President Biden i Polen: This man cannot remain in power …
Biden sier også: I don’t want regimeshift in Ukraine …
Den franske presidenten sier at vi ikke må si ting som eskalerer situsjonen og fra britsik hold hører vi at det er opp til russerne selv å avgjøre hvilket regime de vil ha.
Kloke ord: Ikke noe om at Putin er fascist, slik det f eks er kommer på trykk i avisen Dagen, forfattet av red Johannes Morken. (På trykk som en mening uttrykt som en absolutt sannhet, et ufravikelig faktum).
Vi skal nå ta for oss Kirkens forhold til staten og sette dette forholdet i et visst historisk perspektiv.
Men først: Tenk om Biden virkelig hadde kalt Putin fascist.
Nei, Biden er ikke så dum. Ingen bør for resten være så dum, at man kaller Putin fascist. Fordi det vil ikke oppfylle hensikten, som er å ramme Putin og få ham til å trekke seg tilbake og stoppe volden, en vold som er en aggressiv krigføring, ulovlig etter internasjonal lov.
Det er bare slike som Morken, Dagen og Putin som bruker stempling med ord som «fascist» og «nazist». De føler seg kanskje i godt lag sammen med hverandre.
For en skam, og for en sankassestrategi, selv om den
didaktiske intensjon kan være god. Konsekvensen av slik skittkasting bør de
fleste ha seg frabedt.
En slik name-shaming som det er å kalle Putin for fascist, vil bare oppnå det motsatte og slå tilbake på den som shamer. Fordi det viser at avsenderen først og fremst er ute etter å få assosiert Putin – og oss andre, faktisk - inn i evig skyld heller enn å argumentere for å få slutt på krigen og volden.
Guilt by association er ikke vårt demokrati og våre media, i våre skoler, på våre arbeidsplasser og i vår presse verdig. Og når man så opplever at visse særs prektige mennesker tilraner seg retten til å beskytte folk mot ærlige ytringer og saklig kritikk, folk som ikke ber om det og som til og med ikke oppfatter seg som ofre, snarere tvert imot, da er det il å bli kvalm over.
Ytringsfriheten skades av denne taktikken; religionsfriheten eller trosfriheten selv blir skadelidende.
Den er neppe i tråd med vanlig «kristenplikt». Det innebærer
å ville gjøre politikk av kristentroen, gjøre politikk av nesten alt, også våre
emosjoner og vårt indre liv. Den tjener til å sykeliggjøre, ikke til å frigjøre
og den er dypt urettferdig, fordi den – pr definisjon- aldri kan være sann i
seg selv. Den legger bånd på den alminnelige frimodighet vi forventer i et
levende og autentisk demokrati, et demokrati eller en nasjon og et demokratisk innstilt
folk som kjenner sin identitet og vet hvilket etisk fundament den bygger på.
Det legger et enormt og ufortjent – og helt unødvendig - mentalt press på kristne som forstår at argumentasjon er bedre i denne sammenhengen enn emosjon. Ordet fascist har ingen kraft lenger, ingen berettigelse. Å bruke fascist om Putin tjener bare til å redusere betydningen av fascismen, og også nazismen, når Putin i tillegg assosieres med nazismen.
Noen vil kanskje kalle Putin for en ubevisst fascist – akkurat som man snakker om ubevisst rasisme – og tro at man dermed slipper unna med det. Man kan mene at han fascistiske fordommer internalisert. Men dette blir jo søkt, særlig når hensikten til dem som tenker slik og faktisk helt åpent, fritt og offentlig, er å påføre skyld, både på den som konkret bør påta seg og bære skylden, og de som påføres irrasjonell skyld eller skyldfølelse for noe man beviselig ikke har begått. Denne irrasjonelle skyldfølelsen kan selvsagt være enda vanskeligere og tung å bære enn den skyldfølelse den skyldige må bære. Men dette affiserer ikke «skyldkasterne». De som ikke ser Putin som fascist, skal bære skylden for dette nettopp å ikke påføre Putin skyld. De godter seg kanskje over at det er slik, at uskyldige kan og skal straffes, selv om de ikke bærer skyld for noe. Å kalle Putin fascist, kan være en strategi for å aktualisere slik irrasjonell skyldfølelse hos mange mennesker. Umoralen i dette burde være tydelig for noen og enhver, men altså ikke for de servilt betinget emosjonelt korrekte.
