lørdag 6. januar 2024

Da Ole Paus for lenge siden kom oss til hjelp

Dette innlegget skal handle om emosjoner, uten å si det eksplisitt. Spørsmålet om emosjoner ligger dermed under – isfjellet, og derfor blir den offentlige diskursen så pinlig mangelfull, ja, farlig mangelfull. (Fordi den ironisk nok, klokkertro, genererer emosjoner som utløser hysteri og destruksjon, i dekonstruksjonens kjølvann).

Politikere, eliter og andre kulturpersonligheter holder emosjonene utenfor, både deres egne emosjoner og våre egne. Hvorfor? Fordi de er livsfarlige? Jo, fordi de antas å være identiske, internasjonalt, tverrpolitisk og allmennmenneskelige (hvilket de er, til en viss grad, men bare til en viss grad, hvilket i seg selv altså blir underkommunisert, grovt, og skjebnesvangert, for oss alle, uten unntak, og over hel «fjøla»).

Hvorfor? Jo, fordi dette passer globalismen både som fanatisk ideologi og idyliisk -utopisk tyranni. Intet mindre. Vi vil jo ikke la oss slavebinde, eller hva? Uten taushet om emosjoner, ingen globalisme, nemlig. Det tause premisset for en vellykket globalisme, er tabuiseringen - eller fortrengningen av -, emosjonene, antas det. De er gjort til livsfarlige doxiske felt, patologsi sett. Emosjonene er det vi har felles, vi antas å ha identiske emosjoner, universelt, og at vi naturnødvendig reagerer og agerer på det samme grunnlaget, det samme eksistensielle grunnlaget, som vi nå finner i vår relasjon til emosjonene. Derfor nevnes ikke emosjonene, de tas som selvinnlysende til fordel for hele jordens aktuelle befolkning, for all fremtid! For det man ikke snakker om, er som oftest viktigere enn vi liker å innbille oss. Vi er livredde for autentiske emosjoner. Fordi de er blitt styringsmidler, verktøy, instrumenter, slegge og skalpell, pisk og gulrot, «vi» bruker for å holde oss i sjakk, marsjere i takt – i konkurransen mellom kunnskap og katastrofe, kan man vel si, uten å skremme eller krenke barna for mye.

Men det er nettopp det vi blir, ved å gjemme emosjonene, undertrykke forståelsen, erkjennelsen og kontakten med dem. Vi lever med andre ord i «ond tro», vi lever på illusjoner, skapt av «de du kanskje vet», på begge sider av «bekken».

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/et-lite-overblikk-via-et-bredt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/nar-emosjoner-ma-erstatte-syndene.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/avisen-dagen-og-tabloidiseringen-av.html

 

Mye forskning og annet om emosjoner og følelser:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/nar-dumheten-er-til-for-brukes.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/02/merkelismen-en-sikker-vei-mot-forventet.html

 

Som om våre bekrivelse og prognose over FIFA og Qatar her:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/fifa-islam-flelsene-og-de-servilt.html

Når en kristen hater «nasjonalisme»:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-visse-kristne-blir-fdselshjelpere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/indisk-nasjonalisme-nok-en-gang-i-dagen.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/nar-muslimene-forstar-det-visse-kristne.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/venstreside-vold-og-selvgodhet-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/india-en-voldsom-oversikt-i-mte-med.htm

Videre: Jeg har nettopp hørt Verdibørsen der Bengt Hagtvet blir intervjuet, ble om Georg Orwell, Trump og «storebror Stalin» etc.

Det er alltid oppkvikkende å høre Hagtvedt, han er statsviter, professor, og snakker forståelig – fort, direkte og pregnant, uten å snobbe intellektuelt nedover. 

Vi vet nå også at Ole Paus er død og gravlagt, på verdig vis, og som en hødving verdig, i dag, men at han fremdeles lever. Jeg husker en gang jeg traff ham – så å si – da jeg satt på bakerste benk på en intimkonsert han fremførte på en av studentbyene  Bergen.

Det ble en artig opplevelse på mange måter. For hvem var Ole Paus? Visesanger – da måtte han jo tilhøre oss, ikke sant? For de røde tenkte alltid slik: Vi sitter på sannheten og den er oss.

Her følger to artikler som bare må leses, og studeres, for hva som skjedde av ettervirkninger den gang jeg «møtte» Ole Paus, viser seg ikke å ha avtatt, men heller økt på, eksponentielt, utrolig n0k, i den «åndelige verden», på universitetene, ironisk nok:

https://www.rights.no/2024/01/universitetskrisen-i-usa-er-sponset-av-qatar/

https://www.rights.no/2024/01/vi-ma-se-naermere-pa-fellesskapet/

Jeg legger her visse tanker i munnen på både meg og de studentene som var røde, (og som gjerne var mot Stalin. Få hadde peil på Trotski og få var derfor trotskister). Men det store flertallet på den lille, intime konserten for studentene på hybelhuset var «røde», til gagns, for å si det slik. Alle like selvhøytidelige. Uten å skjønne det selv, uten å forstå hvor upopulære de var begynt å bli, nettopp innen arbeids- eller arbeiderklassen, som de aktet å gjøre revolusjon for, med voldelige midler, om så var.

De var en patetisk gjeng. Jeg satt sammen med et par andre konservative sjeler helt bakerst, og vi begynte å snakke om profitable aksjekjøp og aksjesalg, høyt nok til at en gruppe feminister foran oss begynte å lytte, eller være noe, kanskje en mulighet for å «vise ansikt», noe de kunne angripe, og noe de kunne gi uttrykk for var å ta avstand til ondskap – dvs kapitalismen, og markedet. Og Ottesenkomiteen, som var nedsatt av regjerningen eller myndighetene, for å gjøre studiene mer effektive, og hvor dette i seg selv ble ansett for fiendtlig virksomhet, i forhold til studenter spesielt og generelt overfor «folket».

«Ottesen» ble ansett for å være positivist, en synder i seg selv, og her gikk man sterkt mot den bok ved navn: Ideologiene er døde, av svenske Herbert Tingsten. (Dydsapostlene protesterte selvsagt like impulsivt om psykopatisk mot denne påstanden). 

Bare for å angi noe som «hang i luften» og termer som kunne skremme de fleste studenter til taushet, både de middelmådige og plussvariantene. Tro det eller ei. Det var en tid hvor selvhøytidelig betydde mer enn faglige prestasjoner og hvor å ha den riktige selvhøytideligheten ble premiert med å tilhøre sannheten, eller Sannhetsministeriet eller Sentralkomiteen, dvs alt arbeiderklassens navn.

Det var på den tiden det var forbudt å foreslå at universitetene kunne inngå avtaler med næringslivet, med tanke på et visst samarbeid, påfulgt av visse økonomiske støtteordninger – helt pragmatiske mål og midler, altså, men fremstøt som måtte motarbeides inntil det siste, om mulig helt i tråd med Machiavelli – og nettopp Stalin, (eller Hitler, for den del – det ble etter hvert vanskelig å skjelne nazismen (og rasismen) fra kommunismen, hva angår det totalitære, tro det eller ei).

Vel, bare at vi på bakerste benk nå hadde nevnt «aksje», fikk feministene på benkeraden foran oss til å reagere på kommando, og kollektivt, som om noen hadde plystret i hundefløyten. De snudde seg mot oss med de mest vemmelig blikk og grimasjoner de kunne oppvise, (og som på konkret ordre ovenfra). Jeg trodde først at de reagerte så ufyselig som de gjorde, bare på vink av et ord fra dagliglivet, så å si, fordi de trodde at vi bak dem sjanset på dem, at vi ville i buksa på dem, som det het. Men den gang ei, dette var ideologisk, må vite. De trengte simpelt hen noen å hate, uansett hvilke motiv de kunne spore. Ordet «aksje» utløste med andre ord en slags voldsromatikk, en følelese av å tilhøre den riktige siden av historien – dette var kosmisk. (Jfr fascisto-id islamisme).

De skjønte ikke hvor komiske de var. Antakelig er de det fremdeles, som reven sa om de røde og saftige bjørnebærene: Høyt henger de og sure er de … jeg var en av de få som spådde at disse menneskene av de fleste andre rundt omkring i samfunnet etter hvert vill bli svært lite populære, at svært få ville like dem, og at de fleste ville ta avstand, og avsløre dem, for de idioter de i virkeligheten var. I den grad folk gadd, da. (De fleste trodde at det snart «var over» - man tok ikke høyde for at den samme kollektive blindheten snart ville anta noe former og dimensjoner, i og med islams bare så altfor inntrengende og innsmiskende inntogsmarsj i samfunn, uten at vi ser det, i sinn og sjel, i vår nye for oss nå bare så altfor tydelig dyrebare servilitet, og hvilken betydning dette fikk, og vil ha, for alle for all fremtid.

Farlige idioter, nyttige idioter. Sentimentale, romantiserende – utenfor seg selv, og sitt «opprinnelige» følelsesliv. Man diskuterte i fullt alvor på kantinene og ellers om en sann marxist kunne bli kjærest med en borgerlig, etc etc. – i grunnen helt trivielle saker. Lenin kom i forgrunnen, han skulle liksom være et hakk bedre, mer nobel … Og så kom Mao. Man nektet febrilskt for at Mao hadde drevet utrenskning. (Han måtte riktig nok ta seg av et par hundre tusen fascister, som det ble sagt, fordi dette var nødvendig og de «frelse» var alle enige om dette, at det var nødvendig. De kunne ikke få seg til å tro det som også ble klarlagt litt etter hvert, at her dreide det seg om systematiske mord på millioner, åh, nei da, sa Sentralkomiteen. Storebror er med deg, vet du. Hos ham kan du føle deg trygg, og rettferdig. Selvrettferdige idioter, tenker jeg. Selvhøytidelige. Winston Smith, som i Orwell, alle sammen. Samtlige. (se linkene). Se om Bukharins forgudelse av Partiet, Sannhetskommisjonen og Stalin:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mimir-kristjansson-redaktr-gilje-og-de.html

Mer om farskap, og den åndeløse åndeligheten i studentmiljøet:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/regnbuen-og-revolosjonen-et-natidspektiv.html

 

Men for nå ikke å glemme Ole Paus: De røde fryktet Paus, i hvert fall de mest «bevisste» og største voldromantikerne av dem, stemmekveget var kun kveg, for å bruke metafor. Dette må ha vært i 11971, like etter Røde Rudi hadde fått herjet av seg, på en måte. Mange kvinner og mange menn ble røde fordi de fant sex og kjæreste i noen av disse miljøene – det lå jo tross alt «flower power» i luften, og som gjaldt, også, blant de ikke altfor dystre og selvhøytidelige, som like vel underla seg partilinja, når man først hadde fått beinet innafor, viste det seg.

Ole Paus ble en frihetsopplevelse for meg. Han fikk oss til å ane et visst håp om frigjøring fra de frommes tyranni og dysterhet.

Han var uredd, talte den rådende studentmakta midt i mot, dvs de røde midt i mot. Jeg skal ikke gjengi noe av det han sa, det jeg husker best var at han faktisk fikk noen av de rødeste kvinnene til å slippe seg litt løs: de kunne plutselig tillate seg å vise rytme- og gledesfølelse. Det var noe nytt. De ble på en måte fratatt sitt usunne alvor, for en stakket stund. Noen av dem forsto vel at «bare kommunisme» ikke var bra for helsa, og friheten. Paus klarte å «overbevise» dem om at å slippe seg litt løs, var bra. Vi kunne se Stalin gremme seg i skyene. De studinene som satt foran oss, og som ble blodig fornærma over at ordet «aksje» i det hele tatt ble nevnt, og til og med diskutert fordelaktig, for dem var løpet kjørt. De sitter fortsatt bergtatt i sine huler og ser fortsatt ikke noe annet enn skyggene av det virkelige livet på huleveggen.

Nei, det skjedde virkelig en fornyelse i og med Paus, han kunne oppfattes som frekk nok, til å være farlig for de totalitære. Han var en borgerlighet man ikke kunne målbinde, eller motbevise, ut fra streng marxistisk disiplin. Tenk: Kvinner begynte å sette igjen fotformskoene hjemme på kottet! Og de lilla skjerfene aller blygest, tatt av – (før de begynte med hijabdyrkelsen sin).

Tenk: Lebestift ble tillatt! Marilyn Monroe faktisk tolerert! i hvert fall til en viss grad, fordi mannen jo var svak, noe han ikke kunne noe for, uansett politisk ideologi og partiprogram! Det ble ikke forbudt å trekke i miniskjørt og «tanga!. Det ble plutselig, for noen menn, igjen, tillatt å snakke, tenke og emovere erotisk om og blant kvinner. Og kvinner begynte å snakke om orgasmer, at de ville ha det – til helvete med mannen på gølvet, liksom! Det hele slo ut i full lue da den godt voksne og godt kristne Hanne Nabintu Herland begynte å opptre som en dydig porno-id stjerne, i noens øyne, i det ytre sett, med høyhælte, svarte, lakksko, og hvilket faktisk bidro til å danne et nytt paradigme: Hvorfor ikke? 

Fra antirasistisk hold ble det fortalt at en kvinnelig lektor i Danmark faktisk underviste uten truse under skjørtet, (sagt av en kvinnelig formann i foreningen, på radio, i hvert fall, jeg vet ikke om hun også vovet seg til på TV).

Stakkar. He, he. Emosjoner er i sannhet farlige! Se hvordan Samtiden i dag nærmer seg emosjonene:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/nar-samtiden-ikke-helt-far-med-seg-hele.html

Vi hopper nå i det: Ta f eks et nærmest et tilfeldig utsagn fra diskursen av i dag:

Aftenposten trykker idag en kronikk av Leyla Hasic som setter likhetstegn mellom niqab og frihet. Kronikken representerer et lavmål i den offentlige debatten. Ord som toleranse og frihet og undertrykkelse kan bety hva som helst. Det er orwell på norsk. Frihet=tvang og omvendt. Tesen er at det er islamistjentene med niqab som representerer toleranse, … (skriver Document).

Våre egne:

Bare disiplin kan få deg til å se klart. Du tror at virkeligheten er noe objektivt, eksternt, noe som eksisterer i seg selv. Du tror også at naturens realitet er selvinnlysende. Når du innbiller deg selv at du ser noe og tenker at du ser noe, så går du ut fra at alle andre ser de samme tingene som du selv gjør.


Men jeg kan fortelle deg at virkeligheten ikke er ekstern. Virkeligheten eksisterer i det menneskelige sinn og ingen andre steder. Ikke i den enkeltes sinn, nei, for det kan ta feil, og dessuten forsvinner den der ganske fort. Virkeligheten eksisterer faktisk kun bare i de troendes sinn, som er så positiv innstilt overfor det enkelte menneske, og for lov og orden, og takket være Marx og profeten Muhammed, disse vi lyser ” fred være med dem” over.

 

Hva som marxismen og islam holder for sant, er sant. Det er faktisk utenkelig at noen kan se virkeligheten annet enn gjennom sentralkomiteens eller gjennom den muslimske umma’s og profeten Muhammeds og Allah’s øyne. 

 

Dette er selve det ubestridelige faktum vi snarest må lære oss og handle ut fra.

Men dette krever en viss selvdestruktiv virksomhet og en viljesanstrengelse. Du må derfor ydmyke deg selv før du kan bli sunn.


Over: Lettere omskriving av et avsnitt fra George Orwell’s 1984 som kom ut i 1949.

 

http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2013/02/niqabjenter-i-brennpunkt-en-sviende.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/nar-machavelli-for-over-500-ar-siden-ma.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/big-tech-hypermagi-og-en-fortsettelse.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/sadistene-som-gjr-alt-de-kan-for-pafre.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/elon-musk-angriper-re-johannes-morken.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/det-store-kristne-destruktive-selvbedrag.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/handhilsing-som-adiafora-eller-synd.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/gjenstridig-i-forhold-til-sannheten-og.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/10/sannheten-fom-forlot-gaza-en-samling.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/noe-er-i-ferd-med-skje-i-danmark.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/selbekk-bondevik-stre-og-stoltenberg.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/emosjoner-det-sterkeste-ledd-eller-de.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bade-julegater-og-ramadangater-for-ever.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/smasteining-i-et-idyllisk-nabolag.html

 

Rasisten på perrongen:

https://neitilislam.blogspot.com/2014/07/skamfull-av-vre-norsk.html

 

Lindstads manifest og hva som skulle vise seg å komme stadig mer:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/fordommer-spres-med-koranen-i-hand.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2010/09/lindstads-muslimsk-manifest-forts.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2010/09/lindstads-muslimsk-manifest.html

 

Vår egen kommentar, som slo til som en profeti, uten at det var hensikten, for jeg er jo ikke noen profet, det ligger bare i kortene:

Dette er et forvarsel om hva som skal komme. Muslimer kommanderes til ikke å tenke selv eller gjøre seg opp en personlig og uhildet mening om konflikten i Midtøsten. 

Dette er en påminnelse om at konflikten mellom arabere og israelitter og jøder før eller senere vil måtte føres mer og mer konkret på norsk jord i tillegg til i Midtøsten som følge av at muslimer anser å være forhåndsprogramert for hvilket standpunkt de skal ta. 

Dette vil sammenfalle med at det vil bli stadig færre jøder i landet mens muslimenes antall vil bare øke. De fleste av oss - muslimer som ikke-muslim - innser nå at jo lenger tid som går, jo mindre blir sjansen for at Israel skal kunne opprettholde seg selv som stat i nåværende form og at de stadige nålestikksangrepene på Israel vil utmatte landet over sikt samtidig som den demografiske utvikling både i Israel og i Vesten generelt taler for at islam med stadig større tyngde skal kunne intensivere kampen for islam i Midtøsten på norsk og vestlig territorium. 

Midtøsten- konflikten vil slik sett brukes av muslimer for alt den er verdt for å få gjennomført stadig mer islamsk jurisdiksjon (sharia) her i landet, - samtidig som Israel skal bekjempes både på kort og på lengre sikt - men dette tror ikke politikerne folk forstår og derfor soper de bare det virkelig voksende problemet lenger under teppet jo nærmere de virkelig store konfrontasjonene kommer. 

Verdiplakatens ord gjøres til skamme og følgende blir bare mer og mer umulig å handheve i praksis, slik (verdi) plakaten intenderer:

Alle har et ansvar for å gjøre Oslo til en trygg og åpen by. Trusler, mobbing og vold aksepteres ikke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar