det er skummelt, at en slik relasjon ikke fins, for treenigheten er «det fenomen» som mer enn noe annet har utgjort selve fundamentet for alle vestlig tenkning, siden den ble formulert (noen vil si oppfunnet, men det er feil; man oppdaget den, at den lå der i Skriftene, uten å være presist formulert som en egen res, dvs «ting» eller objekt).

Forsvinner gud i treenigheten? Nei, men den stenger for triteisme, den vrangforestilling at de kristne tror egentlig på 3 guder, slik det forutsettes i Koranen, (hvilket kan være en fordel for Koranen, fordi heller ikke kristne tror på tre guder, - i så måte har jo Koranen fullstendig rett!)

Treenigheten skal sikre at ingen kan kunne begrense eller binde Gud og våre forstillinger om Gud og begrepet Gud. Gud skal ikke kunne håndteres, han skal æres og tilbes som den han er, den fullkomment frie og ubegrensede, og absolutt ubegrenselige. Ingen kan forkorte guds Allmakt. Det ligger rett og slett i Gud at han er slik, for hvis ikke han var slik, ville han ikke være Gud, men i høyden et idol, en avgud, en maktesløs Gud.

Men ingen skjønner noe av dette i dag. Det er bare å bestille en meningsmåling og engasjere et oppbud at statistikere og samfunnsvitere, så ser vi svart avtegne seg med skremmende presisjon: Ingen bryr seg, Ingen forstår det og ingen vil innrømme at de ikke forstår noe som helst.

Det nærmeste man kommer termer som «allmektig» i dag, er at det er mennesket i dag som stadig forsøker å gjøre seg allmektig, riktig nok med små forbehold, men den generelle trenden ligger der og verker og virker. Mennesket er menneskets redningsmann og frelser, pluss kvinner, selvsagt, – kvinner mest, visstnok. (Noen sier at «partiet» eller «sentral-komiteen» inntar og fyller disse reelle posisjonene, at de virkelig er gudserstatninger, idet gud jo er død, - men det lar jeg ligge).

Men Gud trenger ikke å gjøre seg til frelser og redningsmann – Han er vår redning og frelser, vår nådige frelser, til og med. Han er dermed begrenset av seg selv, - det ligger i allmaktstanken, men, som sagt, dette er det ingen som forstår ikke dag. Man vil ikke høre, vil ikke se, vil ikke kjenne på det – ute av syne, ute av syn, altså. Jeg vil si: Ute av syne, uten en synd, for det er slik menneskene er i dag. 

Men intet kan gjøre oss mer sørgelig enn dette. Det vi burde være, er å være svært glade og virkelig begeistrer for at gud er en treenig Gud – en sannhet som ikke eksisterer for islam og dermed heller ikke for noen muslim. (Se høyere presisjonsnivå under). Det er derfor art når muslimer insisterer på at de har et personlig gudsforhold eller at Allah er en Person, for Allah kan ikke la seg binde av kjærlighet, et begrep og et innhold som jo er høyst personlig.

Dersom du ber og ber og ikke bønnhøres og dermed helle ikke får dine bønners begjær tilfredsstilt, kan du fort komme til et punkt i ditt tros - og forestillingsliv - der du begynner å hate Gud. Og da vil mange av disse gå til Satan, for å få hevn over det som da ikke kan være noe annet enn en fantasifigur og en illusjon. For en ironi! Men dette raker ikke folk i dag: Hevnen mot Gud anses som så søt at myndigheter og makter i dag faktisk støtter tanken: At det ikke bare er fullt mulig, men at det er «must» å hate gud og ta hevn over Gud, fordi «gud» har sviktet deg eller latt deg i stikken, selv om du har bedt aldri så mye, aldri så fromt og aldri så autentiske – i dine begjær.

Se denne om «Guden som sviktet»: https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/shabana-kadra-og-den-snikende.html (Obs: Jeg tillegger her ikke Shabana et ønske om å kreve hevn på gud, men The God that failed – hvor Koestler er med -  kan forteller noe om noen hver og vår tid spesielt).

Å begjære noe av Gud, er en falitterklæring, hvis man da ikke er overbevist om at Gud både vil og kan gripe inn til fordel for akkurat deg – en ikke umulig tanke i den kristne tro, som jo nettopp baserer seg på den personlig, Det personlige ved Gud og ved og i og med Deg, og nettopp på Hans nåderikdom og hellighet.

Satan oppleves i dag av fler enn man skulle like å tro som en mye mer menneskelig og derfor mer medmenneskelig «figur» enn Gud. Han tar ditt parti mot Gud, han synes å ha de beste begrunnelser!

Han er ikke allmektig, men han vil ta alle delseire for deg, nettopp Deg. for du «vet» eller «emoverer»  -ironisk nok - at du selv ikke er allmektig, og det er heller ikke Satan – felles skjebne eller felles trøst, eller hva? Satan er svært demokratisk, han hever seg opp over «allmuen» og forsøker å gjøre seg adelig, edel og konge av Guds nåde. Nei, han er kanskje mer demokratisk enn demonisk, akkurat som du selv er. For en «tilfredsstillelse»! – av ditt «egentlige» begjær!

For å si et sleipt: Satan får folk til å tro at han vil alle like godt, og at det er mulig å gjøre alle like godt, mesn han i virkeligheten gjør alle like ondt idet han stadig styrker sine ofre i troen på at de vil få det stadig bedre forut. (Alt er jo relativt, gewiss).

Det du ikke vet er at du befinner deg på det jeg vil kalle det mest bokstavelige tolkningsnivå av alle tolkningsnivåer av tingene. På et nokså stusselig og uspennende nivå.

Man antok at Bibelen hadde firedobbelt mening (latin quadriga). Det vil si:

    bokstavelig, om de historiske hendelser i fortiden

    allegorisk, om trosinnholdet

    moralsk, om det rette liv

    anagogisk eller eskatologisk, om håpet og fremtiden.

I denne rangeringen befinner du deg, som du vil se, på det første nivå og er antakelig tilbøyelig til å tenke og tro at du da befinner deg på det høyest tenkelige nivå. Men dette er selvfølgelig et stort selvbedrag. Jeg håper du forstår poenget, og at du anvender deg at poenget, ikke av bokstaven.

(Se denne, den er laaang, kronglete, utilgjengelig for de fleste og dryg, men bare for her å stimulere til videre fordypning: https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/allmakt-makt-myndighet-autoritet-avmakt.html

Vi kan også gladelig tilnærme oss fenomenene via: Ethos, Pathos og Logos are modes of persuasion used to convince audiences. Ethos or the ethical appeal, means to convince an audience of the author’s credibility or character.

Se denne forholdsvis korte, men like vel fullstappede: http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

Vi legger til:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/trump-hypermagi-makt-avmakt-et.html

Med andre ord: Hvis du ikke ser nødvendigheten av treenigheten i den kristne tro, ser du ikke ut over «bokstaven», idet du gjør livet og skjønnheten til noe altfor simpelt usimpelt, dvs til empiri – til det simpelt hen altoverskyggende og absolutt immanent materielle i og ved eksistensen, og reduserer det hele, det helt store og vakre, til et spørsmål om beviser, hvilket beviser at du ikke har skjønt noe som helst, og til et spørsmål. Hvordan man kan betrakte seg da som en person i det hele tatt, kan man kalle et mysterium. «Bokstaven» er da blitt ditt vesen og din substans.

Hvis du ikke forholder deg til at Gud er hellig og vred, samtidig, og han også er nåderik og reelt frelsende, samtidig, har du gått glipp av noe du kanskje engang vil angre på. Det ligger så å si tingenes vesen.

Den vrede og hellig Gud er blitt en umulig tanke i dag og ingen unner denne mistanken om at denne tanken virkelig dominerer tankeforutsetningene våre en tanke. Tanken romsterer like vel blant oss, selvsagt, men da i høyden som dårlige og skremmende assosiasjoner, man reduserer setningene til noe fiktivt og derfor irrelevant og fullstendig uinteressant pr definisjon.

Hva er det som skjer? Jo, vi begår en gedigen tankefeil og er altoppslukende kategorimistak, (jfr Ryle). Og det skjer til og med kollektivt, alle rammes, men alle rammes selvsagt ikke like hardt, men påvirkningen er kollektivt og gjennomgripende massiv og like massivt undergravende for vår kultur uansett om det er få eller færre som rammes og lar seg bergta. Intet mindre. Moralen burde være: Vi må ikke gjøre oss til servilt betinget emosjonelt korrekte! Vi står på valg og overfor valget (men det betyr heller ikke at du skal kaste deg ut på de tusen favners dyp).

Når Gud i fullt alvor – og fra høyeste akademisk hold - anklages for barnemishandling, da er vi virkelig ille ute, men heldig vis finnes det motstemmer, som riktig nok snakker med innestemme – la oss håpe på litt «utestemme», men se denne fyldige om denne tematikken her, spesielt litt ned på siden:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/02/nar-kristne-professoreer-svikter.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Denne var det både en lettelse og en prøvelse å skrive, men jeg fikk mer ut av den nå, da jeg kikket på den, i skrivende stund, enn før og under, da jeg skriv den:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

Når man sammenligner og forveksler dårlig og autoritære foreldre, lærere, kultur-personligheter, onkler, tanter, vår kultur generelt, våre politikere, prester, sosiologer, psykologer og antropologer, og vår politikk og våre slemme badevakter eller barnevakter med en fullstendig illegitim, hellig og vred Gud, da er vi på ville vier, det bør egentlig være helt unødvendig å si. Men slik er det, på et visst nivå sett, og ikke da primært på det bokstavelige nivået, som vi var inne på over.

Men alle har da emosjoner, og det er godt, ikke sant? – joda, men noen har mer korrekte emosjoner enn andre, tydelig vis.  

So be it.

(Se en kavalkade her, og om Dyret på Document etc her: https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html - om bl a Therion … Og: https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/dyret-som-kommentator-pa-documentno.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/identitetstyveri-padocumentno-christin.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/moderatiet-pa-documentno-blir-bare.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/helt-ukvalifisert-pa-documentno.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/helt-ukvalifisert-pa-documentno.html og https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/cristian-skaug-en-flau-historie-om-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/liten-interesse-og-fa-likes-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/kommentarfelt-og-katastrofe.html)

Men emosjoner er blitt en husgud i dag, en konkret og i seg selv en maktesløs opphopning av materie, selvsagt, i beste fall en terapeutisk stressball, men i hvert fall en ting – et ikon - utstyrt med og av oss tilregnet eller attribuert med visse fantastiske og kimære egenskaper, med uhyre stor makt og maktpotensiale, en reifikasjon, de, i seg selv, skal ha retter og rettigheter og være beskyttet i dag. De skal omgis både med tabu og helligforklarelse., (de antas, overtros, å ha en egen levende agens!). De er samtidig blitt en over-kaste for seg, hellige kuer, om jeg så skal si. De verdsettes faktisk til å stå over individet. Individets følelser og emosjoner er blitt viktigere enn individet selv, og personen.

Men det er de spesielt sårbare emosjoner som selvsagt skal ha mest beskyttelse og helligforklarelse.

Emosjoner har i dag fått status som guder eller Gud, for de med pervertert teologi, de har derfor en enorm makt over deg; de truer deg faktisk på livet, de vil egentlig overta, og du vil bli ett med dem og nyte den samme makt som de selv har. Du er ikke da bare blitt en vantro og en gudsbespotter, men en avgudsdyrker, gjerne uten at du er klar over dette, (for ingen sier jo i fra og ingen advarer deg, aller minst Den norske kirke). Du blir da fanget i et nesten usynlig nett du selv har strukket og som bare slike eksperter som meg selv kan detektere og navnsette: du blir hypermagiker og slipper ikke unna.

Se hvilke fatale konsekvenser dette kan ha:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Se denne om «müncher»:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/rita-karslsen-og-de-reifiserte-emosjoner.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/den-totalitre-emosjonalisme-og.html

Litt mer om visse forarbeider og forutsetninger:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Hvem avgjør hvem som har krav på mest beskyttelse? Vel, man utsetter å svare på spørsmålet til senere. Man klarer ikke å konfrontere det på direkten. og for all evighet.

Vi ser det ofte på debattfora, se kavalkaden over: Kommer en deltaker med så absurde og dumme kommentarer at det griner, og man så kommenterer denne kommentatoren, ved å bruke personlige ord og uttrykk om ham, og rett og slett forteller ham hvor dum, nevrotisk og kunnskapsløs han er, eller hvor stor og manglende innsikt han har, og kanskje knytter noen kvasintellektuelle termer til den måten han opptrer eller argumenter på, så kan man være sikker på å bli slettet, med den begrunnelse at personangrep er forbudt. Men selvsagt er det ikke personene man vil beskytte, det er emosjonene man vil helligforklare, sine egne emosjoner, som moderator, først og fremst. Dernest vil man først beskytte personenes emosjoner, eller mangel på slik, og så hans person i kjøtt og blod. Slik vil moderator fremstå som emosjonelt korrekt, tror han. For et skuespill dette er! Å svare med samme mynt, er forbudt. Mye gørr kan sies med utrolig uskyldige ord, en kunst de emosjonelt korrekte ser ut til å beherske med en viss bravur.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

Emosjoner er for lengst opphøyet til å være untouchables, hellige, samtidig som synden tillates å degraderes til zero viktighet og sannhet. Jo flere avgudsbilder du dyrker, jo flere djevler blir det. Samtidig: Husguden skal ikke angå oss. Den skal ikke affisere noen og jo mer blass man er overfor den, jo bedre – for også dette er servilt betinget emosjonelt korrekt. Like fullt: Husguden får bare mer og mer betydning og tildeles mer og mer tro, irrasjonell tro. Vi later i det ytre til at de ikke eksiterer, men vet med oss selv at de betyr alt, så å si, for slike skal det jo være med alt det vi ellers forbinder med «gud». Men hvem er nå gud eller bedre «Gud»:

Hvem er nå engang Gud? Packer definere slik:

Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter Catechism. «Probably the best definition of God ever penned by man»). http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

Jeg vil bare tilføye, siden vi er inne på treenigheten: Hver person i den treenige Gud innehar samme status og hver og en, i full enhet, og uadskillelige, har alle de nevnt egenskaper uavkortet.

Jeg tror det er dette vidunderlige folk ikke vil forstå.

Se denne dramatiske: https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

Og se denne der Jonathan Edwards har litt å si om Guds hellighet og noe som vil forferde alle triggerhappy, mikroagressive dun- eller fjærbunter i dag:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Om behovet for «safe-space» i Borettslaget:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html

Emosjoner i seg selv kan aldri unnfange vrede, aldri i seg selv være slemme, aldri være hellige, i teologisk forstand, men alltid være hellige i immanent, sekulær eller ateistisk og gudløs forstand.

Slik blir alle hellige og like snille og servilt betinget emosjonelt korrekte. Den høyeste dygd er å beskytte, fremheve og fremelske følelser, empatier og emosjoner som kostelige og forbilledlige.

En aktør – generelt sett - som går helt og fullt inn for dette, og har gjort denne kampen til det allmektige personlighetstrekk i seg selv, er og må være et servilt betinget, emosjonelt korrekt individ.

Han blir ansett for å være en spesielt begavet eller utvalgt begeistrer og ellers i ett og alt en edel eller nobel helt, og som det ultimate forbilde og den beste rollemodell.

Og her har vi altså i dag våre demokratiske kjemper, de som alltid har rett og aldri kan ta feil. De er selvsagt dømt og nødt til å utøve hypermagi og de kan ikke tenke juridico-religico. De er hypermagikere og emosjonelt korrekte og det er visst blitt alt som teller og er relevant i dag.

De hylles som «edle ville», om de er aldri så forstyrrede og destruktive.

Men vi skal huske hva Sokrates sa:

Ingen som vet hva det onde er og kjenner det onde, vil noensinne kunne handle ondt. Dette ikke helt i tone med Aristoteles, (se andre steder på bloggen om dette).

Vi gå mot ulvetider. Noe å tenke over? 

Vi bør kanskje se oss tilbake i håp om å kunne se klarere forut: Her er noen tanker og vinkler jeg tror jeg har lagt inn tidligere, i en eller flere sammenhenger: Jeg spør imidlertid her først: Når startet forfallet? Når overtok magien og emosjonene? Jeg er fristet til å si at forfallet startet med Abelard, som «tok over» etter Anselm, var mer subjektiv enn Anselm, og da med stor omsorg for hjertet og følelsene; spesielt sine egne; men han var kanskje en like høyt begavet fyr som en tilsvarende like mye emosjonelt korrekt betinget type.

Abelard tok emosjonene med i regnstykket og i selve frelseshistorien, han åpnet dermed for muligheten for at mennesket kunne frelse seg selv, for synergisme i motsetning til monergisme, der Gud sørger for frelsen, ikke mennesket og dets emosjoner, selv. Mange er de som har forsøkt å forsone denne indre spenningen i kristendommen per se, men ingen har visst helt klart det; slik jeg ser det, har dette med det at Gud er hellig OG treenig å gjøre, og der skal problemkomplekset forbli, etter min mening.

Jeg mener at den utviklingen vi har sett de siste hundre årene – hvor emosjoner og følelser har overtatt styringen, makten, autoriteten, og påvirkningsmidlene og selve frelsen - nå er i ferd med å snu, forhåpentlig. Det må kanskje bli verre før det blir bedre. Men her i hvert fall, et historisk tilbakeblikk hvor jeg viser hvor egentlig «juridico-rligico» Anselm tenker, uten at jeg er helt enig med ham, fordi han kunne gitt et mer utfyllende og for vår tid mer aktuelt bilde.

Jeg er nok nokså sikker på at hvis Anselm hadde vært mer aktiv i dag, ville han vært enig med meg og klart å supplere meg, til og med … he he. Anselm kan ikke brukes til å legitimere autoritære eller totalitære politisk styreformer, slik man frykter. Snarere er det Abelard som legitimerer slike:

Denne kan muligens være en øyeåpner og et «must»:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Mye mer knast og godt om Anselm m fl her: 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Must: Om Anselm og de finale årsaker:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html

 Toneangivende teologer over hele verden har i de siste hundre årene minst pekt på det faktum at Anselm levde i den føydale Middelalder og at han avspeilte de hierarkiske samfunnsstrukturene den gang.  Ut fra dette slutter man at Anselm i dag er avleggs, dvs politisk konservativ eller reaksjonær og at dagens mennesker derfor ikke bør forstå det han grunnleggende forfekter. Men dette er etter min mening et høyst tvilsomt prosjekt. En større forståelse for det prinsipielle i Anselms argumentasjon og dialektikk, vil kanskje i dag medføre at man får en større for at emosjoner i dag har overtatt en altfor stor dimensjon og et alfor vidtfavnende premissgrunnlag i dagens «liberale» teologi.

Etter Abelard er det eneste vi sitter igjen med er emosjoner som teologiske og praktiske begrunnelser. Emosjoner erstatter argumenter. Emosjoner kan imidlertid ikke måles, og de er derfor vanskelig å se – som agensielle fakta - som mentale eller doksologiske fundamenter i dagens diskurs. De er «sansbare» bar for de som enda makter å se både med fornuften og hjertet, de som ennå er grunnleggende åpne og fleksible i sin personlighet og derfor modige og ikke feige i møte med det sant sanne, det sant gode og det sant skjønne og fordi man da kjenner sitt verd stilt overfor en like kjærlig som vred og rettferdig og allmektig Gud. 

Se om det juridico-religico her: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/hodne-saken-er-islam-et-politisk-parti.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/handhilsing-til-guddommelig-besvr.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

Jonathan Hill, s 130 ff: Anselm definerer synd som ulydighet mot Gud og hvis vi ikke klarer å være lydige, befinner vi oss i en tilstand av synd. Vi har pådratt oss en uendelig skyld og vi kan ikke gjøre noe fra vår side for å rette opp denne situasjonen. Vi er – som syndere – ikke søkegode for Gud, for det ligger i Guds vesen at Han ikke kan ha noe med syndere å gjøre.

Dette perspektivet og dette gudssynet og menneskebildet er radikalt forskjellige fra det som tegnes av Allah og mennesket i islam.

Anselm skriver: Enhver som ikke ærer Gud ved å synde, stjeler fra Gud det som tilhører Ham og vanærer Ham og dette er synd. Og hva mer er, så sant synderen ikke betaler tilbake, så forblir han syndig. Og det er dessuten ikke nok å betale tilbake det han har stjålet. Fordi han har fornærmet Gud, må han tilbakebetale noe mer enn han tok.

Anselm til Boso: Så hva vil du betale til Gud for din synd?

Boso: Hvis jeg skylder Ham meg selv og alt så kan jeg gjøre opp uten synd, og så, etter at jeg har syndet har jeg ingenting igjen som jeg kan betale tilbake med.

Anselm: Så hva skal det da bli av deg? Hvordan kan du bli frelst?

Boso: Når jeg tenker over det du sier, så kan jeg ikke se hvordan jeg skal kunne klare det.

Anselm: Så ingen kan oppveie andre enn Gud selv?

Boso: Ja, det er følgeriktig.

Anselm: Men ingen andre enn menneskeheten bør gjøre dette, for ellers har jo ikke mennesket betalt erstatningen og veid opp.

Boso: Ingenting kan være mer rettferdig.

Anselm: Så hvis ingen andre enn Gud selv kan gjøre dette og ingen andre enn mennesket selv bør gjøre det, da må det et Gude-Menneske til for å makte det.

Boso: Velsignet være Gud!

(William C. Placher i A History of Christian Tehology, s 143 ff: Anselm forklarer: Ved å synde, har vi forbrudt oss mot Gud og vanæret ham. Vi skylder Gud en gjeld og selv om Gud er tilgivende … så kan han ikke overse synden. Uten frivillig godtgjørelse for synden, kan han ikke tilgi ustraffet synd og synderen kan ikke oppnå lykke. Jesus er sannheten og kan ikke lure Djevelen! Dette i motsetning til i Koranen hvor Allah er den største plotteren eller luringen).

Videre: Hill, s 133: Anselms doktrine innebærer ingen endret relasjon til Gud eller noen forestilling om hvordan mennesket kan påvirkes til å føre et bedre liv. Enhver etterfølgende forandring kommer som en reaksjon på dette å bli frelst, dette at Jesus er Frelser, den er ingen del av dette å bli frelst i seg selv. Hans doktrine om forsoningen skiller seg imidlertid fra senere tanker om forsoningen i kristendommen, og supplerer disse, og hvor Kristus dør i vårt sted. Kristus gjør opp for oss på Guds egne vegne. Kristus tar imidlertid ikke ifølge Anselm vår plass eller påtar seg selve straffen for menneskets synd, og ideen om at Kristus blir straffet av Gud, er en fremmed tanke for Anselm. Han tenker på Kristi død som en gave som Han ofrer til Gud for å betale tilbake det som er blitt stjålet fra Ham.

(Paul Enns, s 329: Anselms «commercial theory» eller hans erstatningsteori forandrer fokus fra betaling til Satan til en passende erstatning til Gud og vektlegger Guds nåde eller miskunn, men dette skjer på bekostning av andre av Guds attributter, nemlig rettferdighet og hellighet. Den reduserer også Kristi lydighet og overser Hans vikarierende eller stedfortredende lidelse. Heller enn å understreke at Kristus døde for å påta seg straffen for våre synder bekrefter den mer Den katolske kirkes oppfatning av straff, nemlig så og så mye betaling eller erstatning for så og så mange overtredelser.   

Når det gjelder Abelards «moralske påvirkningsteori», som ikke krevde noen «expation of sin», blir også en redusert vektlegging av Guds egenskaper eller attributter synlig, vektleggingen går nemlig fra Hans hellighet til Hans kjærlighet. Den forutsetter at ved at menneskers emosjoner blir forandret eller beveget, så vil de lettere søke omvendelse eller angre og søke tilgivelse. Skriften er imidlertid tydelig på dette at Jesu død var en stedfortredende død, Matt 20. 28, hvoretter synderen blir rettferdiggjort overfor en hellig Gud, ikke bare påvirket ved en demonstrativ kjærlighet.

Socianistene mente at Jesu død ikke var nødvendig for tilgivelse av synder og ikke frelsesbringende per se. Socianistenes syn understreker Kristus som et eksempel for vantro, mens 1 Peter 2. 21 bekrefter at Kristi eksempel var for troende.

Romerne 3. 24 forteller at forsoning (atonement) er nødvendig. Grotius, 1583-1645, lærte at Gud tilgir synder uten å kreve tilsvarende betaling eller erstatning. Jesus fremla en «token payment», et tegn eller et symbol, som betaling via sin død. Svakheten ved dette syne er at Gud tilgir uten behov for betaling eller godtgjøring for syndene. Skriften taler derimot om «propitiating God», Rom 3. 24 og 1 John 2. 2, hvoretter Guds vrede må stilles og at stedfortredende forsoning må til for syndetilgivelse, 2 Kor 5. 21, 1 Peter 2. 24.)

Mens Anselm forsoningslære blir betegnet som en objektiv forsoningslære, blir gjerne Peter Abelard frontet som representant for den subjektive forsoningslære.

Peter Abelard forutsatte i sin tenkning at troen baserer seg på Kirkens og Bibelens autoritet, selv om hans tilnærming av mange i samtiden ble sett på som et angrep, ikke bare på Biblenes og Kirkens autoritet, men også på noen av kirkefedrene og deres teologiske konstruksjoner. Selv skilte han mellom sine egne spekulasjoner og den guddommelige åpenbaring eller sannhet, men mange av hans kritikere betraktet ham som en fare for både troen og Kirken. Han pekte bl a på at Kirken betraktet som autoritativ ofte var tvetydig og selvmotsigende, og det ble derfor et anliggende for ham å bruke fornuften for å kunne klargjøre eller utfylle troen.

Han hevdet f eks at vi ikke har arvet synd, noe som går mot arvesyndslæren til Augustin, som Kirken bygget på og hadde gjort til et dogme. Dette stemmer med det syn islam har på «saken». Hver enkelt skal dømmes individuelt og etter egne intensjoner. Syndens problem knyttes til den enkelte og er derfor subjektiv og det Gud må gjøre, er å forandre oss innenfra, en tanke som ikke er helt ukjent innen islam, men som ikke innbefatter Guds selvoppfordrende kjærlighet i form av et stedfortredende offer en gang for alle og for alltid. Synden blir dermed ikke oppfattet som et kosmisk brudd eller et misforhold, slik Anselm ville ha sett det, men som relasjonell, eller personlig, et perspektiv som vanskelig kan tenkes innen islam. Abelard skriver: Vi er blitt rettferdiggjort ved Jesu Kristi blod og forsont med Gud ved Hans unike nåde som er blitt manifistert for oss på den måten at Kristus har påtatt seg selv – inntil døden – å fullt ut binde seg til oss i kjærlighet slik at resultatet blir at våre hjerter blir opptente i og med denne guddommelige nådegave fra Ham og slik at vår kjærlighet nå ikke vil stå tilbake for noe når det gjelder å lide for Ham.

For Abelard er inkarnasjonen og Kristi gjerning det ypperste bevis for Guds kjærlighet mot oss og denne flyter inn i oss og forandrer oss innenfra og får oss til å elske hverandre. Guds kjærlighet synes da å være både motivet og middelet og våre intensjoner er da heller ikke lenger syndige. Og alt synes å skje innenfra, i mennesket selv, selv om nåden sies – noe vagere - å flyte inn i oss utenfra. Frelsen blir et etisk anliggende som setter mennesket fri fra syndens slaveri via Kristi gave som forvisser oss mer enn bare det vi håper på, i og med at gaven gjennom Ham er «realisert». Gaven gjør oss til bedre mennesker individuelt sett, den styrker ikke først og fremst Kirken sett som en gruppe. Den fokuserer heller ikke på det rent legalistiske aspektet ved frelsen eller forsoningen, slik vi så hos Anselm, som tenkte tydelig mer i juridiske baner og som brukte rettsforholdet mellom herre og knekt i sin samtid som illustrasjon og analogi.

Bernhard av Clairvaux var en av dem som hadde innvendinger mot Abelards teori eller forsoningslære. Han påsto at Abelard bare viser oss hva frelse og Guds kjærlighet er for noe, ikke at Gud faktisk gir oss disse gavene i realiteten, og konsekvensen blir da at vi for å oppnå frelse må imitere Kristus, og har vi ikke da bare frelst oss selv, eller bare forsøkt på det? For er Kristus bare et eksempel for oss? Vel, Abelard skriver jo også at Guds kjærlighet flyter inn i oss og forandrer oss, ikke av egen kraft. Han sier at Kristus riktig nok er det ypperste eksempel for oss, men hvorfor, kan vi spørre, - er det fordi kjærligheten er det middelet Gud bruker for å frelse oss? Eller er det fordi Kristus bærer straffen for oss?

Uansett: Silke teologiske nøtter finner man ikke i islam. Forsoningen skjer rett og slett ikke, for hver enkelt troende står naken som eneansvarlig individ overfor Allah, teologisk sett helt uten muligheter for at det skulle eksistere noen mellommann som betaler prisen. En slik tanke er helt fremmed for islam.

Truth Decay, Douglas Groothuis, s 122 ff: John 1, 1-3, handler om den preinkarnerte Kristus som Logos eller Ordet. Dette betyr bl a at det personlige Ordet gjør seg forstått og at det er rasjonelt, at Han skapte en verden vi kan vite noe om og som befolkes av skapninger som kan kjenne sannhet via rasjonalitet. Ordet er Gud i kommunikasjon, dette at Gud taler. Enhver sannhet som oppdages av ikke-kristne filosofer ble oppdaget på grunn av Logos, Gud.

Skiller man åpenbaring fra logikk, kommer man inn i en farlig dikotomi. Når McGrath – en kristenapologet - spør: «Hvems logikk, hvems rasjonalitet?» så tåkelegger han tingene fordi intet menneske eier eller kontrollerer logikken og logikken forandrer seg ikke med individene som anvender den. Mennesker anvender logikk enten vist eller svakt, mennesker skaper ikke logikk slik som førsteprinsippene om selvmotsigelser og loven om «excluded middle», men de kan manipulere meninger, ta i bruk propagandametoder og fallby falsk argumentasjon. Førsteprinsippene og argumentasjonsformer som f esk modus ponens og modus tolens er riktige tenkemåter og ikke vilkårlige sosiale konstruksjoner.

Kenneth Richard Samples, Without a Doubt, s 249: «Guds rådslutning er hans evige plan og formål hvilket innebærer at han har forutbestemt alle ting som skjer; den dekker alle Guds inngrep og handlinger i skapelsen og frelsen og den omfatter menneskets handlinger, uten at menneskets synder er ekskludert. Men mens dette innebærer at synden kom inn i verden, så innebærer det ikke at Gud blir ansvarlig for våre syndige gjerninger. Hva hans rådslutning med hensyn til synden angår, så er dette hans «permissive decree», Gud tillater synden. Det kan da innvendes at Gud faktisk er ansvarlig for synden. Synden følger nødvendig av rådslutningen, men Gud selv produserer eller skaper ikke synden ved noen direkte handling. Det må derfor sies at Guds relasjon til synden forblir et mysterium som vi aldri kommer til å forstå fullt ut».  Dette altså i motsetning til i islam hvor det synes ganske opplagt at Allah faktisk ikke bare skaper synd, men også at Allah er ansvarlig for den.

J. K. Grider i Elwells Evangelicl Doctionary, 97 ff: Arminius var ingen pelagianer. Han trodde dypt på arvesynden og at det falne, naturlige menneskets ikke evnet å gjøre noe godt, uten forutkommende nåde eller prevenient grace. Men på den annen side: Skriften tas bokstavelig når den nevner at Kristus døde for alle mennesker, dette i motsetning til puritanerne som mente med dette bare de som på forhånd var forutbestemt til det. Troende kan miste sin frelse og dermed blir fortapt for alltid, mener arminianerne, men de forsøker likevel å oppmuntre troende slik at de fortsatt kan stå i troen. De innrømmer på den annen side at de ikke har hatt større hell med seg når det gjelder den ubetingede frelsesvisshet, unconditional salvation. Mange arminianere i dag kan fortelle deg at Kristus betalte straffen for våre synder, mens å si dette i virkeligheten ikke er arminiansk lære i utgangspunktet, en lære som sier at Kristus riktig nok led for oss. Arminianerne lærer at hva Kristus gjorde, gjorde han for enhver person, (evry person), og at han derfor ikke måtte betale straffen, siden da ingen vil havne i evig fortapelse. Arminianere har et problemer med å samarbeide med kalvinister i menighetsarbeidet. De vegrer seg, for å si det mildt, for å si at Kristus måtte lide ved å bli straffet, fordi jo Kristus var både syndefri og gjeldsfri. Gud Fader ville ikke være tilgivende overfor oss hvis hans rettferdighet skulle kreve straff. De hevder at det kan enten dreie seg om enten straff eller tilgivelse: Et barn blir enten straffet eller tilgitt, ikke tilgitt etter at straffen er blitt betalt.

B. Demarest, s 109 i Elwell: Skriften er klar på at man kan være genuint frelst, men likevel mangle full visshet eller sikkerhet om sin forutbestemte frelse, se 1 John 5. 13. Dette minner om katolisisme og arminianisme. 

Michael Green s 43 siterer Lewis: Det fins ingen parallell i andre religioner. Hvis du hadde gått til Buddha og spurt han om han var Bramah, ville han ha fortalt deg at du hadde illusjoner; hvis du hadde gått til Sokrates og spurt han om han var Zeus, ville han ha ledd av deg. Hvis du hadde gått til Muhammed og spurt ham om han var Allah, hadde han kappet hodet av deg.

s 21: Islam tilbyr ikke den troende noen intimitet med Allah. Allah åpenbarer sitt budskap, men aldri seg selv. s 49: Allah er så stor at han er vanskelig å forestille seg og så adskilt fra sitt skaperverk at mennesket ikke kan ha noe intimt – eller personlig – forhold til ham. Synd blir derfor i islam ikke betraktet som å knuse Guds hjerte, men som et opprør mot hans vilje.

Allah viser miskunn overfor den han vil og straffer den han vil, sure 2. 284. Muslimer har derfor ingen frelsesvisshet og folkelig islam finner man et kontinuerlig forsøk på å vinne en slik visshet. Muhammed blir derfor også gjerne tilskrevet en slags halvguddommelig status. s 55: Uansett hvor trofast en muslim kan være, kan han aldri være sikker på å komme til Paradis. Å føle seg sikker på å kunne unngå Allah’s vrede er en av de 17 mest alvorlige synder i islam, selv om dette avbalanseres i den synd det er å tvile på Allah’s miskunn, dette fordi kismat-prinsippet eller prinsippet om predestinasjonen løper gjennom hele islams lære. Både ondt og godt flyter fra Allah’s vilje og den viljen er både despotisk og uutgrunnelig. Det fins alltid et «hvis ikke Allah bestemmer noe annet, sure 11.08.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Anders B B og vår emosjonelle dissonans

 Tenk hvis: Det er forbudt og straffbart å si og mene følgende, (se under):

 ”Kvite skapar overlegne samfunn. Ikkje berre er andre inkapable til å skapa det me kan, dei kan ikkje eingong oppretthalda det”

http://gatesofvienna.blogspot.com/2009/12/surviving-coming-crash.html

 "Den einaste måten europeisk sivilisasjon på lang sikt kan blomstra er dersom me ha store område spesielt for folk av overvegande europeisk avstamming. Der dette ikkje lenger er tilfellet må desse gjenopprettast. Idear er viktige, men kultur er primært ein konsekvens av gen”.

http://gatesofvienna.blogspot.com/2011/05/preparing-for-ragnarok.html

 Me treng å forstå at demokrati er eit verkty for å oppnå ein spesifikt mål, ikkje eit mål i seg sjølv.”

http://democracyreform.blogspot.com/2010/05/those-following-news-these-days-cannot.html

Det er fint med væpna kamp dersom EU ikkje blir oppløyst, ”multikulturalismen” avskaffa og muslimsk innvandring stoppa. Man er i sin fulle rett å slutta å betala skatt, å oppfatte lovene som illegitime og å ”gjera det som trengst for å verna om eigen tryggleik og sikra nasjonal overleving.”

http://www.brusselsjournal.com/node/1980

”Islam og dei som praktiserer islam må bli totalt og permanent fjerna frå alle vestlege land”. (Fjordmans utheving)

http://sheikyermami.com/2010/12/17/fjordman-why-islam-must-be-expelled-from-the-west/

Kommentar:

Mannen som kommer med disse bemerkningene og disse nokså - isolert sett - fastlåste påstandene, skal jeg ikke nevne navnet på. Mannen skrev en artikkel for ca 10 år siden hvor han la frem Fjordmanns uttalelser.

Er det forbudt og straffbart og si og mene det som står over, og det som tillegges Fjordmann, med referanse til faktiske uttalelser?

Mange vil si ja og tenke ja og ønske det med. Fordi det bør være sånn – ut fra sirkelargumentasjon, altså. Og, viktigere: Fordi ens emosjoner tilsier det. Man setter da sine emosjoner opp som formell og konstitusjonell norm, regel og lov, og dette innebærer så t politiet skal iverksette loven, fengsle den mistenkte og overtale via retorikk og skarp og suggestiv juss domstolene til å dømme.

Men domstolene kan ikke finne noen hjemmel for å dømme vedkommende som sier og mener det, og den mistenkte må da slippes fri og ingen straff ilegges.

Når det gjelder forfatteren, som jeg lar stå anonym, så kan jeg ikke - ut fra det han skriver og formulerer -  si at han er tilstrekkelig nyansert og villig til å ta inn over seg samtidig formildende og korrigerende momenter når det kommer til det generelle bildet han tegner overfor sitt publikum. Det synes viktigere for forfatteren å få stemplet Fjordman som rasist og nazist, enn å få frem de begrunnelsene basert på fakta og ikke på konspirasjonsteorier, Fjordmann faktisk bygger på. Han lar ikke godt nok slippe til de stemmene som har påvirket Fjordmann. Han lar dem ikke komme til ordet. Han fortrekker heller å lukke øynene. Og det er betenkelig i seg selv. Men ok, det var ikke hans anliggende her ...

Dette er fakta – i denne saken - slik de er i dag. Merkelig, forresten, at jo mer venstresiden i dag ønsker av mindre religion, jo mer får de ...

Jeg vet ikke om vedkommende som sa og mente det han sa, og som er gjengitt over, Fjordman, altså, mener og sier det samme i dag, ca 10 år etter at han sa og skrev og mente det, for litt over 10 år siden. Han kan han skiftet mening nå, blitt mindre «ekstrem» i tidsåndens servilt betingede emosjonelle øyne. Men det jeg skriver her er ment å være en utfordring på tenke- og føle-planet. Jeg gjør oppmerksom på at vedkommende blir kalt rasist og at han på mang måter anses som en folkefiende, en person som må deplattformes og bli cancelled», ja, glemmes for godt, hvis ikke tidsånden i ny og ne og når det passer seg slik for «etablissementet» og hente ham og hans meninger, formuleringer og holdninger frem, slik at man kan fortsette å kunne kjæle med sin «prygelknabe» eller syndebukk så lenge det tjener «elitens» politiske interesser. Han har skrevet bok om sine opplevelser etter 22. 07, Vitne til vanvidd.

Jeg skal ikke omtale den her, og hverken dømme eller frikjenne, mitt anliggende er her noe mer underliggende, noe dypere, om mulig, og noe mer filosofisk abstrakt, men like fullt meget konkret i sine ringvirkninger på tanken og diskursen generelt. Jeg er interessert i rammeverkene, tankeforutsetningene og paradigmene i og rundt ulike abstrakte rammeverk og betraktninger.

For mitt eget vedkommende, i yrkessammenheng, kan jeg legge frem et nærmest utrolig omfang av eksempler på hvor jeg har kunnet se, erfare og bokføre at «politiske emosjoner» har enorm makt og at hvor emosjonene har overtatt sinnet fullstendig, der er konsekvensen i alle relasjoner destruktive, uten unntak. Og det er derfor jeg kan snakke om servilt betinget emosjonell korrekthet. Den er mer skjebnesvanger enn «den politiske korrekthet» som angår overflaten mer enn det virkelig emoverende indre livet i personlighet og sinn.

Dramatisk poeng: Mange mener at vedkommende må holdes direkte ansvarlig for Anders B B’s handlinger, da han utførte udådene i Regjeringskvartalet og på Utøya.

For de som måtte mene dette: Er det ikke litt rart, da, å gjøre et menneske ansvarlig for udådene ikke har sagt eller gjort noe straffbart?

Nei, vi er ikke ferdig med Breivik ennå og vi kommer ikke til å bli det på mange, lange år. Det kan pågå i et kontinuum som vil "vare oss" de neste 150 årene, minst. Om hundre år er allting glemt, gjelder ikke. Punktum.

Forfatteren bak ordene i innledningen er ikke blitt dømt og han er heller ikke tiltalt. Han går med andre ord fri. Staten har dermed ingen grunn til å betrakte ham som en rasist i straffelovens mening. Hvis politi og andre myndigheter hadde ment at forfatteren hadde skrevet og gjort noe som stred direkte mot gjeldende «rasismeparagrafer», ville selvfølgelig forfatteren bli trukket inn for domstolene.

Det forfatteren skrev, i mangel av tiltale, kan derfor ikke anses som noen fare for landet og folk og heller ikke for rikets sikkerhet. Hvis det hadde vært tilfelle, ville det ha blitt reist tiltale mot forfatteren. Men myndighetene gjør det ikke, og man kan spørre seg hvorfor. Jeg ser imidlertid ingen grunn til at myndighetene skal bringe rasismeanklagene her inn for rettssystemet.

Mange i folket vil imidlertid at myndighetene skal gjøre det, og at det burde være en plikt for alle til å mene dette, selv om ingen blant folket har reist krav om dette. Men de ønsker altså å gå lengre enn myndighetene. De vil at deres egne verdivalg og egne emosjoner skal stå over loven. I grunnen ønsker folk rettsløse eller kaotiske tilstander. For dette er prinsipielt kaos og kaosmakeri, eller krisemaksimering. Det er som om flertall aksepterer at det opprettes en folkedomstol, med en påfølgende – teny folkelig og umiddelbart legitimert - rent summarisk dom.

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

Er vi på vei til at dette skal bli en realitet? Er det mulig at de reelle vigilante befinner seg på venstresiden og følgelig ikke på det som kalles høyresiden?

Fakta synes å bekrefte at det er på venstresiden folk er mest villig til å få straffet forfatteren. Man må da mene at det forfatteren skrev, mente, følte og sa er farlig for land og folk, at ved å straffe vedkommende, så vil myndighetene effektuere legitime allmennpreventive og individualpreventive hensyn.

I praksis ser man tegn på stor vegring, se f esk denne:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/erwin-kohn-makt-bak-ord.html

Et eksempel på hvor umulig dette kan føles og sees og oppleves, se om det jeg kaller Stanghelles paradoks her:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html

Det ser ut for at vi må leve med, og ikke kan være uten å leve med paradokser, dikotomier, dilemmaer og kontradiksjoner, både logiske og mentale kontradiksjoner. Vi lever i ulevelige tider, på en måte, på mange måter i en ulvetid, men vi lever godt i det og av det, «for now». Hvor mange oljemilliarder har vi på bok? Når kan vi få en siste olje, det siste oljefat? Vi tenker binært og bivalent og er konstant ambivalente. Men det går så bra så, og bedre skal det bli. Ja, i islam tenker man – uten problemer – dualistisk: De som er innenfor er innenfor og de som er utenfor, ja vel, de er utenfor. Bokstavelig talt, etter boka.

Tillegg: Et paradoks står på vrangen til det som oppfattes som forventet og til det «folk» antar som innenfor «det normale», det man kan se, forstå og løse, og der vanskeligheten for tanken synes ikke å være overkommelig. Et paradoks ses på som tull eller spinn, en klok dåres tale, noe tåpelig og som en knute man ikke engang bør prøve seg på å løse – til egen eller andres fordel. Det står for det uløselige, men oppfattes like vel som veldig nær sannheten, kanskje fordi tilværelsen i seg selv jo er «uløselig» og mange er jo de som mener at eksistensen selv er paradoksal, ja, absurd, dvs meningsløs. Men dem om det.

Et dilemma anses gjerne som en situasjon hvor de mulige valg man foretar oppleves som like ubehagelige.

Vår tid mares både paradokser og dilemmaer.

Anders B B opplevde kanskje at svært mange mennesker han kom i berøring med eller «fikk med seg» via media etc for ham kun var skremmende ensomme, uten frekvenser som nådde inn til ham,  og uvitende om det som på en måte var viktigere rent objektivt sett, og mennesker som da kun hadde en overordnet dygd og det var å «realisere seg selv».

Samtidig hadde det kanskje ikke ligget på ham at dygder – og med dem selvkontroll etc - faktisk kan læres, ved oppøving og påkobling til kjent og utprøvd tradisjon.  Her har vi sikkert mye å lære av Aristoteles og Aquinas.

Vi var i utgangspunktet alle små eller større utgaver eller varianter av Luther og lutheranismen. Vi var blitt sosialdemokrater der gode gjerning var tilstrekkelig for frelse, i seg selv et paradoks, etter de teologiske lærene. Jo mer – systematisk - godt vi gjorde for andre, for nesten, jo bedre var vi som mennesker og derfor mer verdt frelsen. Fagforeningene og sosialdemokratene som politisk kraft hjalp oss inn i frelsen, ikke fremmet av og fokusert så mye på av kirken, først og fremst, den er og var passé i et slikt perspektiv. Gjerninger bestemte frelsen både for ens egen del og for de andres del. De som ikke maktet gjerningene, ble frest via vår egen godhet, vårt overskudd, vår evne og vår salige vilje til å hjelpe. Vi gjerninger kunne vi frelse oss selv, på egenhånd, - eller ved egen-ånd - , og hjelpe til frelse ved vår mellomkomst via konkret og høyst materielt fokusert fordelingspolitikk. (I skvis mellom alt dette ligger fristelsen og oppfordring til å la seg styre av ubevisste behov for hypermagi og for å underlegge oss SAP og unnfly det jeg kaller det juridico-religico paradigmet).

Kanskje var det dette som var «tilværelsens uutholdelige lettet» for Ander B B. Ingen vet og vi får vel aldri noen svar som vise vei her, men man kan jo bare spekulere.

Kanskje var Anders B B’s psyke iboende disponert for det groteske, heslige, morbide og grøsseraktige? At han var spesielt «begavet» for det? Kanskje var han biologisk født med naturlig reseptorer for dette og at han da faktisk var som en robot som bare utførte ordre? Kanskje var han bare en svamp som ikke kunne annet enn å suge til seg sølevann og gift, og som skydde alt rent vann og god medisin?

Vi vet ikke. Men han må like vel ikke anses som et mysterium, et ord som tilhører det religiøse. Det er bedre med ordet «monster». En enkel forklaring kan være at ander B B var av en type som ikke maktet å leve i og med paradokser og absurditeter, og som aldri kunne erkjenne reelle dilemmaer, men som for enhver pris måtte få utløsning i det som for ham representerte «klarhet» og «enkelhet»?

Og alt dette gjør oss på en måte schizofrene eller schizoide, eller kompartimentaliserte, bare for å nevne noen nøtter, som vi velger å leve med, ved mentalt uten å leve med og i dem -  vi setter oss bare på gjerdet, og vips så er problemet både løst og utsatt, helt til fremtiden banker på døren og vi muligens kan være for redde til åpne, både for våre emosjoner og alt annet vi måtte fobe for, eller emovere for eller imot, stekt imot, eventuelt, irrasjonelt nok, eller ikke. Vi går bare lenger og lenger ned i spagaten, eller ut på viddene. Hvem vil hjelpe oss opp og eventuelt: Tilbake? No return, til lykken, sorry, hvis krybben blir tom og hestene bites … Så hva med: Den som vil leve lykkelig, han kan leve lykken foruten (Olav Duun)?

Hørt om «Buridan’s ass»? Vi kan nemlig komme i skade for å overrasjonalisere: Eselet befinner seg mellom to lekkerbisker og kan ikke bestemme seg for hvilke av dem som ut fra fornuften er mest fornuftig å tygge tak. Eselet tror virkelig at det er irrasjonelt å velge og derfor helt rasjonelt ikke å foreta seg noe som helst. Er det der vi er?

For å ta et lignende, metafor-anvendelig eksempel, på engelsk: «The prisoner will be hanged at dawn, by next Saturday at the latest, and will no know in advance the day on which the sentence is to be carried out. It sounds bad, but the wily prisoner has a train of thought: The hanging can’t be on Saturday because I would know that in advance if I were still alive on Friday. But it can’t be then, because I would know that if I was still alive on the Thursday … and so on. (Etter Ben Dupré).

Paradokser kan være sunne argumenter som tilsynelatende leder til kontradiktære eller uakseptable konklusjoner.

«Det fins ingen hel sannhet; alle sannheter er halvsannheter. Å forsøke å gjøre dem til helsannhter, er å engasjere djevelen», sa Alfred North Whitehead i 1953.

Når det gjelder dyrevelferd, og i denne forbindelse: eksperimentering, har det vært vanlig å arbeide ut fra tre grunnleggende prinsipper:

Omplasser dyrene der det er mulig med alternativer …

Reduser antall dyr til et antall som vi kan trekke sikrere statistiske data ut fra

Erstatt gamle eksperimentteknikker for å redusere dyrs lidelser

Og dette var en metafor selvsagt, en metafor for … tenk selv, som Kant sa.

Fornuften er emosjonenes slave, tror jeg David Hume sa en gang, hvis ikke flere. I dag er dette faktisk sant, men sagt litt sterkere: det er emosjonene som i dag ikke bare styrer fornuften, emosjonene definerer hva som er fornuft i det hele tatt. Fornuften er forduftet som begrep. Den eksisterer faktisk ikke. Og det er her vi er ved cruxet, det objektive crux.

Vi lever i dag mer enn noen gang her: For eksempel vet røykeren at det medfører helsefare å røyke. Denne konflikten mellom atferd («jeg røyker») og kunnskap («det er helseskadelig å røyke») vil ifølge Festinger skape en dissonanstilstand. her Festinger snakker for øvrig også om emosjonell dissonans.

Vi lever og må leve med kognitiv dissonans. Hva med emosjonell dissonans?

Den er tykkere enn noen tåke. Men vi fortsetter med å tro at vi er emosjonelt korrekte, dvs: Detter å være servilt betinget emosjonelt korrekte er blitt doxologisk, aksiomatisk eller apodiktisk. Uten at folk skjønner bæret.

Se denne: Motstridende følelser i jobben kan gå ut over helsa:

Enkle grep på arbeidsplassen kan forebygge problemet. Les intervju med forsker og les erfaringer fra en virksomhet.

– De skal alltid være hyggelige og imøtekommende, men samtidig holde tilbake egne følelser. Noen ganger kan denne konflikten bli for stor. Dette kaller vi emosjonell dissonans, forteller Anne-Marthe Rustad Indregard. her

Arbeidstakere som opplever at ledelsen er oppmerksomme på hvordan de har det, blir i mindre grad utmattet av å håndtere følelser i jobbsammenheng. Andre studier ved STAMI har vist at sosial støtte også virker beskyttende på utvikling av symptomer på angst og depresjoner, søvnproblemer og ryggproblemer. Det er et viktig forebyggende element.
 
– Sosial støtte kan for eksempel være at man har kollegaer som lytter når du har problemer i arbeidet og som er villig til å hjelpe når det trengs, forklarer Indregard og fortsetter.

Kommentar: For en trøst å vite – og ikke vite! Å ikke vite at man vet, er kanskje bedre enn å vite at – og det - man ikke vet. Som nok en leser vil forstå, forsøker jeg konsekvent her på bloggen å se emosjoner i et mye bredere og nok dypere filosofisk perspektiv og innenfor videre rammer og rammeverk. Jeg håper det er fler enn meg som er interessert i å se det slik og forstå hvorfor jeg mener det er helt nødvendig.

Noen er altså klar over problemet, for så vidt, men ikke over at problemet er virkelig stort, massivt og bekymringsskapene i seg selv, problemet som begrep altså, emosjonell korrekthet som begrep. Det er nemlig altomfattende i dag, det griper inn over alt, dominerer debattene og setter seg som ekstra hjerteklaffer i det politiske sinn som i dag behandler alt ut fra sitt eget privat kollektivt betingede emosjonelle hegemoni. Fordi mann i gata forlanger det, kan vi si, og fordi det servilt emosjonelt korrekte faktisk er mannen i gatas forlengede fangarm.  

Vi har tidligere her på bloggen kommet inn de grunnleggende og tradisjonelle logiske problemene eller førsteprinsippene. Ett av dem sier: A kan ikke være A og ikke-A samtidig. Prinsippet er selvforklarende og selvinnlysende, men i forhold til f eks islam, kan vi – ser det virkelig uvirkelig sett – «godt» leve med den forestilling at Islam er både islam og ikke-islam på samme tid og på samme måte.

Men så har vi: In logic, the law of excluded middle (or the principle of the excluded middle) states that for every proposition, either this proposition or its negation is true. ... The principle of bivalence always implies the law of excluded middle, while the converse is not always true.

Ta denne: Dawkins: «Darwins teori – om artenes utvikling - forklarte at alt liv oppsto spontant, uten innblanding fra Gud».

Dawikins begår «the fallacy of the excluded middle”. Han utelukker muligheten for Gud.

Og det er her vi er, enten vi vil eller ikke. Det skaper mentale traumaer, uansett hvor likegyldig, letargiske eller uimotakelige for virkeligheten visse av oss er, og de er mange. Det oppstår et reelt problem: Enten er det sant at Allah og Gud er identiske, eller så er de ikke identiske. De fleste av oss i skrekk for «the fallacy of the excluded middle” skjelver fromt i servilt betinget emosjonell korrekthet når vi sier at de kan være like og ikke like på en og samme tid og på en og samme måte.

Tilbake til mitt hovedanliggende: Anders B B.

Anders B B forsto ikke hva demokratiske spilleregler eller konstitusjoner er for noe. Og der kan han mye til felles med IS.

Han tror at demokratisk argumentasjon betyr grønt lys for bruk av vold, ja, at massemord uten forutgående lov og dom, er legitime muligheter, (en force majeur, ja vel, men en falsk, innbilt, megaloman betinget force majeur). En «majeur» i det fullkomment solipsistiske. Han forstår hverken innebyrden av det fundamentale: Prinsippet om lov og dom.

Han setter seg utenfor og over loven og dens identitet, den essens eller substans. Han er ikke bare hjemløs i demokratiet, men også hjemmelsløs og uten autoritet – og jeg tror han visste det, det var dette han begrunnet sin perverterte «legitimitet» med, forskrudd som dette er.

Anders B B var en despot i tanke og gjerning, og av «karakter» og personlighetstype, vil jeg si. Vi andre er både ambivalente og bivalente, men vi er primært emosjonelt servilt betinget korrekte og dette gjelder spesielt i forholdet til Allah og Gud.

Anders B B ville være despot, uten forbehold, umiddelbart, - i så måte kan han minne om kalifen som var okkasjonalist og som tok livet av sine rivaler fordi «Allah» ville det:

Se nærmere om kalifens begrunnelse her og hvordan mange mennesker i dag begrunner eller hjemler sine emosjoner, holdninger og handlinger – det er skremmende:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Anders B B er det de gamle grekere kalte a-kratisk, ikke demo-kratisk, dvs han var skremmende veik på dygd. Han er faktisk uten dygd eller dyd, som det også heter, virtue, på engelsk, og avledet av vir på latin, dvs mandig, sterk og modig.

Han fundamentere hele seg og alt på selvtilstrekkelighet, på sitt fravær av sunne, ekte og kreative emosjoner, på indre liv og frodighet, kort sagt. Fraværet av emosjoner betinger så de emosjoner han mener seg å agere på, som legitimeringsfundament. Han er slik sett emosjonelt korrekt «by default», den farligste av alle former for servilt betingede korrekte emosjoner. Og dette i par med det han selv må oppleve som høyverdig intellektuell virksomhet, som et uttrykk for den høyeste fornuft, det høyeste klarsyn, de mest nødvendige visjoner. Her har vi med et drepende, kaldblodig, nådeløst og sinnssykt intellekt å gjøre, men et intellekt som forsøkte å døyve eller styre de ekte, dypere emosjonene, synteresis, om man vil, den dypere formen for samvittighet, (hvis samvittighet her er det rette ordet).

Her mangler det ironisk nok impulskontroll i all planleggingen som måtte til. Det hele skulle være perfekt, eller korrekt! Impulsen – «forløsningen» - ble selve målet, eksplosjonene bare virkemidlene. Her er det ikke snakk om noen objektiv forsoningslære. Forestillinger om «det fullkomne» - dette å bli et fullt og helt menneske og en sann person? Neppe. Det perfekte avspeiler det tankemessig statiske, det fullkomne det virksomt dynamiske og derfor kreative.  

Det perfekte er aldri noe varmt og fleksibelt personlig; det fullkomne slår så å si ut i sin fulle blomst. Se denne om de fire årsaker: https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

Det perfekte tenderer mot isolasjon og solipsisme; det fullkomne mot det personlig integrerte hvor man har god kontakt med sine følelser og følelsenes konstituerende agenser: Emosjonene.

Det var perverterte og totalfortrengte emosjoner som her var i spill. Et intet som forsøkte å skape noe. https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

Men et intet kan ikke skape noe, det kan bare ødelegge, gnage ned, destruere. Og bare i den grad og på den måten kan intet eksistere. Vi ser det i ateismen: Her er Gud intet!

Det Anders B B fryktet mest av alt var argumenter, men tragisk nok brukte han sin logos – som egnetlig ikke kan gå tapt - i forarbeidet, og sin fornuft. I og med utførelsen, var han i sine «emosjoner by default»s vold. Det avgjørende argument var det taues og «nøytrale» «das Tat», (en oversettelse av von Goethe av «i begynnelsen var Ordet», eller logos).

Anders B B vil bli beundret og dyrket av alle, om så publikusm skulle tvinges til det. Han krevde å bli dyrket – han prøvede vel kanskje å kreve virrkelig vennskap?  Han forestilte seg selv som Regent. For det trengte han «all makt». Han ville stå over pavene i Middelaldren, Leviathan og alle konger av guddommelig nåde, og spesielt over Media:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Om makt-media, som også lider av storhetsforestillinger, bl a:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/09/hjelperen-den-rasjonelle-den-flsomme-og.html

Se om machiavelli-media og eneveldet:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Ensomhet gjør ofte kald, skremmende kald, og gjerne mørk, hvis den har brutt alle relasjoner til de dypere, sunne emosjoner og til virkelige personer, til «du».  Da streber den etter makt, gjerne via depresjon, en depresjon som må erstattes av aggresjon og eksplosjon, et tomrom som må fylles, koste hva det koste vil, for depresjoner er ikke bare endogene og eksogene, de er relasjonelle. Depresjoner er parasitter på relasjoner, det som gjør oss til mennesker, faktisk.

Konsekvensene kan gjerne bli større tomhet, mer kulde: Det «emoveres» bra. Jo mer fob, jo bedre. Man tror mer svakhet betyr og innebærer mer makt og styrke. Det er noe anorektisk over det:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html

Anders B B var servil, var han primært sadomasochistisk?: Han underla seg sine destruktive knipper av fraværende og ødelagte, destruktive, emosjonsstrukturer. (Noen vil vektlegge den rent sadistiske siden, den psykopatiske siden, mangelen på empati og innlevelse.) Anders B B manglet genuin innsikt. For all svakhet dette innebar, måtte han kompensere, og dette ga så forestillinger om uovervinnelighet. Han mente han hadde «vitenskapen» på si side. Han siterte villig vekk intellektuelle som han kunne bruke som alibi, som «stepping stones». For et grådig mindreverdskompleks? Han hadde intet forhold til en personlig Gud, en kjærlig, nåderik og frelsende Gud. I så måte kan man øyne Allah i bakgrunnen – Allah kjenner ikke begrepet kjærlighet, bare sin egen Vilje, for kjærlighet kan binde, og Allahs hånd kan ikke styres av noe annet enn hans egen selvtilstrekkelige vilje. For en kulde – eller hva?

 http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html

Jeg er her fullt klar over det problematiske av å beskrive «den perfekte storm». Jeg nærmer meg «stormens øye» og kan lett bli oppslukt i dragsuget. Men slik er demokratiet og demokratiets stemmer. Det er lov å være rasist i dette landet, innenfor de lovbestemte rammer. Stemmer som Fjordmans kan ikke anses hverken som årsak eller utløsende faktorer for Anders B B udåd. Han ord var neppe i fullt monn gnisten som tente luntene. Demokrati må leve med risikoen for at ord kan trigge vold. Vårt demokrati ser ut til å leve i beste velgående hva angår det noen kan oppleve som oppleste og vedtatte doktriner om positiv diskriminering av andre enn muslimer, ordrer, forordninger, påbud og forbud, av Allah i moskeene. Islam er iboende dualistisk.

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hvorfor-det-er-umulig-reformere-islam.html

Er det kanskje rasisme å hevde det? Islam sier det jo selv, i klare ordelag, som ikke kan strykes eller forandres.

Anders B B siterte i sitt eget kompilatoriske manifest fra Bar Y’or og bl a Ole Jørgen Anfindsen som hadde skrevet Selvmordsparadigmet hvor han uttrykte sterkt skepsis til innvandring m m. Men folk og myndigheter flest er kloke nok til å forstå at disse forfatterne og islamkritikerne ikke kan beskyldes for å ha «nødet» eller forårsaket Anders B B til å gjøre det han gjorde. Anfindsen er nå etter mange år med å tvile seg bort fra kristendommen kommet seg inn til islam, hvor han da altså kan nyte det privilegium å være beskyttet av islams dualisme. Og hvor den gjelder absolutt, i det det minste i islamske idealsamfunnet, som alle muslimer er forpliktet til å realisere: En regel for muslimer, en annen for ikke-muslimer. Anfindsen kan føle seg trygg mot angrep fra muslimens side, og ikke minst fra islamkrikernes side, i og med den massive fobi for islamkritikk venstresiden nå synes å ha lykkes med å etabler som et pradigmatisk, kategorisk imperativ.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hvem-er-det-som-er-mest-villig-til.html

Er Anfindsen nå blitt en servilt betinget emosjonelt korrekt aktør i diskursen?

I dag forsøker de servilt betinget emosjonelt korrekte å lage regler som gjelder ulikt for ulike. Det ligger en dualistisk lengsel i dette, en lengsel etter det totalitære. De ikke-korrekte og spesielt islamkritiske skal ut av bildet; det skal ha minst mulig innflytelse og dermed ha minst mulig rom for å føle og tenke. De skal skammes ut. Man skulle tro at også disse allerede er blitt muslimer og iboende dualistiske. Her er Allah på ferde, vår du sikker …

Det var mangel på sunne, dype og gode emosjoner – og relasjoner - som fikk Anders B B til å myrde, ikke ordene, ikke tankene og ikke meningene. Slike sunne emosjoner gir trygghet og mot. De utgjør forutsetningen for dygdene, de er ikke resultatet av dem. Det var ikke ensomheten som drepte; det var misunnelsen på folk som kan leve kreativt med sin ensomhet. Det var hevnen over manglende evne til å konfrontere egen ensomhet på en dydig måte som utløste skredet. Ander B B manglet alt, det hele: Kjærligheten, tilhørigheten, nåden og troen. Han så ingen annen utvei enn at «might makes right» og her er han et stjerneeksempel til avskrekkelse. Han så seg selv som identisk med sine manglende emosjoner.

Sokrates mente at ingen kunne gjøre det onde hvis man bare visste hva det var og innebar. Han mente at onde valg kom av uvitenhet og på en måte stemmer dette med Anders B B, hvis vi ser stort på det. Jeg vi si at det var uvitenhet om sine egne gode emosjoner og gudsbildet i seg, og den loven som Gud skrev på hjertene. Det var mangel på viten om de genuine emosjoner som drev ham. Men dette frikjenner ham selvsagt ikke. Sokrates ble berømt for å ha sagt at han egentlig ikke visste noe … men Anders B B er ingen Sokrates.

Aristoteles var ikke enig. Han mente at visse komponenter i sinnet var iboende disponert for destruktivitet. Han mente at dyder kunne læres og innøves, slik at destruksjonen – akrasia - kunne begrenses i sin utfoldelse. 

https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html

Mer om sofismen:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

Et must: Mer om Sokrates, som tilsto, og Aristoteles, sofismen og tingenes essens:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/demokratiske-motkrefter-demagogene-vil.html

Om bl a Lock, Hume, Hobbes, Rousseau og consciencia og synteresis her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

Om bl a om Derrida, Caputo, Nietzshe og mange flere:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

Følelser er nå blitt alle tings mål, ikke mennesker:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/uthengelsen-av-rollnes-og-storhaug-en.html

Denne bare må leses:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

Se om idiot-okrati hjer:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/lei-av-lars-gule-vager-du-hviske-det.html

Se om det altdominerende emosjonelle credoet i dag:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Om emokrater:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/propaganda-i-nrk-emokratiet-arne-visste.html

Om emosjoner i det godes tjeneste?:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/11/natan-sakene-i-det-godes-tjenste.html

Emokrati:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html

Fideisme som emokratiets fundament?

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

”Ateistiske kristne” og fraværet av en vred og hellig Gud:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Allah er en ensom monade og er ikke hellig:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Om fraværet av «sedvaner» som grunnlag for mord:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/fosli-og-wold-om-sultaner-og-hellig-vold.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html