Når Putin sier at målet er å «de-nazifisere» Ukrainas styresmakter, så kan selvsagt også dette anses for implisitt å være en totalt uberettiget anklage. Men i seg selv rettferdiggjør selvsagt ikke dette anklager fra den motsatte side om Putins «fascisme», særlig hvis det ikke fins noen rimelig grunn til å påstå at han virkelig er fascist. Kanskje man bruker fascist som en metafor, ja, til og med som en slags eufemisme? Vel, heller ikke dette er moralsk forsvarlig. Heller ikke dette at man bidrar til større motstand mot Putins aggresjon og voldsbruk kan rettferdiggjøre å kalle ham «fascist» på et slikt løst grunnlag som det her blir gjort. At Putin går over streken, gir ingen rett for andre til å gjøre det samme.
Enhver voldsbruk kan komme til å bli kalt fascistisk, enhver institusjon hvis oppgave det er å utøve statens myndighet og legale bruk av voldelig makt. (Jeg vet dette av erfaring – og det er helt utrolig hva folk kan få lirt av seg; lettvintheter som får dem som bruker dem til å føle seg stadig mer betydningsfulle, mens de i virkeligheten bare blir mer og mer snevrere og rett og slett dumme, i sin overflatiskhet). Slik kan det gå inflasjon i bruken av ordet og dette tjener i seg selv til å skape mer forvirring og mer eksistensiell fortvilelse og angst, for mange. Ingen er tjent med dette, ikke minst fordi det går enslags manisk mekanikk i det. Se her om de jeg kaller «malere», som bruker en i og for seg holdbar mal overført på en helt annen kategori, og som derfor er et like farlig som konsekvent kategorimistak, se her om «de nye sofistene»:
https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html
Og her om konspirasjoner og konspiratører:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/konspiratr-mot-konspirasjon.html
https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/fordommer-spres-med-koranen-i-hand.html
Den enste rettferdiggjøring det jeg her kaller naming-shaming er å hausse opp avsenderens ego, hans innbilte moralske overlegenhet og hans behov for å skremme eller tyne mulige fiender, ja, det innebærer å konstruere seg fiende for selv å kunne fremstå som mer moralsk og emosjonelt betinget mer korrekt, enn de fleste andre.
Det er lett da å trekke en naturlig hobbypsykologisk – men nokså treffende og derfor «sann» konklusjon: Dette behovet for å name-shame må springe ut av en slags paranoia – med påfølgende og innbakte sykelige drift mot uimotståelig megalomania, og ikke bare en liten, barnlig og uskyldig tendens mot narsissisme. Og dessuten blir dette klarere jo mer det kan detekteres i et større mønster der det avtegner seg en viss bestandighet i galskapen. Det følgende i denne posteringen er å understøtte disse mine påstander her og få belyst dem i en litt større sammenheng.
Lykke med på reisen … den kan være verdt det.
De som kaller Putin for fascist må lide av alvorlig hjertefeil, for ikke å si tankefeil. De forstår ikke hva Putins anliggende, hans angrepskrig, dreier seg om. Det holder med merkelappen, som forveksles med realiteten.
For Putin betrakter sin krig som en forsvarskrig. Hvordan henger dette i hop?
Jo, tenk på Stalin og Trotsky, og de som gikk forut: Peter den store, Katharina den store og flere tsarer. De ønsket alle et sterkt Russland, de var alt annet enn fremmed for å ekspandere, ikke bare sitt territorium, men sin ideologi. Og denne ideologien var imperialistisk i sitt vesen. Både Stalin og Trotsky var imperialister, det de var uenig i var tidspunktene og vurderingen av mulighetene til enhver tid for den «endelige utbredelse» av ideologien. Både Stalin og Trotsky var som alle vet kommunister og kommunismen er i sitt vesen imperialistisk. Stalin vill av opportune grunner ikke akseptere nødvendigheten av en verdensrevolusjon, Trotsky var mer optimistisk og aggressiv utad. Begge sa: Arbeidere i alle land, foren eder. Stalin var mest aggressiv innad: GULAG. Millioner døde i slaveriarbeid og etter summariske henrettelser.
Men hva har dette med den judeokristne tro og tradisjon å gjøre? Har vi ikke her med dirkete angrep på denne troen og tradisjonen?
Jo da, det stemmer nok. Da Stalin leste Darwin ble han
veldig begeistret: Kristendommen er ikke sann, var konklusjonen. Men fakta er at
darwinismen neppe hadde sett dagens les var det ikke nettopp for den
judeokristne tradisjon. Vi hadde heller aldri hatt demokrati uten at denne
hadde rot i det kristne virkelighetsbildet eller verdisyn, som det også kalles.
Og slik kunne jeg fortsette. Kristendommen utgjør en konstitusjon, et rammeverk,
spilleregler, om man vil: At noen så misbruker spillet og spillereglene, er
ikke selve konstitusjonens skyld. Det er menneskets skyld, ikke troen og tradisjonens
skyld, selv om det ligger en enorme oppfordringer i den judeokristne tro og
tradisjon til å prøve noe nytt, prøve seg på forbedringer, oppdage nye befriende
fakta og metoder, helt ulikt andre tradisjoner og troer.
Hverken Stalin eller Trotsky var ikke fremmed for den "nasjonalisme" som kristentroen inviterer til, koblet til forskertrangen det oppmuntres til i Biblen. Begge var i tillegg klar over den judeokristne tradisjons store betydning og tro. De visste antakelig at de ikke kunne få den til å forsvinne. Stalin var nasjonalist fordi han forsto at kommunistene ikke råd til å drive verdensrevolusjon; han ville begrense revolusjonens territoriale utbredelse først til nasjonen og så til nasjonene senere, under en annen og fremtidig kommunistisk ledelse: Sovjet-unionen, var faktisk en midlertidig løsning. Trotsky ville undergrave hele Vesten og kapitalismen for enhver pris, fordi han mente «nå eller aldri – koste hva det koste ville» og fordi han feiltolket situasjonen – og «folkeviljen» - «på bakken». Trotsky mente han kunne få det tyske proletariatet med seg på en heller kvikk utvidelse, nærmest uten hensyn til lidelser.
For Stalin og Trotsky utgjorde den judeokristne tradisjon en hindring for fremgang og større rettferdighet og omfordeling av godene, det må innrømmes. Det var først godt inne i den andre verdenskrig at Stalin forsto at de ikke kunne klare det uten hjelp fra kirken. Kommunistene hadde drept kanskje så mange som 200 000 kristne munker, men det fikk ikke hjelpe. Hverken Stalin eller Trosky kunne noensinne benekte at Vest-Europas demokratiske suksesser var dypt fundamentert i sine kristne røtter. Med sitt eget fundament i den judeokristne tradisjons erkjennelse av at Gud hadde nedlagt sin egne kontrakts-beskyttede lover i naturen, hadde demokratiene skaffet seg et teknologisk forsprang på alle andre kulturer og sivilisasjoner, spesielt i forhold til islam, (vi har tidligere skrevet om occasjonalismen i islam, se:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Så vi kan godt si at Putin befinner seg på det judeokristne fundament. Hva er det da som gir ham legitimitet til å angripe et naboland, som også tilhører dette fundamentet?
Svaret er som over: Det er mennesker som misbruker denne – kristne - konstitusjonen, ikke konstitusjonen selv. Riktig nok kan man si at kristendommen er blitt grovt misbrukt opp gjennom tidene, og det har jo vist seg at der biblisismen, i ett og alt, får grobunn, der oppstår det ofte usunne og krigerske tilstander, nær sagt automatisk. Se om misbruk i form av strikt biblisisme uttrykt i en noe spesiell puritansk periode bl a i England, ser her, om borgerkrig og puritanisme:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html
Se i kontrast:
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Om forskjellen på gresk og jødisk tenkning, (Sløk):
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
Særlig denne om Calvin og Muhammed og Allah og likheter mellom kalvinisme og islamisme:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Og se denne for historisk- religiøst perspektiv:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
Vi fortsetter:
Men at Putin av de grunner som nevnt over automatisk skal være
«fascist», finnes det intet grunnlag for.
Under det hele – da kommunismen så ut til å kunne erobre
hele verden - lå en ateisme som bare utviste forakt for Kirken, helt til Stalin
forsto at han ikke kunne vinne krigen mot nazistene uten støtte fra Kirken, og gudstroen,
og det som var igjen av den, etter alle utrenskningene. Men det betød ikke at
Stalin krøp til korset. Han drepte Trotsky i landflyktighet i Mexico.
Først i 1989 kollapset kommunismen.
Kristendommen fikk et nytt fotfeste og Putin så både nødvendigheten og sannheten av at russere var mer religiøse eller gudstroene enn Putins forgjengere noen sinne kunne tillate seg å innbille seg.
Nazisten Hitler og fascisten Mussolini hadde nær sagt et ambivalent forhold til kristendommen, mest et negativt bilde av kristentroen. Hitler ga Mussolini den antikristelige Nietzsches samlede verker ved en anledning. De mente fremtiden så lys ut. Det viste seg å være en like tragisk som forhastet forestilling. Og her lå grunnlaget for den store illusjonen: At imperialisme ville lønne seg – for alle!
Begge diktatorene brukte kristendommen helt instrumentelt,
akkurat som Putin nå bruker den på samme måte, på sin måte.
Eller? Alle tre diktatorer står, som vi vet, i den judeokristne tradisjon, uansett hvordan de nå enn forsøker å løsrive seg fra den, skjønt Putin nå forsøker å styrke båndene til Den russisk ortodokse kirke. Han er ute etter et fast fundament og vet at han ikke kan «klare det» uten kirken og tradisjonens hjelp. Kall det gjerne et fast metafysisk fundament.
At både Putin, Hitler og Mussolini de faco står i den
judeokristne tradisjon, om ikke entydig ideologisk, men rent historisk, faller
mange i Vesten i dag tungt for brystet, ja, slikt nevnes ikke.
Media-aktører beskylder Putin for å være fascist, et typisk «vestlig ord», et «ord» som skal knytte de dårligste assosiasjoner nettopp til Vesten, ikke til Russland og i dette tilfelle til Russlands og Putins imperialisme.
De som betegner Putin som fascist, bruker altså et vestlig
fyord på et østlig fenomen og dette betyr både stråmannsargumentasjon og en alvorlige
emosjonell brist kombinert med kognitive tankefeil. Putin burde heller
assosieres med «neokommunistisk tsarisme». Putin en «ny-tsarist», ikke
«gammelfascist», ikke «europeisk fascist». Men kan Putins imperialismen knyttes
direkte til Kirken, kristendommen eller kristentroen?
Hvorfor kaller noen da like vel Putin for fascist? Jo, fordi denne namescallingen er svært beleilig for dem, (late, feige og irrasjonelt redde som de er i hodet, vil jeg si), men mest politisk og emosjonelt korrekte. Names-callingen ser ut til å gi dem en slags anerkjennelse, nærmest garantert, på forhånd.
(At man virkelig skulle forutsette dette, viser nok en gang
frem dumheten i dette).
Red Johannes Morken er et godt eksempel her. Han nøler ikke
med å benevne Putin som fascist. Det Morken ikke ser, i sin servilt betingede
emosjonelle korrekthet, er at han faktisk ufarliggjør Putin ved å legge skyld
på oss vestlige nærmest for ikke å kalle Putin fascist.
Hvorfor ikke kalle Putin Stalinist eller ny-stalinist, eller Trotskist? Jo, fordi man kanskje vil beskytte kommunismen, (ubevisst kanskje, men da har man en samfunnsplikt på seg – en reell etisk fordring -- for å bevisstgjøre seg selv). Man assosierer da til og med kristendommen med kommunismen – med slagord som man identifiserer seg med, slagord som likhet for alle, rettferdighet for alle, å være felles om alt – er ikke det sann kristendom? Men skal virkelig kommunismen betraktes for mer hellig enn fascismen? De idehistoriske og rent historiske fakta taler imot. Fascismen har mer til felles med kommunisten enn mange liker å tro. Dette har antakelig ennå ikke gått opp for slike som Morken.
Se denne, litt nede på siden, der temaet diskuteres i relasjon til The God that Failed:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html
Morken kaster skyld på «oss» – «vi» skal holdes ansvarlige
både fysisk og psykisk for fascismens gudløshet, den sadistiske ugjerninger og hårreisende
hovmod. For et billig retorisk knep! Det kan dessuten minne om ganning,
ikke akkurat en kristen praksis og tradisjon. Det minner også om «svart magi»,
eller det jeg kaller den moderne hypermagi. Og dette er altså min påstand.
Vi Morken så føle seg krenket? Jeg vil bare minne om at Stalin var en ivrig
forkjemper for å få etabler lover mot «hatefulle ytringer»! (Her bør man lese
seg opp på både Stalin og Trotsky, som få kristne i dag vil være i stand
til å forbinde med fascisme).
Slik Morken durer frem, skulle man tro at han ikke trodde på tilgivelse, fra en rettferdig og barmhjertig gud. Man skulle tro at det var umulig for ham å tro at Gud kunne tilgi også fascister, og tidligere nazister, for den del. Nei, disse skal nå assosieres evig med Putin, i tillegg til Hitler og Mussolini. De skal knyttes til fascismen for all evighet; de skal utskammes og utestenges på livstid, «uten mulighet for prøveløslatelse». Det ser virkelig ut for at Morken er i stort behov for nettopp dette, at mentaliteten hans krever å mate seg på fiendebilder, om så disse må konstrueres opp for anledning. Hvor lenge skal han gå med dette indre sinnet, denne aggresjonen, forkledd som kristen uskyld? Hvor lange kan han holde ut med det. Kjenner han noe behov for forløsning?
Han – sammen med bare altfor mange naive kristne - ser ut
for å tro at barmhjertighet og nestekjærlighet kun tilhører venstresiden. Derfor
Morkens retorikk her. Han klarer ikke dy seg. Det er sjelden man ser slik mørkt
hat få utfolde seg i kristne kretser, over er så lang tid, og med samme
intensitet, og spesielt farlig blir det, når avisen Dagen henger seg på og gjør
seg medskyldig, ja, til medvirker eller medsammensvoren og promotør for et slikt
hat, ved å «skilte med» Morken nær sagt når de føler for det og ikke selv makter
å bruke fornuften og argumentere for seg, - se alle dis siste posteringen her
på bloggen som angår Putin og den pågående krigen i Ukraina. Morken ser ikke ut
til å forstå at han kan misbruke den posisjonen han har som redaktør, en aktør
som faktisk når ut til mange kristne som lar seg besmykke med Morkens gode intensjoner
om å beskytte og fremme trosfriheten på universell basis. Slike folk deler
gjerne vrangforestillinger om at bare de og ingen andre enn dem selv faktisk
har retten til å utøve en slags de jure universell jurisdiksjon og at
hele verden derfor har å rette seg etter dem og spesielt deres store
drømmer, viktige som de tror de er over de fleste andre.
Nå kan man kanskje si at Morken har en edel hensikt med sitt
så å si permanente hat. Han kan oppfatte seg selv dit hen at han drives av en
nobel plikt til å advare verden og menneskene mot fascismen – eller det onde –
generelt, og at han gjør dette ut fra et kjærlig og udelt hjerte.
