Vi skal
nå ikke snakke om liberalisme a la økonomisk laissez-fair. Det skal dreie seg
om noe som ligger dypere og som vi ikke så lett kan regulere oss bort fra med
staten – eller det jeg kaller SAP - som mellommann og dommer. Vi skal undersøke
liberalisme i forhold til det jeg kaller hypermagi, SAP, det juridico-religico
mennesket - og hypermagi og hypermagikere, (noe vi har skrevet flust om
tidligere, men som er temaer det ikke er så lett å slippe hvis man først tror
man har «sett» noe – viktig eller ikke. Det vil nå vise seg etter hvert, kan vi
trøste oss med …
Å være liberal i dag er en betegnelse de fleste vil føle seg titulert til å bli assosiert med. Opplever man seg selv som liberal, er man liberal, og ingen kan si mot, med mindre adferd og andre ting viser det motsatte og man evner å stille spørsmål selv. Man er empatisk, man er tolerant, man er for rettferdig fordeling, man er imot forskjellsbehandling osv osv. Å være liberal ser ut til å være noe man her, på like fot med dette å ha ære eller ikke ha det. Ære og liberalisme kan da betraktes som en form for eiendom. Hvilket i seg selv er svært problematisk. Kan toleranse være intolerant?
Liberalisme er i dag er selve det doxiske felt vi nå engang lever i: Det er en selvfølge at dette å være liberal er en dyd som ingen kan ta fra oss og at denne vår dyd er en grunnleggende og uavhendelig menneskerett: Den som vil ta fra deg din liberalisme – den du faktisk er og føler deg som du er eller representerer med ditt innerste vesen og i egen høy person – har fått status av hellig rett, en rett du kan hevde til og med overfor Gud, som din rettmessige eiendom, en eiendom ingen har rett til å ta fra deg eller besudle.
Ikke
engang Gud.
Vi kan
sette opp et skilt utenfor denne vår nå så selvfølgelig selvinnlysende -
nettopp vår - ervervede eiendom og vår rett hvor det står:
Uvedkommende ingen adgang. Vokt deg for hunden. Hunden er løs. Miner er utlagt.
Staten og politiet kan komme på et øyeblikks varsel hvis du er en inntrenger
uten samtykke.
Regn med
at det vil bli løsnet skudd og både politi og oss selv har en udiskutabel og
lovbeskyttet rett til å bruke makt for å stoppe dere eller få dere fjernet. Det
stilles intet krav til lovformelig prosess før myndighetene i dette tilfelle
kan bruke vold. Retten til vår eiendom er like hellig og ukrenkelig for oss som
den er for dere. Dere har ingen rett til å frata oss eller redusere vår rett.
Og dette er den overordnede rett, en rett gitt oss av – islam.
Hvordan har
du det med dette og hvordan skal vi ta det? Vel, det kommer an på hvordan du tar
det, ikke på hvordan du har det, sies det jo.
Vi skal i
denne posteringen ta for oss J S Mill, - «alle tiders» forkjemper for
liberalismen, ja, dens grunnlegger - både i praksis og rent filosofisk, om enn
ikke «religiøst». Mill var imot gudstro, spesielt kristen gudstro, vil jeg si,
bygget på de kunnskaper jeg har tilegnet med om Mill.
Vi skal
se på positiv og negativ frihet, i flukt med Isaiah Berlin og flere andre. Vi
skal undersøke om vårt samfunn og vår kultur f eks, har en hellig rett
til å forlange at jenter som føler en absolutt trang til å bruke niqab – eller
heldekkende, som det heter – skal ta av seg plagget, spesielt der bruken av
plagget ikke gjør noe eller noen fortred, selv om det irriterer eller skremmer
de som ikke bruker plagget, og altså de som av mange fusentaster kalles «fobe».
De jeg ofte kaller «emosjonelt korrekte», i stedet for eller i tillegg til «politisk korrekte», vil som regel la jentene få ha niqaben på. De tenker ikke primært politisk.
«De politisk korrekte» er et uttrykk som bare dekker et lite spekter av virkeligheten og som faktisk forutsetter at det ikke finnes noe som heter «emosjonelt korrekt», med den begrunnelse at emosjoner jo ikke har noe med poltikk å gjøre. Men det er her man tar feil.
Jeg vil
mot en slik oppfatning av livet og livets mange omskifteligheter, relasjoner,
funksjoner, mange perspektiver, mange parametre, korrelasjoner og fasetter
hevde at nesten alt har med emosjoner å gjøre, ja, at til og med matematikk og
fysikk har svært mye med emosjoner å gjøre. Til syvende og sist har for øvrig
emosjonene ikke bare med emosjoner å gjøre, men også med vårt forhold til det
eller den vi oppfatter som «vår gud», til Det store verdensaltets Arkitekt, som
noen vil kalle Gud, eller til Allah i motsetning til Kristus. I seg selv er
emosjoner både helt uunngåelige og nødvendige skal man blomstre og ha et godt
liv. Gode emosjoner er stimulerende, helsebringende og forutsetning for
utvungen kreativitet.
Vi skal se at de store tenker ikke tenkte på Niqab som et uttrykk for det noen kaller sann liberalisme: Dette som oppfattes som en krenkelse av individets universelle rett til å kle seg som man vil, der man ikke har inngått en frivillig kontrakt om det motsatte. (Vi holder her utenfor den eventuelt «juridisk» bindende samfunnskontrakt niqabjentene har inngått med det norske samfunnet). En universell rett til å kle seg i niqab til enhver tid og overalt hvor man ønsker, og forlanger, innebærer at alle andre skal innfinne seg med denne bruken av plagget. De skal uten unntak underlegge seg denne «privatretten»; de skal føye seg etter niqabbrukernes ønsker og behov, og forfengelighet inntil det latterlige – og selv om bruken ikke begrunnes i religion.
Noen vil
beskytte denne «retten», fordi noe annet vil være å drive rov på
«skadeprinsippet». Jeg håper vi kan belyse dette «prinsippet» i det følgende.
