Demokrati, Tocqueville og hypermagi

Der man mister gudstroen, eller hvor man mer eller mindre systematisk og organisert undertrykker gudstro, der vil ikke ideologier primært tjene som gudserstatning, men som vedvarende og latent behov for og (rus)avhengighet av magi; den realiser seg og opptrer under ulike navn, bak ymse masker og på høyst ulike steder og i mange slags roller, bl a som godhetsapostler eller etiske posører. (Islomofobi er et symptom på sterkt behov for selvforblindende bruk av magi).

Dette er kjente hobbypsykologiske og psykologiserende begreper og kjente mekanismer i «litteraturen» på området.

Det som ikke er så godt forstått, på langt nær, er, at det her er i sving det de «de primitive» kalte og forsto – og trodde de visste hvordan de kunne bruke - nemlig magi.

Magi som forklaringsfaktor er ikke bare er forsømt område, det er også totalt fraværende som erkjennelses- eller pedagogisk middel og metode.

Siden begrepet magi er så undervurdert eller fraværende i dag, velger jeg å kalle den drivkraft som nå er i ferd med å overta den metafysiske styring og retning av vårt demokrati for hypermagi, en magi som er magi selv om den offisielt og i alt skoleverk og i all forsamlingsvirksomhet nettopp er forkastet fordi det dreier seg om virkelig magi, men da magi i ny fasong, i ny kledebon og med et ansikt og med en gestikulasjon og optikk som gjerne opererer innefra og i og med selve moralens og fornuftens navn.

Magien er i ferd med å overta ikke bare som forestillingsfundament, eller «rammeverk» men som «reelt» fundament for samfunnets lover, vår moral, våre holdninger og politikk, kort sagt våre tenkemåter og måten vi føler på. Det har oppstått obligatoriske krav om å «emovere» korrekt og ha de «korrekte emosjoner». Magien «herser» i alle korrelat-strukturer, alle parametre og koordinater.

(Den som har øre og øyne … ). Den er blitt et premiss for alle premissleverandører.

Noen vil kalle dette for tegn på at det er i ferd med å danne seg et kollektivt hysteri, (ikke nødvendig vis en massepsykose), en tilstand hvor «alt» kan komme ut av kontroll og ingenting lenger kan begrunnes rasjonelt og derfor heller ikke begrunnes i demokratienes pt gjeldende konstitusjoner, nemlig troen på lovens forankring i Gud.

Men hysteri er en psykologisk term og den forklarer ikke «det som ligger bak eller under», selv om alt har en tendens til å bli «psykologisert» bort i dag hvor man reduserer alt til den for tiden og anledningen best mulige terapi og psykologi. Hysteri og kaos henger selvsagt sammen de er følelsesbetingede reaksjoner. Når denne tilstand av «begynnelse på noe nytt, fremmed og ukontrollerbart» oppstår det sterke behov for instrumenter eller agenser for å kontrollere tilstanden og den måten tingene skal utvikler seg på i fremtiden. Og det er her magien kommer inn: Den er ikke en medisin, eller en substans eller stoff man kan gi fysisk medikamentelt, i form av sprøyter eller tabletter til befolkningen, eller i form av storstilt og organisert «hjernevask», og med opprettelse av konsentrasjonsliere, slik at befolkningen eller den utsatte delen av befolkningen kan sedateres for dermed bli mer fornuftig, opplyst og føyelig. Nei, her vil det dreie seg om hvem som har den beste magien, siden vi ikke kan ta i bruk de mentale manipuleringsmekanismer og tvangsmidler som nettopp beskrevet, fordi vi ikke har formelle lovhjemler for å gjøre det.

Hypermagien er en hovmodets strategi fordi den tror den allerede har drept modernismen som satte sin lit til den store fortellingen, til fornuften og forsøket på å finne sannheten i naturen heller enn i det subjektive og indre univers, (hvor alt sies å være mulig). 

Vi er i ferd med å etablere et krav om at den indremonolog skal overskygge den ytre, objektive fortellingen, tragedien, som grekerne tumlet med. Vi er samtidig blitt en kultur og en befolkning av zombier som utvikler seg til mutanter og hvor ingen vet hva den andre tenker, føler eller hvordan han resonnerer. (Vi har bare å innfinne oss med det, hvis ikke blir vi stemplet som intolerante, rasister e l).

Vi er i fred med å bli totalt fremme overfor hverandre, siden noen objektiv moral ikke kan eksisterer og hvor derfor relativismen er blitt total, sammen med liberalismen, som også er blitt totalitær. Disse vil nå styre eller overstyre alt, en umulig oppgave, for øvrig, siden jo alle sitter på sine moralske, ideologiske og teologiske tuer og ikke bare snakker i munnen på hverandre og med en «god-dag-mann-økseskaft»-metoder, men hvor vi i tillegg forlanger at vi alle hver for oss skal befinne oss i en permanent tilstand av «indre monolog».  

På et slikt stadium eller i et slikt paradigme, vil noen «foregangspersoner» måtte ty til «det usagte», , det faktisk unevnelige; det området i og mellom oss som ingen tør å sette navn på, men som de fleste aner fins der, og som de i lønn faktisk allerede retter seg etter og lar seg styre av: Det magiske, dvs det hypermagiske. (Ikke det mystiske og heller ikke det karismatiske, bare for å klargjøre som et lite innskudd her; mer om dette på tidligere posteringer).

Og magien i denne, er det nå man setter all sin lit til og alt man håper på skal virke etter de enkeltes nykker og behov, i det forfengelig hår at dette i seg selv skal representere folkeviljen (jfr Rousseau,

Se her bl a om Rana, Hobbes og Rousseau og Se her om synden og syndene i kristendom og islam, bla nancy pearcy og quershi og se mer om Rousseau, Percy etc etc her

Poenget her er at regnstykket ikke går opp. Man innbiller og forestiller seg imidlertid at det likevel finnes en fasit og dette er da blitt den prokrustes-seng vi alle skal formes i og «villig overtalt underlegge» oss. Se om ateisme for dumminger

 Før vi går videre må jeg vise til en artikkel på Document i dag, skrevet av Kjell Skartveit:

Om hvordan demokratiet kan bli totalitært. Skartveit kommer inn på den franske adelsmannen Alexis de Tocqueville som vi har «behandlet i egne posteringer bla her, hvor han også kommer inn på Koranen og islam - en "mustread" og hvor vi videre nevner Oslo-syndromet og hvor jeg kommer inn på hvorfor de unge ikke forstår Brexit.

Det Skartveit ikke tar opp, er dette med hypermagien, og det er ikke rart i, for det er jeg som har myntet selve termen med dens innhold, (som jeg stadig forsøker å belyse og forklare på denne bloggen). Skartveit har nok ikke særlig tid til overs til å sette sig inn i tankegangen og erkjennelsen. Skartveit er kristen. Det hjelper ham til å se og tolke rett og har en realistisk virkelighetsforståelse og et trygt fundament i Gud, en gudstro som forutsetter det jeg kaller «det juridico-religico mennesket», et menneske som står modernismen nærmere enn postmodernismen, relativismen og nihilismen, Eksteskapet, nihilismen, postmodernismen og islam.

