Jeg håper på snarlig bedring og restitusjon av Jan Hanvold.
Høvdingen – for mange troende. Og at han slipper å lide, bli motløs og seg selv til ubehag.
Vi skal nå, i mangel på tid til annet, legge ut et par tre artikler i posteringer som legges ut etter hverandre, men som henger sammen, rundt «navet» og spørsmålet: Vil islam vinne? Og hvilke kristne vil yte fruktbar motstand?
For alt henger her sammen. Dette er (nr) 1. Nr 2 etc, ble det ikke noe av.
Vi begynner med et visst utdrag fra sist søndags Våkn Opp
Norge, med Inger Hanvold i hovedrollen. Hun fremlegger en bønn, ta deg tid til
å lese den, for selv om den virker fullstendig talentløs, platt, irrelevant og
ukristelig (på en kristenkanal, altså), så har den en del elementer som kan
settes inn i en større systematisk-teologisk kontekst, (som ingen etterspør i
dag, og som følgelig altfor mange «søkende» eller, etter selv sigende selvtroende
ekte kristentroende, går fem på, på. (Ja, litt kynisk sagt, selvsagt). Havold: Dårlig økonomi er forbannelse ...
TV Visjon Norge viser med dette hvor dårlig det står til, og
kanalen representerer ikke noe alternativ til Den norske kirke, snarere tvert
imot, for begge «kanaler» er like lite i stand til å se hva som skjer, og i
dette å stille seg noen spørsmål om tingenes tilstand, og hvorfor, i Riket,
sett som helhet, en helhet som allerede ligger i ruiner hva gjelder folks behov
for «de evige spørsmål, svar og
muligheter».
Det er nesten ikke til å tro, slik jeg ser det. Men dette angår folk, eller bør gjøre det.
Med seg har Inger et visst «hjelpemannskap» som hun ser ut til å ha klart å tvinne rundt lillefingeren, en «gjeng» som forguder henne, på en måte, som om hun allerede har vært en kultleder der, i lang tid nå. Hun har skaffet seg disiplinerte leiesvenner (kultmedlemmer) som ser ut til å underkaste seg, samme hva, av dårlig tro og kvalitet, hun måtte komme med. Det er nesten for vont å være vitne til, på skjermen.
Med seg i bandet, musikk- og sang-teaserne - har hun som sedvanlig med seg Trine Overå Hansen, som spiller på lag med det overdrevent hakkende paret Anita og Finn Jarle Sæle, og som nå spiller piano og synger med sin noe litt for lyse barnestemme, etter alderen, sammen med en annen yngre kvinne, som nok har god stemme, men hvis mulige talent for noe annet, drepes av selve den her angivelig kristne settingen for øvrig. Overå skal forresten være jurist, og det kan jo så være, men hun er neppe cand. Jur i tradisjonell forstand – det føler jo at alt er mulig nå i våre dager, selv langt innenfor Universitetenes dører. Overå’s klimpring med begge armer, og alle fingre, på pianoet er patetisk og fullstendig talentløs, også fordi melodiene og sangene som er valgt, hører til de mest banale «salmer» som man kan tenke seg. Tekstene forteller hva «vi gjør» - vi tilber deg, vi tilber deg, «fordi bare du fortjener alt» osv, rettet som en slags bønn til Jesus Kristus (kongenes konge). Det er som å komme inn på en studenthybel med dump belysning, en gufsen og hutrende natt, for der å bli tvunget til å nynne eller synge med i et englekor av avdempede ungdommer i puberteten som ikke har annet å ta seg til enn å dyrke sine egen sentimentalitet, på den meste ekstremt narsissistiske måte som tenkes kan. Hul, hulk, hør hvor rene vi er, så salige vi er … går visa. Ja men sa jeg smør … Det de beskriver er hvor rent de dyrker – seg selv, og hvor selve dyrkelsen er båe mål og middel. Tekstene ber om å bi forstått på det pueriles premisser, premisser som nærmest er strengt preskriptive – og ikke bare normative - for hva en riktig tro består i og hvem en «sant» troende er, og hvordan han og alle andre skal geberde seg og agere, rent estetisk, altså.
Her går det i sannhet på en finurlig ren etikette, og bønnene blir deretter: Mer etikette. Visjon Norge er en etikettekanal, en slags mentalrettet eller terapeutisk Skikk og Bruk- kanal for å få folk til å oppføre seg så pent at den servilt betinget korrekte samvittighet kan trumfe ethvert tilløp til synd, og syndserkjennelse, annet enn helt verdslig rettet og i navnet, en bisniss-kanal, primært, en slags avlatskanal. Her klatrer man «eros-stigen» opp bare halvveis, i høyden, mot det som blir førsøkt beskrevet som en svært nær og personlig Gud, men som fremstår som mer fjern og urealistisk enn kanskje noen gang tidligere, og på en tro som baserer seg på emosjoner eller følelser, som det ironisk nok advares mot, både av Inger, Jan og flere andre der i gården.
(Til oppbygging: Det ble for et par uker siden fortalt om en
gutt som var redd for at det var han selv som talte i tunger, og ikke at det
var Den hellige ånd som snakket gjennom ham, hvorpå programlederen (P I Winnæss)
irettesette denne gutten (og seerne) med å si at hvis det ikke var han selv som
talte i tunger, så var det ikke å tale i tunger i det hele tatt! Tenk det! Men
ingen reagerer).
Mon tro ikke «skuespillerne» her er full klar over hvor stor
makt til maktmisbruk det ligger i denne formen for rent «deskriptivt-rituelt normdannelse»
eller annet som kan identifiseres som «karismatisk vekkelse». For «gud-nåde»
den som ikke taler i tunger og er blitt åndsdøpt – for det er jo da disse først
og fremst som kan «binde og løse», og har en legal rett til helbredelse, i
Kristus, som har betalt for det på Golgata.
Vel, ligger ikke lat «in the eyes of the beholder»? Jo visst, hva enn nå Gud måtte se i alt dette – skulle vel Gud være ute etter en romanse i dempet belysning i det nattlig mulm og mørke, og på en scene som kaller seg Våkn Opp Norge og TV Visjon Norge?
Som et tegn på en alt fa før fremmelig og alltid tale-eller
ordtrengt Inger, som nå vil be for sin syke mann, som ligger der med bare en
liten gjenværende del av den eneste nyren han nå engang har hatt de siste
årene?
Under sitatene fra Ingers akk så flammende «messe», legger jeg inne en kommentar fra Thomas Aquinas, den fremragende skolastiske professor, katolikk og en av katolikkenes helgener. Hva tror du han sier? Ja vel, ja, men det er bare det at Thomas nok ville ha sagt noe helt annet i dag, enn han sa for mange hundre år siden, for konteksten er en helt annen, en ny tid er runnen, i et periode med helt andre utfordringer og trusler rundt det neste hjørne, enn de Thomas måtte forholde seg til, bl a en svær og truende skepsis også fra Den katolske kirke, på den tiden.
De tekstene som synges, ser ved første «øyekast» ut til å være prisinger og hyllester til Gud, den allmektige, som er Kjærlighet (og ikke: Kjærlighet er Gud).
Ser man litt under dynen her, viser det seg at tekstene er
konstateringer, rent performative setninger, som om Gud selv skulle trenge lovprisninger
i ord som antas å mangle i Bibelen selv (her synder man mot Sola Scriptura,
som kanalen ellers sverger til, (på halsen, og snevert fanatisk, så å si).
Tekstene blir derfor i beste fall en anstrengt omvei eller helt «unødvendig», for veien mot frelse, og tjener kun en hensikt: Å fortelle publikum hvor fromme tekstforfatterne og utøverne er, vis a vis publikum, som nå skal suggereres inn i halvtranse i den tro at dette dreier seg om genuin gudsdyrkelse. Her mangler dypere teologiske poenger, systematiske tilnærminger, og den snerten og den lille usentimentale og det kreativt flerdimensjonale som skal til for å belyse poengene tilstrekkelig, spennende og «personlig nødvendig» nok, - det dreier seg faktisk om frelse eller ikke, her - for å vekke behovet for en dypere relasjon til selveste Skaperen. I stedet dreier det seg her altså om selvdyrkelse, en slags gjerningsreligion, der den som ser og høres mest flink eller seriøs ut, vinner fortinn fremfor andre, som vil føle og tenke med en vesentlig annen tilnærming, via fornuften, tradisjonen og den dypere refleksjon - og selvrefleksjon. I møtet med omvendelsen, forsoningen, forløsningen og herliggjørelsen. Dyrkes skaperen eller dyrkes det skapte? Begge deler. Kanskje ikke så dumt?
