Galtung "es volt" - Galtung "vil det"?

Galtung, "Selvtektsmannen" og Malmømorderen.

To saker som har vakt en viss oppsikt i  media den siste uken har i seg så store og tydelige kontraster eller spenninger at dette i seg selv -  for vårt vedkommende - vekker en viss interesse: 
1) Saken hvor en muslim i Malmø - heretter kalt Selvtektsmannen - ikke utrykker noen form for forbehold med hensyn til ved selvtekt å skamfære og drepe ”Malmømorderen” samt hele hans slekt og familie og 

2) saken hvor den fredlige fredsprofessor Galtung sier at det er uunngåelig at Europa vilbli islamisert uansett.

Galtun ”est volt” – som i ”Gud vil det”, (som paven som initierte kortogene sa) var i sin tid et indikativ som ble til et imperativ som dannet grunnlag for korstogene. Utsagnet har hengt ved Vesten og selve kristendommen som et mareritt hele tiden siden og gjør det fortsattt i alle relasjoner Vesten måtte ha med den muslimske verden.

Galtung – eller Gud - ”vil” nå at europeerne ikke skal yte motstand mot islamiseringen som han (Allah?) ser uvegerlig vil komme. Det vil være å sette seg opp mot historiens gang å gjøre motstand og hvis vi gjør det, kommer det an på motstandens form og intensitet om hvorvidt vi skal få et slemt eller snilt islam i Europa. Utviklingen avhenger helt og fullt av hva vi europeere foretar oss og hvordan vi foretar oss det. Det beste ifølge Galtung synes å være å innta dhimmistatus så fort som råd.

For ja, det kommer an på oss, og som man reder så ligger man, det er jo sant. Det er som om Gud eller skjebnen selv snakker i og gjennom Galtung nå, fredsapostelen som ber hele Europa om å legge seg på både knær, mave og rygg for Allah og hans (intetkjønn?) profet Muhammed.

Det forundrer oss ikkje dette -  professoren eller fredsengelen har tidligere i en kronikk i Aftenposten gitt utrrykk for at det etter hans – og islams - mening er et uigjendrivelige faktum at ”islam har løsningen” i Midtøstenkonflikten.

Så hva skal man tro når en internasojnalt kjent forsker som Galtung uttaler seg som om han var Allah selv - og på vegne av profeten-  og Europas fremtid? Er det ikke dette han at mener, at Allah og Muhammed også har løsningen for Europa, ikkje bare Midtøsten?

For kan det være slik at Europa har løsningen selv?

Neppe, skal vi følgje Galtung matematiske logikk. Det er islam som har løsningen for oss. Ja, og ikkje bare det, den enste beskyttelse vi selv kan gi, er å søke om dhimmistatus, slik at det er muslimene som får det rettmessige ansvaret å beskytte oss mot oss selv. Bare slik kan vi få et snilt islam i Europa. (På sikt selvfølgelig, ikke fra i morgen tidlig).

Det er dette som er kvintessensen i Galtungs budskap, slik vi tolker ham.

”Selvtektsmannen” i Malmø – på sin side - var ikkje snau med sin anti-snillisme og gikk rett på sak. Det er slikt som vekker beundring hos noen: Her er det endelig noen som tør å si og føle hva man mener, ikke bare om Malmømorderen, men også om politiet i Sverige og om den noe tilbakelente holdning blant svenskene generelt. De oppfattes som tafatte, ikke bare av muslimene, men også av mange svensker selv, og fler skal det bli av dem som synes svenskene er tafatte. Toleranse oppfattes lik tafatthet i Sverige nå. Og dette vil på sikt selvføgelig ikke tolereres av svensker som vil være alt annet en tafatte. 

Hvem er farligst her? Selvtekstmannen eller ”morderen”? Eller kanskje Galtung?

Selvtektsmannen gjør bare det han er opplært til: Tar igjen – verbalt i første omgang – men det er ikke tvil om at han er i stand til og føler seg forpliktet til å sette gjerning etter ord.

Hvem er det som vinner på dette?

I det lange løp islam. Islam fremstår gjennom denne Selvtektsmann som uredd, håndfast og ansvarlig. Mannen nøler ikke, han har ferdigsydde meninger internalisert i seg seg og disse meningene bygger ikke akkurat på ettergivenhetens evangellium. Man skal hevne seg så raskt og resolutt som mulig, og så samfunnsøkonomisk billig som mulig; man skal ikke tvile, man skal handle, man skal ikke trekke ut tiden, mans skal gjøre noe og ikkje bare snakke mot ”ondskapen”. Man skal ta i bruk den lut som trengs for å få gjenopprette ”freden” uten langdryge forhandlinger og dyr etterforskning og kostbare møter, overlegninger  og skriverier. Man skal stoppe ondskapen i fødselen og ikkje la den få den minste mulighet for å reklamere for seg selv ved at den gis tid til å markedsføre seg  som kanskje det motsatte av det den er, nemlig rettferdig, sett i et helt annet perspektiv. 

Det svenske politiet framstår i media som sindige og selvkontrollerte idet de viser til de allmenne rettprinsipper som gjelder i Sverige. Det er politiet og ikkje de enkelte borgere som skal etterforsker forbrytelser og sørge for at de ansvarlige bringes inn for domstolene etter grundig saksforberedelse.

Selvtektsmannen fremstår som sterk, handlekrafig og ærlig. De fleste seere uten teoretiske forutsetninger for virkelig å kunne vurdere verdien av det svenske (vestlige) rettssystemt, vil antakelig automatisk få større beundring for Selvteksmannen enn for det svenske systemet, men det som er mest interessant i denne sammenhengen her og nå er at ingen av de media vi har sett kommentere saken kommer inn på hvilken rolle islam spiller i denne saken og i denne prosessen. Ingen nevner islam som pådriver for Selvteksmannens motivasjon og valg av ord og virkemidler. Ingen forteller at det Selvtektsmannen gir uttrykk for og budbringer  er lov og prisverdig innen islam. De kommentarene vi har lest fokuserer på kulturen i de landene slike holdninger Selvtektmannen gir uttryk for, ikke selve religionen, som betingende for disse holdningene.

Islam selv slipper altså unna nok en gang. Media – inkludert islamkritiske nettsteder – lar nok en gang  islam proper slippe unna.

Vi håper det skyldes tidspress at dette skjer eller at det er rene glipper. For hvis man ikkje klarer å se hele malmøscenarioet med alle dets aktører og involverte, inkludert de konstitusjonelle forutsetningene, er man ille ute, spesielt hvis man ikke tør å innse at selv om det er mange kulturelle faktorer og tradisjoner blant muslimer som ikke kan tilbakeføres til selve religionen islam, så er det alltid islam som tillater og ja, oppfordrer til bevaringen og utbredelsen i form av misjon av disse uheldige kulturelt betingede skikkene. Islam anser seg nemlig selv som en meget tolerant og romslig religion: Det må f esk være opptil det enkelte mannlige famileimedlem å bestemme om søsteren i famlien skal æresdrepes eller ikkje. Det gis ikkje noen hjemmel i Koranen selv for dette, men islam tolererer det og oppmuntrer ved sin taushet om det, - for Allah er - ironisk nok - full av nåde og barmhjertighet.

Og slik blir det da at Selvtektsmannen får en status blant muslimer han kan være stolt av. Han oppfører seg som en mann og som et menneske skal gjøre innenfor islam. Han står trygt på islam grunnvoller. Han er dermed godkjent både av profeten og Allah for all fremtid for de nidingsverk – etter vestlig rettsforståelse - og uhyrligheter han nå når som helst måtte begå overfor Selvtekstmannen.

Er det dette Guds representant på jorden og fredspave i egen person, Galtung, vil ha?

Ja, det ser virkelig slik ut, skal man tro det intervjuet som HRS gjengir. Det lyser nemlig av en skadefrohet, en hevngjerrighet over alle tidligere kritikere og en selvgodhet parret med et autentisk hat overfor alt vestlig, særlig den kristne Gud, som man skal lete lenge etter i norsk mediahistorie. 