Kan et
slikt ønske etterkommes? Bør det etterkommes? Og fins egentlig denne retten
overhodet – eller er den kun konstruert for å ydmyke og for å kunne utøve
privat makt over andre, ja, på sikt konstruert nettopp for å endre, omvelte
samfunnsordenen til skade andre? Kan med andre ord den liberale retten til å
bære hijab på den ekstreme måten jeg nettopp nevnte, faktisk innebære en
trussel mot andre – på massiv skala, til og med - på litt lengre sikt? Kan
niqab-bruken være så potensielt farlig for samfunnet og kulturen at et forbud
er bedre enn en tillatelse? Bør den forbys i stedet for å oppmuntres? Se her vår behandling av en sak fra
helt tilbake til 2013
John Stuart
Mill – 1805-73 - advarer mot en intellektuell elite som ikke oppfordrer folk til
å stille spørsmål, men som tvert imot aktivt – eller «passivt» - forsøker å
undertrykke kritikk fra folk med et åpent og naturlig spørrende sinn og hvor slike
mennesker da frykter for å gå inn i og delta i debatter med frimodighet og
dristig begrunnede beskrivelser, og påstander og synspunkter omkring de mest vesentlige
spørsmålene.
(Innskudd: Kjenner vi oss igjen i dagens diskurs? Hypotetisk tenkt i
dag: Mill retter sin innsikt mot islam og de som vil ha mer islam med den
begrunnelse at alle religioner er like gode eller like sanne. Kan Mill mene
eller forutsette dette – slik de fleste «liberale» i dag mener og går ut fra
han gjør? Skjønner vår elite at dette spørsmålet virkelig kan stilles i dag).
Mill
fortsetter: Der dette skjer, går det på bekostning av mental helse og modenhet
og er i seg selv et angrep på fornuften. I et slikt klima blir ikke «sannheten»
trygt og godt rotfestet. I et slik klima stivner enhver sann overbevisning om
sannhetsgehalt og virker i seg selv som en snever fordom, en forestilling og
som et «bevis» eller angrep på selve ordskiftet – det sier seg selv at dette
ikke er veien å forholde seg til «sannhet» på for et presumtivt rasjonelt
menneske … Betrakter man «sannhet» på den måten, blir den kun en overtro som klamrer
seg til rene påstander om en eller annen virkelighet.
(Innskudd: Hvem eller hva er det Mill snakker om? Kommunismen i
tidl. Sovjet eller under Mao? Eller rammer kritikken islam? Veldig få liberale
mennesker i dag skjønner at der er islam Mills innsikt primært retter seg mot,
selv om han var helt uvitende om oslam. I hvert fall kan jeg her og nå bruke
Mill på denne måten, til tross for mange liberales frenetiske kritikk).
Overbevisninger
vi har, kan alltid ha et snev av sannhet i seg og dette gjør dem fortjent til å
bli hørt og lyttet til. Hvis overbevisningene eller oppfatningene viser seg å
være feil, kan de like vel inneholde nødvendige delsannheter og berikende nye
perspektiver. Selv om eliten skulle sitte inne med hele «sannheten», vil
argumentasjon mot dens oppfatninger skjerpe elitens plikt til bredere og dypere
erkjennelse og føre alle nærmere sannheten. Sannheten kan gå tapt hvor den
herskende oppfatning ikke kan utsettes for sterk og uredd motstand.
(Innskudd: Mill skildrer her ikke bare forholdene i samfunn under
islam, men også våre samfunn i dag like før vi eventuelt blir underlagt
islam eller samtidig som vi underlegger oss bare mer og mer under islam).
”Den eneste legitime begrunnelse for å bruke makt mot personer i et sivilisert fellesskap, mot deres vilje, er å hindre skade på andre.”
En person
med et minstemål av fornuft og erfaring velger sin egen måte å leve på, sin
egen «way of life», og dette er da per definisjon det beste livsvis,
fordi det er personens eget levevis. Vi lærer ut fra erfaringer hva som
er vårt formål her i livet, ved livseksperimenter, slik at vi forhåpentlig
finner en form og mening og funksjon som passer for den enkelte. Begrensingen ligger i «skadeprinsippet». Det
vi kan gjøre privat eller som (ansvarlig) enkeltperson, har vi også rett til å
gjøre sammen med andre, ut fra informert samtykke.
(Innskudd: Innen islam er det ikke et førsteprinsipp å hindre skade på andre, dvs på kuffar eller de vantro. I islam gjelder det en guddommelig forordnet dualisme, umulig å reformere islam?
Det viktigste prinsippet er i
tro å utøve Allah og profetens vilje slik den er nedfelt i de islamske
skriftene. Innholdet i disse kan det ikke stilles spørsmålstegn ved. De må
lystres blindt, selv om ikke alle muslimer gjør det.
Det tragiske er at liberale i dag villig ser på og hilser velkommen politiske strategier som tilrettelegger for stadig sterkere islamsk innflytelse i samfunnet og i kulturelle og politiske spørsmål og med stor letthet bortser fra at denne innflytelsen fremover vil øke i stedet for å bli redusert. De liberale ser ut for å hyse et for dem ubevisst ønske om å slippe å leve med det uutholdelig i den mer eller mindre totale liberale frihet Vesten i dag tilbyr til fordel for tryggheten i den totalitære underkastelse. Den negative frihet blir for tung å bære fordi moralismen under den blir gitt vanskelige kår mens moralismen under den positive frihet – i og med islam - tros å være moralsk befriende for alle parter og interessegrupper).
Mange liberalister eller liberalere i dag vet nok ikke at Mill skrev følgende:
John Stuart Mill: " ... frie institusjoner er nærmest en umulighet i et land som består av ulike nasjonaliteter. I et folk hvor det ikke fins fellesskapsfølelse og spesielt hvis man leser og snakker ulike språk, vil det være umulig for den samlende folkemening å etablere et virksomt representativt styresett". (Sitatet er fritt oversatt av meg). JSM: Considerations on Rep. Govm.: Everyman 1993, p 33.
Mange liberale i dag er ikke klar over dette. De bruker
utrolig nok «skadeprinsippet» som et grunnlag for å ønske til og med ulovlige
asylsøkere opphold.
Jeg supplerer med noen sitater fra boken The Betrayal
of Liberalism, Kramer og Kimball, 1999:
Mill: Jeg hadde et objektivt mål i livet: Jeg ville være en
verdensreformator. Min lykkefølelse var helt ut knyttet til dette, 1837.
Kommentar fra James Fitzjames Stephen: Komplett moralsk toleranse er bare mulig der folk er blir komplett likegyldige overfor hverandre, 1873.
Kommentar fra Roger Kimbal: Når Mill snakket om «persons of decided mental superiority», og dette snakket han mye om, så fikk han tilhørerne alltid til å tro at det var dem han snakket om. Han talte med andre ord til deres forfengelighet.
Kimball siterer Cowling: Mill ønsket å moralisere all sosial aktivitet, Mill, ikke mindre enn Marx eller Nietzche, ønsket å erstatte kristendommen med «noe bedre»; han liberalisme var dogmatisk og religiøs. Han ville at kristendommen skulle erstattes med Religion of humanity.
Stephen: Frihet, likhet og brorskap og frihet er et eulogistisk ord og deri ligger dets magi. De som kritiserer liberalismen tvinges til å unnskylde seg. (Jeg er ikke for slaveri, kastesystem eller hat).
Spørsmålet om liberalisme er en god eller dårlig ting eller like irrasjonelt som spørsmålet om ild er en god eller dårlig ting.
Mill skrev en gang at det var statens viktigste oppgave å sørge for menneskenes beste på en slik måte at den fremmet forbedring av mennesket selv som et moralsk og intelligent vesen.
Gertrude Himmelfarb: Vi har lært av lord Acton at absolutt makt korrumperer, men vi har kanskje ennå ikke lært at absolutt frihet også kan korrumpere oss absolutt.
Mill: Samfunnet har som samfunn ingen myndighet til å bestemme hva som er rett eller galt hva angår individet. Utroskap må derfor tolereres på like for med gambling. Men bør et individ har frihet til å være hallik? (Dette volder Mills vanskeligheter og det virker ikke som om han finner noen endelig løsning).
J F Stephen: «He – Mill - was too much a calculating machine and to little of a human being”. “He had a feminine tenderness”. “Liberalism: It’s distrust of masculine directness is the other side of its inveterate impulse to moralize all social activity”.
Den store svakheten I Mills doktrine om friheten er, at den impliserer en altfor positiv betydning av menneskenaturen. Mills vurdering av virkelige mennesker er at bar «en av hundre kjenner sine egne virkelige motiver.
Mills skriver: … rettferdigheten – justice - må utøves på upersonlig eller upartisk måte, som av en desinteressert eller velgjørende tilskuer. Stephen påpeker at Mill mangler «moral reasons». Verdien av å være eksentrisk og original og dette å etablere mangfold, anses av Mill for å være en katalysator i kampen mot «the tyranny of opinion». «Exceptional individuals … should be encouraged in acting differently from the mass … “. « … the sole warrant, individually or collectively, un inferring with the liberty of action of any of their number is self-protection”.
“Despotism
is a legitimate form of government in dealing with barbarians, provided the end
be their improvement … but as soon as mankind have attained the capacity of
being guided to their own improvement by conviction … compulsion is no longer
admissible as a means to their own good and is justifiable only for the
security of others”.
Kimball: Dette tenderer mot en homogenisering av samfunnet som i seg selv vil redusere den (mengde) originalitet Mill selv ønsker. Mill synes å tilbe svært overflatiske variasjoner og mangfold; mangfold blir et mål i seg selv, men mangfold i seg selv er jo hverken godt eller dårlig i seg selv. Mill’s imperativ krever en kimære. Individer eksisterer ikke i autonom segregasjon, men i et nettverk av relasjoner. Mill er for at staten skal utøve normative innflytelse på barn, men den skal ikke influere på voksnes moral og oppførsel. Han støttet en programmatisk hjelp til fremme av «kollisjoner mellom motsatte meninger (opinions) og hevdet at dette igjen kunne fremelske «rasjonell visshet» eller «rational assurance». «The effort to unset customary practice and belief has resulted not, as Mill predicted, in encouraging a drift toward unanimity bur in increasing chaos”. Mill krever et monopol på å vite hva “rasjonell” er. Maximum tolerance … fører til maximum impotens. Maurice Cowling: “… to argue with Mill, in Mill’s terms, is to concede defeat … “.
Roger Scruton: Mills individuals have little air round them. They exist as flat, abstract cut-outs.
Individuality
is not fungible.
De fleste
liberale og islamoromantiske vil i dag
formulere Mill i et nøtteskall slik:
“Individet er ikke ansvarlig overfor samfunnet for sine handlinger så lenge disse ikke berører andre enn det selv.
Individet er ansvarlig for de handlinger som skader andres
interesser, og for disse kan han ilegges sosial eller rettslig straff hvis
samfunnet mener det er nødvendig av hensyn til dets sikkerhet.»
Jeg sitere nå fra en norsk presumtivt liberal filosof av
i dag som selvsagt legger svært stor på «rettigheter», som han på sitt korrekte
vis legger i munnen på muslimer som er kommet hit:
John Stuart Mill, skriver: ”Det eneste formålet for hvilket makt med rette kan utøves mot noe medlem av et sivilisert fellesskap, mot dets vilje, er å forhindre skade på andre.”
Denne formuleringen er ikke forbilledlig klar fordi den ikke presiserer hva som skal forstås med skade. Hvis vi tolker skade vidt, er det knapt grenser for hva som i en eller annen forstand kan sies å utgjøre en skade for en annen person. Det er omdiskutert hva Mill legger i sitt skadeprinsipp, men det er vanlig å tolke ham dit hen at det må være en skade som i en eller annen forstand utgjør en krenkelse av andres rettigheter. En skade på andre er bare en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig grunn til å gripe in. Hvis skaden derimot innebærer en krenkelse av en annen borgers rettigheter, er både nødvendige og tilstrekkelige betingelser for myndighetenes inngripen oppfylt. Da kan man spørre om skadeprinsippet egentlig er nødvendig som selvstendig prinsipp, for da kunne man like gjerne nøye seg med å snakke om rettigheter og trekke inn skadehensyn som en del av begrunnelsen for disse.
Skadeprinsippet er i sin kjerne en kritikk av paternalistiske
inngrep i borgernes liv. Mill
skriver at hvis en person har et visst minstemål av fornuft og erfaring, og
vedkommende velger sitt eget levevis, da er dette per definisjon det beste
levevis, ikke fordi dette leveviset i seg selv skulle være det beste, men rett
og slett fordi det er personens eget levevis. Ifølge Mill lærer en person seg
hva som er hans eller henne bestemmelse her i livet, ved å foreta det han
kaller livseksperimenter, som innebærer at man observerer og prøver ut ulike
livsstiler, yrker og roller, og etter hvert kommer man forhåpentlig frem til
noe som passer for en. Den eneste begrensningen på disse livseksperimentene
skal settes av skadeprinsippet. Videre: Alt man har rett til å gjøre med seg
selv, har man også rett til å gjøre sammen med andre som har gitt et informert
samtykke. En viktig del av læringsprosessen består i å foreta dårlige valg.
Nettopp derfor vil Mill heller ikke at folk skal hindres i å gjøre feil som
etter alt å dømme vil gjøre dem ulykkelige. En persons eget beste, enten i
fysisk eller åndelig forstand, er ikke en tilstrekkelig grunn til maktbruk mot
personen. Slik Mill ser det, kan ikke en person krenke sine egne rettigheter.
Derfor vil heller aldri betingelsene for inngripen bli oppfylt når man gjør noe
som bare skader en selv. Lars Svendsen https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-skadeprinsippet
Kommentar: Forfatteren over nevner rettigheter flere ganger. Omfatter disse fosterets rett eller rettighet til liv? Vel, her sies det intet om akkurat dette. Men hvis moren fratas retten til abort, gir man fosteret det som tilkommer det, nemlig retten til liv. Skader man moren ved å frata henne «retten» til å abortere? Kan «skadeprinsippet» her komme til anvendelse?
Jeg gjør
oppmerksom på denne: https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/handhilsing-til-guddommelig-besvr.html - om bl a det jurico-religico
mennesket som er «forsvunnet» i dag, men som kanskje vil gjenreise seg …
En kort kommentar til, fra face, fra Hanni Afsar, før vi går videre: "De rødgrønnes «Oslo-løfte nummer 1» er at de «skal aktivt utjevne forskjeller slik at alle får like muligheter til å leve gode liv». Dagens boligpolitikk gjør ikke det. Jama-familien som ble kastet ut, er ikke unik. Vi har flere venner og naboer som lever trangbodd og i usikkerhet. Nok er nok – systemet må endres!"
Dette ble formulert ifbm den såkalte «familien Jama-saken», se i tillegg hva Julie Dahle skriver:
Familien Jama har spilt bingo med befolkningens tillit, kommunens legitimitet og sin egen troverdighet som innsats. Taperen i saker som denne er ikke bare samfunnet, som mates med historier om at loven er urettferdig; det er ikke minst folk uten inntekt som må fortsette å stå i boligkø. Vinneren – med full bingopott – er familien Jama, som kan cashe inn en million for å gråte på TV.
Vi må
slutte med dette manipulerende tøvet. Likhet for loven er noe venstresiden er
for i navnet, men aldri i gavnet når hudfarge kommer inn. Vi er lettlurte,
naive og alt annet enn fargeblinde når vi kjøper historier som dette. HRS
Kommentar: Familien har
fortsatt rett til bolig, fremskaffet av kommunen, som har en plikt på seg til
dette, selv om den kastes ut fra leiligheten de har hatt til nå.
Jeg
velger nå ut en del innsikter vi kan finne i Ben Duprès bok, 50 philosophy idéas
fra 1990-tallet.
Dupres skrev før islam gjorde sitt inntok i Europa og den vestlige
verden for alvor. Han kommer derfor ikke inn på den negative og positive
friheten i forholdet «oss» og «dem» i dag. Han siterer imidlertid Isaiah
Berlin, som hadde studert «friheten» under Stalin og kommunismen. Dupres
perspektiv kan derfor virke noe snevert i dag, men det er fristende på mange
måter å sammenholde islam og kommunismen. Se vår noe skjematiske eller teoretiske sammenstilling av kommunisme,
nazismen og islam her
Meningenes kjerne og betydning vil bli svekket og berøvet sin vitale virkning, og endog stå i fare for å gå tapt, om de ikke utsettes for kraftig og alvorlig motstand. Mill advarer om faren ved en intellektuell undertrykkelse der spørsmål om og kritikk av «nedarvede meninger» eller rent tillærte oppfatninger ikke får slippe til og der slik kritikk blir motarbeidet og der de de mest aktive og sannhetssøkende intellektuelle blir motarbeidet og blir redde for å delta i en fri og frimodig meningsutveksling.
Gjensidig åndelig eller mental utvikling blir da avstumpet og fornuften kommer ikke til anvendelse.
Sannhet blir i et slikt miljø svakt begrunnet; fordommer blir forvekslet med velbegrunnede meninger eller oppfatninger. Disse fordommene blir så regnet for å være holdbare påstander man er kommet frem til på selvstendig grunnlag. De blir oppfattet som argumenter man ikke kan gjendrive – men disse er ikke holdbare oppfatninger og bør ikke forfektes av fornuftig mennesker.
Slike «sannheter» er ikke noe annet en skinnargumenter
bygget på overtro og hvor man da klenger seg til vilkårlig valgte ord i den tro
at disse i seg selv representere sannheten selv.
Mill warns
of the dangers of a culture of intellectual repression, in which questioning
and ciriticism of received opinion is discouraged, and “the most active and
inquiring intellects are afraid to enter into “free and daring speculation on
the highest subjects”.
Hva er frihet?
Ingen tvinger junkien til å ta sin daglige dose. Han er fri. Men han vet at dopen ikke er bra for ham.
Junkien kan sies å være fri fra ytre tvang fordi ingen vil tvinge på ham hverken å ta eller ikke ta dopen. Dette er den negative frihet, ifølge Isaiah Berlin.
Men de fleste skjønner at junkien ikke er «skikkelig» fri. Han mangler den positive frihet, slik jeg vil formulere det. Berlin mener noe annet med den positive frihet.
Vi er frie i den utstrekning ingen andre enn oss selv påvirker eller mer eller mindre overtaler, behandler eller tvinger oss.
Men her er det behov for kompromisser; min frihet må ikke passere en grense og grensen går ved det som kalles «skadeprinsippet». Mill er for praktiseringen av dette prinsippet. Men en slik grense går ikke på områder som f eks ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og når det kommer til samvittighetsfrihet.
Det fins dessuten forskjell på substansiell og formell frihet: Alle kan ikke bli president i USA, selv om borgerne har formell frihet.
Negativ frihet er i all sin korthet frihet fra ytre påvirkninger, positiv frihet forbindes med muligheten til å oppnå visse ytre målsettinger, som f eks forsøk og tiltak for å sikre at junkien får utviklet sine sanne potensialer, f eks i form av større selvrealisering, slik at han bedre kan oppnå større selvstendighet. Det gjelder da f eks om å beskytte visse mennesker fra kulturelt og sosialt stress, fordi disse vil legge hindringer i veien.
Den negative friheten – frihet fra - går på det
intrapersonale aspektet mens den positive friheten går på de interpersonlige relasjoner – frihet til, her f eks frihet til å ville
forbedre junkien og treffe de «nødvendige» tiltak. (Dupres nevner ikke det
ad ekstra-personale aspektet i dette; dette perspektivet kommer frem i
de teorier jeg har formulert om «det emosjonelt korrekte mennesket» og
hypermagien og hypermagikerne her på bloggen. Det er dette aspektet som gjør så
mange blinde for hva som egentlig skjer og for hvordan det kan forklares på en
rasjonell måte og sett i det juridico-religico
perspektivet). Se
her om tankeforutsetninger m m.
Den positive friheten forutsetter at den som tiltar seg eller gis den positive friheten forutsetter at den «hjelpetrengende» egentlig ikke er noen hel, sunn, fornuftig og fullstendig person. Han forutsettes å trenge hjelp fra folk med bedre kvalifikasjoner, høyrere moral, kort sagt bedre moralsk kompass og en mer stødig og robust dømmekraft. Han kan anklages for ikke å ha de politisk korrekte meningene, ja, men mest av alt: Han kan anklages for ikke å ha de mest emosjonelt betingede korrekte emosjoner. I så fall er de som forfekter den positive frihet på bekostning av den negative friheten blitt totalitære. Deres liberalitet er bare et spinn, et skinn og en pekepinn om en moralsk overlegenhet og et hovmod som egentlig ikke kan begrunnes. Ja, slik kan man se det. For bare å ta et isolert eksempel: Vi har flere ganger dratt inn navnet Johannes Morken i våre sølle utlegninger. Morken kan stå som et eksempel på et menneske som helst retter sin person og sitt fokus på den positive friheten Berlin snakker om. Morken utelukker selvsagt ikke hensynet til den negative frihet – begge frihetene hører for så vidt sammen – men Morken vektlegger den positive friheten – og dette gir ham anledning til å innta et primært moraliserende og hypermagisk utgangspunkt, slik jeg ser det. Morken er redaktør for et magasin i det man kaller Stefanusalliansen, en stiftelse og en organisasjon som er sterkt opptatt av «trusfridomen» i verden og som forsvarer denne «trusfridomen» hvor den nå ikke måtte finnes eller hvor den blir truet nær sagt over hele kloden. I motsetning til Åpne dører, som arbeider mot forfølgelse av kristne over hele kloden, arbeider ikke Stefanusalliansen spesifikt for å beskytte kristne, men, som sagt, for å trygge «trusfridomen», for alle og enhver, muslim som kristen, eller hvem det nå måtte være, hindu, buddhist etc etc.
Å stase på «trusfridom» kan virke mer nøytralt og mindre partisk enn dette å støtte forfulgte kristne. Noen vil oppfatte denne strategien som mer effektiv og mindre provoserende. Satser man på «trusfridomen» satser man på noe som alle «liberalere» vil kunne støtte, selv om muligheten for at akkurat denne strategien ofte vil hjelpe frem islam mer enn kristentroen. De som staser på «trusfridomen» vil kan hende føle seg litt bedre enn andre som spesifikt satser på å beskytte de kristne. Kristendommen har jo i Vesten vært gjenstand for en kritikk de siste par hundre år som i seg selv gjør det til et mirakel at kristentroen i Vesten i dag overhodet eksisterer og mange går ut fra at kristendommen har et fortjent dårlig navn og rykte. Den står for undertrykkelse, kolonialisme, imperialisme – alt vondt vi som postkristne skal ha dårlig samvittighet for, se hva den franske psykologen Pascal Brukcner sier om dette her og se her Bangstad og Døvig og Bangstad: The Rise of Islamophobia
De som staser på «trusfridomen» kan håpe på å bli
møtt med både større interesse og velvilje i mange miljøer rundt omkring, ofte
på høyeste plan, mens de som staser på de kristne kan ofte forvente å bli møtt
med mer enn bare «naturlig» skepsis. I seg selv kan dette gi de som satser med
Stefanus og Morken lett få et positivt selvbilde som blir positivt selvforsterkende, og derfor mer illusorisk: Jo mer man
vil hjelpe alle uten hensyn til religion etc, jo større sympati tror man man
vil høste – et perfekt utgangspunkt for hypermagikere og mennesker som har «glemt»
å tenke juridico-religico og folk som kanskje legger litt for mye energi og
oppfinnsomhet i dette å kunne bli oppfattet som «emosjonelt korrekt». Folk på
venstresiden i norsk kultur og politikk vil kanskje ha lettere for å kjenne seg
igjen i denne beskrivelsen enn de som befinner seg mot høyre og som har et
klart kristent utgangspunkt. Det sier seg jo da også selv at de som staser med «Stefanus»
lettere vil kunne utsette seg for press og manipulasjon enn de som staser på f eks Åpne
Dører.
Se vår forrige postering hvor jeg tar for meg Morken litt spesifikt - få med deg alle linkene der – og hvor du finner linker til dette med SAP, hypermagi og juridico-religico. Om hvorfor det går så galt og Hypermagi - ikke hypermoral og om
hatprat
og "müncher" og når
"de gode" må produsere sine ofre og manglende
mot til islamkritikk i kristne redaksjoner og om
det juridico-religico og nødvendigheten
av å tenke juridico-religico
For å
fortsette der vi slapp: Berlin skriver: “Marching beneath the banner of positive
freedom, governments turn to tyranny, setting a particular goals for society;
prioritizing a certain way of life for its cictizens; deciding what they should
desire with no regard for their actual desires”.
I dag er det ikke staten som oppfører seg slik, det er primært BigTech og media, MBT. MBT har gjort seg til en «Big State» i Staten og denne staten er mer tyrannisk og mer autoritær og totalitær enn noen stat har vært på denne planeten på begge sider, om enn nå på en mer subtil og «emosjonelt korrekt» måte enn noen gang tidligere. (Man mangleer på en måte det jurdico-religico-tankeparadigme.
I denne lille-store-og mektige-staten sitter det mange mennesker med stor makt som er overbeviste om at de har et moralsk overtak på sine fiender, fiender de ofte må konstruere for egne snevre formåls skyld, akkurat som de må konstruere eller produsere ofre som de selv – i sin store egenrettferdighet - så i sin tur kan hente magisk kraft fra, alt for å styrke egen makt, eget selvbilde og sin egen utspekulerte måte å bruke subtil vold og undertrykkelse på. Vi vet at makt ikke bare er formell makt og positiv rett; vi vet at makt har vel så mye med «det uformelle» å gjøre, makt over sinnene i den tro at eget sinn er mer verdt enn andres sinn – eller psykiske velvære og blomstring.
Den positive frihet i dag henter sin hjemmel ikke primært
fra fornuften, fra ordet, Logos og Den objektive forsoningslære, se
her: Edsinger på ForOss, men fra «de korrekte emosjoner», se eksempelet
nevnt over om Jama-familien hvor «hjelperne» reagerer helt «emosjonelt korrekt»,
slik de selv ser det, må vi tro.
De er ikke bare politisk korrekte, tror de, nei, de
tillegger seg egenskaper som andre mangler, nemlig de korrekte emosjoner,
en magisk kraft de faktisk stjeler fra familien – som har mange barn – for å
skaffe seg et moralsk fortrinn overfor motstandere og sympatisører, på familien
og barnas vegne, men uten å kunne vise til noe konkret samtykke fra familien. Samlet
sett representerer MBT en gedigen, men for borgere flest nærmest usynlig eller
umerkelig agens, men en egen magisk virkekraft, et uimotståelig sug og
«kreativ» tiltrekningsevne.
I denne store-lille staten operer det millioner av godt betalte hypermagikere, (uten skolering i lødig metafysikk).
Fenomenet kan minne om hva som skjedde under reformasjonen på 1500-taller da gjendøperne, elle entusiastene, som de ble kalt, eller svermerne som Luther kalte dem, begynte å distansere seg fra Luther og den lutherske lære, som bygget på det som sto i Bibelen idet man vraket tradisjoner og formuleringer som ingen hjemmel hadde i Skriften.
Denne gruppen holdt seg til erfaringen mer enn til Bibelens
ord, spesielt når det gjald gjenfødselen. Ånden mer enn ordet ga dem den
veiledning de trengte og som ga dem visshet om frelse og dermed om spesifikk
utvelgelse, en visshet – eller sikkerhet - lutheranerne ikke kunne gi dem. Tusener
av mennesker ble – sannsynlig vis helt unødvendig - drept i den feiden som
fulgte.
De emosjonelt korrekte er vår tids svermere, men denne
gang befinner disse seg – innbilt eller ikke - på «den korrekte side», den
«siden» som faktisk sitter på autoriteten og det sekulært-åndelige hegemoniet
og som dominerer tanke- og hjertevriskomheten uten at noen mukker.
De mener emosjoner gir like stor rett som lovene, det gjelder for jurister så vel som for prester, og fagforeningsledere så vel som politikere, både når det gjelder relasjonen til de positive lover og selve naturloven, eller den morallov som er skrevet over – eller på menneskets hjerter. De mener seg å ha et mer intimt, direkte, sant og ekte forhold til den sekulære og akk så «hellige» Ånden, og dermed til – deres egen kollektivt private Gud p t.
De emosjonelt korrekte finner ingen frelse forankret i
objektive fakta, i f eks i fortellingen over alle fortellinger, nemlig i Jesu selvvalgte
død for syndere. De må alltid hente det korrekte, enten det er det
politisk eller emosjonelt korrekte, fra seg selv eller sin populasjon eller
gruppe. De tvinges inn i en kommunitarianisme som kan bli veldig
skadelig både for dem selv og samfunnet. Det fine nemlig en djevelsk eller
demonisk kommunitariansime: Demonisk
kommunitarianisme og se her videre om kommmunitarianismen: her
på bloggen
I dag ser vi imidlertid også et annet fenomen i og med de
kristenkarismatiske miljøene, innen herlighetsteologien, som det heter, - et
fenomen med røtter til splittelsen i og med Reformasjonen på 1500-tallet: I
disse miljøene er det om å gjøre å bli ånds-døpt, slik at man kan snakke i
tunger som blir gitt den troende til å tolke, direktesendt fra Gud. Disse
miljøene tror også på Skriften, men bare for så vidt som den virker riktig –
eller korrekt- etter våre dagers
selvoppnevnte apostlers tolkning av Skriften via Ånden og hvor denne fortolker
seg selv. Skriften blir betraktet som en kraft som f eks virker helbredelse og
helse av seg selv slik at de mest markerte karismatikere kan føle at de står
utenfor det som skjer, når de ber om helbredelse for noen og de f eks får
såkalte kunnskapsord som formidler kunnskap - fra avstand - om hva som plager den syke.
Jeg har hørt flere som bekrefter dette.
Slike karismatikere trenger ikke emosjoner; Skriften, Guds
Ord og Ånden virker det den virker uavhengig av karismatikeren selv. Det sier
seg selv at det ligger magiske forestillinger i dette, slik vi ser det. Karismatikere
blir det vi kaller emosjonelt korrekte ved kun å forkynne Ordet, som da virker som et objektivt
grunnlag – løsrevet fra enhver emosjon, hvis mulig - og som en for så vidt helt
upersonlig fundert hjemmel, forankret i noe som det er umulig å forhandle om,
eller som noen kan kritiseres for, (fordi det ville være å skade noe og derfor
stride mot Mills «skadeprinsipp»?).
I ikke-kristne miljøer kan politiske aktører få et
tilnærmet likt forhold til sine egne korrekt emosjoner som de andre
karismatikerne har til ånden. Å ha de korrekte emosjoner tilsvarer dette å ha
den korrekte ånden, fordi den strømmer ut i kraft – og som levende vann - for
den som tror og stoler på ordet.
Hvilken gruppe kan så sies å den potensielt mest skadelige virkning, skal jeg ikke ha sagt noe om akkurat her. Det kan se ut som om karismatikerne nedtoner sin egen emosjonelle korrekthet i og med at de overlater all helbredelse – og det gode - til Ordet selv, til «det objektive» - og helt uten at de selv kan kontrollere prosessen.
Men i menigheten er nok dette ment som et bevis på at nettopp de – som spesielt utvalgt medium - har en korrekt tro, i motsetning til andre som har mindre tro. En slik korrekt tro kan lett ha sin analogi i «de korrekte emosjoner», som de ikketroende har gjort seg like avhengig av som karismatikerne har gjort seg avhengige av «den korrekte tro». «Den korrekte tro» er etter min mening i dag fundert like mye på emosjoner og magi som «de rent sekulære emosjonelt korrekte følelser» er det, selv om formen og begrunnelsen i det ytre er forskjellige. I begge tilfeller har man med et utvendig forhold til emosjoner å gjøre.
Emosjonene kan primært ha vært oppfattet som autentiske. De
kan opprinnelig ha blitt individuert eller personliggjort, eller
identifisert med personligheten, men de inntar etter hvert en distanse til
personligheten; de blir utvendiggjort eller mekaniserte og mister da linken til
de dypere lag eller strukturer i personligheten. Det oppstår da en slags
spalting som ad ekstra kan oppfattes som hykling eller spill.
Generelt gjelde spørsmålet i dag som det alltid har gjeldt:
Hvem har rett til å bestemme hva over hvem, hvor lenge, hvor og når, og hvor
går grensen? Hvordan kan man i alle forhold, store som små. legitimere sine
tilnærminger overfor våre alter ego, store som små?
I dag står vi overfor store rivninger, fordi dataverden er i
ferd med å bestemme hva vi ikke bare skal tenke og tro, men også emovere
eller føle, som de emosjonelt korrekte menneskene vi er blitt. Dataverden, det jeg kaller Media og Big Tech,
MBT, har skaffet seg enorm makt og opererer ikke direkte bare på det
subliminale nivå, men direkte via innsamling og behandling av bakgrunnsdata som
kan brukes både subliminalt og direkte i markedsføring og opinionsstyring –
hjernevask, om man vil.
Hvem har makten i dag? Staten, fordi staten er den enste som kan bruke lovlig – voldelig - makt for å fremme eller forhindre, hva det nå måtte være, og hvis ikke ifølge lov – og dom, så like vel lovlig som et preventivt tiltak hjemlet i generell lovforståelse, sedvane etc. Men har Staten – Stortinget – all makt i dag (om noen gang)? Dette kan selvsagt diskuteres, men ett er klart: Staten blir mer og mer avhengig av organer eller påvirkningskanaler utenfor seg selv; vi har ulike store organisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner, kirkelige organer, idrettslag, til og med, og kraftig og innflytelsesrik markedsføringsekspertise, (som man tror og som selv tror seg være nøytrale aktører). Noen ser i markedsføring på visse samfunnsområder som en markedsføring av ondskap, eller det onde – dette satt på spissen: https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html. Pluss: NGO’er.
Disse er mektige fordi de, mer enn andre, stilles ansvarsfrie og kan spille mer massivt på folks dårlige samvittighet og behov for ikke bare å være politisk korrekte, men først og fremst emosjonelt korrekte.
Asle Toje kommer her med noen gode innsikter i NGO'ene og deres makt NGO kan være en far for demokratier, rett og slett. Når en svenske krysser sine spor
Agensielle – og magiske - kraftsentra i dag omfatter
alt fra EU til FN. At emosjoner og rene magiske forestillinger trumfer
fornuften, de gode argumenter, den gode gudstroen og den gode jussen, kommer
til syne rett som det er i disse internasjonale høy-organer. De påvirker våre
liv, uten egentlig legitimitet, mer enn vi våger å tro.
Om essens, agens og dette å tenke juridico-religico. Og her om det totalitært liberale dilemma
Universitetene er kraftige maktsentra med stort potensiale
for fremtidig påvirkning, ikke bare fordi studenter er de første i
«revolusjonær» aktivitet mens studiene pågår, men fordi de i stor bredde vil få
avgjørende innflytelse enten via politikken eller som premissleverandør for
både media og byråkrati. Er man revolusjonær som student, blir man høyst
sannsynlig ikke mindre revolusjonær etterpå, selv om man kan se både radikal
«omvendelser» fra f eks ytre venstre til ytre høyre og til noe midt imellom;
praksisen antar bare et annet tempo og en annen form. Man blir mer bedagelig
anlagt i fast betalte stillinger. Men
under studietiden kan hele miljøet oppleves som en frihavn av «reell» ytringsfrihet,
og hvor både den positive og negative friheten er i full blomst, om enn ikke i
balanse, paradoksalt nok: Den positive friheten har stor overvekt: Verden og
menneskene skal forandres på studentenes premisser. «Det fins ingen objektiv
sannhet», sa en universitetslektor en gang. Han skulle bare visst hvor rett han
hadde. Han hadde selvsagt da heller ingen objektiv sannhet å bidra med.
I dag bestemmer Media og BigTeck – MBT - mer enn staten bestemmer. Ikke fordi den kan vedta lover som så staten bindes av, men fordi den MTB er blitt en lov i seg selv, på sitt område, et område som overstyrer Staten og politikken – fordi MBT fremstår og fremstiller seg selv som moralens voktere og moralen må alltid stå over lovene. MBT har en innflytelse over staten som kan sammenlignes eller likestilles med den makt staten selv har, på det sivilrettslige området.
MBT er et hellig tabu med egendefinert rett sik sett til å
skape lover, eller legge obligatorisk føringer som ingen kan motsette seg eller
så tvil om både på lovgivere og befolkning for øvrig. Moralen – eller «folkemeningen» - overstyrer
og trumfer dermed politikken og politikerne. Vi er blitt et MBT-samfunn. Staten
«forsyner oss» med primærbehovene, mens MTB tilfredsstiller våre mer private og
«overskytende» overflødighetsbehov, sekundærbehov (som f eks behovet for å utøve
magi og å føles seg moralsk overlegen og mer emosjonelt korrekt enn andre,
fordi man føler seg bedre og mer fortreffelig da). Prisen befolkningen – og
hele kulturen – betaler, er mindre frihet, ikke mer frihet. Vi får en følelse
av større negativ frihet samtidig som vi legitimerer MBT’s «positive frihet».
Shosana Zuboff – surveillance capitalism: Zuboff notes that surveillance capitalism reaches beyond the conventional institutional terrain of the private firm and accumulates not only surveillance assets and capital, but also rights and operates without meaningful mechanisms of consent.[10] In other words, analysing massive data sets was at some point not only executed by the state apparatuses but also companies. In Zuboff's research she claims that the two companies; Google and Facebook invented and transferred surveillance capitalism into "a new logic of accumulation".[1][12][13] This mutation entailed both companies gathering very large numbers of data points about their users, with the core purpose of making profit. By selling these data points to external users (particularly advertisers) it has become an economic mechanism. The combination of the analysis of massive data sets and using those data sets as a market mechanism, has shaped the concept of surveillance capitalism. Surveillance capitalism has been heralded the successor to neoliberalism.
https://en.wikipedia.org/wiki/Surveillance_capitalism
Document brakte for et par dager siden en bokomtale hvor MBT omtales som et stort monster, en beskrivelse vi kan skremmes litt av, før vi går videre og later som om ingenting skjer og vi føler oss nå like frie og friske enn noen gang tidligere.
Poenget er at monsteret er så let, så let, at vi tror det er
naturlig og ingen far representeres, og at monseteret faktisk mater oss – også med
“mat” vi overhodet ikke trenger, og som vi helst skulle ha vært foruten. I
dette ligger mange store eksistensiell dilemmaer og noen radikal løsning er
ikke å øyne. her
Følgende, som jeg legger inn som en kommentar, kan være
verdt å få med seg:
Hanna Arendt makes a distinction: While a dictatorship openly kills dissidents, the elites in totalitarian regimes strive not only political power but also to dominate every aspect of human life ideologically.
The aim is to control every thought process to the smallest detail – what people think about family, sex, relationships, religion, school, church, law, ethics and morals and so on.
Arendt points out that this is a terrifying system, as even your personal opinions, intellectual beliefs and what you do inside your own house now is to be controlled by the state.
This brings to memory the gruesome society described in English novelist, George Orwell’s 1984 as the hero in the story is gradually terrorized, desperately tortured, demeaned and questioned to the point that he asserts that he will be killed.
Mange liberalere fokuserer nokså ensidig på vår egen
feilbarlighet, og ikke på selve innholdet av f eks Koranen som i seg selv
utgjør en trussel for det liberale demokrati, noe vi ser rundt omkring i hele
verden for tiden. Nok en kommentar
hentet fra nettet:
… Fordi ingen av oss er guder, fordi selv de klokeste og mest kunnskapsrike blant oss ikke besitter hele sannheten, er det viktig for vår utvikling – både som enkeltmennesker og samfunn – at vi gir vår feilbarlighet rom i våre liv og våre ordninger. Av den grunn er det viktig å ta forholdsregler slik at tvilen i oss selv – og andre – fritt og åpent får komme til uttrykk. I lett omskrevet form lyder disse fire forholdsreglene:
- Selv meninger vi ønsker å bringe til taushet, kan inneholde et snev av sannhet. Derfor bør de få komme til orde.
- Selv om den meningen vi bringer til taushet, viser seg å være feilaktig, kan den inneholde en del av sannheten, noe den ofte gjør.
- Selv om den herskende mening ikke bare er sann, men også skulle romme hele sannheten, virker motstanden mot den rasjonelt skjerpende for de som deler den rådende oppfatningen.
- Meningens kjerne og betydning vil bli
svekket, berøves sin vitale virkning, og endog stå i fare for
å gå tapt, om den ikke utsettes for kraftig og alvorlig motstand.
… om ytringers form: «Før jeg forlater spørsmålet om meningsfrihet, passer det å se på dem som sier at alle meninger burde komme til uttrykk, men på betingelse av at det skjer på en avdempet måte, som ikke krenker normene for renhårig diskusjon. Mye kan sies om hvor umulig det er å fastsette slike grenser. Hvis prøvesteinen er at diskusjonsformen oppfattes som krenkende av dem hvis mening blir angrepet, så er dette et umulig kriterium.» (s. 64)
Hadde Rådet for legeetikk lagt disse visdomsordene til grunn for sin virksomhet, er det grunn til å tro at man, leger imellom, hadde fått et friskere og åpnere offentlig ordskifte enn tilfellet er i dagens Norge.
Egen livsform er den beste: Mens det første kapitlet handler om nødvendigheten av fri tanke- og meningsytring, er det enkeltmenneskers handlingsfrihet og grensene for denne friheten som undersøkes i det neste kapitlet: Individualiteten som en av forutsetningene for det allmenne beste. Den eneste legitime skranke i så måte, ifølge Mill, er at ens handlinger ikke går utover andre – i betydningen plager eller skader andre – eller hindrer andre fritt å leve ut sine handlinger etter egne overbevisninger. Av den grunn tar Mill også til orde for at samfunnet «på menneskehetens nåværende utviklingstrinn» bør legge forholdene til rette for at ulike livsformer og levemåter får mulighet til å komme til uttrykk: «Ethvert menneske med bare et minimum av sunn fornuft og erfaring har lov til å hevde at dets egen livsform er den beste. Ikke fordi det objektivt sett er det, men fordi det nå engang er den måten det har valgt å leve på.» (s. 80)
Selvbestemmelse versus samfunnets makt:
… Hvor går den riktige grensen for et menneskes rett til selvbestemmelse? Hvor begynner samfunnets makt? Hvilke deler av vårt liv kan vi bestemme over? Hvilke deler har samfunnet lov til å gripe inn i? Utgangspunktet for Mill er at enhver som nyter godt av samfunnets beskyttelse, står i gjeld til samfunnet som følge av denne fordelen. Utfordringen består dermed i å angi størrelsen på denne gjelden vis-à-vis samfunnet. Mills svar på disse spørsmålene er at i anliggender og forhold som bare angår individet selv, bør hver enkelt av oss ha frie tøyler. I det øyeblikk slik «tøylesløshet» gjør vedkommende ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor enkeltpersoner eller samfunnet, begår imidlertid vedkommende en sosial forbrytelse som det må sanksjoneres mot:
«Kort sagt: Hvor det foreligger en bestemt skade eller risiko – enten den nå går ut over enkeltpersoner eller samfunnet – hører tilfellet ikke lenger inn under frihetens domene, men kommer inn under området for moral og lov.» (s. 97) …
https://tidsskriftet.no/2011/04/anmeldelser/obligatorisk-klassiker
Tatt fra «Salongen»:
Mill går ut fra at mennesket er et progressivt vesen. Det er ikke født med en umiddelbar forståelse av sin omverden, og i meningsdannende prosesser er det grunnleggende feilbarlig. Det kan ta feil, men gjennom erfaring og diskusjon kan feil også korrigeres. I forsvar av tanke- og ytringsfriheten fremstår Mill som en sannhetsrelativist. «Vi kan aldri være sikker på at den oppfatning vi prøver å kvele er en falsk oppfatning», skriver han. Og selv om den skulle vise seg å være falsk, mister vi noe vel så verdifullt som sannhet: motstand.
For det er nettopp i kampen mot løgnen at sannhetens levende og klare uttrykk viser seg som best. Som feilbarlig vesen finnes det likevel ingen absolutt sikkerhet. Den eneste måten et menneske kan nærme seg full innsikt på, er å lytte til alle innvendinger fra ulike tenkere med ulike synsvinkler: «Ingen vis mann har noen gang skaffet seg sin visdom på annen måte».
Bevisstheten om det ubevisste:
Mill bruker faktisk, ifølge denne oversettelsen, begrepet ubevissst – et halvt århundre før psykoanalysen – for å beskrive hvordan mennesker fester lit til irrasjonelle, kollektive autoriteter. Det er først og fremst en psykologisk irrasjonalitet han peker på:
Den som i vanens makt fester sin lit til hva «alle andre» pleier å mene, har oppfatninger som «slett ikke rokkes ved at han er oppmerksom på at andre tidsaldre, andre land, sekter, kirker, klasser og partier har hatt helt motsatt mening, og har det den dag i dag. Han overfører til sin egen «verden» ansvaret for at den alltid har rett i forhold til andre «verdener» og deres divergerende meninger, og det bekymrer ham aldri at det bare er en tilfeldighet som har avgjort hvilke av disse talløse verdener han har fattet lit til. De samme grunner som gjør ham til kristen i London, ville gjort ham til tilhenger av Buddha eller Konfucius i Beijing.» Salongen her