Du som har lest følgende tidligere, trenger kanskje ingen repetisjon, men for nye lesere, et forhåpentlig «must»:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/nar-var-hypermagiske-elite-burde-ga-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/m-michelet-og-merkel-to-hypermagikere.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/something-very-rotten-growing-i-denmark.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html
Det Putin gjør, er egentlig noe «vi» gjør, eller har gjort, i lang tid, «vi» som tilhører den judeokristne tradisjon.
Det kan nemlig argumenteres for at Vesten, med sitt judeokristne fundament, har visse innebygde mekanismer som åpner for tvang og voldsbruk, se under om Augustin, Aquinas, Constantine, Eusebius og Thoedosius.
Det kan påpekes at Bibelen selv åpner for krig, rettferdig
krig, rett til militært forsvar, (men aldri for en permanent ordre om å underlegge
seg andre mennesker, troer og kulturer, slik vi ser det i islam). Sammenligner
man med islam, vil man se at krigsplikten og voldsbruken i kristendommen er en
nødløsning, ikke en integrert guddommelig plikt i misjonen. Islam er faktisk unik
når det kommer til bruk av vold; islam er den eneste religionen som påbyr drap
på vantro i sin misjonering via guddommelig og derfor uforanderlig forordning.
Og dette er blitt en vanlig taktikk, en høyst flau og farlig
politico-religio strategi som mange av våre intellektuelle i dag bruker
på samme måte overfor islamkritikere. Vi kan bare tenke på Bangstad, Mattias Gardell
m fl, - alle disse vil at vi skal føle skyld for tidlige tiders ugjerninger. Vi
skal betale for noe vi ikke har gjort, noe vi ikke har tatt del i. Vi skal føle
på skylden, vi skal lide skulden og lidelsen omigjen. Vi skal «tvinges» til å
tro at vi islamkritikere har den samme holdning til muslimer nå som fascister
og nazister hadde til jødene den gang, at islamkritikk i seg selv er
antisemittisme, (jøder er semitter på samme måte som arabere er det).
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/ekstrem-europa-rise-of-islamophobia.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html
Om bl a Gardell og mye mer her:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/om-hvorfor-vi-apner-for-mer-og-mer-makt.html
Bør ”islamofobe” tvangsbehandles?:
http://neitilislam.blogspot.com/2011/05/br-de-islamofile-tavngsbehandles.html
Fascistoide sosialister?:
http://neitilislam.blogspot.com/2011/04/in-spe-islamofilt-fascistoide.html
Se følgende skrekkscenario av den akk så servilt emosjonelt korrekte kristenkorrekte Johannes Morken vil ha oss alle til å gjøre vårt eget, slik at skylden kan gjørs permanent og slik at den kan brukes helt instrumentelt av Morken selv:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/frelsesarmeen-ny-info-ny-vudrering.html
Se om tendenser i tiden, som har vært under utvikling ganske lenge nå, og som slo ut for fullt i og med Putin:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/anti-neo-kommunistisk-manifest.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/det-neo-kommunistiske-diktatur-i.html
Se denne om Bangstad og Døving:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html
Om St Augustin
og flere «stand-outs»:
He believed
that the only just reason to go to war was the desire for peace. We do
not seek peace in order to be at war, but we go to war that we may have peace.
Be peaceful, therefore, in warring, so that you may vanquish those whom you war
against, and bring them to the prosperity of peace.
According
to Aquinas, three requirements must be met: First, the war must be waged
upon the command of a rightful sovereign. Second, the war needs to be waged
for just cause, on account of some wrong the attacked have committed. Thirdly,
warriors must have the right intent, namely to promote good and to avoid evil.
Mer om Saint Augustine:
Saint Augustine held that, while individuals should not resort immediately to violence, God has given the sword to government for good reason (based upon Romans 13:4). In Contra Faustum Manichaeum book 22 sections 69–76, Augustine argues that Christians, as part of a government, need not be ashamed of protecting peace and punishing wickedness when forced to do so by a government. Augustine asserted that this was a personal, philosophical stance: "What is here required is not a bodily action, but an inward disposition. The sacred seat of virtue is the heart."[21]
Nonetheless, he asserted, peacefulness in the face of a grave wrong that could only be stopped by violence would be a sin. Defense of one's self or others could be a necessity, especially when authorized by a legitimate authority:
They who have waged war in obedience to the divine command, or in conformity with His laws, have represented in their persons the public justice or the wisdom of government, and in this capacity have put to death wicked men; such persons have by no means violated the commandment, "Thou shalt not kill."[22]
While not breaking down the conditions necessary for war to be just, Augustine nonetheless originated the very phrase itself in his work The City of God:
But, say they, the wise man will wage Just Wars. As if he would not all the rather lament the necessity of just wars, if he remembers that he is a man; for if they were not just he would not wage them, and would therefore be delivered from all wars.[22]
J. Mark Mattox writes that, "In terms of the traditional notion of jus ad bellum (justice of war, that is, the circumstances in which wars can be justly fought), war is a coping mechanism for righteous sovereigns who would ensure that their violent international encounters are minimal, a reflection of the Divine Will to the greatest extent possible, and always justified. In terms of the traditional notion of jus in bello (justice in war, or the moral considerations which ought to constrain the use of violence in war), war is a coping mechanism for righteous combatants who, by divine edict, have no choice but to subject themselves to their political masters and seek to ensure that they execute their war-fighting duty as justly as possible."[23]
https://en.wikipedia.org/wiki/Just_war_theory#Saint_Augustine
Om Theodosius og Ambrosius, se kommentar under:
In lists of
Roman Emperors, Theodosius is far from the most notable. One historian noted
that this son of an emperor killed for high treason "veered
disconcertingly between opposites—febrile activity and indolent sluggishness, a
simple soldierly life and the splendors of the court." But this
little-known emperor forever changed the course of Christian history not in one
way, but in two. He used his power to officially enforce orthodox Christianity,
but ended up placing his power under that of the church, setting a standard for
more than a millennium.
The most famous example came in 387: When the city of Thessalonica rioted because a favored charioteer was imprisoned (for homosexuality), Theodosius ordered revenge: a chariot race was announced, citizens gathered in the arena, the gates were locked, and soldiers were set upon the crowd. By the end of the day, 7,000 had perished.
Ambrose, the bishop of Milan who was a spiritual and political adviser to Theodosius, was furious. He refused to give Theodosius Communion until the emperor performed public penance: he must put aside his royal garments, don a shroud, and publicly plead for God's mercy.
When
Theodosius consented, it marked a new chapter in the history of church and
state. For the first time, a secular ruler submitted to the church. Less
than a century earlier ...
Ambrose, the bishop of Milan who was a spiritual and political adviser to Theodosius, was furious. He refused to give Theodosius Communion until the emperor performed public penance: he must put aside his royal garments, don a shroud, and publicly plead for God's mercy.
When Theodosius consented, it marked a new chapter in the history of church and state. For the first time, a secular ruler submitted to the church. Less than a century earlier, emperors were trying to wipe out the church.
Turning the tables
Theodosius, for his part, tried to reverse that legacy by persecuting heretics and pagans. Arians and Manichaeans (dualists) were condemned and driven underground. One edict prohibited public discussion of any religious questions! Finally, in 391, pagan temples were closed and pagan worship forbidden. Later Roman historians, like Zosimus, looked back on this Christianization of the empire as the cause for the fall of Rome (a charge Augustine refuted in his City of God).
Theodosius ended his reign by defeating political enemies in the West, so that by late 394, he stood alone as emperor of a once-more united empire. The moment was brief, however, as Theodosius was dead within five months.
https://www.christianitytoday.com/history/people/rulers/theodosius-i.html
Kommentar: Man skulle ut fra det ovenstående tro at kirken nå hadde klart å få et permanent overtak på den romerske statsmakten en gang for alle, men slik gikk det jo ikke. Kirken ble i stedet bare mer avhengig av staten. Theodosius visst hva han gjorde. Det oppsto et grunnlag for et langvarig kiv og strid mellom pavemakt og keisermakt, en strid og et motsetningsforhold, som «ovenfra sett» ga Europa en dynamikk som det må være riktig å si utløste langt mer gunstig kreativitet enn destruksjon eller stagnasjon. Uten et slikt kontinuerlig spenningsforhold mellom det sakrale og sekulære rom, ville Europa neppe ha ledet an i f eks Den industrielle revolusjonen, humanisme og Opplysningstid. Det judeokristne fundamentet eller Den judeokristne konstotusjon, kan derfor sies å ha vært helt avgjørende, selv om det ga seg utslag i eller åpent for – indirekte - ulike demoniske fenomener og mer eller mindre politiske og religiøse bevegelser, mange av dem voldelige. Derfor kan heller ikke nazismen, fascismen eller kommunismen sies å ha utgjort selve fundamentet. Disse fenomenene kom som et uønsket biprodukt, kan vi si, en slags collateral damage, og en risiko for misbruk innebygd i selve fundamentet, som en valgt mulighet, - et fundament som sikrer mennesket frihet og befrir det fra trelldom, men ikke uten at det betales en pris, uten at folk er villig til å betale den prisen selve fundamentet koster. I dag ser vi at mange mennesker støtter islam – i frykt for islam - i stedet for å betale den prisen det judeokristne fundamentet faktisk krever av oss at vi aktiverer.
Disse menneskene frykter sine egne og lider av oikofobi
og fobi – irrasjonell frykt - for saklig islamkritkk og islamkritikere
generelt. Og det er denne irrasjonelle frykten som får disse menneskene til å
projisere skyld over på andre, skyld de ikke fortjener og som det absolutt
ingen grunn finnes for å påføre noen en skyld ved å assosiere disse med
fascisme og nazisme, rasisme eller det de kaller islamofobi, helt uten grunn,
men like vel med velberådd hu og med klart onde hensikter, eller i ond tro, noe
det i prinsippet ikke fins noen unnskyldning for at de gjør.
Den første kristne keiseren, Constantine's decision to cease the persecution of Christians in the Roman Empire was a turning point for early Christianity, sometimes referred to as the Triumph of the Church, the Peace of the Church or the Constantinian shift. In 313, Constantine and Licinius issued the Edict of Milan decriminalizing Christian worship. The emperor became a great patron of the Church and set a precedent for the position of the Christian emperor within the Church and raised the notions of orthodoxy, Christendom, ecumenical councils, and the state church of the Roman Empire declared by edict in 380. He is revered as a saint and isapostolos in the Eastern Orthodox Church, Oriental Orthodox Church, and various Eastern Catholic Churches for his example as a "Christian monarch”.
https://en.wikipedia.org/wiki/Constantine_the_Great_and_Christianity
-
Litt kirkehistorie:
https://en.wikipedia.org/wiki/Edict_of_Thessalonica
Om katastrofen de såkalte “Abrahimittiske
religioner”:
Den verst tenkelige form for kommunitarianisme er alle forsøk på å samle de «abrahamittiske religionene», som det heter. Her vil islams doktriner komme til å dominere og dermed også denne nye commune bli avhengig ikke av den enkelte troendes – indre - samvittighet, men av Allah’s – ytre - påbud om å ofre liv og eiendom til ham alene. Se denne og grøss, hvis du kan det:
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islams-rasjonalitet.html
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/neo-kommunister-vil.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
Om treenigheten og om god og demonisk kommunitarianismn:
En kreativ eller destruktiv konstruksjon, - eller realitet?:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/danske-domstolsdmt-for-fordmmende-eller.html
Fins machiavelli-media (i dag) og paver i Middelalderen og i Media i dag - og ellers – som viser et historisk kontinuum og et faktum som derfor ikke er å overraskes over?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html
Den nye etikken og den «uavhendelige» forvirring:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar