I 1992 oppretthold høyesterett i USA som presendens en
begrunnelse gitt i Roe v. Wade fra 1973 i dommen mellom Planned Parenthood v.
Casey, men da ved å utvide retten til privatliv eller strengt intime personlige
valg (privacy) som grunnlag for retten til fri abort til å omfatte nær absolutt
autonomi. Denne begrunnes i Det 14. grunnlovstilegg i USA’s Konstitusjon. Det
heter:
«Vår lov gir grunnlovsbeskyttet rett til å treffe personlige
valg hva angår ekteskap, forplantning (procreation), familierelasjon, barneoppdragelse
og utdannelse … for disse forhold angår de mest personlige og intime valg et
menneske kan gjøre i sin livstid, valg som angår personenes verdighet og
selvstendighet (autonomi) og som står sentralt i forhold til den frihet som
beskyttes i Det 14. grunnlovstillegg. I
hjertet av denne frihet er retten til å definere ens egen oppfattelse av selve
eksistensen og universet, og deres mening og selve mysteriet (i og bak)
menneskelivet. Trosforestillinger rundt disse tingene kan ikke avgjøre hva en
person er hvis de skulle være formet av Staten og under dens tvang.»
(Formulert av Judge Kennedy).
Denne uttalelsen ble så lagt til grunn i en annen dom fra
1996: Compassion i Dying v Washington,
hvor Judge Stehphen Reinardt bekreftet en konstitusjonell rett til å dø.
Han kalte også statens begrunnelse for å nekte
legeassistert selvmord som grusom.
To år tidligere uttalte en annen høyesterettsdommer, Judge
Barbara Rothstein i Seattle, på grunnlag av «the mystery clause» fra 1973 at:
«Som avgjørelsen da det gjaldt abort, er en uhelbredelig dødssyks valg å ta
sitt eget liv et valg som angår personens mest intime og personlige valg som et
menneske kan foreta i sitt livsløp og at dette valget konstituerer et valg som
er avgjørende for personens verdighet og autonomi».
(The U.S Supreme Court seem
for the time beeing to have rejected the interpretation of Casey, for on june
26, 1997, it ovrruled federal ruling both in Compassion and Quill, se
Relativism by Francis J. Beckwith and Gregory Koukl, 1998 og 2002).
Men se i The Revenge
of Conscience av J. Budziszewski s 116: Retten hadde brutt med tradisjonen
og ingen slik rett til vold for privatpersoner var tidligere sanksjonert i
«common law». Men Roe v Wade hadde
stått i 20 år og dette blir så av retten ansett for å ha etablert en
ufravikelig presedens og slik sett derfor uangripelig. Retten opprettholdt
Roe vs Wade til tross for at den innrømmet at dommen kunne ha blitt avsagt på
feilaktig grunnlag og at den var blitt stående i såpass kort tid. «Vi legger likevel
til grunn at dommen innebærer en streng presedenskraft og at det foreliggende
spørsmål nå ikke dreier seg om Roe’s gyldighet som sådan, uttalte Kennedy,
O’Connor og Soter.
I mai 1992 bestemt Høyesterett i USA i Romer v Evans at delstaten Colorado ikke kunne forby staten å
tillate en spesiell beskyttelsesstatus til homoseksuelle enda 54 prosent av
innbyggerne i et referendum hadde godtatt dette. Justice Anthony Kennedy mente at vedtaket silte ut homoseksuelle som en
identifiserbar gruppe om ikke kunne motta slik støtte, slik andre grupper kunne
dra nytte av. Kennedy mente at dette innebar den uunngåelige konklusjon at
begrunnelsen for å nekte spesiell status her bygget animositet overfor en
klasse av personer som ble berørt. Se Beckwith
and Koukl s 112, hvor det heter: «I denne rettsavgjørelsen redefinerte
Retten prinsippet om å likebehandle alle borgere dithen at alle borgeres oppførsel
eller livsstiler nå på samme måte skal likebetraktes».
