Please, følg denne tankegangen og forstå – kanskje – litt mer:
Augustin: Frykt (redsel) og lykksalighet (lykke)
utelukker hverandre. De kan ikke eksistere begge på en og samme gang – og på
samme måte, sammen, kan vi legge til.
Augustin kom frem til at fullkommen (perfekt) lykke bare er
mulig der personen er permanent forent med Gud, (eller i Gud).
Augustin: Sjelens udødelighet begrunnes i et universelt
begjær for lykke, et begjær (appetitt) som ikke kan tilfredsstilles (oppfylles)
i dette livet. Lykke er imidlertid «til stede» i håp. Oppfyllelsen av dette
håpet baseres på Kristi løfter om en evig fred hvor menneskets ånd nyter «the
vision og God», dette å skue Gud i all sin fylde. Gud vil gi evig lykke til
sjeler som blir forent med deres kropper. s 29.
Mennesket er sårbart i møte med allslags forandringer og denne sårbarheten er uforenlig med det fullkomment lykkelige livet som i seg selv da blir fritt fra enhver frykt (eller enhver lidelse og trengsel). (Noen vil si at jo, lykke er mulig allerede i denne verden og i dette at vi kommer eller «som vi er». De som lever dydig eller i dygd, kan virkelig være lykkelige eller salige, påstås det).
Augustin mente at evighet er det vesentlige trekk ved dette
å være lykkelig. Ikke bare «god», altså, men evig … s 31 i Mary T. Clark,
Augustine, 1994.
Vi anklages i dag i stadig større grad for være islamofobiske eller at vi lider av islamofobi, og at vi skal behandles deretter.
Sterke krefter står bak en slik manisk vedvarende og utrettelige
«kampanje», og denne kampanjen iverksettes gladelig, med stor iver og overbevisning
av ikke-muslimske krefter, også organisert fra "øverste hold", idet disse forsøker å overbevise folk flest om at
islamkrikere lider ikke bare av frykt, men i tillegg «irrasjonell frykt». (En denigrerende term som er ment å skade, blamere og allienere).
Disse vil undergrave demokratiet. Veldig mange muslimer går
ikke med på dette; de forstår ikke at islam ikke kan kritiseres; de tror bl a at
det ikke vil nytte å kritisere islam (med tanke på å øke rettferdigheten og
fordelingen av godene) her i verden). De vet at kritikk ikke biter på Allah; at
Allah umulig hverken kan la seg imponere, forandre, svekke eller avskrekke av
islamkritkk.
Like vel vil de ikke-islamske kreftene sykeliggjøre alle som
kunne få for seg at, både i tanker, ord og gjerning, - og følelser og emosjoner -,
de skal leve i frykt for konsekvensene, konsekvenser som de ikke-muslimske kreftene
tror de muslimske kreften vil la falle ned over hodene på islamkritikerne.
De håper at islam skal straffe islamkritikk og islamkritikere mer enn hva det de ikke-muslimske kreftene kan få iverksatt. De ikke-muslimske kreftene vil derfor at islamkritikere skal leve i frykt, ja, vedvarende frykt. Islamkritikere skal skamme seg og de skal omskoleres til å tro, føle, tenke og erkjenne at de er «slemmere» eller ugrunnet overlegne og derfor imperialistisk eller kapitalistisk, noe de som ikke kritiserer islam ikke er (fordi de jo er så gode og korrekte, eller rettfølende og rettfølende, (noe de tror gir dem rett til spesielle privilegier, både legalt, politisk og mentalt). De er ofte ateister, som gjerne kaller seg kristne:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html
De som kritiserer islamkritikere, vil at vi (dvs de, i deres
øyne) skal leve i frykt, de vil ikke at vi ikke skal leve i frykt. De vil ikke
at islamkrikere skal slippe frykten. De vil at islamkritikere skal frykte mer
og derfor bli stadig mer ulykkelige, eller lenger og lenger unna saligheten.
Hva innebærer dette? Jo, at islamkrikere ikke skal skal (ha
lov til å) være lykkelige, men at de skal lide, og være ulykkelige og leve i
frykt eller redsel, og under press eller utpressing, altså i det motsatte av dette å være lykkelige.
De ikke-muslimer som går løs på saklige islamkritikere som
ikke er muslimer, vil frata de saklige islamkritikere selve menneskeverdet og
de demokratiske rettigheter de har, ifølge de vestlige fundamentene og demokratiene.
De vil undergrave mennesket sitt «adelsmerke», (merket på den høyeste dygd), og
den tro at mennesket er skapt i Guds bilde og til Guds likhet. De setter seg
opp som dydige og mer fromme eller dyktige enn islamkrikerne. De vil frata
islamkritikerene håp, tro og kjærlighet, samt (den kristne) Guds nåde. Samtidig
opphøyer de Allah, en gud som ikke er Hellig og som ikke kan skjenke «den kristne»
nåde, gitt «gratis» av Guds Sønn.
De vil at kristentroende skal leve i frykt. Og noen kristne (i høy posisjon) mener – paradoksalt nok, og absurd nok, - at kristne ikke skal frykte, dvs at de kristentroende ikke skal kritisere islam. Ved å forby kritikk, fremmer de frykt, men dette går ikke opp for dem. De vil heller øke frykten. Og angsten.
Også disse kristne vil at kristne som kritiserer islam skal
leve under frykt, i frykten, ja, nærmest for å kunne få frykte og lide mer.
Bibelen sier at vi ikke skal frykte. Ikke-muslimene – slik vi
definerer dem her - vil nå ha det til at vi ikke bare skal frykte, men at vi skal lide
av fobi, normativt, og ikke bare deskriptivt, og at vi bare skal lide mer og frykte mer av
det som vi antas å lide av og frykte og ha redsel for.
De ønsker og vil med andre ord at vi skal frykte, og gjør
mye for at dette skal skje mest mulig pinefullt, eller skammelig, ut fra visse fundamentale
tankefeil de gjør og som de ikke øsker å korrigere, de lider faktisk frivillig
og med åpne øyne av logiske brister, i sin mentale konstitusjon, (i den grad den
fins), premisser som da med nødvendighet vil falle tilbake på dem selv; kall
det gjerne «som en bumerang», til alles verste. Til de blir oppslukt og
dekonstruert eller rasert og ødelagt av nettopp den frykt, som de selv kaster.
Bare kristentroen kan redde fra slike farlige, grove og
brutale forestillinger, falske håp og onde emoveringer eller holdninger
(som de «holdner»).
Når kristne vil at kristne skal frykte, dvs lide, (for formalt å snu tingen på hodet), - dvs arbeider de i realiteten på sin egen ulykke eller ufrelse, eller, ja, uhelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/statsrad-hies-tale.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/sadismen-og-barnelikene-i-middelhavet.html
Det de gjør, er å projisere sin egen (ubevisste, men like vel substansielle) frykt over på (spesielt) kristne islamkritikere. De utholder ikke å leve med den egne frykten, (som ikke er kristen). De vil at andre skal lide av det samme som dem selv, og frykte det samme som dem selv, hvilket er ukristelig. De vil at frykten skal etablere seg eller manifistere seg kronisk, og som en substans, og da stadig mer og mer selvforsterkende hos islamkritikerne, helt inn i deres hjerter, deres sjel, (som de ikke tror på).
Slik tror de at de kan unngå frykten eller beseire den. De kjemper imidlertid med uredelige midler, fordi de er falske både mot seg selv og andre. De er hypermagikere, de vil øke andres frykt ved å kvitte seg egne svakheter, frykter, og fobier, og behov for å rage litt høyere og bli mer verdt, spesielt i egne øyne. De tror gjerne allerede fra før at de er veldig VIP.
Så irrasjonelle og farlige er de. Ja, så til de grader at vi
ikke våger å se det, engang. Fordi det er for skremmende, og fremmed for oss, å
la oss underkaste oss. (I seg selv en god ting, men som nå misbrukes ved at vi
lar frykten og det skremmende og fremmede overvelde oss til taushet, ut fra
psykopatenes inderlige ønsker og behov, for å tilrane seg, via magi, en høyere
verdi, både i egne og andres øyne.
Tenk over det. Kristentroen har ikke gode vekstvilkår i
Vesten i dag. Kristne spiser - i skadefryd - sine brødre og kaster dem i hundene. Deres frykt
er demonisk, ja, Djevelsk, og ikke fobisk, fordi frykten har blendet dem og
gjort dem blinde.
Før vi går videre: Legges enda større krav og oppofrelser (til frelse) på dagens karismatikere enn på (would be) kristne i Middelalderen, stikk motsatt av hva mange tror: https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/hanvold-nietzsche-og-maslow-m-fl-en-nr.html
Fra posteringen og linken over:
Gratia increata, den uskapte nåde er Guds evige kjærlighetsvilje. Gratia creata er den gitte, skapte og meddelte eller inngytte nåde som er forutsetning for mennesket frelse. Denne virker rettferdiggjørelsen og de gode gjerningene. Gratia creata innbefatter alt det som Gud skjenker for intet. Til sammen utgjør dette Gratia gratis data som er den ufortjente- for ingenting skjenkede - nåde. Denne er så en forutsetning for mottakelsen den høyere nåde, dvs. en spirende fides informis, en forberedende anger som skjer bla på grunn av frykt for straff, atritio, og timor servilis, en mildere for form for frykt og et ubestemt håp, spes informis, hvorunder faller vocatio, kallet via ordet eller forkynnelsen. Evangelier blir nova lex, en kraft som også i seg selv skjenkes til utførelse av det som kreves, men kraften skjenkes (først og fremst) gjennom sakramentene.
Gratia gratis data henføres til alt det et menneske kan gjøre selv for å forberede seg på nådens mottakelse, fascere quod in se est. (Thomas Aquinas: Mennesket kan ikke av egne krefter forberede seg for den første nådes gave, prima gratia. Fascere quod in se est bortfaller, bare gjennom praeparatio ad gratiam kan nåden fås, med nådens bistand, auxiliun gratie og gratia praeparans, men dette har ingen fortjenstekarakter og leder ikke til frelse fordi rettferdiggjørelsen er et helt og holdent overnaturlig verk som bar fås ved å inngjytes. Det kan skje i et øyeblikk: gratia operans; justificatio. (St. Augustin tenker nåden som helbredelse av menneskets skadede natur.) Tro og anger på dette stadium kan ikke rettferdiggjøre mennesket, men de gir en rimelighetsfortjeneste, meritum de congruo, noe Gud belønner er at Gud gir den egentlige nåden, gratia gratum fasciens, en nåde som utvisker skylden samtidig som den tilfører menneskenaturen en høyere utrustning som er forutsetningen for å prestere de gode gjerningene som kan gi fullverdig fortjeneste, meritum de condigno.
Denne nåden er en inngytt habitus og et donum habituale. Den gis ved sakramentene. Habitusen løfter mennesket til et høyere plan, altior natura, hvor mennesket gjenopprettes med donum superadditum, tilstanden før syndefallet. Dette muliggjør en fullverdig tro, fides infusa og en ufryktsom anger i kjærlighet til Gud, contritio; timor filialis. Livet i denne viljesretning belønnes det evige livet i herliggjørelsen, gratia glorificans.
Nådens gave betraktes som nødvendig og som et tillegg til den naturlige utrusning for å bli i stand til å nå den salige gudsbeskuelse. Nåden er en indre kraft som skjenker de overnaturlige dygdene. Når nåden samarbeider med menneskets naturlige krefter, betinger dette fortjeneste, merita. Fortjenesten sikrer ikke rettferdiggjørelsen, men bistår mennesket i å beholde nåden som det trenger for å nå saligheten, beatitudo. Man kan snakke om en delvis belønning for de opparbeide fortjenester.
Alle sakramentene bærer nåden som springer ut av Kristi stedfortredende lidelse. Thomas utvikler læren om sakramentene som causae instrumentalis for nådens meddelelse eller "årsaken" til den og man får: ex opere operato. (Over: Kortfattet sammendrag fra Trons Mønster av Hægglund).
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/hanvold-vil-ha-militante-kristne-det-er.html
Den katolske doktor, Thomas Aquinas om tro, sitert i Geislers bok om Aquinas, s 62 ff:
Tro defineres da som en sinnets vane – habit – og hvor det evige livet begynner i oss og som får sinnet til å istemme – assent – til ting som ikke er for hånden, (eller synlige). Tro skiller seg fra viten – science – idet troens objekt ikke kan sees. Tro skiller seg også fra tvil, mistanke eller mening – opinion – idet det foreligger bevis – evidence – som støtter den.
Aquinas siterer velvillig Augustin: «tro er en dygd som medfører at ting man ikke ser blir trodd … å tro er en mental handling hvor man istemmer til den guddommelige sannhet i kraft av den viljesbefaling som drives frem av Gud gjennom nåde; i denne prosessen står handlingen under kontroll av den frie vilje og retter seg mot Gud. Troshandlingen er derfor fortjenestelsfull, dvs at man blir belønnet for å tro på det man ikke ser. Det er ingenting fortjenestelsfullt i dette å tro på det som sees, siden troen ikke er involvert. «Filosofene» tvinges til å istemme på grunnlag av tilstrekkelige bevis. Slik er istemmelsen ikke fortjenestelsfull».
Troen er en mental handling inkludert i viljen. … «Vi har konkludert med at tro er en bevisst handling under innflytelsen av en vilje som styrer den mot istemmelsen; troen utledes dermed både av bevisstheten – the mind – og viljen, og hver av dem, slik vi har vist, kan ut fra sin natur perfeksjoneres ved å trene den opp (til å bli en vane). Dersom en troshandling skal være ubetinget god, må derfor vanen være til stede i både bevisstheten og viljen. Vi kan med andre ord ikke bli frelst hvis vi ikke er villig til å gjøre noe med troen. Frelsende tro vil produsere gode gjerninger.
Tro er fortjenestelsfull fordi den impliserer viljen til å tro. Den er avhengig av viljen i tråd med selve dens natur. …
Selv om Aquinas ikke egentlig skiller troen fra fornuften, så skjelner han mellom dem fomalt. Vi kan ikke både kjenne – vite – og tro samme ting på en og samme gang. … Det er umulig å ha tro og «vitenskapelig viten» om den samme tingen.
Troen objekt står over sansene og «forstanden». Troens objekt er det som er fraværende fra vår forstand (understanding). Som Augustin sa: Vi tror det som er fraværende, men vi ser det som er foreliggende. Så vi kan ikke bevise og tro (på) den samme tingen. … En og samme person kan ikke både ha tro og bevis for det ene og samme objekt.
Frykten for at det motsatte skulle være sant, gjelder ikke i trossaker. For troen bringer med seg en større forvissning (certitude) enn det fornuften bringer med seg.
Den viten eller kunnskap troen innebærer, forutsetter naturlig kunnskap, på samme måten som nåden forutsetter naturen. Troen er avhengig av viljen og forstanden (understanding). … Og siden kjærligheten innebærer perfeksjoneringen – eller bedre: fullkommengjørelsen – av viljen, så er troen formet og fullkommengjort med kjærligheten. Ikke bare er kjærligheten nødvendig for å fullkommengjøre (foredle, utfylle, rense?) troen, men nåden er nødvendig for at troen skal kunne produseres. «Nåden er den første – dvs lengst «unna»- fullkommengjøringen av dygdene, men kjærligheten - charity - er dens nærmeste fullkommengjøring.
… det var nødvendig at den urokkelige visshet og sannhet angående guddommelige ting skulle bli presentert menneskene via troens vei. … Sikkerhet når det gjelder guddommelige ting beror på tro.
… Skal mennesket kunne lære å kjenne sannheten, trenger mennesket guddommelig assistanse slik at sinnet kan blir beveget av Gud slik at det kan realisere seg selv (actualize). Mennesket trenger imidlertid ikke noe nytt lys, et lys som utfyller hans naturlige lys, for i sin alminnelighet å kunne lære seg sannheter å kjenne, men bare i visse tilfeller som transcenderer naturlig viten (eller kunnskap).
… Men menneskets intellekt kan ikke kjenne dypere realiteter med mindre det er perfeksjonert ved et sterkere lys, som f eks det lyset profetiene vitner om; og dette kalles nådens lys, i den grad det utfyller naturen.
… Aquinas tror ikke at synden har ødelagt vår rasjonelle evne, våre fornuftsevner, for da ville ikke mennesket lenger være i stand til å synde. … Mens fornuften ikke kan begripe troen, så er den innledningen til den (the preface to it).
… Hvis fornuften skulle være troens basis, ville ikke troen bero på et fritt valg fordi den da ville være en istemmelse forårsaket av bevisstheten eller sinnet (the mind).
Og denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Og disse:
Basert og utarbeidet ut fra Teologins Historia, 1956 og 1967, av B Hægglund:
Det ligger i intellektet en mulighet for å kjenne Gud som Det høyeste værende (eller vesen), som fundament for all virkelighet. Rett nok kan vi ikke fatte Guds absolutte vesen, som er uendelig opphøyd over de skapte ting. Men det fins også en forbindelse mellom det absolutte værende og skapningen i dette at begge er til.
Når intellektet oppfatter tingene i deres vesen, kan det også slutte at Gud på en tilsvarende måte eksisterer. Værendet (livet selv) kan på analogisk vis tilskrives både Gud og skapte ting, (analogia entis).
Via vår kunnskap om skapningen, kan vi altså nå frem til en viss kunnskap om Gud. Thomas fremstille 5 veier frem til dette. … Gud er den første, ubevegelige beveger (actus purus), den første årsak, den absolutte nødvendighet, den absolutte fullkommenhet og den høyeste «intelligensen», (ens a se).
Thomas avviser tanken om en umiddelbart gitte, iboende, kunnskap om Gud. Denne gis mennesket gjennom åpenbaringen, ut fra Guds eget vitende og blir tilgjengelig gjennom nådens lys (per lumen gratiae), s 161
Den augustinske oppfatningen utgår fra en umiddelbar «opplysning». Mennesket har del i den guddommelige tenkningen og menneskets intellekt har derfor i seg selv evnen til å fremkalle innsikt. De ytre tingene er ikke direkte årsaker til vår kunnskap, de utgjør kun impulser som så gir mennesket evnen til å bygge eller formulere kunnskapen, (causae occasionalis). Denne teorien kalles illuminasjonsteorien. Den har stor betydning for troen. Den autentiske tro er gitt i en indre visshet, en inngytt eller inspirert tro, (fides inspirata). Denne står over alle autoriteter og gir en indre visshet om de guddommelige tingene.
Den aristoteliske kunnskapsteorien går derimot ut fra at det menneskelige subjektet opptar kunnskapen utenfra. Intellektet er i forhold til ytterverden passivt, (ingellectus possibiles), og kan oppta tingens former i seg, (species intelligibiles), og disse formene går så over til intellektet via sanseinntrykk. «Nihil est in intellectu quod non ante fuerat sensu».
Gud tenkes å stå i en umiddelbar relasjon til den ytre virkeligheten og at Han er virksom også i de timelige ordningene.
Sjelen er en «tabula rasa» som er i stand til å oppta disse inntrykkene og så bygge opp den begrepsmessige kunnskapen. I kunnskapststilegnelsen forenes «sjelen med de ting som den oppfatter. I denne viten blir intellektet og kunnskapen om tingen ett.
Sjelen er ifølge Thomas «quodammodo omnia», på sett og vis alt.
På analog måte oppfattes troen. Den er ikke så mye en indre opplysning som en kunnskap av samme slag som annen kunnskap, men dens objekt er et annet. Den omfatter ikke den empiriske sannheten, men den åpenbarte, noe som kommer mennesket til del gjennom autoritetene, mens den egentlig kommer fra Guds egen sannhet. Det er snakk om en overnaturlig kunnskap i motsetning til den naturlige.
I Augustinsk tradisjon regner man med at sjelen har et selvstendig vesen, i den andre tradisjonen fremstilles kropp og sjel som en enhet.
Fransiskansk tradisjon er volunaristisk, den
aritstoteliske retningen er intellektualistisk. Intellektet anse som den
viktigste faktoren og den påvirker vilje, så viljen vil det som oppfattes
gjennom intellektet oppfattes som et gode.
Fra Mary T. Clark, Augustine, 1994:
… Selvbevisstheten som følger handlinger er en habituell sannhetserfaring og kan skjelnes fra selv-tilstede-værelse, self precense er se nosse, kunnskap er se cogitere.
Har kunnskap et fortrinn fremfor ordene? Ord er tegn (signs), som engasjerer tanken. Som et tegn, peker ordet på en virkelighet utover seg selv. Ordet indikerer mer enn representerer. Ordenes underordning under tanken, gjenkjennes ved at hvis man ikke kjenner realitetene som et ord viser til, så fungerer det ikke som et tegn; det peker ikke mot noe utenfor seg selv. Augustin mener at ord kan «signify» eksterne objekter eller tanker og intensjoner. Han mener at sannheten av tanken må oppstå fra et deltakende lys som skinner i sinnet. … «Vi ser i det indre lyset det som i det indre kalles det indre menneske, som er Gud til behag … det indre sinn blir gitt kraft til å kjenne sannheten, fordi det er skapt i Guds bilde, i Ham som er sannhet, og dette deler så en viss naturlig samhørighet. Gud trekker seg aldri tilbake fra skaperverket. «Kristus er den indre læremester som gir alle mennesker adgang til sannheten. For vår illuminasjon er deltaker i Ordet, i det livet som er menneskets lys», til Adeodatus.
Augustin fremlegger som bevis for sannhet i form av a priori-argumenter, og Sønnen som Guds Ord kan kalles Guds skapende plan. Kilden til evige og objektive sannheten må imidlertid overskride det menneskelige sinn. Å erfare sannhet må være å erfare det evige værendet. Denne erfaringen illuminerer menneskets naturlige vurderingsevner og evnen til å forstå essenser, som også er en evig visdom som kan identifiseres med Gud. Denne visdommen er det fjerde steget i menneskets oppstigning i fullkommen væren, i livet og i kunnskapen (esse, vivere, intelligere). Denne visdommen er Det gode som etterstrebes av alle. Men sannheten er sinnets overordnede. Visdommen er det høyeste sannhet og er id ipsum, the Selfsame. Å være deltaker i visdommen tilsvarer dette å være i kontakt med det evige værendet/livet. Idéenes archetyper, former eller ideer for all virkelighet, har sin opprinnelse i Guds tanker eller sinn (mind). Her har sinnet tilgjengelighet via illuminasjonen. Illuminasjonen inngår i erfaringen av hva enn som er sant. Idéene er tilstede i et visst åndelig eller ikkesanselig (ikke-kroppslig) lys. Dette at vi ser noe som selvinnlysende, kan minne om det Augustin kaller illuminasjon. Idéverden skinner på en måte ned fra Guds idéer selv. S 17, ff
Et viktig aspekt i Augustins teologi blir elegant formulert av Carter Lindeberg, … i history of Christianity, 2006, s 43:
… He rejected Manicheism with its denigration of the material world, and he affirmed the goodness of creation because it is God’s creation. Hence love of the creation is not in itself sin if this love is rightly understood. He clarified this by making a distinction between enjoyment (frui) and use (uti). Frui is the love that «enjoyes» its obeject, whereas uti is the love that «uses» its object. (Forstå det rett!!).
Se videre:
Og videre:
Augustine's point
is not that if he imagines something in the present, it will happen. Rather, he
is contending that the future exists (for the finite human mind) only
insofar as it exists in the present imagination, expectation, or
intention.
What is Aristotle's theory of imagination?
He distinguishes
it from perception on a host of grounds, including: (i) imagination produces
images when there is no perception, as in dreams; (ii) imagination is
lacking in some lower animals, even though they have perception, which shows
that imagination and perception are not even co-extensive; and (iii) perception
...
What is the main theory of Augustine?
The Augustinian theodicy asserts that God created the world ex nihilo (out of nothing), but maintains that God did not create evil and is not responsible for its occurrence. Evil is not attributed existence in its own right, but is described as the privation of good – the corruption of God's good creation.
What does Plato say about imagination?
For Plato, the
imagination is primarily associated with the irrational (alogistos) part of the
soul in its dealing with the visible realm, especially with images (eikones),
shadows, and reflections (phantasmata).May 20, 2020.
What was Augustine's main idea?
According to
Augustine, the earth was brought into existence ex nihilo by a perfectly
good and just God, who created man. The earth is not eternal; the earth, as
well as time, has both a beginning and an end. Man, on the other hand, was
brought into existence to endure eternally.
What did Nietzsche think of Augustine?
In the fifth book
of The Gay Science, Nietzsche calls Augustine a 'maker of history', a title he
shares with no less than Socrates. The comment is left unexplained but likely
invites us to think of Augustine as one who shaped history by combining two
ways of life in such a way as to help give birth to a new human type.
What is the famous line of St. Augustine?
Faith is to believe what you do not see; the reward of
this faith is to see what you believe.
https://en.wikipedia.org/wiki/Active_imagination#
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar