Nei til islam: Ja til islam

Jeg gjør visst best i å skifte navn på denne bloggen: I stedet for Nei, sier jeg fra nå av Ja – til islam.

Uten forbehold og med stor tilslutning til min egen slutning: Ja, til islam. Ikke tja, ikke begge deler etter hverandre, men samtidig. Det skulle da logisk bli nettopp: Et ja og et nei til islam. Eller: Både ja og nei til islam.

Forvirringen er stor skjønner du. Jeg vet ikke om jeg står på ett ben eller to eller om jeg svever, uten å mulighet for å treffe bakken, eller marbakken. Your choise. Men en surrealistisk tilstand eller situasjon, krever en surrealistisk beskrivelse. En slags magisk realisme. Derfor det følgende.

Et Ja til islam kan ikke benektes. Islam finnes i landet, her i nærheten, overalt hvor du står og går. Du kan ikke flykte fra islam, like lite som du kan flykte fra lyse sommernetter eller kalde, mørke vintre, til et annet stede, gjerne et sted for uutholdelig letthet, for å snakke med Kundera. Og selv om det er aldri så my lys i tunnelen: Islam er et faktum som er kommet for å bli, ikke bare her og i nærheten, men i verden, overalt. Og der det ennå finnes en Koran, vil det finnes muslimer. Og der vil også Allah være – høyst til stede. Og i seg selv kan dette faktum få noen til å tenke og tro at Allah er allestedsnærværende, selv om Koranen aldri var blitt samlet og skrevet ned på palmeblader og beinrester. Dessuten er Allah – ifølge Koranen – altseende, altbestemmende og nåderik.

Han er identisk med Gud, sier media, idet Den norske kirke, som burde ha greie på slikt, fremstår som nokså tvilrådig. Allah ønskes nå velkommen inn i kirkene. I hvert fall delvis. I håp om at dette skal gå bra. Uansett: Media og Kirken sier Ja til islam, fordi de sier ja til muslimer, alle muslimer, selv om noen muslimer ikke er velkomne, de som bygger sine liv på å ta liv for Allah’s og profetens sak og som illegalt har tatt liv eller fryktes å ville ta liv for denne saken, med boken i hånd.

Det er et aksiom eller en trossetning at: Du kan egentlig ikke si Nei til islam. Hvorfor? Jo fordi islam virker, selv om du som ikkemuslim forholder deg helt passivt og bare står eller sitter der og ser på, eller hører på eller lukter ”det” uten å reagere, sånn ytre sett. Inni deg, kan du imidlertid være i fullt opprør. Du kan være sint, hele tiden, men ikke tore å gi uttrykk for det, for hvis du skulle våge å ytre deg, er det alltid noen som vi utestenge deg. Derfor sier du kanskje Ja til islam, for ikke å fornærme noen, for å være snill gutt eller snill jente, snill hen, med et annet ord.

Prøv det. Ikke mange gjør. Antakelig fordi de egentlig sier Ja til islam, i sitt underbevisste eller i sitt «hjerte», fordi islam finnes her og fordi mange ikke tror at islam har noen virkning på en, en virkning av noe størrelse og dybde. Fordi vi antar at islam ikke har agens, fordi vi ikke forstår islam i seg selv virker aktivt, selv om vi på vår side forholder oss helt passivt. Islam virker og funker og går helt av seg selv, uten at du kan knytte islam til noen som helst, ikke til en enste person du kjenner eller ser, eller hører. du tenker da at islam kun har en slags indirekte virkning på folk og at de ord som islam sier ikke utsier det disse ordene selv utsier. Du mener da at islam ikke kan ha noen agens og at islam bare virker hvis noen aktivt går inn for å bruke islam, misjonere med islam. Du trenger med andre ord håndfaste bevis, før du kan si at islam virker og påvirker deg og dine venner, eller nære og kjære, eller verdens befolkning under ett.

Det er – på den annen side – et faktum at islam er her og at vi må si Ja til alt som er her, ja, si ja til alt, egentlig, hele tilværelsen eller eksistensen, om du vil. Vi kan ikke si nei til virkeligheten slik den er, slik den finnes og slik den fungerer. Vi er ikke guder, vil du si. Derfor må vi altså si Ja til islam og ikke Nei til islam. Noe annet ville bety krenkelse. Det ville bli oppfattet virkelighetsflukt og vrangforestillinger. For du kan ikke si Nei til noe som ikke eksisterer.