Her savnes det eksistensielle alvor. Troen ender i sentimentalisme, knep som skal få menigheten til å gi mer, og stadig mer, alt for ikke bare innvarsle, men også etablere det kommende Gudsriket, (gjerne her på jord, og med minst mulig egeninnsats, og så snart som mulig, og alt med minst mulig selforedelende «strev», samtid som man forventer av Gud å få igjen flerfold for alt man måtte så inn …
Sangene er som tatt ut av en dårlig PR eller markedsføringsfilm for kanalen og den gud man her og tror på og tilbyr, mot betaling, så å si. (Bare de helt rene av hjertet fra før, vil våge å stå i mot dette romantiske tilbudet, denne form for kjærlighetstilbud eller en slags sublim erossaffære med Gud, et forhold de selv vil beskrive som en ret agape-relasjon).
Når programposten heter Våkn Opp Norge, blandes det selvsagt inn en viss alvorlig ment harme over oppløsningstendenser i samfunnet, riktig nok, men å bli en «gladkristen», på det individuelle, separate eller segmenterte plan, teller mer enn det større perspektivet (hva nå det enn er) …
Beklager hvis du tror jeg tillegger meninger og motiver de ikke har …
Jeg anbefaler sterkt å lese denne, av Kjell Skartveit, som har tråkket sin såler i Frelsesarmeen:
https://www.document.no/2025/02/02/var-frihet-og-forstaelse-av-rett-og-galt-er-ingen-selvfolge/
(Jeg legger inn en kopi nederst).
Inger, frimodig, oppglødd, som vanlig, og scenevant: … Amen, jeg må bare lese detta her, altså, før vi begynner å be i dag, halleluja, om Den urettferdige dommeren … Han sa en lignelse til dem, om at de alltid måtte be og ikke bli trøtte … det var en dommer som ikke fryktet Gud … altså, det er Luk 18 … og det var en enke der i byen, hun kom gang på gang til ham og sa, hjelp meg til å få rett over motstanderen min … lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv, om jeg hverken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, så vil jeg like vel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik, ellers kommer vel hun til slutt og slår meg, he, he, og Herren sa: Hør hva denne urettferdige dommeren sier, men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt, er Han sen når det gjelder dem? Han skyndte seg å hjelpe dem, så de får sin rett, men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden … Amen …
… la han finne troen å jorden, vi våkner opp, amen, at vi ber, at vi er nidkjær, at vi … at vi står på, amen, og ikke gir oss, så må Han til slutt gi opp, … en person på bønnemøtet i dag, så ble hun kritisert storlig fordi hun snakke så mye om å få bønnesvar (!) … så tenker jeg, så hvorfor skal man be da, da? Unnskyld meg, altså, hallo i luken, ha, ha, ha, he, he, he, er det noen hjemme? … og nei, vi skal be, … gi og det skal bli gitt dere, måkke forvente å få noen ting … amen, det betyr ikke at det ene bibelverset som sier det atte venstrehanda ikke skal vite hva høyrehanda gjør, og så videre, det er jo sånn at både Jan og jeg kan finne på å si … åh, har du gitt det? … Ja, det har jeg, og så kan … man drømme det bort, og sånn er det med bønn også, man ber jo gjerne bønner, og så kan det være at man glemmer de bønnene vi har bedt fordi vi har andre ting å … men så plutselig, så kommer bønnesvaret … og så bli vi bare: «What?
… vi ber mange bønner, ikke sant, for mange mennesker, og så er det visse ting som vi bare må fortsette å be om, amen, nå skal vi be om ny nyre til Jan, amen, ny nyre til Jan, amen, vi skal ha ny nyre til Jan, amen, og så … våre venner i USA, Sherri (?) … vi ringte, og så sier’a, jamen han har jo en nyre som virker, da behøver vi ikke be om et skapende mirakel, da kan vi bare be om et mirakel (!), … han trenger ikke egentlig en ny nyre, han kan bare få at nyra hans bli helbreda … amen, så han slipper å bytte en nyre med en annen, amen, hvis Gud ikke overnaturlig kommer og gir ham en ny da, amen,
… men du skjønner det at vi kan bare helbrede den nyra som er, amen, så får vi bare be for det, vi bare … vi bare løfter opp han, Herre, amen, og vi kommer til deg igjen og vi bare priser deg, og vi gir oss ikke før vi får svar, ha ha ha ha, ho, amen, vi gir oss ikke, denne enka gjorde, amen, og jeg har ikke tenkt å bli noen enke, Herre, i Jesu navn, vi kan komme frimodig frem for deg Herre, halleluja, vi skal være pågående, vi skal ikke gi oss, så vi ber nå igjen, Herre, vi bare takker deg, Far, for at den nyren, om den er ny, eller den han har, Herre, som bare skal virke hundre prosent, Herre, og Du er også mektig til, til å la det vokse ut en ny nyre, Herre, overnaturlig, Far i himmelen, ingen ting er umulig for Deg, Far, vi bare ber om fullstendig helbredelse, far topp til tå, amen, at Ånda di … i Jesu navn, … som står bak (?) alle sykdommer, Herre, i Jesu navn, enten det er, liksom, hjerter eller nyrer, så bare begjærer vi ham løst i fra det, begjærer, Herre, amen, med bukspyttkjertel, Herre, å produsere insulin, som den skal, Herre, Far, vi bare ber om fullkommen hundre prosent helbredelse,
… i Jesu navn, vi bare tekker Deg og priser Deg og lovsynger Deg, og vi takker for det, takk Herre Jesus, takk for at du skal gjøre under med Ham, takk Herre Jesus, at Du skal forløse ham, Herre, Far, vi bare takker Deg … for en sterkt Ånd, et sterkt sinn, … Vi bare priser deg, Far, stå fast på Dine løfter, Herre, og vi er med, Herre, og slår, Herre, halleluja, med Ditt Ord, Herre, Ditt ord det knuser berg, og så står det at … vi har fått legedom, ved Hans sår, og da må vi bare tekke deg for at vi får, vi ber, og vi gir oss ikke på å be, i Jesu navn, vi bare takker deg, priser Deg og lover Deg, Far … og Far, vi bare takker deg, alle våpen som er smidd mot Jan, på Visjon Norge, … kallet, Herre, amen, i Jesu navn, så flere mennesker skal bli vunnet for Jesus, Guds rike skal ha fremgang, Herre, Far, i alle ting, vi har ingen å miste, Herre, amen i Jesu navn, Far, vi bare takker deg, Far, for at arbeiderne er få, og høsten er stor, Herre, så vi bare priser deg Herre, høstens Herre, at Du bare … mot Jan, Herre, i flere år, Herre, har prøvd å … Jan, i flere år, at det bare blir dratt ut … i Jesu Kristi blod, og Golgata kors, i Jesu navn, vi ber, vi priser Deg, Herre, Ah, vi priser deg, Herre … hvor mye mer skal ikke da Gud og til sine barn, står det, amen, så vi bare takker deg nå, vidunderlige Jesus, og vi priser Deg Jesus, og vi lover dg Herre, he, he, ha, ha, ha, ha ha … hooo, og vi bare takker deg, Jesus, vi priser Deg, Herre, åh, vi bare takker deg, Herre, vi priser deg, vidunderlige Jesus, vidunderlige Far i himmelen, åh, Hellige ånd, vi er så avhengig av Deg, Hellige Ånd, åh, Herre Jesus, vi er så avhengig at det er Din Ånd som driver oss, i bønn, at det er Du som viser oss hvordan vi skal be, for vi vet ikke selv hvordan vi skal be, Herre, men du lærer oss Herre, når vi spør deg, Herre, åh, Far, når vi søker Deg, så priser vi Deg for det, i Jesu navn, åh, vi bare ærer Deg, Jesus, og vi bare takker Deg, Jesus, kong Jesus, du er vår konge til evig tid, Du er vår Herre, Du er vår fredsfyrste, Amen, og du er vår dommer, … Du er vår advokat, Herre, og Du er Den rettferdige dommeren, Herre, … åh, åh, vidunderlige …. Åh åh … Jesu blod, Herre, dyrebare blod, Herre, Den Hellige Ånd og ild … ild … over TV Visjon som vi holder på med, alle som er med,
…. At Ditt Ord går ut, Herre, amen, med kraft, Herre, amen, med et tveegga sverd, Herre, som kløyver, alt mellom marg og bein, … og dømmer hjertets tanker og råd, Herre, vi bare priser deg … som det står i Hebreerne, halleluja, (begynner nå å snakke fort i tunger) og «salen» følger opp, man sitter og mumler frem, og så kommer det en kvinne fram på scenene, som har deltatt i disse forestillingene tidligere, og fortsetter sine hysteriske bønner, (slik jeg ser det) … og det er Inger som ber henne stille opp …
… jeg ber om det skal komme Åndsdåp over mennesker nå Herre,
mennesker som ikke er døpt i Den hellige Ånd … døp dem i Din Hellige Ånd, Herre,
så vi bare kjenner, at det bare kommer tunger, … døp meg tunger Herre, døp meg
i tunger, Herre … og ild … la det bare boble ut … kjenner at det kommer noen
ord, Herre, så bare begynn å si det, for plutselig, så kommer det en hel
rekke, ser du, … i Jesu navn, vi bare priser Deg, når vi ber i tunger,
så ber vi i det språket som Gud forstår best og da er det Den Hellige Ånd som
ber fullkomne bønner, så da ber vi fullkomne bønner som ikke er påvirka av
vårt sinn, påvirka av vår forstand, amen, og bare følelser og tanker, men i
Jesu navn, så vi bare takker … åh, vi prise Deg, Herre, … åhhh, vi bare takker
Deg, Herre … åhhh, vidunderlige Jesus, vi bare løfter opp alle som er syke, i
kveld, Herre, vi bare kommer fram for deg, Gud, vi løfter opp hver og en,
bønnebegjær, som er kommet inn, Herre, Far, vi løfter opp alle syke, Herre,
alle syke, Herre, … vi bare kommer frem for Deg nå, og bare ber,
Herre, for alle syke, alle kreftsyke, Herre, … som har smerter over hele
kroppen, Herre, som lider av angst og panikkangst, hjertesorg, Herre, … Hellige
Ånd, kom, Herre Jesus, kom Herre,, Jesu navn … leg dem, Herre, amen, i Jesu
navn, Far … (fortsetter i tunger) … og de som har øresus, Herre, i Jesu blod,
hodepine og migrene … kom Herre, og løs dem, kom … med Din helbredelse, og vi
bare ber Herre, …. Bli med å be, vi bare takker Deg, Herre, da folket
skulle ut av Egypt, tok de nattverd, på en måte … lyteløst lam, blod på
dørstokken … alle var helbreda … ha ha, ha, på noen timer, Han an gjøre hva han
vil …
Kommentar: Her er det veldig mange beskrivelser av hva man gjør, som om Gud trenger å bli gjort oppmerksom på denne strålende innsatsen for den syke, og de syke og engstelige. Som om Gud ikke forenligst er klar over alt dette, og faktisk allerede har villet det sånn!
Inger med kompani må ut fra dette antas å posere mest for publikum, eller menigheten og seerne. Hvorfor? Er det s vanskelig å forstå? Her klinger det mye mynt i kasseene eller på «den himmelske bankkoto»!. Hanvold har da også skrevet en egen bok om «Himmelsk Økonomi»!
Her tenker man performativt, litt tveegget eller ambivalent, ja vel, kanskje, men performativt, i alle fall, overfor både Gud og mennesker, samtidig, vil jeg tro: Ordet skaper det det sier, (et velkjent fenomen for reklamefolk, som karismatikere flest må kjenne godt til, inntil manisk og maniert avhengighet).
Det samme går for sangtekstene, og Trine Overå’s iherdige, men akk så akkordfattige og livløse klimpring på pianoet, - et så søtt, og med det så overtydelig ungpikeaktig og engleaktig oppsyn, som en skolepike som alltid er forelsket i den cooleste læreren på skolen, det er nesten uutholdelig flaut, (slik jeg i et glimt kom til å se det).
Jeg skjønner at de ikke kjenner til ordet selvkritikk. Det er et fremmedord, og det daler ikke ned fra det overnaturlige!). Det er pinlig. Er Inger begynt å bli paranoid – hun sa i hvert fall at hun tror hun blir overvåket, uvisst av hvilken helt konkrete og beviselige grunn, se:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/ligger-na-hanvold-sitt-siste.html
Se ellers konkret om (forbilledlig?) bønn på kanalen her:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/to-stjernetaker-pa-samme-planet-fra.html
St. Thomas av Aquinas:
Overflatisk sett, sier Thomas, at det ikke er riktig å be på følgende premisser:
Når man tror at bønn er nødvendig for å informere om hva vi ber om (for Far vet om dette allerede før vi ber, Matt 6. 32).
Bønnen(e) er en oppfordring om at den vi ber til skal forandre mening, slik at denne nå gir oss det vi ber om. (For Guds sinn kan ikke forandres eller bøyes).
Det er mer generøst å gi noen noe uten å bli bedt om det på forhånd enn å vente til vedkommende ber om det. Men Gud er ekstremt generøs, så det sømmer seg ikke å be Gud om «mer».
Aquinas sier mot dette at vi ikke forsøker å be Gud å bli informert om det vi ber om. Vi bare erkjenner våre behov og det faktum at Gud kan hjelpe oss. Bønner skal ikke betraktes dithen at vi ber Gud om «skifte mening». Vi bare ber om at Han gir oss det Han har planlagt å gi oss. Våre bønners hensikt er ikke å forandre Guds plan. Hensikten med bønnene er å bekrefte det Gud allerede har planlagt for oss.
Aquinas ser at Gud gir mye uten at han blir bedt om å gi det, men han mener også Gud ønsker å gi oss det vi ber Ham om, slik at vi kan stole på at vi kan komme til Ham og erkjenne Ham som kilden til alt godt. Han gir oss mye ut fra ren raushet. Gud ser at det er til fordel for oss å bli gitt en viss tiltro til Ham … bønn er et middel folk kan bruke til å forholde seg til Gud på som en venn, for venner tilfredsstiller hverandres behov og slik at de kan uttrykke sine behov overfor hverandre.
Slik kan også Gud uttrykke sin raushet angående visse ting som blir begjært av folket.
Men hvis Guds vilje er uforanderlig, kan det hevdes, så er bønner unødvendige, pga forsynet – hvilket er dumt å hevde, mener Aquinas, for det er som å si at vi ikke skal gå for å komme frem til et sted, eller at vi ikke skal spise for at vi skal bli fødd .., for dette er jo absurd.
Aquinas peker på det faktum at Gud eksisterer på en
uforanderlig måte og at Han arbeider i alt, … at dette ikke betyr at bønner
ikke kan utrette noe, ut fra Guds vilje. Hvis vi ikke ber om noe, kan intet av
det som skjer betraktes som et svar på våre bønner. Men, sier Aquinas, hvis jeg
ber om noe og dette skjer, kan dette sies å være et bønnesvar. Han sier at selv
om Gud ikke kan påvirkes til å gjøre noe han ikke har villet helt fra evigheten
av, så kan like vel Gud ha villet nettopp fra evighet av at noe skal skje i
samsvar med mine bønner og at dette er et svar på våre bønner. (Kort og fritt etter Aquinas av Brian Davies, 2003, s 213 f).
Kommentar: Se mine kommentarer i innledning før Ingers messing
over. Mye mer kunne ha vært sagt om den gang og nå. Men jeg går ut fra at en
eventuell leser av dette for lengst har forstått hele fylden i det jeg forsøker
å si.
Kjell Skartveit, som jeg lovet over:
De fleste reagerer med avsky på drapet på koranbrenneren Salwan Momika i Sverige, men hva med å prøve å forstå hva som driver morderne? Det er som om vi ikke våger å diskutere det etiske utgangspunktet for drapsmennene. Kan årsaken ligge i frykten for hva vi vil finne?
Det er nemlig ikke slik at vi som tilhører en kristen kultur, tenker det samme om vold som personer som kommer fra andre kulturer, og da muslimske kulturer spesielt. Problemet med islam er ikke bare aksepten for vold. Det som gjør islam til en formidabel motstander for Vesten, er kombinasjonen av amoral og en opplevd forpliktelse til å utføre selv de verste handlinger. Det er ikke slik at muslimer nødvendigvis liker å utøve vold, selv om noen nok også gjør dét; tragedien er tvangen, deres forståelse av ære og plikten til å forsvare troen.
I islam møter vi nemlig en annen gud enn Ham som tilgir synder og gir oss beskjed om å bekjempe ondskap. Det finnes ikke et syndefall i kristen mening i islam. Koranens fortelling om Adams fall får ingen konsekvenser, verken for Adam, hans etterkommere eller universet. Det hersker en ubrutt linje mellom det som Allah en gang skapte, og det som eksisterer i dag. Verden slik den er i dag, er i praksis lik den verden som Allah en gang skapte. Det vil si at Allah er ansvarlig for all den ondskap vi erfarer.
Samtidig betoner islam Allahs allmakt på en måte som gjør at han står over både fornuft og sannhet. Hans vesen er av en karakter vi ikke kan forstå, og han er opphavsmann til alle gjerninger, både gode og onde. Han kan derfor gjøre alt, ettersom hans vilje ikke er et resultat av en klart definert moralsk og hellig natur. Allah er så stor at det ikke er gitt mennesket evnen til å forstå ham. Det er derfor naturlig at de fleste muslimer oppfatter sine liv som skjebnestyrte, der alle deres handlinger er forutbestemt fra evigheten av.
Muslimer lever derfor i en verden der det ikke eksisterer et ondskapens problem. Dersom vi forstår denne virkelighetsforståelsen, vil vi også forstå drapet på uskyldige kvinner og personer som opptrer blasfemisk overfor deres tro. De har en gud så allmektig at det ikke er rom for frihet til andre aktører, og han har en vilje som ikke er forankret i en absolutt sannhet og moral. Under disse forutsetningene har de en plikt til å forsvare sin gud og troens ære inntil døden.
Det er få bøker som har gjort slikt inntrykk på meg som boka «Æresdrap», skrevet av den tyrkiske journalisten Ayse Onal. Hennes møte med menn som er dømt for æresdrap på kvinnelige familiemedlemmer, gir oss historier om menn som opplever seg tvunget til å ta livet av sine kvinner. Æren og troen betyr nemlig mer enn dem. Ikke fordi menn velger det selv, men fordi troen har gitt mannen en plikt til å gjøre det. Det er ikke for ingenting at muslimske menn opplever døtre som en byrde i sine liv.
I flere hundre år forstod Vestens befolkning hva islam handlet om, samtidig som vår kristne tro var levende, og derfor ble også forsvaret mot islam prioritert. I dag er troen død, og vi er overbevist om at alle egentlig ønsker å leve slik som oss. Vi nekter å ta inn over oss at det finnes kulturer der ute som kolliderer fullstendig med vår måte å forstå verden på.
Men vår frihet og forståelse av rett og galt er ikke en selvfølge. Utfordringen er at vi har glemt troens betydning for vår sivilisasjon. Uten kristendommens Gud overlates vi til krefter mer destruktive enn vi aner, der begreper som kjærlighet, frihet, synd og tilgivelse er fremmedord. Ønsker vi virkelig det?
Obs: Jeg har lest artikler om at ungdommer i USA nå i stor iver og i store mengder søker seg hen til Den ortodoxe kirke!
Savnet etter en mer sakramental kirke, ser ut til å vokse eksponsielt ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar