Biden, Putin, fascismeanklager og historien

 President Biden i Polen: This man cannot remain in power …

Biden sier også: I don’t want regimeshift in Ukraine …

Den franske presidenten sier at vi ikke må si ting som eskalerer situsjonen og fra britsik hold hører vi at det er opp til russerne selv å avgjøre hvilket regime de vil ha.

Kloke ord: Ikke noe om at Putin er fascist, slik det f eks er kommer på trykk i avisen Dagen, forfattet av red Johannes Morken. (På trykk som en mening uttrykt som en absolutt sannhet, et ufravikelig faktum).

Vi skal nå ta for oss Kirkens forhold til staten og sette dette forholdet i et visst historisk perspektiv.

Men først: Tenk om Biden virkelig hadde kalt Putin fascist.

Nei, Biden er ikke så dum. Ingen bør for resten være så dum, at man kaller Putin fascist. Fordi det vil ikke oppfylle hensikten, som er å ramme Putin og få ham til å trekke seg tilbake og stoppe volden, en vold som er en aggressiv krigføring, ulovlig etter internasjonal lov.

Det er bare slike som Morken, Dagen og Putin som bruker stempling med ord som «fascist» og «nazist». De føler seg kanskje i godt lag sammen med hverandre.

For en skam, og for en sankassestrategi, selv om den didaktiske intensjon kan være god. Konsekvensen av slik skittkasting bør de fleste ha seg frabedt.

En slik name-shaming som det er å kalle Putin for fascist, vil bare oppnå det motsatte og slå tilbake på den som shamer. Fordi det viser at avsenderen først og fremst er ute etter å få assosiert Putin – og oss andre, faktisk - inn i evig skyld heller enn å argumentere for å få slutt på krigen og volden.

Guilt by association er ikke vårt demokrati og våre media, i våre skoler, på våre arbeidsplasser og i vår presse verdig. Og når man så opplever at visse særs prektige mennesker tilraner seg retten til å beskytte folk mot ærlige ytringer og saklig kritikk, folk som ikke ber om det og som til og med ikke oppfatter seg som ofre, snarere tvert imot, da er det il å bli kvalm over.

Ytringsfriheten skades av denne taktikken; religionsfriheten eller trosfriheten selv blir skadelidende.

Den er neppe i tråd med vanlig «kristenplikt». Det innebærer å ville gjøre politikk av kristentroen, gjøre politikk av nesten alt, også våre emosjoner og vårt indre liv. Den tjener til å sykeliggjøre, ikke til å frigjøre og den er dypt urettferdig, fordi den – pr definisjon- aldri kan være sann i seg selv. Den legger bånd på den alminnelige frimodighet vi forventer i et levende og autentisk demokrati, et demokrati eller en nasjon og et demokratisk innstilt folk som kjenner sin identitet og vet hvilket etisk fundament den bygger på.

Det legger et enormt og ufortjent – og helt unødvendig - mentalt press på kristne som forstår at argumentasjon er bedre i denne sammenhengen enn emosjon. Ordet fascist har ingen kraft lenger, ingen berettigelse. Å bruke fascist om Putin tjener bare til å redusere betydningen av fascismen, og også nazismen, når Putin i tillegg assosieres med nazismen.

Noen vil kanskje kalle Putin for en ubevisst fascist – akkurat som man snakker om ubevisst rasisme – og tro at man dermed slipper unna med det. Man kan mene at han fascistiske fordommer internalisert. Men dette blir jo søkt, særlig når hensikten til dem som tenker slik og faktisk helt åpent, fritt og offentlig, er å påføre skyld, både på den som konkret bør påta seg og bære skylden, og de som påføres irrasjonell skyld eller skyldfølelse for noe man beviselig ikke har begått. Denne irrasjonelle skyldfølelsen kan selvsagt være enda vanskeligere og tung å bære enn den skyldfølelse den skyldige må bære. Men dette affiserer ikke «skyldkasterne». De som ikke ser Putin som fascist, skal bære skylden for dette nettopp å ikke påføre Putin skyld. De godter seg kanskje over at det er slik, at uskyldige kan og skal straffes, selv om de ikke bærer skyld for noe. Å kalle Putin fascist, kan være en strategi for å aktualisere slik irrasjonell skyldfølelse hos mange mennesker. Umoralen i dette burde være tydelig for noen og enhver, men altså ikke for de servilt betinget emosjonelt korrekte.  

Når Putin sier at målet er å «de-nazifisere» Ukrainas styresmakter, så kan selvsagt også dette anses for implisitt å være en totalt uberettiget anklage. Men i seg selv rettferdiggjør selvsagt ikke dette anklager fra den motsatte side om Putins «fascisme», særlig hvis det ikke fins noen rimelig grunn til å påstå at han virkelig er fascist. Kanskje man bruker fascist som en metafor, ja, til og med som en slags eufemisme? Vel, heller ikke dette er moralsk forsvarlig. Heller ikke dette at man bidrar til større motstand mot Putins aggresjon og voldsbruk kan rettferdiggjøre å kalle ham «fascist» på et slikt løst grunnlag som det her blir gjort. At Putin går over streken, gir ingen rett for andre til å gjøre det samme.

Enhver voldsbruk kan komme til å bli kalt fascistisk, enhver institusjon hvis oppgave det er å utøve statens myndighet og legale bruk av voldelig makt. (Jeg vet dette av erfaring – og det er helt utrolig hva folk kan få lirt av seg; lettvintheter som får dem som bruker dem til å føle seg stadig mer betydningsfulle, mens de i virkeligheten bare blir mer og mer snevrere og rett og slett dumme, i sin overflatiskhet). Slik kan det gå inflasjon i bruken av ordet og dette tjener i seg selv til å skape mer forvirring og mer eksistensiell fortvilelse og angst, for mange. Ingen er tjent med dette, ikke minst fordi det går enslags manisk mekanikk i det. Se her om de jeg kaller «malere», som bruker en i og for seg holdbar mal overført på en helt annen kategori, og som derfor er et like farlig som konsekvent kategorimistak, se her om «de nye sofistene»:

https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html

Og her om konspirasjoner og konspiratører:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/konspiratr-mot-konspirasjon.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/fordommer-spres-med-koranen-i-hand.html

Den enste rettferdiggjøring det jeg her kaller naming-shaming er å hausse opp avsenderens ego, hans innbilte moralske overlegenhet og hans behov for å skremme eller tyne mulige fiender, ja, det innebærer å konstruere seg fiende for selv å kunne fremstå som mer moralsk og emosjonelt betinget mer korrekt, enn de fleste andre.

Det er lett da å trekke en naturlig hobbypsykologisk – men nokså treffende og derfor «sann» konklusjon: Dette behovet for å name-shame må springe ut av en slags paranoia – med påfølgende og innbakte sykelige drift mot uimotståelig megalomania, og ikke bare en liten, barnlig og uskyldig tendens mot narsissisme. Og dessuten blir dette klarere jo mer det kan detekteres i et større mønster der det avtegner seg en viss bestandighet i galskapen. Det følgende i denne posteringen er å understøtte disse mine påstander her og få belyst dem i en litt større sammenheng.

Lykke med på reisen … den kan være verdt det.

De som kaller Putin for fascist må lide av alvorlig hjertefeil, for ikke å si tankefeil. De forstår ikke hva Putins anliggende, hans angrepskrig, dreier seg om. Det holder med merkelappen, som forveksles med realiteten.

For Putin betrakter sin krig som en forsvarskrig. Hvordan henger dette i hop?

Jo, tenk på Stalin og Trotsky, og de som gikk forut: Peter den store, Katharina den store og flere tsarer. De ønsket alle et sterkt Russland, de var alt annet enn fremmed for å ekspandere, ikke bare sitt territorium, men sin ideologi. Og denne ideologien var imperialistisk i sitt vesen. Både Stalin og Trotsky var imperialister, det de var uenig i var tidspunktene og vurderingen av mulighetene til enhver tid for den «endelige utbredelse» av ideologien. Både Stalin og Trotsky var som alle vet kommunister og kommunismen er i sitt vesen imperialistisk. Stalin vill av opportune grunner ikke akseptere nødvendigheten av en verdensrevolusjon, Trotsky var mer optimistisk og aggressiv utad. Begge sa: Arbeidere i alle land, foren eder. Stalin var mest aggressiv innad: GULAG. Millioner døde i slaveriarbeid og etter summariske henrettelser.

Men hva har dette med den judeokristne tro og tradisjon å gjøre? Har vi ikke her med dirkete angrep på denne troen og tradisjonen?

Jo da, det stemmer nok. Da Stalin leste Darwin ble han veldig begeistret: Kristendommen er ikke sann, var konklusjonen. Men fakta er at darwinismen neppe hadde sett dagens les var det ikke nettopp for den judeokristne tradisjon. Vi hadde heller aldri hatt demokrati uten at denne hadde rot i det kristne virkelighetsbildet eller verdisyn, som det også kalles. Og slik kunne jeg fortsette. Kristendommen utgjør en konstitusjon, et rammeverk, spilleregler, om man vil: At noen så misbruker spillet og spillereglene, er ikke selve konstitusjonens skyld. Det er menneskets skyld, ikke troen og tradisjonens skyld, selv om det ligger en enorme oppfordringer i den judeokristne tro og tradisjon til å prøve noe nytt, prøve seg på forbedringer, oppdage nye befriende fakta og metoder, helt ulikt andre tradisjoner og troer.

Hverken Stalin eller Trotsky var ikke fremmed for den "nasjonalisme" som kristentroen inviterer til, koblet til forskertrangen det oppmuntres til i Biblen. Begge var i tillegg klar over den judeokristne tradisjons store betydning og tro. De visste antakelig at de ikke kunne få den til å forsvinne. Stalin var nasjonalist fordi han forsto at kommunistene ikke råd til å drive verdensrevolusjon; han ville begrense revolusjonens territoriale utbredelse først til nasjonen og så til nasjonene senere, under en annen og fremtidig kommunistisk ledelse: Sovjet-unionen, var faktisk en midlertidig løsning. Trotsky ville undergrave hele Vesten og kapitalismen for enhver pris, fordi han mente «nå eller aldri – koste hva det koste ville» og fordi han feiltolket situasjonen – og «folkeviljen» - «på bakken». Trotsky mente han kunne få det tyske proletariatet med seg på en heller kvikk utvidelse, nærmest uten hensyn til lidelser.

For Stalin og Trotsky utgjorde den judeokristne tradisjon en hindring for fremgang og større rettferdighet og omfordeling av godene, det må innrømmes. Det var først godt inne i den andre verdenskrig at Stalin forsto at de ikke kunne klare det uten hjelp fra kirken. Kommunistene hadde drept kanskje så mange som 200 000 kristne munker, men det fikk ikke hjelpe. Hverken Stalin eller Trosky kunne noensinne benekte at Vest-Europas demokratiske suksesser var dypt fundamentert i sine kristne røtter. Med sitt eget fundament i den judeokristne tradisjons erkjennelse av at Gud hadde nedlagt sin egne kontrakts-beskyttede lover i naturen, hadde demokratiene skaffet seg et teknologisk forsprang på alle andre kulturer og sivilisasjoner, spesielt i forhold til islam, (vi har tidligere skrevet om occasjonalismen i islam, se:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Så vi kan godt si at Putin befinner seg på det judeokristne fundament. Hva er det da som gir ham legitimitet til å angripe et naboland, som også tilhører dette fundamentet?

Svaret er som over: Det er mennesker som misbruker denne – kristne - konstitusjonen, ikke konstitusjonen selv. Riktig nok kan man si at kristendommen er blitt grovt misbrukt opp gjennom tidene, og det har jo vist seg at der biblisismen, i ett og alt, får grobunn, der oppstår det ofte usunne og krigerske tilstander, nær sagt automatisk. Se om misbruk i form av strikt biblisisme uttrykt i en noe spesiell puritansk periode bl a i England, ser her, om borgerkrig og puritanisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html

Se i kontrast:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Om forskjellen på gresk og jødisk tenkning, (Sløk):

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

Særlig denne om Calvin og Muhammed og Allah og likheter mellom kalvinisme og islamisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Og se denne for historisk- religiøst perspektiv:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Vi fortsetter:

Men at Putin av de grunner som nevnt over automatisk skal være «fascist», finnes det intet grunnlag for.

Under det hele – da kommunismen så ut til å kunne erobre hele verden - lå en ateisme som bare utviste forakt for Kirken, helt til Stalin forsto at han ikke kunne vinne krigen mot nazistene uten støtte fra Kirken, og gudstroen, og det som var igjen av den, etter alle utrenskningene. Men det betød ikke at Stalin krøp til korset. Han drepte Trotsky i landflyktighet i Mexico. Først i 1989 kollapset kommunismen.

Kristendommen fikk et nytt fotfeste og Putin så både nødvendigheten og sannheten av at russere var mer religiøse eller gudstroene enn Putins forgjengere noen sinne kunne tillate seg å innbille seg.

Nazisten Hitler og fascisten Mussolini hadde nær sagt et ambivalent forhold til kristendommen, mest et negativt bilde av kristentroen. Hitler ga Mussolini den antikristelige Nietzsches samlede verker ved en anledning. De mente fremtiden så lys ut. Det viste seg å være en like tragisk som forhastet forestilling. Og her lå grunnlaget for den store illusjonen: At imperialisme ville lønne seg – for alle!

Begge diktatorene brukte kristendommen helt instrumentelt, akkurat som Putin nå bruker den på samme måte, på sin måte.

Eller? Alle tre diktatorer står, som vi vet, i den judeokristne tradisjon, uansett hvordan de nå enn forsøker å løsrive seg fra den, skjønt Putin nå forsøker å styrke båndene til Den russisk ortodokse kirke. Han er ute etter et fast fundament og vet at han ikke kan «klare det» uten kirken og tradisjonens hjelp. Kall det gjerne et fast metafysisk fundament.

At både Putin, Hitler og Mussolini de faco står i den judeokristne tradisjon, om ikke entydig ideologisk, men rent historisk, faller mange i Vesten i dag tungt for brystet, ja, slikt nevnes ikke.

Media-aktører beskylder Putin for å være fascist, et typisk «vestlig ord», et «ord» som skal knytte de dårligste assosiasjoner nettopp til Vesten, ikke til Russland og i dette tilfelle til Russlands og Putins imperialisme.

De som betegner Putin som fascist, bruker altså et vestlig fyord på et østlig fenomen og dette betyr både stråmannsargumentasjon og en alvorlige emosjonell brist kombinert med kognitive tankefeil. Putin burde heller assosieres med «neokommunistisk tsarisme». Putin en «ny-tsarist», ikke «gammelfascist», ikke «europeisk fascist». Men kan Putins imperialismen knyttes direkte til Kirken, kristendommen eller kristentroen?

Hvorfor kaller noen da like vel Putin for fascist? Jo, fordi denne namescallingen er svært beleilig for dem, (late, feige og irrasjonelt redde som de er i hodet, vil jeg si), men mest politisk og emosjonelt korrekte. Names-callingen ser ut til å gi dem en slags anerkjennelse, nærmest garantert, på forhånd.

(At man virkelig skulle forutsette dette, viser nok en gang frem dumheten i dette).

Red Johannes Morken er et godt eksempel her. Han nøler ikke med å benevne Putin som fascist. Det Morken ikke ser, i sin servilt betingede emosjonelle korrekthet, er at han faktisk ufarliggjør Putin ved å legge skyld på oss vestlige nærmest for ikke å kalle Putin fascist.

Hvorfor ikke kalle Putin Stalinist eller ny-stalinist, eller Trotskist? Jo, fordi man kanskje vil beskytte kommunismen, (ubevisst kanskje, men da har man en samfunnsplikt på seg – en reell etisk fordring -- for å bevisstgjøre seg selv).  Man assosierer da til og med kristendommen med kommunismen – med slagord som man identifiserer seg med, slagord som likhet for alle, rettferdighet for alle, å være felles om alt – er ikke det sann kristendom? Men skal virkelig kommunismen betraktes for mer hellig enn fascismen? De idehistoriske og rent historiske fakta taler imot. Fascismen har mer til felles med kommunisten enn mange liker å tro. Dette har antakelig ennå ikke gått opp for slike som Morken.

Se denne, litt nede på siden, der temaet diskuteres i relasjon til The God that Failed:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html

Morken kaster skyld på «oss» – «vi» skal holdes ansvarlige både fysisk og psykisk for fascismens gudløshet, den sadistiske ugjerninger og hårreisende hovmod. For et billig retorisk knep! Det kan dessuten minne om ganning, ikke akkurat en kristen praksis og tradisjon. Det minner også om «svart magi», eller det jeg kaller den moderne hypermagi. Og dette er altså min påstand. Vi Morken så føle seg krenket? Jeg vil bare minne om at Stalin var en ivrig forkjemper for å få etabler lover mot «hatefulle ytringer»! (Her bør man lese seg opp på både Stalin og Trotsky, som få kristne i dag vil være i stand til å forbinde med fascisme).

Slik Morken durer frem, skulle man tro at han ikke trodde på tilgivelse, fra en rettferdig og barmhjertig gud. Man skulle tro at det var umulig for ham å tro at Gud kunne tilgi også fascister, og tidligere nazister, for den del. Nei, disse skal nå assosieres evig med Putin, i tillegg til Hitler og Mussolini. De skal knyttes til fascismen for all evighet; de skal utskammes og utestenges på livstid, «uten mulighet for prøveløslatelse». Det ser virkelig ut for at Morken er i stort behov for nettopp dette, at mentaliteten hans krever å mate seg på fiendebilder, om så disse må konstrueres opp for anledning. Hvor lenge skal han gå med dette indre sinnet, denne aggresjonen, forkledd som kristen uskyld? Hvor lange kan han holde ut med det. Kjenner han noe behov for forløsning?

Han – sammen med bare altfor mange naive kristne - ser ut for å tro at barmhjertighet og nestekjærlighet kun tilhører venstresiden. Derfor Morkens retorikk her. Han klarer ikke dy seg. Det er sjelden man ser slik mørkt hat få utfolde seg i kristne kretser, over er så lang tid, og med samme intensitet, og spesielt farlig blir det, når avisen Dagen henger seg på og gjør seg medskyldig, ja, til medvirker eller medsammensvoren og promotør for et slikt hat, ved å «skilte med» Morken nær sagt når de føler for det og ikke selv makter å bruke fornuften og argumentere for seg, - se alle dis siste posteringen her på bloggen som angår Putin og den pågående krigen i Ukraina. Morken ser ikke ut til å forstå at han kan misbruke den posisjonen han har som redaktør, en aktør som faktisk når ut til mange kristne som lar seg besmykke med Morkens gode intensjoner om å beskytte og fremme trosfriheten på universell basis. Slike folk deler gjerne vrangforestillinger om at bare de og ingen andre enn dem selv faktisk har retten til å utøve en slags de jure universell jurisdiksjon og at hele verden derfor har å rette seg etter dem og spesielt deres store drømmer, viktige som de tror de er over de fleste andre.

Nå kan man kanskje si at Morken har en edel hensikt med sitt så å si permanente hat. Han kan oppfatte seg selv dit hen at han drives av en nobel plikt til å advare verden og menneskene mot fascismen – eller det onde – generelt, og at han gjør dette ut fra et kjærlig og udelt hjerte.

Du som har lest følgende tidligere, trenger kanskje ingen repetisjon, men for nye lesere, et forhåpentlig «must»:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/nar-var-hypermagiske-elite-burde-ga-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/m-michelet-og-merkel-to-hypermagikere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/something-very-rotten-growing-i-denmark.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html

Det Putin gjør, er egentlig noe «vi» gjør, eller har gjort, i lang tid, «vi» som tilhører den judeokristne tradisjon.

Det kan nemlig argumenteres for at Vesten, med sitt judeokristne fundament, har visse innebygde mekanismer som åpner for tvang og voldsbruk, se under om Augustin, Aquinas, Constantine, Eusebius og Thoedosius.

Det kan påpekes at Bibelen selv åpner for krig, rettferdig krig, rett til militært forsvar, (men aldri for en permanent ordre om å underlegge seg andre mennesker, troer og kulturer, slik vi ser det i islam). Sammenligner man med islam, vil man se at krigsplikten og voldsbruken i kristendommen er en nødløsning, ikke en integrert guddommelig plikt i misjonen. Islam er faktisk unik når det kommer til bruk av vold; islam er den eneste religionen som påbyr drap på vantro i sin misjonering via guddommelig og derfor uforanderlig forordning.

