Jon Kvalbein og bispeuttalelsene 2019 og 1978

Jon Kvalbein setter i et innlegg i Dagen opp to ulike uttalelser fra to ulike bispemøter, som det heter, (se nedenfor). Denne postering er en direkte fortsettelse og en presisering av vår forrige postering,

Bispe uttalelse på vide vanke

Kvalbeins hensikt, vil jeg tro, er å få frem hvor dramatisk ulikt bispemøtet uttaler seg i 2019 fra en uttalelse om samme sak i 1978. Men Kvalbein er nok ikke bare interessert i selv ordlyden, han er selvsagt ute etter å få frem meningsforskjellene, på et dypere plan, og ikke bare i det selve ordlyden eller formuleringene sier og betyr rent overflatisk eller semantisk Kvalbein fokuserer på bispenes underliggende livssyn og den teologi uttalelsene i dag vitner om til forskjell fra hvordan de ble formulert og ment på et transcendentalt plan både eksplisitt og implisitt den gang. Jeg har selv forsøkt å nærme meg «problemet» på min egen måte, hvordan vil fremgå av følgende og da med lenker til utfyllende, men noe spredte og – dessverre - ikkesystematiserte kommentarer her på bloggen.

Ved å stille opp de to uttalelsene mot hverandre, får Kvalbein frem ikke bare en «empirisk» utvikling som har skjedd, men også hva denne består i, selv om Kvalbein i denne artikkelen ikke går nærmere inn på dette. Han mener vel kanskje at tekstene i seg selv forklarer hvilken dramatisk endring som har skjedd i bispekretser. Det er imidlertid klart at Kvalbein ser med «forferdelse» på de uttalelsene biskopene nå har kommet med. Det virker som om Kvalbein nå mener at nå er alt håp ute; det ser ut for at han mener at de siste uttalelsene ingen ting har med kristendom å gjøre. Jeg skal ikke her ta stilling akkurat til dét spørsmålet. Jeg er her ute etter å forsøke å forstå hvorfor det nå engang ble som det ble på grunnlag en enkelt modell, som kan forklare det nye menneskesynet som bispene nå tenker og reagerer ut fra, med andre ord: Hvilke grunnkonsepter om menneske og Gud det er som konstituerer bispenes tankeverden, spesielt kognitivt. At mange aspekter i tillegg til det rent kognitive spiller inn, er klart.  

Kvalbein får da – uten nærmere kommentarer - etter min mening også frem hvilket tankeparadigme eller tankemessige grunnforestillinger bispene nå legger til grunn og fokuserer ut fra i 1978 til forskjell fra 2019, altså hva som har skjedd med bispenes grunnholdning og «mentale» tankepremisser, kort sagt.

Min oppgave her er kort og godt å sette fingeren på noen momenter eller aspekter som kan tjene til å kaste lys over det kognitive eller konseptuelle paradigmeskifte - her -  jeg mener har skjedd generelt i samfunnet og hvordan dette nå manifisterer seg i bispenes normative tilnærming til tingenes tilstand i vår tid. Avklaring: Hypermagi og juridico religico

Biskopene er ut etter å legge nye føringer og bekreftelser på folk. De vil skape et nytt gudsbilde og et nytt skriftsyn, alt i den «gode» hensikt å følge opp og understøtte de politiske eller ideologiske føringer de får fra det politiske miljøet i samfunnet. Bispenes uttalelser kan derfor ses som et simpelt hen rent politisk eller ideologisk dokument. Rent teologisk hensyn er fraværende, i seg selv taler dette selvsagt sitt eget, tydelig språk: Det er politikken som til syvende og sist nå skal bestemme teologien.

Bispenes fiender er primært «politiske og kristne abortmotstandere» og folk med et helt annet kristendomssyn enn biskopenes eget, et syn som ikke lar seg diktere av sosiologi osv., men som fortsatt tror og tenker grunnleggende juridisk-religiøst. I forrige bispeuttalelse kunne man konstatere at bispene holdt seg til Guds ord slik de er åpenbart i Bibelen. I dag henter bispene sine førsteprinsipper, aksiomer, postulater og hjemler fra et gjennomsekularisert samfunn, et gudløst samfunn, et samfunn som har glemt og undertrykket sitt «metafysiske» opphav i den judeokristne tradisjon. Det ser ut for at bispene er godt klar over dette, og at deres høyeste ønske er å forsterke denne tendensen mot et fullstendig gjennomregulert gudløst samfunn. Vi ser i den uttalelsen et sterkt ønske om at ikke bare biskopene, men også hele folket, skal å få en annen enn den kristne Gud å holde seg til og tro på. Bispenes ønske er å destruere hele det fundament Den norske kirke bygget på frem til for bare få år siden. Bispene har kastet seg på en nymotens «vogn» og underkastet seg en helt ny gud. De graver en grav for alle som vil ta Skriftens ord og budskap på alvor.

Bispenes uttalelsene må betraktes som et ønske om å forme folks tanker, tankeverden generelt, og deres menneskesyn, deres verdier, verdipreferanser og grunnsyn på etiske spørsmål. Uttalelsene røper i tillegg til dette en overgang til et helt nytt gudssyn, gudsbilde eller gudsoppfatning. Snakker bispeuttalelsene i 1978 om den samme gud som uttalelsene nå i 2019 gjør? Ja, snakker vi i det hele tatt i de nye uttalelsene om de samme mennesker og det samme Mennesket, i relasjon til Gud?

Som jeg har vært inne på ved nå nesten utallige anledninger på bloggen her nå, kan vi kanskje litt bedre forstå hva som har skjedd, og hvorfor det har skjedd. Jeg snakker om et nytt paradigme og kaller det det juridico-religico paradigme, ut fra konseptet eller modellen: Det juridico-religico paradigme, (det grunnparadigme som Bibelen og tradisjonell kristendom selv bygger på).

Jeg setter dette paradigme opp mot det jeg kaller Det sosiologiske-antropologiske og psykologiske paradigme,                   

Dette nye paradigme kommer klart frem i bispeuttalelsene av 19. februar i år. Disse uttalelsene forteller meg at vi nå – i kraft av uttalelsene – ifølge bispene selv- , fra nå av skal underlegge oss en helt nye måte å tenke, føle og se på, et nytt åndelig regime. Vi skal fra nå av kun skjenkes den frelse biskopene selv tilbyr, på sine nymotens premisser, ikke nødvendig vis på Bibelens og Skriftens premisser.

Uttalelsene er et ledd i bispenes implisitt ideologisk begrunnede arbeide for å forvandle ikke bare kristentroen, men også folkets og nasjonenes kollektive psyke, ja, vår mentale helse. Biskopenes paradigme er Det juridico-religico paradigme og fra dette flyter det et helt nytt verdensbilde, en helt annen livsanskuelse, helt andre grunnverdier og holdninger, og en helt annen mentalt konstituerende verdi- og livsorientering og tro, på en helt annen gud.

Det står med andre ord mye på spill: Vår Gud, og vår kristne tro. Jeg viser til innskutte kommentarer til uttalelsene nedenfor, i et forsøk på å forklare:

Bispemøtets uttalelse fra 1978:

«Det er nå vedtatt en lov om adgang til selvbestemt abort i vårt land. Det har i en årrekke stått strid om dette spørsmål, en strid hvor også Kirken har vært sterkt engasjert og gang på gang, uten å bli hørt, kommet med uttalelser mot den praksis en slik lov åpner for.

Det er maktpåliggende for Kirken å slå fast at den situasjon som nå er oppstått, intet endrer ved det syn Kirken har kjempet for. Ifølge den Hellige skrift er mennesket skapt i Guds bilde. Dette gjelder også det ufødte liv fra dets begynnelse. Den kristne samvittighet er bundet av Guds ord. En statlig lov rokker ikke ved dette forhold.

Kommentar: Her tenker bispene primært «religico», men også «juridico». Mennesket i sin tro forutsettes å ha et bestemt vesenstrekk, nemlig evnen til å åpne muligheten for gud – det religiøse «aspektet» - og til å inngå en forpliktende «avtale» både med seg selv, intrapersonlig, med andre og samfunnet, interpersonlig, altså i relasjon til «reelle» andre, og supra-personlig, nemlig i relasjon til gud, og dertil en personlig gud og ikke noen upersonlig kraft e l som på sin side lover, tilbyr og iverksetter sine kontraktuelle «forpliktelser». Her er både det juridiske og religiøse klart til stede som tankeforutsetninger for bispenes livssyn, menneskeoppfatning, verdisyn og virkelighetsoppfatning.

Uttalelsene funderes på den erkjennelse at Gud er en annen størrelse enn bare en forstørret projeksjon av seg selv.

Uttalelsen fortsetter med følgende:

«Kirken vil i sin undervisning og forkynnelse bare enda klarere fremholde Bibelens menneskesyn og det ansvar det innebærer for det spirende liv. Dette livs krav på ukrenkelighet og dets rett til vern må fremholdes sterkere enn før. I sjelesorg vil Kirken søke å veilede dem som gjennom den nye lov måtte komme i samvittighetsnød, det være seg enkeltmennesker, familier og andre som kjenner seg anfektet».

Kommentar: Her inntar bispene en posisjon som i sin spire forteller at politikerne jo har det siste ord, men at de, som kristne og bisper, vil gjøre sitt for å børe på tingene. Denne delen av uttalelsen bærer preg av å være på vikende front, man vil ikke «instruere» det politiske landskapet, man nøyer seg med å referere til Skriften som en mulig absolutt og gjennom alle tider uforanderlig og sann, guddomsbasert «konstitusjon». Vi aner her at bispene er begynt å miste troen på eget «grunnfjell». Det er som om man aner hva som skal komme. Den moderne tid kan lett bli for overveldende, «massene» vil trolig forkaste kristendommen, det er best vi er føre var. Vi kan ikke gå for hardt ut, vi vil ikke støte eller fornærme noen. Uttalelsene signaliserer at det er best å avvente. Bispene vil ikke gjøre seg altfor upopulære. På dette grunnlag brolegger de veien frem til bispeuttalene av 19. februar i år, nesten 40 år etterpå.

Uttalelsen fortsetter:

«Kirken vil øke sine anstrengelser for at hver enkelt mor uten bekymring kan bære sitt barn frem. Den vil oppfordre alle som deler dens syn, til i holdning og handling å vise sann kristen omsorg, og den vil aldri opphøre med å peke på samfunnets elementære plikt til å sørge for betryggende sosiale forhold for alle mødre.

Vern om det ufødte liv er ikke bare et kirkelig anliggende – det gjelder respekt for menneskeliv og menneskeverd i hele vårt folk.»

Kommentar: Her kommer «det juridico» aspektet av bispenes tankeforutsetninger frem, men – subtilt - på sekularismens premisser: Vi har ut fra ontologiske og eksistensielt konstituerte juridiske forpliktelser overfor mødrene, som uten abortlov liksom må «tvinges» til å bære frem sine barn. Her er egentlig ingen juss uten komplementaritet med  religion. Religion og juss hører sammen samlet som ett grunnaspekt ved selve tilværelsen og menneskelivet  

«Det religico» aspektet spiller altså kraftig med. Gud påbyr en bestemt juss og menneskets ønske er jo å holde fast ved den kontrakt Gud har med oss mennesker, den kontrakt, hvis den overholdes, vil føre til frelse, primært den frelse Jesus Kristus tilbyr troende, ved sin nåde, en nåde som kan oppfattes som en rent passiv nåde eller tilgivelse, men også som en høyst aktiv og virkende nåde, helt på Guds premisser, idet Gud selv utvelger de frelste. Bispene har her ikke mistet sitt moralske kompass, de fundamentert seg i et juridico-religico paradigme.

Uttalelsen kan virke ydmyk og relevant forsiktig. Man vil ikke tirre myndigheten, det verdslige regimente, det har kirken ingen «luthersk rett» til å gjøre. Men uttalelsen røper også en viss servilitet, ikke bare overfor myndighetene, men også overfor «folk flest». Uttalelsene røper ev viss forsiktighet. Det er her allerede sådd en viss tvil, en viss usikker på egenidentiteten. Et visst sosialiseringsbehov synes å være til stede. Man er mer enn bare åpen for Det sosiologiske, antropologiske og psykologiske paradigme –  SAP - og absolutte hegemoni. Man ser det komme, det er best å vokte sine ord, man vil ikke påtvinge kristentroen på noen. Man vil ikke servere overtro, men tro, liberal tro, en avmytologisert kristendom. Frykten for et metafysisk perspektiv er til stede, Bibelen oppfattes om «litteratur» på linje med annen litteratur. Noen vil fortsette avmytologiseringen av kristentroen, andre vil tvert imot gjøre kristendommen fullstendig mytologisk fundamentert. Bispene er på full vei bort fra det juridico-religico paradigmet og inn i det sosi-antropo-psykologico paradigmet, kan vi se. I dette paradigme fratas mennesket til og med muligheten for at det i menneskets eksistensiell grunnstruktur eller i dets naturlige grunnvilkår skulle eksistere noe så grunnleggende som det sant juridiske og religiøse gjensidig avhengige aspekt.

I  SAP fratar bispene mennesket menneskets vesensbestemmelse og iboende egenskap av å være ansvarlig – juridico - ikke bare overfor seg selv, men også overfor samfunnet, og ikke minst overfor gud – religico.  Det er som om gud ikke eksisterer i dette paradigme. Gud eksisterer med andre ord heller ikke for bispene!

Hverken juss eller religion «eksisterer», for å sette det på spissen, bare sosiologi, antropologi og psykologi – alt sammen oppsummert i politikk, som nødvendig konsekvens og funksjon. Alt er med andre ord blitt politikk, grunnleggende etikk er en saga blott, tro likeså. Til syvende og sist bringer dette oss alle inn i en cul de sac hvor til slutt makt blir alfa og omega, ikke Biblenes Gud og den kristne alfa og omega, dvs Kristus selv. 

Bispemøtenes uttalelser fra 1978 og fra 15. februar 2019 settes opp mot hverandre slik av Jon Kvalbein:

1. Mens uttalelsen fra 1978 8 taler positivt om Kirkens sterke engasjement mot adgangen til selvbestemt abort, inneholder uttalelsen fra 2019 ingen kritikk av abortloven. Tvert imot kan vi lese: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.»

2. Mens uttalelsen fra 1978 forankrer Kirkens syn i den Hellige skrift, finnes det ingen slik forankring i uttalelsen fra 2019.

3. Uttalelsen fra 1978 viser til at mennesket er skapt i Guds bilde, og at dette også gjelder det ufødte liv fra dets begynnelse. Uttalelsen fra 2019 fastslår bare: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Uttalelsen fra 2019 sier intet om hvordan fosterets verdi og livsrett kan ivaretas i en abortlov som gjør avlivning til en rettighet.

4. Mens Uttalelsen fra 1978 utfordret til undervisning og forkynnelse som enda klarere fremholder Bibelens menneskesyn og det spirende livs rett til vern, er en slik utfordring fraværende i Uttalelsen fra 2019.

5. Uttalelsen fra 1978 viser til at den kristne samvittighet er bundet av Guds ord, og at en statlig lov ikke rokker ved dette forhold. Uttalelsen fra 2019 inneholder intet om forpliktelse på Guds ord, heller ingen oppfordring til omsorg for dem som på grunn av loven er kommet i samvittighetsnød. Nå er vekten lagt på at større engasjement må vises for kvinners frigjøring og rettigheter.

Kommentar: Jeg nøyer meg med å vise til kommentarene i innledningen over her, til forrige postering og til linker innlagt for øvrig. Jeg mener Kvalbein får frem poenger som jeg har forsøkt å utvikle med begrepsparet Det juridico-reigico paradigme.

Bispe uttalelser på vide vanke?

Den norske kirke følger med på og går nå i ett med tidsånden; den føler som tidsånden; den er styrt av tidsånden. Den vil at vi skal underlegge oss tidsånden. Den vil at vi skal følge det siste «bispemøtet», ikke Bibelen.

Hvor er så Helligånden?

Kirken synes ikke å ha noen kontakt med Den hellige Ånd i dag, skal vi tro den siste uttalelse fra bispemøtet og skal vi ta uttalelsen som representativ for hele Den norske kirke. Den hellige Ånd er den kraft som veileder oss rett til Gud i Guds egne ord. I dag er det bispene som inntar den høyeste autoritet, en autoritet som langt overskrider det mandat de har ut fra hva Bibelen selv sier. Bispenes mening overstyrer Gud ord. Det kan ikke gå annet enn galt, det bærer helt galt hen.

Kontakten med tidsånden synes å ha overstyrt kirkens forhold til Helligånden. Kirken fratar både seg selv og sin medlemmer dermed evnen til å skille mellom rett og galt, de stenger sannheten ute, de tror ikke at den finnes, - for et paradoks!

Man kan spørre: Hvor dypt har kirken falt? Mener kirken at gudsbildet i mennesket nå er tapt – en gang for alle? Vel, i så fall står kirken i «god protestantisk» tradisjon, for i denne tradisjonen medførte fallet at mennesket mistet gudsbildet, (obs: ikke slik i Den katolske kirke).

Mennesket ble dermed helt avhengig av Guds nåde – ikke Menneskets nåde - for å bli salig. I troen og med nåden, er mennesket samtidig synder og frelst, ifølge Luther. I dag mener Den norske kirkes biskoper at mennesket hverken er frelst eller synder, ser det ut for. Menneskene er, på samme måte som bispene, gode, og bare gode, eller syndefrie, tvers igjennom, selv om det kan stelle i stand mye vondt, men det er en annen skål … Se om nåden i islam og kristen tro

Luther mente for øvrig at De ti bud var en god oppsummering av hva Naturloven eller Den naturlige lov sa, men han mente samtidig at De tid bud var kontekstuelt bundet. Mennesket kunne dermed, i hvert fall i prinsippet, vedta andre «dekaloger». Antakelig er det dette «påbud» kirkens representanter nå trøster seg med og følger til punkt og prikke. Det er forbi med de gamle Ti bud.

De nåværende makthavere og de som sitter med hegemoniet i kirken forstår ikke lenger hva som står i Bibelen, den forstår bare sine emosjonelle bindinger, til tidsånden. Kirken er blitt avhengig av kroppslig berøring, av det fysisk målbare, av det formelt korrekte, for at de skal tro at noe i Bibelen virkelig er sant, det er som om den ikke kan bevise at helligånden eksisterer, derfor tror de ikke på den og derfor kan de ikke åpne seg for veiledning fra den. 

Kirken kan i dag ikke være «berørt» av Den hellige Ånd. Kirken bygger nå på det rent taktile, det rent sanselige, og bare det sanselige kan nå «berøre» kirken. Derfor betraktes da også et foster som en celleklump gravide kvinner kan forføye over eget forgodtbefinnende, også på et rent emosjonelt grunnlag. Kirken har da satt seg i et fremmedgjørende forhold til fostre. Kirken gjør seg fremmedgjort i forhold til hva Bibelen sier om livets og fosterets ukrenkelighet. Kirken betrakter det som en kjærlighetsgjerning å tillate abort ved sekulær, dvs politisk vedtatt, positiv lov. Et samfunn som tillater fri abort er bedre enn andre samfunn som ikke tillater »inngrepet». Man kan overhodet ikke tillate noen å kalle dette for drap, fosterdrap. Noen truer med å straffeforfølge de som tar «drap» i sin munn i denne forbindelsen.

Og, det blir verre: Kirken vet ikke lenger hva synd er, for heller ikke synden kan bevises, annet kanskje enn via berøring, dvs rent positivistisk. Kirken er med andre ord blitt taktil-fundamentalistisk. Alt er derfor tillatt og det som nå ikke er tillatt er å mene at alt er tillatt. Å mene at alt er tillatt, er blitt påbudt. Bortsett fra når det gjelder abort, altså, kjønn og legning likeså, forresten …

Kirken har – som om alt dette ikke var nok – erstattet Den naturlige loven med positiv lovgivning, dvs den lovgivning som mennesket – for anledningen - bestemmer uavhengig av Guds ord – og lov – ut fra Bibelen. Den positive loven settes da over Guds lov og Gud detroniseres.

«Komme Ditt Rike» gjelder ikke lenger. I stedet skal alle følge det absolutte menneskelige påbud: «Komme vårt Rike», dvs de emosjonelt betinget korrektes rike, i praksis det sosialistiske og de gudløses riket.

Riktig nok sier Bibelen at også hedningene har en lov, ja, at hedningene til og med er en lov i seg selv, heter det i Guds ord, - de har samvittighet, de er implisitt skapt med guds bilde i seg. En hedning har derfor i kraft av Den naturlig lov i seg en a priori eller medfødt – eller tillært, det kan komme ut på ett - forståelse av hva som er rett og galt og evne til å la seg påvirke eller styre av god eller dårlig samvittighet. Til og med hedningene og de som fornekter Kristus, kan ha god moral og kunnskap om godt og ondt.

Men det kirken nå forutsetter er, at hedningene ikke kan forstå Den naturlige loven som springer ut fra Gud selv. Den gudløse som i dag påstår at det er etisk galt å ta abort, tar feil, må kirken mene. Den gudfryktige som tror at abort er synd, tar også feil, feil på samme måte, må konklusjonen bli.

Kirken setter dermed den tro den kristentroende har (på at det er galt og en synd å ta abort) på samme linje som den troen den vantro har, - på at det er synd - på det samme på samme linje. Om du tror på Jesu Kristi nåde betyr ingenting, for Selv tror den at den er den sanne troende. Den må hevde det, logisk. Men den kan altså ikke lenger skille mellom kristen tro og vantro tro. Dette å vite forskjellen på godt og ondt hører med til dette å være hedning eller vantro. Å unne se forskjellen, gir ingen frelse, ifølge kristen tro, det må noe ekstra til, det må nåde til.

Har hedninger som tror at abort er av det gode og ikke synd «krav» på frelse? Kirken ser ut til å mene dette, uten at man sier det høyt, men implikasjonen synes klar. Kirken har jo også vedtatt at homofil praksis ikke er synd. Den homofile som selv innser at homofil praksis er syndig, har ikke mye å stille opp med i kirken. Kirken «nøder» ham til å benekte at homofili praksis ser synd. Den homofile oppfordrer med andre ord til å synde.

For et bakvendtland!

Kirken skal være et lys for hedningene, men hedningene tillegges nå varig svekkede sjelsevner, hvis de tror at abort er synd. Kirken ser ikke at den da selv mangler disse sjelsevnene, eller denne nåden, den nåde, altså, som gjør folk i stand til å se at abort er synd. Kirken tror at så lenge abort er lovlig, så er abort ikke synd, ja, kirken har til og med opprettet et helt nytt sakrament som kan sikre syndere salighet, selv om de ut fra Skriften selv er syndere, og selv om Bibelen, tradisjonen og den kristne ortodoxi ikke gir dem noen hjemmel eller myndighet til det.  

Kirken ser ikke at abort er Gud imot og at å støtte, løfte frem og opphøye den menneskeskapte positive lov til noe mer hellig og opphøyd enn Guds lov, faktisk er en stor synd, en grov synd, ja, helligbrøde. Kirken mener at ikke bare er Guds naturlige lov fratatt enhver legitimitet og preskriptiv og normerende autoritet, men også at Guds lov opphørt og lagt død og at den selv velsigner synd.

Kirken tror dessuten og implisitt i dette, at hedningenes lov – som er skrevet på deres hjerter – er opphevet. Ikke en gang hedninger og ugudelig kan nå si at det er galt å ta abort. De kan – ifølge kirken nå – ikke si at abort faktisk er drap, fosterdrap, forsettlig drap på en person, et menneske, et vergeløst menneske som nå altså ikke anses å ha en absolutt rett til liv. Kirken kan ikke lenger si at det er galt å kvele en menneskevorden i fødselen. Kirken sier at det er et gode at noen fostre aborteres. Det må implisere at det ikke er synd å ta abort, og det er akkurat det den sier: Jeg viser til et svar på dette fra en prest som kunne bekrefte på konkret spørsmål om det var synd å ta abort at det ikke var ulovlig å ta abort. Rikke Grevstad Kopperstad

Joda, kirken tilpasser seg nå tidens ånd, noe vil si at kirken er blitt fleksibel, raus, kreativ og tolerant. Kirken utstyrer seg antakelig med slike honnørord selv, og mange er hjertens enig. De istemmer villig det nye budskap og holder for «det beste budskap», et budskap som langt overtreffer Bibelen og evangelienes –bare gode - budskap. Evangelion betyr det glade budskap, kirken vil nå servere Det beste budskap, det budskap som passer «de gode» best.

Kirken setter seg med andre opp til å være Gud. Den tilraner seg absolutt etisk makt og myndighet til å bestemme hva som er rett og galt en gang for alle. I toleransens navn er kirken blitt totalitær i sine verdipreferanser og i sine tenkemåter. Bispemøtet er Kirkens utøvende organ. Organet er korrupt inn i margen. Den har sveket alle fostres rett og gjort alle menneskers menneskeverd relativt.

Biskopene forstår ikke at hedningene og ugudelig nå langt bedre og langt mer tydelig enn dem selv kan se hva som er feil og hva som objektivt sett er absolutt rett og riktig. Men, selvsagt, kirken vil neppe få seg til å tro at hedninger nå er bedre i stand til se hva som er hellig, rett og riktig enn hva den selv er og hva den selv ser. Kirken tror at den kan skille og skjelne mellom godt og ondt og det kan den, for det kan alle mennesker. Mennesket spiste av treet i haven som ga kunnskap om, innsikt i hva som er «godt og ondt». Men ved å velge å spise, ble mennesket en synder og sto uten Guds nåde, dvs uten tro. Mennesket hadde syndet og Gud tåler ikke synd, det måtte derfor en spesiell åpenbaring til, en åpenbaring som brakte nåde, frelse og dette skjedde via Jesus Kristus og hans stedfortredende lidelse, smerte og død. Mennesket har utenom eller før dette frelsesfaktum altså kunnskap om ondt og godt. Det har kirken også. Men hvor er nåden, dvs Helligånden? Det kan se ut fra at Den norske har glemt nåden. Den vil ikke lett kunne tilgi de personer som tar abort om nå enn abort er – formelt og positivt - lovlig aldri så mye. For den som tillater og oppmuntrer til abort kan ikke være av Gud, dvs av selve nåden.

Det vil komme fullstendig overraskende på bispene hevde følgende: At de som ikke tror i kraft av den naturlov som er skrevet av Gud på alles hjerter faktisk setter dem i bedre etisk og moralsk stand enn kirken selv er til å skille mellom godt og ondt. For er det noe de vantro hedninger vet, så er det at godt og ondt eksisterer. Mennesker uten kristen tro vet at abort er av det onde. Kirken vet det ikke. Kirken er faktisk blind for nåden. En hedning stilles mer åpen for Guds nåde enn kirken gjøre. Kirken har visket ut det som Gud har skrevet på deres hjerter. Den har gjort seg selv kald, beregnende, selvbestaltende, selvforherligende, selvgod og opportunistisk. Den lever i benektelse og under selvpåført stivsinn. Kirken har gjort seg til stenhjerte.

Kirken synes ikke å kunne skjelne mellom ondt og godt. Hedningene i dag vet bedre, de kan. De vet til og med uten noen spesiell Guds nåde og åpenbaring at abort er synd. Kirken er dermed falt dypere enn noe vantro, ateist eller hedning. Bispene påfører kirken med alle sine menigheter institusjonalisert synd. Synden tres ned over hodene på folk, ovenfra og ned. Hvordan skal kirken kunne tilgi seg selv? Vel, bare Gud kan det. Men står kirken under Guds nåde? Nei, jeg vil heller si: Kirken er forherdet, den har avvist Guds nåde.

Bispemøtet sier at et samfunn som tillater abort er bedre enn et samfunn som ikke gjør det. Dermed har møtet i prinsippet fratatt den enkelte, det individuelle mennesket, retten til å hevde at det er et objektivt og universelt onde å ta abort. At abort ganske enkelt er synd. Dermed kan heller ikke bispemøtet ta synders syndserkjennelse, ja, deres syndsbekjennelse overfor sin sjelesørger i kirken, på alvor. Sjelesørgeren oppfordres til å si: Ikke ta din synd på alvor, ta heller det samfunn som forbyr fri abort på alvor og fordøm det og alle andre som går imot fri abort.

Bispemøtet vil ta anstøt av og benekte en slik påstand om at de ikke engang kjenner forskjellen mellom godt og ondt og at kirken dermed har satt seg i en verre synd enn noen annen ikke-kristen, de vil ikke tro sine egne ører, de vil pukke på at de jo er «gode» og at deres motiver er ubesmittede, edle og rene.

Men er nå kirken god og dens representanter i bispemøtet «gode»?

La oss hente inn nok et moment i denne «ligningen». Den norske kirke har for lengst tilrevet seg makt og myndighet – som nevnt over - til å innføre et nytt sakrament, et sakrament som er alt annet enn et sakrament. Det er det sakrament som kan kalles Det tredje sakrament, eller det ubibelske sakrament

Dette er et alvorlig brudd på Guds bud, Guds ord og Guds forordninger, og en avvisning av Guds kjærlighet. Det nye «sakramentet» er en funksjon av syndens virke i Den norske kirke. At kirken nå velsigner abort og ikke holder abort for synd, vitner om at kirken ligger i syndens vold, at den vil at folket skal underkaste seg synd, at kirken har institusjonalisert synden og latt synden bli en viktig, vektig og for mange helt avgjørende premissleverandør for hvordan vi skal leve våre liv.

Kirken anbefaler oss å synde, så mange av oss som mulig, og så grovt som mulig.

Et bibelsk sakrament baserer seg på en «befaling» fra Gud selv. Den katolske kirke regner med 7 sakramenter, i reformerte kirker regner man med 2 sakramenter, eller «ordinances», fordi disse er innstiftet med klare ord ut fra Herrens munn selv, in personae, mens de andre 4 sakramentene leser dette ut fra tradisjonen, ikke Skriften alene. Det tredje sakrament kan kun hente sin påstått hjemme ut fra spekulasjon, unnfallenhet, feighet, opportunisme og øyeblikksgodhet for anledningen.

Vi skal i neste postering ta for oss en artikkel som Jon Kvalbein skrev i Dagen dagen etter bispemøtets uttalelse. Han stiller opp bisperådets uttalelse fra 1978 og kontrasterer det med dagens uttalelse. Vi skal da forsøke å sette den siste uttalelsen inn i det perspektivet vi her på bloggen har kalt det juridico-religio aspektet ved dagens diskurs og vår tids tankeforutsetninger som base for hvordan vi – skal og burde - tenke, føle, se og relatere oss til tingene. Vi mener at det er et stort behov for å rette fokus mot visse grunnlagsforutsetninger som er ikkeeksisterende i dag og derfor ikke fungerende, hva angår vår måte «vår Tid» tenker og fokuserer på. Det ser ut for at vår «elite» har glemt å tenke ut fra behovet for å tenke transcendentalt. Vi mener at fraværet av dette perspektivet allerede har virket katastrofalt negativt på «utviklingen» de siste 30 – 40 årene. Vi forsøker å gi hele perspektivet en ny vri, en litt mindre fargelegging av «brillene» vi ser paradigmene på.