Er fosteret en
person? Justice Harry Blackmun, som forfattet majoritetsbetenkningen i Roe
vs. Wade, skrev: «Vi trenger ikke befatte oss med spørsmålet om når et liv
begynner. Når den juridiske, medisinske og teologiske ekspertisen på dette
området ikke klarer å komme frem til en konsensus, kan domstolen på dette
tidspunkt ikke begynne å spekulere». Men Blackmun, stikk i mot sin hensikt,
klarte dermed ikke å etablere noen nøytral grunn for myndighetene her. I stedet
medfører hans begrunnelse at det overlates til den gravide å bestemme hvilke
fetus som er verdt statlig beskyttelse og hvilke som ikke er verdt det. (se i Relativisme s 138).
På tross av at
domstolen forutsatte at ingen vet når livet begynner, blir resultatet nettopp
at man like vel vet, i og med at selve fødselsøyeblikket blir avgjørende for
når et liv begynner, og dermed også når et fetus blir en person.
Men se Budzi i Written on the Heart s 230 hvor han lister
opp en rekke medisinske eksperter som ikke er i tvil: Livet begynner ved
unnfangelsen.
I The Revenge of Conscience s 100 ff skriver han: Vi kan bryte ned nøytralitet til tre
komponenter: Ifølge «Den kvantitative feilslutningen» betyr toleranse å
tolerere og dette at jo mer du tolererer, desto mer tolerant er du. Ifølge «Den
skeptiske feilslutningen» er toleransens beste fundament at man unngår å ha for
sterke overbevisninger om hva som er godt og hva som galt. Jo mer du tviler, jo
mer tolerant er du. Ifølge «Den apologetiske feilslutningen» blir den nest
beste begrunnelsen for å være tolerant at du nekter å handle på grunnlag av
streke overbevisninger. Derfor: Jo mer pysete du er, jo mer tolerant er du.
Den andre grunn til at dette å være nøytral er så
tilsynelatende tiltalende er illusjonen om at vi kan flykte fra ansvaret for
våre overbevisninger og valg. «Jeg er uskyldig i denne mannens blod; det er
deres ansvar». Pilatus tror at han kan
legitimere en ond handling ved ikke å ta parti i konflikten. «Jeg er hverken for eller mot abort, jeg er
for fritt valg for den enkelte». Dette er Pontius Pilatus på nytt.
Toleranse som en dyd per se består ikke i å tolerere, men å tolerere hva som
bør tolereres. Å praktisere denne dyden innebærer å holde ut med ting for å
oppnå et større gode eller for å overholde den moralske loven. Den krever ikke at vi unngår sterke
overbevisninger, men at vi unngår falske overbevisninger.
(I løpet av trettiårsperioden fra 1960 til 1990 ble det
registrert 560 prosents økning i voldskriminalitet; mer enn 400 prosent flere
utenomekteskapelige fødsler; en firedobling av skilsmisser; 30 prosent økning
av barn som lever i enforelder-familier; mer enn 200 prosents økning i selvmord
blant ungdom og en nedgang på 75 poeng på den gjennomsnittlige SAT testen for
videregående skole. ibid Beckwit and Koukl s 75)
-
«Toleranse» og «nøytralitet» er ord som selger godt i
vestlige demokratier i dag. Disse ordene anses nærmest som magiske instrumenter
man ikke bare kan bruke for å etablere en minst mulig ubehagelig sosiologisk
posisjon i samfunnet, men også som verktøy for å skape inntrykk av egen
moralske overlegenhet. Men i stedet for å gi et trygt moralsk fundament å bygge
sine verdier, sin personlighet og sin tro på, appellerer ordene slik brukt til
å gi personene som bruker dem til selvbedrag og en følelse av uangripelighet, hvis man får folk til å
assosiere nettopp den som har tatt disse ordene «til sitt bryst» og gjort dem
til en del av seg selv.
Ordene gir en slags mana,
en mystisk kraft og en makt, man kan bruke til å forme andres inntrykk av en
selv. Særlig i politikken er disse ordene sterke virkemidler. Ordene blir til
«stoff», til dop eller en stimulans man bare må ha for å føle seg vel og
akseptert, eller ovenpå sett i forhold til andre som ikke besitter denne
kraften. Det er derfor stor og hard konkurranse om å tilegne seg denne kraften
i Vesten i dag og jo mer mana du
klarer å tilegne deg, jo sterkere står du og jo høyere status som uangripelig og
mer moralsk høyverdig tror du at du vil få. Ordene tillegges imidlertid en
kraft de i seg selv ikke har, de skaper illusjoner, både hos dem som «tar»
disse ordene og hos dem ordene er ment å adressere. De bli derfor dobbelt
farlige, de skaper ikke bare selvbedrag, de skaper avhengighet, akkurat som dop
gjør. De skaper hypermagikere, noe vi
har skrev om her, en slags sykdom som den og de som lider av den vil ha de
største motstand mot innrømme, en typisk reaksjon fra avhengige personer. Å miste
sin avhengighet av stoffet vil nemlig innebærer at den avhengige tror han vil
miste seg selv ved å innrømme avhengigheten. Hans avhengighet hindrer ham
dessuten i å innse og erkjenne at den som setter diagnosen virkelig har rett og
at denne snakker sant. Den avhengige har bygget sitt liv opp på en livsløgn og
har investert så mye i dette at han ikke kan innrømme et nederlag, å bli
avslørt som en hykler og bedrager, han kan ikke forestille at innsatsen hans
ikke var verdt det, stoffet han tok hjalp ham jo til å etablere posisjoner,
hjalpt ham til å sikre seg en posisjon blant de populære, de dyktige, alle med
suksess og derfor mennesker med større makt eller mane enn han selv i
utgangspunktet var utstyrt med. Det koster å være populær, det koster å holde
seg inne med «de riktige» folka, de som har makt, de som kan imponerer av ette
eller annet, folk som utfører store bragder. Hypermagikeren er villig til å betale den høyeste pris for å kunne
glitre sammen med de han beundrer, de mennesker han vet besitter den mana han selv ikke av seg selv kan legge
på bordet og kunne skilte med. Hypermagikeren
higer alltid etter maktens tinde, nivået er imidlertid ikke vesentlig, han
bærer et ønske i seg om å bli et idol, en kraft som krever både beundring og tilbedelse,
nnefor sitt nivå. Han ønsker egentlig å være født med en utrustning han selv
aldri var født med. Han ønsker å fremstå som et naturfenomen, et naturlig
overmenneske. Han tror derfor innerst inne at han er «udødelig», han tror har
derfor er uklanderlig, han befinner seg øverst på seierspallen, og han bruker
all sin energi, all sin til å holde andre mennesker nede og på et lavere trinn
i maktpyramiden han selv befinner seg på. Han søker seg derfor alltid sammen
med «likesinnede». Han rasjonaliserer ethvert fremstøt han tar, enhver
beslutning, ethvert standpunkt. I den indre krets finner han sitt fundament, et
fundament som ikke kan rokkes, holdninger som kun tjener til å underbygge
selvbedraget. Hypermagikeren er
faktisk villig til å gå over lik for å kunne forsterke og beholde sitt
selvbilde. Han liker å fremstå som «nøytral», «liberal», «demokratisk» eller
«objektiv». Han hater å tro at andre kan være like liberale, nøytrale,
demokratiske eller objektive som han selv. Hypermagikeren
forstår ikke at mennesker som ikke «går på stoff» kan overgå ham i
selverkjennelse og virkelighetsforståelse, realisme. Han kan ikke forestille
seg at andre har et mer rasjonelt og mer reelt – for ikke å si moralsk - syn på
mennesket enn ham selv. Han forakter som regel folk med gudstro. Gudstro
representerer et angrep på hans egen grandiose personlighet og kan undergrave
hans autoritet. Han ser derfor ikke noe problem med islam som sådan og han
tenker at nå har vi klart å kneble kristendommen, islam står for tur, et metafysisk
startpunkt som best kan beskrives som rent hovmod.
Hypermagikeren kan
også kalles narsissist, en overtroiske narsissist. Ved å innrømme sin
avhengighet vil han måtte erkjenne at han egentlig har vært et svakt menneske
som benyttet alle muligheter han hadde nettopp til å bli større og mektigere,
samtidig både i egne og andres øyne.
Man skulle tro at hypermagikeren er lett å avsløre, at han
er den typen som alltid overdriver og driver spillet for langt, at han egentlig
er dum, men slik er det ikke. Hypermagikeren omgir seg med titler og gjerne med
notoriske akademiske bragder som han kan imponere med. Han vet at jo flere
suksesshistorier fra sitt liv han kan dokumentere, jo flere er det som vil bite
på. Han vet at folk vil la seg bedra eller suggerere, uansett utdannelse og
uansett bakgrunn og miljø. Hans prana vil overvinne enhver
innvending, enhver skepsis og bryte ned enhver motstand. De ytre kriterier på
suksess og fremgang står fast, de kan ikke fratas ham. Det faller ham
imidlertid aldri inn at han jukset seg til disse statussymbolene. Det faller da
også veldig få skeptikere inn at de lar seg lure og blende av hypermagikerens
suksess. Selv kan disse skeptikerne selv lide av samme syndrom. De speiler seg
i sin innbilte likemann. De tror han virkelig kan overføre en delen av manaen til dem selv. Ved å forgude ham,
blir de mer lik ham og jo større del av attributtene før eller siden vil kunne
tilskrives dem selv og gjøre dem selv mer attraktive – og farligere. Han kan
gjerne innrømme faktafeil, men grunnholdningen, hans «medbrakte» lidenskaper,
vil han ikke gi slipp på, strukturene i syndromet som holder ham aktiv og
oppegående. Hypermagikeren tar aldri et virkelig selvransakende oppgjør med
sine underbevisste eller skjulte lidenskaper, sine pasjoner, for hadde han
gjort det, med sikte på å se seg selv i en større sammenhengen, både subjektivt
og objektivt, nei, det blir for mye å takler for en slik person. Han vil avfeie
signaler som tilsier at han med fordel for ham burde forsøke å se seg selv i et
litt større perspektiv.
Hypermagikeren forsøker å skaffe seg makt over andre og for
å oppnå dette målet, må han «tillate» seg å ta i bruk manipuleringsmekanismer,
mekanismer som må brukes på en utspekulert eller sublim måte og så «usynlig» eller
under radaren som mulig for ham, både overfor kamerater og motstandere.
Retorikken hans kan imidlertid være nokså rett på sak og brutal, hvis han kan
regne med støtte fra folk i maktposisjoner og jo større makt disse sitter på,
desto ivrigere blir hypermagikeren. Han kan fristes til å tøye grensene, ja,
han kan true med ulike former for negative reaksjoner, hvis han føler at egen
maktposisjon kan rokkes, f eks med rasjonelle argumenter eller vinklinger på en
sak, hva den nå måtte være. Og fordi han antar som et objektivt faktum at det
er han som sitter på det moralske trumfkort, i kraft av sin «medfødte» magi,
vil det ikke falle ham inn å beklage, selv om objektive fakta skulle vise at
han driver med dirkete løgn eller i det minste halvsannheter. Hypermagikeren
legger ofte frem sin sak på en tvetydig måte. Blir han kritisert, eller
konfrontert, vil han hevde at siden han føler
det slik og slik, så kan i grunnen ingen andre motsi ham, han kan jo hevde
at man har lov å mene hva man vil her i samfunnet og hvorfor skulle noen kunne
hevde at de føler bedre enn ham?
Hypermagikeren «trøster» seg med at den høye tittelen han
innehar og den posisjonen han har som viktig person i visse sammenhenger gir
ham en tilnærmet unik posisjon, en posisjon som andre vanskelig kan rokke uten
mye oppstuss og gjensidige anklger. Han kan vise til at han hjelper mennesker
og at hans spesialkunnskaper på visse områder gjør ham uerstattelig. Han kan
dokumentere gode resultater, mange mennesker trenger virkelig hans ekspertise,
så hvem vil tror at han kan gjøre noe
galt, ja, mene noe galt?
Hypermagikeren er ofte en hyperaktiv «hjelper» og da skyr
han lite for å beskytte sin posisjon, sitt syn på saken, sin omsorg for og
relasjon til «de trengende». Ja, han kan gladelig gå så langt som til å få
fjernet folk fra diskurskusen, ved å vise til sin hjelperrolle, sin støtte til
en person som blir kritisert, spesielt hvis denne personen innehar en viktig
posisjon i samfunnet. Hva denne personen selv så måtte mene om denne hjelpen
fra hypermagikerens side, det er hypermagikeren revnende likegyldig. Han kan f
eks hevde at en aktør på ett eller annet forum har fornærmet den personen
hypermagikeren går sterkt ut for å beskytte. Personen selv vil ikke bekrefte at
han har følt seg fornærmet eller krenket, men hypermagikeren bryr seg ikke, han
bestemmer seg for at personen er krenket eller fornærmet uansett. Den personen
som har kommet med saklig kritikk av den andre personen, som hypermagikeren
bare må støtte, blir så utstøtt fra
det gode selskap fordi han, som VIP, på forumet nekter å skrive mer på forumet,
hvis ikke kritikeren her blir utestengt fra forumet for godt.
Så stor makt kan altså hypermagikeren ha tilranet seg: Han
vet at svake mennesker og mennesker som vil tilhøre den samme glorie som han
selv, ikke tør å stå imot. Han vet med stor sikkerhet at de vil føye seg. Om
behandlingen av kritikeren er aldri så urimeleg eller forkastelig, det
vedkommer ikke hypermagikeren og alle de han har klart å lokke nærmest
umerkelig inn i sitt garn.
Hypermagikeren har på falsk grunnlag skaffet seg servile
medaktører, aktører som ikke våger å se rimelig objektivt på saken, men som
velger å holde seg inne med hypermagigeren. Hypermagikerens magi har virket,
han har suggerert dem alle sammen, de har ikke evnet å tenke selvstendig, de
har gjort seg til forgudere av
hypermagikeren som uansett kan sole seg i glansen av sin ekspertise og de
ordene han bruker og omgir seg med, som human-etiker, for eksempel, kan han
ikke være annet enn nettopp human, et
honnørord som egentlig sier veldig lite, men som «eliten» ofte faller for og
underordner seg glatt, hvis det for øvrig står nokså store interesser på spil
ha angår status og posisjon i diskursen for øvrig. «De gode» vil beskytte sine
mer eller mindre imaginære egenskaper som fortreffelige individer med de mest
troskyldige og urokkelige miner til siste slutt. De forveklser personen med
hans mer eller mindre forlokkende retorikk. (Også dette er en form for
hypermagi). De kan derfor også gjerne opptre som joviale og rause. De er gjerne
euforiske i sammenhenger hvor det gjelder å vise lojalitet med gruppen eller
saken selv. De ser ikke selv at det kunne ha kledd dem bedre å legge av seg den
sentimentaliteten som her ligger til grunn og som styrer hovedinnretning i det
mentale landskap som omgir aktørene her. Sentimentalitet kan ofte kjennes som
svært personlig og derfor som «objektivt» sann, og det er her hypermagikeren
svikter så grovt. Han er jo avhengig av krefter som han kan bruke som
styringsredskaper, skulte magiske kreter som virker, men som ingen ser og da
krefter som ikke kan måles. Hypermagikeren tror ikke på ånd, han er ofte
hardnakket ateist - , mens det han er innrettet mot er nettopp åndelige
krefter, krefter han selv «vet» han har og disponerer over. Han har et hemmelig
våpen, ikke rart da at han går sterkt ut mot alt som heter ånd. Han vil frata
andre åndskrefter, farlige våpen, egentlig ustyrlige krefter, for bare slik kan
han få overtaket. Han kjenner åndskreftenes makt, derfor vil han underkjenne
dem ved å hindre andre mennesker å kunne bruke dem. Spesielt når åndskreftene
tjener til å bygge opp og styrke grupper og samfunn, er hypermagikeren på vakt.
Åndskraft er noe han selv vill ha enerett på å forvalte. Og slik degraderer
hypermagikeren sine motstandere. Det ligger en konstitusjonell rett for ham som
kan legitimere følelsen av å ha inntatt den moralske «high ground». Og denne
konstitusjonen kan ikke forandres, den kan knapt nok forbedres, for et forsøk
på forbedring eller foredling vil av hypermagikeren oppfattes som et angrep på det
dypeste av ham selv som unik person.
Hypermagikere kan selvsagt bli psykotiske, de kan ha
hallusinasjoner og de vil da bli tatt vare på av rette myndighet. Men
hypermagikeren er sjelden en typisk nevrotisk personstruktur. Han føler intet
driv mot å begrense seg selv, annet en for syns skyld. Han har grenser han vet
han ikke må overskride, fordi slik grenseoverskridelse vil kunne straffe seg
sosialt for ham og det vil hindre ham å fullføre spillet og muligens avsløre
ham som en hyklersk bedrager, og det får ikke skje.
Hypermagikeren er avhengig av sine ofre for å kunne lykkes
og han kan føle seg vel og avholdt. Den viktigste strategien han benytter seg
av består kanskje i dette at han tilraner seg en merverdi fra de ofrene han så
gjerne pleier å skilte med han støtter. Tydelig er dette når offeret ikke føler
seg angrepet eller selv ønsker å fremstille seg som offer. Hypermagikeren bryr
seg ikke om dette. Han tilfredsstiller seg dermed på en illusjon og dette til
alt overmål på bekostning av offeret. Han utstyrer den personen som han mener
bør føle seg krenket – og fordi akkurat han mener at vedkommende bør føle seg
krenket - med eget behov for bifall. Offeret frastjeles med andre ord en energi
som han kan bruke som et instrument for å bli beundret og likt som et godt
eksempel og som et høyverdig menneske.
Et eksempel på hypermagi finner man innen islam når de
sterkt-troende opptrer som forsvarere av den såkalte profeten Muhammed. Det er
en ufravikelig og uopphevelig lov i islam at den som krenker profeten skal dø.
Den sterkt-troende blir slik gitt en legitim hjemmel, ved fullmakt, å angripe
visse islamkritikere og drepe apostater. Den sterkt-troene – og faktisk «gode»
muslimen – kan slik sikre seg den merverdi det er at han faktisk utfører drapet
eller tillater eller oppfordrer til at andre utfører drapet. Denne typen
hypermagiker kan skjule sine vanvittig og onde motiver bak plikten til å
drepe, i tillegg må han tillegges en merverdi fra sine trosbrødre fordi det han
har gjort er foreskrevet av Allah og profeten selv som prisverdig og en
handling som faktisk vil bli tilregnet ham på den mest mulig positive måten, på
domstolens dag med sine vektskåler, som grunn til å kunne bortse fra andre
synder han må ha begått før eller siden mot Allah og profeten. En ikke-troende
hypermagiker har ikke dette privilegiet, ifølge islam. Den ikketroende
hypermagikeren bryr seg imidlertid ikke om dette. Han vet at teknikken han
bruker bare virker og tjener sitt formål for ham her og nå og i dette livet, og
det er mer enn nok for hypermagikeren.
Det kan være fristende å komme med ytterligere et eksempel
fra virkeligheten på hvordan hypermagikeren forsøker å markedsføre seg selv som
uangripelig, et eksempel som viser hvor uigjennomtrengelig selvbeskrivelsen hans
kan være. Eksempelet kan vise hvor lett det er å være enig med – og hvor lett
det er å la seg overbevise av - hvordan hypermagikeren fremstiller seg selv og
sin sak. Det han sier viser seg å være omtrent det man tenker om saken selv,
hypermagikerens overbevisningskraft ligger skjult i det underbevisste – i mangel
av et bedre begrep - til det intetanende offer selv, et offer som jo som
fremfor alt ønsker å fremstå som og bli oppfattet som «god», «fornuftig»,
«tolerant» og derfor «sann eller autentisk», og nærmest helt fristilt i forhold
til tradisjonelle moraloppfatninger og tradisjonelle verdier, tradisjoner og
verdier som forankrer seg i den judeokristne tradisjon, pluss i den greske
tradisjon kristendommen har tatt opp i seg.
Hypermagikere er sjelden rendyrkede psykopater og få vil
beskrive dem som mennesker med dysfunksjonell personlighet. De kan være til
forveksling lik alle andre, men til forskjell fra de fleste vil over tid røpe
en viss infantilitet. Det kan virke som om de befinner på sandkassestadiet og
hvor de spiller en slags «boss» som aldri i livet kan forestille seg at han i
forhold til noen lekekamerater kan oppfattes som en bølle, for andre som en
stor og sterkt «personlighet» med de rette kontakter og med direktelinje til «de
rette» omsorgspersoner»
Vi presenter
Wattletown med sine egne ord:
Wattletown – Sanger,
(som var en sterkt promotor for fri abort i USA):
Som de flest foreldre mener jeg at en av de største gavene
jeg kan gi mine barn er å ta moralsk ansvar for sine handlinger. Men å lære dem
hva moral er for noe, betyr ikke at jeg skal påtvinge dem eller andre mine
normer (virtues eller holdninger, oversetters
bemerkning). Det betyr at jeg deler visdom og begrunner det jeg står for
med dem og så stoler på at andre kan tenke selv og gjøre seg opp en mening på
egen hånd.
Mine foreldres moralske normer var dypt forankret i deres
religiøse overbevisning, men de var likevel tolerante, dette å ha respekt for
andre folks oppfatninger. De lærte meg at fornuftige folk godt kunne være
uenige om ulike moralske spørsmål og at en fundamental respekt for andre
nettopp innebærer moral på høyeste plan.
Jeg har ofret meg til en karriere hvor jeg har forsøkt å
skape en verden som kan sikre videreføringen av denne innsikten slik at min
datter Felicia kan nyte godt denne arven. Jeg håper at den toleranse og respekt
jeg viser henne som forelder styrkes ved at hun ser hva jeg driver på med hver
dag i kampen for den retten alle har til å gjøre seg opp sine egne eninger og
treffe sine egne moralske valg når det gjelder å oppdra barn.
For cirka femti år siden grunnlag Margaret Sanger Planned
Parenthood for å frigjøre enkeltmennesket fra "et mektig
undertrykkelsesmaskineri".
Hun skrev: "Amerikanske menn og kvinner krever ... at
de selv fritt skal kunne forme sine liv slik de vil, ikke på vilkårlig kommando
av kirken og staten, men slik deres egen dømmekraft og deres egen samvittighet
tilsier.
Jeg er stolt av å kunne være med på å videreføre denne
kampen for å forsvare denne retten for hver enkelt og deres tro. Når andre forsøker å dytte sine synspunkter
på meg, min datter eller noen andre, så er det ikke moralsk riktig, det er
tyranni. Det er urettferdig og det er u-amerikansk". (Relativisme av
Beckwith og Koukl s 34).
Kommentar:
Wattleton vil gjerne fremstå som «nøytral», og forsikre om at
hennes fundament er a-moralsk, mens hun jo er motsatt, ja, hun vil at vi alle skal
og bør respektere alle andre menneskers synpunkter, hun ser ikke at hun impliserer
at alle andre synspunkter enn hennes eget er umoralsk eller tyrannisk og
u-amerikansk. Hvis du skulle være uenig med Wattleton, er dine verdier ugyldige,
men med dette forsøker hun rent faktisk å dytte på deg hennes verdier, noe hun
ellers tar sterkt avstand fra at andre gjør. Hun undergraver dermed det inntrykket
– og hennes egen faktisk posisjon – hun forsøker å etablere av seg selv som
nøytral, fordomsfri og tolerant. «Fundamental respekt for andre er moral av
høyeste orden», skriver hun. Hun evner ikke å se at budskapet hennes er et
absolutt som hun forsøker å dytte på andre.
Et eksempel fra virkeligheten: Kongressen i USA vedtok i
1994 en lov som forbød blokkere en abortklinikk. «Denne loven viser at ingen
kan tvinge deres synspunkter på noen andres». Det denne påstanden ikke tar
høyde for er, at loven nettopp tvinger synspunkter på andre, i kraft av være
lov.
Moralen, eller noe å tenke på og over, her:
Dorothy Sayers:
“It it is worse than useless for Christians to talk about
the importance of Christian morality, unless they are prepared to take their
stand upon the fundamentals of Christian theology. It is a lie to say that
dogma does not matter; it matters enormously. It is fatal to let people suppose that Christianity is only a mode of
feeling; it is vitally necessary to insist that it is first and foremost a
rational explanation of the universe. It is hopeless to offer Christianity
as a vaguely idealistic aspiration of a simple and consoling kind; it is, on
the contrary, a hard, tough, exacting, and complex doctrine, steeped in a
drastic and incompromising realism. And it is fatal to imagine that everybody
knows quite well what Christianity is and needs only a little encouragement to
practice it. The brutal fact is that in
this Christian country not one person in a hundred has the faintest notion what
the Church teaches about God or man or society or the person of Jesus
Christ.... ...Theologically this country is at present is in a state of utter
chaos established in the name of religious toleration and rapidly degenerating
into flight from reason and the death of hope.”
--
“No totalitarian authority nor authoritarian state can
tolerate those who have an absolute by which to judge that state and its
actions. The Christians had that absolute in God’s revelation. Because the
Christians had an absolute, universal standard by which to judge not only
personal morals but the state, they were counted as enemies of totalitarian
Rome and were thrown to the beasts.”
-Francis Schaeffer, (How Should We Then Live?)
--
Death of truth, av McCallum, s 43:
Modernismen ser på mennesket som maskiner, postmodernismen
ser på det som noder eller forlengelser av dets kultur, Terry Eagelton,
Litterary Theory.
Ifølge postmodernister bruker Vesten fornuft hovedsakelig
som et verktøy man bruker for å kunne splitte (eller dele opp). John McGowan: Vestens fundamentale
avhengighet av loven om motsigelse kan betraktes som en fundamental
instrumentalitet av dette prinsippet i forsøket på å befeste sin kontroll.
Undertrykkelsen av motsetninger både i sinnet og innen samfunnet skjer til
fordel for integrasjon og enstemmighet (ensretting) på bekostning av
forskjeller og mangfold. (1983).
Benjamin Worf,
Language, Thought and Reality, 1956: En
persons tankeformer kontrolleres av ufravikelige (inexorable) ubevisste mønstre
og lover. Disse systematiserer personens språk og alle språk er et digert
mønster-system som er kulturelt bestemte former eller kategorier som personen
formidler, men de analyserer også naturen, fanger opp eller overser typer av
relasjoner og fenomener, kanaliserer personens måter å resonnere på og bygger
hans hus bevissthet.
