Velferdsstaten undergraves

Hva var det vi tenkte? Hva var det vi sa? Hva var det ikke vi ikke visste, men trodde?

Jo, at velferdsstaten står for fall, i hvert fall i den form og på de premisser vi har sett til nå.

Og nå har vi fakta, etter en undersøkelse fra Sverige, pussig nok, men tallenes tale er klare, akkurat som tallene som lå til grunn for konklusjonene i Brockmann utvalget fortalte: Innvandringen medfører ikke bærekraftig utvikling fremover.

Men hva tenke vi her til lands: Jo, at dette vil gå seg til. Vi tenkte vel noenlunde slik: At det er en selvsagt ting at barn tar til seg språket og kulturen i det miljø det vokser opp. Og: At muslimske barn som vokser opp i Stavanger begynner å snakke stavangersk faktisk også begynner å tenke stavangersk, dvs akkurat slik som oss.

Jeg tror vi har trøstet oss med en slik konseptuelle tenkning, for ikke å si holdning. Vi har forutsatt det nærmest som en naturlov at muslimer som vokser opp hos oss vil oppdage at de ikke har noe å være redde for, nei, snarere tvert imot. Vi har gått ut fra at hvis de bare får oppleve at vi er romslige, tolerante, smilende, vennlige og begeistret, (spesielt for oss selv), så skal alt ordne seg og gå seg til.

Noe annet har vært utenkelig for oss og derfor har vi tenkt at det også ville bli utenkelig for de muslimene som voks opp her skulle føle, tenke og oppleve noe annet. Hvis vi bare var snille nok, ville også muslimene bli snille. De ville – i beste fall - til og med forlate islam, trodde de mest godtroende blant oss, de som har trodd at vi kunne bevilge oss ut av ethvert problem, stort eller lite, dramatisk eller ikke.

Vi har trodd at bevilgninger skulle redd oss, i mangel på tro. For vi har ikke lenger tro, annet enn på materien og det meningsløse og absurde. Og det har vært fullstendig fremmed for oss å tro noe annet. Det har vært meningsløst og absurd for oss å tro at noen andre skulle tro på noe annet enn det meningsløse og absurde, eller at det skulle finnes noen annen løsning på livets og eksistensens problem og utfordring enn å tro og forutsette akkurat dette. Det har vært aksiomatisk for oss dett. Vi har ikke maktet å tenke ut fra på noe annet verdigrunnlag, og dette til tross for at alle tegn og signaler har pekt på at utviklingen nettopp ikke er bærekraftig og det attpåtil uten vitenskapelig analyse av empiri å holde oss til.

Vi har gjort oss blind for fakta i frykt for å krenke noen og for å bli oppfattet som skeptisk og kanskje ikke så snille og runde likevel. Vi har gått på limpinnen med åpne øyne.

Og nå fremover må vi betale prisen, ikke bare en generasjon fremover, nei, i flere generasjoner. Vi har rett og slett fremskrevet ansvaret til kommende generasjoner, et ansvar som vil koste dem mer enn det noen gang har kostet oss, vi som er en generasjon som faktisk har lukrert litt, i visse henseende, på den muslimske innvandringen.

Vi nevnte over at barn lærer seg det språket eller den dialekten som snakkes på stedet. Vi har gått ut fra at det også er slik med tanken og holdningene, verdenssynet, menneskesynet, verdisynet og virkelighetsoppfatningen at de liksom skal arves og internaliseres, akkurat som språk blir det.

Vi har for å si det enkelt ikke kunnet tenke oss noe annet enn at innvandrerne ville bli som oss, nemlig sosialdemokrater, eller noe som ligner, nesten automatisk og det til og med uten at vi dreve noen spesielle misjon eller hjernevask for å kunne oppnå dette. Vi gikk ut fra at sannheten ville sette dem fri, dvs den sannhet at bare sosialdemokratiet kan gjøre dette og gjøre mennesket salig.

Men det var altså her det gikk seg bort og glapp for oss. For nå er det opplest og vedtatt:

Velferdsstaten blir utfordret av det flerkulturelle samfunnet.

Den underliggende enighet om at velfredsstaten er et gode undermineres der forskjellen i befolkningssammensetningen øker.

Manglende samholdsfølelse og tillit i befolkningen kan forklare dette.

Grete Brochmann:

- Man har lenge avvist innvandringens konsekvenser på velfredsstaten. Men hvis de med mest ressurser begynner å tille spørsmål ved velfredsstaten, eller mener at den kommer feil folks uforholdsmessig sterkt til gode, så kan det få uheldige virkninger, sier professoren (i sosiologi).

Ja, hva var det ikke vi sa? Og ja: Det er lett å være etterpåklok.

Hva blir konekvensene av dette?

Sosialistene står overfor et durabelig dilemma, for om mulig å kunne avbøte den uhyggelige fremtid som avtegner seg i de vitenskapelig funnene og som kan fremskrives.

Jeg ser totre like motstridende og dramatiske løsninger ut:

Enten importere flere muslimer som stemmer sosialdemokratisk, eller forsøker å blidgjøre de som allerede befinner seg her ved å ilegge ikke-muslimene større skattbyrde som kan fordels mer ”rettferdig” eller at man oppfordrer muslimen til å dra tilbake dit de kommer fra, med medbragte subsidier betalt av ikke-muslimer så vel som muslimer selv på bok, for ikke å gjøre tilbakelandingen i hjemlandet for brutal.

Det vil ventelig ikke ta så altfor langt tid før de har reetablert seg og ”gått seg til” i sitt nye miljøer, hvor de opprinnelig kommer fra. Det islamske språket – med alle sine dialekter - burde være lett å lære seg og ta inn over seg og begynne å leve etter, for fullt.

Hvem sin skyld er så dette? Hvem bærer det største ansvaret?

Vi er ikke i tvil: Det er sosialsimen, i seg selv, altså den tenkemåte som ikke har fantasi til å tenke seg andre samfunnsmodeller, et annet menneskesyn, en annen tro. En annen fysikk, nemlig en metafysikk.

Vi har sett små tilløp til angst fra sosialistisk hold, og da spesielt gledelig å se: Fra kommunistisk hold og her tenker vi på Jørgen Sandemose, som vi har referert i en postering her på bloggen for ikke mange postering siden).

Sandemose har sett lyset under en rent materialistisk vidvinkel. Han går som alle progressive ut fra noen få grunnsetninger som han mener er aksiomatisk sanne og eviggyldige, nemlig at det ikke gjelder om ikke bare å forklare samfunnet og livsbetingelsene og deres funksjoner, men heller at det gjelder forandre dem, i og med at verden og mennesket står og lider under de underliggende - og for alle ikke så helt opplagt og tydelig registrerbare - produksjonsforholdene og dialektikkens svøpe.  Han ser, tror jeg, at islam er en ideologi, en bortforklaringsmodeller som holder sine slaver,  muslimene,  i de strammeste og mest fordummende og nesten ubrytelige lenker.

Han ser som alle marxister religionen – her forkledd som ideologi – som et opium for folket, et opium folk må slutte å innta og ernære seg på. Og dette må sannsynligvis skje ved revolusjon, med alt det dette måtte innebære. Avlæringsperioden kan dessuten bli voldelig. Tvangsforing med marxisme kan bli et nødvendig onde.

Sandemose har sett noe som andre marxister/ateister/humanister og kristne har sett, nemlig at islam har og er en essens, noe som f eks Gule benekter og mange med ham. Disse folkene vil ikke at muslimene skal få den tro at islam er en essens, det kan nemlig krenke muslimer, tror de. Men det disse folka ikke ser er at muslimer nettopp vil og m på være ”essenser”, dvs bundet av islam som essens. Det er noe av stoltheten deres dette, at islam har essens og står for noe, noe fast og evig, så å si, noe man kan ta tak i og ikke bare abstrahere med, og ikke bare ta på med silkehansker, for å si det slik, slik Gule og hans venner gjør det.

Dette har Sandemose kritisert slike typer som Gule for. Sandemose kan av den grunn ikke beskyldes for å ville krenke muslimer. Det er Gule og hans felager som kan kritiseres eller klandres for dette, bl a fordi de ikke tar muslimer og islam på kornet og som islam fremstiller seg selv som, nemlig som en essens.

Vi – dvs vi sosialister eller sosialdemokrater - har ikke substans, sier muslimer (se artikkel). Det gjelder spesielt Gule og hans kamerater. De har ikke substans når de ikke ser at islam er og har essens. (se om Gule og Gardell og essens i annen artikkel her på bloggen).

For å avslutte med et bilde: Grunnen til at vi nærmest analogt har trodd at muslimer vil lære seg vårt språk omtrent som barn lærere seg språket ”i gata” hvor enn nå de kommer og hvilken enn dialekt det gjelder, er at det er VI som mangler essens.

Vi klarer ikke å lære dem noen som helst. For vi har gått ut fra at vårt ateistiske språk er det ene sanne og selvfølgelige språk, et språk som vil stå for alltid, fordi det liksom skulle være selvinnlysende og det beste for alle. 

Vi har gått i oppløsning og savner annet eksistensielt grunnlag - tro - enn død materie og derfor er vi døde selv , før vi har begynt å leve. Vi er blitt materialister uten ankerfeste i det himmelske, i den evige Gud og under Guds kjærlighet og Hans vinger. Vi har forlatt de logiske førsteprinsippene og tror at alle religioner er like eller tilnærmet like gode eller vonde. 

Vi tror at Gud kan være Allah eller hipp som happ.

Det vil ende i katastrofe. I en dødshymne eller klagesang, som vi tar som en hyllingsvise, som forteller oss at hjertet aldri er svikfullt, men alltid rent og godt, sett i teologisk perspektiv.

Men et folk som er blitt opplært og oppfordret til å tenke slik er et folk som har glemt den sanne Guds navn, og et slik folk vil for alltid tape.

Vi har mistet sannheten som mål, middel og grunnlag for det eneste vi nå virkelig tror på, men ennå ikke har skjønt innebyrden av, og det er at Gud er død og at vi er alene og uten håp, tro og kjærlighet i verdensrommet, annet enn som sosialdemokratisk trøst, dvs en fattigmannstrøst som skal vederfares oss alle, ja, alle som en, i materialismens og meningsløshetens navn.  

At Jørgen Sandemose legger islam under den marxistiske fysikks analyser, er et gode og et fremskritt og noe vi på alle måter applauderer.

Men det som er tragisk eller komisk er at Sandemose nekter å se annet enn fysikk. Han nekter for det metafysiske og det virkelig transcendente og dermed avskriver han allerede før han har begynt enhver mulighet for den dypeste forståelse av tingene, den som ofte er så vanskelig å sette på ord og papir.

Han tror ikke på guddommelig inngripen og på bønnesvar fra Den sannhet som er en person og som hører og besvarer enhver inderlig sannhet bedt bønn.

Han ser ikke at mennesket trenger forløsning, forsoning og frelse, - gjerne sett i kosmisk perspektiv – og at denne kun er tilgjengelig og kun finnes gjennom og i og med blodet, dvs Guds ene offerdød en gang for alle for alltid.

I så måte tenker han likt muslimene og islam som ikke tror at den inkarnerte døde og ble oppreist, Han som nå sitter ved Faderens høyre hånd.

Og der står han og der blir han stående og kan ikke annet.  

Sandemose altså. 

Inntil videre. 

 Les i Klassekampen her

Frifinnelse av islampromotører?

Vil det faktum at Anders B. Breivik nå har fått dommen sinnsyk få innvirkninger på hva vi tenker - og vil tenke – fremover,  i forhold til den venstreside i norsk politikk som i flere tiår nå bevisst har forsøkt å drive frem en urealistisk positiv holdning til islam i  befolkningen?

Vil ”sinnsykdommen” frita denne venstreside, som dessuten også har sine tentakler godt integrert i visse borgerlige miljøer, fra å bli beskyldt for å ha utløst Anders B Breiviks frustrasjon, hat og sinne over denne utviklingen?

Vil disse islam promotører og muslimsponsorer nå bare begrave seg ytterligere ned i sin uskyldsrene selvforståelse – en selvoppfatning som nå automatisk reiser bust bare man berører eller nevner noe som kan oppfattes som islamkritikk eller islamskepsis?

Vel.

De KAN jo nå unnskylde seg selv med å si at det var en gal mann som hadde sett, reagert og agert på denne skjevutviklingen som har vart de siste 20 – 30 årene og som kommer til å forsterke seg med bare enda mer tydelige og tunge skritt for hver dag som går fremover.

De vil ikke, tør ikke og kan ikke se hvilken gratisplattform de har servert islam her i landet. De skjønner ikke at de har promotert islam på bekostning av alt annet  de kunne ha brukt tid og ressurser på, jeg orker ikke engang begynne å remse opp av alle gode tiltak de kunne ha satset på i stedet for å ha gjort seg til mesener for et trossystem som truer med å legge hele verden i flammer og grus.

De har tatt det for god fisk at islam er en fredens religion per se og at muslimer per se er lyttende, moderne, konsensusfleksible, fornuftige, sindige, rolige, disiplinerte, flinke, arbeidsomme og  reformvillige og prodemokratiske, fremfor alt.

Alt dette fordi de ikke har skjønt og aldri vil komme til å skjønne de mørke krefter og den destruktive dynamikk som ligger i, ja, nettopp islam, per se, i sin essens.

De kan unnskylde seg med at det bare var en ung, gal og ubetydelig mann som så noe betenkelig eller forkastelig i utviklingen, en prosess som nå i stadig økende grad fører oss bort fra de tradisjonelle kristne verdiene vi til nå har hatt rotfeste i og som har tjent oss gjennom tusen år nesten ufattelig bra.

De kan nå tro at de kan slå seg for brystet å si at denne galningens illusjoner og vrangforestillinger nettopp gir dem ny motivasjon for å stå på på samme måte som de har turt frem til nå fremover.

De vil imidlertid ikke innse at det de er i ferd med å gjøre, det er å gjøre oss stadig mer fremmedgjorte overfor hverandre, de ser ikke at de er i ferd med å splitte befolkingen og legge grobunnen for enda større problemer enn det vi her og nå har godt av å tenke på fremover.

Deres politikk har ikke hatt annen funksjon enn ubevisst å forberede oss på muslimsk dominans på store områder, både fysisk og mentalt. Effekten av deres politikk, deres holdninger og deres tenkning er at vi stadig blir mer og mer integrert i et forberedende og islamske paradigme som senere har som sin finale årsak å oppsluke oss, slik at vi mister vår identitet og blir tjenere for muslimene og slaver under islam.

De ser ikke at islams eneste hensikt er å omforme oss i islams og muslimenes bilde, og ikke at det burde være omvendt.

De skjønner ikke at det som foregår uten at vi er klar over det er en internaliseringsprosess og at denne prosessen nå faktisk er kommet så langt at vi ikke kan reversere den uten at vi vil føle det som et karakterdrap på oss hvis noen nå skulle forsøke å ta dette stadium av utviklingen fra oss, eller lette på sløret for oss. 

Vi ville nå ha tatt det som en krenkelse hvis noen forsøkte å bevisstgjøre oss om hva som virkelig har foregått og at det fortsetter, uten at vi ofrer det en enste lødig tanke eller refleksjon. 

Vi er som halvvoksne barn som tviholder på sine mistak og ikke vil innrømme feil, bare fordi vi er prepubertale barn.

De ser ikke at internaliseringsprosess skjer sakte og at den ikke baserer seg på bevisste valg. De ser ikke at internaliseringen skjer i det kollektivt underbevisste og at den er snikende, eller at den kommer som små drypp av kjærkomne, perverse tilbud. 

De ser for eksempel ikke at islam kan fremstå som mer liberal eller human enn det de selv fremstår som og tilbyr på visse områder, i visse relasjoner. De ser ikke at islam flørter med de mest selvdestruktive tendenser i menneskets psyke. 

De lukkerøynene - bare for å ta et eksempel - for at det rent faktisk ligger et stort potensiale for pedofili i befolkingen, et potensiale som undervurderes fordi det ikke er kommet til uttrykk hos oss og fordi det  ikke har fått sine formelle, religiøse og guddommelig aksept hos oss, fordi  det til nå er blitt holdt i sjakk av de tradisjonene vi har vært knyttet til og som på sin side har ligget internalisert seg i oss, og som har hindret disse tendensene fra å komme til overflaten for der å bli legitimert.

Men dette kommer til å skje, at dette potensiale vil vokse seg sterkt og tydeligere og at det i seg selv før eller siden vil bli oppfattet som så uskyldig i seg selv at det ville stride mot all fornuft å forby eller undertrykke det. 

(Vi viser her til hva som er tilfellet i store deler av den muslimske verden, en verden som oppfatter seg selv nettopp som SÅÅÅÅ liberal og menneskevennelig!)

De vil ikke se at det er det kristne verdigrunnlaget som har forhindret at pedofili for lengst ikke er blitt vanlig kost lenger og ”naturlig” hos oss. 

Vi ser ikke betydningen av dette, så hvorfor skulle vi ha noe imot det, når de blant oss nå før eller siden får det gratis servert ved at islam blir en stadig mer integrert del av vårt tanke- og følelsesliv og vårt verdigrunnlag?

I kristendommen er mann og kvinne skapt likeverdige, og mannen og kvinnen er ment fra Guds side å leve sammen i monogame parforhold, til døden skiller dem ad.

Ikke slik i islam, hvor en mann kan ha flere koner og dessuten ha guddommelig sanksjonert tilgang til sine slavekvinner, som det ikke blir regnet for utroskap å ha et seksuelt forhold til uavhengig av slavinnens vilje og lyst. 

Islam advarer ikke om at den mann som ligger med en hore blir ett med henne. 

Islam skjønner da heller ikke at i jødedommen og kristendommen så er det den gifte mann og kvinne som skal bli ett. 

Islam kjenner ikke dette skillet og skjønner derfor heller ikke den inderlighet og sanne nærhet et ekteskap er ment å frembringe mellom menn og kvinner.

I kristendommen fortusettes likeverdet at mannen og kvinnen er så nogen lunde på samme alderstrinn og at de er voksne når de skal ”smi hymens lenker”. Barn trenger et vern om sin integritet og sitt sexliv til det er så gammelt at det av fri og moden vilje kan flytte fra sine foreldre og bo sammen med sin like modne mann, uten at det er nødvendig med noe samtykke fra foreldrene.

Ikke slik i islam. 

Vi vet bare så altfor godt hva Khomeini hadde å si om noe av dette: Et pikebarn kan av en nær slekting brukes for seksuell tilfredsstillelse allerede som barn, bare det ikke skjer noen penetrering av vagina. (Hvordan det er med anus, kan vi bare ane). En eldre mann kan med Allah’s velsignelse gifte seg til et barn på 9 år, akkurat som profeten gjorde, og slikt kan derfor overhodet ikke tenkes som noe moralsk forkastelig eller frarådelig innen ”lærd” islam.

Ikke slik i den judeo-kristne verden. Snarere tvert om.

Men det er dette alvoret islampromotører og islamsupportere ikke skjønner. De skjønner ikke at alle med mer eller mindre bevisst pedofil legning – og andre perverse - før eller siden vil foretrekke islam fremfor den kultur vi har nå, en kultur som altså har invitert islam inn og som tillater islam å internalisere seg i oss. 

Promotørene vil ikke tro det når den dagen kommer at disse perverse da  vil argumentere for sitt valg av islam med at islam er et så mye mer liberalt paradigme enn deres eget, at det jo bare skulle mangle at de ikke valgte islam i stedet for det paradigme de selv tross alt står i nå og velger ut fra.

De vil til og med kunne bli overasket over at de samme perverse til og med vil bruke vold for å hjelpe islam til makten, når den tid måtte komme.

Men da vil det være for sent. I stedet for å høste takk for at de åpnet for mer islam, vil de nå høste straff for at de ikke føler etter og blir fullblods muslimer de også.

Og dette er bare noe få aspekter av det hele! Vi skal her og nå spare leserne for flere ...

For en skjebnens ironi, en ironi vi kunne ha vært spart for og en tragedie vi ikke fortjener, hvis vi bare ikke hadde glemt Gud, Jesus Kristus, jordens frelser.

Og de skjønner ikke at det er den veien høna sparker, at det er den veien utviklingen uavvendelig går. De er for hovmodige for å skjønne det og ta det på alvor og dette har vi skrevet om flere andre steder på den bloggen.

Men ikke bare dette: Islamsponsorene vil nå trekke på en annen fordel de tror de har vunnet ved at det var en sinnsyk som så det de selv ikke så: De vil hevde  ”by association” at alle islamkritikere har og lider av noe av det samme som Anders B Breivik hadde og led av , nemlig dumheten, kynisme, psykopati og voldsromatikk  og det samme potensiale for å bli voldelig,  og dessuten for til og med å ville fremprovosere borgerkrig og det som verre er.

Og dette vil smitte av på all form for islamkritikk og alle islam kritikere. Og hva dette i sum kan vi bare spekulere på, men fascistoidene er i anmarsj og kommer snart for fullt, noe som vi har skrevet om annetsteds her.

Anders B Breivik har dermed gjort islamkritikken og islamkritikerne en veldig bjørnetjenste, det skal være sikkert.

Men det vil ikke være bare være hans skyld at islampromotøren nå kommer til å generalisere all islamkritikk og alle islamkritikere og demonisere eller bagatellisere dem mer enn noen gan før.

Det vil i aller høyeste grad også islamsupporterne gjøre uten hans hjelp og dette selv om han er blitt dømt sinnsyk og derfor ikke burde ha hatt noe ord med i laget om dette i det hele tatt.

Og det er dette som er det farligste av alt, etter min mening. Nettopp fordi det bunner på en misforståelse som kunne ha vært unngått hvis promotørene hadde turt å sette seg skikkelig inn i hvem Gud er og ikke-er og og inn i hva dette store dramaet som foreligger og utvikler seg egentlig dreier seg om, men som de nå mer enn noensinne ikke verken klarer eller vil forholde seg til eller forsøke å finne ut av.

Men det er ikke over med dette. Det vil bli sinnsykt mye sinnsykt å forholde seg  til fremover.

Tilregnelige islamkritikere nå frikjent?

Bør ”frikjennelsen” av Anders B Breivik nå i dag også føre til en "frifinnelse" av edruelige, tilregnelige, ikkevoldelige og opplyste islamkritikere og saftig, frisk, nødvendig  og sunn islamkritikk ?

Spørsmålet kan høres en tanke underfundig eller underlig ut, men med det psykiske press og den mistenksomhet, forakt og mer eller mindre uttalt hat islamkritikere er blitt utsatt for etter 22. 7, er det nok ikke så rart likevel, at spørsmålet kan reises på denne måten.

Mange islamkritikere har gått under jorden eller i dekning på andre måter ette 22. juli.  Flere blogger eller nettsteder har moderert seg i omtalen av viktige samfunnsspørsmål som har med islam og muslimer å gjøre. Til og med hos ”Opplyste muslimer” kan man merke en viss økt forsiktighet i tilnærmingen og i formuleringen, hvis man ”ser” godt etter og kjenner hovedaktøren der fra før, fra den offentlige debatten. 

På document. no og på HRS merket man også en viss besinnelse og på begge steder har driverne stilt seg spørsmålet om i hvilken grad deres samfunnsmessige bidrag med hensy til islamkritikk eventuelt kan ha påvirket Anders B Breivik eller lagt føringer på ham. 

Begge steder tok selvsagt tydelige og klart avstand fra Breiviks metoder og hans udåd, men man har ikke her like tydelig tatt absolutt avstand fra absolutt alt som kom frem i ABB's Manifest 2083.

En blogg som var over gjennomsnittlig kvass, uredd, skarp og pågående, men meget godt fundamentert rent faktisk og med visse forbehold - intelektuelt velbegrunnende var Anti-Jihad, et meget populært nettsted med høye besøkstall og et nettsted som kom på banen tidligere enn SIAN’s nettsted, et nettsted som er langt mer moderat og forsiktig enn AntiJihad var, både når det gjaldt form og ordbruk, og analyser og kommentarer på allslags aktuelt stoff innhentet fra overalt i verden hvor islam nå byr seg frem og setter sitt preg på ”bybildet”.

AntiJihad ble nedlagt omtrent i samme øyeblikk som massakren på Utøya ble kjent i media.

Dette sier kanskje noe om i hvilken grad driverne der var seg meget bevisst muligheten for den store påvirkningskraft nettstedet potensielt kunne bære til torgs, et potensiale man antakelig regnet med ville bli brukt mot stedet for alt det var verdt, nettopp fordi påvirkningskraften var så potensielt stor.

AntiJihad sto med andre ord i fare for å få all skyld for hva Anders B Breivik gjorde.

Det kan godt tenkes at AntiJihad ble lagt ned i frykt for hva ”folk flest” ville komme til å foreta seg  og at reaksjonene ville bli så utholdelige at det islamkritiske arbeidet heller fikk ofres med tanke på å beskytte privatlivets fred og sikkerhet.

Det er ikke vanskelig å forstå denne reaksjonen, hvis dette medfører riktighet. Alle vet hva en mobb kan gjøre.

Jeg tror derfor at AntiJihad gjorde rett da de dro inn årene. Stedet sparte mange mennesker for en "hate-driver", for å si det sånn. Stedets drivere ble da heller ikke trukket inn i den generelle dekningen av saken i MSM og ingen syntes å ha interesse av den ekspertise på islam her i verden AntiJihad tross alt besatt og viderutviklet nærmest til det "kunsterisk brilliante", hvis man kan si det sånn, verken i retten eller i media.

Men hva nå?

Er det noen som savner AntiJihad? Har vi behov for AntiJihad?

Bør nå mainsreammedia og de såkalte politisk korrekte nå bli litt mer forsiktige med hva de mener selv og som de tillater å komme på trykk av nedlatenheter og hatske utfall om f eks FJORDMANN, alias Peder Nøstvold Jensen?

Bør man bli mer forsiktig med å klistre limet "høyreekstrem" eller "høyreradikal" og "rasist" eller "fascist" på islamkritikere?

Bør AntiJihad og Fjordmann ”på luften” igjen?

Vi er av den mening ja. Men vi "ber og trygler" om en gjenoppstandelse i en viss moderert form, ikke hva angår innhenting og valg av faktagrunnlag for kommentarer og analyser, og konklusjoner, men om en viss moderasjon  av temparament og ordvalg, så langt det er mulig uten at det går på "personligheten" og helsa løs.

Vi ønsker derfor AntiJihad og Fjordmann velkommen tilbake på banen og i arenaen i det håp om at MSM nå går litt i seg selv. 

For står det ikke nå klart at det er den norske stat i form av påtalemyndighetens tolkning av norsk rett som nå har gått av med den moralske seieren i dette kappløpet og ikke den kollektiv autoritære samstemmigheten blant de moralsk korrekte mistenkeliggjørere og såkalte "antirasister" (som på sin side kan mistenkes for å være like rasistiske som de konstruksjonene de selv bekjemer er)? 

Vi synes kritikere og hater av islamkritikere nå besinner seg, går i tenkeboksen og kommer med en aldri så liten "unnskyldning" i en eller annen form overfor alle de som etter 22. juni er blitt beskyldt mer eller mindre direkte for å ha stått bak ABB eller promotert ham på noen måte eller for å ha vært en direkte uløsende faktor i det handlings- og tankeforløp som fikk ham til å begå udådene. 


De hatefulle kritikere av islamkritikere bør med andre ord ta seg sammen og spørre seg seg selv om de har ydt aktørene rettferdighet. De bør nå lære seg å tenke høyverdig demokratisk, slik aktoratet i 22. juli-saken nå har gjort, for det vil det stå respekt av. 

Hatere av islamkritikere har med andre ord mye å lære av det verdigrunnlag vårt rettssystem bygger på og står fast ved og som nå er kommet til uttrykk for fullt i og med aktoratets påstand om "frifinnelse" i dag.

Bør derfor Fjordmann og AntiJihad nå komme på banen igjen?

De som måtte mene det er kanskje et lite mindretall. Foreløpig.

Men dette vet vi: Vi trenger mer  frisk og freidig islamkritikk fremover.

ABB - som "sak" - må ikke få den triumfen at hans gjerninger nå blir ansett som objektivt kontraproduktive for all islamkritikk. Det er ingen tjent med. ABB's sykdom ble ikke skapt av en "flokk" han påstås å ha kommet fra.


Han forlot flokken fordi han var syk eller brygget på en sykdom som flokken ikke har gitt ham.

At han nå må anses som ikke strafferettslig tilregnelig bør være en oppmuntring for islamkritikere, ikke det motsatte.

Men selvsagt: Det kan komme en dag da professor Gule får rett. 

Han skriver i KK i dag:

" ... det er ikke tilstrekkelige holdepunkter på individpsykologisk nivå for å prøve å forstå hvorfor folk blir involvert i terrorisme ... det må legges vekt på "kollektiv identitet" ... for å forstå terroristens psykologi og adferd".


Gule harselere over Sørheim og Husby i dagens KK.


Han bør kanskje ikke være så skråsikker som han gir uttrykk for. Han beskylder de to sakkyndige for å bygge på "å tro", hvilket man ikke skal gjøre, ifølge Gule.


Han ser selvfølgelig ikke i sin egen blindvinkel, men der står det klar og tydelig på et stort skilt: 

"Dette er Gules tro. Dette er hva Gule tror".


Ja, nettopp.

(Gjør forøvrig oppmerksom på at denne bloggen tidligere har forutsatt at ABB var tilregnelig. Nå etter aktoratets formelle tiltale, retter vi vår tanke inn etter denne, i hvert fall intil videre).

Anti neo-kommunistisk manifest.

Av og til må man ty til overforenklinger og drastiske og dristige propagandalignende formuleringer for å få frem det som ligger en på hjertet og hvis hensikt er å fortelle noe om virkeligheten som den nå engang er, men som man tror andre ikke ser tydelig nok og som har en tendens til å fortrenge eller bortse fra den egentlige, dypereliggende, underliggende og reelle dramatikk som er i ferd med å utvikle seg og forandre våre livsbetingelser en gang for alle og for all fremtid.

At det vi foretar oss nå eller unnlater å gjøre her og nå kan ende i en forferdelig tragedie om bare noen få tiår.

Derfor dette lille, men likevel noe ”grandiose” propaganda-manifest her og nå, og vi begynner med følgende uttalelse:

"We must be open and tolerant towards Islam and the Muslims because when we will become the minority they will be so towards us."

Jens Orback, minister in the Swedish government and member of the ruling Social Democratic Party, November 2004 on the Swedish radio channel P1.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som "forstår" muslimer og har et såkalt – selvpålagt - fordomsfritt forhold til islam og muslimer og som er vennskapelig eller hjertelig innstilling til islam.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som foretrekker å sove og lukke øynene for hva islam er og hva islam innebærer fremfor å innse den fare islam er.

Et neo-kommunistisk er et parti som har gjort seg avhengig av muslimer og muslimsk innvandring.

Et neo-kommunistisk sosialistisk parti er et parti som tror at vi med nødvendighet må importere mer og mer muslimsk arbeidskraft samtidig som det ikke vil innse og forstå at vi dermed vil bli mer og mer avhengige av og underlagt islam.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som lar Allah og muslimene få mer og mer innflytelse på samfunnsutviklingen og som derfor får bestemme mer og mer.

Et neo-kommunistisk er et parti som ikke tar ytringsfriheten og religionsfriheten på alvor.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som bortforklarer og skjønnmaler Allah's og profetens budskap, alle islams inhumane forbud, påbud og straffemetoder.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som ikke reagerer konkret fordømmende på alle typer manipulasjoner og vold som utføres i Allah's navn.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som krever og forventer mindre av muslimer enn av vestlige mennesker eller ikke-muslimer overalt og på alle områder av i samfunnet og over hele verden.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som tror at islam er en ”outdated og ufarlig fortidslevning" som tilhører middelalderen og ikke er en "moderne" virksom, aktiv og – faktisk tilsynelatende -  rasjonell religion.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som på samme måten tror at kristendommen er avleggs.

Et neo-kommunistisk part er et parti som forutsetter at den kristne Gud er "død" for all fremtid, i konkret mening, og at Allah er identiske eller svært lik den kristne Gud.

Et neo-kommunistisk parti er et parti som tror at alt er politikk og som derfor gjør alt til politikk, dvs spørsmål om makt og utøvelsen av denne, uten hensyn grunnleggende og ufravikelige moralnormer og førsteprinsipper, (se forrige postering).  

Ethvert neo-kommunistisk parti er - direkte eller indirekte- et misjonsorgan for islam.

Enhver stemme på ett neo-kommunistisk parti er en støtteerklæring til sharia og jihad og et bidrag til å underminere den vestlige identitet, kultur, tradisjon og sivilisasjon.

Enhver forståelse eller sympati for islam er en undergraving av det samme umistelige verdigrunnlag.

Enhver sympati eller empati med islam og ethvert samarbeide i synkretistisk retning er et direkte og forkastelig angrep på kristendommen.

Ethvert positivt bidrag – materielt eller mentalt - til muslimske organisasjoner eller symboler og symbolhandlinger er et angrep både på trykke- og talefriheten  og dessuten en hån mot religionsfriheten.

Enhver neo-kommunist er en misjonær for Allah OG profeten og enhver som konverterer til islam svikter seg selv og hater Vesten.

I øyeblikket er en sosialist foreløpig en mildt latent islamist. Men den eksisterende sosialisme – i alle eksisterende partier på Stortinget - er et verktøy for Allah og en løpergutt for Muhammed og islamistene.

Sosialistene elsker tanken på å gjøre islam til en rød løper direkte inn i vårt demokratis sentrale bevilgende, utøvende og dømmende organer og ned i vår nasjonalformue, og denne røde løperen forventer sosialistene at folket skal betale for å veve og så rulle ut i et stadig stigende grad og i et stadig hurtigere tempo. 

Islam i Norge skal finansieres med galopperende skatter og en stadig tydeligere og påtvunget servilitet overfor islams organer, misjonærer og andre representanter.

Det neo-kommunistiske diktatur i anmarsj

Ingen norske partier går inn for diktatur og ingen god nordmann går i dag rundt og tror for fullt alvor at noe annet styresett enn demokratiet kan redde demokratiet.

Like fullt ”jobber” vi etter en naturlov som forteller oss at demokratiet ikke kan overleve i  lengden, at ethvert demokrati med nødvendighet vil innvarsle sin motsetning, dvs diktaturet eller despotiet.

Og det er nettopp et slikt diktatur man jobber mot, uten å ville det, og det for fulle plugger og i stor fart.

Vi er nå rede til å bruke et duplikat av den lengst avdøde marxismen som et instrument for å nå politiske og ”kulturelle” mål, selv om vi erkjenner, erfarer og vet at den både er ubrukelig og forkastelig og at noen av dens forkjempere er villig til å ta liv på en massiv skala, for at de skal kunne nå sine mål.

Neorevolusjonen er like om hjørnet.

Vi kan bare spørre oss selv: Hvor lang tid har det lengste demokrati i verdenshistorien eksistert?

Svar: Ca 250 år, jfr Hellas historie. Og nåværende fremtidshistorie. Og så om Europa på kjøpet.

Vi er i dag ikke klar over hvor fort tiden og ”utviklingen” går, for utviklingen skjer nemlig på det kollektive ubevisstes plan, i et sinnrikt sjikt i vår psyke vi helst ikke vil vedkjenne oss, idet det på en måte tilhører det autonome nervesystem, det som styrer våre tarmfunksjoner.  

Mønsteret er allerede staket ut, det ligger så å si i våre gener, vi ser ikke våre begrensninger og vil ikke innrømme vår grunnsynd og derfor lever vi så lenge det går på lykke og fromme – med visse lette begrensninger og reguleringer - og tror at vi ikke kan innhentes av denne naturlov, at alle gode demokratiske krefter skal seire til slutt.

Og alt dette beror på at vi har omskolert oss selv til å tro at vi alle er like gode på bunnen og at vi på autopilot er helt og fullt i stand til å ”frelse” oss selv til enhver tid og på ethvert sted, at vi for alltid nå er blitt voksne og kan klare oss selv og helt på egenhånd, som om det var denne erkjennelsen i seg selv og ikke den grunnloven som det her er snakk om som konstituerer ”sjakkspillets” eller markedsbevegelsenes regler.

Det jeg vil kalle neo-kommunisme kommer ikke til syne i partiprogrammer og tydelig, daglig, konkret politikk, men gjemmer seg i det verdenssyn som ligger under, dvs i det menneskesyn som er den overordnede ”mal” og den grunnleggende og fremherskende holdning og den virkelighetsoppfatning og det verdisyn som spiller sammen her. Det er et verdenssyn som fungerer så selvfølgelig eller selvinnlysende for oss, at vi ikke merker det og samtidig anser som godt og velfungerende. Hvilket det til en viss grad er hvis man ikke ser på de potensialer det impliserer).

Det er en mekanisme som forekommer oss like naturlig som dette å spise og drikke, eller synge og le, når vi nå en gang i blant er glade og spontane og trygge på ikke å bli satt i fengsel for det.

Dette ”synet” eller de brillene vi ser gjennom er dessuten som ren luft og rent vann for oss og står til vår forføyning gratis og i nærmest ubegrensede mengder.

Neo-kommunismen er et stort tanke- og trosparadigme som like vel ligger under i alle beslutninger vi treffer, i alle trender og i alle valg vi foretar og beslutninger vi foretar og som igjen da indirekte dikterer hvordan vi oppfatter tingene, menneske, problemene og den mulige løsningen.

Som paradigme bestemmer dessuten også neo-kommunismen vår estetikk, ja, til og med vår måte å le på og de normene som gjelder for når vi skal tale og le, på rett sted.

Neo-kommunismen tror ikke på Gud og er lite bevisst dette å kunne begrunne gudstro i transcendentale forutsetninger, nemlig i det logiske faktum at ingenting egentlig kan la seg forklare uten at Gud tas med i ligningen.

Tanken på at uten Gud, så er alt tillatt og absolutt alt annet uforklarlig, absurd og meningsløst, er også en helt meningsløs og absurd tanke for oss.

Den tanke at uten at Gud, som eksisterer som en Person, så er skaperverket ikke noe annet enn  en illusjon, er også meningsløs for oss.

At alt er blitt skapt gjennom tilfeldighetenes spill med en materie som bare kanskje alltid har eksistert, hvilket det ikke fins et fnugg av bevis for, står imidlertid som en nesten eviggjeldende sannhet for oss, nå, i den vår pre neo-kommunistiske æra.

At en ligning satt opp av astrofysikeren Hawkin som henfører alt til fasiten null, at alt altså startet fra (=)0 og sluttet med 0(=) og at 001, er en selvfølge for oss, et aksiom som – tilsynelatende - ikke kan rokkes, enda det strider mot den tanklov som sier at A ikke kan være ikke-A på samme tid og på samme måte og at A må være identisk med A og ikke ikke-A.

For bare et par tiår siden var det ikke særlig vanskelig for noen og enhver å dra en skillelinje i norsk politikk:

Det var Robin mot robberne, den verdig fattige og utbyttede og fagforeningene mot den pengesterke kapitalen og markedets diktatur.

Det var arbeidstaker og arbeidsgiver.

Det var de som utbyttet og de som ble utnyttet.

Det sto et like fredelig som nusselig slag mellom brukere av systemet og de som ble brukt av det.

Totalbildet ga inntrykk av at disse underliggende spenningsforhold og disse problemene kunne løses forholdsvis lett og uten å eskalere den allerede foreliggende urettferdighet og forsterke ulikhetene gjennom milde strukturendringer, men da uten å rokke ved selve grunnstrukturen, som er grunnleggende kapitalistisk, men en kapitalisme som tøyles ved å regulere konkurranseforholdene mellom de ulike sektorer, som f eks industri og bankvesen, produsenter og konsumenter osv osv

Sosialismens – her: sosialdedemokratiet- inkl. de fleste andre på høyresidens - aksiom eller grunnprinsipp var at alle foreliggende krefter skulle reguleres til synergisk verdiøkning for alle og at denne og dette bare kunne sikres gjennom en stabil maktfordelt parlamentarisme.    

Men så enkelt er det ikke lenger. Sosialismen - og fagforeningene -  stjeler nå fra de fattige i omfordelingens, følelsens givergladens navn og slagkraftige gryndere (og gammelrike) hylles nå  som markedets og pengeflyttingens redningsmenn og som samfunnsgoder i seg selv som det gjelder å forsvare og ta vare på for alt hva de er verdt på markedet og blant og menneskene, en verdi som tilbes som kreative maskiner blir det – en tilbedelse som objektivt sett kan være like destruktive som kreative - , vi kan ikke overleve foruten.

Her er det tydeligvis noe for enhver, etter sin lyst! Og det fins mer:

Sosialismen vil ikke lenger avskaffe markedet, (som om dette skulle være mulig innenfor noen ideologi!); den vil mye heller styrke det i fordelingens, rettferdighetens, likestillingens og rasjonalitetens navn, en prosess som allerede begynte med New Deal, som igjen var tuftet på en innsikt i hvordan man kunne temme markedes naturkrefter, i alle fall for en stund og til en viss folkekjær grad, i den pure optimismes og rosenrøde fremtidsånd, dog basert på ofre av utholdenhet og hardt arbeid, både fra statens og den enkelte borgers side, idet man også betrakter arbeid på børsen som hardt arbeide, eller i hvert fall samfunnsgavnlig arbeid!. 

Grunnen og motivasjonen under alt dette er ideen om at alt dette i synergi gjør alle rikere, selv om forskjellene på bakken bare øker mellom fattige og rike. Det dårlige eller mindre bra er i prinsippet blitt svært så bra for noen. ”Alle får” eller ”alle skal få” eller ”alle skal med”  eller ”alle skal ha”,  og dette er sosialdemokratiets credo og – paradoksalt nok samtidig –  dens til nå så selvinnlysende ”livsrett”.

Det råder om dette nå konsensus på tvers av alle partilinjer og interessegrupper:

Å forsvare den fattiges rett og jobbe for hans interesser er blitt alles primærmål og eneste legitime målsetting så vel i det mer eller mindre ikke-profitable organisasjonsliv som på børsen.

Og bakom synger skogene om at full sysselsetting og økte sosialhjelpssatser skal redde oss fra alle kommende kriser, for ikke å si: Katastrofer.

Alles blikk og fokus er nå rettet mot markedet og de mulighetene som foreligger for å temme og tøyle dette samme markedet. Man er ikke lenger avhengig av å tolke verden og tilværelsen som sådan, markedet selv sørger nå for at utviklingen skjer naturlig og uanstrengt, dvs uten for mange restriksjoner og heller ikke for store subsidier, og alt dette gjøres for at naturen skal være sin egen fortolker, med bare litt veiledning og justering bygget for det meste på intuisjon og følelser. Man har returnert fra dette å aktivt ville forandre verden til å tolke den, ved at markedet – mildt justert - tolker seg selv.  

Man finner altså ikke lenger noe behov for å forandre verden fremfor å fortolke den, det aller viktigste er å tolke markedet isolert, en størrelse som forandrer seg automatisk med en usynlig, men vennlig hånd bak det offentlige sceneteppet, en hånd som like gjerne burde betegnes som en jernhånd i en silkehanske enn som et Guds forsyn i maskineriet.

Det viktigste å bemerke her at de statistiske og sosialøkonomiske kalkylene man legger til grunn er ganske enkle, selv om regnstykkene i seg selv kan fremstå som komplekse eller vanskelige. Ligningene tar høyde for usikkerhetsfaktorer, riktig nok, og demografiske fremskrivinger vil det alltid hefte en viss statistisk uforutsigbarhet til, men den grunnleggende faktor X som til nå ikke er lagt inn i disse ligningene er ISLAM som den faktor som kan være avgjørende for hvordan utviklingen blir, n faktor forskerne ikke er villige til å legge inn i kalkylene, kanskje rett og slett fordi de ikke skjønner at ISLAM som egen faktor vil gi så stor usikkerhet med hensyn til konklusjonene at den rett og slett ikke lar seg ta med i ligningen ut fra nåværende statistisk teori.

Grunnparameterne i dagens kalkyler ligger fast; man går ut fra at alle individer vil handle ut fra ”variert identiske behov” for tilfredsstillelse og yteevne innenfor en normalfordeling. Man bortser da fra at visse grupper eller segmenter innenfor målegruppen faktisk ikke har de samme grunnleggende eller religiøst forpliktende verdier eller preferanser, og at disse ikke medtas som en premiss i etableringen av parameterindexen. ”Fasiten” på kalkylene eller regnestykkene blir derfor feilaktige, sterkt misvisende eller direkte villedende, (et fenomen som kan utnyttes manipulativt av politiske aktører på alle nivåer og på begge sider av aksen høyre-venstre, o a).

Et eksempel for å belyse dette: Hvis en grupper forskere forteller en kverent noe om sannsynligheten for hvor mange terrorister det vil være i en spesiell gruppe i en multikulturell populasjon på et gitt tidspunkt til en viss tid, så vil forskerne regne hele regnestykket ut fra at mennesker overalt reagerer og handler statistisk signifikant uansett gruppetilhørighet, dvs universelt. Men er dette tilfelle hvor det dreier seg om en islamsk sub-populasjon? Vil denne handle signifikant ut fra den universelle modellen? Tas islams høyst dualistiske essens med i ligningen?

Slett ikke sikkert. Det gjenstår derfor å innberegne den store X i ligningen.

Man har gjort seg blind for den hånd som rekker sin barmhjertighet ned fra oven og ned i  denne krigssonen eller dette vepsebol som vår verden nå engang er. For ja, vi er i en krigssone, selv om det råder fred hos oss og stabiliteten er påtakelig, ja, nesten mirakuløs eller optimal, og tilsynelatende selvskapt, men hvor det fremdeles foregår en alles kamp mot alle, om man nå vil tørre å se nærmere etter og hvis man ser at historien er et kontinuum, og at krig er det også.

I dette uendelige basketak er det at de nåværende sosialister i sin puristisk-materielle uåndelighet glemmer at et demokrati kontinuerlig går svanger med sitt barn, nemlig diktaturet, i en eller annen form, og at despotiet finner sin begrunnelse eller legitimitet i gudløshet og vantro, og i strid med tanklovene eller førsteprinsippene. Det vi har i vente er, som sagt: Neo-kommunisme.

Men dette vil man jo blånekte for, ja, det er i stedet blitt en absolutt livsbetingelse for dagens sosialsiter å innbille folk at vi lever i demokrati som er helt fritt og blottet for alle former for potensielt despoti. Man tror nå i fullt alvor tvert imot at det er gudløsheten som er selve forutsetningen for demokratiet. For at despoti skulle ha noe med "oss" rene å gjøre, nei, det er i dag blitt helt umulig for folk å forestille seg og det like mye blant folk flest som blant eliten og de såkalte intellektuelle. 

Dagens sosialister vedstår seg med andre ord ikke det man går svanger med, nemlig despotiet eller diktaturet, man har – eller føler at man har - allerede abortert det, dvs ”løst” problemet en gang for alle, for alle.

Vi står så langt unna kollaps inn i det autoritære som overhodet mulig å tenke, for de fleste og de som fortsatt tør å tenke realistisk, vil innbille seg at hvis svangerskapet ennå ikke lar seg konstatere i øyeblikket, så vil det med letthet kunne fjernes for alltid  med ekle håndgrep via legal sen-abortering. Men dette kommer til å forkorte tiden før despotiet, ikke for dets antitese.

De fleste forsøker imidlertid å komme utviklingen i forkjøpet ved å foreta enkle konglomeratisk sammensatte forebyggende meta-kirurgiske grep, forebyggende tiltak som ikke kalles forebyggende, men humane og moralsk nødvendige - som f eks gratis utdeling av angrepiller, midlertidig utplassering med sikte på å stimulere næringslivet på bygdene av illegale flyktninger i kommuner over hele landet og krigs- og katastrofeforebygging rundt omkring i en verden hvor spenningene og konfliktnivåene snarere vil øke i takt med økt bistand, befolkningsøkning og eventuelle velstandsforbedring fremover, enn avta.

Alle disse virkemidlene er problemforsterkende i stedet for avhjelpende på sikt og alt dette vil mislykkes, hvis folk og nasjon ikke finner tilbake til det vi er ”laga av” og som våre forfedre tok som livsgrunnlag og himmelfeste, nemlig kristendommen og den kristne tro.

Og her vil det ikke hjelpe med noen synkretistisk erstatning, en hvilken som helst annen gudstro, men selve Gudstroen som ikke er noe annet enn genuint kristen tro, den tro som trosser alle andre troer fordi den er unik og ikke motarbeider de grunnleggende livsprinsipper og tankelover, ”førsteprinsippene”, men snarere bekrefter dem, hvilket de andre troende ikke kan.

For å tro at samfunnets fundament kan bygge ene og alene på tilfredsstillelse av kroppslige og materielle behov, dvs ateisme i praksis, er den største og den mest livsfarlige illusjon av alle illusjoner, spesielt nå, nettopp fordi den er så dyptgripende og tilsynelatende aksiomatisk legitim og derfor angår oss alle på det dypeste og mest inngripende og intime sett.

Vi kan ikke ta et eneste skritt fremover uten at våre grunnleggende tankelover bare fundamenteres mer og mer i ateisme, dvs si i umuligheter, selvmotsigelser og større forbruk,  større behovstilfredsstillelse som alltid er parret med behovet for ansvarsfraskrivelse, bl a i form av færre barnefødsler og promotering av homofili.

For uten dette, vil systemet og strukturene kollapse.

Får vi flere barn, (samtidig som vi stimulerer til barnløshet og allslags umoral) klarer vi ikke å fø dem.

Importerer vi færre asylsøkere, flyktninger, og folk som opphold på humanitært grunnlag, kollapser næringslivet.

Demper vi vesentlig rovdriften på naturressursene, blir det misnøye og opprør og – mindre behovstilfredsstillelse.

Styrkes kristendommen, måteholdet og bevisstheten til å bevare vår egenart og forsvare den og forbruke mindre og mer selektivt, vil dette kunne oppfattes som en eller annen form for fascisme, en utvikling de ”fobe” i en eller annen form vil reagere voldelig på i mer eller mindre organiserte former - og dermed har vi borgerkrigen i gang.

Det koster alltid mindre å gå fra demokrati med etterfølgende kaos og krise til diktatur enn omvendt, iallfall i et kortidsperspektiv.

Dette er den "natur-lov" man i dag ikke vil se og ha noe å gjøre med, nettopp fordi den alminnelige konsensus går ut fra at denne samme lov oppfattes som ondskapens og illusjonenes markedslov, noe dagens konsensus ikke vil ha noe å gjøre med. Man skyr den som pesten.

Man vil fjerne alt som kan tenkes å bidra til at konsensus blir assosiert med denne naturloven. Alle som ”tenker” den er en potensiell racist, en ”like- før- nazist”, - et tvers igjennom farlig, mørkt, dystert og ytterst kaldt og uempatisk menneske. 

Man blir paria bare ved å påpeke denne loven, en annenklasses borger, for denne lov er det absolutte anatema. Det paradoksale er at man samtidig hjelper frem islam, hvis natur og vesen jo nettopp undergraver alle forsøk på å etablere genuine demokratier.  

Vi kan bare se på hva som nå har skjedd og fremdeles skjer i kjølvannet av den såkalte ”arabiske våren”. At Det muslimske broderskapet ligger an til å vinne den andre valgomgangen på president, (i skrivende stund har overgangsrådet oppløst ”parlamentet” - forteller med all tydelighet hva som ligger innbakt i islam av totalitære tendenser, tendenser neo-kommunister ikke ønsker å se, fordi de ikke tør skue inn i islams mørke og iskalde grunnvoller, dvs i islam som en Konstitusjon: Koranen.

Og samtidig med alt dette: Marerittet i Hellas hvor det totalitære allerede har en fot innenfor døren og Spania, hvor Franko vrir seg i kisten.

Kan man assosieres med denne lov, er man på forhånd dømt til isolasjon og død. Ja, dette er neo-kommunismens harde livslov - og de som støtter den, kan gjerne smykke seg med så mange  høyverdig moralske titler som de bare vil, men dette forhindrer jo samtidig ikke at det er akkurat denne lov som ”dreper ”på den mest subtile og forfinede måte – det kan vi love – men det er bare det at det foreløpig skjer i vår egen – ut av frykt - selvpåførte blindvinkel i forhold til islam og profeten, naive som vi er.

Og når vil den loven vi snakker om manifistere seg for alvor hos oss?

Svar: Når vi for alvor begynner å bikke over av såkalt velstand, det punkt hvor lastenes kollektivt oppsamlede optimalpunkt eller nivå nåes og når fysisk behovstilfredsstillelse legitimt og intensjonalt i stadig sterkere grad og med stadig større intensitet blir alle tings mål og kriterium på menneskelig lykke eller lykkefølelse og hvor nihilisme er blitt det dominerende mer eller mindre kollektivt bevisste ”trosgrunnlag” samtidig som ressurstilfanget reduseres proporsjonalt med lykketilfredsstillelsens mulighet skrumper inn til et privilegium for færre og færre og hvor det i kjølvannet av denne tilstand oppstår behov for mer ”Lebensraum” for noen på bekostning av andre (tenk bl a på abort, ikke bare på jord, land og andre atrråverdigheter).

I tillegg til de symptomer på den katastrofe som kommer som vi nevnte ovenfor, kan vi nevne noen få av mange flere:

Vi tror nå fast og bestemt på at IQ ikke spiller noen rolle for velferdsutviklingen fremover og at andre ”koeffisienter” enn IQ kan erstatte eller være like verdifulle som høyere gjennomsnitts IQ når det gjelder å utvikle et kvalitativt bedre samfunn for de mange.

Dette er nå en av våre viktigste fromme ønsker og stakkars den som påstår at dette er forestillinger, innbillinger eller illusjoner. Faktum er at ønsker i seg selv ikke kan skape noe bedre, mer varig og verdifast.

Vi ynder og foretrekker nå å fremstå som tolerante fremfor å være sannferdige, modige og stødige på vårt tradisjonelle verdigrunnlag og på vår tro.

Vi pynter oss med slagord mer enn faktabaserte strategier.

Vi foretrekker og velger konsensus og lange, dyre og smertelig kjedelige forhandlinger med motparter som har all interesse av å forhale – og dermed tjene på - fremfor resolutt beslutningstagning og frimodig handling på grunnlag av tro og sannhet.

Vi verdsetter følelser og opplevelse av falsk lykke høyere enn prinsippfast rettferdighet.

Vi velger og selger image fremfor virkelighet og lar oss selge og velge nettopp som imager av imager fremfor å komme til oss å være oss selv og hvor vi tilstreber dyder fremfor å dyrke avguder.

Vi liker, sympatiserer, empaterer og virtualiserer for å bli stadig mindre mislikt og mer likt og dette skjer mye grundigere, gjennomført og iherdig enn dette å forsøke å forstå og distansere seg der det er nødvendig, og gjennomskue og treffe beslutninger bygget på realisme og objektive standarder.

Vi blir følgelig bare mer og mer naive, sog ironisk nok: lukkede i stedet for åpne - stikk i strid med ”målsettingen”. 

Vi ”åpner oss” taktisk så mye at ”de andre” er nødt for å lukke seg strategisk.

Så de ”dette”, derfor, vær så snill, alle som kan, før det er for sent.

Vi må tørre å se at den innvandringspolitikken som er blitt ført nettopp har bidratt til og stadig bidrar til at de store kulde- og mørkekrefter nå har en sjanse, en sjanse som er så åpenbar og tydelig for de som vil se at den aldri har vært så åpenbar og så tydelig før, nå får et bedre tak i den kollektive grunnvoll i det europeiske sinn (og skinn) som den aldri har fått før.

Vi tør ikke se at islam kun oppfører seg servilt og rolig der forholdene ikke ligger til rette for dominans og ekspansjon, om så med sverd, og at det for islam gjelder om å gripe sjansen når den oppstår. Vi ser ikke gjøkungen bare for toleranse, en plikt vi har pålagt oss av følelsesmessige grunner basert på at folket fremdeles skal hyse skjulte, men uholdbare holdninger vi fant før og under krigen.

Det har tatt lang tid å utrydde disse holdningene og tiden er nå moden for å legge disse bestrebelser på hylla for godt, blant annet fordi befolkningen aldri har vært mindre fascistisk eller fascistoid enn nå.

De som ikke gjør annet enn frykte denne fascismen kjemper mot vindmøller, rett og slett for denne fascismen ikke lenger eksisterer. (Jeg tenker ikke her på den overflatiske antisemittisme som er registret og analysert. Den er bare overflatekrusninger på et større dyp slik de såkalte antirasistene som jakter på de fiktive eller oppkonstruerte nazistene her til lands ser det).

Og dette i en tid som fremfor alt smykker seg som tolerant. Vi sier at alle religioner har lik verdi og at alle troer eller kulturer kan være like gode. Vi spør oss ikke selv om dette kan være sant og også her bryter vi mot tankelovene eller førsteprinsippene.

Og alt dette er neo-kommunismens skyld, en kommunisme som ennå ikke er offentlig formulert og bevisstgjort. Den har smidd sin egen tvangstrøye og for egen ”maskin” skjenket oss alle en sikker vei mot oppløsning og undergang.

Men hva med et siste sprell? Man kjenner jo til bildet med katta som blir trengt opp i et hjørne:

Den biter og klorer nå for å drepe. Ikke bare for å kose, eller halvkose.

For nå er det alvor. Katta vil ikke i sekken, for å si det slik. Vi kan vente oss både klore og bitemerker fremover.

Lykke til med innvandringspolitikken og islam-motstanden alle dere som ikke ser at islams tentakler nå allerede er begynt å snøre seg om våre ankler i en tid som hadde klart seg mye bedre foruten.