Heller ikke Tocqueville så magien i alt dette og faren ved at denne – nærmest som en nautrnødvendighet - blir gjort til mental, sosial, ideologisk, emosjonell og irrajonell ”grunnlov» – til fortrengsel for naturloven, som forutsetter in pricipium friheten og menneskets frihet fra vilkårlighet og tyranni, dets pristine ansvar og selvstendighet via både seg selv, sin og naturens natur og Gud.

Mer om relativisme og  Om treenigheten og om mennesket blott som "økonomicus" og loven som er skrevet over våre hjerter

For å se det hele i perspektiv og for å formulere en antydning til løsning som kan bringe oss nærmere virkeligheten, sannheten og derfor skjønnheten og Det gode (liv): 

Bare kristendommen kan forsvare oss mot magien eller det jeg kalle hypermagien. I kristentroen forutsettes det at Gud er allmektig, allestedsnærvære og altseende. Den høyeste moral og etikk avspeiler Guds karakter og Person, ikke bare i form av en «bok».  Gud er kjærlighet, ikke «kjærlighet er gud».

At kristendommen i kontrast til hypermagien ikke opererer med magi, magiske forestillinger, og magiske krefter den må ha hjelp av eller støtte seg til, kommer fram i kristentroens forkynnelse om synd og nåde. Bare det mennesker som gjør seg fri fra magiske forestillinger kan for så vidt være kristen (og troen sett som ren nåde, gratis gave, uttrykker dette at det er svært vanskelig for mennesket å gjennomskue den ikkekristne eller vantroens magiens agens i dette dramaet; det må en kraft ovenfra eller utenfra til som skyver de magiske forestillinger til side).

Synd og nåde frir oss med andre ord fra magien fordi disse egenskapene eller agensene i den, i seg selv ansvarliggjør mennesket, reiser det opp, gir det glød, kreativitet, statur og mening, og gjør det til et «religico»-vesen. Samtidig med ansvarliggjøringen, muliggjøres og realiseres menneskets status – i relasjon til Den høyeste - som et «juridico»-vesen. Under Den høyeste blir så mennesket gjort til et fellesskap av personer  -ikke «individer»- -som stiller likt: Både katolisisme og protestantisme forutsetter en felles-synd, en demokratisk helt riktig og rikelig fordelt synd, en kollektiv, men like vel høyst individuell synd, for at vi ikke skal blåse oss opp, som Paulus snakker om. Overfor en hellig og rettferdig Gud hjelper det ikke å forstille seg. Se her: Allah ikke hellig.

Noen tror at både katolisismen og protestantismen bygger på magi, spesielt i communionen eller i nadverden, der vinen og brødet på antatt mystisks vis blir forvandlet til en kraft som kan tilgi synder og skjenke frelsen, men det er ikke tilfelle at dette bygger på magi eller forestillinger om magi og magiske krefter som mennesket kan forføye over og tilegne seg. Her utelukkes magien fordi riten i seg selv virker ansvarliggjøring, selverkjennelse og åpenhet, gaver som er tilgjengelige for alle.

Frelsen eller syndsforlatelsen kan ikke brukes hverken som sort magi mot andre eller som hvit magi til fordel for andre. Den gir ingen mermakt i relasjon til andre eller overfor Gud. Den gir ingen særlig tilgang for noen til å koble seg inn på det vi med Kant kan kalle «Der Ding an Sich» og som magikere – i vantro og bortvendt fra Gud -  tror de kan stikke et sugerør ned eller opp i og hvor de da kan suge opp i seg eller dra ned til seg en kraft eller substans de kan bruke som et instrument reservert kun for dem selv og som kan brukes som et middel for å kunne manipulere, slik hypermagikere gjør når de produserer seg ofre som ikke ber om å bli betraktet som offer og som egentlig ikke trenger hypermagikerens hjelp, men som hypermagikeren like vel stjeler kraft fra, en kraft han tilber for å styrke sin egen magiske, men høyst illusoriske kløkt, styrke og individuell makt og maktbase.

Nadverden er ikke basert på magi. Det er tro og ikke magi som tilskriver Gud – som ensidig handler og virker i Nadverden – og i og i og med det som bare Gud tilkommer, nemlig selvregulert eller selvbegrenset allmakt.

Troen gir fast og sunn grunn og stødighet i karakter og personlighet, en frihet fra behov for magiske forestillinger. «Det juridiske» holder deg godt plantet på jorden. «Det religiøse» forhindrer deg fra den illusjon det er å kunne bemektige seg det guddommelige, det magiske «til for deg» og dine behov for selvforherligelse.

Troen – i det juridiske og religiøse - plasserer deg over materien, det fysiske og magien, samtidig som du er operativ og fungerer reelt og autentisk i materien. Det metafysiske vinner over det fysiske fordi mennesket fra skapelsen eller naturen av er gjort i stand til å «se» forskjellen mellom natur og nåde, dvs den nåde som beseire magien, fordi nåden er villet og gratis og «nok for oss». Troen trumfer følelser og konstruerte emosjoner, «de servilt betingede, korrekte emosjoner», som jeg skriver om.

Troen og fornuften gir en optimal tilnærming og nærhet-distanse til tingene og menneskene; den gir nærdistanse.  

Å tro på Gud er – bl a - å være overbevist om at naturen og det naturlige og den naturlige loven fins, er og virker som objektive og sanne «størrelser», absolutter, hellige førsteprinsipper og moralske fakta, om man vil. Guds nåde ødelegger ikke naturen, sier Thoma av Aquinas. Det burde være naturlig og være overbevist om at naturen eksisterer akkurat som det burde være naturlig å tro på Gud, se om nåde her og nåden i islam og kristendom og grace i kristentroen, eid (id) i islam

Uten tro kan man tillate seg eller bli lurt til å tro hva som helst og for anledningen. I en slik tilstand, som samfunnet vårt nå befinner seg i, med begge beina i marebakke og mareritt. Man kan tro – og mange tror faktisk – at  magien kan tjene som en forretningshemmelighet eller et både fysisk og mentalt overtak, en spesiell fordel man kan tilegne seg, bare man kjenner «koden» og faktisk tror at man har vært i «Ding an Sich», hvor ingen andre har tilgang og hvor ingen kommer og ingen andre enn nettopp du har befunnet seg og lagt beslag på, og som er blitt ditt hemmelige våpen du kan bruke for å kunne fremstå og bli bedømt som særlig «god», «from» og prektig., i hvilke kretser og kollegium det nå kan dreier seg om. Alle forstår at medlemskap i en eller annen hemmelig losje hvor medlemmene sverger taushet og troskap til hverandre, tilegner seg en magisk kraft, en fordel utenverden ikke får del i. Slik er det med hypermagikere og hypermagi også, bare det at hypermagikeren ofte handler og agerer helt på egen hånd i sin egen verden eller boble. Magien er blitt desto mer narsissistisk fundert og kanskje da enda farligere.

Tro og juss hører dermed sammen i et uoppløselig bånd, som begge sider av «mynten», i et bånd som da utgjøre selve fundamentet, Konstitusjonen eller Grunnloven (den naturlige moralloven). Den trekker en ut av narsissismen og inn i «det relasjonelle», det dagligdagse, de konkrete utfordringer og personlige møter med mennesker, uten behov for å bruke dem som midler til å oppnå et egoistisk

eller egosentrisk behov, spesielt det hysteriske behov for å være bedre moralsk enn andre Se her fra praksis om «müncher", hypermagi, hatprat og sjikane i "godhetens tjeste".

Mennesket får dermed en eksistens som ikke kommer før essensen og en essens som ikke kommer før eksistensen. Se om eksistensialismen og dette "å emovere" her og Livets tre, kjærligheten og godheten og Om Amen og dette å "avtale gud" og her en grunding innføring i synden, eksistensialisme, mirandola, krikegaard og mange, mange flere. Alle linkene over viser til våre artikler om sentrale temaer hva angår det – essensielt - juridiske og religiøse mennesket.

Bare det grunnleggende juridico-religico mennesket kan unnslippe det jeg kaller for SAP-paradigmet der menneskets slukes opp av sosiologi, antropologi og psykologi, et paradigme som var ment å frigjøre, men som nå indirekte har lenket oss fast i magien, dvs hypermagien og blitt et paradigme som blender og blinder oss og umuliggjør å se en rasjonell og sunn skjelning og et skille mellom dette som på engelske heter «discernment» og «discrimination». Om tankeforutsetninger og det juridico-religico mennsket og om SAP og hvorfor det går så galt.  Om x-faktoren, hypermagien og det juridico-religico mennesket på latin her

Tocqueville sto med begge beina trygt og rolig, og distansert og nær, i modernismen, en isme eller et verdisyn eller en verdensanskuelse som i dag forkastes og foraktes over en lav sko. Som rasjonalist og modernist var Tocqueville godt plantet til å kunne avsløre, gjennomskue, motsi og advare mot islam. (Se i appendix under).

I og med postmodernismen er dette naturlige forsvarsverket i ferd med å smuldre og gå i oppløsning. Postmodernismen kan ikke engang forsvare seg mot seg selv, hvorpå følger magien, vantroen og overtroen; den tro, det ønske og den falske forestilling at islam kan bli «som oss»! Vi har ikke lenger det «overpluss» eller den nåde som skal til for å yte kreativt selvforsvar.

Det er selvsagt stor forskjell på gudstro og Gudstro like mye som det er forskjell på avgud, guder og Gud. Det skremmende at heller ikke dette ser ut til å oppfattes i dag, og da mener jeg det bokstavelig selvsagt.

Hva er tro? - og det store fundament i Amen (som ingen lenger vet hva betyr)

Et mytologiserende perspektiv

Religionshistorie og magi - kjente navn og teorier

Mantra, åndemaning og hypermagi

Fra allmakt, myndighet, og autoritet til avmakt - og så magi. Dette er en samling artikler tatt fra ulike steder på bloggen. De fleste berører mer eller mindre nært dette med magi, hypermagikere  og hypermagi.

Om den "zelige magi", om det overnaturlige i det naturlig

Om en kronikk, en kritikk, visse redaktører  osv og Mathias Gardell som vil ha behandling av islamofobe . (Konstruksjonen av islamofobi er en mektig form for hypermagi).

Appendix hentet fra tidligere postering her på bloggen: Hvorfor de unge ikke forstår "brexit"

― Alexis de Tocqueville, Democracy in America, her

 Prior to visiting Algeria, Tocqueville supplemented his initial reflections on the Koran with further meditations on both this defining Muslim text and Islam:

    Reading the latter [Koran] is one of the most … instructive things imaginable because the eye easily discovers there, by very closely observing, all the threads by which the prophet held and still holds the members of his sect. … [T]hat the first of all religious duties is to blindly obey the prophet, that holy war is the first of all good deeds … all these doctrines of which the practical outcome is obvious are found on every page and in almost every word of the Koran are so striking that I cannot understand how any man with good sense could miss them.

    Jihad: Holy war, is an obligation for all believers. … The state of war is the natural state with regard to infidels. Only truces can be made [meaning...can only be interrupted by a  truce, not ended]. … After the victory, 4/5 of the booty — land, buildings, and other property — of the defeated I shared out. Two motives: fanaticism, cupidity.

    Muhammadanism is the religion that most thoroughly conflated and intermixed the  powers in such a way that the high priest is necessarily the prince, and the prince the high priest, and all acts of civil and political life are more or less governed by religious law. … [T]his concentration and this conflation of power established by Muhammad     between the two powers … was the primary cause of despotism and particularly of social immobility that has almost always characterized Muslim nations.

And following his first sojourn in Algeria, Tocqueville compared Islam’s lasting impact with that of Christianity (and the latter’s possible disappearance), in an October 1843 letter to Arthur de Gobineau:

 

    If  Christianity should in fact disappear, as so many hasten to predict, it would befall us, as already happened to the ancients before its advent, a long moral decrepitude, a poisoned old age, that will end up bringing I know not where nor how a new renovation. … I closely studied the Koran especially because of our position with regard to the Muslim populations in Algeria and throughout the Orient. I admit that I came out of  that study with the conviction that, all things considered, there had been few religions in the world so dreadful for men as that of Muhammad. It is, I believe, the major cause of  the decadence today so visible in the Muslim world and though it is less absurd than ancient polytheism, it’s social and political tendencies, in my opinion much more to be feared. I see it relative to paganism itself as a decadence rather than an advance.

Om Oslo-syndromet, (som vi analogt kan anvende på Vesten og ikke bare på Israel, som her):

According to Professor Ron Shleifer of Ariel University, Levin, a psychiatrist, compares the acceptance of the Oslo Accords by the Israeli public to Battered child syndrome, in which the victims "blame themselves and are convinced that if they would only behave better, their parents would cease to beat them, without knowing that they will continue to be beaten anyway because it is their parents who have a problem and not they."[3]

Excerpt from the book: "This phenomenon reveals great similarity, at the level of human psychology, to the response of children subjected to chronic abuse. Such children tend to blame themselves for their suffering."

Thus, he continues, "those segments of the Jewish community who live and work in environments hostile to Israel, commonly embrace the anti-Israel bias around them. And they often insist they are being virtuous by doing so." This pathology is "no less delusional than that of abused children who blame themselves for the abuse they experience." But, he concludes, the result is awful:

"All too often such children doom themselves psychologically to lives of self-abnegation and misery. In the case of Jews indicting Israel for the hatred directed against it, the misery they cultivate goes far beyond themselves, and ultimately undermines Israel's very survival."[4]

 

Holocaust i Kina - ifølge Morken?

Overskrift på en kronikk i Dagen av Johannes Morken 270121: Kina prøvde å nedkjempa både ­ pandemien og jula i eitt og same slag.

Kommentar: (PS: Jeg kutter visse setninger i Morkens kronikk; de er simpelt hen ikke verdt tastetrykkene. Jeg håper jeg her like vel får frem et relevant og edru oversiktsbilde.

Kina bekjemper altså både pandemi og kristendom. Disse to kategoriene settes opp som likeverdige, eller like farlige, eller like dødelige. Morken gjør et gedigent kategorimistak i den tro at leseren vil få seg en god latter.

Morken undervurderer sitt publikum, overvurderer seg selv og burde ikke få plass i Dagen.

Videre i kronikken: Presten i ei av tre registrerte kyrkjer i ein bydel i Fuzhou i den kinesiske Fujian-provinsen fekk politifok inn gjennom kyrkjedøra tre gonger berre på julekvelden. Offisielt kom politiet for å sjekka smittevernet. Dei to andre registrerte kyrkjene i den same delen av byen, måtte setja kroken på døra i jula.

Kommentar: «Offisielt kom politiet … «. Hva skal dette betyr? Hadde politiet en uoffisiell agenda? Ja, mener Morken, som den tankeleser han er. Politiet kom imidlertid ikke med noen skjult agenda overfor de to andre kirkene. «Forfølgelsen» kunne derfor ikke være særlig kompat styrt fra toppen av, som en «joint action» på bred skala. Myndighetene og politiet kan derfor neppe sies å ha en dobbel, selektiv agenda og forfølgelsen kan ikke sies å være organisert i betydningen noe i nærheten av f eks «organisert jødeforfølgelse». 

Videre: Fuzhou, som er hovudstad i Fujian-provinsen, har mange registrerte protestantiske kyrkjer (Tre sjølv-kyrkjer). Byen har 1,2 millionar innbuarar, men i heile storbyområdet bur det over 5,7 millionar. I byen fekk berre tre kyrkjer vera opne i jula, melder presten. Informasjonen har eg frå ei kyrkjeleg kjelde som både har budd i Kina og har gode kontaktar i landet.

Kommentar: Morken har sin informasjon fra en kilde som har bodd i Kina. Og: Bare tre kirker fikk være åpne i jula. Kinesiske myndigheter forfølger altså ikke disse tre kirkene. Morken sier ingenting om grunnen. Forfølger de alle de andre? Hvor mange er de? Hvor massivt organisert er (den eventuelle) strategien og den faktuelle forfølgelsen i større skala? Morken vil ha det til at det er mange flere og disse blir da implisitt forfulgt i Morkens verden. Men han kommer ikke med informasjon om hvor mange kirker dette skulle gjelde. Kan vi tro annet enn at dette bare er forførende og innyndende snikretorikk fra Morkens side? Hva sier dette om hans redelighet? Kan vi stole på at Morken gir et noen lunde riktig helhetsbilde her?

Morken synes å sette likhetstegn mellom omtrentlighet og etterrettelighet. Og da blir fremstillingen sjelden helt vederheftig. Det smaker av en ideologisk undertone her, en ideologi som wllfully-blindfully kaster beleilige blår i øynene på ham. 

Mer, skal bli: Utanfor den kjende, registrerte katolske Xishiku-katedralen i den Beijing stod opprørspoliti og stengde kyrkjedørene. Det blei inga jul i kyrkja, skriv det nettbaserte magasinet for trusfridom, Bitter Winter.

Kommentar: Hva med kirker i Vesten som ble nedstengt i jul? Driver Vesten kristendomsforfølgelse? Morken kommer inn på om hvorvidt det kan være et komplekst årsaksforhold for nedstengningen. Var katolske «myndigheter» enig om at kirkene ble nedstengt i jula? Morken unnviker spørsmålet for å fremme seg selv som ytterligere moralsk nedstemt av de grusomme angrepene på trosfriheten i Kina. Patetisk.

Mer: Ved St. Joseph’s Church, også i Beijing, vart eit juletre brukt til å blokkera inngangen. Plakatar forkynte at det vart ingen julegudstenester – på grunn av pandemien. Her var det ikkje opprørspoliti, kanskje fordi kyrkja ligg i eit populært område for utanlandske turistar og journalistar, skriv Bitter Winter.

Kommentar: «Her var det ikkje opprørspoliti …. Kanskje fordi kirken ligger i et område med turister og jounralister». Her tillegger Morken instanser og mennsker motiver de minst like sasnnynligvis de ikke har som sannsynlig at de har. Forstemmende journalistikk? Kan man kalles dette journalitsikk?

Fra kronikken igjen: Pandemien krev sitt. Men det kinesiske kommunistpartiet misbrukte pandemien som eit kraftfullt påskot for å skru ekstra til undertrykkinga av den kristne julehøgtida. Det er alle kjelder eg har snakka med klare på.

Kommentar: Her påstår Morken at han vet eller ikke er i tvil om at partiet brukte et påskudd for å skru ekstra hardt til med undertrykking. Han oppgir «sikre kilder». Han vil at vi skal ta ham på ordet. Men hva hvis han serverer halvløgner eller halvsannheter?

Men ingenting av det Morken skriver tilsier at leseren skulle legge hans påstander til grunn som en absolutt sannhet eller sikkerhet.

Morken kan dermed beskyldes for å ville overstyre lesere eller innynde seg med dem, på sviktende grunnlag og for å kunne opphøye seg selv som den rette dommer til rett tid og på riktig sted, uten at han vært til stede. (og helt uten å ha peil, for å si det sånn).

Han rettferdiggjør seg lumpent og med løse påstander, «hear-say» som man sier i engelsk rettspraksis. Slik bevis stiller seg utenfor folkeskikken. Metoden Morken bruker er en tilsnikelse. Han ekstrapolerer. Han vil ha lydig samtykke til egen virkelighetsbeskrivelse. Han forutsetter at leserne er dumme. Tilnærmingen er ikke en journalist verdig.

Mer: Kontakten som har fått ut informasjon frå byen Fuzhou, seier at restriksjonane i julehelga «ikkje har noko med covid-19 å gjera». Kommunistregimet ser på jula som ein «utanlandsk festival». I staden skal tradisjonell kinesisk kultur dyrkast fram som ein del av det nye Kina som president Xi Jinping vil skapa. Og der skal kristendom og anna religiøs tru vera til for å støtta sosialismen eller stengja dørene.

Kommentar: Påstand: «Reaksjonene hadde ikke noe med covid å gjøre», nei vel, nei. Morken forsikrer om at han er sikker på at at han er sikker, nå. Ikke rart ast han tror på det han tror på. Men dokumentasjon annet enn «noen har sagt» fremlegges ikke. Påstanden er derfor et slag i luften, tom, nærmest bedragersk, vi kanskje noe si.

«Kinesisk kultur skal dyrkast fram». Kristen tro skal ha lov til å eksistere kun for å kunne støtte sosialismen … «

Her får Morken det til å høres ut som om at det er en demonisering at «kinesisk kultur skal dyrkas fram». at det er demonisk av partiet å ville fremme kinesisk kultur. Samtidig som kristendommen blir fremstilt nærmest som et permanent offer for demoniseringen.  Kan vi si at det er helt allright å si at – hvemsomhelst – vil dyrke frem den kultur han tilhører og som han vil styrke, fordi han elsker den og vil dens fremgang og bekretselse i stedet for dens «good-bye»?

Vel, her får vel Morken sagt sitt om «Make America Great Again». Kanskje Morken hater slike ord? «Norge for Nordmenn» er utelukket. "Britain first" - totalt forkastelig.

Enda mer fra kronikken: Kampanjen mot jula starta i 2017 og vert følgd opp meir militant år for år, seier kjelda. I år gav pandemien eit ekstra påskot for å skru til både mot juleutstillingar julepynt og gudstenester … måtte leita etter open kyrkjedør … Vedkomande hadde plukka ut tre sentrale kyrkjer i Beijing. Men ingen av dei hadde setereservasjon på den offisielle nettsida Beijing Religious Places Reservation. … Han fekk plass og klar beskjed kor han skulle sitja. Det vart også gjort klart at det var forbode å ta foto … hadde måtte avlysa gudstenestene. I praksis var det ingen nye smittetilfelle i Beijing … Likevel blei mange kyrkjedører stengde i høgtida. Det var, skriv Bitter Winter, ei rad andre arrangement innan politikk og kultur som fekk halda ope.

I fleire gater i Beijing kunne Bitter Winters korrespondent sjå demonstrantar som bar slagord om at jula måtte forlata Kina. Det skulle sjå ut som ein «spontan gateprotest»…. Men I Kina finst det ikkje spontane gatedemonstrasjonar. … Protestane var organiserte for å skapa inntrykk av at den politiske kampanjen mot jula har folkeleg støtte. Den støtta varierer nok sterkt, for å seia det mildt.

Kommentar: «det skulle sjå ut som ein spontan gateprotest», «vart organisert for å skapa inntrykk av … «. I alt det ovenstående beskrives forholdene i Kina nesten på en måte som skal minne om jødeforfølgelsene og Holocaust; de kristne lider voldsomt og på grovt urettferdig grunnlag; i hvert fall kan visse lesere får seg til å tro at Kina nå driver en forfølgelse av kristne slik hitlerregimet drev en forfølgelse av jødene. Her gjelder det om å få eller opparbeide «de servilt betingede korrekte emosjoner», med Morken som mixmaster, eller hovmester.

Kronikken videre: Hos oss er jula fest for barna. Men i Kina er det lovforbod mot at unge under 18 år får gå i kyrkjer. Dette vert følgt strengare opp, jamvel om mange kyrkjer går rundt forbodet og situasjonen varierer frå provins til provins. Bitter Winters korrespondentar seier at denne jula var verre enn på lenge. … for å sikra at dei ikkje leia julefeiring. Også her er nok situasjonen ulik frå stad til stad.

Kommentar: «for å sikra at dei ikkje leia julefeiring». Her kan leseren spørre seg: Har virkelig politiet hjemmel for – konkret eller generelt - å sikre at noen ikke står for julefeiringen? Kan varetektsoppholdet skyldes helet andre ting? Om dette tauser Morken. Ikke engang muligheten streifer Morken. For å få fortellingen sin til å «gå opp», kan han mistenkes for å fantasere for selv og kunne fremstå som spesielt «from» på trosfrihetens vegne.

Videre: Pastor Wang Yi i den uregistrerte kyrkja Early Rain i Chengdu sat derimot i fengsel, også denne jula. Kyrkja vart raida av politiet og stengt i desember 2018 – som ei hardhendt markering av ei då fersk religionslov. Like før jul i fjor vart fleire medlemmar av kyrkja truga av politiet med å bli kasta ut av Chengdu. Ei Facebookgruppe for forbøn for Early Rain, melder dette.

Kommentar: Morken vet kanskje ikke at Early Rain er en bevegelse som bygger på (gammel) kalvinismen og som vil starte et nytt kalvinistisk Geneva i Kina, basert på Calvins strenge og autoritære for ikke å si gjennomtotalitære styresett der, et skrekkvelde, med andre ord.

Kalvinister har i fler sammenhenger vist at de ikke står tilbake for å ty til vold. Hvem har mulig kunnskap om dette i Kina? Har myndighetene god grunn til å være bekymret og handle etter føre- var-prinsippet, akkurat som de må antas å gjøre vis a vis uigurene, som er en islamsk bevegelse? Vi vet at muslimer i visse kinesiske provinser har stått for terroraksjoner. Kanskje totalbildet er noe annerledes enn det Morken vil ha oss til å tro. …

Det er ca 13 millioner uighurer i Kina sammenlignet med ca 80 mill kristne. Like vel vurderer Kina uigurene som en farligere gruppe enn de kristne. Hvorfor? Jo, fordi islam, som uigurer holder seg til, er fundamentert på islam som har innbak i seg ikke bare en advarsel mot alt uislamske, men også et påbud forankret i Allah’s absolutte krav og krav det ikke kan gås på kompromiss med, jfr Sharia. 

Islam er både konstitusjonelt og institusjonelt i opposisjon til alt ateistisk, og dermed også til staten Kina. Det er ikke kristendommen. Kristendommen er heller ikke i opposisjon til trosfriheten, men det er prinsipielt islam. Vi har alle hørt om jihad og de sære muslimske menneskerettighetene som vi ha skrevet om flere ganger på bloggen.

Kristendommen har en mer naturlig plass innenfor Kina enn islam har det. Det er irrasjonelt å tilskrive kinesiske myndigheter intensjoner om å avskaffe trosfriheten spesielt for kristne eller at kristne skulle være gjenstand for en organisert forfølgelse initiert fra toppen, selv om Xi siden 2018 har strammet inn og gitt rom for strengere tiltak mot visse kristendomsutøvelser. Kina tilpasser reaksjonene etter forholdene, dvs kontekst. Man kan kanskje si at Kina faktisk har en mye mer solid og en mer grunnfestet og realitetsvirkelig relasjon til islam enn det vestlige nasjoner utviser.

I seg selv burde dette være lærerikt og virke beroligende uten å påkalle altfor mye sentimentalitet.

Jeg vet at kinesere ikke har noe mot kristentroen. Snarer tvert imot og dette kan jeg si uten å ha truffet 1 million kinesere personlig; det holde med visse familiære bånd.

Det er irrasjonelt å anta at Kina anser kristendommen i praksis og i det store perspektivet for en trussel mot rikets sikkerhet, og dette til tross for at myndighetene nok kan være unødvendig hardhendt iblant. Systemet er ikke systemisk antikristent og «grunnloven» gir alle trosfrihet, noe Morken antakelig forsøker ikke bare å betvile, men direkte underslå, slik hans kronikk er lagt opp.

Det er neppe rettferdig å karakterisere styret som spesielt brutalt overfor kristentroen, eller antyde at en slik beskrivelse skulle være korrekt eller adekvat, som det heter. Islamske regimer ellers ligger på et helt annet og mer truende plan og betraktes nok deretter av aktive medlemmer av Kinas «generalforsamling». At dette er tilfelle, burde nok Morken ta inn over seg.  

Se tidligere artikler om "Morken og Kina" her og Se her om da kineserne for ikke lenge siden fant ut at kristendommen var fundamentet for Vestens suksess her. Posteringen viser at Kina – offisielt - har stor respekt for kristentroen og at det er nærmest utenkelig at Kina vil forfølge kristne pga av kristendommen som sådan, noe man kan få inntrykk av når man leser Morkens begredelige «journalistikk».

Mimir Kristjansson, redaktør Gilje og "de korrekt" kristne emosjoner

Jeg må først vise til vår siste postering hvor vi tok opp x-faktoren, ytringsfriheten og redaktør Gilje i Dagen her. Vi kom ikke i den posteringen inn på en viktig aktør som nå bruker og brukes til fulle av visse kristne nærmest helt ukritisk, og som på kommando, ut fra et nærmest uforklarlig behov for å være mest mulig «emosjonelt korrekt. Aktøren er nemlig Mimir Kristjansson. 

Vi tok ikke med Kristjansson der fordi vi antok at det ville komme mer senere og i dag kom det mer, i form av en kronikk fra en kristen konsulent i Misjonskirken Ung. Forfatteren roser Kristjansson for initiativ og uttalelser som heier på kristne til å komme frem med sitt budskap. Det er som om man nå følger et manus, skrevet av kommunisten Kristjansson og den kristne redaktør Gilje i et slags symbiotisk fruktbart felleskap.

Mimir Kristjansson er en selvpåført kommunist fra partiet Rødt – et selverklært kommunistisk parti, et pasrtisom later til å være vinden i dag, i kristne kretser. (Kristne sosialister er for øvrig et kjent fenomen)

Disse kretsene som nå snakker Kristjanson opp, gjør det fordi han påpeker noe viktig, ikke fordi han er enig med de kristne i tro og troens sak, snarere tvert imot.

Trickset er at han oppfordrer kristne til å stå mer frem. Han har sagt at kristne må komme mer på banen, at de bør bli mer aktive og si fra om hva de mener, (det handler selvsagt om alt fra sex til politikk).

Han mener antakelig at det er fordel for offentligheten at den får vite hva de kristne egentlig står for. Han vil ikke at noen overstyrer noen ved hjelp av økonomiske virkemidler.

Ja, slik ble det fremstilt i «synspunkt» i Dagen i dag. Kristjansson – som etter alle solemerker er ateist, om kanskje ikke leninist eller stalinist på halsen, utviser med andre ord en varm omtanke for kristne og kristendommen. Han er uenig, men enig med seg selv om at det er viktig å få budskapet og forkynnelsen fram. Det vil si: Han er uenig med kristendommen, men enig i at kristendommen skal snakkes frem. Hva er det kommunisten her egentlig ønsker? At de kristne vær så god skal få lov til å blamere seg selv? Jo mer kristne står frem, jo mer vil jo selve kristendommen fremstå som uholdbar, eller? Antakelig kan mange øsnke det samme. Med seg har Kristjansson med seg hele venstresiden i kommunen.

Men den oppfordringen han kommer med, minner meg om den oppfordringen tyrannen Saddam Hussein kom med til sine «landsmenn» da han innkalte til en folkeforsamling, med medlemmer fra alle kanter av landet, slik at alle kunne få komme fram med hva de mente og hva de egentlig hadde på hjertet. Alle de innbudte takket ja: Dette var selve beviset på at Saddam var en sann demokrat, og hvem kan være mindre farlig enn en demokrat?

Det endte med at tyrannen arresterte de frittalende representantene og fikk dem torturert og fjernet, og til og med nære slektninger av diktatoren ble fjernet, i «demokratiets» navn, selvsagt. Han sto ikke langt tilbake for Lenin og Stalin. Vi har alle hørt om Moskvaprosessene. Stalin inviterte til valg, men han visste han ville vinne, fordi han fisket eller svindlet med stemmegivningen på forhånd og ga seg selv et stort flertall: I demokratiets navn. Ytringsfriheten ble dermed et viktig våpen mot alle dissidenter.

Stalin var i tillegg en inderlig tilhenger av lover mot krenkelser og hatefulle ytringer. Han opptrådte på en måte som ble forbilledlig – merkelig nok - for mange i Vesten. Slik ville han styrke «demokratiet», ved å fjerne all skepsis mot ham selv og partiet, som selvsagt var «demokratisk», når han snakke med vestlige demokrater. Innad kunne han rett nok fortelle at kommunistpartiet var alt annet en demokratisk, sett med vestlige øyne. Partiet var et revolusjonært parti som ville sette demokratiske prinsipper ut av funksjon. Man kunne kanskje tro at Stalin ville kalle kommunistpartiet for Arbeiderpartiet. Men det gjorde han ikke.

Nå har vel Kristjannson tatt avstand fra alt som har med de metodene Saddam, Lenin og Stalin tok i bruk. Kristjansson fremstår derfor som en svært snill og velmenende mann, en mann som av natur nærmest ikke kan bruke forførende retorikk, dvs forførende og villedende retorikk. Han oppfordrer kristne til å stå frem og si fra om hva de mener. Han tenker, unnskyld sier, nei unnskyld at jeg sier det: Han sier «Si ja til alt som er bra»!

Og dermed har han målbundet alle kristne. Spesielt de gode og åpne kristne, som nå har tatt ham på ordet og plutselig kan tillate seg å være mer frittalende. (Slik at de kan få vist hvor håpløse de er og hvor dårlig de kan begrunne sin sak, fordi kristendommen i seg selv er ute, sett med ateistiske venstre-øyne).

For åpenhjertighetens, toleransen og godhetens skyld omtales kommunisten i meget positive vendinger i Dagen sist mandag da redaktør Tarjei Gilje «hyller» kommunisten Kristjansson. (Kristjansson tenker jo korrekt politisk). Han støtter Kristjannson uten forbehold. Uten frykt for naivitet. De kristne bør stå mer frem og begrunne seg – med Kristjannsons hjelp. De kristne skal være Kristjansson evig takknemlig. Og partiet Rødt kan derfor ikke være annet enn godt, romslig, snilt, virkelighetsorientert og kort og godt demokratisk parti, et parti som vil fremme ytringsfriheten til fingerspissene.

De kristne kan nå få nyte sin frihet fullt ut.

Ler Kristjansson nå i skjegget?: Han oppnår i hvert fall noen konkrete resultater: Han får fortalt de kristne at han er svært tolerant og åpen, ja kanskje mer tolerant og åpne enn det de kristne selv er. Han får dem til å ønske seg at de kan kopiere ham. Tenk bare om «vi» hadde vært like vennlige som denne kommunisten er? (De samme kristne som faller for dette tenker likedan om muslimer flest og islam – per se).

De kristne som nå «forguder» Kristjansson, kan nå overfor egne trosfeller som kanskje er litt skeptiske og litt mer realistiske påstå at de er mer «servilt betinget mer emosjonelt korrekte» enn de trosfellene som tar visse forbehold. De bruker selvsagt andre ord og har helt andre forestillinger, men de viser dette, sett utenfra, via talehandlinger eller taust, meget talende handlinger og holdninger. De viser seg som mertolerante, mer engleaktige; de har plutselig, via magi, tilegnet seg en merverdi i forhold til sine «kollegaer». De har dermed gjort Kristjansson til et «omvendt» offer, ikke et offer man skal synes synd på og sende «utviklingspenger» til, nei, man gjør ham til et offer fordi han antas å ha en positiv verdi å bidra med og som disse kristne nå kan benytte seg av. For å få fremhevet seg selv som «merverdige» enn de var bare for noen uker siden. De gjør ham til et positivt offer, et offer som de kan tilføre en verdi som de selv ikke har hatt, nemlig større toleranse og mer «korrekte emosjoner». Hverken Kristjanssnn eller de kristne tenker hverken på offer eller magi her, men det gjør jeg, fordi det er den mest «rasjonelle» måten å se det på: Magien gir seg her uttrykk i sitt fravær av bevissthet om den. Men bare magi kan forklare det som skjer; man har ikke argumenter annet enn de argumenter som er både» politisk korrekte» og – primært – « korrekte». Ingen av partene ser imidlertid det siste aspektet, at det som bringer disse to aspektene sammen må forklares med magi. (Fordi det jeg kaller SAP ikke kan forklare dette. Jeg holder her selve jussen i forhold til menneskerettene unna. Jeg opererer så å si på et annet forklaringsnivå).

Hvem av dem råder så over den sterkeste magi? Jo, det er selvsagt kommunisten. Det ser man på resultatet av uttalelsene hans og «moralen»: Kom på banen, fortell hva dere mener og hvorfor dere står for det og ikke gjem dere bort! (I sannhet en lokkende fristelse).

Hva kan de kristne annet gjøre og føle  enn at denne oppfordringen er av det gode, ja, at man endog har en kristenplikt til å være like gode, hvis ikke mer gode, enn avsenderen her? Her gjør de kristne seg til offer for magi. Kommunisten stjeler «moral» fra dem og hva kan de da ikke gjøre annet enn å tildele denne magikeren den fortjeneste de selv opprinnelig og allerede skulle ha hatt del i, som virkelig gode kristne? De overfører i praksis frivillig en merverdi de selv skulle ha hatt over til magikeren. (Det kan ikke her være tale om noen genuin skyldfølelse). Got’cha!

Winner takes it all! Kristjansson oppnår ikke bare respekt hos de kristne; han får også fortalt sine lojale partimedlemmer hvordan de skal få tatt knekken på kristendommen en gang for alle, på den mest respektable og mest emosjonelt korrekte måte.  Det gjelder bare å oppføre seg mye tolerant og forståelsesfull som mulig, og beholde selvbeherskelsen. Det gjelder å pirre på dårlig samvittighet for manglende kristent engasjement hos de kristne.

Kristjansson slår to fluer i samme smekk. Men ikke bare to fluer: Han klarer dessuten det mesterstykke å få imamene til å tro at han jo faktisk også står på deres side. Men hvorfor? Jo, fordi Kristjansson her ikke bare oppfordrer de kristne stil å stå frem og stå på, men i «sjælva verket» også muslimene – ja, muslimer overalt, til å gjøre det samme?

Ah, ha, -stemmesankning? Noen bedre. Dix point».

For å få forstå dette, må man gå på det implisitte – eller mulig implisitte - i alt dette. Man må gå inn i hodet på Kristjansson for å finne ut hva som er på gang. Noen vil da innbille seg at jeg forsøker å være tankelese og kroe seg fordi de tror de har avslørt meg eller tatt meg på fersken, samtidig som dette gir dem en anledning til å forsterke sin egen beundring for nettopp Kristjannson og Gilje.

Man skal ikke finne flere feil enn høyst nødvendig; man skal ikke tillegge Kristjannson og Gilje meninger de kanskje ikke har; man skal bedømme alt ut fra hva klart beviselige fakta kan fortelle fra Kristjansson og Giljes side. Har man ikke empiri, har man ingen fakta og resten blir alt synsing eller mørk diktning eller oppspinn og uttrykk for vond vilje. Og da kan man ikke være god. (Legg merke til logikken). Kristjansson og Gilje skal vurderes på deres handlinger, ikke tanker og disse må man vente med å vurdere til «after the facts» foreligger. Det vil si til «etter revolusjonen», hvis den noen gang skulle skje igjen i historien. (Behaviourismen lenge leve! Transaksjonsanalyser teller ikke).

Poenget er at det er nødvendig å lese mellom linjene og trekke slutninger fra implikasjoner i og med hva som sies, selve meningen med uttalelser og påstander må med andre ord dokumenteres som om dokumentene i seg selv hadde absolutt siste ord i saken.

Vi må alternativt – for å overleve – faktisk ta utgangspunkt i det metafysiske. Vi må så å si forholde oss til at verden er noe mer enn bare empiri. Fakta taler nemlig ikke for seg selv umiddelbart. Intensjoner kan ligge godt skjult, men de er der. Særlig de onde intensjoner – ikke nødvendigvis forsettlig onde intensjoner – kan være lettere å oppdage enn de gode. Vi kan med stor sannsynlighet beregne konsekvenser, og hvis de er onde, og helt uten gode intensjoner, må vi forholde oss deretter. Av og til kan dette være en vanskelig test. De kristne som nå takker Kristjannson, synes dette er lett: Little red Ridinghood spør den store, svarte, men lett forkledde heien som banker på og vil inn på besøk: Er du den heien som herjer i farvannet her?

Nei, sier heien, jeg er bare en liten delfin, jeg.

Aåh, sier Lilltle red Ridinghood med åpne armer og full av godhet. - Det visste jeg ikke. Kom inn, kom inn … !

Jeg tar for ordens og ordene skyld med denne:

En frosk skulle akkurat til å hoppe over bekken da det kom en skorpion som ikke kunne svømme som ba om å få sitte på ryggen. Frosken sa først nei av frykt for at skorpionen ville drepe den med et giftig bitt. Dette benektet skorpionen på det sterkeste og sa med selvfølgelig logikk at det ville han selvfølgelig ikke gjøre, for da ville jo begge dø.

Eureka! (Les mer om hva som hendte i vår utmerkede om  Bøller).

Moral: «Anekdotene» over er historiske, fordi de er metafysikk applisert på fysikk, overalt og til enhver tid. De er uttrykk for en dyp sannhet: «Mind over matter» og for «that matters». Men dette ser ikke de kristne så godt; de tror det her dreier seg kun om metafysikk og at «that matters least».

De kristne ser nå verden gjennom kommunistiske og ateistiske briller og det er alt hva som teller. Ikke rart at de er takknemlig overfor Kristjansson.

Det er verdt å merke seg at en redaktør i Dagen tar poenget, uten å se poengene. Og et av poengene er at her går det ikke an å beskylde noen for mer eller mindre bevisst å ha valgt anti-gode intensjoner i tro og yrke. Ideologer velger å snakke om det gode og teologer snakker om frelsen som implikasjoner. Men de vakreste manifester kan slå ut i de verste menneskeskapte katastrofer – det viser, simpelt hen, historien. Og metafysikken. Og den har sin idéhistorie,og den har sin egen litteratur,  som kommer til uttrykk ved at man i dag – dessverre - engasjerer seg på «den maksimalt mest emosjonelt korrekte siden», selvsagt. I hvert fall er det slik «de gode ser det», må vi anta. De tror nå selv, må vi tro, at de befinner seg innenfor rammen av det mest etisk akseptable og «det optimalt mest korrekte» paradigme som fins. Og her får altså disse kristne den beste drahjelp fra en person som med stor sannsynlighet har store vansker med både å forklare og bortforklare at Stalin i sin tid – rett og slett fordi han var kommunist og ateist - utrensket omtrentlig 200 000 prester, (skal man følge Goritchzeva, som skreve Farlig å snakke om Gud). (Jeg viser ellers til forholdet mellom en stalinist og Stalin selv i et referat nederst i denne artikkelen).

En annen måte å si dette på er at hverken kommunisten eller de kristne her ser magien som ligger i, under og over det hele, en kraft som drar dem begge i en viss retning, i en retning man med Aristoteles kan kalle «det tragiske». Jeg tenker her blant mye annet på kong Ødipus: Om Ødipus og den kollektive slavemoral, hypermagi og nødvendigheten av å tenke juridico-religico 

Aristoteles tenke ikke i magiske kategorier. Han var ikke overtroisk. I dag er menneskene overtroiske uten at de vet hva de tror på, eller at de nemlig tror på magien, uten å vite det. Og hvordan kan så vite dette? Jo, fordi jeg ser at metafysikken kommer fysikken og ikke omvendt, slik man tror i dag. De er blitt hypermagikere, - jeg har skrevet «utallige» artikler tidligere om dette her på bloggen. (den som leter han finner).

Folk i dag vet ikke at de styres av magi, og villig lar seg styre av magi, en magi som i vår kultur ennå ikke er vesensbestemt hverken med analytisk eller syntetisk tenkning og forskning og da belagt og integrert med begreper og ord. Denne magien ligger i totalt mørke for vitenskapen. Derfor tror da også folk på det utroligste i dag. De tror på sitt – som vantro - minst av alt på kristentroen.

Hvis man er tankeleser, er man slem og ond og det «tar vi sterkt avstand fra» tenker de «emosjonelt korrekte» som vil at alle andre eller flest mulig skal være like «emosjonelt korrekte» som dem selv. Jeg snakker ikke her om «politisk korrekte». Utrykket «politisk korrekt» er for lengst et oppbrukt eller utslitt uttrykk og det forundrer meg storlig at så mange mennesker fortsatt vil være politisk korrekte når de egentlig mener at der er «emosjonelt korrekte».  De skjønner antakelig ikke forskjellen.

Gud, Stalin, biskoper og Minerva

Angsten for demokratiet

Alarm: Publisering av farlige tanker i Norge

Godhetsmennskets natur

Om "mücher", kristne  redaksjoner og Morken

Parafrasering av Bertrand Russel - kommunisme og islam

Aristoteles, quadriga, juridico-religico

Sokrates tolerant? Heraklit, Parmenides - etisk absoluttisme?

Var Muhammed en tragisk helt? Om synd etc

Bukharin

Tatt fra bloggen her, - om Stalin og Bukharin, en påminnelse til tidens debattanter:

For å utvide perspektivet litt og for å få frem den universelle dumskap det er å være god og dette å være eller bli betraktet som bedre enn god jo mer faktisk dum du er: «Enter a historic, true drama, on regretting and begging – of neccessity and point of death  - for mercy»:

1) ‘The monstrousness of my crime is immeasurable,’ he said on the final day of his trial; ‘Everybody perceives the wise leadership of the country that is ensured by Stalin.’ The state prosecutor assigned to preside over his trial, Andrey Vyshinsky, dismissed Bukharin as a ‘hybrid: half fox, half pig’.

‘[I] have learned to cherish and love you wisely.’ He begs Stalin to allow him to die by poison not by a bullet: ‘I implore you beforehand, I entreat you … let me have a cup of morphine.’ Not only did Stalin ignore this request, but Bukharin was forced to sit and watch as others were shot before him.

‘My heart boils over when I think that you might believe that I am guilty of these crimes … Standing on the edge of a precipice, from which there is no return, I tell you on my word of honour, as I await my death, that I am innocent of those crimes to which I admitted her

2) To: Stalin, Iosif Vissarionovich:

 If I’m to receive the death sentence, then I implore you beforehand, I entreat you, by all that you hold dear, not to have me shot. Let me drink poison in my cell instead. For me, this point is extremely important. I don’t know what words I should summon up in order to entreat you to grant me this as an act of mercy. Politically, it won’t really matter, and, besides, no one will know a thing about it. Have pity on me! Surely you’ll understand, knowing me as well as you do.

As the trial date approached, Bukharin understood that his execution was likely. In his final letter to Stalin from his cell, written in December 1937, Bukharin had made a last plea to the only person who could grant his request:    Very Secret–Personal, her-

Ovenstående bønn om tilgivelse kom fra Bukharin til Stalin. Bukharin hadde vært en av Stalins nærmeste medarbeider og «comerad in arms». Når var oppgjørets time kommet. Bkharing spør Stalin om han ikke kan spare ham fra å bli henrettet, for gammelt vennskaps skyl. Stalin svarer kontant, korrekt og rettroende: Vennskap er vennskap. Plikt er plikt. Og så skiltes deres veier for alltid.

Tatt fra bloggen her: Når "Spikeren" blir fordummende