Dommen og dens implikasjoner

Venstresiden i europeisk politikk er i og med dommen av Breivik ikke gitt carte blanche og ”enerett” på vårt demokratis verdier, på fornuften, og på skjønnheten og sannheten i den verden vi nå engang lever i.

Retten trakk riktig nok inn ”objektivt sett” ekstreme holdninger som et begrep, sett fra Breiviks side og vurdert slik av retten, i retten, som et medfølgende motiv for Breivik. Men hva retten egentlig mener kan betegnes som ekstremt eller ekstremistisk, er ikke avgjørende for domsslutningen. 

Retten synes ikke å utelukke at ekstreme handlinger i seg selv kan være berettigede ja, til og med heroiske, i en helt annen kontekst enn vår.

Retten forutsetter at det den benevner ekstreme holdninger var holdninger Breivik så å si hadde inkorporert i sin snevre virkelighetsoppfatning og som han bevisst hadde tatt til seg som en plattform og et utgangspunkt for sin udåd.

En av teoriene Breivik hadde tatt til seg var forestillingen om dannelsen av et Eurarabia, en teori som er utarbeidet på grunnlag av nitidige historiske studier  og forfattet som en seriøst begrunnet pamflett hvor virkeligheten er sett gjennom et temperament, - et i seg selv betimelig og høyst legitimt prosjekt, etter vår mening.

Om denne teorien er ekstremistisk i den forstand at de er farlig sykelige eller oppfordrer til sykelige og voldsstimulerende eller voldsromantiserende holdninger, drøftes ikke av retten. 

Teoriene legges imidlertid som grunn som et element i en mental struktur hos den tiltalte og nå dømte, elementer  som i seg selv betinger bristende realitetssans, - en tilstand som i seg selv ikke er på tiltalebenken eller under straffeforfølgelse.

Retten synes derfor heller å legge til grunn at det tilfang av ekstremistiske holdninger Breivik utsatte seg for og bevisst eller ubevisst inkorporerte i sitt tankeunivers i seg selv og isolert for ham, i seg selv er en ekstremistisk handling. At man utsetter seg for en slik prosess, blir av retten med rette betraktet ikke bare som ekstremt, men også som en forutsetning for straffetilregnelighet.

Retten forutsetter med andre ord at bakgrunnsteoriene som bidro til å forme Breivik ikke nødvendigvis  er irrasjonelle eller sinnsyke eller – i prinsippet – mindreverdige eller ikke-verdige sett i et større, forsøksvist objektivt  eller universelt perspektiv.

Retten forutsetter implisitt at teoriene ble brukt av Breivik kun fordi han selv oppfattet dem som et egnet middel han kunne bruke for å nå sine målsettinger.

Retten legger dermed ikke til grunn at f eks at den veldokumenterte teorien om Eurabia i seg selv og direkte skulle foranledige eller motivere for massedrap på uskyldige.

Det er i kjølvannet av dommen fremdeles ikke forbudt å være ekstremist eller ha radikale synspunkter og holdninger. I Breiviks tilfelle er imidlertid ekstreme eller nye og uvanlige tanker og perspektiver  brukt på en forskrudd og samtidig forsettlig ondskapsfull – og på ingen måte utilregnelighetsbetingende – måte.

Men den tankeverden som utgjør bakteppet for Breiviks univers, strider ikke i seg selv mot fornuften og den sunne, mentale helse. Vi kan ikke lese dette ut av domspremissene.

Breiviks ”bidragsytere” tenker og formulerer seg ikke i strid med fornuften og de gode følelser i seg selv og betinger ingen mental utilregnelighetsdiagnose.

Islamkritikere er derfor nå - i kraft av dommen mot Anders Behring Breivik den 24. august 2012 -frikjent for mistanke om galskap, dvs utilregnelighet.

Islamkritikk er dermed anerkjent som en rasjonell virksomhet og ikke et fordriv av irrasjonell eller sinnsyk borderline-karakter.

Men ikke bare dette: Vær oppmerksom på at den fellende dommen de facto og indirekte også innbærer at islamkritikk i seg selv heller ikke kan anses som en diagnose eller en tilstand som islamkritikere trenger behandling for. Islamkritikk er strafferettslig tilregnelig og ikke en geskjeft som påkaller terapeutisk bistand.

Ønsker fra visse hold på venstresiden som har (strategiske) behov for å fremstille islamkritikk som en tilnærmet eller eksakt diagnose, er  derfor – i kraft av dommen – ikke bare indirekte underkjente og kjent maktesløse, men også uberettigede. Eller i hvert fall ikke rettslig relevante. Heller ikke moralsk gyldige eller legitime.

Tingretten i Oslo som dømte Breivik har gjennom Breiviks kaldblodige manifest med dette uttalt at det ikke finnes noen samfunnsmessig grunn til å reagere overfor de bidragsytere Breivik benyttet seg av og siterte fra i sitt manifest, - bidrag han mente han ville kunne begrunne sin ugjerning med, samtidig som han ville trekke med seg alle disse bidragsyterne inn i sitt syke plott, og inn i sin egen forsettlige skyld, og sitt eget vakuum og sin egen boble.

Breivik var ute etter å få fordelt – eller helst overført - sin egen skyld, helst i sin helhet  (underbevisst), på de han egentlig sympatiserte med og hadde lært av og som hadde ”utløst visjoner i ham”, dvs ubegrunnede storhetstanker og tanker – om bruk av vold – en metode bidragsyterne sto helt fremmed overfor og som de både før og etter Breiviks har tatt avstand fra, på det sterkeste.

Det han var ute etter var støtte og sympati, ja, empati og forståelse. Han gjorde i sitt eget syke hode mange av de bidragsytere  - som han selv ensidig valgte ut og ved å forbryte seg mot deres opphavrett – til medvirkere, ja, til direkte medskyldige.

Og selvsagt uten å spørre dem først.

Han ville ved dette kanskje sikre seg enerett til hyllesten han trodde ville kommer før eller siden i etterkant. På Slottsbalkongen ville han så senere, når seieren og utnevnelsen til Regent om 30-40 år var et faktum - kunne fortelle verden i hvor stor grad han sto i takknemlighetsgjeld til alle de han hadde stjålet sitt ideologiske fundament fra.

Så tåredryppende kynisk! Så til de grader kaldblodig!

Det er noe sykelig beregnende over dett, og vi skal ikke her fjerndiagnostisere, det er jo forbudt, men dette forhindrer oss ikke i å spekulere. Det kan hende det kan gi større erkjennelse.

Når vi tidligere har kalt 2083 – Breiviks Manifest – for kaldblodig, var det ikke fordi vi mente at de intetanende og uvitende og ufrivillige bidragsyterne var kaldblodige, eller syke. Nei, den tanken har vel ikke falt noen inn.

Alle – bortsett fra de venstreekstremistene som vil ha det de kaller islamomofobe tvangsbehandlet – vil nok ikke ha den minste vegring for å kalle det store flertallet av bidragsyterne for både rasjonelle og realistiske og dessuten svært så oppegående og oppdaterte på hva som foregår.

Det faller ingen naturlig å kreve behandling eller straff for disse. Snarere tvert imot: De fleste vil være enig i at vi trenger islam- og samfunnskritikere som f eks Bruce Bawer, som var en av bidragsyterne - bare for å nevne en av dem, blant de mange.

Nei, da vi kalte Breiviks Manifest for kaldblodig, så var det med fokus på de avsnittene i Manifestet hvor Breivik omtaler seg selv og sin avvikende tro, sine petimeterforberedelser og sine selvhevdende diabolske ”syner”. Og hans konkrete blodtørst, og planleggingen med det ene sikte han hadde, om å drepe, og som han ikke la skjul på.

Breiviks strategiske manøver sett i fugleperspektiv og i sin totalitet var en avledningsmanøver, et forsøk på å trekke høyresiden og islamkritikerne inn i sin skyld – og sin ”tilregnelige galskap” - ved å få befolkningen via assosiasjon til disse å rettferdiggjøre seg selv og samtidig anklage bidragsyterne.

Befolkningen skulle lures til å tro at det var høyresiden som egentlig satt med skylden (eller den overbevisende forklaringen eller analysen) og ikke først og fremst ham selv, og samtidig slik at det var ham selv som ville få hyllesten den dagen det skulle vise seg at han fikk rett og alle andre på venstresiden fikk feil og måtte gå i historiens skammekrok.

Det var en knipetangsmanøver, men samtidig et revehi med to utganger. Og det er her strategien svikter i sine grunnvoller, dvs svikten kan tilbakeføres til Breiviks eget storhetsvanvidd. Han håpet på applaus fra ”hjelperne”, men hvis de ikke applauderte, ville han ”drepe” også dem. Men i praksis derimot ble de ikke drept. Tvert imot. De overlevde, og har nå til og med rettens indirekte "anerkjennelse" for sin virksomhet.

Det Breivik bedrev var en slags Munchausen by proxy-manøver, men ikke en manøver hvor man spiller syk for å oppnå et mål, nei, snarere: man ”spiller frisk” for å oppnå det samme, nemlig sympati, forståelse og oppmerksomhet, og dette her i særlig eksaltert eller outrert grad.

Breivik ville ha beundring fra sine bidragsytere. Jeg er ikke i tvil om dette og at dette kanskje var den primære årsak bak hele ”opplegget”. 

Han ville bli prist – for enhver pris - for å ha vært en ”doer”, en ”frelser i praksis”, mens de selv skulle tilvises sekundærrollen som bare hadde beredt veien og lagt grunnlaget for hans egen storslagne ”bragd og gjerning”. De hadde jo ikke gjort noe med innsikten og analysene sine, de hadde tvert imot forholdt seg passive og likegyldige overfor den store oppgaven som burde ligge så tydelig fremfor dem og som bare ventet på en fast og besluttsom hånd – hans egen - for å effektuere oppdraget, dvs udåden, som han selv ser på som en dåd og utslag av en dyd.

Det fremsto som rettferdig i Breiviks øyne at han da selv skulle kunne hente inn all laurbæren.

Strategien han selv valgte, viste seg imidlertid å bli en felle for ham selv og en dobbel tragedie, i klassisk forstand, ikke bare for ofrene og heller ikke bare for ham selv, men også for ”bidragsyterne”.

Ved å sørge for at også de ble ”drept”, ville han stå igjen med glorien – i hans egne syke øyne - helt alene. Det er her sammenligningen med Munchausen kommer inne. Det ligger i hvert fall for meg nært å se det slik, ”for now”.

Men istedenfor å lykkes med sitt underbevisste behov for å drepe sine bidragsytere, har nå altså dommen og folkets mening - tvert motsatt dette underbevisste ønske - bare bekreftet bidragsyternes livsrett og folkelige legitimitet.

Det er dette dommen har avstedkommet. Og det er dette dommen vil innebære for islamkritikere fremover. Dommen er en anerkjennelse av nødvendigheten av fornuftig  og saklig islamkritikk, en oppfordring til med godt mot og stor freidighet å stå på videre.

Og å stå på sammen med folket og tale dets sak med en kraftig røst.

Men hva var det Breivik ville oppnå sett i et litt annet og større perspekiv, hva ville han med spillet for ”galleriet” og det store deltakende og lidende publikum, folket?

Antakelig minst tre ting:

1) Utfordre høyresiden og islamkritikerne og på denne måten splitte dem og få dem  radikalisert eller

demoralisert ved å gjøre noen av dem – de svake taperne - motløse, kraftløse, beslutningshemmede  og inaktive, samtidig som det ville stimulere de virkelig militante – "vinnerne",  psykopatene eller "de sterke" – disse ville få en oppfordring til å handle og etterligne ham selv

2) Skremme, utfordre og splitte venstresiden og såkalte antirasister og mulitikulturelle marxister m fl

3) Overordnet: Legge til rette for større og dypere polarisering mellom høyre og venstresiden generelt og gjerne ved å utviske tidligere skillelinjer for derigjennom å skape nye fronter og derved også mer kaos og forvirring i befolkningen, og dessuten gjennom denne strategien i seg selv å tvinge den kollektive bevissthet inn i hans eget spor og over på hans egne premisser og inn i hans eget definisjonsnett

4)Skape større splittelse i befolkningen generelt og forsterke spenningene mellom muslimer og andre spesielt

Alt dette for å nå selve målet – et ”reint” rike.

Hadde han oppnådd dette i sterk, tydelig og utvilsom eller blatant grad, ville han i egne øyne kunne ha solt seg over å ha gitt et avgjørende bidrag til utviklingen - eller avviklingen - av Europa fra nå av og frem til 2050 og videre.

Men Breivik undervurderte totalt bidragsyterne - eller den "flokken" han kom fra - og folket, og alle de han ville manipulere.

Folket lot seg ikke lure og manipulere. Det gjorde heller ikke flokken. Og vil heller ikke gjøre det for fremtiden.

Og folket vil heller ikke i fremtiden la seg lure til å tro at de mest venstreekstreme noen gang ville kunne lure og bedra folket på lignende vis.

Vi har måttet tåle en kollektiv lærepenge. Den vil sitte i lenge. Og av slikt kommer mer kjærlighet, i hvert fall behov for mer kjærlighet, ikke mindre kjærlighet, i de kommende år og tiår. Og større åpenhet og frimodighet.

Så bevare oss vel.

En noen annen og annerledes, og mer pessimistisk, men dermed ikke mindre interessant,  vinkel på dommen og de perspektiver den åpner eller lukker for legges av documnt.no her:

http://www.document.no/2012/08/politikk-i-stedet-for-psykologi/

Sex, ære og fremtid

 Det er sjelden at man lærer noe nytt og stort av fulle folk og fylliker, eller andre i lignende "bransjer".

At man har noe å lære av barn, turde være kjent. Vi sier jo: Til og med et barn kan jo se det ... (dvs det som "ekspertene" ikke ser).

Vi trenger visst fler enn bare en lærepenge i dag, hva angår ekteskap, sex, Gramsci, Marcuse og Kinsey, f eks, slik  vi har skrevet om i foregående posteringer her på bloggen.

At noe posisitvt er i støpesjeen i Vesten i dag, er bare å håpe. Vi trenger så sårt tilbake til røttene våre, til vår identitet - og til den enkle tro.

Ateismen må slås tilbake og den rene humanisme, naturalisme, skeptisisme, nihilisme  og materialisme må stanses.

Vi må tørre å tro at vi er noe. Og at vi HAR noen å tro på.

En bekreftelse på at noe "rører" på seg:

Sexologer, sex-lærere, sex-profeter - franske jenter og gutter vil gjerne fortelle dere følgende: Vi er ingen svin, som dere tror! Dere skal ikke klare å forderve oss. Vi er ungdommen, livskraften, framtiden. Dere er gamle i begjær, fordervelse og forræderi. 

For å tilfredsstille deres urenhet vil dere fange oss. Og når vi så er blitt ødelagt gjennom deres sex-opplæring, deres eksempel og deres bruksanvisninger, da vil dere manipulere oss til å gjøre revolusjon for dere. Dere vil stjele vår sunnhet, vår fremtid, vår kjærlighet, vår glede. Ja, vår kjærlighet!

Dere skal vite at vi elsker nettopp det dere forakter: Vår familie, far og mor, våre brødre og søstre, vårt fedreland, helter og helgeners Frankrike, Jeanne d’Arcs Frankrike. Vi ber til Gud, vi ber til Jesus. Og de blant oss som ikke ber, fordi de ikke torde har i hvert fall æresfølelse og et ideal om renhet. Dere kjenner ingen respekt, dere vil ta æren fra oss.

Vi vil være brud og brudgom – ikke”partnere”. Vi vil bli fedre og mødre – ikke pilleslukere og abortører. Forsvinn! Kom dere vekk, vi vil forsvare oss. Dere vil revolusjon, men vi skal vende den mot deres fordervelse, deres vonde hensikter og deres skryt.

Hyklere, vi vil ikke vite av deres sex-opplysning, deres sexpraksis og deres sex-artikler. Vi vet hva vi har å gjøre uten dere, ja, på tross av dere. Lær heller noe dere ennå ikke har forstått. Nå gjelder det fransk ungdoms ære og framtid.

(Ovenstående appell kommer fra fanske ungdommer og er gjengitt i Dagen mandag den 28. november 2011 i et inserat fra Hanna Aksnes, Jon Olav Økland og Torstein Barlaup, - alle 19 år gamle).

Multikulturalisme og sannhet

Hvorfor det går så galt?

Fordi vi tror at illusjoner er bedre enn sannhet og virkelighet og at illusjoner gir en mer varig trygghet og større fremgang for alle – inkludert større forståelse for hverandre og dermed robotmessig mer toleranse.

Vi tror at mer åpenhet og mer demokrati skal gjøre oss mindre innelukkede i oss selv og mindre gjerrige både mentalt og materielt og at demokratiet skal sørge for at vi blir mer inkluderende og at vi på denne måten skal berike oss selv stadig mer og mer slik at vi blir rikere på sikt, alle sammen.

Vi er inne i et gedigent velmenthetens eksperiment, et eksperiment som vi først og fremst mener skal lykkes ved å appellerer til mer, større og dypere følelsesmessige eller empatisk engasjement  overfor  ”de andre” eller fremmede, om man vil. Vi tror at vi skal lykkes med denne strategien ved å få oss selv til å tro at det beste botemidlet er større relativisme, dvs mer multikulturalisme – og, dermed mindre sannhet, dvs absolutt sannhet og etisk absolutthet.

Tragedien består i at vi ikke ser dette, og grunnen til det er at vi har glemt å tenke ut fra grunnleggende logiske tankelover eller førsteprinsipper - , med det resultat vi ikke lenger makter å se sannheten. Vi sier ikke lenger at det fins bare en sannhet, vi sier at det som kan være sant her, ikke nødvendigvis må være sant der. Vi har dermed ikke bare sagt at sannheten er relativ- hvilket den ikke er- men også at det ikke finnes noe som heter synd i egentlig, grunnleggende forstand, dvs i radikal forstand.

Vi har med andre ord begynt å tenke om synd slik muslimene tenker om synd, nemlig at den ikke er ”original” eller grunnleggende radikal og i den forstand slik at menneskene på en eller annen måte alle sammen tvers igjennom og strukturelt er involvert eller merket av den, og at den som et utgangspunkt er selvpåført og at den derfor utelukker ethvert forsøk fra oss selv på å frelse oss selv. Det er dette vi har "glemt" å se.

For muslimene er selve synden ikke så farlig og i den grad mennesket noen gang har begått en slik grunnleggende og utilgivelig synd, så har Allah sørget for at den nå ikke eksisterer lenger, den ble oss alle nemlig tilgitt allerede nesten øyeblikkelig etter at den først ble begått. 

Mennesket kunne skjenkes fra den allahianske himmel til jorden som et syndefritt individ, men fra nå av gjaldt det om holde seg på matta, for disse syndefrie menneskene. Et lite avvik fra de forordninger og de lover og påbud Allah ga, ville automatisk medføre store ulemper i helvete, eller limbo som mange muslimer vil kalle det, før alle muslimer til slutt – bortsett fra noe få – atter igjen kunne oppreises og tillates inntreden i Allah’s himmel, gjerne med profeten Muhammed som mellommann eller forsvarsadvokat.

Å tenke slik er imidlertid blitt umulig for det moderne eller postmoderne menneske, spesielt i de ateismifiserte eller naturalismifiserte Vesten. Vi er tvert imot blitt dupert – eller indoktrinert til å tro – at det forholder seg omvendt, nemlig slik – som muslimene tenker – at vi kan frelse oss selv, bare vi forsøker på den riktige måten og med de rette midlene, eller, på den annen side, slik at skjebnen eller tilfeldighetene eller evolusjonen tar seg av dette, fordi vi selv ikke makter å heise oss selv opp etter håret og at alle anstrengelser derfor allerede før vi er begynt er fastlagt en gang for alle, på forhånd.

Vi har dermed påført oss selv den selvvurdering at vi må være fremtidsoptimister, ellers går jo dette på ingen måte seg til, av seg selv, men snarere: Rett til helvete, et sted vi ironisk-tragisk nok ikke tror på, ja, ikke kan tro på.

Vi har dermed også plassert oss ut fra eget behov og eget valg – tror vi – i Paradisets hage, der hvor det ikke finne synd og hvor alt skal gå seg til, denne gangen. Tror vi. Vi har jo vært gjennom Opplysningstiden, ikke ?

Men det vi ikke ser, er sannheten. Vi tror i stedet på den illusjonen at noe kan være sant og ikke-sant på en og samme tid og vi har glemt at dette er et brudd på en grunnleggende lov som ikke engang Gud har skapt, men som tvert imot er en del av Hans karakter og vesen, og den går ut på at å tenke slik er umulig, eller ulogisk og derfor farlig, kontraproduktivt eller usunt.

Trengs et eksempel? Javel,  og her er det: De første menneskene som falt for fristelsen var Adam og Eva. De trodde virkelig på at det var mulig at noen kunne være sant og ikke-sant på en og samme gang, for hadde ikke Gud sagt at av treet som står midt i hagen, må du ikke spise av, for da ville de forstå forskjellen mellom ondt og godt?

Og hadde ikke Adam og Eva forstått budskapet og lovet å holde seg fra å gjøre Guds befaling og råd  til en u-lov?

Vi må formode at svaret er ja. Og følgene kjenner vi alle, sett fra et Bibelsk eller judeokristent ståsted, (selv om selve fortellingen tolkes på ulike måter).

Den første synd var altså at mennesket brøt den tankeloven som sier at A kan ikke være ikke-A på samme måte. En identitet kan ikke være identisk med denne identitetens ikkeidentiske identitet.

Men det var akkurat dette slagen tenkte. Og som den fikk de to første menneskene også til å tro på, eller i hvert fall prøve seg på, eller teste ut.

Vi vet alle hvordan det gikk. Men vi har ikke lært. Vi fristes fremdeles av slangen og faller for den samme fristelsen, nemlig den at sannheten ikke eksisterer objektivt, men at den så å si følger direkte og relativt som en forlengelse av den kultur vi befinner oss i og flyter av. 

Vi tror ikke lenger at Sannheten er åpenbart av Gud. Vi tror at sannheten åpenbares av Slangen.

Vi tror at vi kan kjøpslå omkring sannhet, at vi kan inngå pakter og avtaler med hverandre på tvers av alle forskjeller og ulikheter, alle kulturer og alle identiteter. 

Vi må jo tro på fremskrittet, sies det. Vi frykter med andre ord fremtiden så mye at det er umulig for oss å se tilbakekrittet. Vi setter vår lit til at vi ut fra ren fornuft skal klare brasene. Og vi tror at vi skal klare oss ved å bruke fornuften, men det vi ikke ser er altså at vi har glemt den viktigste delen av logikken, den grunnleggende delen, førsteprinsippene. 

For disse har vi nå fortrengt til et mørke av underbevisstheten som vi selv ikke vil makte å gjenoppdage, uten at noen gjør den største av alle kraftanstrengelser for å føre oss tilbake til det grunnleggende, til selve forutsetningen for å kunne tenke riktig og logisk i det hele tatt, og til åpenbaringen. (Og den beste måten å gjøre dette på er å åpne oss for den judeokristne Gud på nytt).

Vi må med andre ord bort fra den tanke eller den teori som sier at tenkningen i seg selv er en sosial konstruksjon midt i et spill av forsøk mellom kulturer på å vinne dominans, at språket i grunnen er tilfeldig eller kun nomina og at det ikke eksisterer noen sannhet som overskrider kulturene og som er universell eller absolutt, og gudegitte.

Vi må bort fra den forestilling at vi ikke kan overprøve (fordømme) og forkaste visse ideer, troer, fakta eller sannheter andre kulturer konfronterer oss med fordi selve språket jo i seg selv ikke forteller oss noe annet enn at ”Sannheten for dem” er like god som "Sannheten" for  oss.

Vi må tørre å si at noe enten er sant, eller så er det falskt og at det ikke finnes noen ”gylden mellomvei” her. Den ekskludere seg selv i og med eksistensen og realiteten av tankelovene eller førsteprinsippene.

 

Synd er sykdom og brudd på de her relevante lovene. Å fortrenge dem er et symptom på mental svekkelse, angst for virkeligheten. Men at vi har fortrengt disse lovene betyr ikke at de ikke kan gjenoppdages: 

De eksistere utenfor oss og gjenspeiles i alt Jesus Kristus sa og gjorde. Man kan ikke si det samme om profeten Muhammed som rollemodell i denne relasjonen.

Av brudd på eller fortrengning av lovene følger det jeg vil kalle Den mulitkulturelle feilslutning: 

Man ser ikke forskjell på å kritisere ideene, troen eller tankeforutsetningen i en populasjon og dette å kritisere  individene som utgjør populasjonen isolert som personer. 

Man ser ikke at det er forskjell på å kritisere og ta avstand fra eller fokusere på ideologien populasjonen er bundet av eller den konstitusjon de legger til grunn for sitt livssyn, sine ritualer og tradisjon eller sin tro og selve menneskeverdet som individene er utstyrt med fra Skaperens side, dvs sett fra Den judeo-kristne Guds side, uansett om de er kristne eller ikke.

For hva er vel ”menneskeverdet” forankret i annet enn den åpenbarte sannhet at alle mennesker er født i guds bilde og med Hans – Den treeniges – likhet?

I islam finnes ikke en slik åpenbaring. Men den kristne har altså dette å forholde seg til: Vi skal hate synden, men elske synderen. Vi skal avsky sykdommen, men elske helbredelsen. Vi skal velge A som ikke er og ikke kan være B. Men i og med Den multikulturelle feilslutning er det det omvendt vi gjør: 

Vi velger å konservere sykdommen og overse eller motstrebe helbredelsen, eller den mentale helse, om man vil.

Vi velger forvirring fremfor klarhet. Vi gjør oss dermed til ett med et tankeparadigme som sier at synd egentlig er frelse, siden synden er like relativ som frelsen. Vi fratar oss dermed også retten til å krenke eller kritisere både de andres grunnleggende trossystem og deres handlinger eller meninger, og/ eller verdisyn, virkelighetsoppfatning og menneskesyn. 

Vi kan ikke engang kritisere de andres livsstil, for da vil vi umiddelbart bli stemplet som intolerante, en verre synd i dag enn selv arvesynden. Vi legger til rette for at personer – den enkelte troende – kan føle seg ”legitimt” krenket uten at dette var vår hovedhensikt og grunnen er, at vi nå tåkelegger forskjellen nettopp fordi ”vi” i Vesten har glemt at alle mennesker er født i Guds bilde og likhet. 

Vi ser det ikke slik lenger og dette er et helt syndefall i seg selv, en degradering av verste sort av selve verdigrunnlaget og det menneskesynet  den judeokristne arv en gang utstyrte oss med og som gjorde det naturlig for oss å tenke innenfor.

Vi har nå satt oss utenfor dette tankemønsteret, men bare de færreste er i stand til å se det og enda færre innstilt på å ”gjøre noe” med det.

Den franske politikeren Edgar Pisani sier:

Intoleranse … er ikke bare en mangel på solidaritetsfølelse med folk: Det er å ta avstand fra andre for hvem de er, for hva de gjør, for hva de tenker og i siste instans: Å forkaste dem fordi de i det hele tatt eksisterer …

Det er dette jeg kaller den (store)  Multikulturelle (logiske) feilslutning, (en feilsutning som både er sykdomsfrembringende og ”kriminell”) : Å kritisere noen for hva som er viktig for noen, gjøres identisk med å kritisere eller gå til angrep på selve personen.

Og hvorfor er det en feilslutning?: Jo, nettopp for at den ene påstanden ikke logisk følger av den andre. Snarere tvert imot, hvis man tror på – eller er underbevisst konstitusjonalisert av - den judeokristne åpenbaringen og på at de logiske førsteprinsippene springer direkte ut av Guds karakter og vesen, og at Han derfor har åpenbart det, for å gjøre oss salige eller lykkelige, realistiske og progressive mennesker med overskudd og skjønnhetsfølelse nok til å forvalte jorden på den riktige måten og etter Hans evig gode vilje.

Feilslutningen medfører dessuten bare så altfor ofte en forskyvning av perspektiv og fokus, en manøver som ikke bare kan være en funksjon av sviktende kognitive ferdigheter eller evner, men resultat av uhederlige og maktstreberske beveggrunner og kun myntet på å divergere og splitte i den ene hensikt å vinne ”kampen og makten og hegemniet, koste hva det koste vil”.

Feilsutningen åpner dermed for ren maktmisbruk. Et eksempel kan hentes fra innvandredebatter der det faktum at et lite antall mennesker i en populasjon begår forholdsvis mange flere forbrytelser enn individene i andre grupper. Hvis nå noen av debattantene påpeker dette faktum og det så blir forsøkt imøtegått ved at den som påpeker faktum driver stigmatisering av den største andelen av individer i populasjonen som ikke begår slik forbrytelser, så er dette en mental forskyvning som neppe kan betraktes som noe annet enn stigmatisering av de som påpeker fakta, og altså som en ”tu coque-strategi”, en strategi som lett kan integreres i Den multikulturelle feilslutningen.

Forskyvningen består – selvinnlysende nok – i at man ønsker å forby kritikk av hva populasjonen som helhet er bundet av som grunnleggende livssyn osv ved å utelukke at den kan kritiseres for hva en liten prosentandel mener og gjør. Man går ut fra som en selvfølge at den som påpeker fakta angjeldende de få umiddelbart gjør seg skyldig i å fornærme eller krenke alle. Hvis du med andre ord påpeker at de få's handlinger er uetisk klanderverdige, så har du krenket alle.

De som lider av ”feilslutningen” kan riktig nok få seg til å fordømme forbrytelsene og forbryterne individuelt, men de må logisk sett samtidig forby enhver kritikk av kulturen eller ideologien som sådan, nettopp fordi det er de som ikke har forbrutt seg som nå må defineres eller essensialiseres  som den egentlige kulturen, den som i kraft av ”feilslutningen” og førsteprinsippene (eller denne falske tankloven selv) nettopp er like god og sann som alle andre kulturer eller ideologier.

Multikulturistene ser ikke at kritikk og forkastelse av hele gruppens ideologiske grunnlag ikke nødvendigvis er det samme som å gjøre hele gruppen juridisk, ontologisk  eller moralsk ansvarlige.

Det ”feilslutterne” står igjen med er at man viktimiserer to grupper av mennesker, nemlig ofrene i ”de andres” gruppe og ofrene i den andre gruppen som ikke begår de her angjeldende forbrytelsene. Man gjør med andre ord både den store og lille gruppen til ofre med lik status uten evne til å si at dette ikke er kongruente eller sammenlignbare perspektiv.

De pro-multikulturelle kritikerne med sitt opportunistiske behov for og frykt for kritikk og for å føle seg moralsk mindre høyverdige enn andre – i sitt hovmod - legger altså sten til byrden for de virkelige ofrene.  Man fratar den lovlydige gruppen ansvar for den tradisjon eller den konstitusjon som faktisk utløser – eller kan begrunne – selve forbrytelsene, der slike fins og hvor ingen eksplisitt har fordømt det angivelig guddommelige grunnlag som forbrytelsene er foretatt på.

Man fritar den lovlydige gruppen for ethvert ansvar for hva den sekundære og lille gruppen foretar seg av  forbrytelser, forbrytelser som har sitt utspring nettopp i primærgruppens trosgrunnlag.

Det er å gjøre primærgruppen en bjørnestjeneste på lang sikt, samtidig som man uberettiget stigmatiserer og stempler som rasister alle de utenforstående som kritiserer nettopp selve grunnlaget. Man klarer ikke å skjelne mellom hvem man er og hva man gjør. Kritikk av ideologien blir dermed feilaktig oppfattet som en personlig krenkelse av alle som sverger til denne ideologien.

Multikulturalisme er derfor en form for omvendt rasisme.

I praksis vil dette si at man overfører den kulturelle skylden som eventuelt måtte ligge konstitusjonelt implisitt i den store ”uskyldige” gruppen over på den lille gruppen som blir utsatt for forbryternes lovstridige handlinger.

Det kan høres sykt ut, men dette er et av multikulturalismens største etiske og praktiske dilemma for fremtiden.  

”Feilslutningen” krever alltid at ”de andre” – dvs vi vestlige – indirekte eller direkte - slutter opp om og må promotere  ”de andre andres” verdier, tro og livsstil eller ideologi, og at dette alltid skal kje på bekostning av egne, opprinnelige verdier osv.  

De multikulturelle tror at feilsteget som de i virkeligheten tror er det eneste riktig steget å ta - innebærer nøytralitet og at det derfor – nærmest ved magisk deduksjon – også innebærer etisk overlegenhet. Men slik er det jo ikke. Snarere tvert om.

Med andre ord:

De multikulturelle unnlater å anspore de lovlydiges store gruppe til selvkritikk og dette å søke større innsikt og forståelse for den omkringliggende kulturs egenart, legitimitet og verd.

Dette medfører i seg selv en oppfordring for muslimer som gruppe til å isolere seg fremfor å integrere eller assimilere seg.

Det mest sannsynlige utfall av en slik defaitistisk strategi og en slik unnfallelse er et skjerpet spenningsforhold mellom alle gruppene i populasjonen, og dette igjen i seg selv er en tilskyndelse til en utvikling der de ideologiske psykopatene i gruppen – zelotene, om man vil -  i stadig større omfang og grad får sette dagsorden for og legge uheldige føringer på  det som til nå har vært det store flertall av ”moderate” eller lovlydige, de som tross alt følger islams oppfordring til en slags midlertidig conviventiza, - og jo mer makt de ytterliggående da får, i stadig stigende grad, jo mer naturlig blir det for ”de mange”, under trussel om straff for apostasi, å understøtte nettopp krigshisserne snarere enn å ta avstand fra dem og nedkjempe dem.

I praksis betyr dette at jo mer bøllete marginalgruppen blir, jo mer ”sympati” vil de finne blant de moderate og til nå lovlydig, alle de som nå på dette stadium av utviklingen foretrekker å kjøpe seg beskyttelse fra sine egne enn å stole på støtte fra den omkringliggende vantro verden. 

Bøllene skaper altså selv forutsetning for behov for å kjøpe seg en slags beskyttelse, i form av større sympati, akkurat som all mafia gjør. 

Til forskjell fra den vestlige mafia vil bøllene innen islam imidlertid ha en mye lettere oppgave, idet islam selv, i form av urokkelige guddommelige hjemler, nettopp legitimerer mafiastyle maktkamp og maktovertakelse.

Vi er med andre ord satt i et stort og selvpåtvunget dilemma, i et knipetak  som på sikt ikke kan ende annet enn i et stort drama og en like stor tragedie

Vi står derfor med en indre selvmotsigelse: Vår absolutte norm er at alle kulturer er like mye verdt og at alle kulturer er like sanne, bare ikke vår egen.

Dette er nytale, som Orwell sier. Krig er fred og fred er krig.

Og hvis du ikke avfinner deg med denne oppfatningen eller posisjonen  og føyer deg og istemmer i denne strategien, så vil du bli fordømt som ufølsom intolerant og/eller rasist.

Vi har glemt hva Bibelen sier, at alle troer, trossystemer, livsstiler og sannhetspåstander ikke er likeverdige eller like gode eller sanne.

Vi har glemt at Kristus uten forbehold har tatt patent på sannheten en gang for alle og at Han følgelig er dens eneste garantist og realisatør, og ment å skulle være den kristnes individuelle og de kristustroendes kollektive frelse. 

Vi har fortrengt at Kristus faktisk fulgte tankelovene i all sin ferd, med hele sitt hjerte og sinn med all sin makt. Han var selve logos og Selv Logos – eller førsteprinsippene i egen person, en levende person som fra Guds evige rådslutning, og som ble menneske i kjød på et bestemt tidspunkt, for så noen få år senere igjen å bli treenig, levende Gud i all evighet.

Men tankelovene kan ikke bevises, innvendes det så, og dette er tvert riktig. De kan ikke bevises.

Den ateismifiserte tanke slutter da at tankelovene heller ikke kan gi noen sikker kunnskap, en manual med fasitsvar som garantert fører til oppnåelse av det mål man setter seg eller det utkomme man drømmer om og ønsker.  Også denne innvendingen eller protesten medfører riktighet.

Tankelovene kan ikke gi noe sikkerhet i form av bombastiske profetier om en eneste utgang på lineære forløp eller årsaksrekker, sekundære eller ikke. Men det de er ment for og som de kan, det er å gi visshet i form av en hjertets tro og tillit. 

Uten tankelovene ville det nemlig ikke finnes noen synd og da heller ikke noen frelse.

Det ville da bare ha vært yin og yang og ting og tang. Og hvor det ene kunne komme ut på det andre og hvor mørke og lys inngikk i en dialektisk blanding og i et nødvendig og evig blandet spenningsforhold mellom dem som fritok menneskene for den dom som bare en personlig skaper kan forespeile og den dom som enten frelser eller fører til fortapelse.

Det fins nemlig ikke noe tredje alternativ, det er utelukket logisk.  

Også dette er en ufravikelig tankelov, en obligatorisk ”rettighet” man kan gjøre seg fortjent til, en universell, absolutt og objektivt eksisterende lov for den som forutsetter at han er fri til å velge og samtidig skapt til samfunn med Gud og ikke til selve fraværet av en slik gudsrelasjon, en relasjon som er selve vår finale årsak, en lov vi altså er skapt med innvendig og som er en standard for alt levende fordi den avspeiler Guds kjærlighet og sanne vesen både i sin subjektive og objektive virkelighet.

Dette i motsetning til i islam hvor disse tankelovene tildekkes og fortrenges idet Allah fremstiller seg selv som tvetydig, upersonlig, fjern, kaprisiøs og uforutsigbar. 

Allah har ingen pakt med skapningen og skapningene om at de underliggende fysiske og åndelige lovene står fast slik at vi kan feste lit til dem og avdekke dem som verktøy vi kan bruke for å fullføre det oppdrag vi er satt til av vår Herre selv.

Allah er en tvetydig "gud". Han er både nær - som din egen halspulsåre - og samtidig altfor fjern og opphøyd til å ville la seg assosiere med KJÆRLIGHETEN. Som et vesen er han glatt som en ål og upåvirkelig og utilnærmelig som en engstelig despot som gjemmer seg i haremet bak "slottes murer", godt bevoktet av rikelig bestukkede leiesoldater, betalt gjennom list, drap og plyndring.

Allah er som skapt for manipulatører, som han gjør seg til verktøy for, og som bruker ham for alt han er verdt til å skremme folk til et liv i uvisse og underdanighet. 

Allah er som skapt for maktmennesker uten skrupler, mennesker med klare mål for selvhevedelse, mennesker som ikke skyr noe middel for å kunne utsuge og  undertykke andre mennesker og hovere overfor dem i sin stjålne glans.

Derfor har, som Chawkat Mourcarry sier, islam andre moralske standarder enn i kristendommen, hvor det ikke finnes noen detaljert moralcodex. Islam baserer seg på lover og regulering heller enn på prinsipper og verdier.

Men mer om dett en annen gang.

Ekteskapet, nihilismen, venstresosialistene og islam

Bare disiplin kan få deg til å se klart. Du tror at virkeligheten er noe objektivt, eksternt, noe som eksisterer i seg selv. Du tror også at naturens realitet er selvinnlysende. Når du innbiller deg selv at du ser noe og tenker at du ser noe, så går du ut fra at alle andre ser de samme tingene som du selv gjør.

Men jeg kan fortelle deg at virkeligheten ikke er ekstern. Virkeligheten eksisterer i det menneskelige sinn og ingen andre steder. Ikke i den enkeltes sinn, nei, for det kan ta feil, og dessuten forsvinner den der ganske fort. Virkeligheten eksisterer faktisk kun bare i de troendes sinn, som er så positiv innstilt overfor det enkelte menneske, og for lov og orden, og takket være Marx og profeten Muhammed, disse vi lyser ” fred være med dem” over.

Hva som marxismen og islam holder for sant, er sant. Det er faktisk utenkelig at noen kan se virkeligheten annet enn gjennom sentralkomiteens eller gjennom den muslimske umma’s og profeten Muhammeds og Allah’s øyne. 

Dette er selve det ubestridelige faktum vi snarest må lære oss og handle ut fra.

Men dette krever en viss selvdestruktiv virksomhet og en viljesanstrengelse. Du må derfor ydmyke deg selv før du kan bli sunn.

Over: Lettere omskriving av et avsnitt fra George Orwell’s 1984 som kom ut i 1949.

Hvordan kan det ha seg at marxismen la grunnen åpen for en muslimsk maktovertakelse av Vesten?

Hvordan kunne Vesten være så dum at den lot islam komme til duk og dekket bord?

Svaret på dette spørsmålet kan etter vår mening finnes i utviklingen av marxismen selv, dvs. i marxismens iboende selvdestruksjonskraft, ikke bare destruksjonspotensiale. 

Men også Vesten og kapitalismen har i seg selvdestruksjonskraft og destruksjonspotensiale uavhengig av marxismen, - og materialismen. 

Disse kreftene sammen med marxismens dekadente forsøk på å overliste seg selv og alle andre, var det som la grunnlaget for at islam på kort tid kunne erobre Vesten innenfra.

Men det var marxismen som var den store, aktive pådriver for denne utviklingen og som grunnleggende utløste disse kreftene og dette potensiale i Vesten.

Det viste seg som en skjebnenes tragiske ironi at marxismen også ødela seg selv nettopp idet den forsøkte å ødelegge Vesten.

Det tragiske er at marxismen ikke bare ødela seg selv i denne prosessen, den ødela også Vesten, godt hjulpet av Vestens egen innsats og iver etter å påta seg og skyld for å ha vært globalt dominerende og overlegen på så mange områder.

Vi her i Vesten er imidlertid ikke ennå fullt klar over denne selvødeleggelsenes og forvirringens prosess. Den tiltar i styrke dag for dag. Den kan enten kulminere når som helst og sette utviklingen i revers, eller den kan fortsette med vår egen passive medvirkning og ved at vi stiller oss likegyldig i det håp at dette vil gå over og gå seg til, til det beste for oss alle og alle kommende generasjoner.

Den eneste veien ut av dette uføret er etter vår mening at vi returnere til våre røtter og vår identitet som er formet i og med og av den judeokristne tro, som er vår religion og tradisjon, og det grunnlag vi har bygget vår sivilisasjon på, og som vi fortsatt kan bygge på, hvis vi bare våger og erkjenner at bedre grunnlag finnes ikke nå og vil heller aldri finnes i fremtiden. Vi må derfor snu for å komme videre. 

Vi må lære oss å være takknemlige for at det kun var i den judeokristne sivilisasjon det var mulig med de fremskritt i allslags vitenskap og all virksomhet som kunne gagne menneskeheten i så stor skala og så radikalt. Det var bare i denne tradisjonen kapitalismen kunne bli virkelighet og til reell fremgang. Men det var da også bare i denne tradisjonen at kimen til marxismen og fascismen lå og bare i vår tradisjon som har lagt grunnlaget for en mulig kommende global katastrofe som verden til nå ikke har sett maken til, kort sagt for Apokalypsen. 

Hvis vi ikke velger veien tilbake, vil noe andre enn oss selv velge veien fremover for oss. For vi skal ikke underkaste oss og bli roboter eller marionetter og underlagt den islamske skjebnetro. Vi skal derimot åpne oss for tro i ydmykhet overfor Sannheten, Veien og Livet,  den som – personlig - har skjenket Vesten vår frihet og mulighet for å forhindre verdens undergang.

Men hvordan var denne utviklingen mulig? Hva gikk galt for oss – og hvorfor -  og hva og hvorfor gikk det galt for marxismen og marxistene som ville skape noe nytt og et mer rettferdig og verdi samfunn for alle?

Det grunnleggende problemet for marxismen viste seg kort tid etter at bolsjevikene tok makten i Russland i 1917. De revolusjonære var så sikre på at marxismen som vitenskap – slik den ble betraktet den gang – var så sikker i seg selv at det Marx hadde lovet om at revolusjonen med nærmest vitenskapelig sikkerhet ville spre seg automatisk og som ringer i vannet bare den først var satt i gang, at det måtte gå galt. Men de som så det, ble som nå alle vet, deportert til Gulag eller regelrett eliminert.

De rettroende marxistene fortsatte imidlertid å tro at arbeidere i alle land ville forene seg under det røde flagget med sigden og hammeren og ville nærmest av naturnødvendige årsaker med dialektisk sikkerhet medføre revolusjoner over hele den kapitalistiske verden.

Det viste seg at dette ikke skjedde og at det var umulig, i hvert fall inn til videre, trodde man.

Men hva var forklaringen?  Hadde man oversett noe? Kunne noe ha vært gjort grundigere og bedre? Hadde man ikke ofret mye nok for saken – og mange nok?

Med disse spørsmål in mente – og i luften - kunne forfølgelsene av alle annerledestenkende og annerledestroende begynne.

Allerede i 1922 ble 2 691 prester, 1 962 munker og 3447 nonner drept. (De neste 27 årene skulle mer enn 200 000 bli drept og mellom fem og seks hundre kirker ødelagt, (Goritzheva og Hitchens)).

Det samme året, altså i 1922,  begynte Komintern å analysere hvorfor revolusjonen ikke spredte seg.  Lenin kalte inn til et møte i Moskva og her kom man frem til at man burde starte en marxistisk kulturrevolusjon.

Til stede var bl a Georg Lucacs og Willi Munzenberg. Sist nevnte foreslo å organisere intellektuelle og bruke dem for å undergrave Vesten, slik at proletariatets diktatur også kunne etableres der, etter at livet var umuliggjort i sin alminnelighet og alle verdier ødelagt.

Lucacs sa: ”Jeg så den revolusjonære ødeleggelse av samfunnet som den eneste løsningen – gamle verdier må tilintetgjøres og nye skapes”.

Hva er dette annet enn oppfordring til kulturell terrorisme?

Lucacs var med på å grunnlegge den såkalte Frankfurterskolen allerede i 1923, en ”skole” som skulle komme til påvirke millionvis av intellektuelle og studenter helt frem til våre dager og ennå er ikke denne skolens dager talte, snarer tvert imot: Det er først nå konsekvensene av hva den lærte vil vise seg for alvor. 

Frankfurterskolen har banet veien for de forutsetninger som gjorde det mulig for islam å strømme inn i Vesten til duk og dekket bor.

En annen marxist på den tiden da Frankfurterskolen kom i gang var Gramsci. Han delte Lucacs syn. Han ble fengslet av Mussolini og mye av de tankene han formulerte, skrev han ned i fengsel. Han var det som antakelig skulle øve den sterkeste påvirkning av alle på ettertidens studerende ungdom og på den intellektuelle venstresiden i Vesten.

Han så at bolsjevismen ikke virket og hvis revolusjonen skulle lykkes, så måtte marxistene før de gjorde noe annet først forsøke å avkristne Vesten. Kulturen måtte endres før det endelige støtet på bred front kunne settes inn. Strategien måtte forandres fra grunnen av. Man kan ikke gripe makten først og så forandre kulturen ovenfra. For de gamle marxistene var kapitalismen hovedfienden, men nå var det Vestens religion og kultur som skulle angripes, ikke nedenfra, men innenfra. 

Frankfurterskolen anbefalte ”kulturell terror” og okkuperte man Vestens kulturelle institusjoner innefra, ville staten og systemet falle sammen og skape en situasjon hvor de revolusjonære kunne overta helst uten bruk av vold eller i hvert fall så lite vold som mulig.

Antoni Gramsci, d 1937, mente at arbeideren var blitt bestukket av de som eide produksjonsmidlene, at de rett og slett ble kjøpt og betalt, som noen andre korrupte, og derfor ble blendet og ikke forsto hva de ble dratt inn i av illusjoner og illusjonsmakeri.

Han mente at Marx tok feil da han mente at det avgjørende var kontroll over produksjon og produksjonsmidler; det som betød noe var tvert imot at herskerklasse – dvs kapitalistene -  også hadde kontroll over ”den mentale produksjon” og altså den ressurs og det potensiale som lå i utdanningssystemet, massemedia og sosialiseringen av barn som stort sett skjedde i kjernefamilien og det livslange ekteskap. Den fortsatte revolusjon måtte infiltrere og ta over dette byggverket samlet ved over tid å svekke disse båndene og tilknytningen.

Vi kan spørre: Hvilket instrument ville passe bedre for å få dette til enn å stimulere til å ha flere sexpartnere uten at det medførte ansvar for flere barn, samtidig som risikoen for kjønnssykdommer ble redusert?

Strategien trengte ikke lenger omfatte fabrikkgulvet, men siktet inn på lakenvanene til folk. Barn som vokste opp uten fedre ville dessuten bli mindre selvstendige og derfor dårlige i stand til å skjelne mellom rett og galt og dessuten bli lettere å påvirke. 

Det ble fremhevet at alle ideer egentlig var like gode og dette åpnet så for et behov for å kritisere og undergrave konservative kritikere, som kunne anklages for å være undertrykkere, utsugere og for å ha autoritære personligheter.

I dette bildet stimulerte Marcuse de revolusjonære til å ta kontakt ikke bare med avvikere av alle slag og folk som på en eller annen måte hadde falt utenfor og blitt outsidere, men også med folk av annen hudfarge og folk som på en eller annen måte følte seg som ofre for lov og orden. 

Marxismens teser skulle fra nå brukes ved å frakoble dem fra økonomiske analyser og teorier til heller å bruke dem og fokusere ulike kategorier av ”offer”. Arbeideren falt ut av bildet og inn kom kvinner, homser, de svarte, immigrantene. Fienden var ikke lenger kapitalismen, men rasisme, sexisme, fremmedfrykt, anti-semittisme, homofobi og ”able-ism”.

Bakteppet for en bok med navnet Blaming the Victim av William Ryan som kom i 1970 skulle herved være tydeliggjort. For Ryan var det et overgrep mot offeret å tillegge det noen form for selvstendig ansvar. Han ergret seg over folk som mente at det var kriminelt eller umoralsk og ikke riktig å få tilgang til penger uten å arbeide for det. 

”Ryan appealed to the lower human instincts”, skriver David Green i ”We’re (Nearly) All Victims Now.  Og dette gir oss noe å tenke på og reflektere over, selv om dagens sosialvesen aksepteres som et aksiom og som et absolutt og urokkelig dogme i dag.

Tidligere samfunn var gått i oppløsning av bøker og ord, sa Marcuse. Han mente nå at sex og dop var overlegne våpen i kampen og oppfordret til å avvise den nåværende orden helt, slik at det kunne skapes en verden av ”polymorf perversitet”.

I Marcuses verden var kritisk tenkning og logikk fienden fordi logikk kan brukes til å tilbakevise teorier som han selv tror er gode teorier (Flynn). All autentisk utdannelse er politisk utdannelse.

En av Marcuses kollegaer, Adorno, anbefalte studenter å fri seg fra ”tall og fakta” hvorpå studentene kunne gjøre seg uangripelig for logiske slutninger og studier med sikte på å avdekke den objektive virkelighet. Alt var i grunnprinsipp kun subjektivt.

Lucacs spurte: Hvem skal redde oss fra den vestlige sivilisasjon?

Mange vil si at spørsmålet innvarselet en ny form for totalitarianisme, en ny form for fascisme, en slags marxismofascisme, vil jeg kalle det. Vi skal i det følgende se på noen fenomener i det moderne samfunn som har klare forbindelseslinjer tilbake til hva Frankfurterskolen sto for og promoterte.

Som en bakgrunn for Frankfurterskolen kan vi legg oss følgende retningslinjer fra Moskvas sentralkomite fra 1943 på minnet:

” … de må vedvarende ydmyke, diskreditere og degradere våre motstandere … kall dem fascister eller nazier eller anti-semitter. Assosiasjonene vil etter stadig gjentatt bruk bli et ”faktum” for menigmann”.

En bok som kan tilbakeføres til denne skolen het ”The Authoritarian Personality” (1950). Den påsto at det var sannsynlig at et barn som voks opp i en kristen familie med en far som var kristen, ville bli fascist når de voks opp. 

Med slike påstander kunne man ramme den amerikanske middelklassen midt i dens gode eller dårlige samvittighet og hjerte og påvirkningen på folks tenkemåte kan ikke undervurderes. 

Universitetene begynte fra nå av å produsere intellektuelle som ikke gikk av veien for noe, så sant de kunne undergrave det kapitalistiske og konservative samfunnet i det håp om at Marx nå endelig skulle få rett og Marcuse få sin rettmessige plass som revolusjonær helt og frigjører.

I The True and only Heaven skriver Christopher Lasch: Formålet med Studies in Prejudice dikterte selve konklusjonen nemlig den at fordommer, som ”i virkeligheten” er en mental forstyrrelse definert av den autoritære personlighet, bare kunne helbredes ved å underlegge den amerikanske befolkning kollektiv psykoterapi og ved å behandle den som om den var innlagt på et mentalsykeshus.

Adorno og Horkheimer – som for øvrig var fascinert av sadisten de Sade - mente at veien til kulturelt hegemoni gikk gjennom psykologien, ikke ved filosofisk argumentasjon. Hvis foreldre i dag mener at deres avkom i dag ikke lærer tilstrekkelig på skolen og at skolen derfor ikke er noen suksess, vil etterkommere av Frankfurterskolen tvert imot si at den nettopp er en suksess. 

Disse er nå i ferd med å skape det som Marcuse var et mål å streve mot en verden av Polymorf perversitet. Ikke rart da a det finnes å mange læretilbud i form av kurs og praktiske øvelser på skoler som skal lære elevene å bli flinkere i sex av nær sagt alle slag, helst fra så tidlig alder av som mulig.

”The pill and condom have become the hammer and sicle of the cultural revolution”, skriver Buchanan.

I 1973 ble den amerikanske Psyciatric Association presset av militante homoaktivister nærmes ved et kupp til å stryke homosexualitet som medisinsk diagnose eller mental forstyrrelse.

Det får ikke da hjelpe at 4 år senere, så viste en undersøkelse at hele 69% av psykiatrene fremdeles mente at homosexualitet er en mentalforstyrrelse.

Det hjelper heller ikke at en undersøkelse referert i New England Journal of Medicine fant at HIV har redusert levealderen blant homofile med hele 20 år. Dette betyr at homosexuell praksis kan være 3 ganger så farlig som å røyke, ifølge Ann Volger (s 148). 

Til og med om man ser bort fra AIDS-faren, er homosexualitet en av de farligste bedrifter man kan bedrive. (s 42).

”Sammenlignet med heterosexuelle kvinner har lesber større alkoholmisbruk, mer fedmeproblemer og flere som røyker – høyere frekvens av røyking og stoffmisbruk kan ha sammenheng med at lesbene hadde større stress ved å bli utsatt for fordommer …” !

Dette var å finne i Times-Picayune i 2004. Ann Volger kommenterer: ”And apparently heterosexuals are to blame”.

Ringvirkningene ser vi i dag i vårt eget land bl a i form av den nye ekteskapsloven av 2009 som likestiller ekteskap mellom homofile og heterofile. Se for øvrig her på bloggen annetsteds om homoaktivistenes suksess med sin indoktrinering og hvordan denne strategien antakelig brukes med stor iver og fantasi for å blidgjøre befolkningens forhold til islam proper og da spesielt til sosialistene.

For å illustrere hva som lå potensielt i et slikt verdisyn eller paradigme som de ovenfor nevnte aktører klekket ut på bakgrunn av sitt ateistisk-naturalistiske menneskesyn og den dialektiske materialisme som de forfektet og konsekvensene av en slik tenkemåte og en slik ideologi kan avstedkomme, kan vi ta noen sitater fra mennesker som enten ble ufrivillige nikkedukker i det nye paradigme:

Alfred Kinsey: ”Sex bør demokratiseres. All sex er likeverdig. Bestialitet, utroskap, onani og incest er kun utløsning. Hele armeen av religion er vår hovedfiende”.

I den grad et barn er blitt skadet etter sexuell kontakt med en voksen, så er voldtektsmannen ikke å legges noe til last, men heller dette at barnet blir skadet av hysteriske reaksjoner fra politi, foreldre og andre.

Ifølge Kinsey hadde til og med små barn en klar lystfølelse ved sexuelle handlinger og var i stand til å få orgasme etter gjensidig stimulering mellom ”partnere” hvor man hører sukk, voldsomme skrik, tap av ansiktsfarve og en strøm av tårer … ”barnet vil gjøre voldsomme forsøk på å unngå klimaks”.

Hvis barnet ikke var blitt formet kulturelt, så er det tvilsomt at de ville reagere negativt følelsesmessig på sexuell tilnærming.

Det fins bare tre slags seksuelle abnormiteter: Avholdenhet, sølibat og giftermål. Problemet er ikke hva de såkalte abnormale sexuelle praktiserer, men holdningene og lovene mot dem.

Margaret Sanger, som grunnla Planned Parenthood i tiden før Den andre verdenskrig: ”Det mest barmhjertige en stor familie kan gjøre for ett av sine barn, er å drepe det”.

Og, typisk: ”Birth control appeals to the advanced radical because it is calculated to undermine the authority of the Christian churches. I look forward to seeing humanity free someday of the tyrrany of Chirstianity no less than capitalism”.

Vivian Gornich: Å være kone, er et ulovlig yrke … (1980).

"It is also a chance to wholly transform the definition of family in American culture. It is the final tool with which to dismantle all sodomy statutes, get education about homosexuality and AIDS into public schools, and, in short, usher in a sea change in how society views and treats us."
Michelangelo Signorile, "I Do, I Do, I Do, I Do, I Do," OUT magazine, May 1996, p. 30.

"Being queer is more than setting up house, sleeping with a person of the same gender, and seeking state approval for doing so. … Being queer means pushing the parameters of sex, sexuality, and family, and in the process, transforming the very fabric of society. … As a lesbian, I am fundamentally different from non-lesbian women. …In arguing for the right to legal marriage, lesbians and gay men would be forced to claim that we are just like heterosexual couples, have the same goals and purposes, and vow to structure our lives similarly. … We must keep our eyes on the goals of providing true alternatives to marriage and of radically reordering society's view of reality."
Paula Ettelbrick, "Since When Is Marriage a Path to Liberation?", in William Rubenstein, ed., Lesbians, Gay Men and the Law (New York: The New Press, 1993), pp. 401-405.

And there's this from pro-homosexual and pro-pedophile author Judith Levine:

"Because American marriage is inextricable from Christianity, it admits participants as Noah let animals onto the ark. But it doesn't have to be that way. In 1972 the National Coalition of Gay Organizations demanded the 'repeal of all legislative provisions that restrict the sex or number of persons entering into a marriage unit; and the extension of legal benefits to all persons who cohabit regardless of sex or numbers.' Would polygamy invite abuse of child brides, as feminists in Muslim countries and prosecutors in Mormon Utah charge? No. Group marriage could comprise any combination of genders."
Judith Levine, "Stop the Wedding!: Why Gay Marriage Isn't Radical Enough," The Village Voice, July 23-29, 2003. Levine declines to mention that the 1972 Gay Rights Platform also called for abolishing age of consent laws. This is a curious omission since Levine herself has written in favor of lowering the age of consent to 12 for sex between children and adults in her book Harmful to Minors: The Perils of Protecting Children from Sex (p. 88). http://www.villagevoice.com/issues/0330/levine.php
http://www.marriageresourcesforclergy.com/site/Articles/articles021.htm

Sheila Cronin: Ekteskapet innebærer slaveri for kvinner … frihet kan ikke oppnås uten avskaffelse av ekteskapet … (2000)
Susan Sontag: Den hvite rase er en kreftsvulst på den menneskelige historie. Den hvite rase, og den alene, utrydder selvstendige sivilisasjoner hvor enn den kan komme til … (1967).
Ikke rart da, kanskje, at vestlige ledere kan dra til Afrika for å unnskylde slavehandel overfor etterkommere av svarte slavetakere og slave-selgere i sin tid?

Det er som James Cooper, redaktør i American Art Quarterly: ” … venstresiden klarte å kapre ikke bare billedkunsten, teateret, litteraturen, musikken og balletten, men også filmindustrien, fotokunsten, utdannelsessystemet og media … venstresiden dikterer ikke bare svarene, men også spørsmålene … i korthet … ”the cosmological apparatus by which Americans comprehend the meaning of events … og denne kosmologien baserer seg på 2 axiomer, det første er at det ikke finnes absolutte verdier eller standarder for hva som er skjønt og stygt, og godt og ondt i universet, og det andre er at venstresiden føler seg moralsk overlegen når det gjelder å bestemme over hvilke aktiviteter mennesket skal bry seg med”. 

Janet L. Folger: Samfunn omfavner ekteskap mellom en mann og en kvinne fordi dette er fundamentet og byggestenen for vår sivilisasjon.

Mer enn 10 000 vitenskapelige undersøkelser viser ikke bare at ekteskapet er det aller beste stedet for barn å vokse opp, men også det tryggeste stedet for kvinner og det sunneste for menn. 

Å si at Vesten er en overlegen kultur, er blitt tabu i Vesten i dag. Det er også Verboten å tro at grunnen til at ingen tør å si det og se det, er at vi går rundt med en dårlig samvittighet som egentlig ikke er noen dårlig samvittighet i det hele tatt, men heller en påtatt og falsk samvittighet og en samvittighet som ligner mer på opportun sentimentalitet enn på ekte, dypfølt - og dessuten sunn synd- og skylderkjennelse.

For hvorfor skal vi være syndige og føle skyld når vi har ”avskaffet” fristelsen, helvete og synden?

Forsøket på å avskaffe disse Vestens grunnverdier vi indirekte har skissert ovenfor, har tatt mange former og har gitt seg utslag på mange samfunnsområder.

Vi har blant annet fått Multikultur og Politisk korrekthet. Men før vi tar i tu med en liten kort oversikt over disse fenomenene, skal vi gi en kort oversikt over hvordan Frankfurterskolen har påvirket forholdet mellom den kristne tro og USA som stat i følgende punkter:

1948: Frivillig religiøs undervisning i offentlige skoler blir forbudt

1962: Bønn på skolene blir forbudt

1963: Frivillig daglig lesning fra Bibelen ble dømt som i strid med Konstitusjonen.

1965: Likeså: Det blir forbudt å lese bønn over matpakken (Reed v Van Hoven).

1969: Det blir forbudt å sette opp et krigsminnesmerke i form av et kors (Lowe v City of Eugene).

1980: En beslutning om å henge opp en tavle med De ti bud i klasserommet ble omgjort fordi dette ikke tjente noe sekulært formål.

1985: ”Et øyeblikk av stillhet” ved skoledagens begynnelse ble erklært grunnlovsstridig

1989: En fremstilling av Jesu fødsel utenfor en offentlig bygning i Algehenny County ble beordret fjernet av Høyesterett. I Omah, Nebraska, blir en student nektet å lese fra sin Bibel på sin fritid, ja, endog åpne den på skolen.

1990: Det anses for stridende mot konstitusjonen at et klasseromsbibliotek går til anskaffelse av kristne bøker og forbudt for lærere å bli sett med en personlig Bibell på skolen.

1992: Alle bønner ved immatrikulering ved videregående skoler blir forbudt.

1994: Når en student holder tale fremfor sine ”peer” blir han å anse som en representant for regjeringen eller forfatningen og det blir derfor i strid med konstitusjonen å be ved en slik anledning, ( Harris v Joint Scool district).

1999: Et kommunestyre kan be så lenge ikke navnet Jesus nevnes, (Rubin v City of Burbank).

2000: Elever blir nektet å be over høytaleranlegget i forbindelse med idrettsarrangementer.

2004: Los Angeles County Supervicers stemte for å fjerne et lite kors på det offisielle byvåpen for å unngå å bli stevner av ACLU.

At ”frankfurterne” har kommet et stykke på vei, er ikke til å betvile.

Michel Foucault (1926 – 1984): Makt er kunnskap. (Altså ikke: Kkunnskap er makt!). Kunnskap er ganske enkelt resultatet av samspill, møter , kryss og konkurranse og kompromiss mellom instinkter. Effekter  fremkommer ved at instinkter møtes, slåss med hverandre og så kommer frem til kompromisser og denne effekten er kunnskap.

Trevor Pinch: Hva som gjør en tro sann er ikke dens korrespondanse med et elemet av virkeligheten, men hvordan den anvendes av det angjeldende samfunn.

Richard Rorty: Sannhet er det som dine samtidige lar deg slippe unna med …

Derrida: … ordenes mening er ustabile og sannhet ikke noe vi kan vite noe om …

Jaques Lacan: ”Selvet” er noe fiktivt og vårt sinn eller vår bevissthet om verden skapes kun ved bruk av språket. (Derfor: La oss hylle forskjelligheten og det flerkulturelle samfunnet, for hvis vi ikke kan ha reell kunnskap om hva som er ”der ute”, så kan ingen kultur hevde at den vet mer eller er noe bedre enn en annen).

Catherine H. Berndt og Ronald Berndt:

I seriøse sammenlignende studier er ord som ”vill” og ”barbarisk” ikke lenger akseptable som merkelapper på mennesker … det er noe nedlatende og altfor etnosentrisk å bruke slike betegnelser …

Razmig Keuchean, sosiolog ved Sorbonne: 

"Historiens utkanter" er de samfunnsgruppene som er fraværende i de offisielle historiene, men som kan velte samfunnsordningene hvis de går til handling... Gramsci sluttet aldri å bygge "de undertryktes parti", - han knyttet dermed teori til praksis.
(Sitat tatt fra vedlegg til Klassekampen: Le Monde Diplomatique juni 2012).

I et slikt klima ligger det nær å innta følgende drama:

Et lesbisk par hvor begge var døvstumme og samtidig psykoterapeuter søkte å finne en døvstum sæddonor slik at de kunne få et barn som også var døvstumt! 

De forklarte til Washinton Post: ”It would be nice to have a child who is the same as us. I think that would be a wonderful experiment”. Journalisten skriver: … they are little like immigrant parents .. with a huge and dominant and somewhat alien culture outside their door …

Tammy Bruce kommenterer: Det er denne annerledesheten venstresiden vil ha oss til å føle og respektere. Venstresidens suksess med å klassifisere grupper i deres egne private og spesielle verden tilslører det personlige ansvar. Den borrer inn i deg den falske forestilling at du ikke kan forstå disse livsformene og at du følgelig heller ikke kan dømme dem …

En venstresosialist, David Goodhart, utgiver av Prospect magazine, hevdet for noen år siden at velferdsstaten bare kan fungere hvis de som bidrar til dens opprettholdelse føler at bidraget kommer de til gode som de har noe (grunnleggende) felles med.

Goodhart ble beskylt for rasisme.

Patric West: ”Slik Michael Moore’s bok fra 2002 om Stupid White Men illustrerer, så har den vestlige mann blitt et selvhatende individ som bare har bidratt til krig, rasisme, slaveri, kolonialisme og miljøkatastrofer. Fruktene av Vesten er ikke lenger betraktet som overlegne verdier og innsats, men resultatet av undertrykkelse av minoritetskulturer … vi har hatt suksess bare fordi vi plyndret Den tredje verden … ”

Eksepmpler fra England på promotering av det multikulturelle paradis:

1994 – både sentrale og lokale myndigheter bevilger penger for å promotere Islamic Awereness Week.

1998 – Birmngha City Council omdøper julefeiring til Winterval” i frykt for å støte muslimske miljøer.

2004 – Stoke City Council kaller nå jul for WinterFest og Oakengats Town Council i Telford kaller jul for Winter Celebrations.
  
– 50 000 eksemplarer av en informasjonspakke med tittelen ISLAMOPHOBIA – DON’T SUFFER IN SILENCE ble sendt ut til politistasjoner, moskeer og andre muslimske centra i visse distrikter av London, West Yorkshire, Lancashire med tilhørende undervisningsopplegg i skoler. Myndigheten støtter dertil muslimske høytidsfeiring, men nekter å støtte kristne respektive.

Antony Browne skriver: I etterkant av raseopptøyene i Oldham, Brunley og Bradford i 2001 nedsatte innenriksdepartementet en komite som skulle undersøke de underliggende årsakene … den såkalte Cantle rapporten konkluderte med at opprørerne var blitt fremmedgjorte og fiendtlig innstilte overfor deres egne ikke-muslimske medborgere ved at de både mentalt og fysisk var blitt segregerte fra dem som følge av innføringen av multikulturalismen som var blitt praktisert over de siste 20 årene … Kenan Malik skriver: … lokale myndigheter i de indre bydeler forsøkte å finne en strategi som kunne gi de ulike gruppene en følelse av å tilhøre det britiske samfunnet … en strategi som ikke var noe annet enn en ny definisjon av rasisme. Rasisme fra nå av betød ikke bare at man ikke hadde like rettigheter, men at man også hadde rett til å være annerledes. 

Svarte skulle ikke tvinges til å akseptere britiske verdier eller oppnå britisk identitet. Forskjellige folk skulle tvert imot ha retten til å akseptere sin egen identitet, utforske egen historie, formulere egne verdier og etterstrebe sin egen livsstil … og det ble så utarbeidet en 12 punkts plan hvor det ble fastslått at

Bradford skulle være multietnisk og multikulturell by hvor alle skulle beholde sin egen identitet og kultur, sitt eget språk, sin egen religion og sine egne tradisjoner”.

Konsekvensene av denne strategien var ikke vanskelig å se på forhånd: De ulike gruppene ble ytterligere fremmedgjort for hverandre. De konkurrerte nå om å få flest mulig offentlige fordeler for seg selv på bekostning av de andre gruppene, eller (u)kulturene. 

”Man fikk ingen større sensibilitet overfor de andre gruppenes egenart, men tvert imot større likegyldighet overfor dem”, skriver Malik, ”men multikulturalismen hadde skapt et britisk stammesamfunn som ikke tilbød den yngre generasjon av britiske muslimer annet å identifisere seg med enn sin egen religion …”. (Browne s 105 ff).


Men nå tilbake til litt mer statistikk angående eksteskap m m, for å sette det hele inne i et enda litt større perspektiv, sett ut fra vårt utgangspunkt i ”Gramsci” og kommunismen, som vi begynte med:

Her noen vinkler på forholdene som forteller sitt:

1960: 2 % av alle barn ble født utenfor ekteskap. I dag: 1 av 4. Samtidig har antall ungdommer som begår selvmord tredoblet seg. Gifte kvinners antall fødsler var 4 millioner i 1960 mens tallet er ned på 2,7 millioner i 1996.

1900: 6% av alle kvinner hadde hatt et sexuelt forhold før fylte 19 år. I dag har 3 av 4 ugifte kvinner hatt det.

2004:  Antallet aborter ligger nå på rundt 1,3 millioner pr år. Det betyr at det totale antall aborter siden abort ble lovlig ligger på 40 millioner i 2004.

1962: Skilsmissene har økt med 350 % siden dette året. 1/3 av alle barn vokser i dag opp i en enforelder-familie.

1965 24% av svarte barn ble født utenfor ekteskap. Tallet var 3,1% for hvite. I 1990 var tallene respektive 64% og 18%. Fra 

1930 økte tallet på svarte kvinner som fikk barn før ekteskap fra 43 % til 80%.

1970: Bare 36% av 20 års gamle kvinner var ugifte. I 1995 var det 68%. Blant 25-29 år gamle kvinner var andelen steget fra 10% til 35%.

1980: Antall innsatte i fengslene var en halv million. I dag er tallet over 2 millioner.
I det afrikanske miljøet fødes nå nærmere 70% av alle barn utenfor ekteskap. Det fins mer en 6 millioner stoffavhengige amerikanere.

En undersøkelse som ble foretatt for 40 år siden forteller utfyllende om det bildet som avtegner seg:

Før 1962, det året da det ble forbudt å be på offentlige amerikanske skoler, dreide disiplinære forhold seg om å snakke høyt, tygge tyggegummi, lage støy eller bråk eller å løpe i korridorene. Nå dreier det seg om voldtekter, overfall, plyndring, innbrudd, ildspåsettelser, sprengninger og drap og mord.

USA har i dag flere ateister enn mormonere, jøder og muslimer. Bare 2% tror at den kristne tro er den ene rette tro. En undersøkelse fra 1996 viste at 62 % av protestantene og 74% av katolikkene mente at alle religioner (all religious faiths) var like gode.

I et slikt klima er det ikke å undre seg over at National Councel of Churches i USA ba om at 500 års-feiringen av Columbus i forbindelse med hans oppdagelse av det amerikanske kontinentet ble avlyst og at man heller satte av tiden for bønn om tilgivelse for det folkemord han begikk og for slaveriet og utbyttingen som fulgte.

En effekt av forsøket på å utrydde enhver form for rasisme i Vesten og ved at venstresiden har fremmet eller forsøkt på å manipulere Vesten til å tro at det ikke finnes noen Gud, at ”alt er relativt” og at ingen kulturer er bedre enn andre, og at visse ”kulturer” er ofre for den hvite rases utbytting og undertrykking og rasisme, har vært at det har oppstått en form for omvendt rasisme, et fenomen høyresiden har hatt vanskelig for å takle eller ta til gjenmæle mot.

Venstresiden har forsøkt å bagatellisere eller bortforklare det og dempe problematikken ned så mye som mulig. De vil helst ikke se at problemet eksisterer, fordi hvis de hadde gjort det og gått i dybden på det med nye friske og objektive øyne, så ville venstresiden ha innrømmet og avslørt sin bevisst villede og valgte uvitenhet og likegyldighet på dette området, og uviljen mot å se sannheten og fortelle den til befolkningen, i den hensikt å sanke stemmer og popularitet blant de gruppene de selv har bidratt til å stigmatisere og holde nede i sin offerstatus, en ”status” man klynger seg til og heller vil preservere enn å kvitte seg med, fordi å komme over sin egen status som offer rett og slett "koster" for mye, både økonomisk og mentalt.

Tammy Bruce, som er lesbisk og ikke-kristen om folk som påfører seg mer eller mindre bevisst AIDS:

Victimhood is your empowerment – hence the desire to become infected and infect others

You work to have AIDS become normal and inevtitable by leading a life tha spreads the contagation, thus forcing society to assimilate with you

You then demand that all the world accept your behavior and supress judgement, perpetuating moral relativism.

Bruce forteller en tilsynelatende fornøyelig historie hvor helsemyndighetene i San Fransisco som gikk ut med en kampanje for å stoppe smittehyppighetene i byen blant homofile.

Kampanjen inkluderte en tegneserie og fikk navnet ”Sunn Penis 2002”. (Making every penis a friende and healthy penis!, … noe morsomt skal man jo lage ut av det, uttalte en byråkrat om dette).

Hva er så feil med den ”markedsføringen”? Jo, ifølge Bruce så tror myndighetene at homofile menn er så barnslige at de må oppfordre dem til å skjønne at noe er galt når de ser røde sår på penisene sine. Men verre: Å behandle homofile menn som barn, så sender man et signal til barn som ikke er det … brått var peniser noe barn ikke skulle se, men den var blitt en venn.

Statistikk fra USA forteller sitt:

I 1987 sto hvite bak 3% av voldskriminaliteten mot svarte mens svarte kriminelle sto bak 50% av tilsvarende kriminalitet mot hvite.

Hvite menn så godt som aldri sto bak voldtekt på svarte kvinner mens svarte voldtektsmenn i 28% av tilfellene valgte hvite kvinner som offer.
Ved ran og overfall sto hvite bak i 2%  av tilfellene rettet mot svarte mens svarte overtredere valgte hvis i 73% av tilfellene.

I 1994 sto svarte bak 90% av alle rasistisk betingede voldskriminalitet og dette betyr at svarte faktisk har en sannsynlighetsovervekt på 50 ganger det den hvite har.

Svarte sto for fra 100 til 250 flere gjengvoldtekter enn hvite og når det gjaldt ”hate-crimes” var svarte personer 2 ganger mer tilbøyelig til å være hat-utøver enn offer.

At media ikke klarer å innta en så nøytral eller objektiv holdning som de fleste – vil jeg tro - skulle ønske i sine reportasjer omkring sammenlignbar vold som blir utøvd av hvite og svarte skulle fremgå av følgende saker hentet fra USA:

http://en.wikipedia.org/wiki/Matthew_Shepard
http://en.wikipedia.org/wiki/Murder_of_James_Byrd,_Jr.
http://en.wikipedia.org/wiki/Murder_of_Jesse_Dirkhising
http://www.history.com/this-day-in-history/jonathan-levin-is-tortured-and-killed-by-his-former-student
http://en.wikipedia.org/wiki/Mumia_Abu-Jamal

Ang. Jamal, også kalt Mumia, så ble venstresiden mobilisert på verdensbasis og hvor parolen ble ”Free Mumia”. Selv om Jubal ble funnet skyldig, ble det ble holdt rockekonserter for å støtte ham. Celebriteter som Francois Mitterand, Norman Mailer og Nelson Mandela mente at rettssaken mot Jubal var et justismord.

Tammy Bruce kommenterer: They do not only not care, they want this type of man to be their people’s heroes. For blacks, indeed for us all, this is ultimate betrayal of our communities”. (s 15).

Media ”glemmer” eller toner ned saker hvor hvite blir offer for volden. Så snart hvite mennesker derimot er overtredere, blir sakene slått stort opp og fokusert på ofrenes status som offer, en strategi som i sin tur kan få marginaliserte grupper til å ville konservere sine posisjoner, fordi man paradoksalt nok kan ”tjene” på det, fremfor å forsøke å ”komme ut av det”.

Det sier mye om klimaet når et universitet i USA vurderte å anbefale en lærebok av Paula Rothenberg i rasisme og sex som definerte rasisme ikke bare som rasefordommer, men som rasefordommer pluss makt. Dette forutsetter at ingen svart person kan være rasist og at svart rasisme defineres ut av bildet helt og holdent og er en petition principii eller en tendensiøs definisjon. (J. Budziszewski: Written on the Heart…s 225)

Klimaet oppsummeres slik av Tammy Bruce (s 18):

Å ta livet av dine barn er ikke lenger drap hvis du er kvinne, men et tilfelle av post-traumatisk lidelse
Sex-avhengighet, tvangsmessig adferd eller promiskuitet kan ikke anses som et problem hvis du er homofil

Å vanære og desakraliserer religiøse symboler er kun et utslag av hat-forbrytelse hvis objektet er islam eller jødedommen. Hvis det dreier seg om kristne symboler, blir det betraktet som ”kunst”

Å myrde en politimann er ikke mord hvis politimannen er svart, for da er det en heroisk handling eller selvforsvar

Å drepe 3000 amerikanere er ikke terrorisme når morderne er muslimer, for det det dreier seg om er jo at de er frihetskjempere som yter sitt siste offer i kampen mot undertrykking

Å være vantro mot sin kone er ikke noen synd, det er en sport, det skjedde jo da også i Det hvite hus

Å avlegge en ed på å følge Kirkens bud og så misbruke unge gutter er Kirkens feil, ikke den homofile utøveren som bryter både eden, Kirken og samfunnet som sådant.

Vi tar med noen sitater fra den intellektuelle elite i USA samlet og gjengitt av Tammy Bruce:

Anybody who can blow up the pentagon gets my vote (historieprof. ved Universitetet i New mexico).

We should be aware that whatever its aproximate caus, its ultimate cause is the fascism of  U.S foreign policy over the past many decades (prof ved Ruthgers).

The American flag is  symbol of terrorism and death and fear and destruciotn and oppretion (prof ve Massachusetts Amherst).

Imagine the real suffering and grief of people in othe countries. The best way to begin war on terrorism might be to look in the mirror (prof ved Massahchusett).

En liten oversikt over ”pensum” ved noen amerikanske universiteter i dag forteller noe om hvor langt homolobbyen og de og andre påståtte viktimiserte har klart i å sette fokus på sin egen ”hjertesak”, som de vil at yngre mennesker skal kunne få ”delta” i:

Brown University: Seeing Queerly…
Harvard: Who is black?- the social process through which identities are constructed and changed  …
Minnesota: Language and sexual diversity …
Afro-american studies, California: … history of RAP
Wisconsin: Family and sosial Roles …
Vassar College: … the growth of global racism

Judith Levin: Sex er ikke skadelig for barn. Det er et verktøy for selverkjennelse, kjærlighet, healing, kreativitet, eventyr og intens livsfølelse. Det er mange måter selv de minste barn kan få del i dette.

Institute for Advanced Study of Human Sexuality (San Francisco): … det fins mange tydelig bevis for at sexuell aktivitet hos barn ikke i seg selv medfører skade senere … ”kategorien” barn er et retorisk verktøy for å skape dårlige hoilninger overfor sex med barn .. man bør bruke ”voksen-banr-sex” når voksne har sex med barns om samtykker og hvor det ikke dreier seg om overgrep (1998-2000).

Barn skal nå undervises aktiv i sex. I RETTNINGSLINJER FOR OMFATTENDE SEXUALOPPLÆRING fra Sexual Information and Education Council og the United States legges programmet opp slik:

Barn fra 5-8 år
: … kroppsdeler føles godt å bli tatt på … vaginalt samleie er når mannen … noen menn og noen kvinner er homosexuelle … å berøre sine egne kjønnsdeler kalles masturbasjon … bør gjøres på et privat sted …

Fra 9 – 12:
Sex innebærer lystfølelse … en bisexuell blir tiltrukket av både menn og kvinner …  homser bli ofte mishandlet og nektet rettigheter … alle mennesker er erotiske vesener … mange jenter og gutter begynner å masturbere i løpet av puberteten … alle har en naturlig reaksjon på sexuell stimulering …

Fra 12 – 15:
… å forstå sin sexuelle legning kan være vanskelig … å snakke åpnet om det kan gjøre det lettere … å masturbere sammen med noen kan hindre svangerskap og smittefare … orgasme er toppen … uange kan kjøpe prevensjonsmidler i kiosken … mange religioner i dag erkjenner at mennesker ble skapt som sexuelle vesener …

15 – 18:
Kjønn avhenger av hva personen føler i forhold til kvinnelig eller mannlig … homosenterets telefonnummer er … å ha verdier som avviker fra den ens familie har, kan være vanskelig … sex innebærer oral- og analsamleie … noen sexualfantasier innebærer mystiske eller forbudte ting …

Tammy Bruce: Å legge føringer på barn slik at de blir sexavhengige er en garanti for venstresiden til å beholde kontrollen over kulturen for generasjoner fremover. Den sørger for at pornoindustrien kan blomstre. Ved å ødelegge liv retter man det avgjørende slaget mot familie, tro, tradisjon, anstendighet og dømmeevne.

Kan vi også spore ettervirkningene av Marcuse og ”gutta” i det følgende?:

Gayle Rubin: "The Gay and Lesbian Studies Reader, the first and most widely used anthology on the subject, demonstrates what faculty activists want their students to tolerate. One of the authors, Gayle Rubin, writes: "Like communists and homosexuals in the 1950s, boy lovers are so stigmatized that it is difficult to find defenders for their civil liberties, let alone erotic orientation." 

She complains of a "savage and undeserved witch-hunt" organized by the Post Office, the FBI, and local police departments "to wipe out the community of men who love underage youth." The feminist anthropologist goes on to state that opposition to "sadomasichism," "transsexuality," and "cross-generational encounters" have "more in common with ideologies of racism than with true ethics." (1993).
http://www.zianet.com/web/lies.htm

I så fall har ”marxistene” – godt hjulpet av ateister og verdirelativister i et sekularisert og avkristnet Vesten - greid noe de fleste av dem ikke kunne forutsi, nemlig at de kunne skape så stor forvirring i Vesten at Vesten til og med – eller i all fall nesten – kunne få seg til å betrakte pedofili som noe beskyttelsesverdig og noe som bør fremelskes eller beskyttes heller enn å motarbeides. (In comes islam?)

Forvirringen som er skapt legger ikke bare til rette for enda mer selvoppløsing og selvdestruksjon, selvplageri og falsk skyldfølelse, nei, og for hvert minutt denne forvirringen forsterkes og setter sitt preg på samfunnet og kryper inn i sinn og hjerter, så legges land og folk stadig mer åpne for islams klarhet og dens krav – og tilsynelatende ”mangel på forvirring” - om underkastelse.

For folk – vil vi tro - underkaster seg gjerne mer enn frivillig former for tyranni heller enn at det utholder å leve i kontinuerlig forvirring med medfølgende selvplageri. 

Man flykter heller fra friheten enn å måtte leve med destruksjonskrefter som truer selve eksistensgrunnlaget og den grunnleggende mentale sunnhet, og den naturlige loven, den som alle er født med, og det gudsbildet vi er skapt i og med.

Litteratur, bl a:
The Retreat of Reason, Anthony Browne
The Powerty of Multiculturalism, Patric West
The Death of Right and Wrong, Tammy Bruce
Intelectual Morons, Daniel J. Flynn
The Death of the West, Patrick J. Buchanan
The Rage against God, Peter Hitchens
The Criminalization of Christianity, Janet L. Folger
J. Budziszewski: Written on the Heart





Om homoseksualitet og pedofili, for viderekommende,  se her:
http://www.conservapedia.com/Homosexuality_and_pederasty
“Forget the terms “same sex” and “gay” marriage. These are victim-based marketing ploys invented by N.O.W. to send us off into a heated debate about homosexuality and equal rights — distracting us from seeing their real goal of establishing “feminist marriage”.
Feminists made “feminist marriage” their top long-term goal twenty-five years ago, and invested tremendous resources in it, because they intend to convert marriage into a feminist-controlled government enterprise and subordinate the rest of America to entitle it.
Feminist marriage is a marriage between any two women and the welfare state. It constitutes a powerful feminist takeover of marriage by government, and places the National Organization for Women in the position of dictating government policy as a matter of “feminist Constitutional rights”.
Feminist marriage will be far more attractive to all women than heterosexual marriage. Sexual orientation does not matter when two women marry and become “married room-mates”. They can still have as many boyfriends as they want, and capture the richest ones for baby-daddies by “forgetting” to use their invisible forms of birth control. On average, a feminist marriage will have at least four income sources, two of them tax-free, plus backup welfare entitlements.”

http://feministing.com/2011/11/28/the-new-anti-marriage-equality-argument-it-would-promote-%E2%80%9Cfeminist-marriage%E2%80%9D/

Weekly Standard Excerpt:
…there’s currently a buyer’s market in women who are up for just about anything with the right kind of cad, what with delayed marriage (the average age for a woman’s first wedding is now 26, compared with 20 in 1960, according to the University of Virginia-based National Marriage Project’s latest report); reliable contraception; and advances in antibiotics (no more worries about what used to be called venereal disease). No-fault divorce, moreover, has pushed the marriage-dissolution rate up to between 40 and 50 percent and swelled the single-female population with “cougars” in their 30s, 40s, 50s, and beyond. On top of it all is the feminist-driven academic and journalistic culture celebrating that yesterday’s “loose” women are today’s “liberated” women, able to proudly “explore their sexuality” without “getting punished for their lust,” as the feminist writer Naomi Wolf put it in the Guardian in December.

Wolf devoted her 1997 book Promiscuities to trying to remove the stigma from .  .  . promiscuity. On the one hand, she decried the double-standard unfairness of labeling a girl who fools around with too many boys a “slut,” and, on the other, she lionized “the Slut” (her capitalization) as the enviable epitome of feminist freedom and feminist transgression against puritanical social norms. Wolf’s point of view is today mainstream. It’s the underlying theme of Eve Ensler’s girls-talk-dirty Vagina Monologues, performed every year on Valentine’s Day on college campuses across the country. A chapter from Promiscuities titled “Sluts” has made so many women’s studies reading lists that term-paper mills sell canned essays purporting to dissect it. A group calling itself the Women’s Direct Action Collective issued a manifesto in 2007 titled Sluts Against Rape insisting that “a woman should have the right to be sexual in any way she chooses” and that easy availability was “a positive assertion of sexual identity.” In other words, if people call you a whore because you, say, fall into bed with someone whose name you can’t quite remember, that’s their problem. Of course, if a man mistakes a woman being “sexual in any way she chooses” for consent to have sex, it’s still rape.

http://winteryknight.wordpress.com/2010/02/22/how-feminism-made-women-unsuitable-for-marriage-and-parenting/

Philip Kilbride, an American anthropologist, in his book, Plural Marriage for our Time, proposes polygamy as a solution to some of the ills of the American society at large. He argues that plural marriage may serve as a potential alternative for divorce in many cases in order to obviate the damaging impact of divorce on many children. He maintains that many divorces are caused by the rampant extramarital affairs in the American society. According to Kilbride, ending an extramarital affair in a polygamous marriage, rather than in a divorce, is better for the children; "[c]hildren would be better served if family augmentation rather than only separation and dissolution were seen as options." Moreover, he suggests that other groups will also benefit from plural marriage, such as elderly women who face a chronic shortage of men.^[3]

Individuals such as Sheila Cronan claim that "[f]reedom for women cannot be won without the abolition of marriage"^[8] and point to historical, legal and social inequalities of wedding, family life and divorce.

Marriage as an institution developed from rape as a practice.—Andrea Dworki

Like prostitution, marriage is an institution that is extremely oppressiv and dangerous for woman (1983).

So that just as to assure elimination of economic classes requires the revolt of the underclass (the proletariat) and, in a temporary dictatorship, their seizure of the means of production, so to assure the elimination of sexual classes requires the revolt of the underclass (women) and the seizure of control of reproduction: not only the full restoration to women of ownership of their own bodies, but also their (temporary) seizure of control of human fertility - the new population biology as well as all the social institutions of child-bearing and child-rearing. And just as the end goal of socialist revolution was not only the elimination of the economic class privilege but of the economic class distinction itself, so the end goal of feminist revolution must be, unlike that of the first feminist movement, not just the elimination of male privilege but of the sex distinction itself: genital differences between human beings would no longer matter culturally. (A reversion to an unobstructed pansexuality Freud's 'polymorphous perversity' - would probably supersede hetero/homo/bi-sexuality.) The reproduction of the species by one sex for the benefit of both would be replaced by (at least the option of) artificial reproduction: children would born to both sexes equally, or independently of. either, however one chooses to look at it; the dependence of the child on the mother (and vice versa) would give way to a greatly shortened dependence on a small group of others in general, and any remaining inferiority to adults in physical strength would be compensated for culturally. The division of labour would be ended by the elimination of labour altogether (through cybernetics). The tyranny of the biological family would be broken.

—Shulamith Firestone, The Dialectic of Sex

http://en.wikipedia.org/wiki/Shulamith_Firestone

"The difficulty for me is that I believe in permanent revolution. I believe that once you change the power structure and you get an oligarchy that is trying to keep itself in power, you have all the illiberal features of the previous regime. What has to keep on happening is a constant process of criticism, renewal, protest and so forth."^[23

http://en.wikipedia.org/wiki/Germaine_Greer

Germaine Greer argued, "If women are to effect a significant amelioration in their condition, it seems obvious that they must refuse to marry."

[Y]ou cannot teach people how to write--the gift of dramatic expressiveness, of a natural sense of structure, of making language sink down beneath the surface of description, all that is inborn, cannot be taught--but you can teach people how to read, how to develop judgment about a piece of writing: their own as well as that of others." From The Situation and the Story: The Art of Personal Narrative (2001)

"Penetrating the familiar is by no means a given. On the contrary, it is hard, hard work." From The Situation and the Story: The Art of Personal Narrative (2001)
"Being a housewife is an illegitimate profession... The choice to serve and be protected and plan towards being a family-maker is a choice that shouldn't be. The heart of radical feminism is to change that." "The Daily Illini," 25 April 1981

http://en.wikipedia.org/wiki/Vivian_Gornick

We can't destroy the inequities between men and women until we destroy marriage.
Robin Morgan Read more at http://www.brainyquote.com/quotes/quotes/r/robinmorga271962.html#ClzB7Y3OIYCpdbpG.99

I claim that rape exists any time sexual intercourse occurs when it has not been initiated by the woman, out of her own genuine affection and desire.
Robin Morgan I feel that man-hating is an honorable and viable political act, that the oppressed have a right to class-hatred against the class that is oppressing them.  Robin Morgan In the long run, Women's Liberation will of course free men-but in the short run it's going to COST men a lot of privilege, which no one gives up willingly or easily. Robin Morgan It isn't until you begin to fight in your own cause that you become really committed to winning and become a genuine ally of other people struggling for their freedom. Robin Morgan Knowledge is power. Information is power. The secreting or hoarding of knowledge or information may be an act of tyranny camouflaged as humility.Robin Morgan Legitimate revolution must be led by, made by those who have been most oppressed: black, brown, yellow, red, and white women-with men relating to that the best they can. Robin Morgan Let's put one lie to rest for all time: the lie that men are oppressed, too, by sexism-the lie that there can be such a thing as men's liberation groups. Robin Morgan Read more at http://www.brainyquote.com/quotes/authors/r/robin_morgan.html#GTMP5oBDJDIK6hur.99

Until all woman are lesbians, there will be no true political revolution – Jill Jonson

The legal rights og access that married partners have to each other’s person, property, and lives makes it all but impossible for a spouse to defend herself (or himself), or to be protected agaisns torture, rape, battery, stalking, mayhem, or murder by the otehe spouse … Legal marriages thus enslists state support for conditions conductive to murder and mayhem – Claudia Card, professor of philosophy, Univeristy of Wisconsin – Madison, 1996

Litt merom Kingsey skrevet av Flynn:

    Fifty years ago, Indiana University Professor Alfred Kinsey launched what was perhaps the first salvo in the Sexual Revolution. Sexual Behavior in the Human Male, the work of Kinsey, Wardell Pomeroy, and Clyde Martin, hit post-war America like a sucker punch. Claiming that 85% of American males engaged in pre-marital sex, 70% had paid for sex with prostitutes, and between 10% and 37% were homosexual, the Kinsey Report revolutionized American law, culture, education, and a host of other areas. Critics of the report, the media informed America, were to Kinsey what the church was to Galileo. Kinsey was, after all, a "scientist."
    At mid-century, Kinsey’s fame rivaled the likes of Harry Truman and Douglas MacArthur. Today, he is perhaps best known for putting forward the idea 10% of the population is gay – this "10%" figure has become something of a mantra for gay activists and is often repeated as fact in news reports and in sociology text books. I’m sure you’ve encountered it before.
    The Kinsey that has been passed on by college texts and popular histories is that of the disinterested scientist, whose research is unimpeachable. In David Halberstam’s The Fifties, Kinsey is "prudish," "old fashioned," and "the very embodiment of Middle American square." Rutgers University Professor William O’Neil praises Kinsey in American High as a "hero of science"; those who pressured the Rockefeller Foundation to cut his funding won "a victory for small mindedness." William Manchester’s Kinsey in The Glory and the Dream is "an objective investigator," "a stickler for explicit detail," and a "disciple of truth." "As a scientist," Manchester informs readers, "he had naturally played no favorites."
    Kinsey, as we know now, was a very different kind of "scientist." A homosexual, a wife-swapper, a sado-masochist, and, perhaps, a pedophile, Kinsey was much more involved in his work than the keepers of the tablets would have us believe. For Kinsey, biographer James Jones writes, "the personal was always the political."
    Taken alone, Kinsey’s bizarre personal life only provides a motive for why he attempted to uproot the sexual mores of mid-century America. A close examination of his sample group demonstrates just how he did this.
    Although the total number of men used for the Male volume is in dispute (estimates range from 4,100 to 6,300), we know that 1,400 members of the sample group were prison inmates. For Kinsey and his fellow researchers, basing their survey on the inhabitants of an environment that is a notorious breeding ground for perversion was still not enough to skew the data to their satisfaction. By developing key contacts in the urban gay subcultures of Chicago, New York, St. Louis and other big cities, Kinsey was able to interview hundreds of homosexuals – managing to tilt his data and procure sexual liaisons for himself all at once.
    This same kind of statistical trickery is pervasive throughout Sexual Behavior in the Human Female. Prostitutes, for instance, were reclassified as "married women" to portray American wives as more promiscuous than they really were.
    Attempting to prove that humans are sexual from birth, Kinsey collected data on at least 324 (and perhaps as many as 2,000) children. Infants, as young as five months old, said Kinsey, achieve "orgasm" after being stimulated from those he called "partners." Symptoms of sexual climax for young children, claimed Kinsey, often included "sobbing," "violent cries," "loss of color," and an "abundance of tears."
    Kinsey and his apostles have made contradictory claims concerning the number of child-molesters employed to produce this data. It is quite possible that Kinsey – who privately condoned child-adult sexual encounters and served as a longtime counselor for such groups as the Boy Scouts and the YMCA – was a prime "observer" and source of information.
    From Thomas Jefferson to J. Edgar Hoover, the sex lives of prominent Americans have been obsessed over by modern academics. Yet Kinsey, the very man who would merit such an investigation most, has been largely ignored. Academics, feeling an ideological kinship with Kinsey, have balked at attempting to uncover information that might undermine the work of a figure they hold in such high esteem.
    Using "science" as a means to promote one’s political objectives is certainly not a phenomenon that is confined to homosexual academics.