Gud, Stalin og Muhammed på samme scene? Mulig?

Gud og Stalin trives veldig godt i Norge, for tiden, særlig på Det norske teateret og på Nasjonalteateret.

Nå mangler vi her i Norge og verden for øvrig bare en smukk iscenesettelse  av Allah og Allah’s profet Muhammed i full mundur, men likevel fremstilt som en kosegubbe og en hyggelig, barnekjær og lun fyr som var glad i folk og kvinner, eller helst først og fremst kvinner og barn.

Men tør vi? Vil folket ha det?

På Det norske skal man ikke få møte en Gud med kostyme, langt hår og grått skjegg, sier Sundquist. – -Min Gud er tett, nær og lett.

Regisør  Winge forsikrer at han ikke har blitt mer religiøs av nå å ha lest Bibelen for første gang.

(Forsikrer han, altså).  

-Om folk ikke blir rørt av dette, sier Sundquist, - så vet han ikke … han forsikrer at dette ikke skal bli noen preken.

Åh, nei, da. Her skal det ikke lukte av lik og svovel, eller oppstandelse og evig liv. For dette er bare tull og noe ingen vil ha. Her, derimot, skal det fremføres skikkelige saker på scenen. Noe som folk virkelig kan tro på,(?) vil vi måtte håpe.

På National, derimot, synes vi å ane en viss realisme, med hensyn til f eks menneskenaturen, sett i forhold til hvilke utfordringer vi står overfor, både globalt og lokalt.

Kan vi tro at det kommer noe godt ut av dette? spørs vi oss selv.

Nei, vi blir dypt skuffet og opprørt, i det vi ser de to hovedposørene som har fått hovedrollene i stykket, og som nå skal trylle frem det bildet vi nå skal ha Stalin her i landet fremover, bli intervjuet på Aktuelt NRK for noen dager siden.

Intervjuet er – riktig nok - så koselig estetisk og filmatisk korrekt angrepet, at. Man må da ha ironi og ikke ta alt for alvorlig, må seerne forstå. Stalin hadde også menneskelige egenskaper, får vi vite. Han hadde sine utfordringer. Han skrev til og med dikt. Men han visste at han selv var et monster, riktig nok, og dette fremstilles ironisk nok som en tilnærmet formidlende omstendighet ved mannen.

Stalin var et veldig sammensatt menneske, bedyres det, til lune smil fra intervjuerens side, for posørene skjønner jo selvsagt hvilke dynamittfelt de befinner seg i. Det er bare det at det er dette dynamittfeltet de nær sagt for enhver pris må fremstilles slik for et publikum av voksne barn at ikke er så farlig like vel: Stalin er jo død, forlengst, og vel også kommunismen med ham, (selv om vi har den på lur, og kan ta den frem og true med, når som helst, så å si).  

Så Stalins stålkulde er nå trygt og godt avløst av et varm gjørmebad til sunnhet og frelse for alle, også for våre etterkommere, skal vi lates til å tro.  Og dette i NRK’s primtime. På Aktuelt.

Ja, Stalin er altså på ny blitt aktuell for oss. Vi skal ha det sli, her i landet.

Glemt skal det være at Stalin og hans terrorkamerat og medsammensvorne i ”ånden” drepte flere hunder tusen prester, ødela tusener på tusener av kirker, fordrev og sultet ut millioner av bønder, ja, hele folkeslag og dertil drepte rundt 280 millioner russere i gulagene, som ikke var noe annet en kommunistenes ”nødvendig” utgave av de beryktede nazistiske konsentrasjonsleirene, hvor nærmere 6 millioner uskyldige jøder måtte bøte med livet.

”Hva vil skjer når kunsten mister friheten i møte med den totalitære staten? spør man på Minerva”. ”For: … når det kunstneriske blir underordnet et annet mål enn kunsten selv,(er det grunn til å rope varsko)”.

I Dikteren og diktatoren får dikteren Bulgakov et tilbud han ikke kan si nei til. Det vil si, han forsøker desperat å si nei. Avtalen er at hvis han skriver et stykke om Stalin til dennes 60 års dag, har det hemmelige politiet sine metoder. Episoden ender med at Stalin selv tilbyr seg å skrive historien for dikteren.

Så yndig! Hvilken genial manøver, sier vi.

Ja, kunsten mister sin frihet når den får et annet mål enn seg selv eller ikke kan utrykke akkurat det den ønsker, mener Minerva.   

Tenk det, sier vi: Stalin var sannelig mer tolerant enn Muhammed når det gjaldt å tillate frie ytringer!

Eller tar vi feil? Muhammed beordret flere drap på mennesker med ordet i sin makt og som produserte helt berettigede og spenstige smedevers om profeten, hvilket snart viste seg at de ikke skulle ha gjort.

Kan historien om dette – altså om Muhammed til skrekk og gru - nå diktes frem på de nasjonale scener her i landet og bli en åre og et scenario til ære og respekt for vår vestlige tradisjon, vår kristne kultur og vår ytringsfrihet, og til fremme av stadig et stadig bedre og mer lødig og åpent demokrati?

”For å relatere dette til i dag kan vi si at det ikke er noe problem at kunstnere får støtte til å arbeide med inkludering eller mangfold så lenge det er i tråd med deres prosjekt”, skriver Minerva.

For et vågestykke å hevde dette. Ønsker han Muhammed satt i scene? Her må muslimene komme på banen, og det snarest.

Tenk hvis Muhammed hadde vært så snill som Stalin, overfor sine motstandere og klassefiender:
”Bulgakov (red: her ment som Muhammeds fiender) er i stykket offer for begge former for ufrihet. Derfor klarer han i starten ikke å skrive. Men han har ennå integritet. Det er først når han aksepterer å bli diktert av Stalin (red: dvs. Muhamed) at han mister sin integritet. Dette skisseres mesterlig ved at Stalin (red: Muhammed)skriver stykket for Bulgakov. Og konsekvensen av at kunstneren mister sin integritet, blir glassklart – stykket er ikke lenger kunst,(skriver Minerva).

Tenk hvis Muhammeds fiender hadde spart sitt liv ved å godta den snille profetens krav om å skrive akkurat det han selv ville de skulle skrive, som lydige redskaper for Muhammeds/(Stalins) strategi og ideologi?

For en lykkelig verden hadde vi ikke da hatt, om Allah og Muhammed ikke hadde vært så redde for Ordet og ordene at de fant å måtte drepte disse dikterne den gang. Tenk om Muhammed hadde vært så fri og uredd som Stalin!

På National vil de sikkert ha det til at Stalin var så mye mer menneskelig og bedre enn Muhammed. (Og det er kanskje nettopp derfor vi tror at det ikke blir noe stykke om Muhammed).

Eller er det kanskje omvendt?

Eller: Hvem er vi til å dømme? Mange kommunister sa at Stalin var et eksemplarisk menneske, en rollemodell, en mann til å etterligne. En mann med guts. Et menneske som ofret seg og forsvarte oss og ga oss det vi ville ha.

Noen vil si: Alt er relativt. Vi kan ikke dømme tanker og handlinger gjort i en helt annen tid med helt andre rammebetingelser. Moral utvikler seg. Mennesket og menneskenaturen utvikler seg til det bedre, dag for dag.

Derfor kan vi ikke dømme, verken Muhammed eller Stalin. Vil slike si, og i fullt alvor mene det, også.

Men hva er forskjellen på Stalin og Muhammed?

Jo, Allah.

Ingen kan med hånden på hjertet påstå at Stalin var en Allah’s tjener her på jord, at han var et Allah’s hjertebarn, og at det medfører dødsstraff for å krenke eller fornærme han, i dag.
Det samme er ikke tilfelle med Muhammed. Muhammed er fortsatt i kontroll med Allah’s velsignelse og under Hans høye beskyttelse, akkurat som det en gang var og som det for all fremtid skal være.

Ifølge muslimene. Og ifølge Allah.

Derfor vil vi nok ikke få noe oppsetning av stykket Muhammed ved våre teatre.
Aldri.

Og det hjelper ikke å vente et par hundre på at anledningen kanskje vil by seg.

Vi siterer fra Minerva:

”«Killing my enemies is easy. The challenge is to change the way they think, to control their minds. And I think I controlled yours pretty well. In years to come, I’ll be able to say: Bulgakov? Yeah, we even trained him. He gave up. He saw the light. We broke him, we can break anybody. It’s man versus monster, Mikhail. And the monster always wins.» 
Stalin oppnår sitt mål med bestillingen. Han knekker en av de fremste opponentene til regimet. Skuespillet som sådan er dårlig, og blir naturligvis aldri spilt. Problemstillingen er satt på spissen, men illustrer hvordan det kan gå når kunstens mål blir noe annet en kunst.
Diskusjonen er evig aktuell”.

(Kilder: Dagen, 21.01.13 og Minerva, Nicolai Strøm-Olsen)

Hva sier så Kirken, i form av f eks biskop Kvarme, - jo:

Bibelen kan anses som litteratur og vi kan forholde oss til den som en person! (Kvarme refererer i en kronikk i Kk til en litterturprofessor, Gabriel Josipovici, som støtte og læremester for denne påstanden, som selvfølgelig isolert sett er interessant og fruktbar). 

Hm. Hva med Koranen? Koranen som en person? Nei, antakelig ikke, men hva hvis teateret hadde satt opp "Profeten Muhammed"? Ville noen finne på å snakke om et møte med en PERSON? Ville vi ha kunnet ane et møte med Allah "Ansikt til ansikt", som er kronikkens navn?

Selvsagt ikke.

Nei, vi rygger instinktivt tilbake for en slik ide. Hvilket forteller de fleste at Allah ikke er den kristne Gud.

Men at en biskop kan få seg til å betegne Bibelen som en PERSON, er ikke helt kurant. Det kan redusere selve hovedpersonen: Kristus, som MENNESKE(T), VEIEN OG SANNHETEN. 

Kvarme tar et forbehold: Det er i kirken vi kan og skal møte Guds ord. (Vi får håpe han skiller fundamentalt og radikalt mellom Allah og Gud!).

Kanskje "stykket Muhammed" blir satt opp i en kirke neste gang? Med Kvarme som utkledd ørkenvandrer, utstyrt med sverd og tuban?

Sannsynigvis ikke, selvsagt. Men alt kan skje i dag. Alt går. Alt skal tikke og gå. Ellers funker det ikke. Det er derfor snart ikke noe som ikke går.