Gjenstridig - i forhold til sannheten og den befriende fornuft

Ære være Nina Hjerpset Østlie, og takk for at hun er til, og ser ting, sier fra og formidler dyp innsikt og klare vestlige moralverdier, og en verdensanskuelse man kan kjenne seg igjen i, men da med stor fare for å bli pepet ut i de «servilt korrekte» fora, og degradert til hva det nå måtte passe venstresiden å degradere en til, til enhver tid, i sin selvvalgte blindhet, en blindhet de har valgt for at de bedre kan  skjule sine innerste intensjoner og erkjennelser, og for at de bedre kan tjene islams sak og vise sin hjertelige solidaritet med vestlige «islam er fred-bevegelser».

Vi skal tvinges til å holde for sant at «they are not dangerous, they are in danger». Absolutely. Hvis man ikke underskriver på denne fanatiske dumhet av en appell, ja, da sitter man i klisteret: De «gode» har rett og dessuten – en nær sagt en guddommelig rett til ikke å bli kritisert., krenket, opprørt osv osv. De oppfatter seg som moralsk uangripelig og fundamenterer all sin etikk og moral i egen narcissisme og egne «furtne» emosjoner, langt hinsides all fornuft og naturlig distanse til tingene.

Men Hjerpset-Østlies artikkel mangler noe, et perspektiv som ikke bare hun, men all media som kringkaster noe om aktuelle forhold knyttet til innvandring og islam gjør, konkret og konsekvent: Det mangles perspektiv for det vi gjentatte ganger her på bloggen har kalt «det juridico-religico» perspektivet og det juridiske og religiøse mennesket, en kombinasjon av ord som virker helt på jordet og uvirkelige og fremmede, både i media og ellers.

Altfor mange aktører i diskursen tenker doxologisk i psykologiserende eller psykososiale baner i dag, ingen makter å forstå at alt menneskelig samkvem inkluderer fundamentale katergorier som  f eks det religiøse og det juridiske, to «komponenter» som hører uløselig sammen og som er komplementære, men som altså overses, omgås bevisst, glemmes eller finnes helt irrelevante – ut fra genuin, men oftest fortrengt, men helt unødvendig frykt - i enhver sammenheng, så snart debatt-temaene oppfattes som mentalt suspekte eller ømme punkt allerede i utgangspunktet og før det er mulig å realisere en dypere og mer interessant meningsutvekslinger, eller dialog, (som det høres ut på fint).

De to kategoriene juridico og religico er det umulig å løpe fra, de hører med nødvendighet til menneskets og selve livets ontologi og fundament. De konstituerer våre tankeforutsetninger, ja, våre holdninger og vår tro, det være seg ateistisk tro eller religiøs tro. De beskytter oss mot syk emotivisme, føleri, uregjerlig nykkede og selvkretsende  emosjoner. De verner om fornuften og den naturlig distanse til ømtålige temaer og situasjon vi uvegerlig vil komme ut for eller bli dratt inn i. De hjelper oss til å gjennomskue illusjoner og ideologier. De plasser mennesket med begge beina på jorda, samtidig som de forankrer vårt mentale liv, vårt sinn, i det metafysiske. De sikrer tilgang til en personlig integritet og en identitet man ikke kan levere i det antropo-psyko-sosiale paradigmet, hvor alt forklares psykologisk, sosiologisk eller antropologt.

Det kan lyd underlig og het på siden å påstå dette. Man skygger tilbake for kategori-tenkning, selv om man selv nettopp tenker i kategorier og er helt avhengig selv av kategoriseringer.

Skarpe hjerner – som vil godt og oppfatter seg selv som gjennom gode – kan da peke på at det antropologiske -psyko-sosilogiske perspektivet jo trygt fundamenterer seg på vitenskapelighet eller forskning, hvor man nå primært retter fokus og energi mot dette å klarlegge eventuelle årsaksforbindelser mellom fenomenene. Man sier, f eks , slik Hjerpset-Østlie viser, at det ikke finnes noen årsakssammenheng mellom den vold unge asylsøkere opplever fra barnsben av opplever f eks i Afghanistan og den vold disse asylsøkerne så begår senere i livet i Norge. Når så en forsker mener at det foreligger en slik årsaksforbindelse, må han prompte hamle opp med minst tre kollegaer i fagene som mener det motsatte og attpåtil – indirekte eller dirkete - hevder at forskeren, her Eikrem,  er forutinntatt, ja, nærmest rasistisk osv, og at han overhodet ikke har noe grunnlag for å påstå den han påsto, (enda det jo står klinkende klart for meningmann – og dermed common sense - at forskeren jo selvsagt har rett.

Kategoriene jeg har nevnt over overses på det groveste i all diskurs i dag. Konsekvensen av dette er katastrofale på lang sikt. Vi kan ikke utsette katastrofen ved å tenke snevert i tradisjonelle baner, nemlig de antropo-psyko-sosiale baner som forklaringsmodeller på hvorfor det er så mye agg og frykt, så mye hat og så mange misforståelser og så stor naivitet det er som rir debattene og får avisredaksjoner og andre til å dirre av hysteri, forakt og harme, og en febrilsk trang og strategi for å beskytte seg mot anklager om islamofobi, intoleranse og fordommer av alle slag. Jo mindre man tenker i det juridico-religico perspektivet, jo mer anklager man motstandere, fiktive, reelle eller bare oppdiktede for anledningen – for fobi, intoleranse og fordommer. Forskere og forskningen risikerer dermed å måtte bygge på luftslott og ønsketenkning der de forsøker å påvirke folk med sin ikke godt skjulte ideologiske forankring, nemlig i maxismen, sett i et «rot-perspektiv». Forskingen låses dermed av forskerne selv. De mister så å si like mye sansen for realiteter som for verdier, Vestens tradisjon og den judeo kristne tro, en tro som til nå har ligget under og styrt alt av det som godt er i den Vestlige verden.

En god artikkel på Gjenstridig, - som belyser fraværet av «det juridico-religico perspektiv»: HER

Sosialantropolog og psykolog Øyvind Eikrem sier:

– Et viktig poeng er her at en del av migrantene er vokst opp med krigslignende forhold. Mange kommer fra stammekulturer i det midtre Asia, de er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet. Det er nok vanskelig for nordmenn å forstå at det er mulig å vokse opp slik, som gjerne er regelen her. Reaksjonsmønstre og forestillinger som kan være egnet for en kultur, kan lede til store problemer i en annen.

Kommentar: Eikrem sier noe som bør være uproblematisk, vi forstår umiddelbart hva denne velutdannede mannen sier og det han sier kan med største letthet og legitimitet oppfattes som en sannhet. Eikrems grunnpillarer i hans egen forestillingsverden er at reaksjonsmønstre og forestillinger kan være egnet i en kultur, men uegnet i en annen. Eikrem tenker her følgeriktig i den tanketradisjonen han står i og opererer under. Denne tradisjonen nekter ham å si: Tro og juss i en kultur kan være uegnet i en annen. Tro og juss i en kultur kan være – mye – bedre i en kultur enn i en annen. Dette er utenkelig å uttrykke i visse akademiske miljøer, og ikke minst i størstedelen av MSM og i det politiske miljøer flest, miljøer som er avhengig av å tro om seg selv at de er mer respektable enn andre, og at dermed har krav på større ros og bifall fra alle parter.

Så enkelt vil vi tro det er å forstå at kategoriene juridico-religico har relevans og at de betegner realiteter, dvs realiteter som mangles i debatten eller diskursen. Hadde Eikrem anvendt den juridico-religico innfallsvinkel og utgangspunkt for innspillet i debatten, vill folk flest ikke ha forstått noe som helst, ja, det ville ha oppstått et ramaskrik, - fordi det ikke går an å se det ut fra dette perspektivet. Men heller ikke den faktiske innfallsvinkel Eikrem bruker, får gå for god fisk i forskermiljøet.

Hjerpset-Østlie skriver:

«Fagfolk både på og utenfor NTNU hyperventilerte, en studentklikk fikk vondt i safespacen sin og Eikrem ble kalt inn på teppet, fFor å få bli refset for å si noe de fleste vet – og de aller fleste forskningsrapporter på området bekrefter, men som det som passerer for forskere og undervisere i Norge rett og slett ikke orker å forholde seg til».

Sosialantropolog Bjarne Vandeskog var blant de første som klaget på Eikrems angivelig manglende faglighet, og briefet med sin egen sosialantropolgiske faglighet på denne måten: «Stamme-kulturer er ikke i seg selv mer voldelige enn andre kulturer. Sannsynligvis stikk motsatt. Ingen kulturer har hittil vært mer voldelig enn den industri-kulturen som eksisterte i de «moderne» landene i årene 1930-45. Dette er også antropologisk barnelærdom».

Forskningssjef Berit Berg – som var den som innrapporterte Eikrem i utgangspunktet – som tidligere har gitt uttrykk for at kultur ikke finnes, alternativt er irrelevant - : – Det jeg reagerte på, som ble et tema i oppslaget i Universitetsavisa, er at det ble lagd en årsakssammenheng mellom å komme fra Afghanistan, som ble beskrevet som et land med en voldelig kultur, og drapet. Men det blir å stille saken fullstendig på hodet, sier Berg.

Ssosialøkonom Peder Martin Lysestøl … fulgte tropp. Som Berg mener han tydeligvis at det ikke finnes noen sammenheng mellom kultur og individ, og at alt dette forskningstullet som viser at barn som blir utsatt for vold har større sannsynlighet for å bli voldsutøvere som voksne bare er nettopp det. I stedet insinuerer han at det hele er en hjemmesnekret teori Eikrem må ha funnet på selv, for

årsaken til dette er ifølge hans teori at: «Mange kommer fra stammekulturer i det midtre av Asia. De er vant til streng disiplin og vold i barndommen. Slikt vil prege deres psykologiske funksjon og hvordan man responderer på situasjoner, slik som konflikter og uenighet».

Han påstår altså at folk fra stammekulturer i midtre av Asia er disponert for vold. Min egen erfaring fra møte med stammefolk på Filippinene, eller fattige palestinere i Midtøsten, egyptiske familier i Kairo eller møte med flyktninger i Norge, er det motsatte av det Eikrem påstår: Jeg har møtt folk som viser stor gjestfrihet, vennlighet og omsorg for andre. Lysestøl kjenner altså noen fra voldelige stammekulturer som ikke er voldelige – i alle fall ikke mot gjester – ergo er ikke stammekulturer voldelige.

Hjerpset-_Østlie: Så da vet vi heldigvis det. … Hva skulle vi vel gjort uten fagfolk? Disse menneskene bør avkreves en offentlig beklagelse for sine personlige, ufaglige og politiske påhopp på Øyvind Eikrem. Deretter bør norske myndigheter opprette en tilsynsmyndighet som kan holde øye med hva som foregår i forskningsmiljøer, og da spesielt de som befatter seg med innvandring. For lar vi oss lede av «fagfolk» som disse tre, ender vi som både blinde og døve – og med enda flere tragedier som dobbeltdrapet i Trondheim.

Se mer hennes innlegg linket til over. Vi kommer nok noen ganger tilbake til juridico-religico konseptet i fremtidige posteringer her på Nei til islam.