Nei til islam: Jan Hanvold irettesetter Job og løser lidelsens problem?

Jan Hanvold, som den kristne han nå engang er, er en forbløffende person på mange måter. Han ser ut til å ha funnet svaret på lidelsens problem. Den er vår feil, fordi vi magnetiserer oss med den, og derfor må vi fornye vårt sinn og bli kvitt all frykt, angst og sosiale ting! (For dette står ordrett i Bibelen at vi skal gjøre). Noe imidlertid Job selv i utgangspunktet ikke klarte. Hadde han klart det, med Hanvolds metode, hadde ikke noen av oss vært her i dag, på samme måten, synes Hanvold å ville mene – i sin forkynnelse. Men da uten at han skulle ha noe ønske om å innta Satans plass som anklager, selvsagt, vil jeg tro …

Se denne før du pløyer videre:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/kjenner-du-job-er-du-mer-kristen-enn-du.html

En annen forbløffende kristen, som kan minne om Satan selv, ønsker at vi skal be i Fadervår om at Gud sender den bedende mer lidelse … se linkene under. Se vårt forbløffede sluttord helt til slutt; det kan strutte av en slags inkonsistent tankefølge.

Kan det være sant? Hvor mange kristne i dag har hørt om noe sånt? Jeg for min del har ikke fått med meg noen reaksjoner, selv om denne satanen er ganske godt kjent i «kristne» kretser, ikke min i kraft av sin posisjon som redaktør. Så hva skal dette bety? Er de fleste kristne i dag så nedsyltet i sin egen servilt betinget emosjonelle korrekthet at de hverken tør eller vil se, og hverken evner eller orker å ragere på noe som helst, på noen form for eklatant fornærmelse mot dem selv og Gud?, men mer om denne forbløfferen under, se linkene.

Hanvold: … angst, jeg hadde et tilfelle her nå (forteller om en medarbeider som hadde ringt og sagt at han følte seg ikke i form til å komme til studio den kvelden fordi han hadde sånn kamp, hvorpå jeg, (Hanvold) sier: For noe tull … … hvis du legger deg under fryktens lov, hva skjer da?, jo du får enda mer frykt … du frykter for det som går for seg oppe i het ditt … du må få det unna sinnet ditt og det er derfor vi hele tida holder på med dette å fornye sinnet vårt, ut fra Rom 12. 2).

Vi blir forvandlet! … vi skikker oss ikke som verden …

Hanvold fortsetter: Den som frykter, altså, frykt har med straff å gjøre, ok, altså, det folk gjør det er det at de driver med selvpining, og plager seg sjøl, med frykt og angst og sosiale ting eller det kan være klaustrofobi eller etc … det kommer over dem da som en selvoppfyllende profeti.

Og hvis vi går da til, bare for å ha et skriftsted på det, så går vi til Job’s bok, det tredje kapittel, sier det. Og da har vi, hvis vi kjenner historien om Job: Jobs lidelse virket ikke mer enn i 9 måneder, sier man, så da kan ikke du gå rundt å si at du er som Job, lissom, men i Job’s bok det tredje kapittel, vers da 5, så står det: Men alt det fryktelig som jeg fryktet for, har funnet meg, og det jeg gruer for har grepet meg.

Altså, vi har ikke fred, jeg har ikke ro, jeg har ikke hvile, det kommer alltid ny uro, det er jo det da som Job holdt på med. Han var rettferdig, han var gudfryktig, men han tok ikke tankebygningene da til fange, på den måten, så derfor sier han atte han var redd for barna sine, han var redd for det og redd for det, og alt det han fryktet for det kom over’n. Til slutt så satt han der i askehaugen og skura seg sjøl med keramikk, he, he, greier, for å ta bort byllene, på sin kropp. Og da sier’n for alt det fryktelige som jeg fryktet for, har funnet meg, og det jeg gruer for har grepet meg. Hør her! Et menneske er skapt i Guds bilde, så hva enn et menneske er i stand til å tenke ut, og fantasere, det er det mektig til å skape, på den positive siden, men også på den negative siden, så hvis vi da mediterer på ulykker, så magnetiserer vi oss med ulykker, hvis vi går rundt og tror at vi skal krasje, ja, det er farlig å kjøre bil, ja, jeg tør ikke det, tenk om jeg krasjer, … så vil du oppleve det at du krasjer. Skjønner du? Eh, så vi må være klar over at vi har en veldig makt i vår tanke og vårt sinn, som vi magnetiserer oss med. Det høres kanskje sprøtt ut, hvor mange er bekymra for barna sine? … jeg opplevde her i går, så kom tanker til meg, sønnen min skulle sitte på med en motorsykkel til Hønefoss, tenkt, tenkt, og da måtte jeg arrestere de tanken, og tenke at mine barn er beskytta under Jesus Kristi blod, takk og lov og pris … hvis Djevelen da får operere mine tanker med frykt, … så er kraften i det i stand til at ulykker skjer amen. Altså: Vær forsiktig lille tanke eller sinn hva du tenker, ikke sant, hva du mediterer på, amen, ting du er da nødt til å stoppe. Vi har jo opplevd at vi har hekser og sånn … osv.

Kommentar: Job holder fast på gudsfrykten sin. Gudsfrykt er faktisk tro. Han beskrives som ulastelig og at han ”fryktet Gud”. Han voisste at hans gjenløser lever – kan Hanvold si at Job faktisk da trodde på Jesus Kristus? Var det før han trodde på Kristus at Job sa at «alt det fryktelige som jeg fryktet for, har funnet meg, og det jeg gruer for har grepet meg», noe som får Hanvold til å si at Job ga etter for Djevelen – og at vi eller de troende ikke må finne på å gjøre og si det samme …

I omkretsen spørres det: Hvem skal stille Gud til ansvar? God eller ond går for det samme. Skaperen har blitt Ødeleggeren. Bliver det ingen lindring før livet er over?

Venner sa at han måtte ha syndet og han derfor fortjente lidelsen. Men Job protesterer og er ikke innstilt på å akseptere lidelsen. Her gjør faktisk Hanvold seg selv til identiske med de vennene som kom og besøkte Job i ans verste lidelser. Tenk på det!

Diskusjoner pågår i himmelen, uten at Job vet det. Satan anklager fordi hen mener at Job har levd et religiøst liv bare for å få mer ut av det.

Noen mener at vi ikke er sant menneskelige før vi har opplevd lidelse. Job synes at Gud er blitt grusom. Men han må fortsatt leve, for å kunne føre sin sak frem for Gud! Skal man holde fast på troen selv om grensen for egen innsikt og fatteevne er overskredet? En teolog sier det slik: Troen på Gud kan være vanskelig, men det er derfor det heter tro.

«Men jeg vet at min gjenløser lever» heter det i en oversettelse, og denne brukte den store komponisten Hændel, 1685-11759, i sitt gedigne verk Messias. Job ser ut til å mene at han etter sin død vil få møte Gud. Kristne har lenge ment at det er Kristi oppstandelse det siktes til. Et annet forsøk på oversettelse: … jeg skal se mitt vitne stå ved min side og se at min forsvarer er Gud. (Bowker).

Det fins eksempler på at rabbinere har beskrevet Job som en opprører og pratmaker, og dette er ikke langt fra hva Hanvold kan istemme! (Men nå har Hanvold Jesu død på korset, er faktum som løser all problematikk her, slik Hanvold ser det. Jesu kjærlighet tar bort all frykt!).

I Salmenes bok hevdes det at synd fører til lidelse. Job forlanger faktisk å få en forklaring, uten at Gud dermed svarer. Og Gud kan si: Hva har dere med dette å gjøre, siden dere står opp mot meg? (2 Sam 19.22). Satan anklager Josva og blir irettesatt av Gud, 1 Krøn 21, 1. Job sier til sitt forsvar at han er en av «Guds sønner» i det guddommelige råd.

Nå enkelte mennesker lider, i skriftene, er det ofte et symptom på den kollektive fordervelse og skyld, slik at i hvert fall nasjonen straffes delvis, og slik tillater urettferdighet, Amos 5. 1-15 Satan – til og med - blir ikke fremstilt som en motstander av Gud. På gresk heter hen diabolos, dvs fiende.

Først i Johannes Åpenbaring beskrives Satan som Guds absolutte fiende! Forkynneren 3. 17-18: … Gud prøver dem så de kan se at de i seg selv ikke er mer enn dyr … (Og har vil Aristoteles istemme: Mennesket er en zooe animale). Job 40. 3-4: Vil du dra min rettferd i tvil, legge skylden på meg så du får rett?

Vi skrev over: «Noen mener at vi ikke er sant menneskelige før vi har opplevd lidelse». Dette er klart ingen bibelsk bydende norm. Mener man at bør søke lidelsen, har man ganske sikkert et personlig ønske om at noen skal lide, og hva er vel da mer smart enn at man liksom gjør det frivillig, om man skal be om mer lidelse? En «forkynner» som fremsetter en slik ide, tror kanskje at han dermed kan toe sine hender, og at hva som eventuelt følger av lidelsen ikke er hans ansvar.

I seg selv er dette en grusom forkynnelse og symptom på at noe er virkelig galt fatt.

Men kristne ser ut til å akseptere en slik forkynnelse uten å mukke, man kan sannelig spørre seg om hvilke motiver man har, hva det er som driver en, hvilke krefter som hersker i en, og hvilket menneskesyn, og hvilken tro og hvilket gudsbilde man har. Gudsbildet kan her kan minne om det islamske, og hvor islam er en gjerningsreligion: Jo mer man lider her nede, jo kortere vil straffen i det obligatoriske libo blir, tror man. For alle gode gjerninger, også selvpåført lidelse etter bønn, vil kunne legges på den vektskålen som tipper i den troendes favør.

At kristen ikke vil forstå eller kommentere dette, er meg en gåte og vitner om at den generelle frykten og forvirringen i visse kristne miljøer, er i ferd med å bestemme selve samfunnsutviklingen, i favør nettopp av islam.

Når kristne i dag bes om å velge å legge inn i Fadervår et ønske om å få lide mer, ja, det kan ikke jeg på annen måte som en djevelsk oppfinnelse, og et djevelsk ønske.

Vi ser ikke noen slik forkynnelse hos Hanvold, snarere tvert imot, heldig vis. Hanvold vil ikke ha lidelse, han vil heller ikke dyrke Mammon, som han sier, selv om han ikke har noe imot å arrangere innsamlinger og motta testamenterte gaver, (som han faktisk ber om å få).

Det som kan innvendes mot Hanvolds bruk av Job her i denne sammenhengen, er at han kanskje lover litt for mye enn hva han kan «holde».

Hanvold har en mekanistisk forståelse av Job. For å gjenta:

«Men alt det fryktelig som jeg fryktet for, har funnet meg, og det jeg gruer for har grepet meg.

… han var redd for det og redd for det, og alt det han fryktet for det kom over’n. Til slutt så satt han der i askehaugen og skura seg sjøl med keramikk, he, he, greier, for å ta bort byllene, på sin kropp. Og da sier’n for alt det fryktelige som jeg fryktet for, har funnet meg, og det jeg gruer for har grepet meg. Hør her! Et menneske er skapt i Guds bilde, så hva enn et menneske er i stand til å tenke ut, og fantasere, det er det mektig til å skape, på den positive siden, men også på den negative siden, så hvis vi da mediterer på ulykker, så magnetiserer vi oss med ulykker, hvis vi går rundt og tror at vi skal krasje, ja, det er farlig å kjøre bil, ja, jeg tør ikke det, tenk om jeg krasjer, … så vil du oppleve det at du krasjer. Skjønner?»

Hanvold har altså ingenting imot å fordømme dette å være bekymret og engstelig, eller grue seg, helt normale menneskelige følelser, slik Job følte før han ble rammet av ulykkene sine. Ville Job noen gang ha sagt at det var bekymringene hans som var årsaken til hans lidelser? Hanvold nøler derimot ikke med å svare ja. (Hanvold kan kanskje mene at det er svært destruktiv og overdreven bekymring, uro og gru han snakker om) og Jobs vill kanskje ha vært enig med Hanvold!

Poenget er at ingen av dem ser poenget, det prinsipielle; de gjør seg til moraliserende terapeuter, til og med, på Guds vegne, kan vi si. Ganske hovmodig kan vi si.

Nesten like diabolsk mekanistisk som å be om mer lidelse, er det å tro og forkynne at din engstelighet, din frykt, og dine bekymringer og uro, er en synd som medfører at du må lide og straffes for det. Og det enste du må gjøre er, som Hanvold gjør og sier: «… hvis vi da mediterer på ulykker, så magnetiserer vi oss med ulykker, hvis vi går rundt og tror at vi skal krasje, ja, det er farlig å kjøre bil, ja, jeg tør ikke det, tenk om jeg krasjer, … så vil du oppleve det at du krasjer. Skjønner du?».

Skal dette være det glade budskapet kan du fort komme til å tro at det fins teknikker som vil beskytte deg mot alt «ubehagelig». Frykter, du, begår du da en synd, og din synd er da årsaken til lidelsen. Akkurat som Job’s venner hevdet.

En slik forkynnelse får ikke med seg det større bildet, at her spiller Synden og Satan en høyst aktiv rolle med i bakgrunnen, også i den rollen at han forfører Job’s «venner» til å tro at synd nødvendig vis er sykdom og at synd da nødvendig vis er lidelse. Når noen så attpåtil anbefaler troende å be om mer lidelse, ja, så er den sataniske forvirringen og sadismen komplett.

Å be noen om å få mer ledelse kan være en direkte oppfordring til å leve «uærlig» eller i «vond tro». En slik bønn er et forsøk på å bestikke Gud til å jukse med vektskålene. Og for Hanvolds vedkommende tvinge Gud til å bli en lystrende robot eller kompanjong, (som han kaller Den hellig ånd), en føyelig tjener som støtter deg i ett og alt – og fratar deg selv ansvaret eller den frie vilje, ja, din personlighet med alt hva det er å være menneskelig!

Bare du følger Hanvolds algoritmer eller formuleringer, ordrett fra utvalgte tekster i Skriften selv, Guds ord, så kan du glatt slippe der Job måtte til pers.

(Vi minner om at roboter er lettere å styre og kontrollere en autentiske personer).

Hanvold objektiviserer eller reifiserer ordene, gjør dem til manipulerbare husguder, slik det passer ham, dvs han tillegger dem en makt eller agens, en mekanisk eller biologisk substans, som et legemiddel, et stoff eller en høyst virksom medisin han kan forføye over, ved mye «grunning» på ordet eller repetering av budskapet, og selvmagnetifisering til det glade budskap, en syssel som gir autoritet og befrier den troende fra av å være hale. For Hanvold vil være hode, i seier og fremgang, fremgangsteologi, kaller han det. Hvem vil ikke?

Å be noen om å be om mer lidelse og å be noen om å repeterer og repetere spesielt selekterte «Guds ord» for å oppnå resultater, er i seg selv å praktisere magi og de som oppfordrer til dette må anses å være magikere, eller hypermagikere.

Hanvold sier i en annen lignende utgave av Skapende tro bl a følgende:

Nadverd betyr felleskap med Jesus, du blir fylt av kjærlighet, Jesus står og banker på døra, Jesus vil at du skal bytte ut Djevelen (eller motløsheten?) med Hans kjærlighet, den fullkomne kjærligheten driver ut all frykt. Frykt har straff i seg. Ordet – (som er Gud og Jesus) - gjør at vi vinner. Vi har 33 5000 løfter som står og banker på døra. Det er det vi proklamerer ut når fienden står for døra, han kan ikke seire. Garantert. Djevelen kan ikke gjøre mer i ditt liv enn det du tillater ham å gjøre. Hvis jeg tror at demoner har noen innflytelse, - jeg kan ikke tro det. Vi har tatt oljeflaska og salva der vi bor. Djevelen kommer ikke inn der. (Han har i et tidligere program fortalt mer detaljert om dette. det fins visse okkulte eller demoniske kretser i sving i nabolaget, men dette preller, selvsagt, av, på Hanvold og familien nå).

Og: Hvis vi tror at muslimene skal overta Norge, vel, da gir vi Djevelen rom. Vi bare proklamerer at Jesus er Herre i landet vårt.

Djevelen er bare en liten listig tulling. Fullkommen kjærlighet driver frykten ut – agapekjærlighet.

Job åpna opp for Djevelen. Det dere binder på jorda skal skje i himmelen. Jesaja 14. 12-19 beskriver hvor ynkelig denne Djevelen er.

Hvis du tror at du skal lide nederlag, vel, så vil du få nederlag. Djevelens våpen er å skape frykt. Men han ble avvæpna på korset, Rom. 5. 17, (den enes fall …). Vi skal herske og regjere med Kristus, Åenbaringen 2. 24-26, den som hersker vil jeg (Gud) gi makt over folkeslagene. Diktaturer hersker med frykt, troens kjærlighet er sterkere. Lot jeg meg virkelig lure av det krypet der, (vil vi da si, idet Hanvold viser til beskrivelsen i Jesaja).

Kommentar: Hvorfor salver Hanvold tomta han bor på? Jo, fordi det, som nevnt, romsterer visse demoniske krefter i området; det skal bl a dreie seg om ei heks som lager noen underlige bilder, og andre som ber om at ekteskapet han skal oppløses.

Vi kan spørre, siden Hanvold mener at han har immunisert seg fra påvirkning, tror ikke da også han selv på demoner? Han kan kanskje si: Jeg tror at de eksiterer, men jeg tror ikke på dem. Men her kan det selvsagt være vanskelig å skille, vel, det får bli hans sak. Jeg forstår, kanskje underlig nok, hva han mener. Han tror helst at de ikke eksisterer. Han sier det bare for å advare folk mot overtro, og for å beskytte og trøste familien, for at de ikke skal frykte eller bli mismodige eller noe sånt. Så hva da?

Hvis Hanvold sier at han ikke tror demoner eksisterer er han på tynn is, for har han kanskje ikke sagt at gjenfødte kristne og muligens også profeter av i dag, har autoritet til å drive ut demoner og helbrede, akkurat som på Jesus tid?

Sluttreplikk:

Det skal er visst mot, en viss freidighet, til for å gjøre det Hanvold gjør med Job. Han river på en måte Job ut av sin teologiske, mytiske eller legendariske ramme, (hvor fortellingen egentlig hører hjemme), og river han ned til og in i vår ikkemetafysiske hverdag, som i dag er vårt «sekulært-åndelige» grunnlag. Hanvold har ikke noe mot medisins forskning og legehjelp, men han har et – mulig – alternativ: Det overnaturlige! Fra der strømmer autoriteten til å si: Sykdom fly! Demoner, dere har å pelle dere ut! Døra er stengt! I Jesu Kristi navn, i hans blod. Vi troende er dekket av Jesus blod på korset. Det er fullbrakt. Han tok alle våre sykdommer på seg, alle synd … Se bare på Djevelen hvor ynkelig han er, den tillingen … les Jesaja 14. 23-19!

Slik får vi på en måte noe nytt å lære under våre nåværende eksistensielle og strukturelle livsbetingelser. Job skal nå fremstå som en noe klanderverdig sjel fordi han ikke tolket Bibelen, for å si det sånn, og kristendommen slik Jan Hanvold gjør. Hadde bare Job hatt Hanvolds lære om at «kjærligheten» driver ut all frykt og at frykten setter døra åpen opp for Satan, noe som kan unngås, så hadde jo Job vært spart for lidelsen. Og det hadde også vi.

Slik sett tilfredsstiller Hanvold dagens «krav» og den enkelte troendes eget behov for å ta autoritet over sine egne liv og selve Satan eller Djevelens og alle demoners behov, deres liv og virksomhet.

Og publikum forstår! Det er noe luthersk i alt dette, sett på folkemunne – det er av ordet alene, av nåden alene man blir frelst, ikke sant?

Hanvold preker fornuft, hverdagsterapi! Ordet er ikke noen almindelig Klara Klok! Trenger man psykologer, antropologer og sosiologer? Når vi kan gjøre det selv og attpåtil ofre en slump pengegaver til kanalen i tillegg for å bli ytterlige styrket i troen?

Interessant alt dett, synes jeg. Se mer om problematikken i det følgende for å få et bredere bilde av hva mange kristne i dag, i forvirringens tid, får seg til å tro og gjøre:

Men først, se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html

Se følende relevante, for selve stoffet i større brede her og under:

http://neitilislam.blogspot.com/2024/01/kan-satan-i-dag-vre-kristen-redaktr.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/redaktr-vi-skal-lide-mer-de-andre-mindre.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/islam-drammen-og-sverige-og-det.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/12/karismatikeren-og-theurgen-hanvold-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/helt-ukvalifisert-pa-documentno.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html