Og dette er blitt en vanlig taktikk, en høyst flau og farlig politico-religio strategi som mange av våre intellektuelle i dag bruker på samme måte overfor islamkritikere. Vi kan bare tenke på Bangstad, Mattias Gardell m fl, - alle disse vil at vi skal føle skyld for tidlige tiders ugjerninger. Vi skal betale for noe vi ikke har gjort, noe vi ikke har tatt del i. Vi skal føle på skylden, vi skal lide skulden og lidelsen omigjen. Vi skal «tvinges» til å tro at vi islamkritikere har den samme holdning til muslimer nå som fascister og nazister hadde til jødene den gang, at islamkritikk i seg selv er antisemittisme, (jøder er semitter på samme måte som arabere er det).

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/ekstrem-europa-rise-of-islamophobia.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html

Om bl a Gardell og mye mer her:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/om-hvorfor-vi-apner-for-mer-og-mer-makt.html

Bør ”islamofobe” tvangsbehandles?:

http://neitilislam.blogspot.com/2011/05/br-de-islamofile-tavngsbehandles.html

Fascistoide sosialister?:

http://neitilislam.blogspot.com/2011/04/in-spe-islamofilt-fascistoide.html

Se følgende skrekkscenario av den akk så servilt emosjonelt korrekte kristenkorrekte Johannes Morken vil ha oss alle til å gjøre vårt eget, slik at skylden kan gjørs permanent og slik at den kan brukes helt instrumentelt av Morken selv:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/frelsesarmeen-ny-info-ny-vudrering.html

Se om tendenser i tiden, som har vært under utvikling ganske lenge nå, og som slo ut for fullt i og med Putin:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/anti-neo-kommunistisk-manifest.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/det-neo-kommunistiske-diktatur-i.html

Se denne om Bangstad og Døving:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

Om St Augustin og flere «stand-outs»:

He believed that the only just reason to go to war was the desire for peace. We do not seek peace in order to be at war, but we go to war that we may have peace. Be peaceful, therefore, in warring, so that you may vanquish those whom you war against, and bring them to the prosperity of peace.

According to Aquinas, three requirements must be met: First, the war must be waged upon the command of a rightful sovereign. Second, the war needs to be waged for just cause, on account of some wrong the attacked have committed. Thirdly, warriors must have the right intent, namely to promote good and to avoid evil.

Mer om Saint Augustine:

Saint Augustine held that, while individuals should not resort immediately to violence, God has given the sword to government for good reason (based upon Romans 13:4). In Contra Faustum Manichaeum book 22 sections 69–76, Augustine argues that Christians, as part of a government, need not be ashamed of protecting peace and punishing wickedness when forced to do so by a government. Augustine asserted that this was a personal, philosophical stance: "What is here required is not a bodily action, but an inward disposition. The sacred seat of virtue is the heart."^[21]

Nonetheless, he asserted, peacefulness in the face of a grave wrong that could only be stopped by violence would be a sin. Defense of one's self or others could be a necessity, especially when authorized by a legitimate authority:

They who have waged war in obedience to the divine command, or in conformity with His laws, have represented in their persons the public justice or the wisdom of government, and in this capacity have put to death wicked men; such persons have by no means violated the commandment, "Thou shalt not kill."^[22]

While not breaking down the conditions necessary for war to be just, Augustine nonetheless originated the very phrase itself in his work The City of God:

But, say they, the wise man will wage Just Wars. As if he would not all the rather lament the necessity of just wars, if he remembers that he is a man; for if they were not just he would not wage them, and would therefore be delivered from all wars.^[22]

J. Mark Mattox writes that, "In terms of the traditional notion of jus ad bellum (justice of war, that is, the circumstances in which wars can be justly fought), war is a coping mechanism for righteous sovereigns who would ensure that their violent international encounters are minimal, a reflection of the Divine Will to the greatest extent possible, and always justified. In terms of the traditional notion of jus in bello (justice in war, or the moral considerations which ought to constrain the use of violence in war), war is a coping mechanism for righteous combatants who, by divine edict, have no choice but to subject themselves to their political masters and seek to ensure that they execute their war-fighting duty as justly as possible."^[23]

https://en.wikipedia.org/wiki/Just_war_theory#Saint_Augustine

Om Theodosius og Ambrosius, se kommentar under:

In lists of Roman Emperors, Theodosius is far from the most notable. One historian noted that this son of an emperor killed for high treason "veered disconcertingly between opposites—febrile activity and indolent sluggishness, a simple soldierly life and the splendors of the court." But this little-known emperor forever changed the course of Christian history not in one way, but in two. He used his power to officially enforce orthodox Christianity, but ended up placing his power under that of the church, setting a standard for more than a millennium.

The most famous example came in 387: When the city of Thessalonica rioted because a favored charioteer was imprisoned (for homosexuality), Theodosius ordered revenge: a chariot race was announced, citizens gathered in the arena, the gates were locked, and soldiers were set upon the crowd. By the end of the day, 7,000 had perished.

Ambrose, the bishop of Milan who was a spiritual and political adviser to Theodosius, was furious. He refused to give Theodosius Communion until the emperor performed public penance: he must put aside his royal garments, don a shroud, and publicly plead for God's mercy.

When Theodosius consented, it marked a new chapter in the history of church and state. For the first time, a secular ruler submitted to the church. Less than a century earlier ...

Ambrose, the bishop of Milan who was a spiritual and political adviser to Theodosius, was furious. He refused to give Theodosius Communion until the emperor performed public penance: he must put aside his royal garments, don a shroud, and publicly plead for God's mercy.

When Theodosius consented, it marked a new chapter in the history of church and state. For the first time, a secular ruler submitted to the church. Less than a century earlier, emperors were trying to wipe out the church.

Turning the tables

Theodosius, for his part, tried to reverse that legacy by persecuting heretics and pagans. Arians and Manichaeans (dualists) were condemned and driven underground. One edict prohibited public discussion of any religious questions! Finally, in 391, pagan temples were closed and pagan worship forbidden. Later Roman historians, like Zosimus, looked back on this Christianization of the empire as the cause for the fall of Rome (a charge Augustine refuted in his City of God).

Theodosius ended his reign by defeating political enemies in the West, so that by late 394, he stood alone as emperor of a once-more united empire. The moment was brief, however, as Theodosius was dead within five months.

https://www.christianitytoday.com/history/people/rulers/theodosius-i.html

Kommentar: Man skulle ut fra det ovenstående tro at kirken nå hadde klart å få et permanent overtak på den romerske statsmakten en gang for alle, men slik gikk det jo ikke. Kirken ble i stedet bare mer avhengig av staten. Theodosius visst hva han gjorde. Det oppsto et grunnlag for et langvarig kiv og strid mellom pavemakt og keisermakt, en strid og et motsetningsforhold, som «ovenfra sett» ga Europa en dynamikk som det må være riktig å si utløste langt mer gunstig kreativitet enn  destruksjon eller stagnasjon. Uten et slikt kontinuerlig spenningsforhold mellom det sakrale og sekulære rom, ville Europa neppe ha ledet an i f eks Den industrielle revolusjonen, humanisme og Opplysningstid. Det judeokristne fundamentet eller Den judeokristne konstotusjon, kan derfor sies å ha vært helt avgjørende, selv om det ga seg utslag i eller åpent for – indirekte - ulike demoniske fenomener og mer eller mindre politiske og religiøse bevegelser, mange av dem voldelige. Derfor kan heller ikke nazismen, fascismen eller kommunismen sies å ha utgjort selve fundamentet. Disse fenomenene kom som et uønsket biprodukt, kan vi si, en slags collateral damage, og en risiko for misbruk innebygd i selve fundamentet, som en valgt mulighet, - et fundament som sikrer mennesket frihet og befrir det fra trelldom, men ikke uten at det betales en pris, uten at folk er villig til å betale den prisen selve fundamentet koster. I dag ser vi at mange mennesker støtter islam – i frykt for islam - i stedet for å betale den prisen det judeokristne fundamentet faktisk krever av oss at vi aktiverer.

Disse menneskene frykter sine egne og lider av oikofobi og fobi – irrasjonell frykt - for saklig islamkritkk og islamkritikere generelt. Og det er denne irrasjonelle frykten som får disse menneskene til å projisere skyld over på andre, skyld de ikke fortjener og som det absolutt ingen grunn finnes for å påføre noen en skyld ved å assosiere disse med fascisme og nazisme, rasisme eller det de kaller islamofobi, helt uten grunn, men like vel med velberådd hu og med klart onde hensikter, eller i ond tro, noe det i prinsippet ikke fins noen unnskyldning for at de gjør.  

Den første kristne keiseren, Constantine's decision to cease the persecution of Christians in the Roman Empire was a turning point for early Christianity, sometimes referred to as the Triumph of the Church, the Peace of the Church or the Constantinian shift. In 313, Constantine and Licinius issued the Edict of Milan decriminalizing Christian worship. The emperor became a great patron of the Church and set a precedent for the position of the Christian emperor within the Church and raised the notions of orthodoxy, Christendom, ecumenical councils, and the state church of the Roman Empire declared by edict in 380. He is revered as a saint and isapostolos in the Eastern Orthodox Church, Oriental Orthodox Church, and various Eastern Catholic Churches for his example as a "Christian monarch”.

https://en.wikipedia.org/wiki/Constantine_the_Great_and_Christianity

-

Litt kirkehistorie:

https://en.wikipedia.org/wiki/Edict_of_Thessalonica

Om katastrofen de såkalte “Abrahimittiske religioner”:

Den verst tenkelige form for kommunitarianisme er alle forsøk på å samle de «abrahamittiske religionene», som det heter. Her vil islams doktriner komme til å dominere og dermed også denne nye commune bli avhengig ikke av den enkelte troendes – indre - samvittighet, men av Allah’s – ytre - påbud om å ofre liv og eiendom til ham alene. Se denne og grøss, hvis du kan det:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islams-rasjonalitet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/neo-kommunister-vil.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Om treenigheten og om god og demonisk kommunitarianismn: En kreativ eller destruktiv konstruksjon, - eller realitet?:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/danske-domstolsdmt-for-fordmmende-eller.html

Fins machiavelli-media (i dag) og paver i Middelalderen og i Media i dag - og ellers – som viser et historisk kontinuum og et faktum som derfor ikke er å overraskes over?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Den nye etikken og den «uavhendelige» forvirring:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Abrahamic_religions

Nok et angrep på Den russisk ortodokse kirke i Dagen

Ikke nok med at Putin fremstilles som fascist, nå anklages Den ortodokse kirke for ikke å være kristen nok, i red Johannes Morkens øyne.

Morken gjør nå alt til politikk, og hvor fins gud da? Jo, i politikernes og andre maktmenneskers hoder. Og Morken gjør seg altså til all-politisk. Han er full av en ny, politisk gud. Han dømmer kirken i Russland nord og ned, på politisk grunnlag, eller var det kanskje teologisk grunnlag? Han fratar dermed flertallet av alle russere både deres tradisjon og deres gudstro, deres Gud og Gudsbilde. I hvert fall implisitt. (Døm selv om jeg overdriver, se nedenfor).

De russisk ortodokse skal nå ha en fascistisk gud, en gud som støtter Putin, som Morken nå kaller fascist uten å blunke.

I seg selv er dette å fullføre taktikken med å stemple folk som f eks islamofobe etc., til og med saklige islamkritikere, og hvilket i seg selv innebærer irrasjonell frykt for både saklighet og sannhet, og en egen særlig form for feig fornektelse, alt for egen "vinnings" skyld, i en eller annen selvbeleilig eller opportun form.

For en nådeløs mørk, kald og sadistisk gud denne Morken må ha. Han forutsetter at alle skal mene det samme (som han) om hva som egentlig skjer i Ukraina og om hva som har motivert krigen – og grusomhetene. Snart er vel alle russere fascister, i praktisk utopia-politikk, a la Morken?

Det er som om Morken vil frata disse nye vantro ethvert håp om himmel og frelse. Og Morken opphøyer seg selv til overdommer, politisk overdommer, i den tro at hans egne politiske vrangforestillinger er den ene sann vei, som om Kristus bare tilhørte ham, eller liketenkende og ingen andre.

Samtidig er Morken villig til å fremme islams gud i Russland, samtidig som det kan argumenteres for at islam i seg selv er et – stort – politisk parti.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/islam-er-virkelig-et-politisk-parti-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/hodne-saken-er-islam-et-politisk-parti.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/bertrand-russel-m-fl-parafrase-fiksjon.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-en-hardere-hverdag-i-weekendavisen.html

Det virker som om han sammen med muslimens gud skal skape en ny gud sammen, en overgud, som nå skal frelse verden og sjelene, dvs alle de som tror slik Morken og muslimene nå gjør, de muslimene Morken vil ha det til nå skal tro på hans overgud, ikke Koranens gud Allah.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html

Morken faller – her i praksis - for fristelsen til å tro at det er mulig å gi én for ham tjenlig tolkning, og bare hans egen tolkning, av Bibelen og kristentroen. Han «dreper» det faktum at det faktisk fins 4 Evangelier i Det nye testamentet og at de alle gir ulike innfallsvinkler til den kristne tro, men nei, her er det «evangeliet" etter Morkens (emosjonelt betingede) nådeløse hode som skal gjelde. Pluss at det ikke lenger skal finnes hellige tradisjoner, som f eks skikken med sprinkling (asperges) av gjenstander med «holy water». Det får ikke hjelpe at denne skikken eller tradisjonen faktisk har hjemmel i Det gamle testamentet, i en kontekst som selvsagt og riktig nok ikke nevner atomhoder: 

Hvor komme sprinklingen av mennesker - og våpen - med vievann eller hellig vann fra? Den katolske kirke hjemler sin tradisjon i salme 50:9-11:

⁹ Thou shalt sprinkle me with hyssop, and I shall be cleansed: thou shalt wash me, and I shall be made whiter than snow.

¹⁰ To my hearing thou shalt give joy and gladness: and the bones that have been humbled shall rejoice.

¹¹ Turn away thy face from my sins, and blot out all my iniquities.

Catholics also take small quantities of holy water home with them to fill fonts of their walls and bless themselves whenever leaving home, because the home is the Domestic Church for Catholics.

Any time a priest or deacon blesses a religious article, such as rosary beads, a statue, or a medal of one of the Saints, he sprinkles holy water on the object is now reserved for sacred use – to enhance prayer life … 

Skulle en slik tradisjon i seg selv kvalifisere for skadelig, umoralsk og destruktiv nasjonalisme?

Når så “atomraketter” sprinkles av ortodokse prester, skjer dette ikke for uforbeholdent å beskytte eller helliggjøre misbruk av slike våpen, eller det maktapparat som ligger bak - det ligger i selve sakens natur, en natur Morken faktisk forbanner og nå forbinder med fascisme, manifistert i Putins karakter og person.

Ingen vil vel påstå at Den russisk ortodokse kirke velsigner brudd på «krigens rett», en rett som stort i dag gjelder for internasjonal rett, og som springer ut fra kristne teorier om bl a rettferdig krig. Og husk: Kirkene har aldri sverget til ubetinget pasifisme, kanskje bortsett fra helt i begynnelsen. Så kan Morken her på riktig servilt betinget emosjonelt grunnlag forklare hva som er rettferdig krig eller ikke, eller rettferdig forsvar, for den del? Vi skal ikke uten videre bortse fra det som de siste årene i «utbryterfylkene» i Ukraina – som nylig ble anerkjent som selvstendige av russerne i Kreml - og helt bortse fra den vold og alle de provokasjoner som har kommet derfra, (uten at jeg kan tillegge dette avgjørende betydning her, rett og slett fordi jeg ikke vet og på ingen måte har noen full oversikt, dette til tross for all den info som kommer mot oss fra en unison vestlig presse og våre medier ellers).

Og bare for å ha nevnt det: Jeg er langt fra noen Putin-fan. Det er helt andre og mer langsiktige ting og perspektiver enn individet Putin som person det dreier seg om, jeg har stort sett ingen annen innsikt enn det som noe overflatisk serveres oss av aktuelle media. Er han skyldig – og mye tyder på det – skal han dømmes på grunnlag av lov og rett (ikke kun på de servilt betingede korrekte emosjoner).

Morken, imidlertid, ser ut til å ha full oversikt, i full dybde, og dessuten den absolutte tolkningsrett og rett til å tenke, holdne og emovere – (to neologismer myntet av meg, for øvrig)  - på guds vegne direkte i denne tingenes tilstand med voldtekt på Ukraina. Det smaker sterkt av hovmod, av irrasjonalitet – og retthaveri. Ja, av nådeløshet: Han fratar i praksis de russiske soldatenes deres individuelle behov for saligheten og det evige livet, soldatens rett til evighetslengsel og tro. Han stiller seg opp på pidestallen og kan begynne sin utsiling: Hvem er verdig, og hvem ikke – i Morkens øyne? For en nedlatenhet … for en «kristenimperialisme».

Dessuten: Han slår kirken i hartkorn med Putin og vil dermed annullere kirkens autoritet og troslære. Frelsen skal nå avhenge av Morkens rettroenhet og på hans eget-produserte overguds-konsept. I seg selv er dette vantro, ja, for et slags nyhedenskap å regne. Her lyser hovmodet klarere enn noen gang. Det skulle også forundre meg mye om ikke Morken var sterkt imot publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006, en publisering som ble foretatt av Dagen, ved Selbekk, en avis som nå ikke tåler annet enn å karikere Putin og Den russisk ortodokse kirke for fascistisk. Dagen ser nå ut til å sluke alt rått som kommer fra Morken. Det ligger nærmest en slag korrupsjon i dette: Korrupsjon under de servilt betingede korrekte emosjoner.

Men nok en gang: Putin må dømmes, hvis det kommer til det, på grunnlag av legale og legitime rettslige grunnlag. Putins skal ikke – bør ikke - dømmes på godhetsapostlenes emo-maksimerings premisser. 

Det sier seg selv at ingen kan rasere den enkelte russisk ortodokse soldats indre trosliv, (og samvittighet, selv om troen og dette indre troslivet settes inn til forsvaret av fedrelandet, hans håp om evighet og rettferdighet. Ingen kjenner en annen persons indre liv, han indre tro, hans eget behov for å gi og ta imot kjærlighet, dvs gratis nåde.

Slik Morken nå kjører på, forteller han i praksis den enkelte soldat at det intet håp er for ham, at han kjemper for Djevelen og ikke Kristus. Han forkynner et annet evangelium sitt eget, intet mindre.

Morken har vist seg å være fanatisk opptatt av «nasjonalisme», hvor han nå enn finner den. Her gjør han nok en blunder som vil hefte ved ham i lang tid fremover: Han identifiserer nemlig helt feilaktig nasjonalisme med nasjonalsosialisme, jfr dette at han kalles Putin for fascist. Det sier seg selv at denne svært manipulerende identifiseringen bryter med all common sense, all fornuftig resonnering og at den strider mot alt vi kan kalle riktig kompassretning. Identifiseringen er dessuten ondskapsfull og selvhevdende samtidig som den vitner om en katastrofal mangel på vektig innsikt. Den enste form for nasjonalisme han ikke våger å «røre» er umma-nasjonalismen, den verdensvide islamske forsamling eller «menighet». Jeg kaller den av og til «globalnasjonalisme»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/nar-muslimene-forstar-det-visse-kristne.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/03/johannes-morken-kina-islam-og-kristendom.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/08/med-johannes-morken-fra-libanon-til-kina.html

I og med at avisen Dagen bruker artikler av Johannes Morken som et slags alibi for å «tyne» Putin og Den russisk ortodokse kirke, og i og med tendensen til å gjøre kirken politisk, slik jeg har skrevet om i tidligere artikler inntil for nylig, vil jeg sitere fra professor Janne Haaland Matlary: Demokratiets langsomme død, den nye intoleransen:

Hun skriver: Som marxismen før den, definerer identitetspolitikken alt som politikk. Premisset her er total politisering. Det er ikke til nyansert debatt man bys, men krav og moraliserende sinne, … man er så krenket (særlig på andres vegne, min merkn) at ingen andre får komme til ordet (jfr det jeg har skrivet om utestengelse på livstid fra Verdidebatt i Vårt Land, se link under), og mot krenkelsestyranniet er det lite å stille opp, basert som det er på følelser. Man er krenket på vegne av historien … indianere, eskimoer …etc. Det er fint og riktig å være opptatt av sosial rettferdighet, men det finnes altså ingen kollektiv skyld i den vestlige tradisjon – det er alltid individer som handler, som har eventuell skyld og som skal ha straff. Synd og skyld er individuell. s 223

… en liten promille vil definere majoritetens begreper og livsverdier, realitet og lovverk. Og den vil gjøre dette ve å anklage majoriteten for rasisme, diskriminering, undertrykkelse etc. Dette er da minoritetstyranni … Aktivister … selvsensur blir resultatet; politisering av ideer og tanker – alt skal underlegges sensur. Få våger lenger å mene å mene noe annet enn det som er definert som den met korrekte mening, s 232 f.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

Matlary fortsatt: … Det ser ut til at den som legger press på en institusjons ledelse, får uttelling – men at ledelsen selv ikke har noen prinsipper å styre etter når en subjektiv opplevelse av krenkelse automatisk fører til et unnskyld, s 220.

(Kommentar: Jamfør dette med Morkens reaksjon på en trussel fra Morten Holm om å utestenge en saklig aktør på livstid, angivelig for å ha krenket Hadia Tajik som aldri ble spurt om ble krenket, og hvilket hun aldri har hevdet selv. Dette har jeg skrivet om tidligere her på bloggen, se noen av vedlagte lenker).   

Matlary siterer fra Terje Tvedt: Den oppfatningen som lenge dominerte, var at alle folk i verden mer elle mindre ville bli som oss, om de fikk velge fritt. … Aktørene oppfattet seg som moralsk gode, og derfor var det umulig å trenge igjennom med kritikk – for det er jo moralsk godt og riktig å hjlepe med bistand, hjelpe flyktninger og nødstilte. Men en moralsk bærekraftig løsning må være realistisk, et resultat av vurdering av fakta, ikke følelser. Men hvis «det gode» definerer politikken, kommer «shaming»-mekanismen inn med en gang. Og hvis ens politiske interesse kan defineres som en rettighet, helst en ny menneskerettighet, løftes den ut av politikkens arena for debatt og uenighet og blir uangripelig … s 123.

En tidligere britisk ambassadør bemerket til meg at «you suffer from a moral superiority complex» … et merverdighetskompleks. Problemet er ikke bare moralismen vi holder oss med, men at den umuliggjør reell debatt … s 104

… det blir umulig å skille politikk fra resten av livet hvis «alt» er politikk. I tillegg blir avgjørelser basert på makt fordi rett ikke kan innholdsbestemmes. Var du egentlig diskriminert? Hvem skal vurdere det – du selv? s 222

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

… sannhet eller fakta er ikke viktig, mulig og relevant, kun følelser. … Makt blir det eneste kriteriet for å definere politikk … s 212. 

... s 189: Man visste hva som var politisk korrekt - altså akseptabelt for regimet - for sitt media, min merkn - . Ordene fikk nye betydning ... 

Det vestlige demokrati trues altså ikke bare av sensur fra totalitære stater ... men av indre krefter, s 213

Matlary siterer Orban: Det liberale er at det ikke finnes noen normer for samfunnet, kun inidividuell frihet og internasjonal kapitalisme, mener han. "I et liveralt system er samfunn og nasjon kun et aggregat av konkurrerende individer. Det som holder dem sammen er kun grunnlaven og markedsøkonomien. Der det ikke finne noen nasjon, er det ikke noe fellesskap - bare indidividets forhold til staten, politiske rettigheter. Dette er det liberale demokrati. Det illiberale demokrati betyr at nasjonen finnes, historisk og kulturelt".

Kommentar 1: Og så kan man begynne å lure på om vi kan svelge "illeberalt demokrati" uten å sette det fast i halsen, for godt.

Kommentar 2: Det er disse mekanismen som nå er i full sving i Dagen, etter føringer fra Johannes Morken. Angrepene på Den russisk ortodokse kirke er neppe mer annet enn godhetsposering eller virtue signalling. Det blir altfor lettvint f eks å karikere eller shame Putin ved å stemple ham som «fascist», for så å subsummere hele Den ortodokse kirke under denne samme rubrikk eller i samme kategori. Å essensialisere kirken på denne måten, er ikke annet enn å ville Den ortodokse kirke til livs, for å kunne tilfredsstille sitt eget «moralske» merverdikompleks.  

Dagen og Morken burde heller fokusere på hva som skiller Putin fra kriken enn å kjemme kriken over samme kan som Putin. Kirken har å måtte forholde seg til stadig nye ledere i Russland, av ulikt kaliber og med ulike oppfatninger av både det ene og det andre. Putin og kirken er så langt fra ett og bør ikke fremstilles som det og en slik sammenblanding må bero på en nærmest «innebygget» moralsk brist.

Her følger utdrag av Morkens siste artikkel i Dagen, 240322: Putins velsigna atombomber.

Sidan Sovjetunionens fall har Den russisk-ortodokse kyrkja fått sterkare og sterkare posisjon i statsapparat og hær. Putin knytte sterkare band til kyrkja enn andre russiske leiarar hadde gjort etter at Sovjetunionen fall. Aller mest synleg er kyrkja hos kjernevåpenstyrkane, skriv Dmitry Adamsky i Foreign Affairs.

… Den russisk-ortodokse kyrkja lærte seg å «elska bomba».

«I det russiske militæret, spesielt i atomstyrkane, leier geistlege så ofte aktivitetar for å styrkja moralen og fremja patriotismen at dei spelar ei rolle som nesten svarar til rolla som politiske offiserar hadde i sovjettida, dei var ansvarlege for ideologisk utdanning av troppar og for sikra Kremls kontroll over militæret», skriv Adamsky.

… Etter at Sovjetunionen fall, vart kjernevåpenstyrkane nedprioriterte, som følgje av nedrustingsavtalar. …

I Noreg har vi debatt om bøn under militær oppstilling. Den russisk-ortodokse kyrkja har lenge teke bøn og krigerske velsigningar til eit heilt anna nivå.

I Moskvas gater kom den nukleære ortodoksien til syne i mai 2018. Ein konvoi av militære lastebilar kom trekkjande på langtrekkjande rakettar. To ortodokse prestar kasta heilagt vatn over dei ballistiske rakettane som kan bera atomvåpen. Det var blitt fleire slike seremoniar etter at Russland annekterte Krim i 2014.

… Kvar russisk våpengrein har sin eigen vernehelgen. Atomvåpenstyrkane har St. Serafim. Det som var att av St. Serafim, vart oppdaga i 1991, i eit nedlagt kloster i Sarov, ein liten by der det var utplassert atomvåpen i sovjettida.

… Ortodokse nasjonalistar mislikar framlegget om å droppa velsigning av atomvåpena. Yegor Kholmogorov, ein nasjonalistisk skribent, har sagt rett ut: «For å verta verande ortodoks, må Russland vera ei sterk atommakt. For å vera ei sterk atommakt, må Russland vera ortodoks.»

… Men andre har fått nok av «giftige idear». Ein av dei, Dmitry Tsorionov, uttalte til Christianity Today i 2019 at han braut med militant ortodoksi då han såg unge russiske menn frivillig i 2015 gripa til våpen og dra til Ukraina for å kjempa for dei russiskstøtta utbrytarrepublikkane. Dei ville kriga under «Kristi banner».

… Patriarken forklarte stolt at det er «harmoni mellom makta til dei væpna styrkane og den åndelege makta til kyrkja». Den mektige kyrkjeleiaren takka både president Putin og forsvarsministeren for den militærgrøne katedralen. Så la kyrkjefyrste Kirill til: «Herren vernar folket vårt frå ytre og indre fiendar.»

… Skrekkregimet viser seg med all sin gru.

https://www.dagen.no/meninger/putins-velsigna-atombomber/

Referanser til bloggen for øvrig:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/den-russisk-ortodokse-kirke-putin.html

Det begynte med en leder i Dagen:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/putin-og-russerne-den-emosjonelt.html

Putin og vår emosjonelle korrekthet:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/vladimir-putin-og-var-emosjonelle.html

Se denne fyldige og for noen – bare noen ytterst få - litt for omstendelige, med en del "knas" om Morken:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

Se denne, (utdrag):

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nar-dagen-tar-fascisten-putin-i-bruk.html

I virkeligheten har Morken i fantasien allerede «henrettet» Putin, fordi Putin ifølge ham, skal betraktes som en forræder, (akkurat som nazistene ble erklært forrædere under og etter krigen). Og ikke bare det: Han subsummerere faktisk veldig mange russisk-ortodoxe kristne under samme stempel og i samme kategori. Men her sier det seg selv at mye ligger bortenfor Morkens horisont, noe vi skal undersøke nærmere i det følgende.

Kanskje Morken ser for seg en eksekusjonspelotong med ladede våpen. Her skal noen stilles til ansvar for forbrytelser mot menneskeheten. Fortjene ikke forrædere den strengeste straff?

Hvis vi ser bort fra fakta i denne saken, både historiske, faktuelle og aktuelle, og de er mange og vitner om stor brutalitet, i den pågående krigen i Ukraina, så må det her finnes en slags psykologisk forklaring, dvs en mer eller mindre populæroppfatning av psykologien i Morkens hat og torden-tale, se linkene. Vi har her å gjøre med en person som tydelig er veldig høy på seg selv – det hjelper ham lite at han kan satse på støtte fra likesinnede.

Morken har i tillegg en høyst overflatisk omgang med fakta og historiske forhold. Han griper til halmstrå. Han trekker ut ett eksempel på at Den russisk ortodoxe kirke har drevet diskriminering og utsatt et par mennesker som ville redde et kirkebygg i protest mot de russiske myndigheter og Den russisk ortodoxe kirke, uten å komme med detaljer og uten motforestillinger og relasjon til kanonisk retten. (Morken forlanger at kirken skal bryte sitt eget rettsgrunnlag, sin egen rett til å utøve skjønn – men ok, dette skjønnet kan utøves så dårlig at det strider mot internasjonal rett, det skal ikke underslås, men poenget er at dette ikke sannsynliggjøres av Morken). (Se vår kopi i utdrag av tidligere artikkel i Dagen om de diskriminerte kristne i Den russiskortodoxe kirke i Russland helt nederst på siden her).

Morkens artikkel og stempling av Putin er i seg selv er nok til å karakterisere Morkens tilnærming – i konteksten - som umoralsk og faglig dårlig journalistikk, men Morken bruker eksempelet for alt det det er verdt i ren propagandahensikt, propaganda for ham selv som «uangripelig» aktør, (et heller dårlig utgangspunkt, se linkene under).

Han lukker øynene for, utelater, forbiser og unnlater i akkurat denne historien alle relevante rettslige eller juridisk funderte kilder, normer, lover og regler,  – og derfor det meste av all saklig eller sakssvarende kontekst.

Han spør ikke en eneste gang hvorfor Den russisk ortodoxe kirke handlet som den gjorde, hvilke interne og eksterne regelverk og gjeldende juss ledelsen i kirken hadde å forholde seg til. Hadde han gjort det, hadde han kanskje måtte skrive om fortellingen han kommer med; men dette unnlater han selvsagt behendig å gjøre.

Lesere sitter dermed igjen med en slags from historieforfalskning, en høyst selektiv faktamanipulering, by default, ikke minst, en for ham forhåpentlig nobel løgn, som om dette skulle gjøre tilnærming mer høyreist etisk, en tilnærming som da først og fremst skal tjene Morkens egne hensikter og styrke Morkens eget heroiske selvbilde, et selvbilde han former seg på andres vegne, på de bragder andre enn ham selv skal nyte fortjeneste av og cred på , en vinkel han underslår ved å sette seg selv i sentrum, hele veien.  

Morken gjør seg helt blind for det faktum at det ene eksempelen han trekker frem, på at russisk-ortodoxe kristne, to - eller noen få flere - i tallet, har protestert mot myndigheten ofte ublid og unødvendig strenge behandling, ett tilfelle av mange hundre tusen andre behandlinger eller rettstvister myndighetene og kirken der har hatt oppe til behandling. Morken tar mål av seg til å forandre kirkeretten utenfra. I seg selv kan ikke dette karakteriseres som yhyre arrogant. Man kan begynne å lure på om dette kan tilskrives Morkens personlighetstrekk. Se for «moroskyld» denne:

https://resett.no/2022/03/20/psykopaten-i-arbeidslivet/

Morken generaliserer med andre ord grovt og trekker vidtfavnende konklusjoner ut fra nokså isolerte tilfeller og på et etter min mening helt uforsvarlig og svært tynt grunnlag. Men dette affiserer ikke Morken det minste; han synes å leve etter maksimen «målet helliger midlet».  Jo mer fascistisk han kan beskrive kirken – og på hvilket grunnlag det nå enn måtte være -  og Putin selv, desto bedre for hans egen misjon på hans egen høy betalte person, tror han, eller innbiller han seg. . Ikke bare svikter han da sin misjon, men også leserne og de giverne han er avhengig av støtte fra, (pluss statsbidrag).

Morken dyr seg ikke akkurat for å diagnostisere Putin som fascist, og han er ikke alene om å gjøre akkurat det nå, (og jeg «skjønner» at det går an å falle for den fristelsen). Han går med andre ord på Putins personlighet, termen «fascisten» er selvsagt ment å ramme personen kanskje, saken kommer i bakgrunnen. Å kalle Putin fascist er faktisk et forsøk på karakterdrap, akkurat som det er et overgrep å kalle alle andre fascister som ikke er det. Hva er det Morken drive med? Konstruere ofre og produsere stråmenn – for egen åndelige vinning skyld?

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/putin-kirill-dagen-og-en-grusom-fortid.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/putin-og-russerne-den-emosjonelt.html