Vi skal i det følgende komme inn på noe som for mange alltid
vil føles ubehagelig, ja, skremmende, og som viser seg å være nettopp det, dvs
nesten uutholdelig å tenke på og formulere. (Også fordi det er tabu vi bør
kvitte oss med og selv om da de som våger å nærme seg det ubehagelige, for å
kunne tro mer, ikke mindre, blir utstøtt eller uglesett inntil det demoniserte).
Slik var det også i begynnelsen, i Middelalderen, da noen
svært så lærde og selvkontrollerte herrer hørte lyden av det følgende, dvs
disse visse ordene: De ble skremt av dem, de kunne ikke tåle dem, de mente noe
sånt som at folk ikke ville tåle dette, og at de, disse herrene, derfor kunne
fordømme disse ordene og tankene, slik at de ikke kom vanlig folk for øre,
fordi vanlige folk (og andre teologer) ikke ville forstå dem, men bare la seg
skremme av dem, ja, til og med at de kunne skremme bort vanlige folk fra selve
fundamentet eller grunnlaget, - for den kristne tro.
Disse herre, disse ofte bare så altfor dystre og
selvhøytidelige menn – i hvert fall dystre på utsiden, og i sine embeter –
mente at ordene var hedenske og ikke for, men strekt mot, kristentroen,
kristenheten, ja, selve Frelseren. (Aquinas var for mye inspirert av den ukristelige
Aristoteles ble det hevdet).
Og uten Frelseren? Intet håp, tenkte de vel. Vi vill snart
gå til grunne som sivilisasjon, hvis folk tok disse ordene til seg og begynte å
tro på dem, og godta dem som sine egne, legge dem til grunn, helt eller delvis,
for så å bygge sine liv og sine samkvem på dem (utenfor Bibelen).
(Hvilke ord? Vel, glem disse herrene, her og nå, i denne
sammenhengen, de er ikke poenget, men kanskje du er poenget, vi
får se … ).
I dag blir folk formanet til å si og holde fast ved følgende:» Åh, Gud e god’, Gud e go, alltid go» eller f eks «Vi tilber deg, vil tilber deg, vi reiser våre hender – fordi du fortjener alt … «.
Og dette blir så tatt for en ufravikelig sannhet en gang for
alle. Disse ord er blitt doxologiske, aprioriske, selvinnlysende, og de som
forsøker å gå litt dypere, nei, disse blir avvist og beskyldt for å komme med
hår i suppa, med motløs tale, være mørkt mot «oss», og som oppfattes som aggressivt
og helt unødvendig skeptisk, ja dumt, negativt tvers igjennom, og ja, uttrykk
for selve Satan og det ondes tale. Og da noe som er imot, imot oss, dvs
menigheten, - gjenfødte og tungetalende eller ikke – og hvor det i stedet altså
synges både natt og dag at «Ja, God e og, bare god, alltid god heile tida … «.
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/demoni-og-mrk-magi-fra-de-som.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/terror-og-religion-politikk-eller.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/karismatikere-dokumentforfalsking-er.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/inger-igjen-beklager-ber-intenst.html
Det fins her altså intet ondt, i oss, mellom oss, blant oss:
Det er det store ønsket og grunnleggende, bak og foran alt, det store Amen (for
oss), men også kanskje den største illusjon, den farligste tanker av alle
tanker (jfr begrepet hovmod!). Det gode, derimot, det er inni oss, gjenfødte.
Ubetinget. Vi skal rykkes opp, sies det, og her tviles det ikke …
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
Men så det jo også tenkes av forfatterne bak ordene og sangerne, og publikum som aktiv og stor-troende eller stort-troende mottaker (ovenfor, om Gud som god), vil si, at jo, det kan tenkes at Gud har noe med det onde å gjøre, til og med i «vår midte». At, jo, Gud kan bruke alt ondt til gode … etc. Og j: Hvorfor ikke, - holde «det onde» skult, bort, på lengst mulig avstand? Hvorfor plage folk med tenker, følelse, emoveringer og holdninger rundt det onde, når Skaperverket jo er så såre godt?
Og de har rett, så langt det rekker, selvsagt. Men å utestenge
noen fordi man skulle mene at det er av det onde å snakke og tenke noe om det
Onde, og forsøke å få et rasjonelt svar på alle spørsmålene, den blir for drøy,
og dette må det advares mot, akkurat som vi må advare mot å «droppe» synden i
det hele tatt, slik mange karismatikere ser ut til å ha en (nødvendig, etter
deres lære og teologi) tilbøyelighet til i dag.
Her legger jeg nå ut noen «biter» av Aquinas, biter
som ikke engang til sammen og sammensatt til et systematisk hele, kan yte
Aquinas full rettferdighet, men noe er det, noe viktig, uten at jeg skal
forsøke å fortelle hvor dypt og elegant, ja, genialt, for så vidt dette er, og
hvor mye man kan lese gjennom linjene, for å få et sterkt og fullt inntrykk,
slik at man virkelig kan lære noe av det. Som nevnt, var det mange «den gang»
tok avstand, med avsky, og ville støte filosofene ut fra «det gode selskap»,
dvs Kirken selv.
Det kan, som i et kuriosum, være vel verdt å nevne at Aquinas
både var av keiser- og normannerslekt (dvs fra Skandinavia eller Norge, helt
ned til Sicilia, som de erobret, eller fravristet muslimen, for å si det litt
provoserende).
Stupor mundi og Aquinas:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bade-julegater-og-ramadangater-for-ever.html
Se om kongehuset, og tenk på normannerne:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/godt-nytt-ar-ja-det-har-gratt-seg-til.html
So watch out:
Aquinas med egne ord, utdrag hentet fra en liten, men
like vel imponerende bok som vel nok, beklagelig vis, er totalt glemt og
forsømt i dag, Thomas Aquinas, Orden og Mysterium,
utgitt på Dreyer i 1964, oversatt fra latin av Vegard Skånland:
Jeg må bare si, dette er et imponerende utvalg fra Aquinas.
Alle som har tatt seg en titt inn på et større bibliotek i Europa i dag, og
finner Aquinas samlede, i dag, vil stusse over hvor stort omfanget fra Aquinas
er, hvor stor produksjonen hans var, ja, nesten helt uoverkommelig, i dagens
impulsivitet og overflatiskggjørende og ufrelsende travelhet.
Så her er «bitene», som er mye mer enn bare bitene, etter
utvalg av Joseph Piper, i ovennevnte bok. Hver setning, hver tese, hver mening
er et lite eller stort univers for seg, et univers som så å si transcenderer
universet selv (!) :
Alt som i syndens gjerning er av væren og av handling, kan
føres tilbake til Gud som den første årsak, men det som finnes der av
misdannelse, har den frie vilje som årsak, like dan som det som i en haltende
gange er gange, her bevegelseskraften som den første årsak, mens det som der er
skjevhet, er forårsaket av benenes misdannelse.
Det er intet i veien for at Gud medvirker i
ekteksapsbryteres naturlig handling. For det er nemlig ikke disses natur som er
ond, men deres vilje. Handlingen, som jo skjer på grunn av deres sædkraft,
kommer av deres natur og ikke av deres vilje, og det er derfor intet i veien
for at Gud medvirker i denne handling ved å skjenke den den høyeste
fullkommenhet.
Hos de onde ånder fornemmer man så vel deres natur som er av
Gud, som deres hellige skyld, som ikke er av Gud. Man kan derfor ikke
antagelesesløst medgi at Gud er i de onde ånder, men må legge til: bare i den
grad de virkelig er til. For man må unntagelesesløst hevde at Gud er i de
virkelige ting, med hvilket menes den ikke vanskapte natur.
I den grad de har del av væren, er onde gjerninger gode av Gud. Det onde består helt og heldent av ikke-væren. Ingen væren er ond i seg selv. Det onde har ikke noe væren.
Det gode og det sanne og det værende er det samme med hensyn
til sak, men er forskjellige for tanken. Hver skapning har så megen del i det
gode som det har del i væren. Alt som er – uten hensyn til på hvilken måte det
er – er godt i den grad det er værende. S 48 f
Slik som det med ordet «god» menes fullkommenhet, menes med
ordet «ondet» intet annet enn mangel på fullkommenhet. En eneste mangel er nok
til at noe skal være ondet. Men for at noe skal være godt, kreves det ikke bare
ett enkelt gode, men den fullstendige godhet. Enhver ting er fullkommen i den
grad den virkelig er, men ufullkommen i den grad den bare er mulighet og savner
virkelighet. Det som alt og alle higer etter, er det gode, som filosofen
Aristoteles så utmerket først har uttrykt det. Og det higer etter å virkelig
være, hver på sin måte. Dette fremgår av at all alle av natur kjemper mot
forgjengeligheten. Det å virkelig være utgjør altså begrepet «det gode». S 50.
Enhver ting higer av natur etter enhet så vel som godhet. Det fins ingen higen uten at den er rettet mot det gode. Ingen kan strebe etter det onde for dets egen skyld.
Det er umulig at noe ondt kan etterstrebes som sådant – hverken med naturlig eller med sanselig eller med åndelig begjær, hvilket er vilje. Selv om det som viljen trakter etter ved synd, er ondt og mot den fornuftige natur, så oppfattes det dog som noe godt og som overensstemmelse med naturen. S 51.
Man kan ikke elske det onde uten at man tillegger det det godes egenskap, det vil si at det i en bestemt situasjon er et gode eller bli oppfattet som et gode.
Hat vil aldri kunne seire over kjærlighet unntagen på grunn av en enda større kjærlighet.
Man skal ikke dømme om tingene etter onde menneskers anskuelse, men følge gode menneskers ening, slik som man heller ikke skal dømme om smak på grunnlag av det som den syke mener, men høre etter den friskes mening … og derfor skal man ikke anse straff som det større onde, fordi onde mennesker frykter den mest …
Det onde må man sky på alle vis, og derfor må man heller ikke gjøre noe ondt for at det skal komme noe godt ut av det. Og det gode skal man ikke gjøre på en hvilken som helst måte. Derfor kan det stundom hende at man må gjøre noe godt for derved å unngå store onder.
Som det gode av natur er før det onde, som jo er tap av det gode, slik er også de sjelelige følelser hvis gjenstand er det god, av natur før dem hvis gjenstand er det det onde, og de siste springer derfor ut av de første. Derfor er hat og sorg forårsaket av kjærlighet, lengsel og lyst.
Det onde forårsakes ikke av noe – unntagen av det gode. S 53.
Det gode kan opptre renere enn det onde, for det finnes godt som ikke er blandet med ondt, men det finnes intet ondt som ikke er blandet med noe godt.
Selv om det onde alltid tærer på det gode, så vil det aldri
kunne helt tilintetgjøre det. Og fordi det derfor alltid er noe godt tilbake,
så kan det ikke eksistere som helt og fullkomment ondt.
Det finnes i verden intet som er helt og holdent ondt.
I hver eneste syndig handling forblir det noe godt.
Intet kan i den grad ondet at det ikke har et skinn av noe godt, og på grunn av dette formår det å vekke lyst.
Det er umulig at naturens godhet helt kan oppheves av synden.
Det er ikke umulig at det gode kan vende noe ondt til godt, men det er umulig at det kan vende noe ondt til godt, men det er umulig at det kan vende noe til ondt.
Dersom det onde ble helt utelukket fra virkeligheten, så ville det føre med seg at også meget godt forsvant. Det er derfor intet anliggende for det guddommelige forsyn å ganske utelukke det onde fra virkeligheten, med å ordne alt ondt som forekommer, henimot noe godt. Meget godt ville forsvinne hva Gud ikke tillot at det fantes noe ondt.
Dersom Gud fjernet fra verden alt som gir menneskene
leilighet til å å synde, så ville verden være ufullkommen. … dens skjønnhet
springer nemlig ut av den velordnede forening av godt og ondet, idet det onde
oppstår på grunn av det godes opphør, mens det styrende forsyn alikevel lar det
komme noe godt ut av det, likesom også pausene bidrar til å gjøre sangen vakker
… s 54 f
… menneskets største lykke består i den hele verdens orden avtegner seg i dets sjel (fef. Til andre filosofer).
Mennesket lengter etter å erkjenne noe som er alt og fullkomment.
Menneskets lykksalighet består i å erkjenne Gud og slett ikke i erkjennelsen av det som er skapt. Ingen blir derfor mer lykkelig på grunn av erkjennelse av de skapte ting, men bre ved å erkjenne Gud. Ikke desto mindre hører også erkjennelse av skapningen med til sjelens naturlige fullkommenhet.
… menneskets høyeste mål, … bestå i å skue Gud, fordi: … Hvad ser ikke de som ser ham som ser alt?
Fordi mennesket har forstand og sanser og legemskraft, så har det guddommelige forsyn ordnet disse innbyrdes i mennesket i overensstemmelse med den orden som finnes i universet.
Viljen er ifølge sin natur god og derfor er dens naturlige
handling alltid god, og med viljens naturlige handling mener jeg at mennesket
av natur søker lykke: væren, livet og lykksaligheten. Men når vi taler om det
moralsk gode, da er viljen i seg selv hverken god eller ond, men den befinner
seg i en tilstand av mulighet til godt eller ondt. S 72.
Hvis mennesket unnlater å gjøre hva det makter, men venter
på Guds hjelp, så synes det å friste Gud.
Nåden ødelegger ikke naturen, men forutsetter og fullkommengjør den, s 126
… det har mottatt alle nådegaver, så trenger mennesket ennu hjelp fra det guddommelige forsyn, som råder over de ytre forhold, s 243.
https://www.document.no/2023/11/26/gud-kan-ikke-overse-ondskapen-slik-samtiden-og-islam-gjor/
Gud kan ikke overse ondskapen, slik samtiden og islam
gjør? (Av Kjell Skartveit):
… Vi bør … legge merke til hvor overrasket de blir, de som
Jesus sier gjorde gode gjerninger. De har ikke vært klar over dem, noe som
kjennetegner de som elsker Gud. De lar hans kjærlighet flyte over alle de
møter. De søker ikke å gjøre gode gjerninger for gjerningenes egen skyld, de er
der som en naturlig del av deres liv. De elsker Gud fordi han elsket dem først.
Vi lever i en tid hvor det ikke er så populært å dømme. Kristne som våger å bedømme en handling, får ofte høre at de fordømmer, det vil si at de dømmer de ansvarlige til evig straff, som på dommens dag.
… Og uten dommens dag ville synden blitt med oss inn i evigheten, hvilket fører oss nærmere islam enn vi liker å tenke på. Men i motsetning til islam er synd og ondskap et problem for kristendommens Gud.
Da er det noen som hevder at en allmektig Gud bør kunne
overse våre synder, ja, velge å se på dem som gode. Dette er ideer som troende
har diskutert siden middelalderen.
Den store filosofen og teologen Thomas Aquinas
(1225–1274) pekte på at Gud påbyr det som er godt fordi han er god. Den skotske
filosofen Duns Scotus (ca. 1266–1308) mente derimot at en handling fra Gud var
god fordi han ønsket det, han oppfattet Aquinas’ lære som en begrensning av
Guds allmakt.
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html
Duns Scotus, (1265-1308), mener at det som gjør Gud forskjellig fra de skapte ting ikke er en forskjellig måte å være på, men at det er Guds vilje det kommer an på. Gud er ikke bundet av noen årsak: Det gode er godt fordi Gud vil det, ikke fordi Gud innser at det skapte er godt, slik Thomas hevdet.
Ikke lett å komme forbi, først om okkasjonalismen i islam:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/sosialkonomiske-teser-om-godhet.html
Se for alle del også disse:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/religion-noen-spennende-definisjoner.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religion-flere-spennende-definisjoner.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/hvem-vil-at-du-skal-lide-mer-ved-endre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/kirken-var-tradisjon-faktisk-har-gjort.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/livsviktig-kamp-for-livstruet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Synden skal ifølge nokså vanlig kristen teologi ikke
forstås som noe som forderver og ødelegger den skapte natur. Nåden opphever
eller ødelegger ikke naturen, sier Tomas Aquinas, …
(Fra bloggen her, inkl sitater far Copeland, og flere sitater fra karismatikere):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Skarstein videre: C.S. Lewis drøfter spørsmålet i boka «Om salmene», og skriver at:
På 1700-tallet var det noen forferdelige teologer som
mente at «Gud ikke befalte visse ting fordi de er rette, men at visse ting er
rette fordi Gud befalte dem». For å gjøre sitt ståsted uttrykkelig klart, sa en
av dem til og med at selv om Gud har befalt oss å elske å ære hverandre, kunne
han like gjerne ha befalt oss å hate ham og hverandre – og da ville hat vært
rett.
C.S. Lewis mener at et slikt gudsbilde gjør Gud om til en
tyrann, og vi ser tydelig sporene av islam i en slik etikk og teologi. Guds
allmakt gir ham ikke mulighet til å endre sin natur, og hans lover kan derfor
ikke endres. Han er hellig, og i sin hellighet har han skapt oss med fri vilje.
Allahs allmakt fører derimot til at han kan gjøre alt, selv om det strider mot
fornuften, noe pave Benedikt XVI indirekte drøftet i sin berømte tale
i Regensburg.
… I en postmoderne tid er det vanskelig å si til mennesker
at de lever i strid med Guds vilje. Selvets rett til å definere sin egen
identitet og sine egne moralske standarder, det vil si overprøve Gud, er blitt
vår nye avgud. Det er som en hellig Gud er blitt et problem. …
Som kristne er vi kalt til å elske våre fiender, men det betyr ikke at vi skal la være å straffe dem. Læren om dom skal ikke gjøre oss handlingslammet. Vi skal straffe oss selv ved å melde oss for politiet dersom vi begår en kriminell handling. … skal vi gjøre vårt ytterste for å forsvare mennesker mot fiender som vil skade eller drepe dem. Ja, ettersom ingen forstår verdien bedre av et menneske enn jøder og kristne, skal ingen være mer intens i sitt forsvar av det, enn oss.
… Gud har invitert alle, også våre fiender, men de må legge
ned sine våpen før det er for sent. Den ene røveren på korset ble frelst, den
andre ikke.
Og, denne, for mange befriende: Se om hva Aquinas sier om bønn og forsyn:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/inger-igjen-beklager-ber-intenst.html
Fra linken over: St. Thomas av Aquinas:
Overflatisk sett, sier Thomas, at det ikke er riktig å be på følgende premisser:
Når man tror at bønn er nødvendig for å informere om hva vi ber om (for Far vet om dette allerede før vi ber, Matt 6. 32).
Bønnen(e) er en oppfordring om at den vi ber til skal forandre mening, slik at denne nå gir oss det vi ber om. (For Guds sinn kan ikke forandres eller bøyes).
Det er mer generøst å gi noen noe uten å bli bedt om det på forhånd enn å vente til vedkommende ber om det. Men Gud er ekstremt generøs, så det sømmer seg ikke å be Gud om «mer».
Aquinas sier mot dette at vi ikke forsøker å be Gud å bli informert om det vi ber om. Vi bare erkjenner våre behov og det faktum at Gud kan hjelpe oss. Bønner skal ikke betraktes dithen at vi ber Gud om «skifte mening». Vi bare ber om at Han gir oss det Han har planlagt å gi oss. Våre bønners hensikt er ikke å forandre Guds plan. Hensikten med bønnene er å bekrefte det Gud allerede har planlagt for oss.
Aquinas ser at Gud gir mye uten at han blir bedt om å gi det, men han mener også Gud ønsker å gi oss det vi ber Ham om, slik at vi kan stole på at vi kan komme til Ham og erkjenne Ham som kilden til alt godt. Han gir oss mye ut fra ren raushet. Gud ser at det er til fordel for oss å bli gitt en viss tiltro til Ham … bønn er et middel folk kan bruke til å forholde seg til Gud på som en venn, for venner tilfredsstiller hverandres behov og slik at de kan uttrykke sine behov overfor hverandre.
Slik kan også Gud uttrykke sin raushet angående visse ting som blir begjært av folket.
Men hvis Guds vilje er uforanderlig, kan det hevdes, så er bønner unødvendige, pga forsynet – hvilket er dumt å hevde, mener Aquinas, for det er som å si at vi ikke skal gå for å komme frem til et sted, eller at vi ikke skal spise for at vi skal bli fødd .., for dette er jo absurd.
Aquinas peker på det faktum at Gud eksisterer på en uforanderlig måte og at Han arbeider i alt, … at dette ikke betyr at bønner ikke kan utrette noe, ut fra Guds vilje. Hvis vi ikke ber om noe, kan intet av det som skjer betraktes som et svar på våre bønner. Men, sier Aquinas, hvis jeg ber om noe og dette skjer, kan dette sies å være et bønnesvar. Han sier at selv om Gud ikke kan påvirkes til å gjøre noe han ikke har villet helt fra evigheten av, så kan like vel Gud ha villet nettopp fra evighet av at noe skal skje i samsvar med mine bønner og at dette er et svar på våre bønner. (Kort og fritt etter Aquinas av Brian Davies, 2003, s 213 f).
Kommentar: Se mine kommentarer i innledning før Ingers
messing over. Mye mer kunne ha vært sagt om den gang og nå. Men jeg går ut fra
at en eventuell leser av dette for lengst har forstått hele fylden i det jeg
forsøker å si.
Her:
Kommentar: Det en kalvinist kan si om Gud og synden minner litt om det Stalin antakelig mente om seg selv og kommunismen: Det gode vil vise seg i ondskap … og jo mer desto bedre …
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html).
Kommer det onde fra Allah selv?
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html (forsker Glazer m fl).
https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/abb-og-vare-spekulasjoner-i-det-onde.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/06/oljefondet-er-et-muslimsk-ideal.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/12/om-keiser-trajan-oljefondet-vart-og.html
Man får lyst til å sitere karismatiske og lystige predikant Jan Hanvold i dette dystre perspektivet:
Kom deg opp av godstolen, kjære venn, så blir det gjort til tronstolen, her, halleluja, her er vi ikke manisk depressive, eller ned i kjelleren, her er vi oppstemte, skjønner du, halleluja, he he, for det at vi har bestemt oss for det, at motløshet må gå i Jesu navn, så strekk deg nå, mot himmelen, og si: Takk Herre, for alle Guds løfter, som jeg har fått del i, og jeg drar dem ned nå, i tro på deg Herre, halleluja, hos Deg er det ikke noe skiftende skygge, nei, det er bare klar himmel, takk Herre at du tar meg ut av tåka nå, aaamen, he he, legg hånda på hodet ditt og Din Ånd og si, Herre, jeg blir forvandla i dag, ved at sinnet mitt blir fornyet, så jeg kan vite hva som er din vilje, det gode, velbehagelige og fullkomne. Herre, hellige meg i sannheten, Ditt ord er sannhet, takk Herre for vannbadet i Ordet, det forvandler meg, så jeg blir forandret, takk Herre at jeg er hva ditt ord sier at jeg er, jeg har hva ditt ord sier at jeg er, hva det sier jeg har, og jeg kan gjøre hva ditt ord sier hva jeg kan gjøre, amen, takk og lov, priset være herrens navn …
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/krisemarximering-i-sinnataggenes.html
Et eksempel på en uhyre naiv og «phony» pastor, spesielt når det kommer til Allah og Koranen:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/torp-konge-over-middelmadighetenes.html
Et annet eksempel, på en kristen redaktør som sprer perverse tanker og meninger, etter min mening:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/terror-og-religion-politikk-eller.html
Vil vi skal få mer lidelse (at vi skal be om mer lidelse i Fader Vår):
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html
Se også: ”Vi mangler en felles mytologi … ”sier Sansal. Se f eks denne:
http://neitilislam.blogspot.com/2017/10/med-korset-hyt-hevet-fra-st-med-lav-rst.html
Jeg vil selv si at vi mangler trosforstand, en forstand som forutsetter tro på Gud, forutsetter at Gud virkelig eksisterer, og som virkelig er en virkelig og sann Gud. om det store Amen og om om bla Kelso (Celsus) og DnK i dag
Den verdikonservative Scruton, som døde for bare noen få år siden, om bl a Aquinas:
Thomas Aquinas, who devoted some two million words to spelling out, in the Summa Theologica, the nature of the world, God’s purpose in creating it and our fate in traversing it, ended his short life (short by our standards, at least) in a state of ecstasy, declaring that all that he had written was of no significance beside the beatific vision that he had been granted, and in the face of which words fail. His was perhaps the most striking example of a philosopher who comes to believe that the real meaning of the world is ineffable. Having got to this point, Aquinas obeyed the injunction of Wittgenstein, whose Tractatus Logico-Philosophicus concludes with the proposition: “that whereof we cannot speak we must consign to silence.”
https://catholiceducation.org/en/religion-and-philosophy/effing-the-ineffable.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar