Skip ohoi – sterk emosjonell storm forut

«Før i tiden» var samfunnet typografisk fundert. I dag er det fotografisk fundert. Pluss lyd. Pluss emosjoner. Kun emosjoner. Noen substans i dette?

Da vi var typografisk orienterte eller avhengig av det typografiske, var vi avhengig av trykking og trykkekunst, dvs de trykte og i for seg lydløse bokstaver og ord, som ble satt med bly-typer og solgt som skrift, en høyst salgbar og relativt lett distribuerbar vare, på stor skala. (Mange trykkere ble bare for å ha nevnt det blyforgiftet med døden til følge – jeg har selv hatt indirekte og om enn historiskanekdotisk, men personlig erfaring med dette).

Jeg må legge til: At typene eller bokstavene var lydløse i seg selv, innebærer selvsagt ikke at de ikke kunne produsere følelser og emosjoner. At de ikke kunne høres og sees. Nei, snarer tvert imot. Jeg vil påstå at de produserte mer autentiske følelser og emosjoner, flere lødige visjoner, mer skaperkraft, mer optimisme enn det noe bilde – eller fotografi eller tv alene - kunne gjøre. Og kanskje også mer action og kreativitet. Bygget på forstand, for forstanden er evnen til å formulere begreper, og da noe som er noe mer enn bare ord. Samtidig som menneskene gikk fra å være individer til å bli personer, i hvert fall i teorien, men nok også manifistert i praksis, et menneske ble derfor ikke bare et stykke natur, men en person med ukrenkelig verdi i seg selv og utstyrt fra naturens side med uavhendelige rettigheter, (formuleringer som riktig nok kom nokså sent inn i historien, men la gå).  

Men ikke for det: Også på urkristendommens tid opererte man med den trykte bokstav, men da med en bokstav som helst kom overklassen til gode, og der de som kunne lese og skrive ikke utgjorde mer enn ca 2% av befolkningen, i Romer-riket. Kristendommen kan derfor anses primært som et intellektuelt prosjekt. Det var logos – ordet - Og fornuften (er) som styrte alt, eller burde styre (bør) alt. Også sjelefrelsen, noe som lå stoikerne godt på hjertet. https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html og https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html om Hva er frihet? Bl a  og Augustins syn på å ta sitt liv i motsetning til stoikerne, som mente det var en dygd …

Kristendommen hadde like vel – alltid - et ess i ermet: Ånden. Den Hellige Ånd. Den slo ofte i hjel bokstaven. Ja, den skulle fortrenge bokstaven. Logos sto for er, ånden sto for et og ga et bør. Og jeg tror den var den som ga de første kristne styrke og mot til å ta seg av folk som ble smittet av pest og kolera, ikke Logos. Pluss helvetsangsten, selvsagt, et moment som heller sjelden kommer inn i dagens ligninger og analyser. (Se Rodney Stark, “The rise of Christianity”, som riktig nok ikke konsentrer seg om «helvete». Her ser vi kristentroens iboende og selvforsterkende indre og ytre synergi og effect).

De rene emosjoners tid og oppløsningstiden var ennå ikke kommet, men den har hele tiden ligget der i kim. Den skulle ikke treffe oss hardt før i dag. Jeg vil forsøke å utdype ved å forenkle eller fortette litt, å dikte litt, med andre ord, som det heter, rett og slett. 

Vi gikk fra å være «et er», til å bli et vesen med et naturnødvendig innebygd eller skapt «bør».

(I dag, hvor følelsene enten dominerer eller blir dominert av alt, er det spesielt komplisert å bestemme hvilke følelser vi egentlig har og ikke minst hvordan emosjoner og følelser skal eller bør være og hvordan vi skal eller bør forholde oss til dem, eller ikke).

Vi fikk eller tilla oss selv da også et vesensbestemt «ansvar». Vi var frie, fordi vi samtidig kunne være «syndere», dvs ansvarlige, og mange så på dette som et fremskritt og at mennesket så å si fikk tilbake sitt adelsmerke, et adelsmerke det riktig nok hadde hatt siden ur-kristendommen og i jødedommen, men som ikke var kommet til heder og verdighet, så å si. (Mye av livets goder var fortsatt urettferdig fordelt, men idealet sto klart: Her er ingen jøde eller greker, kvinne eller mann, slave eller fri mann … etc. Man kan si at trykkekunsten ga kampen for mer rettferdighet et nytt trykk i riktig retning og så frigjorde man jo seg fra «Roma» eller pavens enevelde, om man vil. Fremtiden så med andre ord mer lys enn på lenge, lenge).

Nytt snapshot: Synden var ennå ikke avskaffet, riktig nok, den var fortsatt noe vi kunne holde oss til, som et supplement til og en korreksjon av den blotte syndenatur. Men vi var ennå ikke underlagt emosjonene som det styrende og altdikterende og totaliserende princicipium. Kristentroen ga oss ikke bare «verd» eller egenverdi, men også egenverdighet, ikke bare mennskeverd, men også menneskeverdighet, et tros-faktum mange i dag glemmer, på egen risiko. 

De indre gemakker i lesernes og forfatterens sinn ble nå – den gang, altså - mobilisert på en helt annen måte enn hva media i dag kan produsere via hurtige og flyktige bilder og stemmer, stemninger og atmosfærer, med minimalt innslag av trykte bokstaver. (Bokstaven er slik sett mer Ånd, ikke mindre). Vi står i en helt annen kontekst. Vi befinner oss på en annen klode. Og islam kommer stadig nærmere. Det utviklet seg derfor – om ikke nå, så den gang - ønsker og idéer om å kunne etablere demokratier rundt omkring, systemer der alle ville bli stilt likt, i utgangspunktet. Rettferdig omfordeling – både materiell og åndelig fordeling - var en tanke som ble delt av det store flertall, vil vi tro. Og i dag ser vi resultatet. Få vil i dag forveksle tyranni med demokrati og de fleste foretrekker selvsagt demokratiet. (I dag vil spede og gjerne fromme stemmer til og med si at Paulus ord om det her «fins hverken greker eller jøde osv, i praktiken og realiteten er et rent politisk eller ideologisk manifest og et forpliktende politisk program, se om Den totalitære emosjonalisme her. Med hvilke umulige og mulige metoder et slik u-topia skal realiseres, sies det imidlertid mindre om.

Det ikke så mange er klar over er, at vi i dag lever og beveger oss i et selvgenerert emokrati hvor følelser mer enn noen gang før blir gitt en status også politisk som de tidligere aldri noen gang hadde. Følelser og emosjoner blir nå gjenstand for spesiell oppmerksomhet. De blir stimulert ovenfra så vel som nedenfra og de som makter å kontrollere og diktere emosjoner og følelse ligger alltid et hestehode foran de som ennå ikke har forstått den kraft og den avmakt som ligger i våre mer eller mindre korrekte eller inkorrekte eller til og med skadelige eller «fascistiske» emosjoner.

Emosjoner i dag formes imidlertid ikke lenger at «typer» og tekst, men av bilder og tale og den makt som har tekst og tale i sin makt, kan tilrive seg makten og bli totalitær. 

Under bokstaven og teksten ble man motivert for selv å skape, i dag blir vi skapt av talen og bildet, et fenomen som passiviserer mer, ikke mindre.  Det er våre emosjoner og ikke vår fornuft som skaper oss. Sannsynligheten for revolusjoner er dermed blitt større. Vi er inne i Emokratiet:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html

Om Angst og demokrati og forsøk på å dempe, begrense, utvide og kanalisere eller sublimere «det hele»:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

Selvsagt var vi også i det tidligere typografiske avhengige av skriften «som lyd». Vi hørte stemmer og tonefall via døde bokstaver eller typer, vi tilla den døde bokstaven «stemmerett» så å si, vi ble den fiktive stemmes medskapere, og i det lå det enn viss fare for over-autonomi og svermeri og det er kanskje endestasjonen i denne prosessen som stadig vil gjenta seg, ser vi i dag.

Men når vi i dag sier at samfunnet den gang var typisk typografisk, betyr det ikke at man da ble mindre avhengig av ord og tale, sammenlagt, nei, vi ble mer og mer uavhengig av de talte og skrevne ordet i samklang, så å si. (Ikke minste fordi færre og færre ble analfabeter).

For å si det enkelt: Vi kunne faktisk og rent konkret sitte hjemme og lese aviser og bøker og innhente en mengde informasjon, ja, i grunnen alt vi trengte, den gang. Og vi kunne ta til oss kunnskap som om denne kunnskapen talte til oss via en annen in personae. Vi kunne sitte hjemme å lese en – billig – opptrykt Bibel. Vi kunne kalle oss kristne hvis vi bare hadde leste Bibelen uten en enste gang å ha vært til stede i en kirke og hørt en preken og presten preke Herrens ord rent og klart. I tillegg hadde vi leksikonene; i teorien kunne da enhver erklære seg selv som litt av en lærd og som en slags professor som bare kunne slå opp i bøkene hjemme for å finne sannheten, i stedet for å måtte reise langt for å konsultere professorene ved universitetene og andre eksperter.

Og så fikk vi radioen. Vi kunne sitte enda mer hjemme og – for oss selv, hvor vi nå enn befant oss. Vi ble koplet til et stort nett. Og vi trodde vi fikk servert objektiv informasjon. Ja, til og med de som skrev og serverte nyhetene og informasjonen trodde at de var objektive, dvs upartiske, at de forholdt seg til en virkelighet som «lå fast» - og som kunne måles og veies. I dette spillet gikk «det åndelige tapt». Vi gikk først over fra å være en masse, til å være individer, selvstendige mennesker som ble avkrevd en mening man selv formet, på grunnlag av fakta, fakta som da kunne tolkes, ja, måtte tolkes, slik at alle synsvinkler og synspunkter kom frem og slik at flest mulig ble mest mulig likt informert. Bare slik, tenkte man, kunne vi håpe på å ha et riktig forholdt til virkeligheten. «Tiden» selv serverte da selve grunnlaget for en ny optimisme: Mange ville bygge politikken på «fakta» og fakta ville i seg selv fortelle oss «hva som burde gjøres», som Lenin sa. Mange så i dette scenarioet ikke motsetningen mellom «er» og «bør». «Sentrale» influenser sa og forkynte at siden noe var naturlig, så var det også bra og godt. Man burde derfor ikke klusse med naturen og det som var naturlig, fordi det som er, er det som ikke kan – eller bør - gjøres ugjort, fordi det er godt.

Men samtidig: Det gjaldt nå ikke lenger å fortolke – store deler av - virkeligheten, det som altså «var» - slik de gamle hadde gjort, nei nå gjaldt det å forandre – om nødvendig – hele virkeligheten, som Marx sa. Det ble – for altfor mange - helt naturlig å tenke og agere på at det var moralsk holdbart, riktig og edelt å arbeide for, om så med vold, at arbeiderklassen overtok overbygningen og produksjonsmidlene. Å forandre er’et til fordel for bør’et, bli derfor høymoralsk legitimert.

Slik kunne «man» gjøre det som ikke var, til noe som ble – slik naturen selv bød oss den skulle være, trodde man, ja virkelig mente – og trodde – «man». Man visste plutselig hvordan virkeligheten virkelig var. Et «er» var «et bør». Det som fungerte som et er, ble omformet til et bør, som altså var slik det burde være, alltid. Alltid i prosess med et stort skritt ad gangen – vi levde plutselig i dialektikkens tidsalder og på vei inn i det vi fortsatt kaller Opplysningstiden. Og her var børet noe som stadig ville og skulle være i forandring, med «a little help from my friends». For all fremtid.

Så hva var da sannhet? Jo, det var Hegel og Marx. Men for noen ble det «Jesus Christ Superstar». Vi fikk også pietismen. Det skulle vise seg at det nå er svært vanskelig, og, hasardiøst, å skille og skjelne mellom «er’et» og «bør’et» og gjør dette til «vårt innerste eller ytterste grunn-anliggende» og det som burde angå oss mest og dypest. I begges navn flyter det fremdeles mange uhyrligheter. Egentlig burde vi kanskje avskaffe både «er’et» og «bør’et»?

Det er nok dessverre umulig, fordi det har vist seg å være umulig: Fristelsen for å falle for «bør’et» vil alltid bli for stor til å kunne motstås.

Men hva skjedde etter typene på trykkeriet, etter avisene og bøkene og leksikaene – som gjorde det mulig for menigmann å bli sin egen professor - i stuebokhyllene?

Vel, først: Å lese er en annen disiplin enn bare å se og høre, og å rette seg etter eller bli ensrettet av de flinkeste eller mest politisk eller emosjonelt korrekte kommentatorene på de ulike tv-kanalene, private som statlige kanaler, er en helt annen utfordring, fordi alt er blitt mer utydelig, samtidig som behovet for emosjoner da øker, emosjoner som kriterier på sannhet.  

Det påstås at det å lese utviklet enn egen evne for begavelser til å tenke med fornuften, avkle sjarlataneri, avsløre løgner og skjære gjennom den gjengse forvirring. Man lærte å forstå sunn fornuft og skjære igjennom misbruk av logikkens førsteprinsipper. Vi bør ikke være allergisk mot logosentrimen, mener mange, men vi skal være veldig på vakt mot «emotivisme», menere visst nå stadig færre. Vi skal ikke være for cerebrale; vi kan godt være litt mer «laterale». Vi skal huske at vi ikke bare er «homo oeconomicus», men også «homo solidaricus»; ikke bare «homo rethoricus» og «homo faber», men også «homo adorans».

Pluss «det politiske dyr», som Aristoteles skildrer. Pluss, pluss.

Man lærte ved å lese og formulere seg på en helt annen måte den gang enn ved bare å være avhengig av det «man» ser og det man hører, gjerne simultant og dessuten helt uanstrengt. Det føles lettere å tilegne seg, individuere og personlig-gjøre seg «sannheten» gjennom bare å se i dialektikk, så å si, med dette å høre sammen med alt det alle «venner» og «kamerater» eller «brødre» ser og hører, samtidig. (Høyst selektivt, nødvendig vis – gewiss?). Musikk følger med og overdøver ofte ordene, dvs meningen. Det er musikken som skaper dybdefølelse, ikke ordene som skaper dybdeforstand.

Det er mye lettere å bli og bli værede enige eller samstemmige i en slik kontekst – hvor de religiøse fellesritualene er borte - og man får faktisk følelsen av å være med på noe stort og viktig, akkurat som man selv da føler at man selv da blir større og mer vektig, i takt med hva man hører, stadig mer og stadig oftere. Jo flere og bedre emosjoner, jo viktigere og mer verdt, med andre ord. Og dette er for så vidt elementært: Alle vet og tar det for gitt at det er slik det er -(eller?). Ritualene i dag forsterker individualismen og narsissismen sammen med ensomhetsfølelse. Det kan komme av at ritualene i dag jo ikke gir rom for noen «syndserkjennelse eller syndsbekjennelse. Ansvarsfølelse kommer dermed i annen rekke, både som bevissthet om og krav om, hvis den ikke forsvinner totalt og blir oppslukt av «de servilt betingede korrekte emosjoner». Det var den gang da alt avheng av boken og bokstaven, typografien, at mennesket i nyere tider at mennesket ble tilstått ansvar undergitt rettigheter og plikter som enkeltindivider. I dag er fokuset på rettigheter, ikke på plikter og forpliktelser. Det henger sammen med en svekket forståelse av og hensyntagen til at mennesket – ontologisk – ut fra selve Boken, er skapt i Guds bilde og til hans likhet.  

Selvsagt gjelder den samme mekanismer for de mindre grupper som for de større grupper og populasjoner. Jo mer enig med gruppen, jo viktigere tror man at man er, hvis man bare holder seg innenfor gruppen. Det fins ikke noe mer konservativt eller reaksjonært enn «gruppen», noe mer inertisk. Det er faktisk her verdenshistorien begynner og slutter. Sett i relativitetens herlige overlys. I denne situasjonen er det så at vi ofte ikke makter å se ulikhetene og likhetene i dette å nærme seg virkeligheten på, i form av det apodiktiske, det analytiske og synkretistiske. (Sorry – tar for lang tid å forklare).

Og hvor står vi da? Vi nærmer oss en tilstand av totalitarianisme eller/og ond kommunitarianisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/demokratiske-motkrefter-demagogene-vil.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/faste-etter-festen-om-fobienes-erobring.html

Her mye om kommunitariansisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

Skulle ønske at så mange som mulig med mest mulig fordypelse leste følgende:

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/05/censorship-personal-story-bill-warner/

Et lite utdrag:

Vi kan se et annet budskap bl a på det store mørkenettet nå. Det sier følgende:

“Censorship and de-platforming are radical changes from our past of freedom of speech and expression. My life has totally changed after censorship for the worst. This is not an accident, but a planned program to drive people such as me out of the marketplace of ideas and out of business. Instead of facts, reason and discussion, we have descended into insults, name-calling and hatred. We are being trained to self censor. Censorship is viewed as a virtue and there is no debate of ideas. Without debate, we will make irrational decisions that can doom our civilization to failure.”

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/med-et-underlig-godt-nske-om-17-mai.html

Men hvorfor?

Professor i kommunikasjon, Neil Postman, skrev for et decennium siden at vi ikke lenger leser, vi «emotes». Jeg har for øvrig selv myntet betegnelsen «emovere» helt uavhengig av Postmann.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Sannheten bestemmes ikke lenger av grundige analyser, dypere tidskrevende tilegnelse av innsikt, for å si det med mine egne ord. Postman skriver: “Truth is perceived by the impression of sincerity, feelings of authenticity or attractiveness”.

Det er skapt et “mindset” som gjennomsyrer hele kulturen inkludert politikken, markedsføringen, nyhetene og – selve – religionen.

«The political debates that were once informative dialogues on social, economic and political issues have been replaced by emotional cliches and demagogic slogans”.

Vi må nå altså kollektiv nøye oss med det emosjonelle på bekostning av det kognitive. De katastrofale følgene av dette viser seg med stadig større intensitet og styrke dag for dag i det vi kaller diskursen. Derfor så mye forvirring og tilsvarende søken etter identitet og gjennom den makt og styrke.

Og det er nettopp dét jeg har skrevet om når jeg har lagt ut om mine teorier om «de servilt betingede korrekte emosjoner», og om det jeg så nyvist kaller hypermagi og hypermagikere og nødvendigheten av å i hvert fall å prøve, på nytt, å slippe til et nytt paradigme: Det juridico-religico paradigmet, et paradigme som synes å være helt fortrengt i dagens diskurs, en diskurs som forutsetter at alt, absolutt alt, foregår i et absolutt nødvendig immanent virkelighetsparadigme og hvor mennesket forsøker å spille Gud nå mer enn noen gang før.  For i kjølvannet av «bokstaven», kom så sekulariseringen og med den kom det som kalles Modernismen. Under den fikk erobringstrang på nær sagt alle områder fotfeste for alvor. Alt skulle være nytt og moderne. Alt kunne måles og veies. De dypeste hemmeligheter avdekkes og nye sannheter åpenbares. Og med den fulgte så storhetstanker og selvhevdende hovmod. Vi gikk fra teknologisering av alt til teknologisering av alle emosjoner, ja, hele mennesket pluss naturen. Fra et nytt «er» til et nytt «bør», altså. Det er ingen skam å snu, tenker vi. Og det er det vi forsøker, og vi får en oppløsningstid i stedet for en opplysninsgstid.  (Se «The Saturated Self» av J. Gergen) og «The Protean Self» av Robert Jay Lifton).

Når jeg tenker på «noe nytt», tenker jeg da for mitt vedkommende på SAP-paradigmet, som jeg kaller det, i kontrast til den virkeligheten som er fullstendig innfanget i mer eller mindre kvasivitenskapelige fag som sosiologi, psykologi og antropologi, på bekostning av juss, filosofi, matematikk osv.

Det er SAP som nå styrer media og «the hearts and minds» og det er SAP som har «nyttiggjort» seg best overgangen fra det typografiske til det fotografiske, med alle sine implikasjoner. Dette har ført til at media og politikerne nå ikke lenger konkurrerer om makt og innflytelse over «the hearts and minds», men over folks følelser og emosjoner, -  de vil totalisere det -   en utvikling som ser ut til å være en repetisjon av den «metode» både fascister og kommunister la seg på, i ulik språkdrakt, riktig nok, og riktig nok med ulike «målgrupper» og ulike metoder. Men begge spilte de på folks emosjoner mer enn på fornuft og fornuftig verdi-konservatisme. Slik sett var kommunismen ikke stort bedre enn fascismen og fascismen ikke særlig bedre enn kommunismen, sett i slik sammenheng. Om tankeforutsetninger, Leviathan og bl a Hobbes og mer spesifikt om SAP

Ete lite innsmett: Som alle kan se, er denne bloggen svært skrint besøkt. Jeg har bevisst satt meg utenfor alle nettverk på nettet. Bloggen fanger derfor ikke stor oppmerksomhet, og fortjener det kanskje heller ikke.  

Hans Rustad konstaterer: Journalister og «eksperter» har utviklet en egen terminologi i den gode saks tjeneste. De bruker høyreorienterte, ytre høyre, høyrepopulister, høyreradikale, og høyreekstremister ikke nødvendigvis som synonymer, men som beslektet, del av et kontinuum, hvis endestasjon er nazismen.

Rustad øyner en viss optimisme i mylderet av forvirringer og «servilt betinget korrekte emosjoner», men han gjør intet dyptpløyende eller originalt forsøk på å forklare vår Oppløsningstid, slik jeg beskriver det  Ikke lenger Opplysningstid men Oppløsningstid - vår tid

De anvender et eldgammelt trick: Bruken av ordet fascisme, som ble brukt som selvforklarende. Men når det får den utbredelse det har i dag, vil folk kjenne noen det rammer, enten det er på den offentlige scenen eller privat. De vil se at karakteristikken ikke stemmer, og begynne å interessere seg for personen som går rundt og brennmerker folk. Når dette er store institusjoner som NRK vil de lure på hva som har skjedd med statskanalen. her

Om Rustads nettavis, kan vi vise til følgende, som igjen viser noe om hvor lavt nivået her kan synke, ikke minst fordi en av aktørene antas å ha personlig tilknytning til «stedet» og fordi han muligens selv utgjør en del av «moderatiet» der, se:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/moderatiet-pa-documentno-blir-bare.html

Spesielt er å merke seg at aktøren jeg nevnte over, ikke makter å se likhetspunktene mellom fascismen og kommunismen, sett i Lys av A Koesters intelligens, innsikter og erfaringer:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html