"Sions vise" og "Idiotokratiet".

Før ww2 var det i sirkulasjon et falsk dokument – en protokoll, som det betegnes som - blant folk i alle samfunnslag som ble tatt for sannhet og som sådan skulle danne grunnlaget for en av verdenshistoriens verste forbrytelse, instituert fra toppen av og ned.

I dag verserer det et dokument eller en bok i Europa og verden for øvrig som man vet er autentisk, men som man ikke vil ta på alvor og som man bagatelliserer og tror er uten egentlig  verdi annet enn for noen få «dårer» som tror på det og føler seg inderlig forpliktet på det, body and mind, og da under trussel, i selve dokumentet, om å bli drept hvis man fornekter det og faller fra.

Ja, - tatt livet av, på lovlig måte. Vi kan gjerne snakke om Frimurerlosjen, vi kan gjerne være sultne på gåter, skjulte mønstre, konspirasjoner og revolusjonære manifester.

Dokumentet er en uforanderlig eller ubrytelig konstitusjon og noe helt annet enn det første dokumentet, altså Sions vise protokoller. Det første dokuments vesen er nemlig slik at det ikke binder noen og heller ikke fundamenterer noe religiøs tro. Dette dokumentets hensikt er å tillegge en gruppe mennesker uedle, griske motiver og ønsker om maktovertakelse og omstyrtelse av «alle kjente verdier og tradisjoner». Det er et dokument som skal vise at disse «visjonene» skal oppnås uten noen hær og uten åpne krigserklæringer. Dokumentet anses som et angrep på samfunnsstrukturen og selve samfunnsmoralen. Og mennesker som sverger til det, blir regnet som revolusjonære som helst bør tilintetgjøres så fort som mulig. Samfunnet bør derfor bruke store ressurser for å komme bakmennene til livs.

Dokumentet ble sett på som et slags charter, program eller høytidelig bindende erklæring for alle dem det gjaldt, dvs et stort antall – mange millioner - individer.  Midlene som skulle brukes for å nå målet, ifølge protokollene,  gikk via finansielle og ideologisk virksomhet under dekke av religion eller felles tro og felles opphav. Det var dannet en organisert gruppe, en mektig gruppe som jobbet i det skjulte under dekke av religiøse trossamfunn.

Poenget her er at dette dokumentet var et falskneri og rent oppspinn brukt kynisk av myndigheter og politiske eller kulturelle autoriteter når og hvor de nå enn måtte ha behov for å bruke det, for sine egne private interessers skyld, eller presumptivt for å fremme en overordnet visjon via et parti, en nasjon eller en fremadstormende eller rådende ideologi .

Det dokumentet som sirkulerer og bestemmer en nesten uforholdsmessig del av dagsorden for de fleste av oss i dag, alt fra våre intellektuelle og våre kunstnere og mediafolk til rikinger og fattige, til fagforenings- og forbundsledere  og politikere og helt vanlige folk, - er av en helt annen karakter.

Dette doumentet er en uatskillelig sammensatt kombinasjon av alt fra fromme og «uskyldige» leve- og seremoniregler til et forpliktende budskap om hvordan man kan og skal spre dokumentets uttalte og underliggende budskap, nemlig med vold, en metode som i prinsippet fritt kan anvendes både av enkeltpersoner, eller grupper og populasjoner underlagt en høyere autoritet, nærmere bestemt av en, stor Fører, dvs en forvalter som henter sin myndighet fra  selvsamme dokument.

Dokumentet ligger i dag åpent for alle som vil til å studere det og lære av det. Det er trykt opp i enorme opplag og trykkereien går seg varme for å kunne øke opplagene så mye som mulig. Markede synes nærmest umettelig. og etterspørselen er stadig stigende. Det er ingen hemmelighetskremmerier rundt det. Det sirkulerer ikke i esoteriske og lukkede losjer eller miljøer og gjemmer ingen hemmelige ritualer eller metoder som kan fremme saken så si under bordet og i nattens mørke, så å si.

Nei, det innbyr selv til åpenhet og til selvstendig tolkning av det. Og alt dette høres så tilforlatelig at ingen i høye posisjoner i dag tør å tro annet enn at det budskap som stråler ut av dette dokumentet  ikke kan være annet enn godt forenlig med våre egne demokratiske partiprogrammer og våre egne, langsiktige politiske og kulturelle mål, oppsummert i større velstand og høyere lykke for alle.

Og det forunderlige er at det er dette visse store, tunge og innflytelsesrike akademiske eller intellektuelle miljøer tror. De tror til og med at det bør være forbudt å komme med radikal og skarp kritikk av dette dokumentet, eller radikal avvising eller fordømmelse av det. For slikt kunne rokke ved samfunnsharmonien og tråkke noen på tærne, noe som bør unngås, selv om forsøk på å kneble slik kritikk i virkeligheten innebærer en reell innsnevring av ytringsfriheten og dermed en undergraving av demokratiet selv.

Ingen betvile dette dokuments ekthet. Likevel betraktes det – utrolig nok - som om visse tolkninger av det er bevisste forfalskninger av det og derfor – sett som en helhet - en faktor man ikke trenger å ta fullt ut på alvor eller tilbørlig hensyn til.

Det virker som om våre «ledere» i dag ikke tør å innse at dette dokumentet har en åndskraft i seg selv som lettere enn mange tror på litt sikt vil kunne undergrave selve fundamentet til det demokratiet som vi lever av, beveger oss i og er til i og som til nå har sikret vår velstand knyttet til frihet, likhet, menneskeverd og menneskerettigheter hvis hensikt er å beskytte oss mot despoti av både verdslig og religiøst slag, og vilkårlighet fra myndighetenes side.

Dokumentet oppfattes tvert imot som et solid og sannhetstalende grunnlag for forestillinger og en tro som er fullt forenlig med våre egne grunnleggende verdier og våre egne verdisyn, vårt eget menneskesyn og vår egen virkelighetsoppfatning. Det vil si: Slik «etablissementet oppfatter disse tingene, nemlig på et totalt sekularisert grunnlag og i «den beste» ateistiske ånd.

Vi hører til stadighet i media og blant øvrighetspersoner i dette landet at dokumentet det her er snakk om ikke har noe med all den vold og alle de brudd på menneskerettigheter og sunn fornuft som blir dokumentert av media rundt omkring i verden og fra nesten alle lan i verden. Dokumentet har ingen relevans for brudd på enkel folkeskikk, sunt folkevett, lødig moral og skjønn estetikk som begås rundt omkring i verden nettopp med hjemmel i dette dokumentets egne forskrifter, påbud og forbud, ja, hele dets grunnleggende tros- og verdigrunnlag. 

Men hva er det som skjer? Jo, dokumentet blir utrolig nok i dag nærmest brukt som et instrument for å benekte realitetene og fornekte alt hva alle data skulle tilsi, nemlig at dokumentet er en nødvendig forutsetning for det meste av all den uro og all den vold som finnes i Vesten i dag og alle de gnisninger og all den mistenksomheten som råder mellom folkegrupper innen de ulike nasjoner i Vesten i dag nettopp har sin rot i dette dokumentet.

Hvilke dokumenter er det snakk om her?  

Fra rundt 1880 fikk de såkalte Sions vis protokoller en enorm betydning over hele Russland og Europa, ja, og oversatt «world-wide».

Protokollene var et propagandistisk praktverk, dvs et stort makkverk, fordi det var fabrikkert for å beskytte tsaren og systemet mot kritiske røster, spesielt blant den jødiske befolkning og den del av den revolusjonære befolkningen som da skulle ha latt seg forføre av jødene, som fra da av ble betraktet som et organisert fellesskap med en felles målsetting.

Det var en utbredt frykt for revolusjon og undergang blant folk den gang. I protokollene – som aldri har eksistert som annet enn et falskneri – ble det påstått at jødene og jødedommen drev med en storstilt konspirasjon for å kunne oppnå verdensherredømme ved å infiltrere myndighetene, spesielt i de Vestlige landene, som var tuftet på den judeo-kristne arv.

All skyld for misæren i disse landene ble nå lagt på jødene som gruppe. Det endte med at f eks Hitler brukte «protokollene» som sannhetsbevis for at jødene måtte utryddes i sin helhet. Jødene i Europa og de omkringliggende områder utgjorde da ca 1 % av befolkningen, altså ca 9-10 millioner ut av og blant 180 millioner ikkejøder.

Faren disse jødene skulle representere, var på alle måter blåst helt ut av proporsjon. Det var galskap satt i system. Jødene var fredelige, selv om et mikroskopisk antall ble revolusjonære og intellektuelt førende for en marxistisk-materialistisk-ateistisk verdensanskuelse. Det var å bruke mennesker som et instrument for å oppnå et selvisk mål på det kollektive, politiske plant. Ved å utrydde jødene, ville alt bli så mye bedre, trodde man. Folk trengte en syndebukk og for å «få det bedre», var folk villig til å gå over lik – ja, haugevis av dem. Jo flere ofre, desto bedre, syntes å være løsningen og metoden sto til «håpet», en mekanisert og høyteknologisk utryddelse, en metode som gjorde fremtidshåpet for millioner av ikkejøder bare mer konkret og følbart for hver dag som gikk, og jo større offeret var, og jo fortere det kunne ytes, desto bedre var det, synes man å tro. 

Den strategien vi opplever i dag som en mulig trussel mot Vestens grunnleggende judeokristne verdier er en strategi vi har svært vanskelig for både å sette navn på og forstå. Ja, vi tror egentlig ikke på at det fins noen slik strategi for dette og det fins ingen forskning som kan finne eller produsere empiri for at det foreligger en slik strategi.

Derfor tror vi ikke at det fines en slik strategi og aller mist skal vi tro på konspirasjonsteorier som teorien om Eurabia, for det fins jo ingen partier, ingen vedtak og ingen erklært målsetting fra høyeste kulturelle- og politiske hold om å virkeliggjøre en slik strategi.

Og i og med dette, så "eksisterer" altså ikke disse konspirasjonene, tror vår intellektuelle elite eller idiotokrati, som jeg vil kalle det. Det fins ingen grunn til å frykte at Europa har inngått en slags pakt med araberlandene om at disse landene skal innvilges privilegier som vil sørge for at islam kan ekspandere i Europa, mener de.

(Det fins bare visse spredte arbeidsdokumenter og noen få helt uforpliktende intensjonserklæringer i EU systemet, påpeker de, dokumenter som i seg selv ikke viser at tanken om en fremtidig symbiose mellom islam og den judeokristne kulturkrets er en visjon EU som politisk system skal virkeliggjøres, som om det fantes et forpliktende veikart for dette, men det er faktisk slik at mange små drypp gjør en stor å, noe Bat Y’or har påvist i sine bøker, til stor forargelse for idiotokratiet, som benekter og benekter, - inntil det komiske - , men dog uten å komme noen vei med denne regelrette fornektelse eller denyal’en, som det heter på engelsk).

Det horrible i dette er at idiotokratiet jeg nevnte ovenfor ikke på noen måter benekter at Koranen, hadith og sunna eksisterer som en realitet her i verden og at det finnes millioner eksemplarer av dem ute på markedet og i bokhyller rundt omkring hos folk og på offentlige institusjoner. Disse dokumentene leses og studeres av mennesker som har like stor innflytelse over 50 millioner muslimer i Europa i dag som over de 250 millioner resterende europeere som ikke er muslimer. Likevel konsentrerer dette infame idiotokratiet seg om å latterliggjøre, kritisere og hundse folk som ser at den virkelighet Bat Y’or påviser og påpeker virkelig eksisterer og virker i virkeligheten.

Det er knapt til å fatte at det samme idiotokratiet ikke ser Koranen og dens ledsagende dokumenter som farligere enn de velbegrunnede teoriene om Eurabia, som skisseres av Bat Y’or og som referes til av sunne, forstandige islamkritikere og av folk som elsker det judeokristne fundament og som da med rent hjerte direkte og modig forkaster det islamske ideologiske byggverket helt legitimt, og nødvendig vis med stor kraft og rett overbevisning.

Kristen politiker eller politikere som er kristne?

Først: Jeg skriver ikke her om Hadia Tajik som privatperson og menneske, men som en mulig representant for en tro vi kanskje ikke ønsker å se kan diktere hennes disposisjoner og som dermed kan komme til å involvere oss på en måte vi selv helst ikke vil forutse. Selv stoler jeg på Tajik i alt og ett og vil gjerne gi henne det beste skussmål, i den grad jeg er berettiget til å dele ut et slikt skussmål, uten å kjenne henne personlig. Vi omtalte hennes uttalelser til Dagen i forrigårs,  her

Så her følger visse supplerende tanker:

Det går ikke an å si: Jeg er muslimsk sykepleier. Men det går an å si at jeg er en sykepleier som er muslim. Dette sier en norsk politiker. Hun vil da kunne si at hun er en sykepleier som er kristen, men ikke at hun en kristen politiker.

Hadia Tajik sier på sin side at hun ikke er «muslimsk politiker». Det burde smake søtt i norske politikeres smaksorganer. Og da skulle vel alt være bra og ved sine fulle fem og dessuten til å omfavne med åpne armer, og med de største av alle blå øyne? Det hun sier mye om det Grundvig sa: Menneske først, så kristen. Lutheranere vil lett kunne assosiere dette med hva Tajik sier og dermed skulle sypatien i dette dramaet allerede være godt etablert helt fra begynnelsen av. Men hvordan vil lutheranere da reagere? Vi skal forsøke å belyse noen mulighet i så måte under, men begynner med å konstatere at:

Tajik sier at hun er en politiker som er muslim. Hun foretrekker dermed en adjektival selvbeksrivelse. Hun avviser den adverbiale måten, den som sier «jeg er muslimsk politiker». Den siste måten sier nemlig noe om hvordan man personlig er politiker på, den antyder noe om en sikker og primær identitetsmarkør. Den adjektivale beskrivelsen kan riktig nok ikke unngå konnotasjoner til den personlige måten, - eller estetikken – men den skyver Tajik som muslim i bakgrunnen. Det virker som om hun allerede i utgangspunktet frikjenner islam for selv å kunne fronte seg selv nærmest på bekostning av islam proper. Men innebærer ikke dette nettopp en personlig ansvarsfraskrivelse?

Jeg bare spør, for her henger det så mange spørsmål i lufta at det kan være forståelig hvis man vil redusere enhver spekulasjon til minimum, - og det er det vi skal prøve på her i fortsetningen, hvor vi vil kontrastere hennes selvdefinisjoner med de definisjoner kristne personer avgir i Dagen i dag og da som et supplement her på bloggen til artikkelen dagen før i Dagen om samme sak.

Hadia Tajik skiller de facto mellom moske og marked, i seg selv en tilnærming som vil få mange muslimer til å rynke på nesa av, og å få bakoversveis av og bli skeptiske til, men som de fleste lutheranere derimot vil kjenne seg igjen i og hjemme i. Troen er som kjent av mystiske grunner blitt en privatsak og bare det. Muslimer derimot, vil se det som et eksperiment som kan lede ungdommen på ville veier, bort fra Allah’s klare lover og forskrifter, og objektive og uavhendelige prinsipper.

Kristne forblir i vår lutheranske tradisjon i i to-regiments-paradigme, enten man vil eller ikke, enten man er seg det bevisst eller ikke, for så til de grader har Luther satt preg på våre tanker, holdninger og gjerninger her i vår kulturkrets. Det er faktum vi ikke sånn uten videre vi kan løpe i fra, enten vi er i opposisjon til Luther og vår utvannede lutherske kirke, eller ikke. Læren om de to regimenter vil hefte ved oss i lang tid fremover og man kan spørre om dette noen gang kan endres uten at folket som en homogen identitet går fullstendig i oppløsning.

Lutheranere tviholder på en forestillingsverden de synes å ville gjøre til et mål i seg selv å realisere, eller opprettholde, selv om denne tilstanden faktisk allerede er realisert teologisk og derfor - om enn -  sekundært i praksis. De vil ha det slik, tross alt, og de vil forevige det. Som muslim holdes også Tajik i dette grepet, dette mentale paradigme, men som muslim er hun forpliktet til å arbeide for å oppheve dette skillet, eller et slikt skille i det hele tatt. Muslimer  over hele verden arbeider med og strever for dag og natt på en eller annen måte og mer eller mindre helhjertet. De jihaderer – kall det hva du vil - for å realisere nettopp opphevelse av et slikt lutheransk skille mellom to regimenter. Allah og profeten: "They want it all".

Både kristne og muslimer skiller imidlertid i dette bildet mellom det private og det politiske. Begge er tydelige på at dette er idealet i vårt samfunn, og på dette nivået av samfunnsutvikling vi befinner oss på, i vårt demokrati. Antakelig fordi dette i seg selv skaper et rom, en mulighet eller en plattform for forhandlinger og et marked hvor alle livssyn er eller oppfattes som relative og hvor Gud er minst mulig virkende og til stede.

Dette minner om en deistisk virkelighetsoppfatning: Gud har riktig nok skapt verden, men så har han trukket seg unna og overlatt «scenen» og menneskene til seg selv. (Her ligger en spire til å betrakte politikken som en kamp der bare de mest skikkede – eller bare de sterkeste – vinner, eller tillates å vinne). 

Der kristne sier at de er kristne som er politikere og der muslimer sier det samme, og altså ikke at de hver for seg sier: Jeg er kristen-politiker eller jeg er muslim-politiker, åpnes for toleranse, liberalitet, multikulti, åpning forhandlingsvilje og konsensusmulighet, ja, nøytralitet, som en slags absolutt middelvei og som det høyest mulige moralskt utviklede stadium  i alle mellommenneskelige relasjoner. Et kollektivt frembrakt Klondyke, altså, og hvor alle finner gull, masse gull, men et samfunn som i seg selv ikke gir noe entydig svar på spørsmålet om eksistensielle spørsmål og rettferdig fordeling.

Man konstruerer i denne konteksten et minefritt ingenmannsland hvor alt er tillatt og hvor menneskeskapte lover kan etableres som gyldige konstitusjoner. Og man sier seg fornøyd, ja, mer enn fornøyd. Kristne vil hevde at Gud har fått og får rett, muslimer vil si at Allah har fått og har rett. Begge guder har på en måte fått sin tilmålte skjerv på et slikt marked.  

Muslimer lever ikke - eller opplever seg ikke - som synder-og-frelst samtidig. Heller ikke som delvis frelst og delvis synder. Paradis er uvisst, avhengig av «gode» gjerninger. Først når syndene veies opp mot haram-gjerningene på vekten, er din skjebne forseglet. Haram mot halal, det er spørsmålet. Det er spørsmålet om liv eller død. Der finner man den store tragedien, eller den store og ultimate frelses- eller fortapelseshistorie. Frelsen er med andre ord total uviss, - bortsett fra at ett av to utganger er absolutt sikkert - mens den for en kristen er viss, ja, for noen «sikker» allerede her i livet, og garantien – eller den personlige garanten -  for at dette er en riktig tro, er det faktum at Jesus døde for syndere og at Gud dermed allerede har åpnet døren til himmelen for troende kristne. 

De kristne - eller deler av dem -  trenger ikke å gå og vente og frykte. Muslimene derimot, må gå i uvisse helt til han etter døden vil måtte konfrontere sitt liv med «sannheten». (Ikke helt ulikt innen katolisismen!).

Når Tajik sier det hun sier vil det bli oppfattet som et signal, eller et veiskilt eller en kompassnål, som forteller andre aktører, eller publikum generelt, hvilken vei de skal ta for å komme frem til målet, dvs hva hun vil bli oppfattet som, hvilken person hun egentlig er. Hun vil at folk skal oppfatte henne slik hun definerer seg selv, ikke hvordan andre definerer henne. Det hun gjør er å skjerme seg mot kritikk, mot å bli misoppfattet eller oppfattet på en annen måte enn den hun kan være komfortabel med og som hun på forhånd har godkjent.

Er dette uttrykk for grunnleggende personlig bearbeidet eller ubearbeidet usikkerhet? Kan det oppfattes som en slags identitetskrise? Vet hun hvem hun er, egentlig? Har hun et uoppklart forhold til den tro hun så bestemt hevder hun identifiserer seg med og det samfunn av muslimer hun tydeligvis tilhører? Er hun muslim som følge av et bevisst veivalg, eller er hun muslim kun basert på tradisjon og tilhørighet fra fødselen av – akkurat som en kristen kan si at siden han er døpt av sine foreldre, og så er han og må oppfattes som kristen?

Denne vinkelen og disse spørsmålene er  imidlertid inkommensurable. En kristen er aldri født kristen. En muslim derimot, er født muslim, og derfor uskyldig i utganspunktet, han bærere ikke noen arvesynd, stikk i motsetning til hva en kristen gjør. For så vidt trenger han ingen radikal frelse. Han er riktig nok forutbestemt i ett ag alt av Allah, men han gis av samme gud en mulighet for å føle seg fri til å treffe valg. Allah kan dermed holde ham ansvarlig, samtidig som muslimen må tro at han egentlig er uskyldig, siden Allah ifølge Koranen forutsetter at han er ansvarlig for sine valg.

Tajik isolerer seg fra islam proper, fra islam i sitt utgangspunkt og fra islams stadig eksisterende og virksomme vesen, et vesen som rasjonelt er nødvendig. Man ser den etter vår mening umulige posisjon hun teoretisk setter seg selv i ved å stille spørsmålet:

- Er det mulig for en muslim i et muslimskdominert land å si at «jeg er en muslim som driver med politikk»?  Eller: Jeg er en «muslimsk politiker»?

Nei, selvsagt ikke. Som muslim er man både politiker og muslim, for ikke å si muslim først og så politiker. I Saudi vil man aldri få høre noe slikt spørsmål, heller ikke i Nigeria eller Pakistan. Heller ikke i Egypt hvor de menneskeskapte lover riktig nok florerer ved siden av Koranen og hvor den kristne minoritet er en betydelig faktor i det politiske landskapet.

Politikk for et kristenmenneske er å befatte seg med virkeligheten på et område av skaperverket som styres av «sekundære årsaker», altså områder som Gud, i ren deistisk forstand, har bakket ut av og overlatt til å bli styrt av seg selv i interaksjon med den menneskelige og medfødte  frihet, en coram homnibus-frihet, som synder og frelst i sitt vesen eller konstitusjon,  og i sin grunnstruktur, samtidig og kontinuerlig.

Hvis det fins noe absolutt i luthersk teologi, så er det det at mennesket faktisk ikke kan gjøre noe med at det overfor Gud i sin frelste tilstand er delt, om enn ikke oppdelt, som troende og synder overfor Gud. En tilstand for mennesket og menneskeheten som i islam og for muslimer nærmest er en umulighet å forestille seg og forholde seg rasjonelt til. 

Det er på den andre siden umulig å tro at en muslim i prinsippet og i henhold til islams uforanderlige og evige vesen kan sette det skillet mellom disse fragmentene, slik kristne kan gjøre, i henhold til kristen ontologi eller teologi og livsanskuelse. Muslimer må tendere mot – ved å bli direkte befalt det av Allah - å se en ubrytelig helhet eller full kompabilitet mellom religion og politikk. Det fins intet prinsipielt skille mellom et verdslig og et åndelig regimente, slik man finner det innen luherdommen (eller lutheranismen) og slik det finnes en naturlig hjemmel for å se det i Biblene selv, uten noe intermesso av egenerfaring, eller noe man som menneske innfører og etablerer ensidig og ut fra egen autonomi.

Gud eller Bibelen forutsetter at det er slik. Bibelen tillater å sette et utvilsom og sikkert hjemlet skille mellom primære og sekundære årsaker virksomme i virkeligheten, ja, i kosmos, ordninger Gud selv er bundet av i ubrytelig pakt mellom ham selv Skaper og Han eget skaperverk, som Han trer i Pakt med.

I forhold til sine velgere må Tajik tenke at når – og før - hun blir valgt inn i styre og stell, så vil hun bli det som politiker, ikke som muslim. Velgerne vil velge en god politiker fremfor en enda bedre muslim. Hun velger derfor sin selvdefineringstrategi med omhu, beregnende, og hun vet det.

Tajiker ute etter et image som kan selges og svelges uten store problemer og motforestillinger. Hun tilpasser imaget til forholdene, til den rådende livs- og verdi følelse. Til oppfattelse av ufarlighet som erfart trygghet. Imaget hennes konstrueres dithen at det blir uproblematisk, nøytralt, ufarlig, for ikke å si: Uten utfordring.

Velgere kan ikke forholde seg til noe som i seg selv ikke representerer noen utfordring, i hvert fall ingen radikal og grunnleggende utfordring. Velgerne har dermed bidratt til å nøytralisere hennes eksistenstro, hennes muslimske gudtro, hennes gudsrelasjon, hennes Allah og hennes profet  og skjøvet denne troen inn i et privat rom hvor hennes gudsrelasjon kun blir et spørsmål om hennes eget individuelle forhold til sin gud. Men dette trenger hun ikke å ta hensyn til. Det hun trenger er  å se og få erfare at strategen virker. Men i praksis vil spørsmålet om hvilket vesen denne guden hun har blir uvesentliggjort og dette til og med godt hjulpet av vår intellektuelle elites nærmest samstemte og kronisk hysteriske advarsler mot å essensialisere islam og dermed (en mulig og derfor farlig eller intolerant) essensialisering av muslimer.  I virkeligheten er denne strategien fra våre intellektuelles side en sammenblanding av ulike og usammenlignbare «størrelser» og derfor et kognitivt mistak hvis effekt hverken er fruktbar eller gyldig.

Dessuten: Det kollektive perspektivet i alt dette trenges i bakgrunnen. Det føles ubetinget nødvendig å gjøre dette, å fordrive guds realitet i ligningen. Man får det hele til å gå opp ved å eliminere vesentlige faktorer og man står igjen med en amputert virkelighetsforståelse, en illusjon, og en illusjon som man da faktisk gjør til en vesentlig del i alt som konstituerer hvordan politikken skal bedrives og hvordan dens aktører skal oppfattes.

Det vesentlige gjøres likegyldig og irrelevant. Det skal ikke angå virkeligheten som totalitet eller helhet. Tajik vil da bli oppfattet nettopp som et vestlig ideal vil bli oppfattet, nemlig som hel, som en hel person, som hel ved, som gjennomreflektert og styrt av fornuften, som realist og derfor til å stole på, og ikke som splittet og delt, og da i en tilstand som mange kristne selv vil oppfatte som misunnelsesverdig. For selv opplever mange kristne seg som splittet og delt og i en tilstand de vil ofre mye tid og krefter på å komme ut av, ved å forsøke å bli mer hele og dermed også mer autentiske og ekte.  Tajik vet at hun vil bli beundret og at kristne helst ille være i den tilstand hun selv befinner seg i, her nemlig i det image hun selv klarer å innprente de kristne med.

Men hun vet også at noen kristne heller vil velge en kristen-politiker fremfor en politiker som beskriver seg selv som en politiker som liksom «bare» bedriver kristendom eller kristentro. Når det kommer til muslimene, vil de foretrekker en muslimsk politiker fremfor en muslim som «bare» driver politikk. De vil forstå at islam fordrer mer enn bare forholdsregler ad-hoc, dvs praktisk, detaljstyrt politikk uten en overordnet ramme forankret i gudstro, - i radikal metafysikk.

Muslimer kan ikke ta pause fra Allah’s evige og uforanderlige påbud og forbud konkretisert i det daglige, gjennom hele livet og i alle sammenhenger, uavhengig av tid og sted. Perspektivet til en muslim som virkelig mener alvor med å si at han kun er et menneske som er muslim og som «tilfeldig vis» bare driver politikk her og nå, uten evighetsperspektivet in mente, må i en muslims øyne fremstå som en nokså avislamisert politiker og nærmest som et halvt menneske, ikke bare som menneske betraktet, men også som muslim betraktet, i et større perspektiv, selv om nok mange muslimer vil se seg tjent men den halvhjertede posisjonen mange politikere som er muslimer inntar både i det store og det mer snevre perspektivet.

For å belyse fakta på bakken gjengir vi i fortettet form Dagen i dag den 26.3.15, s 8-9:

-Viss eg seier eg er kristen politikar, seier eg at dei som ikkje er samd med meg, fører ein ukristelig politikk. Ein slik definiisjon vågar eg ikkje å ta på meg … når eg opererer i det verdslege regimentet, sier Oddny Miljeteig.

-Eg er ein kristen politikar og eg er ein politikar som er kristen, men vil ikkje bli kall «kristen-politikar» med bindestrek, sier Anders Tyvand. – For meg er det viktig å være eit heilt meeske, legger han til. Han vil ikke bli oppfattet dithen at han er en interessepolitiker for kristne grupper.

-Eg vil halde fram at samfunnet vårt er sekulært styrt og at religionen er ein privatsak, sier Bente Thorsen. Hun vil være politiker for alle som har valgt henne inn på Tinget, bedyrer hun.

-For meg blir dette semantikk, sier Erik Selle. – Veljarane bør dømme etter handlingane, ikkje namnet, sier han.

-Eg er ein politikar som erkristen, sier Olaug Bollestad. –På same måten som eg er ein politikar som er sjukepleiar.

-Det er mulig vektlegginga blir opplevd annleis ved «kristen» eller «politikar», sier Hans Olav Syvertsen. – For meg opplevas det som kunstig å tenke seg at er ein fullstenig «av- og påknapp», legger han til.

-Vi er politikarar, men det er også mange andre ting e tru som påverkar våre val og vårt arbeid, så eg stør ho [Tajik] i den tolkinga, sier Sven Harberg. – For meg er det partival og politikk som er utgangspunktet, så er trua med på å forme korleis eg håndterer det.

Kommentar: 

Lutheranere av i dag virker immune for den tanke at det gjelder om å være kristen først, og så menneske, - i vår sammenheng: Politiker. Vi insisterer på å være menneske først og så kristen. Vi synes her å bygge på solid og urokkelig grun, for det var dette den danske teologen og presten Grundtvig sa.  Hva han mente med det, er ikke helt klart, men for diskursens skyld, vil jeg si det slik:

For Grundtvig var mennesket først og fremst et menneske som er bundet til Det verdslige regimentet. Det opererer da ut fra logisk nødvendighet på syndens felt eller livsområde og primært da på Satans premisser, fordi det er samtidig både synder og frelst, men helst da som synder først, og så frelst. Det gjelder da for mennesker å arbeide på sin egen frelse og det oppstår i flukt med denne forestilling en overbevisning om det eksisterer en slag synergieffekt mellom Gud presterer og det  mennesket kommer med av egen fri vilje, ut fra eget talent, og alt dette da i en slag dialektisk utvikling. Mennesket kan slik sett i prinsippet bidra til å frelse seg selv, bare det arbeider godt nok og iherdig nok i og med prosessen. At mennesket er menneske først, og dernest kristen, lover ut fra en slik teori meget godt for mennesket. Menneskets verdi stiger i verdi, i forhold til den tanke at mennesket overhodet ikke er stand til å bevege en enste finger for å bli frelst på den måten, slik Luther og Augustin og flere ruvende teologer med dem, hevdet.

Og her er vi, og her står vi, og her kan vi ikke annet: En vaskeekte lutheraner kan ikke annet enn sympatisere både politisk, teologisk og menneskelig med Hadia Tajik. I så måte er hun mer ortodoks lutheraner enn mange lutheranere aner  i dagens klima og med dagens utvannede kirke og teologi.  For å ta et eksempl: Store deler av bispekollegiet vil ikke anstrenge seg det minste for å få opphevet dagens abortlov. Det vil – som Ap-politiker – heller ikke Hadia Tajik. Og dette borger i seg selv for et godt samarbeide mellom muslimske arbeiderpartipolitikere eller muslimer som bedriver politikk. For dette dreier seg om semantiske forskjeller, bedyres det, og trøster "man" seg med, og tror og innbiller seg.

Ufarliggjøring av det farlige

Følgende illustrerer det intellektuelle mantraparadigme i den regjerende akademiske floskelverden i dagens urolig klima:

Det er ekstremt misvisende å hevde at islam er en farlig religion.

Vi må være ekstremt forsiktig med å hevde at dette er den sanne islam.

Hellige skrifter må alltid tolkes. De kan være farlig i hendene på «fanatikere» som bruker skrifter til å legitimere vold.

Du kan gjøre akkurat det samme med kristendommen og jødedommen.

Dette sier forskningsprofessor Gregory M. Reichberg ved Institutt for fredsforskning (PRIO) til den kristne avisen Dagen 25.04.15..

Henrik Syse, filosof og seniorforsker ved det samme instituttet sier sammen med Reichberg:

Hellige skrifter må leses på «den rette måten». (!!) (For øvrig den samme blanding av trylle- og sovemiddel som Bakkevig benytter, se tidligere postering her på bloggen).

Reichberg: Et stridstema er hvorvidt profeten Muhammed tidlige ytringer, som at det ikke er noen tvang i religionen, blir overkjørt av senere uttalelser som heller mot å rettferdiggjøre bruk av vold i en religiøs kontekst.

Shia-muslimer mener at det kun er den 12. imam kalt Mahdi som kan beordre offensiv, hellig krig. De vil derfor protestere mot IS-lederen (Baghdadi) som hevder han har autoritet til å erklære hellig krig.

Vi skal ikke ta for gitt at radikale gruppers talspersoners måte å bruke koranvers på er normativ, bare fordi de ser veldig religiøst overbeviste ut. Det fins andre, konkurrerende læremiljøer.

Noen shiaer sier at fornuft er kilden til sharia og at fornuft dermed skal brukes i tolkningen av koranvers. Vi kan altså ikke ha noen enkel forståelse av dette. (!!)

Og så kommer Lars Gule inn på arenaen:

- Noen aktører vil si at det ikke lenger bare handler om ressurser i Nord- og Sør-Sudan, eller indre strid mellom etniske eller sosiale grupper i et muslimsk land, men at folk opplever seg motivert av religion. Man må gå nærmere inn i materialet for å kunne si om det da er retorikk eller om det ligger religiøse realiteter bak fremveksten av islamske grupper. Gule mener det er viktig å ta aktørene på alvor, før man kan avsløre om det bare er løgn og andre motiver. – Men i utgangspunktet bør vi ta på alvor det de sier når de forklarer motivasjon med religion, sier Gule.  (!!)

Kommentar: Gule åpner seg – fantastisk nok – for den dimensjon i menneskets totaldimensjon som heter «religion» og som forutsetter personlig gudstro, (men selvsagt ingen åpning for en Personlig Gud). Han opererer ikke som troende, snarere tvert imot, hans meddelelse er derfor platt, bare tilsynelatende nøytral, - i virkeligheten dermed både totaliserende og partisk, eller sterkt illegitimt fordomsfull. En ateist kan ikke uttale seg om troen, som om han vet bedre enn den troende selv, det gjelder overfor både muslim og jøde som overfor kristentroende.

Skjønner han dette? Nei, jeg tror ikke det. Han tror floskler – som er det definisjonenes hans er - er sanne og ufravikelige og uavhendelige «rettigheter» han fritt kan benytte seg av, enda så unyttige og lite eksistensielt helsebringende de er.

Han skjønner ikke hva tro er, på det dypere personlig planet og han er derfor hildet, dvs helt uegnet til å uttale seg. Han bør derfor gi seg selv munnkurv, i all anstendighets navn. Men vil han? Nei, han vil nok ikke slutte med å være lirekassemann, han er blitt avhengig av å selge «liring», noe han lirer av seg, med andre ord, dvs definisjoner og synpunkter uten tyngde og helt uten substans.

Gule er «det fødte» overflatemenneske, til tross for sitt seriøse åsyn, som attpåtil bare er bedrøvelig.

Gule skriver dessuten i dag, den 25. mars, i Dagbladet, (fortette av meg), overskrift:

Regjeringens definisjoner av radikalisering gjør oss alle til voldelige ekstremister.

Det han så skriver viser at Gule er en uforbederlig kverulant, at han er blitt besatt av innbilt selvstorhet og at han ikke er i stand til å innta andre innfallsvinkler til fenomenene enn sine egne.

Gules langsiktige delmål er å undergrave enhver gudstro. Han forstår ikke at han derved undergraver seg selv og sitt langsiktige prosjekt. Han er like fob overfor Vesten og legitim islamkritikk som overfor islam. Ved å av-essensialisere islam forsøker han – som så mange andre, som vi har sett - å gjøre islam mer «stueren» enn kristentroen, hvilket er en tro han hater spesielt. Islam er ufarlig fordi islam ikke kan essensialiseres. Islam er ikke noe å bry seg om, annet som en snill utfordring på snillhetsplanet og på det ønskeplan som tror at islam skal bli som oss og vi som dem og hvor vi kan leve lykkelig sammen helt til våre dagers ende. Vi skal klare å reformere  islam og oss selv via verslige midler. Som mennesker skal i nå den fullkomne syntesen: Den endelige konsensus. (Hvilket er en ren illusjon å bygge på uten Gud).

Gule skrier: «Radikalisering forstås av regjeringen en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål.» «Voldelig ekstremisme forstås som aktiviteten til personer og grupperinger som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål.»

Definisjonene gjør både regjeringen og de fleste mennesker i Norge til voldelige ekstremister, mener Gule. Og hvorfor? Jo, fordi «Regjeringen er villig til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologisk eller religiøse mål når vi har et militært forsvar som til og med benyttes aktivt i utlandet».

Han mener at hvis man mener at dette handler om legitim bruk av vold for å nå bestemte mål, og derfor ikke berører den nevnte definisjonene, så viser bare hvor uklar definisjonen er. «For det er ingen avgrensing mot legitim eller lovlig vold i definisjonene».

Gule mener seg å lodde dybdene i regjeringsmedlemmenes hoder, han sier: Noe av problemet er at regjeringens definisjon binder «vold» og «ekstremisme» sammen på en underforstått selvfølgelig måte, som om dette skulle være to sider av samme sak. - Men det er det jo ikke, skriver han, og vi kan uansett ikke vite noe om det uten en definisjon av ekstremisme. Han mener at regjeringen ikke vil fokusere på (ekstreme) meninger, men utelukkende på (ekstreme) handlinger, dvs. det som kan utgjøre en trussel mot liv, helse og samfunnets grunnleggende verdier og statens infrastruktur.

Gule mener derfor at det er behov for en avklaring av hva som gjør noen former for voldsbruk akseptable og andre former forkastelige - eller altså «ekstrem», slik regjeringen mener. Dette kan gjøres ved å tydeliggjøre hva som er ekstremt.

Gule forslår så sin egen definisjon av ekstrem og ekstremisme slik at regjeringen kan bli mer virkelighetsnær, ifølge ham selv: Det normativt ekstreme kan defineres som et sterkt avvik fra omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. Ekstremisme i denne sammenhengen handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkte og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede, oppfatninger som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente moralske, etiske, juridiske og politiske normer. De normene som utgjør vårt felles og globalt aksepterte sentrum, er menneskerettigheter og demokrati.

Dette innebærer at man er normativ ekstremist dersom man framsetter ideer, meninger og har holdninger eller gjennomfører handlinger som innebærer at man krenker noens menneskeverd, innskrenker deres menneskerettigheter og/eller vil innskrenke demokratiet. Vil man bruke vold for å nå mål som innebærer at menneskeverd og menneskerettigheter krenkes og demokratiet trues, er man en voldelig ekstremist.

Med denne forståelsen av hvordan ekstremisme kan og bør forstås (defineres) for å fange inn det mangslungne fenomenet politisk og religiøs ekstremisme, blir det også klart at uttrykket «radikalisering» ikke er opplysende. For den prosessen som uttrykket radikalisering er ment å beskrive, fra ikke-ekstreme til (voldelig) ekstreme posisjoner, blir ikke opplyst av uttrykket radikalisering. Kanskje tvert imot.

Gule mener altså at «ekstremisering» - som er et begrep han selv innfører - er bedre enn «radikalisering» fordi den beskriver  en prosess fra en ikke-ekstrem til en ekstrem posisjon. Så må man avgjøre om ekstremiseringen i det enkelte tilfellet omfatter en voldsbejaende ekstremisme. Ekstremisering er et mer sakssvarende begrep, mener Gule, da ekstremister forstås ikke best som radikale eller ved at de har gjennomgått en radikalisering. Derimot er det snakk om (voldelige) ekstremister hvor det er behov for å forstå hva som har ført dem inn i og gjennom en ekstremiseringsprosess

Kommentar: Gule mener altså at det må legges inn forklaringsmomenter i selve betegnelsene, eller så funker de ikke «best», som han uttrykker det, (sikker på selv å vite hva som er best). Han ser ikke at dette allerede forutsettes i regjerningens betegnelse «radikal». Han mener at det beste er å forklare mer enn beskrive. Dermed sikrere han seg et ord med i laget ved å gi seg selv mulighet for å velge tilnærmingsmåte (og dermed forevigelse av egne ekstremistdefinisjoner, noe som er kommentert andre steder her på bloggen):

Ved å forklare i stedet for å beskrive, sikrer han seg, tror han,  en definisjons -  og forklaringsmakt, en makt som da er fundamentert i en materialisme eller en relativisme som er «best» - ifølge ham selv -  og som da best kan begrunne hans verdifundament, et fundament som vil underkjenne all gudstro, idet han forutsetter at det ikke fines noen gud og dermed heller ingen absolutt moral, (for et kan han nødvendigvis ikke gjøre som ateist) eller en Gud hvis karakter det er å være moralsk forpliktet på sitt skaperverk og den naturlige lov mennesket forstår via guds alminnelige åpenbaring.

Dette aspektet er fullstendig fjernt for Gule og dette tjener selvsagt hans egen sak, tror han, en sak  som er å beskytte mot en islamkritikk som kan føre ut i ekstremisme mer enn å beskytte mot essensiell islam, en sak som hans motstandere med rette anser som en slags krisemaksimering som vil forandre et samfunn som har bygget på en judeokristen tradisjon til fordel for en ateistisk stat som til sist bare vil tjene islam bedre på bekostning av våre egne tradisjoner og vårt eget kristne verdifundament

Også norsk konvertitt, muslima Nora S. Eggen, kommer inn på scenen, i Vårt Land, 23. mars 2015. Hun er Islamforsker ved Universitetet i Oslo og skriver bl a:

Det er viktig å klargjøre for seg selv og andre hva man snakker om når man snakker om «islam». Beskriver man eller analyserer man hvordan ulike aktører legitimere sine argumenter ut fra kilder, begreper og forestillinger hentet fra islams autoritative kilder, eller vektlegger man forståelsen av tradisjoner som på ulike måter knytter an til disse kildene? Eller forsøker man å slå fast hva som er den ene, legitime og riktige islam? At noe «har noe med islam å gjøre» kan altså både bety at det er «legitimt og riktig i henhold til islam» og at «det blir hevdet å være legitimt og riktig i henhold til islam». Man må derfor avklare for seg selv og andre hva man mener med ordene man bruker før man med sikkerhet og overbevisning slåt fast at noe har eller ikke har noe med islam å gjøre. (!!).

Kommentar: Hva skal man gi for dette? Hun ligger i samme fold som Syse, Reichberg og Gule. Hvordan Eggen kan utholde det akademiske kunstgrep å forbli muslim, kan jeg vanskelig forstå. For hva tror hun egentlig på? Noe uten essens, slik man skulle tro, ut fra det hun selv skriver om islam og dermed også om sin tro, eller mangel på sådan?

Jeg mistenker at det i bunn og grunn ikke her dreier seg om gudstro. Det det dreier seg om er makt både på det personlige og/eller individuelle planet og makt sett i et større, samfunnsmessig perspektivet. Det dreier seg om identitet i ideologi mer enn i gudstro, eller Allah-tro.

I tillegg til «vanlig» forfengelighet, ego, angst, narscissisme, frykten å mislykkes, frykten for å være illojal, skammen ved tanken på å ha tatt feil, lengselen etter å erstatte gud og på den måten kunne forvente eller kreve å motta uinnskrenket tilbedelse og evig ukrenkelighet. Pluss, pluss.