Nei til islam: Stefanus som et magasin for fremtidens islam i Norge?

Hva skal man si og gjøre når en godt voksen, antatt kristen og statsstøttet mann, lever i og på en stor illusjon om egen moralske urokkelige overlegenhet og egen uforanderlige eller uangripelige fortreffelighet?

Og i et tanke- og følelsesunivers som kan beskrives som et puerilt, umodent og barnslig univers, - og der han selv fremstiller seg som en slags supermann som ser verden som tjenlig med kun ham selv (og hans antatt lojale og zombiske følgesvenner), som den «store frelser» og redningsmann?

Og: Som den ene store kosmiske formilder av det sant guddommelige, primært hentet i ham selv, som om han var uttrykk for selve guddomsgnisten selv, i kontrast og strid mot «de onde menneskene», de som styrter verden ned i katastrofen? - eksempelvis mennesker som våger å kritisere islam, til og med, på en saklig, interessant, elegant og sann måte?

Har vi slike mennesker i Norge? Og mottar de statsstøtte?

Jeg tar i det følgende for meg en nylig skrivet leder i et kristent Magasin, som forteller mye om samtiden og fremtiden, og hvilke farlige disposisjoner som kan springe rett ut av det tanke- og følelsesmessige univers redaktøren befinner seg i, i håp om at lesere vil forstå hvilket farlig lende vi befinner oss i, og hvilke farlige disposisjoner noen smykker seg med som frelsende disposisjoner og som aldri vil forstå hvor farlige de selv er, i og med den måten de forholder seg til sine egne, og ofte vanvittige, oppkonstruerte fiender på.

Jeg klipper litt i teksten, for ikke å gjøre dette altfor kjedelig eller middelmådig for lesere, se linken til Magasinet nr. 4 juni 2025:

https://st-a42yhck5v9.nf.cdn.netflexapp.com/1748592747/magasinet-stefanus-2025-04-web.pdf

Og så kommenterer jeg med uthevet skrift.

Redaktøren spør, ikke i spøk, og helt uten ironi og selvinnsikt, og puerilt retorisk:

Står vi makteslause i møte med den veksande klubben av totalitære menn som vil styra

verda utan menneskerettar?

Totalitære menn, ja. Her faller den kristne redaktøren i en «grausame» felle. Han er tydelig ut for å støtte en feminisme som ser seg tjenlig med størst mulig hat mot hvite, middelaldrende menn. Jeg vil tror denne mannen har et instrumentalt forhold til feminisme og kvinnefrigjøring, (det er en hypotese … ).

Redaktøren synes å være helt servilt og selvbetjenende i lomma på Barbara Applebaum, Alison Bailey, Robin Di’Angelo og Judith Butler, se s 200 ff i Cynical, Critical Theories av Pluckrose og Lindsey, 2021, se denne linken: https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/kateterprofetene-hardhaug-olsen-og-f.html

(Vi gjør oppmerksom på hva Gangås har sagt tidligere, om dette kan være relevant for noen): – Alle bør stemmes inn når du mandag går til valgurnene. Bortsett fra hvite, heteroseksuelle menn mellom 40 og 50 år uten nedsatt funksjonsevne, sa Gangås i 2007, kilde Aftenposten).

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kalifen-og-var-sikkerhet.html

Redaktøren, meget selvhøytidelig:

I dette hundreåret gjeld ikkje lenger det gamle biletet av eit diktatur: Ein autokrat på

toppen som styrte politiet, og politiet som brukte makt.

I boka «Diktatorklubben» (Cappelen Damm, 2025) dokumenterer Anne Applebaum

korleis moderne autokrati har sofistikerte nettverk av kleptokratar som har grabba til seg

milliardar, som dei så gøymer unna med hjelp av finanssystemet i vestlege land. Autokratane

har tilgang til massiv overvakingsteknologi. Dei har profesjonelle propagandistar som

hamrar inn anti-demokratiske bodskap og fyrer opp mistru og hat. Korrupte selskap i

eitt land driv handel med korrupte i eit anna. Politistyrkar frå eitt land kan trena og væpna

politi i eit anna. Og slik held dei på.

Den kristne redaktøren kan ikke ha lest Anne Applebaum’s: Twilight of Democacy av 2020/202, og hvor Applebaum skriver:

… For ikke lenge siden begynte Karen Stenner, en «behavioral economiist, å studere personlighetstyper eller personlighetstrekk. Hun argumenterer for at ca 1/3 av befolkningen i ethvert land har det hun kaller en autoritær predisposisjon, et ord som er mer anvendelig enn personlighet, fordi det er mindre fastlåst. En autoritær (authortarian) predisposisjon, en som fortrekker homogenitet og orden, kan være tilstede uten nødvendigvis å manifistere seg; dens motsetning, en «libertarian» predisposisjon – en som favoriserer mangfold og forskjell eller ulikhet, kan også være «uvirksomt» til stede. Stenners definisjon av autoritarianisme er ikke politisk, og den er ikke myntet på konservatisme. (Mrk: Som i min egen analyse av de servilt betinget emosjonelt korrekte).

https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/forrderi-eller-selvbedrag.html

Redaktøren kan åpenbart ikke se at Applebaums påstander passer som fot i hose på ham selv som selve motsetningen av det han fremstiller seg selv som. Personligheter som denne redaktøren, tåler ikke å bli motsagt, og hvis de hadde større makt, noe de kronisk tilstreber, ville de ha brukt denne makten til å undertrykke og «tilintetgjøre» sine «fiender», som sier dem imot og argumenterer godt for det, tror de: jeg kommer tilbake med eksempler på hvilken tendens dette innebærer i linker nedenfor.

Redaktøren, som ikke forstår at han nettopp er ute etter makt, (ved bl a å infantilisere), skriver: Ønskjer makt:

Diktatorklubben har ingen felles ideologi. Likevel samarbeider dei tett. Dei deler ønsket

om makt, rikdom og fridom frå straff. Massiv mobilisering nedanfrå var med på å

riva Jernteppet mellom aust og vest i Europa for 35 år sidan. Nokre tiår seinare blir det

diverre bygt eit nytt. Mange autoritære regime valsar over aktivistar for demokrati.

Her valser redaktøren over aktivister for demokrati, mens han selv valser over saklige islamkritikere og rasjonell islamkritikk, for den del, noe jeg kan vise, i noen av de følgende linkene under. Redaktøren bærer i seg sterke autoritære eller totalitære disposisjoner (slik jeg tolker Anne Applebaum). Selv viser han til en annen bok av den samme Applebaum, men får altså antakelig selektivt villet, hele bidet, ikke en gang deler av «hele bildet».

Redaktøren: … Beijing-makta hadde lært korleis dei kunne undergrava symbolhandlingar, sverta og vanæra leiarane for protestane og bruka sosiale media til å spreia falske rykte og konspirasjonsteoriar.

Mest av alt hadde dei lært å bruka språket for menneskerettar, fridom og demokrati slik

at dei kunne ta dette som «prov» for landssvik. Vladimir Putin og Xi Jinping er berre to av diktatorane som har lært dette. Drap og sverting Nokre aktivistar blir tekne livet av:

Jamal Khashoggi blei partert i eit saudisk konsulat i Istanbul. Anna Politkovskaja blei skoten i Moskva.

Her ser vi tydelig det puerile verdensbildet redaktøren lever og beveger seg i, og forsøker å forme sine lesere i, for å gjøre oss mer konformt, til hans egne stråmenn. Han forsøker så godt han kan å infantilisere sitt publikum, gjøre publikum til et instrument for hans egne ideologiske preferanser. (Jeg skjønner ikke folk som er så dumme at de faller for dette, og støtter denne redaktøren til og med økonomisk).

Redaktøren er ikke stort mer enn en simpel hypermagiker. Emosjonene hans er det som skal diktere moralen … Han er i beste fall «den snille onkel» og godteriet hans er «mer trusfridom».

Selvsagt er han er fantast, en sjarlatan og en farlig demagog (selv om han selvsagt har rett i at mane regimer i dag handler autoritært med sterk, tvilsom og forkastelige og snever og ensporet ville til (fordekt) totalitarianisme. Han vil ikke, kan ikke, se islam og ta islam for hva islam er og sier om seg selv hva islam er (sett ut fra de lærdes eget diktatoriske ståsted).

For en større og dypere innsikt:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html

Navalnyi:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/red-morken-som-rosemaler-india-pakistan.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/med-johannes-morken-tett-innpa-men.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/med-redaktr-morken-pa-tiltalebenken.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/06/nar-stefanus-misbruker-tom-holland.html

Redaktøren har gjennomgående et svært naivt forhold til språk i det hele. Han opererer med f eks «trusfridom» som om begrepet var en ting, et objekt, ja, et reifisert objekt, som ved bruk vil skape det det nevner. Han har gjort «trusfridomen» til en husgud, med ham selv som øversteprest og administrator. Og «tingen» lyser da av en slags magisk kraft, som gjør brukeren selv mer betydningsfull – og desto mer egoproduserende innflytelse vil «han» få».

At reifisering i religion ikke er uvanlig, er en annen sak: brød og vin, f eks, statuer av f eks jomfru Maria (ting eller objekter som rett nok ikke skal tilbes, riktig nok), helgenbilder det samme, etc. Men her er det snakk om en annen type reifisering: Det dreier seg om et helt sekulært begrep som primært retter seg mot samfunn og kollektive relasjoner, og som derfor med nødvendighet nærmer seg det politiske. Assosieres eller identifiseres nå «det kristne» med «trusfridomen» per se, slik redaktøren synes å gjøre, kan det bli virkelig ille. Vi vi da se en stadig sterkere tendens mot kirillisering av kristentroen, eller en putinisering av den, slik Putin faktisk gjør seg til talsmann for, godt oppbacket av patriark Kirill, i den Russisk Ortodokse Kirke, og da som den reelle primus motor og garantist for syndfrihet, spesielt for soldater: Kirken er Staten, et ideelt leie for diktatur eller enevelde! (Og for autoritære personligheter, med «disposisjon»).

På den annen side: I begrepet (termen) «trusfridom», ligger det implisitt at «Gud selv» blir irrelevant og dermed blir hvilken Gud man tror på, også irriterende irrelevant. I seg selv innebærer jo dette at noen vil gjøre det svært lett for seg ved å holde de ofte påtrengende og helt legitime spørsmålene «hvilken Gud» og «Guds sanne vesen» utenfor. Ja, dette «grepet» eller denne vendingen anses for å styrke den troende og politiserte trosfrihetsforkjempers status som god, ja, til og med bedre, enn en «tradisjonell» kristen.

Vi kan vel gå ut fra som noe selvfølgelig at de fleste av oss setter stor pris på en kirke som avholder seg fra underkastelse under, og fra avhengighet til, det politiske. Redaktøren er tydelig ikke fornøyd med dette, ja, han anbefaler kristne om å legge inn en bønn til Gud om å få lide mer, ikke mindre, for at «vi med større visshet, kan nærmer oss målet om mer politisering av Kirken.

Redaktøren har også gitt uttrykk for at Frelsesarmeen i dag bør straffeforfølges for disposisjoner foretatt under krigen. Hvilken Gud tror han på?

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/kristendommen-er-heldigvis-klart.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/den-avgjrende-krigen-om-vare-sinn-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/frelsesarmeen-ny-info-ny-vudrering.html

Videre: Reifiseringen kan her oppfattes som forsøk på å konservere en destruktiv, patroniserende og dårlig ting, et dårlig konsept, et konsept en ideologi eller et verdigrunnlag, og en virkelighetsoppfatning som faktisk kan anses for å motarbeide trosfriheten, slik denne betraktes av andre, i andre kulturer og under andre gudstroer, ut fra andre religiøse dogmer (eventuelt tider og steder), mennesketyper, myter og hvem vet hva, etc. I prinsippet var trosfriheten ment å skulle beskytte borgere mot statens inngrep i trosanliggender. I dag vil mange stater regne trosfriheten som et angrep på statens egne både indre og ytre anliggender. «Trusfridomen» blir da regnet som en trussel mot det egne, og mot egen rett til egen identitet, nettopp i henhold til trosfriheten. «Trusfridomen blir forbundet med undertrykkelse, kolonialisme og menneske- og naturfiendtlig kapitalisme.

Redaktøren driver i det praktiske en evighetsbutikk: Jo flere ofre for brudd på «trusfridomen», Magasinet kan oppvise, og jo flere beviser på at Magasinet (dvs Stefanus), hjelper og trekker frem i media og offentlighet, jo mer status og anerkjennelse. Dette kan for mange potensielle ofre på mottakersiden fremstå som svært «lukrativt». Samtidig som Magasinet fortsatt kan fremstå som den edle hjelper, (som selvsagt gjør alt for å unngå manipulering og korrupsjon, spesielt bokføringsmessig sådan). Samtidig kan Magasinet og redaktøren lukrere på at de faktisk bidrar til å på bred front forsterke «giverkorps» nærmest ubegrensede lojalitet, sentimentalitet og naivitet.

Og dette er i seg selv kval hypermagi i sin egentlige funksjon og i sitt tilsynelatende opphøyde vesen.

Nå kan reifisering generelt problematiseres, gjøres vanskelig å forstå, og dette vet redaktøren; han kan gå i en (irrasjonell og fobisk) forsvarsposisjon som bare vil forsterke eg og fortone seg for redaksjonen som bevis på at han har rett og at han ikke reifiserer. Og jo «sintere» han blir, jo større sannhetsverdi får han i egne øyne. Og desto mer håper han på. å bli legitimert for ikke å si fryktet: Dere klarer dere ikke uten meg …

Redaktørens eget Magasin har klart å etablere et helt særegent legitimeringsgrunnlag, for å kunne fremstå som uunnværlig. Magasinet velger selv ut kandidater som finnes verdige til å bli omtalt som ofre for mangel på trostrygghet eller brudd på menneskerettene om «trusfridom». Slik sett kan man si at Magasinet lett kan bli fristet til offerproduksjon, eller offerbekreftelse, med Magasinet selv som diplomutsteder og (selvrefererende) autoritet.

At redaktøren i dette perspektivet har store vansker med å unngå å fremstille seg selv og Magasinet som selvrefererende gode, kommer frem bl a på denne måten: Redaktøren skryter av fremragende journalistikk fra fremragende journalister; refrenget går slik: » jeg er god fordi jeg er god», både moralsk og faglig, i seg selv er jo dette en kvalm måte å forsøke å dupere og presse bevilgningsmakten til å forlenge statsstøtten, (hvem kan vel være mot «de gode»?), hvem vil vel ikke støtte ofre, hvem kan unngå … ?

Og dessuten: Til private donorer kan Magasinet love en garanti for at hver enkelt giver kan få føle seg litt bedre, ved å delta, med finanser … det fins konkrete eksempler på folk (også med høy utdannelse og lang praksis i diskursfeltet), som oppfordrer andre til å støtte, (slik at «føleriet» bare kan fortsette, mens problemet med trosfriheten i resten av verden bare vokser og vokser).

Her blir også psykologi poltikk, spesielt hobbypsykologi, eller omvendt, og begge deler.

Selvsagt har barn lov til å reifisere på denne måten, ja, «bamsen» som smukken hører uunngåelig med. Men når redaktøren, i godt voksen alder, gjør det, og oppfordrer andre til å gjøre det, implisitt, blir det patetisk og kognitivt eller intellektuelt svakt og flaut.

Redaktøren gjør seg dermed til magiker; han kommer med tryllestaven og forventer sikre resultater, idet han også attpåtil inkarnerer seg med begrepet: Han er selv selve symbolet på trusfridomen, (den gode, selvsagt)! Og for en slik magisk transformasjon, forlanger han selvsagt anerkjennelse og bekreftelse! Jo da, det kan være tryggest slik, ikke sant, og mest mulig servilt betinget emosjonelt korrekt. (Vi har etter hvert fått svært mange slike, i vår egen tids ofte bare så altfor begredelig diskurs). Han føler seg kanskje under beskyttelse av tidligere fryktelig destruktivt naive biskop Stålset, som sa at det ikke er noe feil med å være god … ?

Redaktøren er fullstendig fastlåst og trang i sin egen begrepsoppfatning, eller begrepsforvirring. Han har ikke bare tømt begrepet for substans, essens og liv, han har i tillegg egentlig tømt seg selv for innhold og argumenter allerede før «det er begynt». Derfor makter han da heller ikke å bli motsagt. Han holder opp «trusfridomen» som om den skulle være et kors han gikk rundt med, høyt hevet, på ordre fra ett eller annet antisemittisk høyesteråd, som han har underlagt seg og som han lystrer på kadaverdisiplinens alter.

Redaktøren låner aldri øret til det islam selv sier: Det fins bare trusfridom innenfor islam, (sier islam)!

https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html

Det mest urovekkende ved denne redaktøren er, at han identifiserer «trusfridomen» med kristentro. Og dett er selvsagt en metode han bruker for å helliggjøre og herliggjøre seg selv.

Det er selvsagt helt legitimt å la seg inspirere av Jesus og kristentro til å gjøre gode gjerninger. Men det denne redaktøren gjør er, at han ikke har noen direkte, prima facie kristen forkynnelse, men bare politikk (på den riktige siden, vil han tro), men det er slik Kjell Skartveit sier: Vår kristne tro er ikke et politisk program. Jesus Kristus sendte ikke disiplene ut for å erobre makten i samfunnet, men troen på treenighetens Gud … Vi var skapt i bildet til en hellig Gud, og hadde fått et oppdrag. Det innebar ikke en utopisk drøm om å fjerne ondskapen og all urettferdighet, men den ga oss en forståelse av hva ondskap er. Ikke fordi vår kristne tro gir oss et ferdiglaget politisk program, men fordi den endrer vår forståelse av hva det vil si å være et menneske.

Redaktøren videre: Aleksej Navalnyj … diktatorane er i stand til å spreia så mykje sverting at sjølv venene til aktivistar byrjar å tvila. Diktatorklubben spreier om seg med løgner som gjerne må slå kvarandre ihel, men som gjer at alle gjev opp trua på at det finst noka sanning. Kynisme og apati tener diktatorane.

Ha, ha.

Se på denne smiskende uttalelsen fra redaktøren, og hvor han låner fra «de korrekte» på en tilsnikende og lite personlig, tiggende, dydsposerende måte, - en oppfordring nær sagt tom for større innsikt enn innenfor grensene til den fundamentalt puerile virkelighetsoppfatning.

Forstår redaktøren «det liberale dilemmaet»? Sett at han likestiller «trusfridom» med dette å være liberal. Hvor skal listen legges legges og standardende finnes? Det synes som om det er et helt likegyldig spørsmål for redaktøren om Norge skal bli et muslimsk land - eller fortsette å være et kristenthumanistisk land. Hvis islam overtar, er det av den største betydning at vi opprettholde «trusfridomen», som jo uttrykker det yppereste av liberalisme i redaktørens øyne. Ja, at islam overtar, det er selve beviset på at vi er liberale når vi støtter «trusfridomen», på hans premisser, dvs, på islams premisser, og da med stadig større statsstøtte. Alt i regi av redaktøren?

Hva med ytringsfriheten? Redaktøren synes å nedprioritere ytringsfriheten, og på hjemmebane har han vist at han kan sette denne perversjonen ut i praksis, (uten at kristne leer på et øyenbryn).

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

Litt mer vesentlig om den innflytelsesrike filosofen Skjervheim m fl og Det liberale dilemma:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html

Redaktøren synes ikke helt å ha fått tak i livets dobbeltsidige tildragelser (med de mest dramatisk følger). Han skjønner ikke at «trusfridomen» har et Janus-ansikt; han ser bare Jesus-ansiktet i speilet, sitt eget bilde, (får jeg ikke håpe). Han ser ikke at virkeligheten selv er ambivalent, tvetydig. Ser han ironien i at Stalin jo var en sterk tilhenger av forbud mot hatefulle ytringer? Og at bolsjevismen var et trossystem der man for å ha den riktige tro måtte tenke og agere bolsjevistisk for å bli regnet blant de sant troende?

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/gud-stalin-og-muhammed-pa-samme-scene.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/samme-gud-samme-vei-samme-utgang_1.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/er-redaktr-johannes-morken-fascist.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/biden-putin-fascismeanklager-og.html

Se om Stalin her:

… Stalin var i tillegg en inderlig tilhenger av lover mot krenkelser og hatefulle ytringer. Han opptrådte på en måte som ble forbilledlig – merkelig nok - for mange i Vesten. Slik ville han styrke «demokratiet», ved å fjerne all skepsis mot ham selv og partiet, som selvsagt var «demokratisk», når han snakke med vestlige demokrater. …

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mimir-kristjansson-redaktr-gilje-og-de.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/hva-var-det-med-stalin-og-hva-er-det.html

Redaktøren frykter friheten og gjør «trusfridomen» selvbetjenende instrumentell, han burde kanskje gå ut og forsøke å vise at forholdet hans til denne «fridomen» ikke er selvbetjenende eller direkte opportun? Det kan synes som om han frykter «lateral- og divergent» tenkning og intelligens. Og da er det jo lett å bli fanatisk og emotivistisk begrunnet korrekt, eller for det meste bare det.

Og da blir «trusfridomen» et selvbetjenende konsept, den blir instrumentell og ideologisk i hendene på «den rette person», med de servilt betinget korrekte emosjoner, ofte helt tom for enhver samvittighet annet

enn den rent selvforherligende …

Når jeg ser redaktøren skrive følgende, får jeg vondt:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/den-store-fordrivelsen.html

… Tilbake til dagens tid, en kristen redaktør skriver: Eitt døme: Då jødane vart forfølgde på det verste i det russiske-tsarriket frå siste del av 1800-talet, gjekk gjerne presten i front under pogromane på langfredag. Han gjekk med ein kross høgt heva. Eit valdeleg kristent opptog starta i kyrkja og tok seg inn der jødane budde for å drepa og jaga jødane, «fordi dei drap Jesus».

http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/redaktr-ser-skrmt-og-blir-skremt-av.html?m=0

For å rette opp litt i redaktørens søte emosjonsliv og snvre tunnellsyn, se denne, hvor tsar Alexander ii blir sitert:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/stefanus-eller-apne-drer.html

Et par bøker redaktøren kanskje vill ha en viss fordel av å leser:

How Democracies Die, Levitsky og Ziblatt, 2018 …

Ukraina, Grenselandet mellom øst og vest av Morten Strand, 2015.

En liten pause nå, kanskje, før dette:

Redaktøren fortsetter: Hjelp mot depresjon: Boka kan gjera oss djupt deprimerte. Men det hjelper å forstå kvifor vi blir deprimerte. Og Applebaum viser ein strategi som kan overtyda meg om at det er råd å stoppa dei totalitære. Den er verd å lesa.

Det krev samla motstand – også mot autoritære krefter og naive hjelparar i det vi lenge har kalla den frie verda.

Kommentar: Jeg viser til hva Applebaum skriver for øvrig, for å få et litt videre perspektiv enn det redaktøren serverer.

Så: Spredte «funn» i dette nummeret av Magasinet, (se kommentar unde)r:

Godt samarbeid:

– Har de hatt problem med styresmaktene? – Nei, aldri. Tvert imot har vi hatt gode relasjonar

til alle ordførarane i Antalya. Vi har fått god hjelp i arbeidet med kultursentera. Vi tok initiativet til at Antalya fekk venskapsby med min heimby i Michigan i USA. Ordføraren, ein muslim, fekk tala til ei kyrkje i Denver i Colorado. Han takka hjarteleg for mottakinga.

Beskjeden om at vi var kasta ut av landet kom frå hovud-staden Ankara, utan forklaring. Det var eit sjokk, seier James Bultema.

– Kva tenkjer du om politisk press mot Tyrkia i saka dykkar?

– Det er vanskeleg. Dersom USA skulle engasjera seg, ville Tyrkia kunna svara med å visa til at USA sjølv kastar ut utlendingar. Med god advokathjelp har vi reist søksmål i Tyrkia og er villige til – om naudsynt – å gå heilt til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Brev til Erdogan: I brevet til president Erdogan ber Bultema om at kodane vert fjerna. Dei minner om den grunnlovsfesta trusfri-dommen og skriv at dei alltid har trudd at Tyrkia, med

eit muslimsk fleirtal, tok godt imot kristne som bur og tilber Gud i Tyrkia og gjestar det vakre landet.

Dei takkar for rike år og velsignar både Erdogan, folk og land.

– Når vi vert kasta ut av Tyrkia, er det lett å forbanna, men framleis skal vi velsigna, seier James Bultema.

I Mozaic kultursenter er det også klatreveggar. Foto: Renata Bultema

James Bultema ønskjer ein kreativ misjonsstrategi som ikkje skaper unødig mistru i eit

muslimsk samfunn.

Kva tenkjer du no, etter at de også blei kasta ut av Tyrkia?

– Vi har alltid prøvd å vere «kloke som slangar» og unngå feller knytt til misjonsarbeidet. Men i dagens Tyrkia er det mange fleire «feller» enn før. Vi må rett og slett ha drege for mykje merksemd mot oss og arbeidet vårt. Når vi no er kasta ut, har vi – frå regjeringa sitt perspektiv – utgjort ein fare for den religiøse/islamske offentlege tryggleiken. Misjonærar må læra seg å tenkja og handla som tyrkarar. Vi må endra tenkinga for å forstå den tyrkiske bekymringa for vestleg misjon og opptre med respekt.

https://st-a42yhck5v9.nf.cdn.netflexapp.com/1748592747/magasinet-stefanus-2025-04-web.pdf

Kommentar: De har altså ikke problemer med myndighetene! Dette er et ekstremt naivt «argument». Det oppfordrer til underkastelse under islam; det er normativt, en form for «ydmyk» deskriptiv og normativ kristen ekstremisme.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/bahreh-gar-i-baret-eller-baren-nok-en.html

Og ikke minst: fredag 10. august 2018: Den politiske kaleidoskopvirkelighet - bare 20% sharia

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/den-politiske-kaleidoskopvirkelighet.html

søndag 4. desember 2022

Folgerø om Matlary, Lunden, Applebaum, populisme og woke

http://neitilislam.blogspot.com/2022/12/folger-om-matlary-lunden-applebaum.html

mandag 22. april 2024

Er du et dydsmønster? Er du viril?

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/er-du-et-dydsmnster-er-du-viril.html

søndag 13. juli 2025

Kateterprofetene, Hardhaug Olsen og f eks Gramski

https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/kateterprofetene-hardhaug-olsen-og-f.html

tirsdag 5. november 2024

Abid truet, Paludan dømt og Kamala vinner

https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/abid-truet-paludan-dmt-og-kamals-vinner.html

fredag 22. mars 2024

Forræderi - eller selvbedrag?

https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/forrderi-eller-selvbedrag.html

Verdt å legge merke til: Anne Applebaum:

Autoritaniarisme appellerer ganske enkelt til folk som ikke tolerere kompleksitet. Det er ingen innebygd venstreside eller høyre-side ved dette instinktet (mrk: Jeg vil si, disse emosjonene). Det er rent antipluralistisk, den forutsetter en grunnleggende mistenksomhet overfor folk med ulike ideer eller forestillinger. Den er allergisk overfor enhver friks debatt. Om disse som har denne predisposisjonen trekker på marxisme eller patriotisme, er irrelevant. Det foreligger en sinnsramme, ikke en sinnsramme av ideer. … det kan ikke fullt ut forklare hvor demagogene vinner … de trenger stemmer som vil målbære klagemål, manipulere innhold, kanalisere sinne og frykt og kreere forestillinger om en helt annen fremtid. De trenger en elite av den intellektuelle utdannede klasse som kan støtte dem i sin krig mot resten av denne eliten, selv om disse skulle omfatte deres egne skolekamerater, kollegaer eller venner.

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/livsviktig-kamp-for-livstruet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/ukraina-og-den-kristne-avisen-dagen-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/hodne-marcuse-og-fugelli.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/big-tech-hypermagi-og-en-fortsettelse.html

Tajik, Morten Horn, Johannes Morken, autoritær personlighet, Adorno etc:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/hadja-tajik-som-fremtidig-partileder-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/islamiseringen-av-ekteskapet.html

Applebaum fortsatt: Julien Brenda observerte og beskrev de autoritære eliter i sin tid lenge før noen andre forsto hvor viktige disse var. Idet han foregrep Arendt, bekymret han seg ikke for «autoritære personligheter», men heller spesifikke folk som støttet en autoritarianisme som han allerede da så antok både en venstrevridd og en høyrevridd form over hele Europa. Han snakket om «klasse-lidenskap», i likhet med sovjetmarxsismen, eller «lidenskap for det nasjonale», i form av fascisme. Han beskyldte dem begge for å svikte den intellektuelles egentlige oppgave eller kall, nemlig dette å søke sannhet i motsetning til å støtte egne politiske saker. Sarkastisk kalte han dette for «klerkenes forræderi» (som igjen spilller på «the clergy» eller presteskapet.

Jeg for min del nøler ikke med en aldri så liten omskriving: Det er «klasseemotivisme» og «nasjonal-emotivisme» han her snakker om, - og de nødvendig servilt betinget sådanne - sett ut fra våre dagers tilstander og denne vår nye storkontekst. Jeg kaller ikke bare de intellektuelle for «emotivister», men også folket av folket. Jeg kaller dem «servilt betinget emosjonelt korrekte» idet servilitet kan anses som en predisposisjon for dette å ville underlegge seg en mer eller mindre konstruert autoritet ut fra et behov for «simpel» anerkjennelse, igjen ut fra forestillinger om å operere opportunistisk, til egen fordel, der en kan og kan slippe unna med det, i hvert fall i de første fasene av hele «prosessen».

«En autoritarian følsomhet er uten tvil virksom i den herværende generasjon der ytre-venstre-agitatorer som forsøker å diktere hvordan professoren kan undervise og hva studentene kan si og mene», skriver Anne Applebaum i The Twilight of Democrazy, 2020/2021. Janne Matlary Haaland driver samarbeide med Applebaum, bare for å ha sagt det). (s 15 ff).

Et eksempel på at visse folk – selvoppnevnte intellektuelle - ikke skjønner noe som helst, fra en debatt på et forum:

… I en annen debattråd på document viser for et par år siden viser Therion at han ikke forstår Arthur Koestler når Koestler i en roman beskriver et samfunn som faktisk like godt kunne vært et nazi-prosjekt som et Stalin- og kommunistisk prosjekt.

Therion skjønner ikke bæret og påstår full av mynde at Koestler bare skildrer en naziprosjekt, helt uvitende om den store diskusjon som pågikk lenge for noe år siden om de grunnleggende likheten mellom nazismen og kommunismen i funksjon.

Therion tror ikke at Koestler kunne beskriver sovjetstaten svært negativt, fordi Koestler jo kjempet mot nazizmen. Therion ser med andre ord ikke problemet og blir fornærmet når noen påpeker hans manglende innsikt og forståelse:

vanderGolden til Therion, (jeg finner ikke hele dabatten, og det kan være like bra, men her et bruddstykke, i hvert fall):

«Ha, ha, og du driver ikke eisegese? Den var god. Jeg skjønner godt hvorfor du legger ut "denne ille" epistelen. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at du ikke makter å se at EU's "forarbeider" minner like mistenkelig om forarbeidene til Stalins femårsplaner som til denne nazistens visjoner, (i romanen, altså) - EU's grunnlag beskrevet tilnærmet identisk - for fremtiden, som, uansett om han er fascist eller kommunist er ganske like i sine syner og begrunnelser. Dermed får Koestler frem poenger som mange i dag ikke makter å se, men som virkelig har sprengstoff i seg like mye den gang som nå, og som kanskje er like relevante i dag som den gang.

Selvsagt, dette er det store risset eller plottet i romanen. Men inne i matusjkaesken her får Koestler frem hvor vanvittig det er at folk rømmer fra en totalitær ideologi til en annen som i prinsippet er tilnærmet identiske i praksis og som funksjon for folk. Koestler frigjør seg fra begge ideologier, no problem. Han så nemlig at nazister og kommunister brukte de samme konsepter til å forklare virkeligheten og som grunnlag for veien videre frem. Det klargjorde mye for en bestyrtet K, men ikke for deg, ser det ut for».

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html

En bok fra noen få år tilbake må nevnes, her og nå, fordi den tegner et så tydelig bilde av tidsånden, - noe som er i ferd med å forandre seg, radikalt: Den emosjonelle revolusjonen av Kathrine Aspaas, (2015). Jeg nøyer meg med noen sitater for å frem den absolutte imanens i Aspaas tilnærming, der hun så å si stenger følelsene inn i den enkeltes mentale univers, for å forbli der. Detter er lite fruktbart etter min mening, og det er derfor jeg ikke har nevnt henne og hennes bok tidligere. Dette betyr imidlertid ikke at boken ikke har sin verdi, ut fra hennes anliggende dr og da. Boken kan gi mange mennesker større dybde og selvinnsikt, bevares. Hun siterer flittig fra forskningen, som er like «snever» som henne selv, nærmest av kulturell tidsbetinget predisposisjon. Termer som hypermagi, SAP og servilt betinget korrekt emosjonalisme, slik jeg opererer med, for å nyansere bedre og kunne forstå dette komplekset i en litt større sammenheng. er selvsagt intet tema for Aspaas, bl a fordi jeg er den første som opererer med slike termer, og en slik innsikt:

Flykter vi fra følelsene, styrer de oss. Erkjenner vi følelsene, er det vi som styrer dem. (hm).

Målet er å styrke vår kjernemuskulatur. … Det er følelsene som driver oss, de driver oss til mestring og store bragder … selv bruker jeg «gåsehuden» som kompass …

Dommere idømmer strengere straffer når de er sultne … kroppen er et undervurdert instrument …

Vi er skapt for å hjelpe hverandre, og belønnes med gode kjemikalier i kroppen …

Studentene med flest gode følelser hadde de laveste nivåene av betennelsesmolekylet …

I en tilstand som ikke er preget av følelser, gjør man ingen fremskritt … (Spinoza).

Den yrkesgruppe som vil forsvinne raskest, er revisorene … revisjon er i bunn og grunn et substitutt for tillit – (min mrk. ingen jurdico-religo her, ser jeg, se ellers andre steder på bloggen).

… sette i gang en Global Human Warming …

Vårt behov for emosjonell styrketrening, siden ferdigheter som trygghet, selvinnsikt og evne til å tåle motstand ikke er et dataprogram … det finnes ingen algoritmer for god selvfølelse …

Opplevelsen av mening er den nye lønnsomheten sier Per Saxegaard …

… sjokk, sinne/forvirring, sorg, depresjon, aksept, entusiasme/håp, ny vekst .., Kübler-Ross.

Medarbeidertilfredshet er på sitt høyeste noen gang …

Veien ut for Kjartan Kalstad var å lære seg å være emosjonelt til stede, være oppmerksom på at han var oppgira fra forrige møte, puste dypt og roe seg ned …

For virkelig å bli god på relasjoner er det en fordel med en solid kjernemuskulatur …

«Det er følelsene som gjør deg til noe du setter pris på å være. Det er følelsene som kan aktivere deg underveis i livet. Ingen følelse – heller ingen bevegelse – Arne Næss.

Vi skal utforske ulike følelsesmuskelgrupper. Riste på dem. Dra i dem …

… selvtilliten har inngått en pakt med «Skyggen på ryggen» om å være ekstra nådeløs når livet er vanskelig og jeg virkelig kunne trenge støtte. Selvfølelsen, derimot, er stabil og støttende … Selvfølelsen er den indre flammen som ikke er ute etter likes på Facebook …

Selvfølelsen er selve grunnmuren … s 53.

Visualisering: Se for deg to store plastknotter som kan skrus opp og ned … emosjonell styrkeøvelse …

Michel Merzenich, Soft Wired: … vi kan når som helst begynne å snu opp ned på klimaet i hjernen …

Evian Gordon, The Brain Revolution: Visualiser, dagdrøm noen minutter av gangen … husk det som fungerer, pust regelmessig og dypt, spis fargerik mat …

Skammen sier: Jeg er noe galt … Alle har den, ingen ønsker å sakke om den, jo mindre vi snakker om den, dess større voker den seg … (Brene Brown). Vi skal trene oss på å reise oss etter nederlag …

Vær nysgjerrig på alle følelser som dukker opp. Hvor de sitter og hvordan de kjennes i kroppen. Misunnelse stikker kanskje litt? … irritasjonen gnage i halsen …

Egenomsorg – selvmedfølelsen er evnen til å snakke til oss selv slik vi ville snakke til en god venn, den er ikke det samme som selvmedlidenhet. Kanskje skyldes trollingen og hatpratet i sosiale medier at mange av oss ikke har lært å praktisere selvmedfølelse? s 175

Vær særlig oppmerksom på disse fire tilstandene: Sult, sinne, ensomhet og trøtthet, på engelsk: HALT. (Bradford Health Services).

At fornuften har blitt satt opp mot følelsene i et nokså mekanistisk syn på mennesket …

Du kan ta deg en tur tilbake til det emosjonelle treningsinstituttet når du selv måtte ønske …

Det fins en jungel av nedlatende karakteristikker når vi kommer i kontakt med det følelsesfylte … De følsomme blir spist … Det er tydelige tegn på at emosjonell innsikt nå omsider tas på alvor, i akademia og næringsliv …

Reptilhjernen passer på at vi ikke blir for glade og uoppmerksomme …

Kan kommunikasjone være voldelig? Helt klart … (Marshall B. Rosenber). (Han er mannen bak Senter for ikke-voldelig kommunikasjon). Han vil at vi skal lytte til andre med innlevelse …

Håkon Bleken: Klokere bir jeg gradvis og oftest mot min vilje …

Kunnskap er muskler, visdom er å bruke disse musklene riktig …

Vi søker stadig myter og heltehistorier … (Joseph Campbell).

Det modigste vi kan gjøre er å ta eierskap til vår egen historie, og elske oss selv gjennom denne prosessen … Brene Brown.

Lykken er å skape …

Vi trenger ikke likhet og komfort, vi trenger brytninger og utvikling … hva slags mennesketyper mangler vi her hos oss og hvordan skal vi få tak i dem? …

… jo større åpenhet og sosial toleranse, desto større oppfinnsomhet og innovasjon …

U behaget ligger innbakt i toleransebegrepet, for det er ingen kunst å tåle det vi liker …

Vi trenger Trump som speilbilde på en lederoppførsel som er i ferd med å gå ut på dato … hans bøllete oppførsel har trigget millioner av kvinner til gatene med rosa pussyhats …

Jeg forsøker å berolige min egen reptilhjerne med å fortelle meg selv at jeg er rolig og bevisst …

den ikke dømmende indre stemmen …

… egoet står ofte i veien for nyskapning og kreativitet … Ryan Holiday …

Det fins en grunnleggende regel i psykologien: Først når du aksepterer det som det er, endrer det seg … (ref til boken Raushetens tid) … jeg har snakket om hvor vanskelig det er å velge åpenhet …

Inne i boksen begynner jeg å lete etter feil hos menneskegrupper … kjæler for antipatier …

Når studenter får informasjon om at ett kjønn eller en etnisk gruppe normalt er bedre enn den andre, blir det en selvoppfyllende profeti … for å være sikre på å yte dårlig, skal vi minne oss selv på at vi tilhører en bestem stereotypi …

Marshmallow-testen … Walter Mischel … (finnes på net!). … å forsinke tilfredsstillelse, er det samme som å påvikre oss oss til å gjøre andre gode valg … utsatt belønning …

Angela Duckworth: Grit – the Power of Passion … fasthet av karakter eller ukuelig ånd for å kunne håndtere frykten og fiasko.

Å gråte med fremmede kan redde verden, Brene Brown.

Den kvinnelige befolkningen i land med stor grad av ikestilling gråter mer enn kvinner i land der likestilling er lav.

Gjengir Kongens Tale, du vet … Norge er dere … Han samler oss og ikke minst tillater han oss å gråte …

Kanskje ser vi starten på en emosjonell revolusjon i det offentlige rom?

ha, ha, sier jeg.

Hilde Sandvik: Vi mennesker befinner oss i den mørke middelalder når det gjelder å snakke sammen (2015).

Lady Gaga: Emosjoner har lenge vært plassert i et skap med et massivt stigma om at det er ikke kult å føle …

Da er det oppløftende at Den emosjonelle revolusjon flytter seg til Bergen i 2018 – med den fire dagers globale konferansen Emotion Revolution …

Nye konsulentselskaper kommer til å dukke opp, basert på emosjonell styrketrening og motivasjon …

Noah Harri, i Homo Deus: … krigføring er derfor blitt mindre lønnsomt …

Danskene har allerede begynt å eksportere tjenester i samarbeidsbransjen, den såkalte Århus-modellen bidrar til å redusere radikalisering og voldelig ekstremisme … det er bare å sette i gang.

Nobelprisvinner: Evard Moser: Forstår vi hvordan høyere hjernefunksjoner oppstår, kan vi være på god vei til å få bukt med tankemessige og emosjonelle lidelser … s 189

Å mestre kunsten å droppe forventninger, er viktig for opplevd glede … Når sammenligning flytter inn, flytter gleden ut … (tenk islam, sier jeg)

Ikkeseksuell berøring er livsviktig for de fleste av oss hele livet. Kosebransjen.

Gus Speth: De største miljøproblemene er egoisme, grådighet og apati … mange vitenskapsfolk vet det.

Dag Hessen: Vi er av natur snillere og mer empatiske enn vi kan få inntrykk av ved å følge med på nyhetene …s 195

Aspaas: Konsentrert, oppslukt og lykkelig fri fra meg selv og behovet for evaluere … denne tilstanden av flyt er et psykologisk begrep som først og fremst er blitt utforsket av sosialpsykologen Mihaly Csikszentmihalyi … du glemmer tid og sted …

Bakgrunnstoff fra egetprodusert lager:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/demokrati-tocqueville-og-hypermagi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/emosjoner-det-sterkeste-ledd-eller-de.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/andy-bannister-om-bla-allahs-identitet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/magien-og-totemet-i-vare-dagers.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/10/kavanaugh-cnn-ytringsfriheten-jussen-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/propaganda-i-nrk-emokratiet-arne-visste.html

Emokrati:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/konspiratr-mot-konspirasjon.html

Vi må se litt mer på psykologien, hva den muligens er for noe - og bidrar med, muligens:

Psykologien som vitenskapelig spesialitet gir altså ikke et enhetlig perspektiv på mennesket, men rommer en rekke ulike retninger som med vitenskapelige metoder forsøker å gi ulike menneskebilder troverdighet … s 169 i Den moderne verdens idehistorie … av Sven Eric Liedman, 1997, Dreyer 2013.

Kommentar: Kanskje psykologien er het uegnet til å forstå «de dypere ting og forhold». Den ga opp allerede i sitt utgangspunkt. En del av sluttresultatet, eller begynnelsen på det, er Aspaas lille, smukke og absolutt ikke talentløse bok, for navlebeskuere. Derfor mine innfallsinnfallsvinkler om den servilt betinget emosjonelle korrekthet, som en motvekt og et tilleggsvitamin, muligens, for dem som ser.

s 482: … Det er i denne verden visse innslag i demokratiet kan virke som en løsning på spørsmålet om hvordan folk kan møtes på likefot, med respekt for ulikhet seg imellom og uten å la seg blende av rikdom og makt eller se ned på armod og maktesløshet. Et begrep som har vunnet en viss popularitet, er anerkjennelse. Det har en lang historie men fremfor alt er det Hegel som har gjort begrepet kjent, med sin berømte lignelse om herre og knekt … Hegel hevdet at et menneske konstitueres som menneske først gjennom den anerkjennelse det får av et annet menneske. I historien har kampen om anerkjennelse vårt hard og bitter og den har tatt mange ulike former.

Hegel er ikke en mann med demokratiske idealer, men ideene hans kan utvikles i en retning han selv neppe ville ha fulgt. Demokratiet kan sees som en tilstand der mennesket uten kamp anerkjenner hverandre som medmennesker og likeverdige. Et slikt demokrati eksisterer riktig nok ikke i virkeligheten. Men det kan brukes som en norm for en ikke-diskriminerende universalisme som kan praktiseres over alle grenser. Den som kan anerkjenne et annet menneske, kan håpe på anerkjennelse tilbake fra den andre. Her ligger det også en interesse for den andre og hans eller hennes egenart. Det fremmede kan til og med fremstå som et ideal, gjennom en overbevisning om at man kan lære av det fremmede og dermed komme til ny forståelse.

Men anerkjennelse uten forbehold rommer også store problemer, Kan man anerkjenne en kultur der dødsstraff, tortur og kvinneundertrykkelse er naturlige ingredienser? Ha innebærer forståelse – sympatisk innlevelse eller innsikt om omstendigheter som kan føre til vold og grusomheter?

Tanken om anerkjennelse er blitt forbundet med vektlegging av betydningen av dialog. I en dialog er man ikke bare åpen for andres meninger og standpunkter, men har også mulighet til å forsøke å påvirke dem med saklig argumentasjon.

Drømmen om anerkjennelse og åpen og oppriktig dialog virker i dag fjern. Den vestlige verden viser ikke sin motvilje mot Saddam Husseins blodsudlede regime i Irak gjennom dialog, men gjennom blodig krig. … Verdensregjeringen og den evige freden virker mer gammeldags enn for to hundre år siden …

Kommentar: Også innen idehistorien ser man altså ut for å ha reist det hvite flagget, kronisk, pluss at man tar det for gitt at «det er vår feil», jfr, over: «Gjennom blodig krig» … (ikke gjennom dialog).

Og denne:

Religionspsykologi, en definisjon:

… «som vi har sett gjør dynamikken mellom trygghet og utrygghet seg også gjeldende når mennesker forholder seg til Gud. Når vi ser på religiøs adferd, materialiserer denne siden ved det å være menneske seg også i forholdet til Gud. Samtidig har vi nå nådd til grenseområdet mellom teologi og psykologi. Psykologien kan gi vesentlige bidrag til å forstå hva tro skaper i mennesket, og hvorfor det forholder seg til Gud på den ene eller andre måten, men psykologien kan ikke hverken beskrive eller forklare et møte med en gud som er et handlende, transcendent subjekt. Psykologien beskriver menneskets relasjon til Gud, men er taus om Guds relasjon til mennesket. Teologien, derimot, forutsetter at Gud er et selvstendig subjekt som kan henvende seg til mennesker. Psykologien renger en skisse av hvordan gudsrelasjonen utvikler seg i et enkeltindivids indre verden, uten å forholde seg til om Gud eksisterer eller ikke. I psykologien er mennesket skaper av et gudsbilde, men i teologien er mennesket i tillegg skapt i Guds bilde. (Kr Halstensen s 125 i Religionspsykologi, Gyldendal, 2014/17).

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

Anbefalt lesing:

Deadly Emotions, Don Colbert

Born to Believe, Newberg og Waldman

The Righteous Mind – Why Good People Are Divided by Politics and Religion, Jonathan Haidt

The God-shaped Brain, T R Jennings

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/skip-ohoi-sterk-emosjonell-storm-forut.html

Linker til “homo adorans”:

https://www.google.no/search?q=homo+adorans&client=firefox-b&sca_esv=2b87a7951bc7ea46&dcr=0&source=hp&ei=pqn9ZdOyMKiE1fIPiLahkAI&iflsig=ANes7DEAAAAAZf23tnyEOQBaM5Y5Llt3rSUeJ399YmAJ&oq=homo+adoran&gs_lp=Egdnd3Mtd2l6Igtob21vIGFkb3JhbioCCAAyBRAAGIAEMgsQABiABBiKBRiGAzILEAAYgAQYigUYhgNI11RQAFjSQnAFeACQAQCYAd4BoAH1CKoBBjEzLjAuMbgBAcgBAPgBAZgCEaAChgnCAgsQLhjHARjRAxiABMICDhAuGIAEGMcBGNEDGNQCwgIFEC4YgATCAgsQLhiABBjHARjRA8ICCBAuGIAEGNQCwgIIEC4Y1AIYgATCAgcQLhiABBgKwgIHEAAYgAQYCsICBhAAGBYYHsICCBAAGBYYHhgPwgIIEAAYFhgeGArCAgUQIRigAZgDAJIHBjE2LjAuMaAH4XI&sclient=gws-wiz#ip=1

Fosli, face 180324: eg var på lanseringen av boka "Æresrelatert kriminalitet" i kveld, av forfatterne Bjøranger og Svensson.

Det er en viktig bok, som jeg håper når bredt ut, ikke minst til alle som jobber i førstelinja. Jeg mener også at boka er et argument for at masseinnvandringen fra ikke-vestlige land med klankultur må ned mot null. Botid har for eksempel lite å si for æresrelatert vold, ble det sagt, og høyere utdanning for 2. og 3. generasjons døtre er heller ikke noe entydig signal om kulturell assimilering.

Cathrine Krøger i Dagbladet skrev blant annet i sin anmeldelse: "Hovedkonklusjonen er at vi alle må se signalene tidlig og med loven i hånd tørre å handle. Spesielt skoler og lærere må ta unge jenter på alvor når de eksempelvis frykter en såkalt familieferie til hjemlandet."

Av kveldens panelsamtale merket jeg meg som særlig positivt at Hadia Tajik (Ap) holdt et engasjert innlegg om forskjellen på vold i nære relasjoner og æresrelatert kriminalitet: Det første vekker avsky, forakt, tristhet og sorg i familien og ellers og er knyttet til husstanden, mens det andre er noe som må gjøres ifølge storfamilien og miljøet, det var nødvendig, rettferdighet og æren er gjenopprettet og gjerningspersonen(e) kan komme fra en annen by, et annet land.

En sosiologisk måte å si det på er at vold i nære relasjoner bryter med gjeldende normer i kulturen, mens æresrelatert vold oppfyller kulturelle normer.-

Den nye antisemittismen: — Farlige forestillinger har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen, Debatt ● Robert Clay Glastad

Antisemittismen har lange røtter i Norge. Det er ingen skam i å snu, men da må vi ta et oppgjør med farlige forestillinger om gruppetilhørighet som har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen.

— Jeg sier som Torkel Brekke: Please boycott my country!

Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Identiteten vår oppstår i samhandling med omverden. Mens jeg-et oppstår i en dans mellom individet og omverden, oppstår vi-et i en dans mellom familier, små- og storsamfunn og nasjoner. Derfor forundrer jeg meg over nordmenn som forteller historier om hvilken rolle vi spiller i samtiden, som om vi blir til i et vakuum.

I Aftenposten hevder Magdi Abdelmaguid at det er vesentlig forskjell på jøde, israeler og sionist. Samtidig anklager han Ervin Kohn og andre for å «forkludre begrepene» når de advarer om at demoniseringen av Israel fører til jødehat.

«Aldri har dette skillet vært viktigere», skriver Magdi om skillet mellom sionist og de to andre.

Antakelig vil han ikke forveksles med jødehater igjen. Vi bør dele bekymringen.

For uansett hvordan vi oppfatter oss selv, finnes andre vi må danse med. Begrep som jødehat, og det som fyller dem, blir også til i dansen.

Uansett hvordan vi oppfatter oss selv, finnes andre vi må danse med. Begrep som jødehat, og det som fyller dem, blir også til i dansen.

Robert Clay Glastad

I en farlig verden kommer ondskapen langt med begrepsforvirring. Det vitner konferansen «Media i Skyggen av Krig» om, som deler Putins forestillinger om en «militæroperasjon» i Ukraina.

Å kritisere andre er enkelt; selvkritikk, derimot, er vanskelig. Derfor er historien vår en om jakten på noen å være «kritiske» til. Skal vi tro filosofen Julien Benda i boken «De intellektuelles forræderi», er det verre når akademikere deltar eller leder an i jakten.

I boken advarte han om at «et intellektuelt organisert politisk hat» kunne føre til et «organisert slakt av hele nasjoner».

Året var 1927. Snart sto hele verden i fyr.

Jødehatet i Norge er eldre enn Norge, og det finner sin plass uavhengig av tidsånden. Det er smertefullt å anerkjenne. Som norsk akademiker er det ekstra smertefullt at akademia har bidratt siden starten.

Det er et paradoks. Vi er aldri jødehatere i nåtiden, men var alltid det i ettertid. Om vi er det nå, vil fremtiden vise.

Det er smertefullt å anerkjenne. Som norsk akademiker er det ekstra smertefullt at akademia har bidratt siden starten.

Robert Clay Glastad

Men når «jødespørsmål» er aktuelle, frykter jeg svaret er gitt.

Jødehat har mange navn, men en fis ved et annet navn vil lukte like vondt.

Lukten er umiskjennelig. Mens det er vanskelig å finne kilden, finnes heldigvis de som kan peile seg inn på den. Men mens omverden forsøker å forstå vår tids jødehat, fokuserer Magdi på begrepsbruken.

Å forstå jødehateren hjelper oss å forstå vår tids jødehat. Det er ikke noe vi kan vifte bort.

Å kalle fisen for parfyme, endrer ingenting.

For det første er det knapt forskjell på retorikken: Der «jødene dreper barn», «jødene er en lovløs nasjon» osv. i går, er det «Israel dreper barn», «Israel er en lovløs stat» osv. i dag.

For det andre blir noen utenom terrorister demonisert. Jøde, israeler, sionist; muslim, palestiner, «palestinist». De er mennesker. Og vi er mer enn merkelappene våre — det er spesielt viktig å huske når debatten er ladd.

Likevel fortsetter den farlige retorikken og åpne propagandaen. Man kan ikke skrive «Israel dreper barn» én gang mindre eller anerkjenne Hamas’ rolle i grusomhetene i Gaza og Israel.

Og vi skal ikke boikotte israelske kolleger frarøvet kjente og kjære i oktoberpogromen fordi de støtter kampen mot Hamas.

Robert Clay Glastad

Hamas må også kritiseres; Hamas-formede hull i formidling og aktivisme hjelper ingen.

Også i akademia mister vi hodet. Om det er farlige påstander om israelske sinnelag, for eksempel anklager om folkemord, eller uheldige utspill om distinksjonsprinsippet, er det ikke et universitet eller dets ansatte verdig.

Farlig retorikk og enøyd politikk er ikke kritikk. ICJ tok ikke stilling til anklagen, og også akademikere er sivile.

Og vi skal ikke boikotte israelske kolleger frarøvet kjente og kjære i oktoberpogromen fordi de støtter kampen mot Hamas. Ei heller skal vi boikotte palestinske kolleger for vonde følelser i en voldsom konflikt med et langt bakteppe.

Vi skal være medmennesker først og fremst — også når det er vanskelig.

Også i mer balanserte innlegg kan retorikken bli unødvendig hard. Er det god dialog å beskrive krigen mot Hamas som et «hevntokt» eller å antyde at israelerne vil «etnisk rense» palestinerne i Gaza som sin «endelige løsning»?

Selv om vi tror vi er nøytrale, er det ikke sikkert andre ser oss slik. Selvkritikk er vanskelig. Men det blir lettere når støvet har lagt seg. Når tidsånden, de nærmest uskrevne reglene for vår tids dans, har passert, vil vi se hvor vi sto.

Men det står dårlig til når vi har falt for jødehat under et nytt navn.

Harvard-professor Noah Feldman mener også at vi har med et mutert jødehat å gjøre. Han, som Kohn, sier at Sør-Afrikas anklage er et uttrykk for dette nye jødehatet.

Så hva er det?

I essayet «De intellektuelles forræderi» forteller Niall Ferguson om Benda, filosofen fra introduksjonen. Benda advarte blant annet mot rasehygiene. Men til tross for motbør, spredte farlige forestillinger seg til både politikken og kulturen. Her til lands ville «alle» ha rasehygiene. Innprentet med raseideer og besatt av nazistpropaganda i media, bidro nordmenn til Holocaust uten protest fra verken konge, statsminister eller folk.

Vi kan ikke unngå fortiden. Men når Ferguson sier akademikerne «har gått i motsatt politisk retning» som i mellomkrigstiden «men har endt opp på samme plassen» som Benda advarte mot, kan vi ikke unngå å rette kritikk mot dem.

Jøde. Israeler. Sionist. De er alle «overgripere».

Robert Clay Glastad

For til tross for at lærdommen fra Holocaust var at enhver rangering av mennesker er forkastelig, er rangering et moralsk imperativ i interseksjonalitet.

Der raseteori rangerte etter rase, rangerer vi etter oppfattede privilegier. Man er «overgriper» eller «undertrykt» — og jødene oppfattes som mest privilegerte.

Det er ingen dialog. Bare slik kan vi erstatte jødenes kompliserte historie for en enkel fortelling om det «store deler av verden mener» om statsdannelsen i Israel.

Jøde. Israeler. Sionist. De er alle «overgripere».

Interseksjonalitet er kilden til vår tids jødehat. Og nordmenn flest har falt for den, og, med det, propagandaen til Hamas.

Kongen har ikke kondolert, Støre snubler og Barth-Eide heller bensin på bålet. Norge er ennå en jødehaterstat.

Det er ingen skam i å snu.

Da må vi ta et oppgjør med farlige forestillinger om gruppetilhørighet som har spredt seg fra akademia til politikken og kulturen.

Inntil da stiller jeg meg bak Hagen, Krogh og Stølen og sier som Torkel Brekke: Please boycott my country!

https://www.khrono.no/norge-og-den-nye-antisemittismen/857534

interseksjonalitet

Begrepet interseksjonalitet viser til hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår.

Bruksområder

Begrepet er mye brukt i studier av maktrelasjoner, for eksempel for å belyse maktforskjeller innad i eller på tvers av sosiale grupper, som mellom kvinner med etnisk minoritets- og majoritetsbakgrunn.

En kvinne med hijab i Norge kan for eksempel oppleve å bli behandlet annerledes enn etnisk norske kvinner fordi hijaben kan vekke antagelser og fordommer knyttet til kombinasjonen av at hun er kvinne, har en etnisk minoritetsbakgrunn og er muslim. Dette kan igjen påvirke hennes leve- og livsvilkår.

Interseksjonalitet er først og fremst et begrep som benyttes i akademia og i forskning, men det anvendes også i praktisk politikk på likestillings- og antidiskrimineringsfeltet. Da kalles det gjerne flerdimensjonal, multippel eller samvirkende diskriminering eller «kjønn pluss», og handler om forholdet mellom flere potensielt forskjellsskapende kategorier.

Opphav

Kimberlé Crenshaw, amerikansk rettsprofessor, er opphavskvinnen til ordet interseksjonalitet (1989). Hennes utgangspunkt var svarte kvinners situasjon i USA.

Antidiskrimineringslover og feministisk og antirasistisk politikk tok gjerne utgangspunkt i kun én form for diskriminering eller ett diskrimineringsgrunnlag; kjønn eller rase, mens disse kvinnenes livserfaringer var forankret i en helhet der grunnlagene svart og kvinne virket sammen.

Kjønnsforskning

Begrepet interseksjonalitet har siden inspirert feministisk forskning og debatt i flere land, også i Norge. Interseksjonalitet har blitt mye benyttet, særlig innenfor kjønnsforskning på 2000-tallet, blant annet fordi det er et åpent begrep som kan anvendes innenfor ulike feministiske teoriretninger og på ulike måter.

Begrepet interseksjonalitet brukes både om et teoretisk perspektiv, om forskningsmetode og om analytiske tilnærminger i forskning.

Felles for ulike interseksjonelle tilnærminger er at man tar høyde for at det i situasjoner der diskriminering erfares, kan være umulig å skille ulike diskrimineringsgrunnlag fra hverandre.

Sosiale kategorier som kjønn og rase brukes derfor som analytiske verktøy når man studerer samvirkende diskriminering. De kan brukes strategisk når man tar utgangspunkt i eksisterende kategorier og analyserer hvordan disse virker sammen og skaper forskjell i levekår og livsbetingelser.

Men kategorier kan også problematiseres og ses på som forenklinger av virkeligheten som derfor ikke bør benyttes, fordi forskeren på den måten kan bidra til å opprettholde og/eller gjenskape en i utgangspunktet uheldig forskjell.

Politikk

Norske politiske myndigheter ønsker en interseksjonell eller flerdimensjonal innretning av likestillingspolitikken, og offentlige utredninger av likestillingspolitikken fra 2011 og 2012, som NOU 2011:18 og NOU 2012:15, drøfter sammenhengen mellom kjønn, livsløp, klasse og etnisitet.

I norsk forvaltning er det bare Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) som har som mandat å arbeide interseksjonelt i likestillingsspørsmål. De ulike diskrimineringslovene omtaler bare én type diskrimineringsgrunnlag om gangen, men høsten 2015 sendte Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet på høring et forslag til felles lovgivning der det sies eksplisitt at diskriminering på grunn av kombinasjoner av flere grunnlag også er forbudt.

Den norske utviklingen, som har gitt et felles håndhevings- og pådriverapparat på flere diskrimineringsgrunnlag, må ses i sammenheng med en bredere europeisk trend. Dette er en trend i retning av integrering og harmonisering av diskrimineringsvernet og større oppmerksomhet om hvordan diskriminering kan forekomme for flere grunnlag samtidig.

https://snl.no/interseksjonalitet

Norsk politikk: Løgner, dumhet og ondskap, låntatt fra Erling Marthinsen:

Allerede i 1903 advarte G.K. Chesterton mot å gjøre politikken til en profesjon. Amatørpolitikere arbeider med det som de ser som viktig både for seg selv og for folkene som stemmer på dem. Profesjonelle politikere, derimot, får betalt uansett hva de gjør, og da blir politikken kun et spørsmål om penger og prestisje.

Amatører og profesjonelle

Amatører karakteriseres ved at de gjør det de synes er viktig, uansett om de får betalt eller ikke. Ordet «amatør» betyr nemlig å være en som elsker noe, og selvsagt kommer det fra fransk, fordi franskmennene ikke legger skjul på at de elsker både det ene og det andre med sterke følelser.

Profesjonelle karakteriseres ved at de gjør det de får best betalt for. Ordet profesjonell betyr nemlig en som gir seg ut for å være noe, og også dét kommer fra fransk, fordi franskmennene heller ikke legger skjul på hva de er. Opprinnelig ble det franske ordet professer brukt om å erklære at man gikk inn i en religiøs orden, og etter et par hundre år også om å erklære at man hadde kunnskap om noe, f.eks. innen et fagfelt.

Dumhet i praksis

De lokale politikere i byen der jeg bor, slutter aldri å lukke øynene for fakta, men der er de jo i slekt med lokalpolitikere over hele landet. For tiden går den lokale debatt ivrig og indignert om den «nødvendige» nedleggelsen av tre barneskoler takket være drastisk synkende elevtall.

Jeg kan bare humre oppgitt over indignasjonen, da selv de indignerte småbarnsforeldre ikke skjønner at de er en del av problemet.

Problemet med stor P er det ingen i kommunen som tar opp, nemlig kommunens sinnssykt dårlige budsjett. Budsjettet følger av at skatten som betales ut, sluses til statens profesjonelle politikere med deres enorme stab, som først beslaglegger det meste for å gjennomføre sine egne kjæleprosjekter, og deretter sender smuler tilbake til kommunen.

Det fører til at kommunen må se seg om etter besparelser og andre inntektskilder. Et flittig benyttet knep er eiendomsskatt. Denne skatten betales nemlig av folk som har noe å miste ved å la være å betale. De simpelthen MÅ betale den, fordi det har konsekvenser å la være.

Eiendomsskatten blir da en byrde for dem med større hus, mens bunnfradraget gjør det relativt sett mye billigere å bo i en liten leilighet eller et lite rekkehus.

Det er tungt å etablere seg når man er ung, og derfor er det et flertall som venter med å få barn til de har utdannet seg og fått en betalt jobb.

Det er vanskelig å være småbarnsforeldre med full jobb og relativ trangboddhet, så resultatet av det er at fertiliteten i Norge har sunket jevnt og trutt de siste femti år, nå til en ny bunn på 1,40.

Jeg tok en rask kikk på norske kommuners alderssammensetning, som finnes på sidene til Statistisk sentralbyrå (SSB), og fant at i de aller fleste kommuner i Norge har det for det første ikke vært en reell vekst på minst 60 år, og for det andre at fødselstallene virkelig har stupt og blitt lavere og lavere de siste tyve år.

Kommunen jeg bor i, har vedtatt, år etter år, at kommunen skal ha vekst. Når noe vedtas av politikere, er det gjerne andre som skal gjøre jobben, helst ved ren magi. I 2023 ble det så vidt brutto vekst med åtte personer, etter at man tok imot et par tusen ukrainere.

Ukrainere i Norge har faktisk enda lavere fertilitet enn norske kvinner. Men uansett: For det første må fertiliteten være på 2,1 for å opprettholde folketallet. Men for det andre er det faktisk ikke alle kvinner som kan få barn, så i praksis må de kvinner som kan få barn, få tre barn i snitt for å opprettholde folketallet over generasjoner.

Men det å få mange barn blir ikke bare tungvint, det blir gjort umulig av de kommunepolitikerne som blir valgt, til og med av småbarnsforeldrene. Den kjærkomne eiendomsskatten gjør det enda dyrere å bo i et moderne hus med plass til tre barn. I tillegg får eiendomsutbyggerne mye mer profitt av å bygge små leiligheter og rekkehus, og kommunepolitikerne har blitt narret til å tro at befolkningen bør bo mer sentrumsnært og trangt fordi, ja, tro det den som kan, fordi «klimaet løper løpsk».

Men om du skulle ønske flere enn to barn, så kommer et nytt problem: Du må ha større bil. Sikkerhetstiltakene for barn i bil gjør det umulig å sette mer enn to barneseter i baksetet i endatil ganske store biler. Har du flere barn, har du også større transportbehov. Men kommunepolitikerne har blitt narret til å tro at befolkningen bør bruke mer buss og sykkel og gå mer, igjen fordi «klimaet løper løpsk».

De samme kommunepolitikerne krangler ikke bare om skolenedleggelse, men også om tilbudet for eldre og syke. De greier ikke å gape over tanken om at pensjon er et pyramidespill hvor man er avhengig av at det kommer nye generasjoner som kan finansiere pensjonen til de eldre, og de greier heller ikke å gape over tanken om at det må barn til for å finne nok personale fremover til å ta seg av de eldre og syke.

Politikerne gjør hva de kan for å gjøre foreldrerollen mindre attraktiv og mer krevende. Eiendomsskatt på egen bolig burde selvsagt fjernes fullstendig. Men det har ikke kommunene råd til, fordi «klimaet løper løpsk», så den saken alene legger beslag på milliarder før staten kan begynne å gi penger tilbake til kommunene. Skatter og avgifter som gjør det tungvint å kjøpe og kjøre bil, burde fjernes fullstendig. Men heller ikke dét har kommunene råd til, fordi «klimaet løper løpsk». Så etter å ha kastet vekk milliarder på det rene narreri, må de legge ned barneskoler og gjøre det enda verre å legge grunnlaget for Norges fremtid.

Dumhet og ondskap

Profesjonelle politikere, da helst slike som blir valgt inn på Stortinget, må ikke gjøre seg upopulære i saker som er bestemt av overnasjonale organer som FN, WHO, EU og NATO. Det vil jo ødelegge deres fremtidige karriere og inntjening. Når disse bokstavforkortelsene har bestemt at «klimaet løper løpsk», er det ikke lov å si mot.

Ondskapen i dette består i at overnasjonal politikk i det store og hele kun er opptatt av én ting: Hvitvasking av enorme pengesummer i et enormt verdensomspennende kameraderi.

Hvitvasking er så enkelt at det ikke er til å tro. La oss si at du eier en bedrift; det må være en svær bedrift, så stor at det ikke finnes mange av dem i lille Norge. Du skylder en annen bedrift en enorm sum for noe snuskeri dere imellom som ikke bør fremkomme i regnskapet. Den andre bedriftens ledere har funnet en «kunstner» som lever på sultegrensen ved å produsere makkverk som ingen vil ha. De skryter kunstneren opp i skyene, og etter at hele den snobbete kunstverdenen kommer etter i lovprisningen, da ingen kunstsnobber tåler stempelet å være folkelig, altså å like noe som folk flest liker, så kjøper de et grufullt «kunstverk» til en høy pris.

Nå skrytes denne kunstneren enda mer opp i skyene, og nå kan du som bedriftseier ikke stå utenfor, men byr en ustyrtelig sum for dette makkverket, tilfeldigvis samme sum som du allerede skylder den andre bedriften.

Dette eksempelet ble bare benyttet fordi de fleste forstår det umiddelbart. Det de fleste imidlertid ikke forstår, er at den største hvitvaskingen skjer ved krigføring. Ufattelige summer skifter eiere under dekke av en krig. Det er alltid noen få som spør hvor pengene blir av i Ukraina, men som politiker blir du fortalt: Ikke spør. Det er ikke lurt.

Man blir fortalt at USA bruker så enormt mye mer enn Russland på krigsindustrien. Man blir aldri fortalt at i Russland er krigsindustrien statlig, og derfor tjener ikke oligarkene penger på den. I USA er krigsindustrien privat, med enorme overføringer av midler som forsvinner i lommene til utallige rikinger. Husk at «penger til Ukraina» i virkeligheten er penger til amerikanske våpenprodusenter.

På akkurat samme vis skjer det enorm hvitvasking av penger under dekke av at «klimaet løper løpsk». Energilov, energibørs, motbydelige vindturbiner, alt er avhengig av klimaskremselet. Det er enkelt å regne ut at selv om menneskeheten legger seg på ryggen og dør ut, er det ikke vitenskapelig målbart på klimaet. Men størsteparten av befolkningen lar seg lure.

Dumhet, ondskap og løgn

Dagens politikk er avhengig av at amatørpolitikerne landet over er dumme, de profesjonelle politikerne landet over er onde og beregnende, og at propagandaen som flommer over oss hver dag, er løgn.

Statsminister Solberg ble spurt om hva klimatiltakene kostet Norge, i selveste Stortinget, og hadde den enorme freidighet å nekte å svare fordi «vi ikkje har råd til å vente». Så enkelt er det. Hopp, sier statsministeren, og alle hopper, uansett partitilhørighet.

Den generelle strategi rundt hvitvaskingen er å stemple alle som har det minste fnugg av ærlighet i seg. Det er derfor de etablerte partiene stempler nye partier som høyreekstreme, statsledere som ikke er med på hvitvaskingen som dumme og/eller onde, tenk Trump og Putin, og motstandere av plyndringen av Norge som uberegnelige, brungrumsede nasjonalister med hang til vold og drap. Aller helst skal de ikke delta i den offentlige debatt. For det tør de ikke å tillate, skurkene.

Av og til er også enkelte stortingspolitikere dumme når de går inn for å stoppe oljeutvinningen, men det er også mulig at de kun sier det de sier for å tilfredsstille de mer fanatiske klimaskremte ungdommene som jo også er stemmekveg.

Dessverre har våre tyranniske politikere allerede latt seg styre av overnasjonale organer, kongehuset er en fasade, og hele Europa begår langsomt selvmord.

Det er ren ondskap å gi norsk natur over til ekstremkapitalistiske investorer. Det er ren ondskap å hvitvaske norske milliarder til «klimatiltak». Det er ren ondskap å tillate EU å overstyre norske lover.

Vi ikke bare kan, men MÅ gjøre tre ting: For det første må vi avvise absolutt alt av det som står i mainstreammedia som løgn i utgangspunktet. Det er egentlig enkelt etter en stund, fordi onde mennesker har så lett for å være dumme og undervurdere «folk flest». For det andre må vi stemme på nasjonale partier. For det tredje må vi gjøre det enklere, mye enklere, å få mange barn.

Husk at dagens norske tyranner styrer ved hjelp av frykt – for klimaet, for Trump, for Putin, for epidemier. Uten frykten kan de ikke hvitvaske milliardene sine. Uten irrasjonell frykt mister de makten og prestisjen, og der er de akkurat som den berømte apekatten.

Du fanger nemlig en apekatt ved å grave ned en krukke som apekatten akkurat får hånden nedi. Der finner den noen nøtter eller andre godsaker som den lukker hånden om, og dermed får den ikke løs hånden. Det faller den ikke inn å slippe ut nøttene for å slippe vekk.

Slik faller det ikke norske politikere inn å slippe sin egen makt og prestisje for å slippe vekk fra systemet som umenneskeliggjør dem.

https://www.document.no/2024/03/18/norsk-politikk-logner-dumhet-og-ondskap/