Det fins få nordmenn som mener at det ikke renner kongelig blod i deres årer, så godt som alle nordmenn mener nettopp at det er det det gjør, og alle forsøk på motforestillinger dundres ned med stille breialhet, for her gjelder ikke beviser, bare innbilling. Og her blir ordet «definisjon» et fremmedord man er forpliktet til å »fobe» for, med stor styrke, fordi det er irrasjonelt og farlig, det.
Se det for deg: Siden det nærmest renner over av kongelig blod i deg, så må du mene at det er veldig viktig å vite at den engelske kongerekken renner av norsk vikingblod. Og at det er din – og de aller fleste gode nordmenns - slekt som sitter på den britiske trone, den dag i dag.
Du vil kanskje da føle deg litt bedre, ved å vite dette; det gir deg kanskje håp om å få være med på store bragder også i fremtiden, med din personlige oppofrelse og ditt glade vanvidd. Men så er du jo nordmann, da, og tilgitt alt på forhånd?
Ta denne:
Google: "Botner slekt skjoldene" refererer til en tavle med 16 våpenskjold som bonden Even Hallesson på Botner i Høland hengte opp i Løken kirke rundt 1615 for å vise slektene han nedstammet fra, da den var knyttet til framstående norske slekter. Tavlen, som viser E. Halesøns forfedres våpenskjold, er en viktig heraldisk kilde og inneholder anetavlen til den tidlige Botner-slekten.
Det fins få nordmenn som mener at det ikke renner kongelig blod i deres årer, så godt som alle nordmenn mener nettopp at det er det det gjør, og alle forsøk på motforestillinger dundres ned med stille breialhet. for her gjelder ikke beviser, bare innbilling. Og her blir ordet «definisjon» et fremmedord maner forpliktet til å »fobe» for, med stor styrke, fordi det er irrasjonelt og farlig, det.
Se det for deg: Siden det nærmest renner over av kongelig blod i deg, så må du mene at det er veldig viktig å vite at den engelske kongerekken renner av norsk vikingblod. Og at det er din – og de aller fleste gode nordmenns - slekt som sitter på den britiske trone, den ag i dag.
Du vil kanskje da føle deg litt bedre, ved å vite dette; det gir deg kanskje håp om å få være med på store bragder også i fremtiden, med din personlige oppofrelse og ditt glade vanvidd. Men så er du jo nordmann, da, og tilgitt alt på forhånd?
(Det blir visste noen repitisjoner underveis her, ha tål).
"Kongerekka på 90 minutter" er en dokumentarserie presentert av Are Sende Osen, som gir et humoristisk og skråblikk på Norges historie gjennom de 67 kongene fra Harald Hårfagre til i dag. Serien ble sendt på NRK2 og gir et innblikk i 1200 år med maktkamper, intriger, sexskandaler og store slag, fortalt med «danske undertekster».
I fortellingen her hører jeg med en ikke liten «latterklump» i brystet: Hvem var kong Sverre («Roma midt imot», - du vet)?
Jo, han var liten av vekst, men han var vakker når han satt (hvor det nå var). Osen: Han hadde med andre ord et «kort lort(e) fall». Lang overkropp, korte ben, med andre ord.
He, he.
Osen drar et stor publikum og NRK-opptak viser en forsamling av godt modne og sunne, og våkne og vakre, faktisk, ansikter, antakelig alle sterkt historiofile, som ler godt, på nordmannsk, hele tiden. Osen gjør kongerekken til et fascinosum man ikke bør løpe fra for fort.
Jeg skal forsøke å sette «kongrekka» inn i et perspektiv som passer bedre for meg selv, så spennende som dette er, forhåpentlig vis for i hvert fall noen andre også.
Jeg glemmer ikke følgende underveis: Jørn Øyrehagen Sunde: Kongen, lova og landet, 2023
Anno 1024 av Ole Petter Erlandsen, 2024
Hans Jacob Orning: Myten om den gode kongen, 2025.08.22. (Orning er her en festbrems av nærmest nasjonaldimensjonal karakter, kjedelig som bare marxister kan være det. Han er prestentist: Hadde bare jeg og vi vært der den gang, så hadde det blitt andre boller – marxister i dag gjør det alltid lettere for seg enn det er … mot nasjonalisme, selv i sunn forstand, også, selvsagt).
Trond Norén Isaksen, 2017: Hellig krig om Norges krone. (Svært detaljert, på grensen til å være kjedelig, fordi det synes påkrevende for forfatteren å skjule et eget utvidet og dypere perspektiv, og dermed begrenser han på en måte sitt eget hjerte samtidig som han overalterpublikum til en slags forsterket ensomhet.
Jeg kunne nevnt flust med flere, jeg like svært godt Skeie: Jomfruen fra Norge og boken om Olav den hellige. At disse kongen «orket», er et mirakel, (også politikere av i dag påstås å være de mest travelt opptatte og «arbeidsbyrdige» av alle nordmenn).
Jeg legger under inn en litt langlest tekst om den engelske kongrekken, fra den gang England ble erobret, av normannere, dvs nordmenn, skal vi være litt romslige.
Jeg minner først om at NRK har sendt en historisk serie om Wolf Hall av Hilary Mantel, en fabeleaktig interessant og glimrende forfatter: Det er en gedigen oppsetting, i over et snes episoder, et mesterverk. Mantel skriver om Cromwell og Henrik den 8. Og da i en svært blodig epoke. Selve «fremtoningen» av filmen, minner litt om Utvandrarna, - den er sakte, men grundig, spennende som få, og helt uten å være overflatisk. Et funn for historie- og litteratur elskere, beundrere, sannhetssøkere med behov for større innsikt og en stadig trang for mer forstand.
Mantel «refererer» en samtale mellom Cromwell og kardinal Wolsey: … there will always be the need for more killing … one must have the stomach for it … I’m always ill when there is an execution …
Cromwell: I picked up a snake once, in Italy.
Why did you do that?
For a bet.
Was it poisonous?
We didn’t know. That was the point of the bet.
Did it bite you?
Of cource.
Why of cource?
It wouldn’t be musch of a story, would it? If I’d put it down unharmed, and away it slid?
Unwillingly, the cardinal laughs. What will I do without you, he says, among the double-tounged French? … s 98 i Wolf Hall, (ikke helt bokstavelig gjengitt i filmatiseringen, men at Cromwell snakker sant, viser seg nå han syk og svett blir hjemsøkt på grensen mellom søvn og våken av dette veddemålet i Italia, for lenge siden og etter at kardinalen er død. Cromwell stønner i delir om at det var slangen som ga han sykdommen ….
Det er som alle vet skrevet veldig mye om Henrik 8 og Cromwell. En noe dårlig bok er: Thomas Cromwell av Tracy Borman. Hun går for «empirisk» til verks, det bli kjedelig, og kan ikke sammenlignes med filmatiseringen av Mantels mange bøker om samme tema.
Det er førøvrig en tendens i tiden: Hold deg til fakta, skjul mest mulig av dine egne premisser og verdier, som forfatter.
I Grimberg beskrives Cromwell på en særs ublid måte; et verre karakterdrap skal man lete lenge etter. I serien finner vi en annen og mer forståelig Cromwell; man får sympati med mannen, akkurat som man får sympati med mange hovedpersoner i Gudfader-filmene, men, men … jeg har møtt flere som ikke fostår noe av dette, - gode nordmenn, som bare vil godt og kan ikke tenke seg et liv uten … mange av disse mener i fullt alvor og i full overbevisning at alle nordmenn er av kongeslekt, helt tilbake til vikingtiden … og disse er helt immune overfor motargumenter i kurver, beregninger, matematikk og statistikk, believe you me. and God knows what.
Vi overtok England, ikke sant, og hele imperiet, litt senere - alt for Norge, eller?
1066 – 1087: William I, Erobreren:
Far: Robert I, duke og Normandy, giftet seg ikke med Herleva of Alais, av normannisk opprinnelse. William eneste sønn, ble utnevnt som arving. En gruppe normanniske stormenn sverget i 1034 troskap. Robert dro på pilegrimsferd og døde i Nicea i Hellas. Hans grandonkel var erkebiskop Robert og hans støttespiller var kongen av Frankrike. Bispen døde i 1037. Opprør ledet av hans søskenbarn Gyy av Burgund. W. kom tilbake til Normandi i 1047, etter at opprøret ble slått ned. Han og kong Henry konsoliderte sine tropper. Opprørenes styrker var imidlertid i stort flertall. Slaget ved Val-es Dunes. Den engelske kongen Edvard I hadde navngitt William som sin etterfølger. Den tysk-romerske keiseren og paven støttet William. Han samlet 600 skip og 7000 menn hvorav 2-300 var kavaleri.
Edgar the Atheling var den viktigste motstanderen, den eneste gjenlevende ættlingen med et legitimt krav på tronen. Svein II av Danmark tilbød sin støtte, men begge ble slått. 100 000 mennesker døde av sult som følge av Williams herjinger for å konsolidere sitt nye rike. Folketallet lå på ca 2, 5 mill. Han bygde over 50 borger og festningsverk.
1087 – 11:
William II, tredje sønn, født i Normandi. Mor Mathilda av Flandern. Ble kalt William Rufus, William den røde eller den røde kongen. Som tredje sønn ble han favorisert av faren. Broren ansett som veik og stormennene tok parti med broren Robert under lederskap av bispen i Bayeau, Odo. Krevde Normandi i 1091 og kriget med sine søsken der. Stoppet kong Malacolm III’s invasjon fra Skottland i 1091. Invaderte Northtumbria. 1095: Opprør under Robert Mowbray. Lot ledige biskopsembeter stå tomme slik at han kunne ta inntektene selv. Turbulent forhold til erkebiskop Anselm av Canterbury, Broren Robert pantsatte hertugdømmet Normandi til William, som måtte kompensere med å pålegge undersåttene sine høye avgifter. Var glad i jakt. Ble truffet av en tilfeldig pil på hjortejakt. Bueskytteren flyktet umiddelbart til Frankrike, men eposoden ble akseptert som en ulykke.
1100-1135:
Henry I: Dro umiddelbart etter ulykken direkte til Winchester for å tilegne seg nasjonalformuen og erklærte seg selv som konge fremfor broren Robert.
Kjempet mot begge sine to brødre. Som yngste sønn var det ikke forventet at han skulle bli konge. Han hadde investert mye i sin egen utdannelse. Han giftet seg med prinsesse Edith, datter av kong Malcolm III, som ble drept under invasjonen i 1093. Edith ble kjent som Matilda, navnet til Henry’s mor. De fikk 2 barn: Matilda i 1102 og William i 1103.
Robert kommer tilbake fra sitt korstog, prøver å ta tilbake kronen, men det inngås en avtale i Alton i 1101. Robert fikk normanniske områder, hvor han fikk store problemer og hvor Henry invaderte. Robert ble satt i fengsel i Cardiff Castle hvor han satt nærmere 30 år i fangenskap. Normandi var etter dette under Henrys kontroll. Sendte ut dommere over hele landet, styrket lokalstyret og etablerte Royal Exchequer. Foretrakk å utnevne intelligente «new men» i sitt byråkrati til fortrengsel for de med høy byrd. Reviderte mange av farens forordninger med sitt «Charters of Liberty», reetablerte en følelse av fred i landet. Hans kone døde i 1118. Mistet sin sønn William da The White Ship gikk ned utenfor Normandi. Giftet seg på ny med Adelica av Kouvain. Kalte Matilda og sønnesønnen Henry II tilbake fra Normandi og ville at baronene skulle akseptere Matilda som sin arving. Dette ble møtt med uvilje. Mathilda hadde vær gift med den romerske keiseren Henry V og hadde giftet seg med George Plantagenet i huset Anjou. Baronene sverget like vel troskap i 1131. Ble forgiftet i Normandi i 1135 hvorpå tronen ble tatt av Stephen av Blois, Henrys nevø. Det fulgte så en borgerkrig kalt The Anarchy.
1135 – 1154
Stephen, født i Frankrike, fjerde sønn av count Stephen-Henry av Blois og Adela, datter av William erobreren. Adela hadde vært en alliert av Henry I under hans kampanjer for å knuse broren Roberts sønn William Clito. Henry hadde senere slått Stephen til ridder og invitert ham over til England. Han sørget også for ekteskap med den utrolig rike Mathilde av Boulogne. Henry hadde fått stormennene til å sverge på at datteren Matilda skulle overta kronen. Hennes mann, angevinen G av Anjou, hadde jo da også vært en fiende hvis land grenset opp til Normandi. Matilda måtte nå støtte opprørerne mot sin egen krone. Stephen var også utrolig rik og godt likt. Ble støttet av paven og broren ble en mektig geistlig i England. Forhindret en invasjon fra nord. Robert, earl of Gloucester, en av Henry’s illegitime sønner, støttet Matilda, som landet i England i 1139. Stephen omringet henne ved Arundel og eskorterte henne til Bristol, hvor hun kunne slutte seg til Robert. Fra der tok de kontroll over Vest- England. Hun slo deretter Stephen i slaget ved Lincoln i 1141 og kastet ham i fengsel i Bristol. Han ble sluppet fri i bytte med Robert av Gloucester. Deretter fulgte nye uroligheter både i Normandi og England. Matilda ble først slått ved Farringdon i 1145., hvorpå hun flyr landet. To år etter tok hennes sønn Henry (II) opp kampen igjen før han måtte flykte, hvorpå Stephen betaler ham for å komme hjem igjen. De to rivalene møttes så ved Thames ved Wallingford, uten at det kom til strid. Stephens sønn og arving, Eustace, førte til at det ble inngått en fredsavtale i Winchester som ga han rett til tronen for resten av sitt liv mot at han anerkjente Henrys som rette arving, til fortrengsel for sin sønn William. Døde i Dover pga magesykdom.
1154 – 1189
Henry II: Første konge av Plantagenet, født 1133, eldste sønn av Geoffrey the Fair, Count of Anjou og keiserinne Matilda, datter av Henrik I av England. Hans mor var en av de mektigste kvinner i Europa. Tøff og uredd, intelligent og pragmatisk. Giftet seg med Eleanor av Aquitaine i 1152. Hun hadde vært
gift med kong Luis, men uten å få en sønn, slik at Luis fikk oppløst ekteskapet. Henry og Eleanor forente huset plantagenet og huset Aquitaine. Krig brøt ut på grensetraktene i Normandi. Luis trekker seg tilbake pga sykdom. Henry landet i England i 1153. Han inngikk forbund med Robert de Beaumot, Earl of Leichester. Stephen anerkjenner Henry som rette arving. Henry oppnevner Thomas Becket til erkebiskop i den tro at han dermed skal kunne vinne større kontroll med kirken. Ved sin død hadde Henry lagt grunnlaget for en ny tid med et bedre rettssystem ved bla å utnevne nye sheriffer til å iverksette lovene, som ble mindre vilkårlige hva angikk eierskap og hva angikk straffeutmålingen for visse lovbrudd. Han regnes som en av landets mest progressive monarker.
1189-1199
Rikard I – Løv€hjerte …
1199 – 1216
Kong Johan …
1216 – 1272
Henry III; Legger fundamentet for de parlamentariske institusjonene som fremdeles er virksomme den dag i dag. Markert kontrast til sin far. Holder overdådige religiøse seremonier. Stor bidragsyter til kirken og tar Edward the Confessor som sitt forbilde. Reviderer Magna Carta med sikte på å ta tilbake områder i Frankrike, men mislykkes, til tross for støtte fra baronene. Samler inn midler til et korstog som i stedt blir bruket til å nedkjempe er opprør i Gascony i 1252, under ledelse av Simen de Montfort. Inngår en avtale med pave Innocent IV som sikter på å få sønnen Edmund kronet som konge på Sicilia. Henryville dermed finansiere paven krig på Sicilia. Avtalen blir annullert av pave Alexander IV som mener at Henry svikter sin forpliktelse. Ble tvunget til å akseptere en ny reform og danne et nytt «baronial council» på 15 medlemmer. Parlamentet skulle ha tilsynet med dette rådet. Søkte en avtale med paven som kunne løse ham fra disse forpliktelsene, noe som ble levert som en pavelig bulle i 1261. Simon de Montfort og Richard de Clare hadde vært hovedmennene bak «rådet» og disse stiftet nå sitt eget parlament. De ga seg etter at Henry stilte med store leietropper. De Montfort flyktet til Frankrike mens Clare sluttet seg til kongens tropper. Paven tilbakekaller så sin bulle. I 1263 hold det på å bryte ut borgerkrig på nytt. De Montfort slår Henry i slaget ved Lewes og tar til fange kongen, men Edward klarte like vel å få på beina en ny hær i mai og hvor han slo de Montfort ved Evesham i august 1265. de Montfort ble drept og kvestet. Henry ble reddet av sin sønn og nå fulgte hard juss og Parlamentet gjorde alle opprørerne arveløse. Døde fredelig, heter det.
1272-1307
Edward I: En av de fremste i det plantagenetiske dynastiet. The hammer of the Scots. Brakte orden I det politiske og juridiske systemet. En av fedrene for det moderne Britain, det britiske eller det britiske samveldet.
Forsikret seg om at sønnen fikk den beste utdannelse. Hjalp faren ved Battle of Lewes i 1224 og slo ned fiendens kavaleri, men fikk oppleve at faren var tatt til fange og hans tropper hadde overgitt seg til Simon de Montfort. Han rømte fra fangenskapet og slo fienden i Battle of Evesham. Sluttet seg til Det 9. korstog, men løp ut av penger og korstoget ble utsatt til 1270. Ble angrepet av en assassiner, (en muslimsk selvmordsmorder som angivelig røyker hashisj), med en forgiftet kniv. Dro hjem da hans far døde. Kronet i 1274. Bygget flere borger i korsfarerstil. Skotten William Wallace gjorde opprør og Edward tapte i et slag ved Stirling Bridge. Knuste opprøret i 1298 og han kunne dermed kontrollere Sør-Vest Skottland.
Robert de Bruce tok stilling for britene i 1302 og Wallace ble avrettet i 1305. Robert de Bruce erklærte seg som konge i 1306. Bruce slo britene i slaget ved Loudon i 1307. To måneder senere døde Edward av dysenteri i armene på en av sine pager eller oppassere ved grensen til Skottland. Han skal ha ønsket at hjertet hans skulle bringes til Det hellige landet og bli brukt i hans siste innsats mot de vantro. Hans sønn Edward etterkom ikke farens ønske. Han oppga kampen mot skottene. «Jeg er mer redd farens døde ben enn for hans levende sønn», sa Robert Bruce.
1307-1327
Edward II: Skal ha gitt inntrykk av å være litt mer kultivert enn sin far. Han hadde fulgt faren på mange av krigstoktene hans, men han hadde ikke samme erobringsevne og krigslyst som faren. Faren hadde lagt merke til dette og hadde derfor forsøkt å «stramme opp» gutten ved bl a å beordre Piers Gaveson til Edwards huslærer. Tiltaket lykkes imidlertid ikke helt: Edward ble så «avhengig» av Gaveston at Gaveston ble utvist til et liv i Frankrike, antakelig på ordre fra Edwards far. Edward beordret så Gaveston tilbake da han ble konge selv, i stedet for å knytte til seg andre kapable rådgivere i landet. Gaveston ble utnevnt til «earl of Cornwall», en tittel som inntil da kun var forbehold de kongelige.
Fra Aschehougs Verdenshistorie:
Den som fikk merke at kongsskattene var upopulære, var den 21 år gamle Edward II, som overtok en svær gjeld fra faren. Han var ikke vel skikket som konge. Han likete best å drive med musikk … og jordarbeid. Han trodde at han kunne favoriserer enkelte innenfor aristokratiet, først eventyreren Piers Gaveston (eit usømmelig forhold?).
Han fikk spørsmål ved kroningen: Innrømmer De at de må holde og opprettholde lovene og de rettferdige sedvanene som samfunnet i riket har valgt? (Det var langt fra at kongen ble tilkjent lovgivermakt på egen hånd, altså).
I 1311 krevede stormennene at det ble innført en slags parlamentarisme; baronene krevede å få samtykke til utnevnelse av embetsmenn. Gaveston ble halshugget i 1312 under gledeserop og hornblåsing. Sentral i dette var jarlen av Warwick, men Edward fant seg nye favorittet, jarl Hugh av Winchester og sønnen (Despencer). I 1322 ble Thomas av Lancaster halshugget. Han ledet kongens motparti. De andre lederne ble hengt. Lors Badlesmere ble dratt etter en hest … hodet ble festet over porten til Canterbury. Forordningen av 1311 ble kjent ugyldig i 1322. …
Edward forsto ikke grunnvilkårene for fyrstelig maktutøvelse. Kongens autoritet «fra Gud» ga nok innflytelse, så lenge som … han fikk lære hvor grensene for kongemakten gikk …
Han tok godsarven fra en del baroner og fikk opprør mot seg. Det spilte nok også inn at han ikke var en særlig tilfredsstillende ektemann, for dronning Isabella, datter av Filip IV, slo seg i lag med den kjekke Roger Mortimer, jrl av March. De dro til Frankrike sammen, men de kom tilbake og sammen med opprørerne fikk de myrdet Edward II. Men først ble de to kongelige favorittene, Dispencers, drept. Jarlen av Winchester ble irettesatt med følgende før han ble henrettet: … denne retten nekter deg å svare, siden du selv laget en lov hvor en mann kunne dømmes uten rett til å svare … med vold mot landsloven og slik du selv slo under deg eiendommer, og du rådet kongen til å ta arven fra sine vasaller … som en forræder har du rådet kongen til å ruinere prelatene … derfor skal du «tarmdragast» for ran og forbrytelse mot kirken og hodet ditt sendes til Winchester, der du fikk jarlenavn. …
Han sønn fik samme dom. Biskop Stapledon som hadde vært kongens skattemester, ble halshugget med en slakterkniv …
Hæren til Isabella og Mortimer kunne neppe være særlig bedre enn det gamle regimet. Lederne gikk i brodden for plyndring vidt og bredt. Edward III’s ro helbrødre, hertugen av Kent og Norfolk, plyndret 24 gods … fler hundre dispensasjoner for drap ble utstedt før den 18 år gamle Edward III kunne krones etter faren i 1327. Selv henrettet han som mors elsker, Mortimer og moren ble sperret inne …
Fra 1327 ble det fast skikk at endring av sedvane og vedtatt lov skulle skje med Parlamentets medvirkning, også de lavere stendene av valgte riddere fra grevskapene og byborgere skulle være med. … dommer eller lover kunne nå ikke vedtas uten samtykke fra begge hus der.
(Bearbeidet av meg fra Europa i krise, 1300-1500, av Kåre lunden, Utdrag, pensumtjeneste 1995).
Og så, for et enda mer utvidende perspektiv: Dronning, nå avgåtte, Margrete av Danmark i relasjon til norkse kong Håkon 5, Magnussons slekt:
Kong Hans, d 1622, er stamfar til Christian IX og til det nåværende danske og norske kongehus.
Christian III’ s far var Fredrik 1, farfar Christian 1, farfarsfar er Didriech av Oldenburg.
Eufemia Eriksdatter f 1317, var datter til Ingeborg eller Ingebjørg Håkonsdtter (5).
Hennes barn Albrecht av Mechlenburg ble svensk konge, pluss Henrik III danske konge.
Kristian IV's mor er Sofia av Mechlenburg. Gift m Fredrik II hvis en av etterkommerne er kong Hans.
Det er litt komplisert, men veldig lett når man først samler inn rekkefølgene.
Se denne svært så negativt avslørende, for document.no sitt vedkommende, (litt nede på siden):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html
Jeg er åpen for eventuelle supplement og korrigeringer, men at Håkon V Magnusson er en av blodslinjene i det danske kongehus er vel kjent blant de mest ivrige og utholdende slektsforskere og forfattere av bøker om kongehusene. …
http://neitilislam.blogspot.com/2025/02/trump-com-de-nye-normanniske.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
Søndag 16. februar 2025
Trump & co.: De nye normanniske verdensherskere?
Ikke bare Trump har normanniske, nordiske eller norske vikinggener. Det har mest sannsynlig også Vance og Pete Hegseth, og ikke bare det: Også Musk kan ha normanniske gener. Slekten hans kan assosieres med Nederland eller Holland, og senere Sør-Afrika, riktig, nok, men også med Frankrike, og da kan Musk’s slekt ha kommet til England sammen med Wilhelm Erobreren, som tok England med makt, fra den normanniske siden i Frankrike, i en arvestrid, i år 1066.
Dette betyr så at «vi normannere», vi nordmenn, nå praktisk talt sitter på verdenstronen, som de mektigste, rikeste og peneste mennesker verden har sett, kanskje helt siden Djengis Kahn, som satte seg fast i Russland, og som der hersket over – hvem? jo, nettopp normannerne, hvis vi ser litt dristig stort på det. Bare for å slå seg selv på brystet, i et komisk øyeblikk av mulig vanvidd, men ikke i et kosmisk øyeblikk av klarsyn, he, he. Det kan vel være lov å bli litt vel romantisk, eller sentimentalt tilbakeskuende, for om mulig å se litt inn i fremtiden, ennå i dag … ohi, nostalgi.
For å forstå hva jeg mener, bør man han lest Halvor Tjønns bok: Russland, utg. 2016.
Her myldrer det av historiske fakta, som kan være vanskelig å holde orden på. Ikke rart kanskje, at vikingene etter hvert ble litt forvirret, og riket vanskelig å holde sammen, for å si det mildt. Det skrives om tartarer, mongoler, kosakker, kazharer, Den gylne horde, volgabulgarere, tyrkere, polovetserne, petsjenegrene bojarene (adelsskiktet, eller «de store»), og Varjangerne, som var russere, dvs vikinger. Ordet "slaver" kan ha tyrkisk opphav, fra 1400-tallet? Etymologien her er uhyre komplisert, for å si det enkelt.
Det heter f eks: Etterat kong Olav våren 1030 hadde oppholdt seg omkring halvannet år i eksil hos Jaroslav og Ingegjerd, drog han tilbake til Norge og etterlot sin sønn Magnus i Kiev …
Jaroslavs tid ved makten ble en idealtilstand, får vi vite. Riket var velstyrt, og det omfattet mesteparten av det som i dag er den europeiske delen av Russland. I et testamente heter det: En fyrste skal ikke i første rekke være slu og grusom, men derimot en god kristen som har omtanke for sine nærmeste og for folket han er satt til å herske over …
1240 – Kiev faller. Moskva bygger seg opp og får dominans.
1488 – Novgorods forbindelse med Vesten avskjæres.
Romanovene kom til makten i 1613 og deres dynasti varte, som vi vet, til 1917.
Vel, Tjønn forteller oss hvordan det gikk … Ivan den grusomme skal være den siste «normanner» på tronen i Russland hvis det ikke var Peter den store, da. Tjønn forteller sparsomt om islam og muslimens ekspansjon mot de kristne fyrstene, syns jeg. Men at muslimene over tid der, ble slått tilbake, ja, det kan det ikke være tvil om, selv om det mange ganger var på hengende håret. Peter den store ivret sterkt for å kaste ut tyrkerne fra riket, men måtte oppgi forsøket og inngå fredsavtaler. Han konsentrert seg heller om Sverige, dvs vestover, men også der uten større suksess. Det er interessant å se hvilken stor betydning Litauen, Finland - Baltikum - og Polen hadde på den tiden. For en kokende smeltedigel - med mye toleranse i. (! ?).
Oppdatering: I et nylig dansk program "Den ukrainske skat", kommer det frem at danskene nok har spilt en mye større rolle i det ukrainske bildet her enn det vi har forutsatt til nå, og da med Tjønn som hovedleverandør. Ta f eks de russiske navnene som har "vlod" eller "vlad" i seg. Danskene mener nå at dette kommer av Waldemar, et navn knyttet til en dansk konge! VLODOMIR, altså, som vi jo kjenner fra før!
Jeg har tidligere skrevet litt om Det angevinske riket – det var mektig, for å si det svakt. Se linkene, men jeg tok ikke med der Russland, og vikingen Rurik, som riktig nok var svensk, men som dog i etterslekt la under seg det meste av Russlands mest lukrative områder, et rike som holdt helt til og med Ivan den grusomme. Eller var der danskene? En ny dansk tv-dokumentar synes å bevise dette. (Waldemar ble Vlad, etc.).
… Men lenge før vikingene kom på banen (om lag 800–1050), dro folk fra dagens Danmark, Tyskland og Nederland på en «storstilt» utvandring mot vest og bosatte seg i England, viser en ny DNA-studie.
https://subjekt.no/2022/03/31/vi-ma-huske-pa-norges-over-1000-ar-gamle-band-til-kyiv-riket/
… Alle skandinaviske land har hatt Ukrainsk dronning
En av de tre brødrene var Rurik, som etablerte seg i Novgorod. Godt plassert i et av de viktigste sentrene langs den europeiske elvehandelen vokste han seg mektig. En av Ruriks arvinger, Oleg av Novgorod, utvidet rus-riket og inntok i 882 byen Kyiv, som han gjorde til sitt nye hovedsete. Oleg erklærte Kyiv som «rus-folkets mor», og brukte byen som base for å sikre viktige områder slik at handelen kunne fortsette å blomstre. Olegs gravhaug hevdes fortsatt å ligge i Kyiv.
Etter hvert som Oleg befestet sin makt og utvidet interessesfæren til Kyiv, ble flere finske og slaviske stammer en del av Kyiv-riket, og i år 911 vant Kyiv-fyrstene over de tyrkiske Khazarene en gang for alle. Oleg inngikk også svært lukrative handelsavtaler med Konstantinopel, som gav Kyiv-staten helt spesielle økonomiske fordeler)..
Vi kan da, med litt velvillig fantasi og med en aldri så liten trollnasjonalistisk taint, for å sette det i et visst perspektiv, forsøksvist, si at vikingene ikke bare hersket i Det angevinske riket, men også i Rus, som er et skandinavisk navn, som kommer av betegnelsen «roerne», «de som ror». Ruotsi er det finske ordet på Sverige, forresten. Russland hører med andre ord til under det vi kan kalle Det skandinaviske imperium, et fenomen ingen snakker om. Romanovene var en noe fjern sidegren til «Ruriks» vikingslekt fra Sverige. Mange mener at «russerne» den gang da det begynte, sendte bønnfalling til svenskene (vikingene) om å komme og redde dem, og styre dem! Antakelig dro både dansker, svensker og nordmenn sammen mot de gigantisk store russiske innsjøene, de lange elvene og dype og tette skogene. Og de havnet i Ukraina, og dannet Kiev. Handelsveier, forståss.
Romanovfamilien er altså nesten-skandinaver, helt fra begynnelsen av. Ikke verst, eller hva? Jfr tsaren som ble myrdet under Den russiske revolusjonen 1917. Romanovene var i nær slekt med det norske kongehuset av i dag.
For min del, forresten, så så jeg lenge før jeg fikk bekreftet det fra historisk eksperthold, at termen «rus» måtte ha noe med «å ro» å gjøre, ikke med bakrus, f eks. Gad vite om ikke ordet og fenomenet «robot» - et russisk ord - også har noe å gjøre med dette – en båt eller boks som ros eller styres av noen (eller av seg selv). Også navnet Rurik kan jo inneholde "roing" ... og substantivet ett eller flere ror.
Trump kommer fra Den yngre sudrheimsætt, dvs fra en ekte datter av Håkon 5. Magnusson. Det fins en «yngre sudrheimsslekt» også, etter en uekte datter, – men en «naturlig» datter, som det heter - datter av den samme konge. Denne slekten har flere etterkommere i Norge.
Den siste av Den yngre sudrheimsslekt, Alf Knutson, som kunne ha blitt konge i Norge, og som forsøkte å bli det, midt i dansketiden, ble hugget ned av Krummedike, som representerte danskekongen, på Akershus festning, i sin tid. Denne «sudrheimen» satte opp Finneloftet på Voss, det eldste profane gildehus i Norge, ca 1395, og han var gift der, og tok kona med seg på sine kampanjer, men her mistet han to av sine sønner i kamp, en på hver side i en konflikt. Finne var navnet på et stort gods, den gang, og navnet kan komme av en typisk keltisk grasart, eller som en opphøyd «ryggfinne på en fisk». Sudrheim var et svært godkompleks i Norge, som fødte flere tronpretendenter.
Ibsen skrev om dette: «På Akershus»:
hugget i Knut Alfsøns pande
var et hugg i Norges hjerte.
Se boken Knut Alvssons krig, av Øystein Hellesøe Brekke, 2016. Og:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
Må bare også nevne at den danske dronningen Margrete som gikk av for kort tid siden, også «flyter» fra den norske kongen Håkon 5. Magnusson, (enten du tror det eller ikke).
Trump’s slekt springer ut av den kjente svenske slekten Roos av Hielmsæter, en hertugslekt, faktisk, en slekt som regnes som «prominent» den dag i dag, i Sverige. Trump er dermed «norsk konge» opprinnelig. Hielmsæter knytter seg til adelsslekten «Tre Rosor» i Sverige og fins selvsagt blant de vel 25 000 i Adelsboken – Boken - på Riddarholmen i Stockholm. (Går man fra rus til rosor her? Og: Vi må jo huske Henrik 8’s rose, en blanding av den hvite og røde rose, som jo «normannerne» etter hvert etter 1066 brukte som slektssymbol hver på sin kant, et slektsforhold som endte i den såkalte
Rosekrigene, en langvarig «sak», der størstedelen av adelen slaktet seg selv!).
http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/12/godt-nytt-ar-ja-det-har-gratt-seg-til.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/kong-magnus-lagabter-var-kabbalist-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/mye-mer-ndvendig-om-magnus-lagabter-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kjre-russland-og-kirill-som-spion.html
Toleranse i kirken: Jansens motto: Hvert ord levet, før det blir talt!
https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/ma-kirken-og-de-andsdpte-bli-mer.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/regnbuen-og-revolosjonen-et-natidspektiv.html
http://neitilislam.blogspot.com/2011/01/revolusjon-i-egypt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/bare-plass-for-de-politisk-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/statens-angrep-pa-trosfriheten-i-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/gudlsheten-som-omfavner-allah-og-nesten.html
-
Onsdag 6. november 2024: The Donald - hans herskergener fra Norge
The Donald – “stunning return to power” – norsk viking ...
Ligger det I genene, kongegenene? Se Trumps stamtre til Håkon 5 Magnusson nederst.
Trump (av trumpet eller tromme), kan ganske sikkert, for ikke å si helt sikkert, opprinnelig være av høyadelig, bl a norsk, slekt. For et par år siden mente en islandsk slektsforsker å kunne spore Trumps aner tilbake til Orkenøyene eller området rundt det nordlige Skottland og Island. Pluss til den norske Kong Håkon V Magnuson, d 1319. Se under for faktabolk.
Sjekker vi Vance, Trumps visepresident, kommer han også fra det nordlige England eller Nordøstlige England og kanskje Skottland.
Men dette noe snevre bildet kan suppleres. Hvorfor ikke plassere Trump innefor rammen av Det Angvinske riket, som var kjempestort?
Det hadde seg seg slik at Rollo var en norsk viking som fikk Normandi av en fransk konge, som beskyttelsespenger … Rollo, Gangerolv, ca 800 e Kr, hadde mange etterkommere, bl a William Erobreren, som fikk raket til seg hele England I 1066.
Fra området til Rollo I Frankrike, dro det så ut en liten flokk av eventyrlystne og hestekjære “riddere” eller landveisrøvere, hvis hovedmål var et hellig skrin sør I Italia. Anførereren het Giscard (noe som kan minne om Giske gard, på Sunnmøre).
På sørspissen av Italia møtte de på en katolsk høvding som spurte dem om de ikke kunne nedkjempe noen mulismer på Sicilia, som hadde plaget det over lang tid, med raid og trusler, - og som sagt så gjort. Felttoget var så vellykket at de overtok hele Sicilia. Dermed kan man si at “normannerne” nå satt på et så stort rike samlet at få riker har sett dets like I verdenshistorien: Det Angvinske Riket (se linkene) I nord, fra Skottland til og med størstedelen av Frankrike, til Sicilia I sør. Snart skulle normannerene også styre store deler av selve Italia, og dessuten ligge I strid med flere paver.
Fra denne slekten av normannere – nordiske vikinger – sprang senere den tyske keiseren Fredrik II – Stupor Munid – verdens underverk. Fra denne slekten kom også den berømte middelalderteologen Thomas av Aquinas. For så vidt kan man si at Rollo og angevinerene “ruled the world”, og at det er fra dette genmaterialet, hvis det betyr noe I det hele tatt, at Tump kommer. Nå kan noen kanskje si at Trump er “Stupor Amerika”, og så videre.
Det skulle heller ikke forundre meg om slektsforskningen før eller senere vil finne ut at også Trumps far var slekt I “romerske keisere”, siden han regnes for å ha tyske aner …
Med Trump som USA’s president, for andre gang, regjerer fremdeles angevinene “supreme” over større makt og områder enn noen sinne. Noe å tenke over, kanskje …
For min egen del, kunne jeg for en tid siden begynne å spørre meg selv om det ikke var noen kjent med det nå så berømte “mugshot” – politibildet – av Trump. Jeg gjorde meg så unaturlig alvorlig som mulig og tok en selfy, med hodet I samme stilling som Trump, og hva så jeg: En utrolig stor likhet. Det er kanskje da like vel noe I at at jeg er på slektstreet jeg også, tenkte jeg, ydmykt, slik mange forsøker å overbevise meg om at jeg er, he, he.
Angevinerne? Vel, William Erobreren nedstammet fra Rollo, som var en skandinav, enten fra Norge eller Danmark, eller begge deler, vil jeg si. I det området Giscard ble født, fins det rester av typisk norske potteskår. o l. Det er ikke unaturlig å tro at Rollo og William da stammet fra den norske kongelskten.
William – som altså raket til seg hele England, I en slektskrangel om dette riket den gang, hadde en datter som giftet seg, eller ble giftet inni, huset Anjou I Frankrike, og fra dette ekteskapet springer hele det britiske kongehuset. Det begynte med det som kalles Plantagenet-slekten. Og det var her Det angvinske riket fikk sin rot. Se linkene under.
President Donald Trump styres med andre ord – praktisk talt, hvis gener betyr noe I det hele tatt - både av franske og norske kongegener. Han er nær sagt født til å styre og regjere, (hvis vi skal dra dette med genene litt langt). Også Hillary Clinton er på dette treet. De har altså noe felles! Noen kaller disse slektene for “desposyni” og det skapes myter om at slektene er spesielt utvalgt, så å si; At det er noe med dem som skiller oss fra alle oss andre, på vesentlige punkter, spesielt I kunsten å styre og regjere, av natur eller medfødte anlegg.
De må ha vært noen svært drifitge energibunter av en annen verden disse kongene. Å lese om f eks Håkon 5 Magusson, er “breathtaking”. Jeg kan ikke forestille meg noe menneske av I dag som kunne kopiert ham, og hans stabaser, med hensyn til å forsvare sine og landets interesser, både her I Norge og I Danmark, - og denne kongen var bare en av dem alle. Da kong Håkon V døde, så ung, I 1319, testamenterte han store formuer til “de fattige”, til evig tid, som det heter.
Det hører til de alvorlige morsomheter at det for bare noen få år siden dukket opp et menneske I Oslo som gjorde krav på arverett til Akerhus Festning, som jo var I kongens eie da han levde. Saken ble imidlertid av retten henlagt som foreldet. Slektstreet ble ikke døftet, antakelig fordi det ikke kunne avkreftes, vil jeg tro.
Helt utrolig. Jeg anbefaler:
Jomfruen fra Norge av Tore Skeie av 2012.
The Wars of the Roses, av Dan Jones fra 2014 og av samme forfatter:
The Plantagenets av 2012.
En lettere bok er The Romans, av Francois Neveux av 2006.
The House of Beaufort, av Nathen Amin av 2017/18, forteller detaljer om spesielt en gren (fra Gaunt) I dette verdenshistoriske dramaet, som Det Angvinske riket var en del av og ble trukket inn I, og som formet angevinerne og mange andre, over et utrolig stort område, stort også I dag betraktet.
Alle angevinene hadde selvsagt sine “coat of arms”, sine slektstavler og våpenskjold.
I boken Kongen, lova og landet, om bl a Magnus Lagabøter og landslova av 1274, av Jørn Øyrehagen Sunde, av 2023, finner jeg avbildet et kobberstikk fra 1580 over Bergen hvor det er avbildet fire slike (små) skjold, to av dem kongelige, et med franske merker, I blått, og et annet med en stående rød løve. Så her er det en klar forbindelse – til Angevinriket og Trump!
Det kan også nevnes at en slekt – og visse slekter – I en bygd på Vestlandet, kan føre sine aner tilbake til Håkon 5. Også her finner man altså Trump, for å si det sånn! Se boken Knut Alvssons krig, ridderen som ville erobre Norge av Øystein Hellesøe Brekke, 2016, om bl a Finneloftet på Voss. Alvsson ble drept av danskekongen. Ibsen skrev om dette: «På Akershus»:
hugget i Knut Alfsøns pande
var et hugg i Norges hjerte.
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Alvsson
En tavle med våpenskjold fra sent 1400-tall er et annet kjent dokument fra Norge. Tavlen skal ha kommet fra en riddersal – forlengst forsvunnet - på Hedmarken og her fines det mange tilknytningspunkter til de våpenskjoldene angevienene brukte; det er franske liljer og engelske løver. Det er skrevet en bok om slektenav Botner I Høland, av Odd Ottesen, inkludert tegninger av våpenskjoldene.
I Årbok xx 2001, fra Romerike Historielag, finner jeg en fantastisk historie om Gørvel Sparresdatter, en etterkommer av Håkon 5. Magnusson, som bl a fikk eie Varberg festning I Sverige og dessuten Finnegodset, pluss mange andre gårder, som hun senere I sin helhet ga til danskekongen, så vidt jeg forstår. Hun mistet sin eneste sønn I en pest.
Kong Håkon brukte en rose I sitt skjold, (tenk på Henrik 8 som kombinerte rosene som kom I ulike farver). Man kan jo bare spørre: Hvor fikk de det fra? Det fins kanskje mange flere nordmenn enn noen kan forestille seg I dag som har sitt slektstre knyttet til Angevinene – og Trump. Hvor mange energibunter, på nivå med Hillary og Trump, fins det I landet her I dag, de springer jo begge ut av de samme genene?
Symbolene på tavlen fra Hedmarken, finner vi forresten også igjen I mange meget verdifulle og vakre smykker som så dagens lys under en utraving nær York eller London I England for bare få år siden.
Selvsagt har Trump brukt “coats of arms” eller våpenskjold, I sin forretningsdrift. (Også vår egen Røkke bruker våpenskjold). Disse har vært utsatt for beskyldninger av ulike slag, men symbolene han bruker er er vertikale svarte løver og noen vinkler som vi finner igjen I våpentavlen fra Hedmarken fra sent 1400-tall, se Ottosen.
Artikkel om slektsforskning, se linkene:
Om navnet, pluss:
The name Donald, meaning:Ruler or king of the world; Great chief. Donald is a baby boy's name of Gaelic, Scottish, and Celtic origin, meaning “great chief” and “ruler or king of the world.” This centuries-old name carries respect from the surname Dòmhnall, commonly used during the time of the Dalriadan in Ireland and Scotland.
From the Scottish Gaelic name Dòmhnall meaning "ruler of the world", composed of the Old Irish elements domun "world" and fal "rule".
Donald is a masculine given name derived from the Gaelic name Dòmhnall. This comes from the Proto-Celtic *Dumno-ualos ("world-ruler" or "world-wielder").
Celtic Baby Names Meaning:
In Celtic Baby Names the meaning of the name Donald is: Dark stranger.
English Baby Names Meaning:
In English Baby Names the meaning of the name Donald is: From the Gaelic Domhnall, meaning world mighty. Famous bearer: Walt Disney's cartoon character Donald Duck.
Gaelic Baby Names Meaning:
In Gaelic Baby Names the meaning of the name Donald is: Dark stranger.
Scottish Baby Names Meaning:
In Scottish Baby Names the meaning of the name Donald is: Great cheif, world mighty. From the Gaelic Domhnall. The name Donald has been borne by a number of early Scottish kings. Famous Bearers: Billionaire Donald Trump; actor Donald Sutherland.
American Baby Names Meaning:
In American Baby Names the meaning of the name Donald is: Dark stranger.
Donald, derived from Scottish Gaelic roots, means ruler of the world or world leader, while Daniel, originating from Hebrew, signifies God is my judge. Thus, Doniel embodies a symbolic fusion of strength, leadership, and spirituality.
The name Donald, with its Scottish roots, conjures images of leaders and trailblazers. Traditionally, individuals named Donald are often perceived as strong-willed and determined, possessing a natural leadership quality that sets them apart.
From the Scottish Gaelic name Dòmhnall meaning "ruler of the world", composed of the Old Irish elements domun "world" and fal "rule". This was the name of two 9th-century kings of the Scots and Picts. It has traditionally been very popular in Scotland, and during the 20th century it became common in the rest of the English-speaking world. This is the name of one of Walt Disney's most popular cartoon characters, Donald Duck, introduced 1931. It was also borne by Australian cricket player Donald Bradman (1908-2001) and former American president Donald Trump (1946-).
The name Donald, derived from Scottish origins, carries the meaning of World Leader. Historically, the name Donald holds significant prominence, particularly in Scottish history. It can be traced back to the early medieval period when it was associated with the powerful clans and ruling families of Scotland. The name's popularity can be attributed to the influence of various notable figures who bore this prestigious name throughout the years. In early Scottish history, Donald I, better known as Domnall mac Ailpn or Donald II, became one of the first kings of Scotland in the 9th century. He played a crucial role in consolidating the kingdom and establishing the Scottish royalty. This historical significance bestowed upon the name Donald further reinforced its popularity. In modern times, the name Donald continues to hold a place of recognition. It has been cherished by parents seeking to honor their Scottish heritage or bestow a sense of leadership and strength upon their children. Moreover, the name gained international recognition through renowned personalities such as Donald Trump, the 45th President of the United States, adding a modern-day association to the name's meaning of world leadership. With its roots firmly entrenched in Scottish history and its continued use in the present day, the name Donald reflects a long-standing legacy of power, influence, and leadership, remaining an enduring choice for parents around the world.
You are a good worker, steady and practical, a builder who takes responsibility well. These qualities may bring you a position of authority and power.
Donald is a masculine given name derived from the Gaelic name Dòmhnall.[1] This comes from the Proto-Celtic *Dumno-ualos ("world-ruler" or "world-wielder").[2][3][4] The final -d in Donald is partly derived from a misinterpretation of the Gaelic pronunciation by English speakers, and partly associated with the spelling of similar-sounding Germanic names, such as Ronald. A short form of Donald is Don. Pet forms of Donald include Donnie and Donny. The feminine given name Donella is derived from Donald.[1]
Donald has cognates in other Celtic languages: Modern Irish Dónal (anglicised as Donal and Donall);[5] Scottish Gaelic Dòmhnall,[6] Domhnull[7] and Dòmhnull;[8] Welsh Dyfnwal and Cumbric Dumnagual. Although the feminine given name Donna is sometimes used as a feminine form of Donald, the names are not etymologically related.[1]
https://no.wikipedia.org/wiki/Angevinriket
Angevin-riket refererer til en samling stater som ble styrt av Angevin-herskerne fra huset Plantagenet i høymiddelalderen. Huset Plantagenet styrte over et område i Vest-Europa som strakte seg fra Pyreneene til Irland i løpet 1100- og tidlig på 1200-tallet. Deres «imperium» var grovt sett halvparten av middelalderens Frankrike foruten hele England og Irland. Navnet «Angevin-riket» er en moderne konstruksjon, da dette riket ikke hadde en slik betegnelse da det eksisterte. Til tross for omfanget av riket til Angevin-herskerne, ble det beseiret av kongen av Frankrike, Filip II August fra huset Capet. Han etterlot deres rike delt i to, og tapte provinsene Normandie og Anjou.[klargjør] Dette nederlaget, som etterlot huset Plantagenet med deres engelske områder og Gascogne i sørlige Frankrike, satte scenen for Saintongekrigen og hundreårskrigen.
https://no.wikipedia.org/wiki/Grever_og_hertuger_av_Anjou
Greve av Anjou var en adelstittel som første gang ble skjenket på 800-tallet til Ingelger (død 888), en vicomte som holdt landområder rundt Orléans og Angers. Hans sønn Fulk den røde (død 942) var den første som bar tittelen greve av Anjou.[1] Fulks etterkommere – deriblant noen konger av England – fortsatte å bære disse titlene og råde over de tilhørende eiendommene, inntil det franske monarkiet fikk kontroll over området. Deretter ble titlene greve av Anjou – og etter 1360 hertug av Anjou – benyttet flere ganger, vanligvis innen de franske kongefamiliene, huset Valois og huset Bourbon. Hertugene av Anjou bidro til sosiale og samfunnsmessige reformer på 1300- og 1400-tallet.[2]
En sønnesønn av kong Ludvig XIV av Frankrike bar tittelen greve av Anjou inntil han besteg den spanske tronen som Filip V av Spania. Deretter har en del av hans etterkommere båret tittelen helt fram til våre dager. Samtidig benyttes tittelen også av en fransk tronpretendent.
Greve av Anjou var en adelstittel som første gang ble skjenket på 800-tallet til Ingelger (død 888), en vicomte som holdt landområder rundt Orléans og Angers. Hans sønn Fulk den røde (død 942) var den første som bar tittelen greve av Anjou.[1] Fulks etterkommere – deriblant noen konger av England – fortsatte å bære disse titlene og råde over de tilhørende eiendommene, inntil det franske monarkiet fikk kontroll over området. Deretter ble titlene greve av Anjou – og etter 1360 hertug av Anjou – benyttet flere ganger, vanligvis innen de franske kongefamiliene, huset Valois og huset Bourbon. Hertugene av Anjou bidro til sosiale og samfunnsmessige reformer på 1300- og 1400-tallet.[2]
https://no.wikipedia.org/wiki/Angevinriket
|
Grunnlagt |
1154 (Julian) |
|
Opphørt |
1242 (Julian) |
|
Ingen offisiell hovedstad, men hoffet ble holdt ved Chinon |
|
|
Styreform |
|
|
Statsoverhode |
|
|
Offisielle språk |
|
|
Statskirke |
Romersk-katolsk |
|
Eksisterte |
|
|
Valuta |
Fransk livre, engelsk pund |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Bourbon
Huset Bourbon er en europeisk kongeætt av fransk opprinnelse, en gren av huset Capet. Bourbon-kongene styrte først i Frankrike og Navarra på 1500-tallet. Ved 1700-tallet holdt medlemmer av dynastiet Bourbon tronene også i Spania, Napoli, Sicilia, og Parma. Slektssetet var borgen og byen Bourbon, den første hovedstaden i den historiske provinsen Bourbonnais i sentrale Frankrike. I dag er den kjent som landsbyen Bourbon-l'Archambault i departementet Allier, navngitt etter en tidlig seignneur av Bourbon, Archambaud I (930-990).[1]
Det nåværende huset Bourbon er en gren av huset Capet gjennom Filip III av Frankrikes bror, Robert, greve av Clermont, som giftet seg med Beatrix, en datterdatter til Archambaud eller Arcimbold VII, den siste hertugen av det eldre huset Bourbon. Den bourbonske tittel er flere ganger blitt ført videre gjennom kvinneledd. Den første kongen av Frankrike fra dette hus var Henrik IV av Frankrike (1553–1610) sønn til hertugen av Vendôme og dronning Johanna III av Navarra.[1]
Det franske kongehuset Bourbon ble grunnlagt av Henrik IV av Frankrike. Grener av det franske huset Bourbon har også regjert i Napoli og Sicilia samt i Parma og innehar fortsatt den spanske tronen. En gren av ætten fikk tittelen fyrste av Condé. Den grenen døde ut i 1830. Det eneste statsoverhodet av ætten i dag er Felipe VI av Spania.[2]
Tirsdag 31. desember 2024, https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/godt-nytt-ar-ja-det-har-gratt-seg-til.html
Godt nytt år, ja: Det har grått seg til ...
Jeg holdt på å si: Godt nytt år, - fordi jeg mener det.
Hanvold sier: Vi må ha tegn, under og mirakler i 2025. Vi må forvente dem slik at vi kan bli berørt av dem og slik at vi kan berøre … 2025 er kvantesprangets år … vi må velge å lide for andre (ved ikke å falle for fristelser og synder, kortvarige lyster, (for det fins ingen synd for de som tror), vi må velge å lide for andre heller enn å falle … Jesus må berøres av våre bønner.
Vil du ha det, (mirakelet), må du ta det … du må stå på løftene ...
(Sagt på nyttårstaften på TV Visjon 32.12,25 på Studio direkte, hvor det også ble minnet om at i fjor var det «forventningenes» år, og disse har blitt fått, sier Inger, kona, (på en måte). Vi har fått utrolig mange gode tilbakemeldinger på Kongenes Konge, som vi har skrevet flere artikler om for kort tid siden).
Den nåværende engelske kong George sa og bedyret, nok en gang, på TV, at han er den som forsvarer de ulike troer i landet, ikke Troen. The defender of faith, ikke the Faith. Hvorfor? Det ligger ikke, betryggende nok, i genene, men genene ligger altså i tiden vår også.
Charles ligner til forveksling på kong Richard ii, 1377-1399: Hans historie er for voldsom til at vi kan tro det uten å ha lest om det.:
Kong Edward, 1307-1327, over, ligner faktisk på vår kjære kong Harald av i dag. Vå konge har et tungt øyenlokk, som vi har sett, akkurat som Edward hadde. Dette ligger faktisk i genene, altså, et lite kuriosum som norske medier ikke har nevnt, så vidt jeg vet. Ikke så rart da, at de faktisk er i slekt, alle sammen, uten å ha hatt samme personligheter og samme utfordringer.
Obs: Vår kjære kong Harald stammer direkte ned fra kong Håkon 5. Magnusson og dette er det ikke mange som vet. Det engelske kongehuset stammer faktisk fra normannerne, fra nordmenn og kanskje svensker og dansker. Den myrdede tsaren i Russland, som vi husker, var nært i slekt med det engelske kongehuset og dermed også med vår kong Harald i dag.
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
Vi bare føyer til: Gaetz og Hegseth i USA, et par av Trumps favoritter, har begge norske gener. Vi kan kanskje kalle dem alle «angeviner», (et laget ord, for øvrig). Gaetz og Hegseth har fått en ublid medfart i det politiske livet i USA. Vi får bare se hvor det bærer. Vance har gener fra nordengland eller Skottland. Hva er det med oss nordboere? Trump selv nedstammer fra vår konge Håkon 5. Magnusson, d 1319. Jeg tror Trumps slektstavle er godt begrunnet, ja, bevist.
Se denne svært så negativt avslørende, for document.no sitt vedkommende, (litt nede på siden):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html
Kong Hans, d 1622, er stamfar til Christian IX og til det nåværende danske og norske kongehus.
Christian III’ s far var Fredrik 1, farfar Christian 1, farfarsfar er Didriech av Oldenburg.
Eufemia Eriksdatter f 1317, var datter til Ingeborg eller Ingebjørg Håkonsdtter (5).
Hennes barn Albrecht av Mechlenburg ble svensk konge, pluss Henrik III danske konge.
Kristian IV's mor er Sofia av Mechlenburg. Gift m Fredrik II hvis en av etterkommerne er kong Hans.
Det er litt komplisert, men veldig lett når man først samler inn rekkefølgene.
Men så: Godt nyttår, til alle som vil og kan, spesielt til muslimer.
Men se gjerne denne først:
https://www.youtube.com/watch?v=BTjacopDcSw
Det fins ikke ett – eneste - problem med muslimer i Norge. Ikke ett eneste problem med muslimene i Norge. Det bare er slik, fordi vi sier at det er slik, fordi vi sier det. (Og ganske riktig: De fleste ser ingen problemer, i det hele tatt, og da må det jo være sånn).
Og vi kan begrunne det med den beste samvittighet, ja, den beste samvittighet i verden, fordi vi simpelt hen er best – i verden.
Selv om muslimene skulle ha litt lavere IQ enn oss andre, her i landet, utgjør ikke dette noe problem, snarere tvert imot. Det betyr mer mynt i både kommunekasser og i Statskassen, og Oljefondet vil jo bare økes, - vi er på vår måte bevilget til det, ovenfra eller hvorfra - fordi mange muslimer bidrar uforholdsmessig mye mer enn andre nordmenn til at dette fondet bare øker og øker, (og dette vil fortsette på ubestemt tid, ja, til nesten evig tid, skal vi tro den samlede drømme- og illusjonskapasitet her i landet). Vårt samfunns menneskekapital er på vei mot et fjernet optimalpunkt, fordi «det er best slik».
Jo fler muslimer som går på våre skoler – dvs deres og våre skoler – jo fler dyktige folk får vi i Norge, (sammenlignet f eks med visse islamske eller muslittiske land vi ikke kan sammenligne oss med). Dette medvirker til en stadig økning av brutto nasjonalprodukt med en sikkerhet som ingen kan bestride.
Vi får stadig flere syke og eldre mennesker her i landet, men dette kompenseres ved at muslimene får stadig flere barn, både relativt og absolutt. Dette skaper i seg selv større optimisme og bedre arbeidsvilkår for alle, her i landet, større fordragelighet, mer samforstand, mer mangfold, et større og bedre demokrati. Vårt generelle livssyn vil fornyes og foredles. Vi får et nytt menneskesyn, en ny virkelighetsoppfatning, her i landet, og islamkritikerne vil bli flere, fordi muslimenes antall vil øke, fordi fler og fler muslimer vil bli islamkritikere, fordi Allah vil det og fordi det er helt naturlig ut fra de hellige skriftene selv. Islam betyr fred og mer demokrati, ikke mindre.
Vår nåværende lykketilsand vil stadig forbedres, fordi vi ser at alt dette vil øke vårt samlede potensiale for kreative endringer og forbedringer. Og dermed brutto nasjonalprodukt multiplisert med «sant» håp og ønsketenkning. Jo flere muslimer, sanne muslimer, sett ut fra våre paradigmer, konsepter, konstrualer, eksistensialer, variabler og parameter kanskje muslimer som egentlig for alltid er bundet til de samme tros- og vesensgrunnlag som oss.
Jo flere eldre og syke vi får, jo fler og fler pleie- og omsorgspersoner vil det komme. Fler og fler sykepleiere, hjelpepleiere og sosionomer (og sosiologer, psykologer og antropologer). Lærerne som stor gruppe, vil bli bedre fordi kompetansen og lønnen vil øke, målt i det vi kan kalle livserfaringer, noe som gir flere plusspoeng enn bare karakterer, basert på en slags distansert IQ, f eks logisk tenkning og empiri, … la oss tenke på «fornuft», den nye fornuft …
Vi vil få flere kunstnere, advokater, leger og foreningsfolk, fler idrettsutøvere, og den ene rekorden etter den andre vil slås, fordi vi samlet vil bli dyktigere, flinkere, sterkere og mer smidige enn før, og denne utviklingen vil gå eksponentielt. Det gjelder vinter- som sommergrener. Det kan ikke gå nedover. Det kommer til å bli flere sunne, friske, frimodige og modige mennesker her, overalt, i alle yrker og sammenhenger. Universitetene vil tjene stort på ulike former for innkvoteringer, midlertidige, selvsagt, med unntak av muligheten for at nordmenn generelt muligens vil begynne å sakke akterut grovt, og i stor skala, en gruppe som derfor vil trenge ekstra bistand og støtte, båe materielt og åndelig. Noe som gladelig vil bli innvilget og bevilget.
Den gruppen i landet som vil tjene mest på at det blir flere muslimer, er de kristne, spesielt de ateistiske kristne, og ateistene eller humanistene selv. Det vil bli mer populært å kalle seg muslim, for slik kan man bedre bli hjulpet, hvis nødvendig, og ikke minst flere muligheter til å hjelpe andre mennesker, hvor de nå enn befinner seg på kloden. Vi vil få større homogenitet her, ikke mindre; vi vil ikke få mer heterogenitet. Og vi vil bli stadig mer homogenisert. Til fordel for alle, nærmest på ubestemt tid fremover. Et homogent samfunn vil nemlig dra lass sammen og styrke all solidaritetsfølelse. Vi vil få en helt ny religion her i landet og en mer sammensatt og dermed en mer nyansert og tolerant Gud. Kort sagt: En mer opportun gud som alle kan kjenne seg bedre igjen i, en gud som ikke kan tukte eller skremme; en gud som sikrer alle en plass i solen, for å si det på den måten, spesielt i solnedgangen, som jo kommer, som en naturnødvendighet.
Leger, advokater, ingeniører, apotekere, kjemiker, kapitalister, byråkrater og lærere av alle slag, og lekfolk, ikke minst, vil fra fødselen av sikres et gratis og evigvaren medlemskap i Sannhets- eller Verdikommisjonen, fordi denne rettigheten er umistelig, gjelder for alle universelt og kan ikke overdras til noen.
Det vil før eller siden ikke være påtvunget å forhandle om lønninger og andre arbeidsvilkår, fordi disse vil følge automatisk av seg selv, som et resultat av det nye systemet i seg selv. Dette vil selvsagt gjelde både lokalt og sentralt, både på mikroplan og makroplan. By og bygd, hand i hand. Vi mater nå komplett frivillig og med stor lyst, uten forbehold, våre demoner i våre uskyldige sinn og hjerter og håper at vi skal bli oppslukt sist, (av tidens nøytrale og uunngåelige forfengeligheter, viderverdigheter og omskifteligheter) under den nå helt usynlige, men fortsatt lange grå marsjen gjennom institusjonene, der det aldri venter et monster, bare røde kinn, (struttende av sunnhet og optimisme) og fargerike bunader, fløte, sætersbrune gudsord fra landet. Joda, idet vi grånes, kan vi fortsatt gråte oss inn i den tro at vi blir stadig bedre, at det skal gå seg til bare mer og mer. Og, sannelig, det gjør det jo, ikke sant? Muslimer kan se frem til å bli mer norske enn noen nordmann eller norske noen gang har vært. Bare vi flikker litt på konstitusjonene. Nurture er bedre enn nature … Muslimer kan vise seg å være de mest entusiastiske når det gjelder å sikre statsprestene sine lønninger og konservere kirkens skrantende gods. Derfor … Gråvær i vente, men solskinn i hjertet. Og Gråbein finnes ikke lenger i vokabularet. Fanitullen, (se litt om Åsgårdsreiea om litt), hvor høres den, i alvoret, i alle forsøk på humor? Fanaråken? Fenalåret? Kjempeviseslåtten? Draugen? Inkjevetten er blitt en husgud for somme. Åsgårdsreia rammer ikke oss lenger. Æsenes tid er forbi, nye og mye bedre kommer inn. Totalavhold medfører en ny type salig fordukkenhet. Masse edru folk som blir rusa på fromhet og løfter, raver rundt i sine raviner, sinne av dopamin, pheremoner, endorfiner og «oxytocin - is associated with trust, sexual arousal and relationship building, it's sometimes referred to as the “love hormone” or “cuddle chemical.” Oxytocin levels also increase when you're hugging someone and when you're experiencing an orgasm …” står det å lese, på nettet. Fri tilgang på opiater? Abortion on demand? Fri utfoldelse for alle, som I Sovjet rundt 1930. Vi er godt forberedt på det beste, vi innynder oss og blir emokratiske monolitter, hver enkelt av av “oss”, hvem de nå enn måtte være, egendefinert eller ikke. Jo da, vi går opp I en ny syntese, ifølge Hegels “ideale” logikk, og senere, men mer seiglivet: Marx sin “materielle” eller materialistiske logikk med ledsagende inkontigente deduksjoner).
(Åsgårdsreia eller oskoreia er etter norsk folketru ein larmande flokk av daudingar eller vette – gjenferd, slåsskjemper, mordarar, drukkenboltar, bedragarar, lausaktige kvinner, tusser og troll – som ved juletider for gjennom lufta på eldsprutande hestar, med Guro Rysserova (Rumpe-Guro) i spissen.)
Vi serviliserer oss helhjertet inn i «det monolittiske emokrati», i det riket hvor bare én vilje hersker, ikke bare i halvsøvne, men i helsøvne, idet vi nekter å tro at vi er hypnotiserte, (fordi dette tross alt vi medføre et visst ansvar, nærmest som ansvar under påvirkning av, ja, du vet kanskje hva).
Vi er blitt spesialiserte eller spesialsydde – riktig nok levende - med iboende reseptorer nå, kun for de «hellige emosjoners og dygders tyranni’s skyld», på makthavernes premisser. Hvem er de? De spør vi ikke om. Det vil virke for usømmelig og fortjene utestengning.
Det vil ikke bli nødvendig å la Fagforeninger og organisasjoner, f eks Landsorganisasjonen, ta egne initiativ (etter valg) i den tro at de selvbestaltet har anledning og runn til å opptre på andres vegene, med de beste intensjoner, og det best vitenskapelige faktagrunnlag å treffe beslutninger på. Nei, dette vil bli upassende, vil de toneangivende si og mene, med fast og overbevist mine og tydelige holdninger som lett vil skremme de allerede vettaskremte og feige – ut fra den nye, objektive, og universelt allmenne, doxologiske, nærmest himmelvendte, normen.
Alle vil få den usynlige tittel av Kommisjonær for Tilsynet for høy moral, for sikkerhets skyld – for å få alle unødvendig prognoser til å forstumme - og for alle tilfellers skyld, for at alle skal føle seg sikrere og sikrere på at alle egentlig vil og kan det samme, fordi dette bare føles så mye bedre enn før, ( før, da vi opptrådte ufordelaktig og opportunt splittet, på en måte).
De vil representerer folkeviljen, merkelig nok, til enhver tid og gjelde uten forbehold, fordi rett og plikt er identiske og alt vil gå opp i en ny, usynlig syntese hvis eneste formål er at emosjoner og følelser skal gå opp i en større og bedre harmoni, nær sagt uten indre motsetninger i seg. For slik, og bare slik, kan alle føle seg litt bedre og stadig mer sikre på at intet ondt kan skje oss. At dette vil sikre oss mer velstand, høyere livsstandard og mer livslykke for alle, vil ikke bare være et ideal, nei, dette er en setning som både aksiomatisk og «teoremisk» sann og urokkelig. Den utsier sannheten, hele sannheten og ikke noe annet enn sannheten, og oppfyllelsen av selve idealet. Ordet Utopia vil dermed med den største letthet og doxologisk strykes fra alle leksika og ordbøker, både på norsk og utenlandsk uten at noen vil føle behov for å stryke ordet, men fordi det ikke er nødvendig lenger å ha og bruke det. Og fordi alle vil mene at dette er av det gode, skjønne og sann, dvs det helt nødvendige. Det vil ikke lenger finnes noen aksidenser, bare kontingenser, dvs En ting som er kontingent: Den Gud mennesker selv skaper til enhver tid, hvis da tid, som virkelig, ontologisk, fenomen, finnes. Og dette blir så den store, nye, levende, frie agens, en kraft i universet som allerede har tilgitt alle alt, også de synder som aldri ble begått. Men spesielt de synder som ble begått, av de spesielt utvalgte, men som nå ikke lenger kan kalles synder, bare ulykkeshendelser, bagateller – ikke noe å bry seg om.
De som kanskje best vil kunne lukrere, på alle måter, på den nye tilstanden, er de kristne som hevder at kristendommen og kristentroen ikke er noen religion, men et personlig forhold til den personlige Gud, og ingen andre. Her vil de få støtte og bli støttet av muslimene som bare vil svare med samme mynt: Også vi tror jo på den personlige, ene Gud.
De kristne vil si og svare: Her ser dere! Var det ikke det vi sa, - og alle kristne biskoper vil samstemme i det, og rope halleluja, i frykt for at man ellers vil miste statsstøtten. For fra nå av fins det ingen religion lenger, bare de personlige forhold, som man må anta muslimene har til sin gud, akkurat som vi har til vår. Analogien her vil opphøyes eller oppheves, alt etter hva vi føler for. Med andre ord.
Når Ayan Hirsi Ali sier at hun er exmuslim, betyr det ikke lenger at hun har skiftet religion, og når ektefellen historieprofessor Niall Ferguson sier at han er ex-ateist, vil det ikke innebære at han har fått en religion, eller at disse begge har skiftet religion, nei, bare at de er blitt kristne med et personlig forhold til Gud, akkurat slik muslimene har det. For også islam hedrer jo Jesus Kristus, spesielt som profet, nærmest på likefot med JK, eller i noe grad og kvalitet under.
Det står i, at det er det de skal, ut fra Skriften selv, noe som jo sikrer følelsene og «det personlige forhold», i hvert fall i lykkeland, egentlig landet for de ulykkelige og forvirrede, et ikke-land som intet navn har, ennå.
Men hvem, og hvordan, hvis overhodet mulig, skal kunne avgjøre om noen har et tilstrekkelig personlig forhold til sin frelser eller ikke, eller i noen og i hvilken grad, overhodet?
Skal det man sier og føler selv være avgjørende i alle forhold - og kanskje innbiller seg, eller gjør det, ut fra personlige nytteformål?
Tillegg, lagt til, til oppr. fil:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/kong-magnus-lagabter-var-kabbalist-en.html :
Søndag 10. november 2024: Kong Magnus Lagabøter var kabbalist - en befriende og betimelig advarsel
Must: Se denne oppkvikkende oppfølgeren av denne posteringen her:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/mye-mer-ndvendig-om-magnus-lagabter-og.html
"Kongerekka på 90 minutter" er en dokumentarserie presentert av Are Sende Osen, som gir et humoristisk og skråblikk på Norges historie gjennom de 67 kongene fra Harald Hårfagre til i dag. Serien ble sendt på NRK2 og gir et innblikk i 1200 år med maktkamper, intriger, sexskandaler og store slag, fortalt med «danske undertekster».
I fortellingen her hører jeg med en ikke liten «latterklump» i brystet: Hvem var kong Sverre («Roma midt imot», - du vet)?
Jo, han var liten av vekst, men han var vakker når han satt (hvor det nå var). Osen: Han hadde med andre ord et «kort lort(e) fall». Lang overkropp, korte ben, med andre ord.
He, he.
Osen drar et stor publikum og NRK-opptak viser en forsamling av godt modne og sunne, og våkne og vakre, faktisk, ansikter, antakelig alle sterkt historiofile, som ler godt, på nordmannsk, hele tiden. Osen gjør kongerekken til et fascinosum man ikke bør løpe fra for fort.
Jeg skal forsøke å sette «kongrekka» inn i et perspektiv som passer bedre for meg selv, så spennende som dette er, forhåpentlig vis for i hvert fall noen andre også.
Jeg glemmer ikke følgende underveis: Jørn Øyrehagen Sunde: Kongen, lova og landet, 2023
Anno 1024 av Ole Petter Erlandsen, 2024
Hans Jacob Orning: Myten om den gode kongen, 2025.08.22. (Orning er her en festbrems av nærmest nasjonaldimensjonal karakter, kjedelig som bare marxister kan være det. Han er prestentist: Hadde bare jeg og vi vært der den gang, så hadde det blitt andre boller – marxister i dag gjør det alltid lettere for seg enn det er … mot nasjonalisme, selv i sunn forstand, også, selvsagt).
Trond Norén Isaksen, 2017: Hellig krig om Norges krone. (Svært detaljert, på grensen til å være kjedelig, fordi det synes påkrevende for forfatteren å skjule et eget utvidet og dypere perspektiv, og dermed begrenser han på en måte sitt eget hjerte samtidig som han overalterpublikum til en slags forsterket ensomhet.
Jeg kunne nevnt flust med flere, jeg like svært godt Skeie: Jomfruen fra Norge og boken om Olav den hellige. At disse kongen «orket», er et mirakel, (også politikere av i dag påstås å være de mest travelt opptatte og «arbeidsbyrdige» av alle nordmenn).
Jeg legger under inn en litt langlest tekst om den engelske kongrekken, fra den gang England ble erobret, av normannere, dvs nordmenn, skal vi være litt romslige.
Jeg minner først om at NRK har sendt en historisk serie om Wolf Hall av Hilary Mantel, en fabeleaktig interessant og glimrende forfatter: Det er en gedigen oppsetting, i over et snes episoder, et mesterverk. Mantel skriver om Cromwell og Henrik den 8. Og da i en svært blodig epoke. Selve «fremtoningen» av filmen, minner litt om Utvandrarna, - den er sakte, men grundig, spennende som få, og helt uten å være overflatisk. Et funn for historie- og litteratur elskere, beundrere, sannhetssøkere med behov for større innsikt og en stadig trang for mer forstand.
Mantel «refererer» en samtale mellom Cromwell og kardinal Wolsey: … there will always be the need for more killing … one must have the stomach for it … I’m always ill when there is an execution …
Cromwell: I picked up a snake once, in Italy.
Why did you do that?
For a bet.
Was it poisonous?
We didn’t know. That was the point of the bet.
Did it bite you?
Of cource.
Why of cource?
It wouldn’t be musch of a story, would it? If I’d put it down unharmed, and away it slid?
Unwillingly, the cardinal laughs. What will I do without you, he says, among the double-tounged French? … s 98 i Wolf Hall, (ikke helt bokstavelig gjengitt i filmatiseringen, men at Cromwell snakker sant, viser seg nå han syk og svett blir hjemsøkt på grensen mellom søvn og våken av dette veddemålet i Italia, for lenge siden og etter at kardinalen er død. Cromwell stønner i delir om at det var slangen som ga han sykdommen ….
Det er som alle vet skrevet veldig mye om Henrik 8 og Cromwell. En noe dårlig bok er: Thomas Cromwell av Tracy Borman. Hun går for «empirisk» til verks, det bli kjedelig, og kan ikke sammenlignes med filmatiseringen av Mantels mange bøker om samme tema.
Det er førøvrig en tendens i tiden: Hold deg til fakta, skjul mest mulig av dine egne premisser og verdier, som forfatter.
I Grimberg beskrives Cromwell på en særs ublid måte; et verre karakterdrap skal man lete lenge etter. I serien finner vi en annen og mer forståelig Cromwell; man får sympati med mannen, akkurat som man får sympati med mange hovedpersoner i Gudfader-filmene, men, men … jeg har møtt flere som ikke fostår noe av dette, - gode nordmenn, som bare vil godt og kan ikke tenke seg et liv uten … mange av disse mener i fullt alvor og i full overbevisning at alle nordmenn er av kongeslekt, helt tilbake til vikingtiden … og disse er helt immune overfor motargumenter i kurver, beregninger, matematikk og statistikk, believe you me. and God knows what.
Vi overtok England, ikke sant, og hele imperiet, litt senere - alt for Norge, eller?
1066 – 1087: William I, Erobreren:
Far: Robert I, duke og Normandy, giftet seg ikke med Herleva of Alais, av normannisk opprinnelse. William eneste sønn, ble utnevnt som arving. En gruppe normanniske stormenn sverget i 1034 troskap. Robert dro på pilegrimsferd og døde i Nicea i Hellas. Hans grandonkel var erkebiskop Robert og hans støttespiller var kongen av Frankrike. Bispen døde i 1037. Opprør ledet av hans søskenbarn Gyy av Burgund. W. kom tilbake til Normandi i 1047, etter at opprøret ble slått ned. Han og kong Henry konsoliderte sine tropper. Opprørenes styrker var imidlertid i stort flertall. Slaget ved Val-es Dunes. Den engelske kongen Edvard I hadde navngitt William som sin etterfølger. Den tysk-romerske keiseren og paven støttet William. Han samlet 600 skip og 7000 menn hvorav 2-300 var kavaleri.
Edgar the Atheling var den viktigste motstanderen, den eneste gjenlevende ættlingen med et legitimt krav på tronen. Svein II av Danmark tilbød sin støtte, men begge ble slått. 100 000 mennesker døde av sult som følge av Williams herjinger for å konsolidere sitt nye rike. Folketallet lå på ca 2, 5 mill. Han bygde over 50 borger og festningsverk.
1087 – 11:
William II, tredje sønn, født i Normandi. Mor Mathilda av Flandern. Ble kalt William Rufus, William den røde eller den røde kongen. Som tredje sønn ble han favorisert av faren. Broren ansett som veik og stormennene tok parti med broren Robert under lederskap av bispen i Bayeau, Odo. Krevde Normandi i 1091 og kriget med sine søsken der. Stoppet kong Malacolm III’s invasjon fra Skottland i 1091. Invaderte Northtumbria. 1095: Opprør under Robert Mowbray. Lot ledige biskopsembeter stå tomme slik at han kunne ta inntektene selv. Turbulent forhold til erkebiskop Anselm av Canterbury, Broren Robert pantsatte hertugdømmet Normandi til William, som måtte kompensere med å pålegge undersåttene sine høye avgifter. Var glad i jakt. Ble truffet av en tilfeldig pil på hjortejakt. Bueskytteren flyktet umiddelbart til Frankrike, men eposoden ble akseptert som en ulykke.
1100-1135:
Henry I: Dro umiddelbart etter ulykken direkte til Winchester for å tilegne seg nasjonalformuen og erklærte seg selv som konge fremfor broren Robert.
Kjempet mot begge sine to brødre. Som yngste sønn var det ikke forventet at han skulle bli konge. Han hadde investert mye i sin egen utdannelse. Han giftet seg med prinsesse Edith, datter av kong Malcolm III, som ble drept under invasjonen i 1093. Edith ble kjent som Matilda, navnet til Henry’s mor. De fikk 2 barn: Matilda i 1102 og William i 1103.
Robert kommer tilbake fra sitt korstog, prøver å ta tilbake kronen, men det inngås en avtale i Alton i 1101. Robert fikk normanniske områder, hvor han fikk store problemer og hvor Henry invaderte. Robert ble satt i fengsel i Cardiff Castle hvor han satt nærmere 30 år i fangenskap. Normandi var etter dette under Henrys kontroll. Sendte ut dommere over hele landet, styrket lokalstyret og etablerte Royal Exchequer. Foretrakk å utnevne intelligente «new men» i sitt byråkrati til fortrengsel for de med høy byrd. Reviderte mange av farens forordninger med sitt «Charters of Liberty», reetablerte en følelse av fred i landet. Hans kone døde i 1118. Mistet sin sønn William da The White Ship gikk ned utenfor Normandi. Giftet seg på ny med Adelica av Kouvain. Kalte Matilda og sønnesønnen Henry II tilbake fra Normandi og ville at baronene skulle akseptere Matilda som sin arving. Dette ble møtt med uvilje. Mathilda hadde vær gift med den romerske keiseren Henry V og hadde giftet seg med George Plantagenet i huset Anjou. Baronene sverget like vel troskap i 1131. Ble forgiftet i Normandi i 1135 hvorpå tronen ble tatt av Stephen av Blois, Henrys nevø. Det fulgte så en borgerkrig kalt The Anarchy.
1135 – 1154
Stephen, født i Frankrike, fjerde sønn av count Stephen-Henry av Blois og Adela, datter av William erobreren. Adela hadde vært en alliert av Henry I under hans kampanjer for å knuse broren Roberts sønn William Clito. Henry hadde senere slått Stephen til ridder og invitert ham over til England. Han sørget også for ekteskap med den utrolig rike Mathilde av Boulogne. Henry hadde fått stormennene til å sverge på at datteren Matilda skulle overta kronen. Hennes mann, angevinen G av Anjou, hadde jo da også vært en fiende hvis land grenset opp til Normandi. Matilda måtte nå støtte opprørerne mot sin egen krone. Stephen var også utrolig rik og godt likt. Ble støttet av paven og broren ble en mektig geistlig i England. Forhindret en invasjon fra nord. Robert, earl of Gloucester, en av Henry’s illegitime sønner, støttet Matilda, som landet i England i 1139. Stephen omringet henne ved Arundel og eskorterte henne til Bristol, hvor hun kunne slutte seg til Robert. Fra der tok de kontroll over Vest- England. Hun slo deretter Stephen i slaget ved Lincoln i 1141 og kastet ham i fengsel i Bristol. Han ble sluppet fri i bytte med Robert av Gloucester. Deretter fulgte nye uroligheter både i Normandi og England. Matilda ble først slått ved Farringdon i 1145., hvorpå hun flyr landet. To år etter tok hennes sønn Henry (II) opp kampen igjen før han måtte flykte, hvorpå Stephen betaler ham for å komme hjem igjen. De to rivalene møttes så ved Thames ved Wallingford, uten at det kom til strid. Stephens sønn og arving, Eustace, førte til at det ble inngått en fredsavtale i Winchester som ga han rett til tronen for resten av sitt liv mot at han anerkjente Henrys som rette arving, til fortrengsel for sin sønn William. Døde i Dover pga magesykdom.
1154 – 1189
Henry II: Første konge av Plantagenet, født 1133, eldste sønn av Geoffrey the Fair, Count of Anjou og keiserinne Matilda, datter av Henrik I av England. Hans mor var en av de mektigste kvinner i Europa. Tøff og uredd, intelligent og pragmatisk. Giftet seg med Eleanor av Aquitaine i 1152. Hun hadde vært
gift med kong Luis, men uten å få en sønn, slik at Luis fikk oppløst ekteskapet. Henry og Eleanor forente huset plantagenet og huset Aquitaine. Krig brøt ut på grensetraktene i Normandi. Luis trekker seg tilbake pga sykdom. Henry landet i England i 1153. Han inngikk forbund med Robert de Beaumot, Earl of Leichester. Stephen anerkjenner Henry som rette arving. Henry oppnevner Thomas Becket til erkebiskop i den tro at han dermed skal kunne vinne større kontroll med kirken. Ved sin død hadde Henry lagt grunnlaget for en ny tid med et bedre rettssystem ved bla å utnevne nye sheriffer til å iverksette lovene, som ble mindre vilkårlige hva angikk eierskap og hva angikk straffeutmålingen for visse lovbrudd. Han regnes som en av landets mest progressive monarker.
1189-1199
Rikard I – Løv(e)hjerte …
1199 – 1216
Kong Johan …
1216 – 1272
Henry III; Legger fundamentet for de parlamentariske institusjonene som fremdeles er virksomme den dag i dag. Markert kontrast til sin far. Holder overdådige religiøse seremonier. Stor bidragsyter til kirken og tar Edward the Confessor som sitt forbilde. Reviderer Magna Carta med sikte på å ta tilbake områder i Frankrike, men mislykkes, til tross for støtte fra baronene. Samler inn midler til et korstog som i stedt blir bruket til å nedkjempe er opprør i Gascony i 1252, under ledelse av Simen de Montfort. Inngår en avtale med pave Innocent IV som sikter på å få sønnen Edmund kronet som konge på Sicilia. Henryville dermed finansiere paven krig på Sicilia. Avtalen blir annullert av pave Alexander IV som mener at Henry svikter sin forpliktelse. Ble tvunget til å akseptere en ny reform og danne et nytt «baronial council» på 15 medlemmer. Parlamentet skulle ha tilsynet med dette rådet. Søkte en avtale med paven som kunne løse ham fra disse forpliktelsene, noe som ble levert som en pavelig bulle i 1261. Simon de Montfort og Richard de Clare hadde vært hovedmennene bak «rådet» og disse stiftet nå sitt eget parlament. De ga seg etter at Henry stilte med store leietropper. De Montfort flyktet til Frankrike mens Clare sluttet seg til kongens tropper. Paven tilbakekaller så sin bulle. I 1263 hold det på å bryte ut borgerkrig på nytt. De Montfort slår Henry i slaget ved Lewes og tar til fange kongen, men Edward klarte like vel å få på beina en ny hær i mai og hvor han slo de Montfort ved Evesham i august 1265. de Montfort ble drept og kvestet. Henry ble reddet av sin sønn og nå fulgte hard juss og Parlamentet gjorde alle opprørerne arveløse. Døde fredelig, heter det.
1272-1307
Edward I: En av de fremste i det plantagenetiske dynastiet. The hammer of the Scots. Brakte orden I det politiske og juridiske systemet. En av fedrene for det moderne Britain, det britiske eller det britiske samveldet.
Forsikret seg om at sønnen fikk den beste utdannelse. Hjalp faren ved Battle of Lewes i 1224 og slo ned fiendens kavaleri, men fikk oppleve at faren var tatt til fange og hans tropper hadde overgitt seg til Simon de Montfort. Han rømte fra fangenskapet og slo fienden i Battle of Evesham. Sluttet seg til Det 9. korstog, men løp ut av penger og korstoget ble utsatt til 1270. Ble angrepet av en assassiner, (en muslimsk selvmordsmorder som angivelig røyker hashisj), med en forgiftet kniv. Dro hjem da hans far døde. Kronet i 1274. Bygget flere borger i korsfarerstil. Skotten William Wallace gjorde opprør og Edward tapte i et slag ved Stirling Bridge. Knuste opprøret i 1298 og han kunne dermed kontrollere Sør-Vest Skottland.
Robert de Bruce tok stilling for britene i 1302 og Wallace ble avrettet i 1305. Robert de Bruce erklærte seg som konge i 1306. Bruce slo britene i slaget ved Loudon i 1307. To måneder senere døde Edward av dysenteri i armene på en av sine pager eller oppassere ved grensen til Skottland. Han skal ha ønsket at hjertet hans skulle bringes til Det hellige landet og bli brukt i hans siste innsats mot de vantro. Hans sønn Edward etterkom ikke farens ønske. Han oppga kampen mot skottene. «Jeg er mer redd farens døde ben enn for hans levende sønn», sa Robert Bruce.
1307-1327
Edward II: Skal ha gitt inntrykk av å være litt mer kultivert enn sin far. Han hadde fulgt faren på mange av krigstoktene hans, men han hadde ikke samme erobringsevne og krigslyst som faren. Faren hadde lagt merke til dette og hadde derfor forsøkt å «stramme opp» gutten ved bl a å beordre Piers Gaveson til Edwards huslærer. Tiltaket lykkes imidlertid ikke helt: Edward ble så «avhengig» av Gaveston at Gaveston ble utvist til et liv i Frankrike, antakelig på ordre fra Edwards far. Edward beordret så Gaveston tilbake da han ble konge selv, i stedet for å knytte til seg andre kapable rådgivere i landet. Gaveston ble utnevnt til «earl of Cornwall», en tittel som inntil da kun var forbehold de kongelige.
Fra Aschehougs Verdenshistorie:
Den som fikk merke at kongsskattene var upopulære, var den 21 år gamle Edward II, som overtok en svær gjeld fra faren. Han var ikke vel skikket som konge. Han likete best å drive med musikk … og jordarbeid. Han trodde at han kunne favoriserer enkelte innenfor aristokratiet, først eventyreren Piers Gaveston (eit usømmelig forhold?).
Han fikk spørsmål ved kroningen: Innrømmer De at de må holde og opprettholde lovene og de rettferdige sedvanene som samfunnet i riket har valgt? (Det var langt fra at kongen ble tilkjent lovgivermakt på egen hånd, altså).
I 1311 krevede stormennene at det ble innført en slags parlamentarisme; baronene krevede å få samtykke til utnevnelse av embetsmenn. Gaveston ble halshugget i 1312 under gledeserop og hornblåsing. Sentral i dette var jarlen av Warwick, men Edward fant seg nye favorittet, jarl Hugh av Winchester og sønnen (Despencer). I 1322 ble Thomas av Lancaster halshugget. Han ledet kongens motparti. De andre lederne ble hengt. Lors Badlesmere ble dratt etter en hest … hodet ble festet over porten til Canterbury. Forordningen av 1311 ble kjent ugyldig i 1322. …
Edward forsto ikke grunnvilkårene for fyrstelig maktutøvelse. Kongens autoritet «fra Gud» ga nok innflytelse, så lenge som … han fikk lære hvor grensene for kongemakten gikk …
Han tok godsarven fra en del baroner og fikk opprør mot seg. Det spilte nok også inn at han ikke var en særlig tilfredsstillende ektemann, for dronning Isabella, datter av Filip IV, slo seg i lag med den kjekke Roger Mortimer, jrl av March. De dro til Frankrike sammen, men de kom tilbake og sammen med opprørerne fikk de myrdet Edward II. Men først ble de to kongelige favorittene, Dispencers, drept. Jarlen av Winchester ble irettesatt med følgende før han ble henrettet: … denne retten nekter deg å svare, siden du selv laget en lov hvor en mann kunne dømmes uten rett til å svare … med vold mot landsloven og slik du selv slo under deg eiendommer, og du rådet kongen til å ta arven fra sine vasaller … som en forræder har du rådet kongen til å ruinere prelatene … derfor skal du «tarmdragast» for ran og forbrytelse mot kirken og hodet ditt sendes til Winchester, der du fikk jarlenavn. …
Han sønn fik samme dom. Biskop Stapledon som hadde vært kongens skattemester, ble halshugget med en slakterkniv …
Hæren til Isabella og Mortimer kunne neppe være særlig bedre enn det gamle regimet. Lederne gikk i brodden for plyndring vidt og bredt. Edward III’s ro helbrødre, hertugen av Kent og Norfolk, plyndret 24 gods … fler hundre dispensasjoner for drap ble utstedt før den 18 år gamle Edward III kunne krones etter faren i 1327. Selv henrettet han som mors elsker, Mortimer og moren ble sperret inne …
Fra 1327 ble det fast skikk at endring av sedvane og vedtatt lov skulle skje med Parlamentets medvirkning, også de lavere stendene av valgte riddere fra grevskapene og byborgere skulle være med. … dommer eller lover kunne nå ikke vedtas uten samtykke fra begge hus der.
(Bearbeidet av meg fra Europa i krise, 1300-1500, av Kåre lunden, Utdrag, pensumtjeneste 1995).
Og så, for et enda mer utvidende perspektiv: Dronning, nå avgåtte, Margrete av Danmark i relasjon til norkse kong Håkon 5, Magnussons slekt:
Kong Hans, d 1622, er stamfar til Christian IX og til det nåværende danske og norske kongehus.
Christian III’ s far var Fredrik 1, farfar Christian 1, farfarsfar er Didriech av Oldenburg.
Eufemia Eriksdatter f 1317, var datter til Ingeborg eller Ingebjørg Håkonsdtter (5).
Hennes barn Albrecht av Mechlenburg ble svensk konge, pluss Henrik III danske konge.
Kristian IV's mor er Sofia av Mechlenburg. Gift m Fredrik II hvis en av etterkommerne er kong Hans.
Det er litt komplisert, men veldig lett når man først samler inn rekkefølgene.
Se denne svært så negativt avslørende, for document.no sitt vedkommende, (litt nede på siden):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html
Jeg er åpen for eventuelle supplement og korrigeringer, men at Håkon V Magnusson er en av blodslinjene i det danske kongehus er vel kjent blant de mest ivrige og utholdende slektsforskere og forfattere av bøker om kongehusene. …
http://neitilislam.blogspot.com/2025/02/trump-com-de-nye-normanniske.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
Søndag 16. februar 2025
Trump & co.: De nye normanniske verdensherskere?
Ikke bare Trump har normanniske, nordiske eller norske vikinggener. Det har mest sannsynlig også Vance og Pete Hegseth, og ikke bare det: Også Musk kan ha normanniske gener. Slekten hans kan assosieres med Nederland eller Holland, og senere Sør-Afrika, riktig, nok, men også med Frankrike, og da kan Musk’s slekt ha kommet til England sammen med Wilhelm Erobreren, som tok England med makt, fra den normanniske siden i Frankrike, i en arvestrid, i år 1066.
Dette betyr så at «vi normannere», vi nordmenn, nå praktisk talt sitter på verdenstronen, som de mektigste, rikeste og peneste mennesker verden har sett, kanskje helt siden Djengis Kahn, som satte seg fast i Russland, og som der hersket over – hvem? jo, nettopp normannerne, hvis vi ser litt dristig stort på det. Bare for å slå seg selv på brystet, i et komisk øyeblikk av mulig vanvidd, men ikke i et kosmisk øyeblikk av klarsyn, he, he. Det kan vel være lov å bli litt vel romantisk, eller sentimentalt tilbakeskuende, for om mulig å se litt inn i fremtiden, ennå i dag … ohi, nostalgi.
For å forstå hva jeg mener, bør man han lest Halvor Tjønns bok: Russland, utg. 2016.
Her myldrer det av historiske fakta, som kan være vanskelig å holde orden på. Ikke rart kanskje, at vikingene etter hvert ble litt forvirret, og riket vanskelig å holde sammen, for å si det mildt. Det skrives om tartarer, mongoler, kosakker, kazharer, Den gylne horde, volgabulgarere, tyrkere, polovetserne, petsjenegrene bojarene (adelsskiktet, eller «de store»), og Varjangerne, som var russere, dvs vikinger. Ordet "slaver" kan ha tyrkisk opphav, fra 1400-tallet? Etymologien her er uhyre komplisert, for å si det enkelt.
Det heter f eks: Etterat kong Olav våren 1030 hadde oppholdt seg omkring halvannet år i eksil hos Jaroslav og Ingegjerd, drog han tilbake til Norge og etterlot sin sønn Magnus i Kiev …
Jaroslavs tid ved makten ble en idealtilstand, får vi vite. Riket var velstyrt, og det omfattet mesteparten av det som i dag er den europeiske delen av Russland. I et testamente heter det: En fyrste skal ikke i første rekke være slu og grusom, men derimot en god kristen som har omtanke for sine nærmeste og for folket han er satt til å herske over …
1240 – Kiev faller. Moskva bygger seg opp og får dominans.
1488 – Novgorods forbindelse med Vesten avskjæres.
Romanovene kom til makten i 1613 og deres dynasti varte, som vi vet, til 1917.
Vel, Tjønn forteller oss hvordan det gikk … Ivan den grusomme skal være den siste «normanner» på tronen i Russland hvis det ikke var Peter den store, da. Tjønn forteller sparsomt om islam og muslimens ekspansjon mot de kristne fyrstene, syns jeg. Men at muslimene over tid der, ble slått tilbake, ja, det kan det ikke være tvil om, selv om det mange ganger var på hengende håret. Peter den store ivret sterkt for å kaste ut tyrkerne fra riket, men måtte oppgi forsøket og inngå fredsavtaler. Han konsentrert seg heller om Sverige, dvs vestover, men også der uten større suksess. Det er interessant å se hvilken stor betydning Litauen, Finland - Baltikum - og Polen hadde på den tiden. For en kokende smeltedigel - med mye toleranse i. (! ?).
Oppdatering: I et nylig dansk program "Den ukrainske skat", kommer det frem at danskene nok har spilt en mye større rolle i det ukrainske bildet her enn det vi har forutsatt til nå, og da med Tjønn som hovedleverandør. Ta f eks de russiske navnene som har "vlod" eller "vlad" i seg. Danskene mener nå at dette kommer av Waldemar, et navn knyttet til en dansk konge! VLODOMIR, altså, som vi jo kjenner fra før!
Jeg har tidligere skrevet litt om Det angevinske riket – det var mektig, for å si det svakt. Se linkene, men jeg tok ikke med der Russland, og vikingen Rurik, som riktig nok var svensk, men som dog i etterslekt la under seg det meste av Russlands mest lukrative områder, et rike som holdt helt til og med Ivan den grusomme. Eller var der danskene? En ny dansk tv-dokumentar synes å bevise dette. (Waldemar ble Vlad, etc.).
… Men lenge før vikingene kom på banen (om lag 800–1050), dro folk fra dagens Danmark, Tyskland og Nederland på en «storstilt» utvandring mot vest og bosatte seg i England, viser en ny DNA-studie.
https://subjekt.no/2022/03/31/vi-ma-huske-pa-norges-over-1000-ar-gamle-band-til-kyiv-riket/
… Alle skandinaviske land har hatt Ukrainsk dronning
En av de tre brødrene var Rurik, som etablerte seg i Novgorod. Godt plassert i et av de viktigste sentrene langs den europeiske elvehandelen vokste han seg mektig. En av Ruriks arvinger, Oleg av Novgorod, utvidet rus-riket og inntok i 882 byen Kyiv, som han gjorde til sitt nye hovedsete. Oleg erklærte Kyiv som «rus-folkets mor», og brukte byen som base for å sikre viktige områder slik at handelen kunne fortsette å blomstre. Olegs gravhaug hevdes fortsatt å ligge i Kyiv.
Etter hvert som Oleg befestet sin makt og utvidet interessesfæren til Kyiv, ble flere finske og slaviske stammer en del av Kyiv-riket, og i år 911 vant Kyiv-fyrstene over de tyrkiske Khazarene en gang for alle. Oleg inngikk også svært lukrative handelsavtaler med Konstantinopel, som gav Kyiv-staten helt spesielle økonomiske fordeler)..
Vi kan da, med litt velvillig fantasi og med en aldri så liten trollnasjonalistisk taint, for å sette det i et visst perspektiv, forsøksvist, si at vikingene ikke bare hersket i Det angevinske riket, men også i Rus, som er et skandinavisk navn, som kommer av betegnelsen «roerne», «de som ror». Ruotsi er det finske ordet på Sverige, forresten. Russland hører med andre ord til under det vi kan kalle Det skandinaviske imperium, et fenomen ingen snakker om. Romanovene var en noe fjern sidegren til «Ruriks» vikingslekt fra Sverige. Mange mener at «russerne» den gang da det begynte, sendte bønnfalling til svenskene (vikingene) om å komme og redde dem, og styre dem! Antakelig dro både dansker, svensker og nordmenn sammen mot de gigantisk store russiske innsjøene, de lange elvene og dype og tette skogene. Og de havnet i Ukraina, og dannet Kiev. Handelsveier, forståss.
Romanovfamilien er altså nesten-skandinaver, helt fra begynnelsen av. Ikke verst, eller hva? Jfr tsaren som ble myrdet under Den russiske revolusjonen 1917. Romanovene var i nær slekt med det norske kongehuset av i dag.
For min del, forresten, så så jeg lenge før jeg fikk bekreftet det fra historisk eksperthold, at termen «rus» måtte ha noe med «å ro» å gjøre, ikke med bakrus, f eks. Gad vite om ikke ordet og fenomenet «robot» - et russisk ord - også har noe å gjøre med dette – en båt eller boks som ros eller styres av noen (eller av seg selv). Også navnet Rurik kan jo inneholde "roing" ... og substantivet ett eller flere ror.
Trump kommer fra Den yngre sudrheimsætt, dvs fra en ekte datter av Håkon 5. Magnusson. Det fins en «yngre sudrheimsslekt» også, etter en uekte datter, – men en «naturlig» datter, som det heter - datter av den samme konge. Denne slekten har flere etterkommere i Norge.
Den siste av Den yngre sudrheimsslekt, Alf Knutson, som kunne ha blitt konge i Norge, og som forsøkte å bli det, midt i dansketiden, ble hugget ned av Krummedike, som representerte danskekongen, på Akershus festning, i sin tid. Denne «sudrheimen» satte opp Finneloftet på Voss, det eldste profane gildehus i Norge, ca 1395, og han var gift der, og tok kona med seg på sine kampanjer, men her mistet han to av sine sønner i kamp, en på hver side i en konflikt. Finne var navnet på et stort gods, den gang, og navnet kan komme av en typisk keltisk grasart, eller som en opphøyd «ryggfinne på en fisk». Sudrheim var et svært godkompleks i Norge, som fødte flere tronpretendenter.
Ibsen skrev om dette: «På Akershus»:
hugget i Knut Alfsøns pande
var et hugg i Norges hjerte.
Se boken Knut Alvssons krig, av Øystein Hellesøe Brekke, 2016. Og:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
Må bare også nevne at den danske dronningen Margrete som gikk av for kort tid siden, også «flyter» fra den norske kongen Håkon 5. Magnusson, (enten du tror det eller ikke).
Trump’s slekt springer ut av den kjente svenske slekten Roos av Hielmsæter, en hertugslekt, faktisk, en slekt som regnes som «prominent» den dag i dag, i Sverige. Trump er dermed «norsk konge» opprinnelig. Hielmsæter knytter seg til adelsslekten «Tre Rosor» i Sverige og fins selvsagt blant de vel 25 000 i Adelsboken – Boken - på Riddarholmen i Stockholm. (Går man fra rus til rosor her? Og: Vi må jo huske Henrik 8’s rose, en blanding av den hvite og røde rose, som jo «normannerne» etter hvert etter 1066 brukte som slektssymbol hver på sin kant, et slektsforhold som endte i den såkalte
Rosekrigene, en langvarig «sak», der størstedelen av adelen slaktet seg selv!).
http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/12/godt-nytt-ar-ja-det-har-gratt-seg-til.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/kong-magnus-lagabter-var-kabbalist-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/mye-mer-ndvendig-om-magnus-lagabter-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kjre-russland-og-kirill-som-spion.html
Toleranse i kirken: Jansens motto: Hvert ord levet, før det blir talt!
https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/ma-kirken-og-de-andsdpte-bli-mer.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/regnbuen-og-revolosjonen-et-natidspektiv.html
http://neitilislam.blogspot.com/2011/01/revolusjon-i-egypt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/bare-plass-for-de-politisk-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/statens-angrep-pa-trosfriheten-i-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/gudlsheten-som-omfavner-allah-og-nesten.html
-
Onsdag 6. november 2024: The Donald - hans herskergener fra Norge
The Donald – “stunning return to power” – norsk viking ...
Ligger det I genene, kongegenene? Se Trumps stamtre til Håkon 5 Magnusson nederst.
Trump (av trumpet eller tromme), kan ganske sikkert, for ikke å si helt sikkert, opprinnelig være av høyadelig, bl a norsk, slekt. For et par år siden mente en islandsk slektsforsker å kunne spore Trumps aner tilbake til Orkenøyene eller området rundt det nordlige Skottland og Island. Pluss til den norske Kong Håkon V Magnuson, d 1319. Se under for faktabolk.
Sjekker vi Vance, Trumps visepresident, kommer han også fra det nordlige England eller Nordøstlige England og kanskje Skottland.
Men dette noe snevre bildet kan suppleres. Hvorfor ikke plassere Trump innefor rammen av Det Angvinske riket, som var kjempestort?
Det hadde seg seg slik at Rollo var en norsk viking som fikk Normandi av en fransk konge, som beskyttelsespenger … Rollo, Gangerolv, ca 800 e Kr, hadde mange etterkommere, bl a William Erobreren, som fikk raket til seg hele England I 1066.
Fra området til Rollo I Frankrike, dro det så ut en liten flokk av eventyrlystne og hestekjære “riddere” eller landveisrøvere, hvis hovedmål var et hellig skrin sør I Italia. Anførereren het Giscard (noe som kan minne om Giske gard, på Sunnmøre).
På sørspissen av Italia møtte de på en katolsk høvding som spurte dem om de ikke kunne nedkjempe noen mulismer på Sicilia, som hadde plaget det over lang tid, med raid og trusler, - og som sagt så gjort. Felttoget var så vellykket at de overtok hele Sicilia. Dermed kan man si at “normannerne” nå satt på et så stort rike samlet at få riker har sett dets like I verdenshistorien: Det Angvinske Riket (se linkene) I nord, fra Skottland til og med størstedelen av Frankrike, til Sicilia I sør. Snart skulle normannerene også styre store deler av selve Italia, og dessuten ligge I strid med flere paver.
Fra denne slekten av normannere – nordiske vikinger – sprang senere den tyske keiseren Fredrik II – Stupor Munid – verdens underverk. Fra denne slekten kom også den berømte middelalderteologen Thomas av Aquinas. For så vidt kan man si at Rollo og angevinerene “ruled the world”, og at det er fra dette genmaterialet, hvis det betyr noe I det hele tatt, at Tump kommer. Nå kan noen kanskje si at Trump er “Stupor Amerika”, og så videre.
Det skulle heller ikke forundre meg om slektsforskningen før eller senere vil finne ut at også Trumps far var slekt I “romerske keisere”, siden han regnes for å ha tyske aner …
Med Trump som USA’s president, for andre gang, regjerer fremdeles angevinene “supreme” over større makt og områder enn noen sinne. Noe å tenke over, kanskje …
For min egen del, kunne jeg for en tid siden begynne å spørre meg selv om det ikke var noen kjent med det nå så berømte “mugshot” – politibildet – av Trump. Jeg gjorde meg så unaturlig alvorlig som mulig og tok en selfy, med hodet I samme stilling som Trump, og hva så jeg: En utrolig stor likhet. Det er kanskje da like vel noe I at at jeg er på slektstreet jeg også, tenkte jeg, ydmykt, slik mange forsøker å overbevise meg om at jeg er, he, he.
Angevinerne? Vel, William Erobreren nedstammet fra Rollo, som var en skandinav, enten fra Norge eller Danmark, eller begge deler, vil jeg si. I det området Giscard ble født, fins det rester av typisk norske potteskår. o l. Det er ikke unaturlig å tro at Rollo og William da stammet fra den norske kongelskten.
William – som altså raket til seg hele England, I en slektskrangel om dette riket den gang, hadde en datter som giftet seg, eller ble giftet inni, huset Anjou I Frankrike, og fra dette ekteskapet springer hele det britiske kongehuset. Det begynte med det som kalles Plantagenet-slekten. Og det var her Det angvinske riket fikk sin rot. Se linkene under.
President Donald Trump styres med andre ord – praktisk talt, hvis gener betyr noe I det hele tatt - både av franske og norske kongegener. Han er nær sagt født til å styre og regjere, (hvis vi skal dra dette med genene litt langt). Også Hillary Clinton er på dette treet. De har altså noe felles! Noen kaller disse slektene for “desposyni” og det skapes myter om at slektene er spesielt utvalgt, så å si; At det er noe med dem som skiller oss fra alle oss andre, på vesentlige punkter, spesielt I kunsten å styre og regjere, av natur eller medfødte anlegg.
De må ha vært noen svært drifitge energibunter av en annen verden disse kongene. Å lese om f eks Håkon 5 Magusson, er “breathtaking”. Jeg kan ikke forestille meg noe menneske av I dag som kunne kopiert ham, og hans stabaser, med hensyn til å forsvare sine og landets interesser, både her I Norge og I Danmark, - og denne kongen var bare en av dem alle. Da kong Håkon V døde, så ung, I 1319, testamenterte han store formuer til “de fattige”, til evig tid, som det heter.
Det hører til de alvorlige morsomheter at det for bare noen få år siden dukket opp et menneske I Oslo som gjorde krav på arverett til Akerhus Festning, som jo var I kongens eie da han levde. Saken ble imidlertid av retten henlagt som foreldet. Slektstreet ble ikke døftet, antakelig fordi det ikke kunne avkreftes, vil jeg tro.
Helt utrolig. Jeg anbefaler:
Jomfruen fra Norge av Tore Skeie av 2012.
The Wars of the Roses, av Dan Jones fra 2014 og av samme forfatter:
The Plantagenets av 2012.
En lettere bok er The Romans, av Francois Neveux av 2006.
The House of Beaufort, av Nathen Amin av 2017/18, forteller detaljer om spesielt en gren (fra Gaunt) I dette verdenshistoriske dramaet, som Det Angvinske riket var en del av og ble trukket inn I, og som formet angevinerne og mange andre, over et utrolig stort område, stort også I dag betraktet.
Alle angevinene hadde selvsagt sine “coat of arms”, sine slektstavler og våpenskjold.
I boken Kongen, lova og landet, om bl a Magnus Lagabøter og landslova av 1274, av Jørn Øyrehagen Sunde, av 2023, finner jeg avbildet et kobberstikk fra 1580 over Bergen hvor det er avbildet fire slike (små) skjold, to av dem kongelige, et med franske merker, I blått, og et annet med en stående rød løve. Så her er det en klar forbindelse – til Angevinriket og Trump!
Det kan også nevnes at en slekt – og visse slekter – I en bygd på Vestlandet, kan føre sine aner tilbake til Håkon 5. Også her finner man altså Trump, for å si det sånn! Se boken Knut Alvssons krig, ridderen som ville erobre Norge av Øystein Hellesøe Brekke, 2016, om bl a Finneloftet på Voss. Alvsson ble drept av danskekongen. Ibsen skrev om dette: «På Akershus»:
hugget i Knut Alfsøns pande
var et hugg i Norges hjerte.
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Alvsson
En tavle med våpenskjold fra sent 1400-tall er et annet kjent dokument fra Norge. Tavlen skal ha kommet fra en riddersal – forlengst forsvunnet - på Hedmarken og her fines det mange tilknytningspunkter til de våpenskjoldene angevienene brukte; det er franske liljer og engelske løver. Det er skrevet en bok om slektenav Botner I Høland, av Odd Ottesen, inkludert tegninger av våpenskjoldene.
I Årbok xx 2001, fra Romerike Historielag, finner jeg en fantastisk historie om Gørvel Sparresdatter, en etterkommer av Håkon 5. Magnusson, som bl a fikk eie Varberg festning I Sverige og dessuten Finnegodset, pluss mange andre gårder, som hun senere I sin helhet ga til danskekongen, så vidt jeg forstår. Hun mistet sin eneste sønn I en pest.
Kong Håkon brukte en rose I sitt skjold, (tenk på Henrik 8 som kombinerte rosene som kom I ulike farver). Man kan jo bare spørre: Hvor fikk de det fra? Det fins kanskje mange flere nordmenn enn noen kan forestille seg I dag som har sitt slektstre knyttet til Angevinene – og Trump. Hvor mange energibunter, på nivå med Hillary og Trump, fins det I landet her I dag, de springer jo begge ut av de samme genene?
Symbolene på tavlen fra Hedmarken, finner vi forresten også igjen I mange meget verdifulle og vakre smykker som så dagens lys under en utraving nær York eller London I England for bare få år siden.
Selvsagt har Trump brukt “coats of arms” eller våpenskjold, I sin forretningsdrift. (Også vår egen Røkke bruker våpenskjold). Disse har vært utsatt for beskyldninger av ulike slag, men symbolene han bruker er er vertikale svarte løver og noen vinkler som vi finner igjen I våpentavlen fra Hedmarken fra sent 1400-tall, se Ottosen.
Artikkel om slektsforskning, se linkene:
Om navnet, pluss:
The name Donald, meaning:Ruler or king of the world; Great chief. Donald is a baby boy's name of Gaelic, Scottish, and Celtic origin, meaning “great chief” and “ruler or king of the world.” This centuries-old name carries respect from the surname Dòmhnall, commonly used during the time of the Dalriadan in Ireland and Scotland.
From the Scottish Gaelic name Dòmhnall meaning "ruler of the world", composed of the Old Irish elements domun "world" and fal "rule".
Donald is a masculine given name derived from the Gaelic name Dòmhnall. This comes from the Proto-Celtic *Dumno-ualos ("world-ruler" or "world-wielder").
Celtic Baby Names Meaning:
In Celtic Baby Names the meaning of the name Donald is: Dark stranger.
English Baby Names Meaning:
In English Baby Names the meaning of the name Donald is: From the Gaelic Domhnall, meaning world mighty. Famous bearer: Walt Disney's cartoon character Donald Duck.
Gaelic Baby Names Meaning:
In Gaelic Baby Names the meaning of the name Donald is: Dark stranger.
Scottish Baby Names Meaning:
In Scottish Baby Names the meaning of the name Donald is: Great cheif, world mighty. From the Gaelic Domhnall. The name Donald has been borne by a number of early Scottish kings. Famous Bearers: Billionaire Donald Trump; actor Donald Sutherland.
American Baby Names Meaning:
In American Baby Names the meaning of the name Donald is: Dark stranger.
Donald, derived from Scottish Gaelic roots, means ruler of the world or world leader, while Daniel, originating from Hebrew, signifies God is my judge. Thus, Doniel embodies a symbolic fusion of strength, leadership, and spirituality.
The name Donald, with its Scottish roots, conjures images of leaders and trailblazers. Traditionally, individuals named Donald are often perceived as strong-willed and determined, possessing a natural leadership quality that sets them apart.
From the Scottish Gaelic name Dòmhnall meaning "ruler of the world", composed of the Old Irish elements domun "world" and fal "rule". This was the name of two 9th-century kings of the Scots and Picts. It has traditionally been very popular in Scotland, and during the 20th century it became common in the rest of the English-speaking world. This is the name of one of Walt Disney's most popular cartoon characters, Donald Duck, introduced 1931. It was also borne by Australian cricket player Donald Bradman (1908-2001) and former American president Donald Trump (1946-).
The name Donald, derived from Scottish origins, carries the meaning of World Leader. Historically, the name Donald holds significant prominence, particularly in Scottish history. It can be traced back to the early medieval period when it was associated with the powerful clans and ruling families of Scotland. The name's popularity can be attributed to the influence of various notable figures who bore this prestigious name throughout the years. In early Scottish history, Donald I, better known as Domnall mac Ailpn or Donald II, became one of the first kings of Scotland in the 9th century. He played a crucial role in consolidating the kingdom and establishing the Scottish royalty. This historical significance bestowed upon the name Donald further reinforced its popularity. In modern times, the name Donald continues to hold a place of recognition. It has been cherished by parents seeking to honor their Scottish heritage or bestow a sense of leadership and strength upon their children. Moreover, the name gained international recognition through renowned personalities such as Donald Trump, the 45th President of the United States, adding a modern-day association to the name's meaning of world leadership. With its roots firmly entrenched in Scottish history and its continued use in the present day, the name Donald reflects a long-standing legacy of power, influence, and leadership, remaining an enduring choice for parents around the world.
You are a good worker, steady and practical, a builder who takes responsibility well. These qualities may bring you a position of authority and power.
Donald is a masculine given name derived from the Gaelic name Dòmhnall.[1] This comes from the Proto-Celtic *Dumno-ualos ("world-ruler" or "world-wielder").[2][3][4] The final -d in Donald is partly derived from a misinterpretation of the Gaelic pronunciation by English speakers, and partly associated with the spelling of similar-sounding Germanic names, such as Ronald. A short form of Donald is Don. Pet forms of Donald include Donnie and Donny. The feminine given name Donella is derived from Donald.[1]
Donald has cognates in other Celtic languages: Modern Irish Dónal (anglicised as Donal and Donall);[5] Scottish Gaelic Dòmhnall,[6] Domhnull[7] and Dòmhnull;[8] Welsh Dyfnwal and Cumbric Dumnagual. Although the feminine given name Donna is sometimes used as a feminine form of Donald, the names are not etymologically related.[1]
https://no.wikipedia.org/wiki/Angevinriket
Angevin-riket refererer til en samling stater som ble styrt av Angevin-herskerne fra huset Plantagenet i høymiddelalderen. Huset Plantagenet styrte over et område i Vest-Europa som strakte seg fra Pyreneene til Irland i løpet 1100- og tidlig på 1200-tallet. Deres «imperium» var grovt sett halvparten av middelalderens Frankrike foruten hele England og Irland. Navnet «Angevin-riket» er en moderne konstruksjon, da dette riket ikke hadde en slik betegnelse da det eksisterte. Til tross for omfanget av riket til Angevin-herskerne, ble det beseiret av kongen av Frankrike, Filip II August fra huset Capet. Han etterlot deres rike delt i to, og tapte provinsene Normandie og Anjou.[klargjør] Dette nederlaget, som etterlot huset Plantagenet med deres engelske områder og Gascogne i sørlige Frankrike, satte scenen for Saintongekrigen og hundreårskrigen.
https://no.wikipedia.org/wiki/Grever_og_hertuger_av_Anjou
Greve av Anjou var en adelstittel som første gang ble skjenket på 800-tallet til Ingelger (død 888), en vicomte som holdt landområder rundt Orléans og Angers. Hans sønn Fulk den røde (død 942) var den første som bar tittelen greve av Anjou.[1] Fulks etterkommere – deriblant noen konger av England – fortsatte å bære disse titlene og råde over de tilhørende eiendommene, inntil det franske monarkiet fikk kontroll over området. Deretter ble titlene greve av Anjou – og etter 1360 hertug av Anjou – benyttet flere ganger, vanligvis innen de franske kongefamiliene, huset Valois og huset Bourbon. Hertugene av Anjou bidro til sosiale og samfunnsmessige reformer på 1300- og 1400-tallet.[2]
En sønnesønn av kong Ludvig XIV av Frankrike bar tittelen greve av Anjou inntil han besteg den spanske tronen som Filip V av Spania. Deretter har en del av hans etterkommere båret tittelen helt fram til våre dager. Samtidig benyttes tittelen også av en fransk tronpretendent.
Greve av Anjou var en adelstittel som første gang ble skjenket på 800-tallet til Ingelger (død 888), en vicomte som holdt landområder rundt Orléans og Angers. Hans sønn Fulk den røde (død 942) var den første som bar tittelen greve av Anjou.[1] Fulks etterkommere – deriblant noen konger av England – fortsatte å bære disse titlene og råde over de tilhørende eiendommene, inntil det franske monarkiet fikk kontroll over området. Deretter ble titlene greve av Anjou – og etter 1360 hertug av Anjou – benyttet flere ganger, vanligvis innen de franske kongefamiliene, huset Valois og huset Bourbon. Hertugene av Anjou bidro til sosiale og samfunnsmessige reformer på 1300- og 1400-tallet.[2]
https://no.wikipedia.org/wiki/Angevinriket
|
Grunnlagt |
1154 (Julian) |
|
Opphørt |
1242 (Julian) |
|
Ingen offisiell hovedstad, men hoffet ble holdt ved Chinon |
|
|
Styreform |
|
|
Statsoverhode |
|
|
Offisielle språk |
|
|
Statskirke |
Romersk-katolsk |
|
Eksisterte |
|
|
Valuta |
Fransk livre, engelsk pund |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Bourbon
Huset Bourbon er en europeisk kongeætt av fransk opprinnelse, en gren av huset Capet. Bourbon-kongene styrte først i Frankrike og Navarra på 1500-tallet. Ved 1700-tallet holdt medlemmer av dynastiet Bourbon tronene også i Spania, Napoli, Sicilia, og Parma. Slektssetet var borgen og byen Bourbon, den første hovedstaden i den historiske provinsen Bourbonnais i sentrale Frankrike. I dag er den kjent som landsbyen Bourbon-l'Archambault i departementet Allier, navngitt etter en tidlig seignneur av Bourbon, Archambaud I (930-990).[1]
Det nåværende huset Bourbon er en gren av huset Capet gjennom Filip III av Frankrikes bror, Robert, greve av Clermont, som giftet seg med Beatrix, en datterdatter til Archambaud eller Arcimbold VII, den siste hertugen av det eldre huset Bourbon. Den bourbonske tittel er flere ganger blitt ført videre gjennom kvinneledd. Den første kongen av Frankrike fra dette hus var Henrik IV av Frankrike (1553–1610) sønn til hertugen av Vendôme og dronning Johanna III av Navarra.[1]
Det franske kongehuset Bourbon ble grunnlagt av Henrik IV av Frankrike. Grener av det franske huset Bourbon har også regjert i Napoli og Sicilia samt i Parma og innehar fortsatt den spanske tronen. En gren av ætten fikk tittelen fyrste av Condé. Den grenen døde ut i 1830. Det eneste statsoverhodet av ætten i dag er Felipe VI av Spania.[2]
Tirsdag 31. desember 2024, https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/godt-nytt-ar-ja-det-har-gratt-seg-til.html
Godt nytt år, ja: Det har grått seg til ...
Jeg holdt på å si: Godt nytt år, - fordi jeg mener det.
Hanvold sier: Vi må ha tegn, under og mirakler i 2025. Vi må forvente dem slik at vi kan bli berørt av dem og slik at vi kan berøre … 2025 er kvantesprangets år … vi må velge å lide for andre (ved ikke å falle for fristelser og synder, kortvarige lyster, (for det fins ingen synd for de som tror), vi må velge å lide for andre heller enn å falle … Jesus må berøres av våre bønner.
Vil du ha det, (mirakelet), må du ta det … du må stå på løftene ...
(Sagt på nyttårstaften på TV Visjon 32.12,25 på Studio direkte, hvor det også ble minnet om at i fjor var det «forventningenes» år, og disse har blitt fått, sier Inger, kona, (på en måte). Vi har fått utrolig mange gode tilbakemeldinger på Kongenes Konge, som vi har skrevet flere artikler om for kort tid siden).
Den nåværende engelske kong George sa og bedyret, nok en gang, på TV, at han er den som forsvarer de ulike troer i landet, ikke Troen. The defender of faith, ikke the Faith. Hvorfor? Det ligger ikke, betryggende nok, i genene, men genene ligger altså i tiden vår også.
Charles ligner til forveksling på kong Richard ii, 1377-1399: Hans historie er for voldsom til at vi kan tro det uten å ha lest om det.:
Kong Edward, 1307-1327, over, ligner faktisk på vår kjære kong Harald av i dag. Vå konge har et tungt øyenlokk, som vi har sett, akkurat som Edward hadde. Dette ligger faktisk i genene, altså, et lite kuriosum som norske medier ikke har nevnt, så vidt jeg vet. Ikke så rart da, at de faktisk er i slekt, alle sammen, uten å ha hatt samme personligheter og samme utfordringer.
Obs: Vår kjære kong Harald stammer direkte ned fra kong Håkon 5. Magnusson og dette er det ikke mange som vet. Det engelske kongehuset stammer faktisk fra normannerne, fra nordmenn og kanskje svensker og dansker. Den myrdede tsaren i Russland, som vi husker, var nært i slekt med det engelske kongehuset og dermed også med vår kong Harald i dag.
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
Vi bare føyer til: Gaetz og Hegseth i USA, et par av Trumps favoritter, har begge norske gener. Vi kan kanskje kalle dem alle «angeviner», (et laget ord, for øvrig). Gaetz og Hegseth har fått en ublid medfart i det politiske livet i USA. Vi får bare se hvor det bærer. Vance har gener fra nordengland eller Skottland. Hva er det med oss nordboere? Trump selv nedstammer fra vår konge Håkon 5. Magnusson, d 1319. Jeg tror Trumps slektstavle er godt begrunnet, ja, bevist.
Se denne svært så negativt avslørende, for document.no sitt vedkommende, (litt nede på siden):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html
Kong Hans, d 1622, er stamfar til Christian IX og til det nåværende danske og norske kongehus.
Christian III’ s far var Fredrik 1, farfar Christian 1, farfarsfar er Didriech av Oldenburg.
Eufemia Eriksdatter f 1317, var datter til Ingeborg eller Ingebjørg Håkonsdtter (5).
Hennes barn Albrecht av Mechlenburg ble svensk konge, pluss Henrik III danske konge.
Kristian IV's mor er Sofia av Mechlenburg. Gift m Fredrik II hvis en av etterkommerne er kong Hans.
Det er litt komplisert, men veldig lett når man først samler inn rekkefølgene.
Men så: Godt nyttår, til alle som vil og kan, spesielt til muslimer.
Men se gjerne denne først:
https://www.youtube.com/watch?v=BTjacopDcSw
Det fins ikke ett – eneste - problem med muslimer i Norge. Ikke ett eneste problem med muslimene i Norge. Det bare er slik, fordi vi sier at det er slik, fordi vi sier det. (Og ganske riktig: De fleste ser ingen problemer, i det hele tatt, og da må det jo være sånn).
Og vi kan begrunne det med den beste samvittighet, ja, den beste samvittighet i verden, fordi vi simpelt hen er best – i verden.
Selv om muslimene skulle ha litt lavere IQ enn oss andre, her i landet, utgjør ikke dette noe problem, snarere tvert imot. Det betyr mer mynt i både kommunekasser og i Statskassen, og Oljefondet vil jo bare økes, - vi er på vår måte bevilget til det, ovenfra eller hvorfra - fordi mange muslimer bidrar uforholdsmessig mye mer enn andre nordmenn til at dette fondet bare øker og øker, (og dette vil fortsette på ubestemt tid, ja, til nesten evig tid, skal vi tro den samlede drømme- og illusjonskapasitet her i landet). Vårt samfunns menneskekapital er på vei mot et fjernet optimalpunkt, fordi «det er best slik».
Jo fler muslimer som går på våre skoler – dvs deres og våre skoler – jo fler dyktige folk får vi i Norge, (sammenlignet f eks med visse islamske eller muslittiske land vi ikke kan sammenligne oss med). Dette medvirker til en stadig økning av brutto nasjonalprodukt med en sikkerhet som ingen kan bestride.
Vi får stadig flere syke og eldre mennesker her i landet, men dette kompenseres ved at muslimene får stadig flere barn, både relativt og absolutt. Dette skaper i seg selv større optimisme og bedre arbeidsvilkår for alle, her i landet, større fordragelighet, mer samforstand, mer mangfold, et større og bedre demokrati. Vårt generelle livssyn vil fornyes og foredles. Vi får et nytt menneskesyn, en ny virkelighetsoppfatning, her i landet, og islamkritikerne vil bli flere, fordi muslimenes antall vil øke, fordi fler og fler muslimer vil bli islamkritikere, fordi Allah vil det og fordi det er helt naturlig ut fra de hellige skriftene selv. Islam betyr fred og mer demokrati, ikke mindre.
Vår nåværende lykketilsand vil stadig forbedres, fordi vi ser at alt dette vil øke vårt samlede potensiale for kreative endringer og forbedringer. Og dermed brutto nasjonalprodukt multiplisert med «sant» håp og ønsketenkning. Jo flere muslimer, sanne muslimer, sett ut fra våre paradigmer, konsepter, konstrualer, eksistensialer, variabler og parameter kanskje muslimer som egentlig for alltid er bundet til de samme tros- og vesensgrunnlag som oss.
Jo flere eldre og syke vi får, jo fler og fler pleie- og omsorgspersoner vil det komme. Fler og fler sykepleiere, hjelpepleiere og sosionomer (og sosiologer, psykologer og antropologer). Lærerne som stor gruppe, vil bli bedre fordi kompetansen og lønnen vil øke, målt i det vi kan kalle livserfaringer, noe som gir flere plusspoeng enn bare karakterer, basert på en slags distansert IQ, f eks logisk tenkning og empiri, … la oss tenke på «fornuft», den nye fornuft …
Vi vil få flere kunstnere, advokater, leger og foreningsfolk, fler idrettsutøvere, og den ene rekorden etter den andre vil slås, fordi vi samlet vil bli dyktigere, flinkere, sterkere og mer smidige enn før, og denne utviklingen vil gå eksponentielt. Det gjelder vinter- som sommergrener. Det kan ikke gå nedover. Det kommer til å bli flere sunne, friske, frimodige og modige mennesker her, overalt, i alle yrker og sammenhenger. Universitetene vil tjene stort på ulike former for innkvoteringer, midlertidige, selvsagt, med unntak av muligheten for at nordmenn generelt muligens vil begynne å sakke akterut grovt, og i stor skala, en gruppe som derfor vil trenge ekstra bistand og støtte, båe materielt og åndelig. Noe som gladelig vil bli innvilget og bevilget.
Den gruppen i landet som vil tjene mest på at det blir flere muslimer, er de kristne, spesielt de ateistiske kristne, og ateistene eller humanistene selv. Det vil bli mer populært å kalle seg muslim, for slik kan man bedre bli hjulpet, hvis nødvendig, og ikke minst flere muligheter til å hjelpe andre mennesker, hvor de nå enn befinner seg på kloden. Vi vil få større homogenitet her, ikke mindre; vi vil ikke få mer heterogenitet. Og vi vil bli stadig mer homogenisert. Til fordel for alle, nærmest på ubestemt tid fremover. Et homogent samfunn vil nemlig dra lass sammen og styrke all solidaritetsfølelse. Vi vil få en helt ny religion her i landet og en mer sammensatt og dermed en mer nyansert og tolerant Gud. Kort sagt: En mer opportun gud som alle kan kjenne seg bedre igjen i, en gud som ikke kan tukte eller skremme; en gud som sikrer alle en plass i solen, for å si det på den måten, spesielt i solnedgangen, som jo kommer, som en naturnødvendighet.
Leger, advokater, ingeniører, apotekere, kjemiker, kapitalister, byråkrater og lærere av alle slag, og lekfolk, ikke minst, vil fra fødselen av sikres et gratis og evigvaren medlemskap i Sannhets- eller Verdikommisjonen, fordi denne rettigheten er umistelig, gjelder for alle universelt og kan ikke overdras til noen.
Det vil før eller siden ikke være påtvunget å forhandle om lønninger og andre arbeidsvilkår, fordi disse vil følge automatisk av seg selv, som et resultat av det nye systemet i seg selv. Dette vil selvsagt gjelde både lokalt og sentralt, både på mikroplan og makroplan. By og bygd, hand i hand. Vi mater nå komplett frivillig og med stor lyst, uten forbehold, våre demoner i våre uskyldige sinn og hjerter og håper at vi skal bli oppslukt sist, (av tidens nøytrale og uunngåelige forfengeligheter, viderverdigheter og omskifteligheter) under den nå helt usynlige, men fortsatt lange grå marsjen gjennom institusjonene, der det aldri venter et monster, bare røde kinn, (struttende av sunnhet og optimisme) og fargerike bunader, fløte, sætersbrune gudsord fra landet. Joda, idet vi grånes, kan vi fortsatt gråte oss inn i den tro at vi blir stadig bedre, at det skal gå seg til bare mer og mer. Og, sannelig, det gjør det jo, ikke sant? Muslimer kan se frem til å bli mer norske enn noen nordmann eller norske noen gang har vært. Bare vi flikker litt på konstitusjonene. Nurture er bedre enn nature … Muslimer kan vise seg å være de mest entusiastiske når det gjelder å sikre statsprestene sine lønninger og konservere kirkens skrantende gods. Derfor … Gråvær i vente, men solskinn i hjertet. Og Gråbein finnes ikke lenger i vokabularet. Fanitullen, (se litt om Åsgårdsreiea om litt), hvor høres den, i alvoret, i alle forsøk på humor? Fanaråken? Fenalåret? Kjempeviseslåtten? Draugen? Inkjevetten er blitt en husgud for somme. Åsgårdsreia rammer ikke oss lenger. Æsenes tid er forbi, nye og mye bedre kommer inn. Totalavhold medfører en ny type salig fordukkenhet. Masse edru folk som blir rusa på fromhet og løfter, raver rundt i sine raviner, sinne av dopamin, pheremoner, endorfiner og «oxytocin - is associated with trust, sexual arousal and relationship building, it's sometimes referred to as the “love hormone” or “cuddle chemical.” Oxytocin levels also increase when you're hugging someone and when you're experiencing an orgasm …” står det å lese, på nettet. Fri tilgang på opiater? Abortion on demand? Fri utfoldelse for alle, som I Sovjet rundt 1930. Vi er godt forberedt på det beste, vi innynder oss og blir emokratiske monolitter, hver enkelt av av “oss”, hvem de nå enn måtte være, egendefinert eller ikke. Jo da, vi går opp I en ny syntese, ifølge Hegels “ideale” logikk, og senere, men mer seiglivet: Marx sin “materielle” eller materialistiske logikk med ledsagende inkontigente deduksjoner).
(Åsgårdsreia eller oskoreia er etter norsk folketru ein larmande flokk av daudingar eller vette – gjenferd, slåsskjemper, mordarar, drukkenboltar, bedragarar, lausaktige kvinner, tusser og troll – som ved juletider for gjennom lufta på eldsprutande hestar, med Guro Rysserova (Rumpe-Guro) i spissen.)
Vi serviliserer oss helhjertet inn i «det monolittiske emokrati», i det riket hvor bare én vilje hersker, ikke bare i halvsøvne, men i helsøvne, idet vi nekter å tro at vi er hypnotiserte, (fordi dette tross alt vi medføre et visst ansvar, nærmest som ansvar under påvirkning av, ja, du vet kanskje hva).
Vi er blitt spesialiserte eller spesialsydde – riktig nok levende - med iboende reseptorer nå, kun for de «hellige emosjoners og dygders tyranni’s skyld», på makthavernes premisser. Hvem er de? De spør vi ikke om. Det vil virke for usømmelig og fortjene utestengning.
Det vil ikke bli nødvendig å la Fagforeninger og organisasjoner, f eks Landsorganisasjonen, ta egne initiativ (etter valg) i den tro at de selvbestaltet har anledning og runn til å opptre på andres vegene, med de beste intensjoner, og det best vitenskapelige faktagrunnlag å treffe beslutninger på. Nei, dette vil bli upassende, vil de toneangivende si og mene, med fast og overbevist mine og tydelige holdninger som lett vil skremme de allerede vettaskremte og feige – ut fra den nye, objektive, og universelt allmenne, doxologiske, nærmest himmelvendte, normen.
Alle vil få den usynlige tittel av Kommisjonær for Tilsynet for høy moral, for sikkerhets skyld – for å få alle unødvendig prognoser til å forstumme - og for alle tilfellers skyld, for at alle skal føle seg sikrere og sikrere på at alle egentlig vil og kan det samme, fordi dette bare føles så mye bedre enn før, ( før, da vi opptrådte ufordelaktig og opportunt splittet, på en måte).
De vil representerer folkeviljen, merkelig nok, til enhver tid og gjelde uten forbehold, fordi rett og plikt er identiske og alt vil gå opp i en ny, usynlig syntese hvis eneste formål er at emosjoner og følelser skal gå opp i en større og bedre harmoni, nær sagt uten indre motsetninger i seg. For slik, og bare slik, kan alle føle seg litt bedre og stadig mer sikre på at intet ondt kan skje oss. At dette vil sikre oss mer velstand, høyere livsstandard og mer livslykke for alle, vil ikke bare være et ideal, nei, dette er en setning som både aksiomatisk og «teoremisk» sann og urokkelig. Den utsier sannheten, hele sannheten og ikke noe annet enn sannheten, og oppfyllelsen av selve idealet. Ordet Utopia vil dermed med den største letthet og doxologisk strykes fra alle leksika og ordbøker, både på norsk og utenlandsk uten at noen vil føle behov for å stryke ordet, men fordi det ikke er nødvendig lenger å ha og bruke det. Og fordi alle vil mene at dette er av det gode, skjønne og sann, dvs det helt nødvendige. Det vil ikke lenger finnes noen aksidenser, bare kontingenser, dvs En ting som er kontingent: Den Gud mennesker selv skaper til enhver tid, hvis da tid, som virkelig, ontologisk, fenomen, finnes. Og dette blir så den store, nye, levende, frie agens, en kraft i universet som allerede har tilgitt alle alt, også de synder som aldri ble begått. Men spesielt de synder som ble begått, av de spesielt utvalgte, men som nå ikke lenger kan kalles synder, bare ulykkeshendelser, bagateller – ikke noe å bry seg om.
De som kanskje best vil kunne lukrere, på alle måter, på den nye tilstanden, er de kristne som hevder at kristendommen og kristentroen ikke er noen religion, men et personlig forhold til den personlige Gud, og ingen andre. Her vil de få støtte og bli støttet av muslimene som bare vil svare med samme mynt: Også vi tror jo på den personlige, ene Gud.
De kristne vil si og svare: Her ser dere! Var det ikke det vi sa, - og alle kristne biskoper vil samstemme i det, og rope halleluja, i frykt for at man ellers vil miste statsstøtten. For fra nå av fins det ingen religion lenger, bare de personlige forhold, som man må anta muslimene har til sin gud, akkurat som vi har til vår. Analogien her vil opphøyes eller oppheves, alt etter hva vi føler for. Med andre ord.
Når Ayan Hirsi Ali sier at hun er exmuslim, betyr det ikke lenger at hun har skiftet religion, og når ektefellen historieprofessor Niall Ferguson sier at han er ex-ateist, vil det ikke innebære at han har fått en religion, eller at disse begge har skiftet religion, nei, bare at de er blitt kristne med et personlig forhold til Gud, akkurat slik muslimene har det. For også islam hedrer jo Jesus Kristus, spesielt som profet, nærmest på likefot med JK, eller i noe grad og kvalitet under.
Det står i, at det er det de skal, ut fra Skriften selv, noe som jo sikrer følelsene og «det personlige forhold», i hvert fall i lykkeland, egentlig landet for de ulykkelige og forvirrede, et ikke-land som intet navn har, ennå.
Men hvem, og hvordan, hvis overhodet mulig, skal kunne avgjøre om noen har et tilstrekkelig personlig forhold til sin frelser eller ikke, eller i noen og i hvilken grad, overhodet?
Skal det man sier og føler selv være avgjørende i alle forhold - og kanskje innbiller seg, eller gjør det, ut fra personlige nytteformål?
Tillegg, lagt til, til oppr. fil:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/kong-magnus-lagabter-var-kabbalist-en.html :
Søndag 10. november 2024: Kong Magnus Lagabøter var kabbalist - en befriende og betimelig advarsel
Must: Se denne oppkvikkende oppfølgeren av denne posteringen her:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/mye-mer-ndvendig-om-magnus-lagabter-og.html