Galutung har dermed gjort seg selv til en tragedie av klassisk format: Han har gjort seg til repesentant, ikke for Gud, men for Allah og profeten – for all fremtid.

 http://www.document.no/2010/10/mer_lynsjestemning_-_na_ogsa_i.html#more

http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=56&tekstid=4258 

Folkebevegelsen mot islam - en umulighet (2)?

Vi har lagt merke til at det ble opprettet en debattråd på VG debatt for en tid tilbake med henvisning til Nei til islam, dvs nettopp denne bloggen. 

Den heter: Folkebevegelsen mot islam

Se: http://vgd.no/samfunn/innvandring-rasisme-og-flerkultur/tema/1582813/tittel/folkebevegelsen-mot-islam

Tråden i VG er nå stengt av moderator – dvs debattredaksjonen, uvisst av hvilken grunn, men kanskje fordi den rett og slett ”truet” med å bli for lang og for å oppta mer enn den tilmålte oppmersomhet en tråd etter redaksjonenes mening bør få. Vi får håpe at redaksjonen ikke stengte tråden fordi dens tema i seg selv var så truende at man ikke fant det politisk tilrådelig at VG som riksavis kunne være med på å fremme trådens politiske mål, nemlig formalisering av det som for mange nå står som en selvfølge, at den kritikk islam nå er gjenstand  for i befolkningen og de holdninger dette impliserer faktisk dreier seg om og utgjør  en reell om ennå ikke formalsiert bevegelse nettopp mot islam proper her i landet.

Tråden engasjerte mange livlige og meget kunnskapsrike og dyktige skribenter, men også salver fra islamofile av svært nedlatende og lite begrunnet karakter. Det er noe alle aktører på slike arenaer må finne seg i og være i stand til å forvente.

Nei til isam setter pris på det utviste engasjement og at så mange over så lang tid deltok. Tråden viste om ikke annet enn at trådens tema tydeligvis opptar mange og at mange er villige til å nedlegge mye energi og arbeid i kampen mot islam og islamiseringen, ikke bare i Norge, men i hele Vesten.

Tråden ligger imidlertid åpen for nye lesere, men er altså stengt for ytterligere innlegg.

I denne forbindelse må vi spørre: Hvilke betingelser må foreligge for at det skal bli mulig å opprette og formalisere en Folkebevegelse mot islam?

Vi skal dele behandlingen av dette spørsmålet opp i to og begynner her i (1) med å peke på en del grunnforutsetninger som må være til stede for å lykkes. Hvis tilstrekkelig mange av disse grunnsetningene foreligger, burde en bevegesle opprettes så fort som mulig. Hvis den likevel ikke opprettes og formaliseres, blir spørsmålet hvorfor det ble umulig.

Vi lister opp noen punkter for ordens  skyld og nummererer i noe tilfeldig rekkefølge:

1) Det må foreligge en klar målsetting og et klart budskap med en klart beskrevet og definert motstander som en ikke uvesentlig del av befolkningen kan kjenne seg igjen.

2) Motstanderen må representere en rasjonelt begrunnet trussel  sett i et langsiktig perspektiv og ta utgangspunkt i motstanderens dokumenterbare ”beskrivelser” av seg selv.

3)Bevisstheten om trusselen må være klart aksjonsstimulerende og kunne appelere til alternative verdipreferanser gjerne kledd i visjoner om  å kunne erstatte eller styrke disse på bekostning av motstanderens ekspansjonistiske  system av verdipreferanser.

4) Bevegelsen må ut fra realsitiske beregninger ha en relativ stor sjanse for å lykkes både på kort og lang sikt og må derfor bygge på relativ sterk konsensus i utgangspunktet. Dette forutsetter igjen at det foreligger stor grad av homogenitet i den gruppe bevegelsen  vil forsøke å påvirke/vekke/forandre.

5)Den må kunne evne å produsere stor grad av fravær av sykelig, sentimentaliserende og ubearbeidet,  irrasjonell kollektiv skyldfølelse.

6) Må kunne forutsette eksistensen av absolutte verdier  og nedtone den foreliggende generelle hang til relativisering av slike.

7)Må kunne forvente og kreve store økonomiske og sosiale oppofrelser av den indre kjerne av inittiativtakere og pådrivere. Gevinsten – både den materielle og den åndelige - av motstanden på sikt kan aldri begrunnes i berikelse på bekostning av bevegelsens motstander alene. Målsettingen må alltid ta sikte på frigjøring av begge parter og tilbud om forsoning eller forbrødring.

8)Må også kunne våge å innberegne store økonomiske og andre tap på motstandernes side.

9)Må kunne våge å tro på at den selv representerer klart overlegne verdier basert på prinsippet om universalitet.

10)Fordelen med å kunne uskadeligjøre motstanderenes trussel må kunne oppfattes som tydelig, rettferdig, nødvendig og sann.

Hva er så tilfelle – hvordan ser virkeligheten ut?

Noen konturer viser seg:

1) Motstandren er ikke tilstrekkelig klart definert, beskrevet og dramatisert nok, dette til tross for all oppmerksomhet og behandling han har fått i debattfora og media over lang tid nå.

2)Motstanderen representerer ikke i folks oppfatning noen umiddelbar trussel og motstanderens identitet i form av klare symbolfigurer og verdigrunnlag er vanskelig  å få øye på og forholde seg til. 
Motstanderen har ingen sentrale representanter samlet i ett ansvarlige organ. 

Motstanderen oppfattes som desentralisert uten noen sentral ledelse og motstanderens konstitusjonelle grunnlag – dvs Koranen og de andre muslimske grunnskriftene - oppfattes ikke som avgjørende for utviklingen av det man i stedet anser for et nødvendig samarbeid i et felles integrasjonsforsøk  med motstanderen.

3)Bevegelsens potensielle aktører eller medlemmer opererer i individuelle fora i form av blogger og nettsteder og ser ut til å fremme sine egne fortreffeligher uten vilje til å etablere et forpliktende og formaliserte et samarbeidsorgan  av noe tyngde og styrke.

4) Følelse avå stå i takknemlighetsgjeld til motstanderen er for stor i befolkningen. Man tenker på og forholder seg til individer og ser helt bort fra disse individers konstitusjonelle tilhørighet og underliggende og gjerne usvikelige lojalitetsbånd.

5)Det er lettere og mindre oppofrende å stå utenfor et forpliktende medlemeskap i en slik bevegelse enn å delta aktivt.

6) Mange oppfatter islamkritikk som identisk med oppkonstruering av en fiende som egentlig ikke eksisterer.

7) Mange oppfatter motstanderen som så svak og hjelpetrengde at det er umoralsk å betrakte ham hveken som aktuell eller potensiell  motstander.

8) Mange lever i den (hovmodige) forestilling at motstanderen ikke bare ønsker, men fint blir nødt for å bli mer lik ”oss” enn ”vi” dem på lang sikt.

9) Mange frykter å miste velferdsstilbud og allmenn service hvis motstanderen utsettes for motstand eller seriøs kritikk.

10)De fleste tror ikke at vi kan klare de store sosiale oppgaver vi står overfor mht eldrebølge og tap av oljeinntekter osv uten at import i stadig større grad  av ”motstandere” som kan gjøre drittjobbene for oss.

Med et slikt fundament i mente er det ikke det minste utrolig at en folkebevegesle mot islam for lengst ikke er etablert og formalisert.

For islamkritkere flest  er det imidlertid et nesten uvirkelig eller utrolig scenario at så ikke har skjedd for lenge siden. Men det er sant.

Folkebevegelsen mot islam - en umulighet (1)?

 Hva er en bevegelse?

En bevegelse er forskjellig fra en kampanje, ”aggregat”  eller aksjon.  Det sår noe større og viktigere på spill, det dreier seg om enten om å snu opp ned på ting eller reversere utvikingen ved å henvise til ur-myter, selve begynnelsen  eller fundamentet, grunnfjellet og grunnverdiene skal gjenetableres, bare på det sikreste og mest opprinnelige av grunnlag skal fundamentet for det nye og bedre etableres, helst for all fremtid.

En bevegelse er et opprør mot kaoskrefter, krefter ute av proporsjon og kontroll. Kosmos må reetableres på de grunnvoller selve skapelsen ble utformet fra. Det dreier seg om å absoluttere bort relativismer som i øyeblikket oppfattes som overmektige eller uforanderlige og så mektige eller rigide at all motstand i utgangspunktet synes forgjeves.

Bevegelsenes utgangspunkt er gjerne at man kjemper mot dumhet og urettferdighet  i retning av at noe nytt skal demre: Rasjonalitet, frihet og rettferdighet. Bevegelser må derfor bli sett, og for å bli sett, må de tydeliggjøre seg, for i det hele tatt å gi målgruppen en plattform for legitimering av sympati og egen innsats i form av tid, arbeid  og penger.

Grunnlaget finnes i et ønske – eller en visjon - om å vende tilbake til noe mer opprinnelig samtidig som man er fullt klar over at det nye som skal bringes inn og realiseres, nødvendigvis må innebære noe nytt - ikke bare for den enkelte og de relative gruppene  eller populasjon den enkelte  tilhører eller identifiserer seg fundamentalt med  - men for hele samfunnet rundt, om enn ikke nødvendgivis med radikal virkningshensikt  for samfunnssystemet og dets strukturer som sådanne. Det er alltid et spekter av både revisjonisme og reaksjonæritet i bevegelser. Deres opplysende ledestjerne  letes etter i - eller tilskrives i -  ”finale” årsaker, det gjelder å finne en ny egentlighet, en omformet autensitet, - det lengtes etter  essens samtidig som ens eksistenisalitet settes på prøve instrumentalt. Bevegelsenes medlemmer kan derfor identifisere seg både med raksjonæritet og revolusjonæritet.

Noe nytt skal oppstå fra det gamle, som enten er indentisk med målet eller det motsatte, det er alltid noe utopisk ved bevegelser, man søker ikke-landet som både samtidig var og er og skal bli.

 Bevegelser ”tenker” imdlertid også mer langsiktig, bredt og mer dyptgående enn bare til utopia. Det går på å verge eller fremme verdier, strukturer og identitet, selve kjernen i selvforståelsen hos en populasjon, enten latent uttrykt eller eksplisitt, gjerne gjennom et foregangsteam som forbereder vein mot klare formuleringer, taktikk og strategier. Mens aksjonen og kampanjen tjener til å forsvare en kroppsdel, så tar  bevegelsen på seg å beskytte og styrke hele kroppen. Man kan snakke om sykdomstegn og derav viljen til helbredelse, definer t over tid via populasjonens samlede uttrykk både fysisk og kollektivt, mentalt.

Noen vil si at bevegelser har noe til felles med vekkelser. Det settes i gang et apparat som ivaretar, implementer og propaganderer i ulike retoriske former. Veien blir på en måte til mens man går. Dessuten kan både mål og virkemidler forandres – forbedres – under veis. Bevegelsen blir i seg selv et bevegelig mål. Noen vil se den som en løs kanon på dekk. Andre vil se den som konserverende, andre som revolusjonær. Selve hovedpoenget i og med en bevegelse kan sies å være å bevare ved å forandre, eller omvendt. En bevegelse må arbeide populistisk, men skal den ha livets rett på lang sikt må dette arbeidet skje på grunnlag av storsamfunnets konstitusjon og ikke for å omstyrte den. I så fall har man med  ønsker om revolusjon å gjøre, en omveltning enten mot anarki og spredning av all makt eller sentralisering av all makt. 

En bevegelse er med andre ord en meget sammensatt organisme, like enkel som komplisert, og på flyttefot, ja, men ofte som en snegle med huset på ryggen. Det dreier seg om grunnverdier man vil forsvare og propagandere, det ligger under et behov for ikke å bli tråkket på, samtidig som funksjonen av den lett ender ut i overlegenhetsfølelse: Det er VI som har rett og DE ANDRE som tar feil. Mange vil tenke på nødvendige kollektive  ryggmargsreflekser av noe varighet. Den kan være både kosttilskudd og medisin, spesielt forebyggende medisin.

Bevegelser er alltid seierssikre, gjerne fanatiske. Den har raske føtter og et stort og romslig hjerte, spesielt overfor de mest begeistrede og bevisste medlemmene, ”de frelste”, de som har funnet meningen og evigheten. De krever og driver ”helliggjørelse” av sine trofaste, deres disipler . Man er ETT legeme under minst tre hypostaser: Ånd, sjel og legeme. Av slikt jordsmonn vokser det frem soldater, både tinnsoldater og soldater av kjød og blod, mennesker som vil gjøre det meste for å forsvare seg og aktivt nedkjempe fienden.  Man livnærer seg selv underveis på seg selv ved å spise andre. Man begår gjerne selvmord, men ikke uten å rive med seg andre, både uskyldige egne og skyldige andre.

En bevegelse får sin opprinnelse i enheter bestående av ånder, sjeler og legemer som finner og går sammen for å danne ETT legeme. Ånd, sjel og kropp er nødvendige forutsetninger for dannelser av bevegelser.  Det samme er det som forhåner, fornedrer – kort sagt det eller de som truer fundamentet, grunnverdiene  og visjonene.

Sentralt i en bevegesler er samforstand om konkrete og gjerne relative preferanser, men også samling og enighet om menneskesynet, virkelighetsoppfatningen  og verdisynet enten disse nå forankres i humanisme-ateisme, eller  strømmer frem av livsynet og det gudsbilde den enkelte ”soldat” har kontakt med i seg selv i møte med den enkeltes ferdigformulerte eller eksternt formulerte dogmer og trosgrunnlag.

En viktig karakteristikk av en bevegelse er at den beveger seg for å kunne oppheve seg selv før den blir en institusjon, en evighetsmaskin med evighetsautorisasjon. Likevel er den helt avhengig av både materiell metafysikk og ideell metafysikk, en metafysikk overnfra like mye som  en metafysikk nedenfra. Når bevegelsen har nådd sitt mål eller sin finale årsak, er den innprogramert til å forsvinne eller dø ut. Dens ofring og selvofring er fullbragt og tilendebragt i ett. Den har tjent sin overordnede hensikt ved å forandre (for å styrke) det alltid konstitusjonelle legeme den opprinnelig tilhører og springer ut av, men som den i utgangspunktet vil forandre, svekke eller muligens tilintetgjøre på et metaforisk plan.

Bevegelser er behovstilfredstillelse både i aktualitet og evighet. De er frihet for frihetens skyld. De er – eller gjør seg til, eller blir gjort til  – selve virkemiddelet for virkemiddelts skyld. Bevegelser er samarbeid mot oppnåelse av et felles, grunnleggende mål, en tilfredsstillelse av et behov. Når det gjelder er Folkevegelse mot islam er målet behovet for selvbeskyttelse i det universelle rettferdiges tjenste. Islam må beseires som et mulig verdigrunnlag for en verden som vil basere seg på humanitet gjeldende for alle basert på FN’s menneskeretterklæring.

Mange vil se på en bevegelse som en anallogi til den det som skjer når et embryo utvikler seg – fra en bipolær tiltrekningskraft - til  en kropp. Den vil egentlig være en eviggrønn plante og et paradis som aldri lukter råttent. Men bevegelser er til for å leve og så dø. I dette livsløp hører kloakken og stanken med. Akkurat som i en krig. Akkurat som på visse debattfora. En bevegelse må være seg bevisst at den er til for å abortere seg selv når den ikke lenger tjener livets formål. Men bare når FN menneskerettserklæring gjelder for alle – inkludert den islamske verden – har en slik bevegelse nådd sitt mål. En Folkebevegesle mot islam må derfor være forberedt på et svært lagsiktig og farlig arbeide. Virkemidlene må da også stå i forhold. Det er kanskje med tanke på hva disse vil innebære mange vil kvi seg for i det hele tatt å forestille seg tanken om at en slik bevegelse skulle kunne la seg  formalisere og realisere.

Man kan si at det alltid vil oppstå to former for bevegelser: Den parasittiske og den autonome, noen av disse igjen lever som åtsler på kaldt, dødt og råttent kjøtt, andre lever på  og rått og ennå  varmt kjøtt. Bevegelser er enten løver eller hyener. Det ligger i sakens natur at løvebevegelsene må være aktive mens hyenebevegelsene kan holde seg avventende og passive til de løvene har nedlagt byttet med fare for egne liv.

I dag har vi tilløp til flere formaliserte miljøer eller bevegelser i forhold til islam i landet, de fleste er hyenebevegesler. Man avventer. Blodtørstig eller sulten. Men man venter og sitter på gjerdet.

Islam er i seg selv ikke en bevegelse. Dens mål er evig dominans basert på en gang for alle fastsatte forbud og påbud fra en påstått guddom. Alle nye avskygninger eller nye retninger innen islam opprettes med tanke på å forevige og ekspandere seg selv som sann, uforanderlig,  islam. Islam er som selve boken Koranen: Uforanderlig, og derfor må den også i sitt vesen være infleksibel,  rigid og uten egentlig potensialitet.

Al Qaida og Det muslimske broderskapet kan gi inntrykk av å være bevegelser, men en slik betegnelse på dette fenomet er misvisende og villedende. Broderskapet vil formalisere Kalifatet som allerede en gang for alle er fastlagt utfra de muslimske skriftene og tradisjonen og derfor en udemkoratisk bisniss for alle penga. Ingen partier som dannes i Allah’s og profeten Muhammeds navn er bevegelser, netopp fordi de ikke tar opp i seg og gjør folks timelige behov til øverste norm, slik det er mulig i den vestlige sivilisasjon hvor kristedommen ”ligger under”. Det gjelder ikke å tilpasse regelverket til folks behov i disse islamistiske miljøene, men å forme folk slik at folket kan tipasses lovboken, Koranen, Allah OG profeten. Mennesket er under dette åket til for sabbatens skyld, ikke sabbaten for menneskets skyld.

Derfor kan man også si at islam er ett eneste stort parti, riktig nok med mange uforenlige innbyrdes motsetninger, men likevel med det samme mål: Teokratiet, en samfunnsform hvor partier – ikke selve partiet -  er ”unødvendige” og oppfattet som i strid med naturen, dvs. ordningen ordinert av Allah og profeten. Akkurat som kommunismen kan nedfelle seg i partier i samfunn med potens for å bli kommunistisk tvers igjennom, - via nødvendig revolusjon - , kan islamske fraksjoner oppstå i samfunn som etter islams fundament SKAL gjøres til en fullblods islamsk stat (en motsigelse i seg selv) via misjon, når nødvendig med sverd.

At Vesten har vanskelig for å se at islam faktisk utgjør ett stort PARTI på tross av sine mange avskygninger og former og fordi alle muslimer – verken situasjonsbestemt eller langsiktig - ikke kan være voldelige islamister på en og samme gang, er en tragedie for Vesten.  Skjønt parti og parti: Et parti i Vesten anses som en organisasjon med evne og vilje til å forandre både seg selv og sine delmålsettinger. Slik ble da også kommunistpartiene ansett i Vesten, men ikke sett ut i fra den kommunistiske verden. Fascismen og nazismen ville forevige seg selv og var derfor være totalitære strategier, ikke bevegelser, og disse ideologiene kunne da bare i navnet  formalisere seg lokalt som partier, rent pragmatisk og som et verkttøy for et større og ”edlere” mål.  

Men siden nå også islam er en totalitær strategi, hvorfor materialiserer ikke da islam seg som et parti i Vesten (og ellers)?

Svaret er at det er nettopp det islam gjør, de facto, og i praksis, i alle sammenhenger, ikke bare politisk isolert sett, men også kulturelt - i alle sammenhenger. Det er bare det at muslimene ikke vil kalle seg et parti, ja, verken et parti eller bevegelse. Islam arbeider for seg selv i Vesten mye bedre uten å betegne seg som et parti enn hva islam kunne ha gjort ved positivt å velge å kalle seg et parti.

Men i realiteten er islam i Vesten ETT eneste stort parti, et fenomen det nesten er umulig å se og forstå med snevre vestlige briller på.

Det kan aldri bli snakk om å danne en islamsk bevegelse i Vesten. Bevegelser er jo som nevnt ovenfor ment som en bevisst valgt strategi om før eller senere  foretar  ”fri abort” på på seg selv. Kall det gjerne hirarkiri, men det er feil,  for hirarkiri begås kun etter nederlag og ydmykelse, mens ”aborten” for en bevegelse i denne sammenheng foretas etter en strålende seier fordi målet er nådd. Nei, islam vil aldri kunne velge å definere seg selv som et parti eller en bevegesle. Islam kan derimot utenfra sett med stor fordel defineres nettopp som et parti sett av og inenfra  Vesten selv. En slik definisjon ville med stor fordel kunne avsløre hvor stor og mektig denne ideologien er blitt fødd frem til å være og bli i Vesten. Islam har vært som en gjøkalv uten særnavn som Vesten trodde den på sikt skulle kunne melke spesielt bra, i det praktiske er den blitt en gjøkunge som truer med å fordrive de ”ektefødte” barn i reiret.  

Vi er selv medskyldige i denne høyst materielle metafysikk, dette universelle drama og denne forbannede tragedie.

En grunn til at Vesten lettere kunne kalle en kommunistisk sammenslutning et parti enn at Vesten kan kalle islam et et parti, kommer av at kommunismen var en del av en større sammensatt  selektivt sentraldirigert og sentraldefinert ideologi, akkurat som nazismen var det. Kommunsimens vesensgrunnlag  ville forfordele samfunnets goder til fordel for et menneskelig utvalgt skikt av samfunnet, arbeiderklassen. Islam derimot grunner seg på å frigjøre mennesket nettopp fra menneskelig selekterte grupper eller klasser av mennesker. Allah skjelner riktig nok mellom fattige og avmektive mennesker, og mellom rike og mektige, og påbyr alle å hjelpe de mindre bra stilte her i verden. Men Allah påbyr ikke økonomisk/kulturell og samtidig systematisk  likhet  for alle, snarere tvert imot. Muslimske kvinner kan ikke driste seg til å håpe på full likestilling med mannen, ikke engang om de skulle havne i den musulimske himmel, hvor de må finne seg i en plass på galleriet hvis de vil nyte synet av sine menns  selvutfoldelse blant lovlige jomfruer, stilt til rådighet avAllah selv, uten tanke på verdslige regler for brudd på troskapsplikten.

Det faller nturlig for vestlige mennesker å kalle den nasjonale eller lokale kommunistiske strategi og sammenslutning for et parti og kommunistene selv hadde ikkenoe imot å bli kalt det, de kalte seg det selv. Med islam er det, som vi har sett annerledes: Islam kan aldri foreta seg noe som bryter med Allah og proftens forkynnelse i form av påbud og forbud. Det er Allah som en gang for alltid har satt og bestemt ordningene menneskene har å leve innenfor. Det er ikke menneskets oppgave å stjele fa de rike og gi til de fattige. Derfor vil da også nesten alle muslimer nekte for å kalle islam et et parti, hva enten det nå er på lokal eller nasjonalplanet, eller  på verdensbasis. Allah gir universelle regler, regler som er like for alle etter en en uforanderlig og en gang for alle forutbestemt samfunnsestetikk og rettferdighetsforståelse diktert av Allah.

Mennesket kan ikke omfordele det Allah har bestemt tilkommende  visse grupper, nemlig muslimene selv, og ikke de andre, de vantro, fienden. Partier innen islam er derfor utenkelig, men derfor blir islam for vantro utenforstående nettopp ett stort parti, en blokk, et samfunn som er gitt en guddommelig selvforståelse av å være foretrukket og derfor mer høytstående enn andre. Mennesket kan som individ kjempe for å ivareta egeninteressen, men aldri ved å danne partier med organisert formål å tjene ”snevrere” gruppeinteresser til fortrengsel for fellesinteressene eller som en trussel mot og på bekostningen av helhetsinteressen for ummaen som den ene og uforanderlige konstitusjon.  Ummaens interesser går foran all ideoligi som ikke har sitt opphav i den himmelske boken Koranen og gruppen og gruppen kommer derfor alltid foran individet. Enkeltindividet må ofres til fordel for ummaens kollektivistiske målsetting.

Et menneske sett som en hel, selvstendig og fri person eller personlighet kan derfor egentlig ikke eksistere innenfor islam, for en slik person vil alltid være er noe større og mer utviklet enn individet. Den eneste typologibestemmelse for et enkeltstående menneske i islam er individet. Personen som et selvstendig utviklet menneske må regnes som en opprører under islam, en som ikke vil underkaste seg, og en som da – ifølge islams grunnsetninger om mennesket - tenker på egeninteressen mer enn kollektivet og samholdet i gruppen, som igjen tilhører umma som igjen styres med – antatt - guddommelig autoritet og legitimitet.

Med en genuin bevegelse forholder det seg altså omvendt. Den kan aldri utvikle seg til ren kommunisme eller fascisme eller ateistisme, størrelser som vil perpetuere seg selv   - annet enn som en understrøm av og under islam. Den genuine bevegelsen er til for populasjonen (universelt sett), populasjonen  aldri til for bevegelsens skyld. Derfor er ikke Det muslimske broderskapet en bevegesle og heller ikke alQaida en genuin bevegelse. Bevegelse er bevegelse mot en ny rettferdighet og likhet, mot det stikk motsatte av den stagnasjon som ligger implisitt i ideologieer som vil og må absoluttere seg selv med det ene mål å guddommeliggjøre seg selv verdslig, iIdeologier som krever kollektiv tilbedelse og underkastelse uten mulighet for  mental prøveløslatelse eller evig pardon.

Hva med Folkevevegelsen mot EU? Den er fortsatt oppegående og funker i beste velgående, men uten å se at faren fra islam er større en faren fra Europa. Folkevegelsen mot EU er en genuin bevegelse og grunnen er klar: Når EU ikke lenger er en fare og en trussel, vil denne bevegelsen opphøre og dø ut av seg selv, den er rett og slett ikke nødvendig lenger. Hva så med Folkevegelsen mot islam?

Det er en trøst å vite at også den vil en dag opphøre å eksitere og det er den dag islam ligger – eller legger seg selv ned – med brukken rygg for å bli forsørget kollektivt av alle vantro i denne verden før den mettet av dage sovner inn for godt – om tre eller fire hundre år fra i dag. Og etter enorme tap av menneskeliv og ressurser i den kamp som om ikke mange år vil begynne for alvor.

Rasismens mange forvirrende ansikter.

Hva ville Hitler ha gjort i dag?

  

- vel, det er ikke godt å si, men man kan begynne å spekulere.

Spørsmålet er heller: Hvorfor anså Hitler jødene som en fare? De utgjorde ca  10 millioner fredelige og dyktige mennesker i "Stor-Europa" før krigen. Ledere og foregangsmenn på de fleste samfunnsområder! Det var ikke mange av dem på fattigkassa.

Nå er det snart 50  millioner muslimer i Europa. Det er noen millioner flere enn det er skandinaver til sammen, og langt, langt flere enn det noen gang har vært jøder i Europa.

Mange har tenkt at de skandinaviske landene – samlet -  ville ha blitt en liten stormakt i Europa. Vel, nå er islam blitt en slik liten stormakt og muslimene er spredt rundt omkring i hjertet av Europa. Det er ca 30 millioner flere muslimer enn skandinaver i Europa.

Men hva hadde jødene så gjort annet enn å være jøder og gode samfunnsborgere? Hvilken fare utgjorde de? Er det overhodet mulig å forstå at noen kunne finne på å se dem som en trussel eller fare? Ville jødene ødelegge  det ariske genmateriale? Ville jødene kunne lykkes i å omvende europeerne til jødedommen – eller en eller annen form for ateisme, som f eks kommunisme?

Før ca 1914 leste halve Europa i Det gamle testamentet nesten hver bidige kveld som dag. Man kjente den mosaiske religion. Man kjente jødenes historie. Man visste at Gud hadde utvalgt seg et hellig folk. Kristne anså seg som adopterte jøder, innpodet på Israels stamme, (eller kanskje omvendt). Man leste historiene om Abraham, Jakob og Isak med store øyne og lyttende ører. Man studerte lovene og De ti bud. Man forsøkte å leve etter budene, særlig var Den gyldne regel god å ha. Man avsto gladelig fra å praktisere Et øye for et øye, en tann for en tann. Man skulle elske sin neste. Man skulle misjonere i Afrika. Her var verken jøde eller greker, på jorden, verken kvinne eller mann - for alle var like stilt over for Gud, for å si det enkelt. Det gjaldt også jødene, selv om de representerte en annen kultur, men en kultur som til og med av Kirken ble ansett som mindreverdig sett teologisk i forhold til frelsen. Jødedommen trodde gjerninger var nødvendig for frelse, for å si det kort. Kristne ble frelst av Guds nåde, Skirften alene  og alene ved tro.

Ingen synagoge i Europa ble imidlertid brukt som propagandaapparat overfor den kristne majoriet i den hensikt å omvende kristne til jødedommen - eller ateismen, for den del. Ingen synagoge hadde våpenarsenal i skjulte rom. Ingen så noen reell teknisk trussel fra jødedommen og jødenes side. Ingen jøde prekte om å omvende europerne til jødedommen. Ingen jøde drømte om mental eller fysisk maktovertakelse. Jøder i hopetall konverterte til den europeiske være- og tekemåte, ja, jøder var i høy grad med på nettopp å forme selve den europieske være- og tenkemåte, (ta f eks George Brandes som vi i dag regner som danske først og så europer, og sist som jøde). Den birtiske topppolitkeren Disraeli i England var jøde – no problem …

Hva med islam i Europa i dag? Hvor mange har vel lest Koranen (annet enn bruddstykker)? Hvem gidder å studerer den hver dag og hver kveld, slik europeere flest studerte Bibelen den gang? Hvem andre enn muslimer i Europa i dag legger Koranen til grunn for sitt liv, sine tanker og sine holdninger?

Mange tenker: Muslimene er jo også genetisk sett semitter, akkurat som jødene, eller om ikke de fleste muslimer er arabere eller semitter, så er i hvert fall troen semittisk, eller i hvert fall kulturelt semittisk - om da enn selvfølgelig ikke ”genetisk semittisk”. For noen kan alt dette imidlertid komme ut på ett. Og dessuten: Islam ærer profetene fra Bibelen (ofte i forvansket form) og Jesus settes i selve Koranen på mange måter over profeten Muhammed selv. Jesus beskrives som tilnærmet guddommelig. Det gjelder også Jesus mor i forhold til Muhammeds mor. Koranen forguder Jesus mor mens Muhammeds mor forbli for evig svært verdslig og lite opphøyet. Islam minner i denne forstand mer om kristendom enn om jødedommen. Og jødenes og arabernes stamfar Abraham, er ikke han også vår alles stamfar, kristen som jøde som muslim - om enn i adoptiv forstand? Er ikk europeiske kristne, jøder og muslimer så like at vi i grunnen ikke trenger å bry oss i det hele tatt? (Noen forkaster selvfølgelig alle de tre religionene og anser dem som likeverdig forkastelige, men det er an annen sak).

At jødene av det store flertall europeere på Hitlers tid ble sett på som en reell fare for den europeiske sivilisajson, er nok en gedigen illusjon. Hvor mange forrykte europeere kunne se det slik? Ikke mange. At konsentrasjonsleire fantes og ble brukt til de mest avskyelige forbrytelser i menneskehetens historie, med drapet på 6 millioner uskylige, sier ingenting om hvorvidt den gjengse europeer så på jødene og jødedommen som en reell trussel eller fare.

Men hvorfor ikke? Svaret sier seg selv: Hverken antallet jøder eller de jødiske skriftene i seg selv utgjorde noen som helst trussel. Man anså ikke Bibelen – i sin helhet – for noen trussel, snarere tvert imot: Den dannet i folks bevissthet grunnlag for all sivilisasjons fremgang, dette til tross for at det ikke manglet eksempler på at universitetsprofessorer og prester kunne omtale jødedommen som en mindreveridg religion i forhold til kristendommen, men dette hadde neppe mye å si forhvordan den gjengse europeer betraktet jødene.

Jødene ble ikke mindreverdige fordi om den jødiske religion var ”mindreverdig”. Det som imidlertid utgjorde en trussel var, at jødene i handel og vandel, for ikke å snakke om på det intellektuelle området, snarerer syntes å være mer suksess- og innflytelsesrike enn den gjennomsnittelige europeer. De bekledte ofte stillinger som krevede akademisk utdannelse, de var vitenskapsmenn, forskere, spesialister i medisin, høyesterettsadvokater, forleggere, skribenter, filosofer osv.,  og slik sett, ironisk nok, i lys av misunnelse, kunne man så si at jødene utgjorde en trussel. Trusselen bygget med andre ord på at jødene var kulturelt overlegne mange europeere, det var ikke genetikken eller rasen det  kom an på. Til tross for dette – og altså stikk i strid med det folk oppfattet som fakta - ble trusselen av de såkalte rasehygienikere konstruert opp til å være en trussel begrunnet i – helt feilaktig - genetisk underlegenhet, jødene ble nærmest ”for anledningen” betraktet som genetisk mindreverdige og i siste konsekvens:

Ikke verdige annet enn utryddelse.

De ble kollektivt gjort til redskap for den fremvoksende nazisme. Realitetene ble ignorert, all motstand og alle motargumenter fra arierernes side måtte forstummes og undertrykkes med vold. Den ariske rase ble da også forsøkt ”vitenskapelig bevist” å være den semittiske genetisk overlegen.

Hva med alle disse utgavene av anti-semittisme i Europa i dag?

Ingen regner det store antall muslimer som noen reell trussel. Tingene er snudd opp ned. Realtietene er snudd på hodet. Ingen ser islam som noen trussel til tross for at det i moskeene rundt omkring leses og tales nettopp om å overta og omvende Europa og europeerne i kraft av islam selv, som en guddomelig og uforanderlig kommando og et ”must” å forholde seg til for alle muslimer.

I motstning til jødene, som aldri har påstått at de er noe bedre enn andre folk, verken genetisk eller kulturelt, går nå muslimene ut med guddommelige ”bekreftelser” på at akkurat de er de beste folk blant alle folkeslag, det er gitt dem av Allah (ikke Gud)  å instruere de underlegne, de vantro kuffar, enten det er ariere eller svarte eller gule mennesker det er snakk om, bare de ikke er muslimer. Det rare er at en menneskerase som i utgangspunket anses som underlegen – av nazistiske rasefantaster - plutselig formelt sett blir likemann eller likestilt med den gjense europeer, hvis ikke tvert imot som "mer likeverdt" enn europeere. For muslimer får europpeere nemlig status som mer høyverdige enn andre ariere eller europeere. Som konvertert til islam hører du til vinnerlaget både her ned og der oppe. Islam regner med andre ord genetikken som fullstendig irrelevant. Det er på den andre siden en plikt for muslimer å omvende hele jordens befolkning til islam, hvilket ikke er tilfelle i jødedommen. 

Man sier derfor at islam nødvendig ikke kan ha noe med rasisme å gjøre. Det hele dreier seg om kultur, dvs. tradisjon, poltikk, religion og tro. Det er dette som avgjør et menneskets verdi i forhold til andre mennesker, sett med Allah’s øyne, og dette oppfattes som normativt for alle. 

Og det er dette vi europeere nå faller for: Islam er en ikke-rasistisk religion. Det passer med det bilde vi helst vil vise frem for resten av verden: Vi hvite ariere er ikke – (hvis noen tidligere skulle ha trodd det) – rasister. For europere flest og for den gjengse arier, fins det nå knapt noen større mental tilfredsstillelse enn å skape seg et image av at det viktigste her i verden er at man ikke er rasist, -  og så sterk er behovet for denne selvtilfredsstillelse at man heller sympatiserer med muslimene enn med de kristne, for da er man liksom på den trygge side, - man stiller seg utenfor mistanke, man klargjør sitt syn på krigen og nazistene.  

Jeg tror det har noe med at man underbevisst antar at hvis man er mot islam, så er man - eller blir man - automatisk stemplet som rasist, dvs. som rasehygieniker, men ikke bare det: Man tror at man automatisk også vil bli stemplet som en som ikke har en forestilling om å være bedre enn andre hvis man ikke tar positiv stilling for muslimer og islam. 

Å være positivt innstilt til muslimer og islam anses med andre ord for et bevis på at man ikke er rasist (og dermed ikke har noen forestillinger om å være bedre eller ovelegen andre genetisk og rasemessig sett). 

Å være antikristen og dessuten antikapitalistisk, hjelper godt til å styrke dette konstruerte og oppblåste selvbildet.

Men er ikke dette selvbildet bare et omsnudd selvbilde? Er det ikke nettopp poenget at man vil være bedre enn?

Jødedommen har ikke noe krav på seg til å omvende oss hedninger! For dette er noe Gud selv skal sørge for når den tid kommer og tiden er inne. Også i dette perspektiv er tingene snudd på hodet i dag. Islam har plikt på seg til å omvende oss vantro, germaner som afrikaner, kineser som indianer og eskimo.

Dessuten: Det helt utrolige i dag er at ny-fascister anser den totale jødiske befolkning på ca 20 millioner i verden som en større trussel og fare mot alt fra verdensøkonomien til verdensfreden og selve sivilisasjonen enn islam og muslimene. Disse fascistene skiller seg ikke vesentlig fra ny-kommunister som nå forkler seg som frihetselskende anarkister som ikke nøler med å sette Athen og Paris i brann (jfr gjentatte opptøyer der de siste årene).

Venstre-sosialister og  høyreliberale vil ha større arbeidsinnvandring til Skandinavia. Deler av norsk næringsliv likeså, - fordi man trenger det, som det heter. Vi er verdt det, vil man påstå, som det heter på reklamespråket: "Because I’m worth it". Spørsmålet er på tide å stille: Hvor lenge kan kulturen og økonomien vår tåle dette? Hvor lenge skal man trenge denne importen? Hvor lenge skal vi tillate oss selv å leve på det hovmod som egentlig ligger under dette imaget av oss selv som ”hellige” eller spesielt mer trengende enn alle andre folk på jorden ?

Vi lever nå på en velstand som baserer seg på den falske forestilling at hovmod aldri kan stå for fall. Vi skjønner ikke og har for alltid glemt den evig visdom som ligger i ordtaket at  hovmod står for fall. Vi har snudd alt på hodet og lever med det tilsynelatende i beste velgående og dessuten – kanskje - i god tro.

Vi lever i selvsvikets og selvbedragets tidsalder.

Jødene var rent faktisk og historisk en fabelaktig berikelse for Europa. I dag er det mange som tviler på om muslimene er det samme, for å si det mildt. Vi husker programmet på Channel 4 Undercover Mosque, fra Green Lane Mosque i Birmingham for kort tid tilbake, det gikk verden rundt på nettet for noen få år siden.

Her ble det ikke langt mye imellom: Målet er maktovertakelse i England og i resen av Europa for øvrig. Middelet er "brainwashing", hjernevasking av europeerene og de vantro. Rettroende oppfordres til en storstilt manipulering og dette ikke bare som enslags psykologisk krigføring eller liksomlek, og ikke bare som en ervervet guddommelig rettighet, men også som en guddommelig og vedvarende plikt som man aldri kan løpe fra uten at helvete med full sikkerhet venter en – som muslim - i det neste liv.

Hadde jødene la oss si fra 1850 og fremover mot WWII operert med lignende "forestillinger" som det vi ser på dokumentaren muslimene i moskeene nå gjør, ville de umiddelbart ha blitt betraktet som statsfiender ikke bare av Hitler, men av hele Europa. Av samtlige. Bytter vi ut muslimer med jøder, ville europeere flest – iallfall media flest - i dag umiddelbart ha erklært jødene for statsfiender og det ville med en gang bli truffet tiltak på øverste hold for å stoppe den virksomhet synagogen (les: moskeen) drev på med. Noen ville ha begynt å brenne Det gamle testamentet. Jødene ville ha fryktet for sine liv. 

Men nå når det er muslimer det gjelder, godtar vi denne villede og tydelig uttalte undergravingsvirksomhet på samfunnet med den største selvfølge og med en følelse av å gjøre det eneste riktige. 

Vi godtar glatt at det tenkes annerledes i moskeene - fordi det betraktes som stimulerende fargerikt, det motsatte av en trussel, altså! Vi dyrker folk og kulturer som tenker annerledes fordi det skal være sunt for oss og fordi det skal berike oss. Samtidig er vi imidlertid på jakt etter folk vi kan se ned på og forakte, folk  som ytrer seg skeptisk om slike holdninger og slike sannheter som nå dominerer det kollektivt mentale bildet i Europa. 

De politisk og kulturelt korrekte hater folk som kan mistenkes for å forakte muslimer. De driver til og med preemptiv jakt på alle som kritiserer islam og muslimer på et saklig og objektivt grunnlag. De vil til og med helst begrense og forby korrekte sitater fra Koranen og skriftene og uttalelser fra moderne ledere og imame som har sirkulert verden rundt på nettet. 

”De korrekte” ser alle ytringer eller ovringer som kan tenkes å sette islam under kritisk lupe som potensielt farlige eller kriminelle. Ingen demoniseres i Europa nå i dag mer intenst enn frittalende islamkritikere, spesielt kritikere som ikke legger noe imellom og som sier det som det er og som vet hvem de er og hvilke følelser de har (jfr språket på AntiJihad, et fryktløst språk, et språk  som tales før slaget neste morgen ved leirbålene om natten, for å bekrefte den ”hellige” sak og kampens rettferdighet og rasjonalitet, samt for styrke kameratskap og samhold og dessuten for å oppildne og overbevise, i visshet om berettigelsen av den kommende seier. Et slik språk er farlig å tale i dagens Europa. Mange ”korrekte” venter bare på en anledning til å få satt forfatteren bak lås og slå.  

For min del vil jeg presisere: Mye av språkbruken på AntiJihad forfeiler sin hensikt og er til tider helt uakseptabelt og direkte umoralsk og menneskefientlig. Jeg håper at det ironisk nok gjenspeiler et menneskesyn forfatteren netopp ikke har, men som han kontraproduktivt bruker som ren ufysleig retorikk for å vekke på en måte).

Ja, islamkritikere som peker på det innlysende farlig eller demoniske ved islam går en farlig tid i møte og en uviss skjebne vetner dem.

Har vi snudd opp ned på virkeligheten? Eller har virkeligheten snudd opp ned på oss?

Hvorfor blir ikke muslimene i dag betraktet som like store potensielle statsfiender som jødene ble det - la oss si -  i Mellomkrigstiden i Europa?

Forklaringen finnes i etterkrigstiden,  – toleransens tid, den ble født etter WWII!

En mulig muslimsk maktovertakelse på lengre sikt ble muliggjort ved at vi i en slags kollektiv skamfølelse bestemte oss for at Holocoast aldri skulle få gjenta seg. Dermed ble det lagt en psykologisk åpning eller sprekk i det naturlige forsvarsverk og naturlige på-vakt-instinkt. Muslimene - nettopp fordi de var semitter - måtte ikke diskrimineres! Som semitter skulle de spesielt tvert imot skjermes mot all kritikk og aktivt hjelpes frem i nesten enhver sammenheng. Enhver skepsis overfor semitter generelt ble derfor tabu. (Dette har imidlertid endret seg fra det ekstremt posistive til det enda mer ekstreme negative for jødene og staten Israel de siste 15-20 årene.)

Enhver tanke som stilte seg naturlig skeptisk overfor islam og muslimer måtte holdes i sjakk og allerhelst drepes i fødselen. Kritikk av islam ble oppfattet som rasisme. Islam kunne dermed skaffe seg et brohode inn i den vestlige kulturkrets uten å ofre det minste. Islam kunne sikre seg viktige samfunnsposisjoner og på demokratisk og demografisk måte sikre seg dominans over Vesten på lang sikt.

Europeere allerflest vil forståelig nok ikke assosieres med eller representere Hitler eller nazismen på noe måte, vi vil ikke beskyldes for rasisme. Vi tenker i "negativer": Vi er ikke slik og vi er ikke slik som de fæle var den gangen! Og jo mer grundig vi nettopp tenker slik, jo mer plettfrie blir vi i egne øyne, hvilket selvfølgegli er en gedigen illusjon. 

Vi trøster oss imidlertid med at VI jo vant krigen og dermed skulle vi være kvitt antisemittismen en gang for alle. Vi jobber for fulle mugger for å være mest mulig  velmenende og imøtekommende, i motsetning til de fæle den gang. Men har vi ikke nå ”erobret” toleransens optimal-punkt? Hva kan – og før eller siden kanskje MÅ - vi sette i toleransens sted? Har vi tatt oss islam over hodet?

Faktum er at det store fornuftige flertall i Europa i dag ikke er rasister. Det skulle bare mangle. Som etterkrigsbarn og inter-kulturelle har vi heldigvis aldri forstått raseteoriene. Jeg kan i min villeste fantasi ikke tenke meg noen grunn til å hate eller forfølge jødene og heller ikke muslimene, selv om de begge er semitter aldri så mye. Og jeg kjenner heller ingen antisemitt eller rasist eller noen andre for den saks skyld som gjør det.

Men hva med islam? Går det an å hate en religion uten å hate menneskene som tilhører denne religionen?

Det går ikke an å gå i krig med islam, sier mange. Og ja, i praksis er vel dette umulig. En religion er ikke en hær. Hvem er motstanderen? Hvor er slagmarken?

Blir dette vår bane? Vi bør heller spørre: Går det an å føre en krig mot et "hva"?

Ja, det gjør det, men ikke som i en kamp mot kjøtt og blod, men hvordan? Forstå det den som kan.

Følgende uttalelse gjengitt i The Observer taler for seg selv:

In a statement to Channel 4, Lord Ahmed, the convener of the government's Preventing Extremism taskforce, said he was worried about the programme's consequences: 'While I appreciate that exaggerated opinions make good TV, they do not make for good community relations.'

A spokesman for Green Lane mosque said Islam does not denigrate women and that the instruction to hit a child was merely a smack. He accused C4 of intensifying the 'witch-hunt' against Muslims.

Vi driver altså – ifølge visse muslimer - bevisst heksejakt på muslimer her i Europa. Men er det ikke heller slik at det vi faktisk gjør er, at vi driver brainwashing av oss selv. Er vi ikke da blitt vår egen verste fiende selv?

En ting er sikkert: Vi bør ikke gjøre hva Hitler ville ha gjort for lenge siden. Men det vi kan gjøre, er å forsøke å se realitetene i øynene: At selve  antallet fra ikke-vestlige land i seg selv ikke representerer noen fare – men dette er faktisk det menneskesynet, den gudsforestilling og den virkelighetsoppfatning Islam bygger på og målbærer. 

Det er dette vi må tørre å  avgrense oss overfor og ikke gi etter for. Vi må rett og slett begynne å spørre oss selv:

Hvem er vi? Hvem er vår Gud?  Vi må med andre ord stille spørsmålet: Hvordan ser virkeligheten ut? Hva og hvordan er vår virkelighet og hvordan vil vi på sikt ha den og  forme den?

Vi må ikke gjøre det dummeste vi kan gjøre, nemlig å tillegge våre muslimske borgere den uskyldsreneht  vi selv har tapt.

Vi må ikke bli så uskyldstro at vi gir dem grunn til å tro at vi ikke kan forandre oss og forbli så blinde og dumme som de gjerne vil at vi skal være. Og vi må ikke forsøke å trenge vår naivitet ned over hodene på den kommende generasjon ut fra frykt for hva som ville ha skjedd hvis vi en dag ikke lenger var så uskyldige som vi hittil har innbilt oss selv at vi er.

Tenker vi i dag på bunnen – og uten å ha bearbeidet det mentalt og er det helt bevisst – omtrent som Hitler gjorde for snart 100 år siden? Var Hitler egentlig ikke "ren" antisemitt – når vi tar i betraktning at han og hans like aldri notorisk eller offentlig la for dagen rasehygienisk betingede tanker eller holdninger overfor araberne, spesifikt, slik han og hans kolleagar gjorde, overfor jødene, helt tydelig og nettopp spesifikt? 

Hitler trodde riktig nok at også araberene var underlegne arierne, og hvis araberene hadde vunnet ved Poitiers, ville arierene før eller siden ha reist seg og inntatt en den dominerende posisjon i Euroapa – da som muslimer ! - og dermed vist seg klart sterkere og overlegne rasemessig overfor muslimene som de midlertidig seirende okkupanter.

Er det slik vi grunnleggende tenker også i dag, men bare med andre ord og i andre bilder? Kan grunnen til at vårt etablissement av intellektuelle og vår politikskulturelle elite egentlig tenker som Hitler på den måten at VI – fortsatt – likevel, til tross for at vi forsøker å forsikre om at vi ikke lenger tenker slik, er sterkere enn muslimene – de kulturelle semitter – og at det er derfor vi  ikke har noe å frykte fra muslimene og islam, fordi vi egentlig er sterkere både rasemessig og kulturelt, "i den større sammenheng" og når det kommer til stykke?

Er med andre ord ikke det håp vi selv nå hyser om at ”det skal gå seg til”  noe bedre enn eller "edlere" enn Hitlers tanke om at germanerne vil vinne og vise seg sterkest og som dominant rase - til slutt, uansett?

Er med andre ord vår forståelse overfor islam noe stort bedre enn hva Hitlers forståelse overfor araberene var?

Har vi ikke fortsatt følelsen av å være sterkest og dermed også rasehygienisk - i tillegg til kulturhygiensk - overlegne overfor islam og muslimene?

Det som etter det som er sagt ovenfor da turde være klart er at det er det politisk og kulturelle skikt som nå stiller seg postivt overfor islam og som nå ser, frykter og oppkonstruerer rasisme i alle former hos islamkritikere - og som tillegger dem rasistiske motvier i alle former - , det er de som er de egentlige kulturelle rasister.

De burde skamme seg.

Her er hva Hitler – ikke helt ulikt de kulturelle rasistene av i dag - tenkte om forholdet til islam og muslimene:

 

------------

"Hitler had been impressed by a scrap of history he had learned from a delegation of distinguished Arabs. When the Mohammedans attempted to penetrate beyond France into Central Europe during the eighth century, his visitors had told him, they had been driven back at the Battle of Tours. Had the Arabs won this battle, the world would be Mohammedan today. For theirs was a religion that believed in spreading the faith by the sword and subjugating all nations to that religion. Such a creed was perfectly suited to the Germanic temperament. Hitler said that the conquering Arabs, because of their racial inferiority, would in the long run have been unable to contend with the harsher climate and conditions of the country. They could not have kept down the more vigorous natives, so that ultimately not Arabs but Islamized Germans could have stood at the head of this Mohammedan Empire.

Hitler usually concluded this historical speculation by remarking: "You see, it's been our misfortune to have the wrong religion. Why didn't we have the religion of the Japanese, who regard sacrifice for the Fatherland as the highest good? The Mohammedan religion too would have been much more compatible to us than Christianity. Why did it have to be Christianity with its meekness and flabbiness?"

-Albert Speer, memoirs

Se for øvrig:

http://en.wikipedia.org/wiki/Adolf_Hitler%27s_religious_views

http://www.israelforum.com/board/showthread.php?t=10291

http://www.jihadwatch.org/2010/07/muslim-cleric-hitler-was-right-todo-what-he-did-to-the-jews.html

Muslimer - evige offer for Allah's profet ...

Muslimer er et lett bytte for muslimske ”predikanter” i den muslimsk/arabiske verden. Altfor mange muslimer er analfabeter,  ja, kanskje så mange som opptil 60 % av alle muslimske kvinner på verdensbasis. Med mennene står det riktig nok litt bedre til. Men hva leser disse muslimske mennene? Hva er det som fanger deres interesse fra verden utenfor islam? Hvor finner de sine utfordringer? Hva er det som kan appellere til fantasien? Hvilke fremtidsdrømmer er det de vil ha realisert?

Svaret er: Fint lite. De ser ut til å ville ha alt servert og gratis – på et fat. Og det tror de de får hvis de bare kan digge seg selv tilstrekkelig ofte og dypt nok og innlate seg med alle andre aktiviteter enn det som kanskje ville ha endret deres fremtid til det bedre. 

Men muslimer er ikke interessert i noe  annet enn det som allerede forefinnes innenfor den  islamske krets . De tror at mer islam vil redde dem, de krever derfor stadig mer  og mer islam. Stadig flere bønner, stadig mer intens deltakelse i moskeene. Stadig flere Allh hu achbar. 

Utenfor islam finnes egentlig ikke noe – av egentlig verdi. Utenfor islam er derfor muslimer fortapt, (også i egne øyne). Utenfor kan man ikke i fullt alvor si: Insha Allah. Utenfor islam finnes overhodet ingen verdens verdier å ”samle på” i det hele tatt, bortsett fra de verdier de kan tjene på direkte, uten å gjøre stort annet enn delta i indre og ytre jihad, ved f eks å motta bidrag fra Vesten og slektninger som jobber eller ”sliter i køene”  på sosialkontorene i Vesten.

Altfor mange muslimerforetrekker å følge med på arabiske tv-kanaler hvor  imamene – eller ”predikante” i ett sett sabler ned Vesten og vestlige verdier for fote. De fleste gidder ikke sjekke islam-kritiske web-sider . De foretrekker å sitte og se på at Vesten blir degadrert - degraderer seg selv, sett med deres øyne - og islam opphøyet og etablert som sannheten over alle sannheter alltid en gang for alle. 

Koranstudier er ikke noe muslimer flest driver med, heller ikke studiet av  islamske hellige skrifter.  De nøyer seg med å underlegge seg mullahenes utlegninger og ordgyteri, raseri over for tiden å måtte underodne seg andre enn muslimer. De insisterer og tror at disse lærde snakker rett fra Allah og at de følgelig ikke kan ta feil. Utenfor islam finnes ingen frelse, bare helvete.  Verden er slik mullahene tolker den ut fra Koranen og Allah’s ord. Spørsmål og selvstendig tenkning er derfor ikke bare overflødig, men direkte forkastelig, ja: Skadelig ….

Og dette gjelder ikke bare blant muslimer med lavt utdannelsesnivå, nei det gjelder i alle yrkesgrupper. Intellektuell nysgjerrighet og åpenhet for det nye og ”fremmede”, blir ikke særlig godt stimulert under islam, snarere motsatt: Islam oppfordrer muslimer til å stenge resten av verden ute. 

Og verden utenfor er farlig, truende, og dessuten:  Altfor anstrengende. Man orker ikke utfordringen, man orker ikke spørsmålene, man foretrekker å holde seg i folden nær sagt koste hva det koste vil. Man føler seg tryggere under niqaben og burkaen enn ute i solskinn og friluft. Og mennene foretrekker slike kvinner. De er i bunn og grunn livredde for vestlig selvrealiserende kvinner og de både frykter og hater dem, samtidig som de ikke lar anledningen gå fra seg, hvis de får en anledning til langsiktig misjon, dvs. få vetlige kvinner til å bite på agnet.  Menn  tar da gladelig og gjerne imot tilbud om forsørgelse og all mulig søtte og oppmuntring fra vestlige kvinner, som de da senere forlater uten den minste sentimentalitet eller anger og uten å takke (med hjerte)  hvis denne misjonen skulle ”mislykkes” og ende i skilmisse, som den så altfor ofte gjør.

"According to a survey by Bielefeld University, Germany, which was conducted in five Arab countries, in 2008, the majority of Arabs - all of them adult Muslims of different occupations, education, and social classes - more than 80% of them consume Saudi and Qatari- owned international TV channels, like Al Jazeera, Al Arabiya, and MBC. Seven percent read Arabic newspapers, and only 2% checkout diverse websites. 186 of them check out once in a while articles by the aforementioned writers.
Hence, the mass of Muslims - the great majority of them are illiterate - are easy prey for Islamist chaplains, who preach hatred and violence against non-Muslims all over the Arab media."

http://www.faithfreedom.org/2009/03/06/susceptible-to-islamist-propaganda/