Joda, dette er tankespinn, til en viss grad, men like vel. Det er ikke meningen her på Nei å benekte at islam finnes. Det er snarere å innrømme eller rett og slett å se og si at Ja, islam er her og vi har intet valg, for å si Ja til islam, betyr kort og godt at islam er her, og dette er et ugjendrivelig faktum. Vi kan ikke være faktafornektere, eller resistente, for Ja, islam er her og eksisterer. Og eksisterer med agens. Islam virker på oss enten vi vil det eller ikke. Bare det faktum at du er sint, beviser at islam er her og at vi må si at det er riktig å si et Ja til islam, fordi islam eksisterer her og at det ikke er noe vi kan gjøre med det. Vi skal derfor ikke være sinte. Å være sint betyr et både og, at du er både sint og det er noe å være sint på, men at dette å være sint faktisk er mer irrasjonelt enn å ikke bli sint, over det faktum at islam eksisterer her, i dag, og for all fremtid. Vi må derfor si Ja til islam. Å si og mene noe annet, vil være irrasjonelt. Det ligger en muslim og verker i noen og enhver av oss. Islam synes å stemme med det bildet vi har av hva et menneske er, i sine grunnvoller. Islam kan derfor regnes som mer realistisk for mange, mer virkelighetstro og dermed mer sann enn f eks kristendommen. Islam oppfattes som fornuftig. Og moralsk: Øye for øye, tann for tann, lyder kjent? Mannen står over kvinnen, Bibelen noe bedre? (Vel, her kan innvendingene komme). Islam synes for mange å være mer i overensstemmelse med menneskenaturen: Derfor må den tøyles og hvilken religion eller gudstro er her mest tjenlig? Og har ikke mennesker rett til å tro akkurat dette og hvem er du som vil påtvinge noen ditt eget – gjenre imperialistisk-moralske eller moraliserende og moralistiske system, dine meninger, din ideologi? Hvilket universelt og gyldig grunnlag har akkurat du for å dømme andre?

For hvorfor skal du tro at du er noe? Hvor tror du du kommer fra? Hvem tror du at du er?

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/er-faktisk-janteloven-i-virksomhet-i.html

Det kan komme en dag da vi innser at islam er kommet for å bli for godt, helt uten både deres og vårt ønske. Men helt i tråd med både deres og vårt behov, deres og vå visjon. Det kan dåne på oss en dag at islam ikke vil gå, hverken ut fra deres eller vår vilje.

Tygg på siste setning. Den kan vise seg å være apokalyptisk … måtte den dagen aldri komme som en tyv på oss i natten.

Slike spørsmål trenger seg på og viser Vestens store dilemma, et dilemma hvor Vesten må velge en vei ut, men i dag en vei ut som Vesten synes uten evne og vilje til å se og velge. Vi sier derfor et Ja til islam, de fleste av oss, uten egentlig å ta standpunkt.

For noen år siden avsa en underordnet domstol i Nord-Tyskland en kjennelse hvor noen demonstranter hadde med seg plakater hvor det sto «Nei til islam» på. Setningen ble ansett for å være krenkende og derfor imot landets lover, og da antatt som stridende mot folks rettsfølelse og rettssystemet og lovverkets ånd. Egentlig sa man da Ja til islam uten at dette så ut til å bekymre domstolen, og – folket? Jeg kjenner ikke til om domspremissene her er videreført oppover i rettssystemet. Men det kan bli farlig å si: Nei til islam. Derfor: Ja til islam. Et høyst opportunt utsagn, selvsagt, og beleilig for all fremtid, og ikke så lite servilt betinget korrekt emosjonelt betinget. Men det er denne generelle oppfatning som nå råder grunnen i folket. Merkelig nok er det få som vil beskrive denne dommen som et uttrykk for «uår i folket». De fleste vil se dommen som et uttrykk for en slags høyst - berettiget - selvgod velsignelse som forlanger betaling i form av mer moralsk fortreffelighet, fromhet og mer-verdi, i forhold til alle andre og alt annet. Ingen er visst blitt dømt for å heise en slik plakat på demonstrasjoner her i landet, men at en slik plakat er en rød klut for fler enn bare politiet, burde være opplest og vedtatt som et faktum i seg selv. (Og som en mulig fremtidig rettskilde, jfr det jeg har skrivet om tidligere: Jeg er mine emosjoner – eller: Jeg er min islam, for «subjektiviteten er sannheten, sier Kierkegaard, et doxologisk eller urokkelig dogme eller fenomen i dag). Og når alle går rundt og tror at en saklig kritikk mot «min islam» er identisk med å angripe meg som person, da har vi tegningen. Særlig når du selv da innfor domstolene må bevise at en kritikk av «min islam» ikke er et personangrep.

Derfor vil vi nå hete: Ja til islam, selv om det står Nei til islam. En omsnuing av alle verdier? Les Nietzsche og du får kanskje et eksistensielt svar. Eller et svar som stryker deg med hårene.

Det sier seg selv at det er mye skummelt i det jeg nå skriver, at det finnes mange perspektiver og nyanser i det, som gir et utilstrekkelig bilde av hvordan virkeligheten og sannheten er. Bortsett fra at det er et uforbeholdent faktum at det er lettere å si Ja til islam enn å si Nei til islam. Ved å si ja til islam, forholder vi oss til fakta og vi lyver ikke. Ved å si Ja til islam, er vi ikke faktaresistente, eller konspiratoriske, og vi er ikke irrasjonelle. Vi sier det som det er, helt autentisk og imperativt, faktisk, for det som er, det er det som bør være, eller ikke? Og, som kjent, så er det lettere og mer behagelig og tilsynelatende mindre tull med å forholde seg til det som er i stedet for det som burde være, selv for genier.

Ta en titt på denne: http://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Og på denne, fordi mange har problemer med å skille og skjelne mellom induktiv og deduktiv:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/04/bevilgninger-til-og-promotering-av.html

Ok, la alle kategorimistak fare. For fredens skyld, for husfredens skyld, for verdensfredens skyld.

Hvis vi sier Ja til islam, slippe vi en stor byrde og sikrer oss mot visse risiki, som f esk å bli kalt rasist eller fascist. Det er derfor letteste vei ut å si nettopp Ja til islam. Man unngår da å bli utestengt og uglesett og kan med minste motstand vei leve lykkelig og lenge i landet, til du dør, eller blir borte på annen måte.

For det er slik folk tenker, slik hjernen fungerer, slik vi holder emosjonene i sjakk, også de servilt betinget korrekte emosjoner, som de fleste ikke aner at de har, eller blir styrt av, og disse i skjønn forening eller dynamisk og kraftig, agensiell, målrettet og målbar dialektikk, selvsagt. Og ved å holde disse i sjakk, vinner vi laurbærr etter laurbær, uten ende. Det er nemlig bare slik at vi riktig kan sole oss i oss selv, i vintermørket, som ennå ikke har senket seg over vår verdensdel for godt, ennå (hvis noen gang, da). Det er slik vi sprer varme, toleranse og empati. Ved å tenke slik vi gjør og ved å innbille oss at det er slik vi er, og da, merkelig nok, helst ved ikke å si noe og aller helst ved ikke å føle noe, eller emovere mot eller til noe, utenfor oss selv, eller la emosjonene ta overhånd.

I islam tar mennesket for det det er, nemlig som født syndfritt, men like fullt svært feil-betynget, eller verdig til straff, eller syndig, om man vil. Omtrent slik human-etisk forbud tenker og misjonerer for. (La ironien ligge). I kristentroen tar man i kontrast til dette mennesket for det det burde være, (i hvert fall etter dåpen. Før dåpen er mennesket fortapt i arvesynd og dette er ikke bare en feil med mennesket, som kanskje mennesket i seg selv ensidig kan rette opp, nei, det er et sant opprør som må medføre den sikre død for evigheten, fordi Gud på emosjonelt grunnlag ikke tåler synd). Noen er i dag skråsikre på at den første påstanden er langt bedre og mer fruktbar bedre enn den andre. Så derfor; Ja til islam og Nei til Nei til islam. Men hva med Allah’s kjærlighet? Forvirring om Allah i islam?

Er Allah hellig?

Like fullt er folk flest uvillig til å ta skrittet fullt ut. Det kan virke rart, ja, besynderlig, lite klokt og lite fremtidsrettet, men, men, det er slik det er, sik hjernen fungere. Det er kanskje sant alt som Allah sier, at alt er bestemt på forhånd, så hvorfor alle denne bekymring?

For det er slik vi vil ha det: At det ikke skal overhånd, at det skal begynner å diktere, sette oss i jernbur. Og det er slik vi kan trøste oss med at vi, nettopp vi, aldri vil underkaste oss noe, eller noen. I sin ytterste konsekvens: Vi klarer oss til slutt ikke bare uten andre mennesker, med uvelkomne emosjoner, men også uten en Gud, som like vel aldri viser emosjoner eller tar hensyn til nettopp oss, selv om det er det motsatte Bibelen forteller oss, at Gud er, nemlig full av ikke-servile emosjoner, men fullt opp av rene emosjoner, via eminensia, så rene som mulig, pure relasjoner, fordi Gud jo er maksimalsummen av alle summer og tall. Vi orker nemlig ikke noe som er purt, uforfalsket, allmektig, altseende i ubegrenset grad. Slike forestillinger strider mot vår natur, hevdes det, med full styrke, og derfor lar vi oss ikke underkaste Gud. Vi vil ikke være slaver, men skjønner da ikke at det kommer an på hvordan vi besvarer spørsmålet: Hvem skal vi da underlegge og underkaste oss? Vennen vår, Allah? En venn som ikke kan være vår venn fordi Allah ikke kan vise kjærlighet, fordi han står høyt over slikt, fordi ingenting kan binde Allah?

Ok, vi sier da heller Ja til Allah enn å underkaste oss Gud i Bibelen, den guden vi til nå har dyrket og tilbedt. og som vi faktisk har tradisjon for og som vi, til nå, faktisk har ment at det var fornuftig å tro på.

Så glem ham. Han vil visst ikke vite av oss. Allah er mer pågående – gad vite hvorfor? Allah er tydeligere, han vet hva han vil, han bestemmer dessuten alt, på forhånd, så hvorfor bry oss? Vel, det skal bli godt å få klare instrukser, for f eks hvordan vi skal be, hvilke positurer vi skal innta, og hvor mange ganger om dagen vi skal si frem den nye trosbekjennelsen, som nå faller oss så lett på tungen. (Noen er imidlertid begynt å si at vi kan ikke blei frelst uten at vi blir døpt i tunger av ild og taler i tunger, men det er en annen skål).

Og derfor sier vi altså nå Ja til islam, fordi … veldig mange muslimer nå forlater islam WW, noe vi skrev om for et par posteringer tilbake. For er det noe vi er flinke til, så er å gå mot strømmen, en strøm vi gladelig drukner i, så sant vi får det siste ord; vi huske kjerringa som ble tatt av strømmen og som hadde kranglet med mannen om hvor mange personer det var i treenigheten. Mannen hadde påstått 3, kona hadde påstått 2. Og nå var hun i ferd med å drukne. Det siste hun rakk å si før hun gikk under var å rekke to fingre i været, før stryket tok henne.

Joda, så vi er flinke til å stå på vårt.

Hva betyr «Vi» og «Dem»? Svar: Oss og dem, og du er inne på noe. vi kan snakke om oss selv som menneskeheten og si Vi hver gang vi tenker på oss selv. Men i kontrast til hvem? De? Dem – i dativ? Vel, da er vi faktisk splittet i et vi og dem eller oss og dem. hver gang nordmannen sier Vi mener han eten oss eller dem eller begge deler, hvis han ikke tenker på menneskeheten. Det er dessverre ikke til å unngå, like vel snakker nordmannen i vi form og tenker på menneskeheten hver gang han sier «vi». Vi kan klare dette. Vi er gode vi. etc. Vi deler ikke inn folk i svarte og hvite, i gode eller slemme. vi er bare et enormt stort Vi, akkurat som hjertet til denne nordmannen. Det eneste nordmannen mangler er flere hjerter, i det ene lille han har, et hjerte som i all hjertelighet skal og må romme absolutt alle, hele menneskeheten, uforbeholdent, i ett stort hjertelag. For ingen skal komme her å si at noe eller noen er bedre enn noen andre eller noe annet.

Hvor blir det da av de andre, det fremmede, de slemme, det dårlige og destruktive? Vel, disse kategorier eksisterer ikke for nordmannen. De befinner på et ikke-sted, i et u-topia, men ikke et storslått og virkelig godt utopia, nei, for nordmannen er Utopia det minst attraktive stedet på denne jord, ja, det er et sted man hverken kan tenke på eller ha noe med å gjøre, for hvis man gjør det, er man – i hvert potensielt – ond. Eller noe annet nedsettende, noe og noen man ikke kan noe med å gjøre og som ikke tilhører det store nye Vi’et, eller den menneskehet som nå, en gang for alle er i ferd med å vokse frem akkurat her i lille Norge og ingen andre steder på jord.

Ok, skyld på olja eller hovmodet.

Nordmannen vil bare ha «vi» og å mene eller gå inn for noe annet er, for ham – rasistisk, et dødelig virus i det fullkomne, eviggrønne paradis. Så nordmannen går i gang med å vaksinere, på sin finurlige måte. Han henter inne eksperter, han noterer og beregner. Hvordan stoppe viruset? hvordan utrydde det en gang for alle?

Vel, vi er foreløpig bare på begynnerstadiet, på forskerstadiet. Men en ting står, foreløpig, klart: Når nordmannen tenker på Vi, tenker han på menneskeheten, en «het» som like vel består av noe annet enn menneske-heten. Det fins med andre ord logisk nødvendig noe utenfor menneskeheten. Nordmannen må da mene at den menneskeheten han nå engang tenker på, er den virkelige menneskeheten. Alt som ikke tilhører denne menneskeheten er i høyden bare noe som er sekundært, noe som bare kan tenkes som en slags menneskelighet, fordi noen mennesker som ikke tilhører menneskeheten, jo kan ligne på menneskeheten. Men disse er da ikke fullt og helt mennesker. De bare ligner på den virkelige menneskeheten. Men ser det: Nordmannen løser problemet med ideologi og gode forsetter: Det går an å gjøre de menneskelignende eller menneskelige til virkelig mennesker. Det er bare å postulere en sannhet, nemlig den at alle er gode, skapt gode, og vil dø gode, så sant det står til oss, så følg oss, følg «Vi», slik at vi kan gjøre dere til sanne, virkelige mennesker, tenker nordmannen, som fremdeles bare ha ett hjerte å leve av, og ett oljefond.

Det minner om Platon dette, men heller ikke lite på Aristoteles. Han mente at mennesket var et politisk dyr, dvs et individ eller en person som bodde i «polis», dvs fortrinnsvis den greske bystaten, den gang. Var de som da bodde på bygda ikke virkelige mennesker? Vel, ta og les, lege tolle, som Augustin sa det. Han treiv til en Bibel og formulerte synden som selve hovedproblemet, en synd nordmannen selvsagt forkaster, sammen med det han kaller forestillinger om to biologiske kjønn, helst uten kjønnsdrift eller kjønnsliv.

Nordmannen mener dessuten – selvfølgelig - at det ikke fines raser, noe annet vill pirre ved selvfølelsen hans, med selvbildet. At det ikke burde finnes forskjell på folk og kulturer og religioner, er nå så. Men nordmannen tar intet forbehold, han tenker ikke «det burde ikke være»; han tenker bare »det er», eller «det er bare sånn det er» og slik får han plass til alle, bortsett fra de ennå uvirkelige som han vil gjøre til virkelige mennesker, ved f eks å ta inn flest mulig utlendinger, som i utgangspunktet ikke er fullt ut mennesker, bare menneskelignende. Sanne mennesker blir de etter en tid i favnen av vårt store, gode Vi, som vi selv har skapt, og som vi nå ønsker å skape alle om til, i vårt eget bilde og til vår egen likhet. Det fines ingen raser. For skulle han tenke annerledes, føler han at alt vil rase for ham, og for hele det nye store Vi’et og det går ikke. Alt må derfor gjøres for å unngå dette raset, slik at vi kan unngå å gå i fossen eller bli revet med av strømmen utfor stupet.

Nordmannen har tatt opsjon på «vi’et». Han mener han har rett til en slik opsjon, uvisst med hvilken etisk og estetisk hjemmel. Opsjon på hjertet og hjertelaget og på alt som finnes av empati, toleranse og solidaritet. Nordmannen er selv skrekkeksempelt på «det altruistiske menneske», formelt. Selvsagt er han ikke interessert i å bidra med noe som kunne gå ut over hans evne til gi mer enn han har råd til, eller utover det som er etisk forsvarlig. Og han ønsker det samme for andre som for han selv, ja, at dette skal være et ubetinget og rent og purt imperativ. Han er imot Kant, riktig, nok, som ville holde emosjonene utenfor etikken. Kant ville heller bygge på plikten, slik at folk ikke kunne skryte av hvor merkorrekte akkurat deres emosjoner var. Kan er i nordmannens øyne et eksempel på det onde. Nordmannen derimot, må ha emosjonene med i regnskapet, særlig hans egne emosjoner, spesielt gode emosjoner han må hevde han faktisk har mer av enn de fleste andre, innenfor det store nye Vi’et, som er menneskeheten! Han må helst ha mer edle emosjoner enn de aller fleste, selv om det bare skulle dreie seg om servilt betinget korrekte emosjoner, det kan komme ut på ett for nordmannen. Han tror han får det som han vil, okke som, fordi han tilhører jo, representerer og faktisk er Menneskeheten. Han er universell. Han er mot alle grenser, han er grenseløs og elsker «leger uten grenser» grenseløst. Samtidig – og dette er et stort paradoks – elsker han grenser for pakistanere og palestinere. De har krav på sitt eget land, et land med tydelige grenser. For han elsker palestinere og pakistanere grenseløst. Han ønsker dem alt godt, innenfor sine grenser. Han har ikke noe imot at pakistanerne kaller sitt land for «landet for de renes eller de renes land». Han ønsker dem alt godt med sin atombombe og ønsker også at iranerne skal få sin bombe, innenfor sine grenser. Norge, Sveige og Danmark, derimot, skal ikke bygge kjernekraftverk. Det ligger utenfor det tillatte, de foreskrevne grenser. Utenfor det servilt betinget emosjonelt korrekte. Ikke rat at mange virkelig tror at nordmannen er virkelig korka, på kronisk basis. Men dette er det få som tør å tale høyt om. Man skal, som kjent, ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske. En nordmann er så visst ikke noe gjennomsnittsmenneske heller. Han er universell. Å kalle seg nordmann, er, når alt kommer til stykket, er bare et påfunn, en bekvemmelighet, inntil videre. Det ligger ikke noe nasjonalistisk i ordet nordmann, å nei, for alt i verden.

Så, når alt kommer til alt: Viser ”Ja til islam” at det er noe feil med meg, at jeg lider av en reell irrasjonell frykt for islam? At jeg er ISLAMOFOB?

Går det an å lide under en reell rasjonelt begrunnet frykt for islam? Hvor finnes diagnosen i dette?

hvem stiller den? I hvilken og hvilkes interesse? Ja, du kan så spørre. Hvilken lege vil svare? Hvilke psykolog? Hvilken sosiolog? Hvilken antropolog? Hvilken journalist? Hvilken politiker? Hvilken «åndshøvding»? Hvilken kapitalist eller bankmann? Hvilken fagforeningsleder? Hvilken «sportsidiot»?

Jeg forsøker i hvert fall ikke å overstyre den frykten mange muslimer her i lanet har nettopp for at islam skal komme å tvinge seg på dem. Hvem vil si at disse lider av islamofobi?

Jeg kom til å overhøre en samtale mellom to eldre herremenn ved et nabobord her om dagen. Jeg fikk ikke med meg alle ordene, den ene satt og leste opp fra en nettside eller avis, men jeg tror følgende er en så noenlunde korrekt diktat:

«En fremmed er ikke lenger en venn du ikke kjenner, men en trussel.»

«Kampen mot mistenksomheten er kanskje den viktigste oppgaven vi har fått i fanget takket være ... »

«…den største negative virkningen av ... er at andre mennesker nå bør møtes med frykt og mistenksomhet. Jo mer fremmede og fjerne de virker, desto viktigere blir det å holde trygg avstand.»

«…hele det sørlige Afrika er ... spedalsk område …»

«Den som ikke bryr seg om å holde sosial avstand, blir stemplet som uansvarlig og umoralsk. Den som dropper (frimodig tale?) på bussen, blir skult på, (ikke skutt på). Hvis noen i distraksjon strekker ut hånden for å hilse, blir de møtt med et sjokkert gisp.»

«Nå er håndhilsningen blitt lurvete og skitten …»

«Den økte mistenksomheten overfor andre mennesker er også synlig på større flater.»

Forfatteren av disse perlene skal være professor, sa en av mennene. Ikke vet jeg.

Supplerende innfall:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/11/ekstrem-asyl-kapitalisme.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/volden-mot-sian-og-lars-gule-som-vantro.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/lotusen-jussen-troen-og-det.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html