En ikke servilt betinget emosjonelt korrekt redaktør, tar ordet ...

«… hvis det i det hele tatt finnes en Gud, er det en selvfølge ar han skal være nådig og godta meg som jeg er», (sier mange av dagens mennesker i fullt alvor, min mrk). En dommens gud vil en ikke vite noe av. «Gud tilgir nok, det er jo jobben hans», sa Voltaire.

Den postmoderne filosofen Foucault, 1926-54, her,  mente at det "å si til et menneske at noe er rett og noe er galt, er et overgrep og representerer en type hersketeknikk»

Ingen spør etter en nådig gud lenger … det morderne mennsket tror at nåde er noe vi har krav på … vi krever Gud til regnskap når livet går oss i mot … « (sitert etter prest i DELK, Jan Bygstad, Dagen, 27.08.14).

Filosofen Rene Descartes, 1596-1650, sa at: «Jeg tenker, derfor er jeg». Han gjorde det til en metode å tvile på alt, bortsett fra egen eksistens.

En annen fransk filosof, André Gide, 1869-1951, sa: Jeg føler, derfor er jeg til».

Albert Camus, 1913-1960, sa: «Jeg gjør opprør, derfor er jeg til».

Jean-Paul Sarte, 1905-1980, sa at mennesket var «délaissement»; det var overlatt til seg selv; til forskjell fra dyrene som ikke kan velge deres eget liv, må mennesket bære ansvaret for eget liv.

Aristoteles: Mennesket er et sosial vesen (dyr).

Protagoras: Mennesket er alle tings mål. (Han nevner så vidt jeg vet at dette innebærer at alle mennesker er alle mennesker middel … ).

I kristentroen holder vi oss til dette: Med hvilken autoritet kan vi hevde at menneskets emosjoner, følelser, verdier og vurderinger - og emoveringer - er selve målestokken for alt? En kristen må si at evangeliet om frelsen ikke rent, purt og eviggyldig springer ut av mennesket, men kommer fra Gud.

Aner jeg en løsning, en utvei, en sikker og objektiv virkelighet her?: Joda, jeg – for min del vet – at jeg svikter, hvilket innebærer at jeg faktisk har en standard, at jeg har idéer og en visjon, om at jeg empirisk eller erfaringsmessig og etisk rett og slett har et ansvar og at jeg er ansvarlig, om enn så lite langt det rekker, og at jeg på samme måte har en erkjennelse og en bekjennelse som forteller meg at det faktisk er mulig å bli tilgitt, idet jeg tror at jeg er eller kan bli «en ny skapning».

Dette kommer i hvert fall ikke fra meg selv, det må derfor komme utenfra, eller ovenfra. Og det er bevise eller evidence nok for meg, og burde være det for flere, som har kontakt med sine godeste og dypeste emosjoner og de mentale sjikt og strukturer som man vet ikke er skadet, fordi det får sin bekreftelse – tydelig bekreftelse - i så mye annet utenfor en selv.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/gud-eller-gelius-det-er-sprsmalet.html

Jeg må – derfor - spørre: Gide hadde nok følelser, men hvor kan hans emosjoner ha gjemt seg, hans dypere sjels åndsliv?

Var han så servilt emosjonelt korrekt overfor tidsånden at han trodde han kunne overse dem? Eller torde han ikke komme inn på emosjoner overhodet, slik mange moderne mennesker av i dag heller ikke kan, og ikke vil – av en eller annen grunn? Se kommentar på de andre under.

Følelser er en funksjon av emosjonene, sett som et knippe i gjensidig bevegelse. Følelsene er emosjonenes eksistensiale og manifisterer deg eksistensielt i møte med exogene eller endogene situasjoner, tilstander eller utfordringer man opplever – refleksivt eller kognitivt - som noe man må eller bør forholder seg aktivt og intensjonalt til.

Følelsene er emosjonenes metanarrativ.

Hvorfor vektlegges så ikke emosjonene i dagens diskurs? De får jo ikke engang det man før i tiden kalte en stemoderlig behandling eller oppmerksomhet. Jo, kanskje fordi vi er «vant til» å tenke gresk» og ikke «semittisk» eller hebraisk, for å svære mer presis. Vi sitter fast i «synet» som den grunnleggende erkjennelseskategori. Det vi hører – ironisk nok, med dagnes overflom av musikk og rytmer – kommer i siste rekke, bortsett fra hos de musikkavhengige.

Det pussige er at «synet» blokkerer for samvittigheten, men det i hebraisk ikke fins noe ord for «samvittighet» - like vel er det i relasjon til Gud at det er meningsfullt å snakke om sam-vit, dette å vite sammen med Gud hva som er rett og galt og hva som er synd eller lovbrudd mot disse kvalifikasjonene.  

Apostelen Paulus snakket om menneskets samvittighet, han var selv jøde og vel skolert i Bibelen Lovbok. (Se om Synderesis: ”Samvittighetens gnist” som ikke kan slokkes av begjær eller affekter, som alltid vil det gode og hater det onde og som gjør at den etisk skyldige føler seg skyldig. Kan knyttes både til viljen og til intellektet: https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Og, ikke minst, og et must: https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html ).

Følelsene er emosjonenes norma normata, emosjonene følelsenes norma normans. Og det er dette vi ikke får med oss i dag, at emosjonene burde være normerende norm, ikke avledet norm. Vi har gjort følelsene til normerende norm og emosjonen henvises til et liv i mørket – fordi vi er for feige til å se, erkjenne og bekjenne det.

Emosjonene er i utgangspunktet fleksible og innser at de lever i «organisme» med resten av fysikken dvs kroppen. De er alle følelser bevegelige – ikke fastlåste – fundament; de er vår bevegelig faste – eller fast bevegelige - konstitusjon som vi bære rundt i leirkar, som personer og mennesker. Mennesker uten dypere relasjon til sine bevegelig ubevegelige emosjoner, er i høyden individer (spesielt sett betraktende og analytisk utenfra).

På sett og vis danner emosjonenes konstitusjon et garn, eller de er en sil, og hvis hullene blir for store, kan absolutt alt trenge seg inn, eller ut, - det kommer alt an på. Og så kommer det an på hvem som setter garnet, lager silen og drar i dem begge, alt etter som.

Emosjonene er en hjertesak, en sak for hjertet og hjertene, en aktiv sak, en sak med agens ja, noe som kan ligne på en aktiv substans, bestående av død materie, men som ikke er det, samtidig. Emosjonene er en gave fra Gud, en nåde, et organ og en kraft vi skjenkes for gratis og hvor selve «hjernemassen» og selve kraniet som verner om emosjonene, som til sammen utgjør er emosjonene vugge, ikke egentlig har krav på noen guds nåde, akkurat som en stein ikke gis noen nåde fra Gud, annet i den egenskapen det er å være stein.

De er som kulefangere og laserstråler … Emosjoner krever respekt, ærbødighet og varsom plei. De kan faktisk dø av «sult» og mangel på stimulans. De er som de babyene som blir kjælt litt med i nærkontakt; de vokser opp med færre problemer, mer varme og mindre kulde, senere i livet.

Den som er på vidvanke i forhold til sine emosjoner kan aldri «stå stødig» eller bli «stående stødig». De som fortrenger dem, fortrenger seg selv i den tro at han fremhever seg selv og gjør seg selv bedre eller «godere». (Som en liten allah, altså).

Emosjoner trenger plei, ja, som alt annet vi har eller burde ha kjært. I dag virker emosjoner kun som et bakteppe eller som et verktøy man kan kle mer eller mindre umiddelbare akklamasjoner eller andre mer grundige og gjerne veloverveide følelsesmessige stemninger og uttrykk med.

Vi går ut fra at alle går og bærer på de samme emosjonene, i like stor mengde som i kvalitet – egentlig – som det heter - (hvis det da ikke har gått skikkelig galt for noen her i livet). Vi tror at emosjonene er noe ubetinget skjønt, sant og godt i alle mennesker. Vi tror at emosjoner er emosjoner overalt, og at de er like overalt, universelt. Bare kulturelt betingede forskjeller gjør emosjoner ulike, og da bare i formen, utenpå, altså – og så skal vi jo forgude alle utrykk, helt i tråd med hva Foucault sa, som jeg nevnte innledningsvis. Vi synes ikke å være tilstrekkelig klar over at emosjonene transcenderer følelsene, i utgangpunktet, vi tror at det er omvendt, at bare vi føler mer og «bedre» jo rikere vil våre emosjonelle liv bli. Poenget er at følelser i bare liten grad former emosjonene. Og jo mer man føler, jo mer føler man forgjeves, hvis man vil ha kontakt med de gode, sunne emosjonene man antar ligger der, og som alltid har ligget der som et urokkelig fundament, gjerne langt inne i hjertet og personligheten. Jo mer man føler, jo færre og mer bortgjemte og innskrumpede blir de genuine emosjonene i den strukturelt bevegelige eller dynamiske og ikke-statiske som ennå eksister, men som man glemmer å «vanne». Emosjoner kan utsettes for dype traumer uten at det vises noen arr utenpå og får de ikke den respekt de fortjener, og den varhet de trenger, og den «lytting» og forstand de har krav på, ja, da kan fraværet av emosjonene begynne sitt eget liv og slå tilbake som en – i det ytre sett usynlig - bumerang, med døden til følge.

Man kan krenke emosjoner, men det er mest krenkelser av følelser det kommer an på i dag. Følelser kan være poseringer og råttent spill, man kan tjene penger på å føle seg krenket og man kan få sin hevn, ved å spille – urettmessig, til og med – på følelser og mange er de som har benyttet anledningen, på det store emo-markedet, som jeg har nevnt i en annen postering. Rent juridisk er «krenkelser» en nøtt, som mange forsvarsadvokater og mange i media tjener rått på, for å si det mildt. Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

Foucault, som jeg nevnte i innledningen, har gjort seg fremmed overfor seg selv og andre.

Se denne: https://www.document.no/2021/03/29/foucault-var-en-pedofil-voldtektsmann/

Første gang jeg så formuleringen som Bygstad siterer, tenkte jeg umiddelbart at denne personen må ha mye å skjule, mye å frykte, mye han vil påtvinge sitt publikum – for å få det til å bli «servilt betinget emosjonelt korrekte». Jeg fikk altså rett.

Også Camus gjør seg fremmed overfor seg selv og andre. Hvis man her skal ta ham på ordet, i sitatet i innledningen. Camus så faktisk det meningsfulle i det absurde, men han står etter min mening skyhøyt over de andre siterte. Som forfatter, vet han å skille og skjelne mellom egen stemme, forfatterens stemme og rollefigurenes stemmer, i diktverket. Han stå kanskje «utenpå» sine emosjoner, men han har kontakten, slik jeg ser ham.

Jeg må her komme med et etter min mening relevant perspektiv, både for det ovenstående og for resten av denne posteringen):

For å skaffe seg innsikt og erkjennelse, bør alle relevante «ting» settes og sees i sammenheng. Slik er det også med sammenhengen mellom følelse og emosjon; det krever et fokus utover og innover, faren er at man enten kan bli for ekstrovert eller for introvert, for oppslukt av verden eller for kvietistisk, sløv, likegyldig, men dette lar jeg ligge.

Emosjonene og deres konstitusjon kan ikke isoleres – når man skal studere dem eller forholde seg til dem, som om de var «ting» eller gjenstander med egen uavhengig eller selvstendig virkende «agens». En person er på sitt vis sine egne emosjoner, derfor må emosjoner betraktes som personer og denne erkjennelsen, ikke bare synpunktet eller synsmåten, må følgelig tas til etterretning og på aller største alvor.

Emosjonene må «ses» i relasjon til normer, regler, vaner, kulturer og lover, pluss folks evner og ferdigheter som kan relateres til empirisk eller objektivt foreliggende faktorer. Emosjonene står ikke og operer ikke «alene» og i et vacum. Vi er, tross alt, som Aristoteles sa, sosiale vesener. Vi er dessuten «skapninger», hvilket i et kristent perspektiv er det aller viktigste å se og ta inn over seg.

Der alle eller de fleste «defokuserer» på emosjonene som realiteter; der de blir mer eller mindre forbudt og betraktet som «tabuer», der får destruksjonskreftene fort stort spillerom i hele «organismen», også i hele sjelen eller i hele personligheten, inkludert omland, i ulike former og dette er elementært.

Å forsøke å dekonstruere sine eller andres emosjoner, er selvsagt fåfengt; det lengste slike forsøk noen gang vil komme er ren manipulasjon av følelser, av nykker og slikt som «valgt sentimentalitet» eller klagende selvmedlidenhet, uten at «det» vil gå over inne rimelig tid og på fornuftig og noenlunde sosialt akseptabelt vis.  Men selvsagt kan vitenskapelig forskning på dette området kreve visse helt rasjonelle «føringer» og «feller».

Forsøk på å konstruere emosjoner og følelser, er nok også fåfengt, og selvsagt både amoralsk og uetisk, for her snakker man om et «område» hvis konstitusjon faktisk krever umiddelbarhet og spontanitet. Akkurat som man ikke kan kreve vennskap av noen, kan man heller ikke kreve at nærmere angitt emosjoner og følelser skal inntreffe på kommando, så å si. Det strider mot naturen å forsøke og alle vet det.

Jeg hørte for kort tid siden en mann fortelle at han hadde møtt tre teologistudenter som alle uttrykte samme mening: De ville ikke føle det bra når de en gang kom ut i full tjeneste å si at Gud er kjærlighet – når Gud hadde ofret sin egen Sønn … .

Akk og ve, sier jeg: Her dreier det seg, slik jeg ser det, om at strekt innflytelsesrike «servilt betingede korrekte emosjoner» er ute og går, med stor styrke.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/understrmmer-i-pestens-tid-og-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Selvsagt kan det oppstå et særlig og usunt fokus på emosjonene, som når man virkelig tror at man er ens egne og verdens følelser og ikke stor annet. Også dette er elementært. Et slikt overdrevent fokus kan på sin side ses som et forsøk på å rasjonalisere eller bortforklare egen tilkortkommenhet i relasjon til egne og andre emosjoner – og følelser, og hele prosjektet ender i at man overflatisk forsøker å helbrede symptomer og ikke årsaker. Det er da man ofte havner i den fellen jeg kaller dette å bli «servilt betinget emosjonelt korrekt». Dette innebærer selvsagt stor feighet i møte med realitetene, noe som vil benketes på det sterkeste av de som ligger under for dette syndromet, som jeg vil kalle det. En vei bort fra faren, - den er konkret og følbar - kan være å forsøke å tenke og føle mer juridico-religico, tenke og handle – og emovere - i mer i juridiske/religiøse baner, og hvor man da søker tilbake til juridiske og religiøse begreper for å begrunne og forklare sine tanker og ståsteder i verdi-diskursen.  Det vil også børe på det fenomen jeg har kalt det hypermagiske paradigme og hvor hypermagikere i dag nærmest har fritt spillerom til å manipulere publikum til å tro at «man er god» eller «bedre». Jeg har skrevet nesten utallige ganger om dette tidligere her på bloggen. Foretar man ingen slik vending mot det juridiske og religiøse, risikerer vi at vi bare blir mer og mer like instinktene og dyrene – ikke til forkleinelse på noen måte her – og dermed bare mindre og mindre ansvarlige, jfr Sartre over.

Jeg vil nå ta et eksempel på hva som ikke er en god og fruktbar, ja, legitim, juridico-religico- livsanskuelse eller verdisyn, i håp om å oppklare visse mulige innsigelser og misforståelser:

Yitzak Rabin, statsminister i Israel, ble i 1995 myrdet av en «from» jøde som hentet hjemmel for drapet i fjerde Mosebok 25. 1-13.

Noen vil da kanskje si at, se der ja, det er helt forferdelig og fullstendig forkastelig av deg å dra opp en teori om at vi må tilbake til det jeg kaller det «juridico-religico» paradigmet. Eksempelet forteller alt om hvor galt det kan gå: Vi må derfor for alt i verden forsøke å unngå det juridisk/religiøse paradigme.

Men nei, denne innsigelsen holder ikke. Den «fromme» jøden som drepte, var det jeg kaller «en servilt betinget emosjonelt – religiøst - korrekt» person, i all sin gru, og i sin kontekst, i sitt miljø, som i sin tur var sykelig opptatt at rent biblisistisk begrunnede «argumenter» uten noe åpning for det fredsprosjektet Rabin og de andre forhandlere forsøkte å få i stand, bygget på internasjonal juss og avtlerett, slik nå forholdene en gang var og slik de håpet de kunne klare å konstruere noe konstruktivt, fredsfremmende og vakkert, sikkert og godt ut av. Det hjelper ikke å referere til at morderen – av sine felager og medkonspiratorer - ble tilregnet en status som «rettferdig», slik «helten» Pinhas ble regnet blant «rettferdige», slik det står i GT.

Torah – Loven – forbyr jo å ta liv, og her var det snakk om fredsforhandlinger og absolutt ingen krig mot jødene selv. Bare sterkt skadede emosjoner kan tilskrive slike handlinger som rettferdige overfor Gud. Morderen fikk jo da også sin straff etter landet Israels gjeldende lover. Jeg ser med andre ord ikke noe grunnlag for drapet på Rabin, hverken verdslig, juridisk eller religiøst, i forhold til Guds øvrige lovverk og Ånd.

Se for øvrig følgende, før vi går litt videre, under:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/nar-korset-skal-ned-en-redaktr-uten-synd.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/lkke-og-minerva-lykke-til-eller-til.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/ma-de-kristne-i-m-lide-mer-for-at-vi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Sløk om grekerne, bl a: https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/nrk-aftenposten-rasisme-og-israel-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

Om bl a Teigen, Laren, Caputo: https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Utdrag fra lederen til Vebjørn Selbekk i Dagen 030721 om biskop Solveig Fiske:

På oss gjør det inntrykk når Det Mosaiske Trossamfunds forstander Joav Melchior i Vårt Land beskriver språkbruken fra Den norske kirke som «hatskapende». Kirkens engasjement i den såkalte Kirkeuka for fred, dens støtte til det palestinske Kairosdokumentet og involveringen i BDS-aktiviteter har over lang tid forståelig nok tæret på det jødiske miljøets tillit til det kirkelige lederskapet.

Og det hele toppet seg da biskop Solveig Fiske i et arrangement nå i vår sammenlignet Israels behandling av palestinerne med nazistenes okkupasjon av Norge. Tidligere nevnte Melchior er vel den som har kommet med den mest treffsikre karakteristikken av biskopens tirade. Forstanderen mener at Fiske «vanhelliger nazistenes ofre, legitimerer vold mot Israel, delegitimerer enhver støtte til Israel og knuser enhver sjanse for dialog og forsoning».

Biskopen har senere i et innlegg i Vårt Land gjort et heller hjelpeløst forsøk på bortforklare sin uakseptable språkbruk. Nei, Solveig Fiske, sammenligningen din var ikke «uheldig». Det ordet du leter etter, er «grotesk».

https://www.dagen.no/meninger/selvrettferdig-kirke-ofrer-jodene/

 

Kommentar og avslutning:

Fiske synes å være kraftig bitt av «det servilt betingende, emosjonelt korrekte».  Akkurat som mange av hennes kollegaer, se for eksempel her:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/angrep-bispene-kristensionister-eller.html

 

Vesten i oppløsning og endring - til det bedre?

Hvorfor LHBTQ (– pluss/minus?) Hvorfor er de så populære? Hvorfor støttes de av alt fra prester til redaktører – i kristne redaksjoner, og ellers i alle slags organisasjoner, utvalg og foreninger?

Hva skjer på lærerværelsene? Tør rektorene  å «opplate sin munn»? Ser vi en kollektiv feighet i sving, eller det motsatte: Et tappert mot, en kamp for virkelig frihet, sant heltemot, edle saker man kan kjempe for, og dø for, om så det kreves?

Er det fordi det er forbudt å si at noe er hellig og at noe er synd, og at det oppleves som en krenkelse å si at noen lever i synd, ja, at noe er synd i det hele tatt, bortsett fra misunnelse, voldtekt, hor osv ? Er det fordi man er redd for bedehusmiljøenes noe uhygieniske helvetesprekner, fra forna da’r, og for at det hatet man forutsetter skal finnes i disse miljøene skal få utbre seg på nytt? Og kun fordi det står i Bibelen og fordi flere kristne virkelig mener det og tror på det?

Eller stikker det dypere? Er man redd for å bli beskyldt for ha fordommer, intoleranse og være så å si flasket opp på et kollektivt hykleri? Frykter man å bli oppfattet som snever, illiberal og så irrasjonelle at til og med bare en millimeter av skepsis – mot saklig og avveide kritikk - bli ansett som verre enn bare «mobbing» og emosjonell ondskap?

Se denne: Pride: Ikke lenger kjærlighet, men politikk og normkritikk

https://resett.no/2021/06/09/pride-ikke-lenger-kjaerlighet-men-politikk-og-normkritikk/

Eksempel på hypermagi med minst to aktører: Den som fremstiller eller fokuserer på taperne, for å få publikum til å emovere riktig, dvs ta parti for de svake, uansett, og dessuten der det ikke foreligger «skjellig grunn til mistanke» om at de anser seg selv som tapere, og som derfor helt «uskyldige», og hvor de mer enn gjerne evner å forsvare seg selv til overmål bedre enn det hjelperne kan og vet?  

Det sier seg vel selv at hjelpere hvis eneste bidrag begrunnes med at det er edelt å hjelpe for hjelpens egen skyld i slik tilfeller kan oppfattes som nokså autoritære, for ikke å si totalitære, arrogante, nedlatende, narissistiske og lite fantasifulle – et kriterium i seg selv på lav empatisk faktor. De jobber kontraproduktivt både på seg selv og omgivelsene, men da uten at «flertallet» og de mer nøkterne og intelligente tør å si et ord imot, i frykt for å bli stemplet som en eller annen slags «fob» eller «rasist» eller noe.

Viser dette vår kulturs stakkarslighet i et større, kollektivt perpektiv?

Alle de som kaldt utnytter taperne og de de konstruer opp, som «svake», for å tilegne seg en ekstra servilt betinget emosjonell korrekthet, og dermed en magisk – og dermed falsk – plussverdi, kan ikke anses for å ha krav på å bli betraktet som spesielt «gode» eller spesielt høyverdig moralske.   De kan tvert med stor rett derimot beskyldes for å være egosnevert interessert i å styrke egen «posisjon» overfor allmenheten, bekjente, venner og familie – offentlig til skue, helt i takt med deres egne megalomane godhetsfølelse. Det kan sies, frykter jeg, at slik aktører faktisk har forlatt kontakten med de grunnleggende vakre og virkelig dydige emosjoner der langt inne i dem selv, emosjoner som kunne bidra til alles større velbehag og merblomstring, ikke bare for å tilfredsstille en liten snever krets av høyst og nokså midlertidige og vilkårlig genererte filantropiske godhetsfølelser.

Dette er resultatet av det foreløpig ubevisstgjorte paradigme eller marerittet jeg kalle SAP og den mangel på å tenke og å forholde seg rasjonelt og følsomt juridico-religico som automatisk følger

Karine Haaland – på face - treffer spikeren på hodet i det følgende:

Hva er det med vårt samfunn!? En sak om premiering av vinnere illustreres med foto av en gråtende fortvilet videregående-elevs bøyde rygg over pulten.

Den som ikke ble premiert fremstilles visuellt - stemples - som en gråtende taper.

Istedet for å juble over den andres seier, skal vi vise medynk med dem som ikke vant.

Vi skal vise medmenneskelighet og medfølelse, det er riktig.

Men deri ligger også det å kunne anerkjenne en som er flink. Flinke mennesker trenger ikke noe mindre omtanke og kjærlighet enn andre.

Og det å fremstille alle dem som ikke kom på førsteplass som gråtende, knekkede, tapere er ikke medfølelse. Det er degraderende og respektløst.

Alle er gode til noe. Alle har en ting de kan hevde seg med.

Hvis vi oppfordres til å synes synd på alle dem som ikke vant akkurat dét, glemmes alle seire og prestasjoner i et hav av negativitet og pessimisme.

Hvorfor ikke la hverandre vinne? Det vinner vi på alle sammen.

Kommentar: Haalands kommentar på det snevre sportsfeltet kan med fordel overføres på samfunnet generelt, slik det funker i dag. Jeg linker det til det jeg kaller hypermagi og hypermagikere. Dette at man blir diktert eller føler seg «nødt» for å sympatisere med «taperne», skal man håpe på å bli godtatt, som «normal», snill, tolerant, empatisk etc. Disse som på død og liv må vise for enhver hvor mye de lider med de lidende, gjør det av en grunn som kan forklares rasjonelt: De gjør det for å tilegne seg – urettmessig – et bonuspoeng, for å si det mildt – i virkeligheten dreier det seg om å styre en – agensielle og tilnærmet «fysiske» magiske kraft offeret antas å besitte, over på seg selv. 

Det dreier seg om emo-tyveri. Resultatet blir at den som taper eller den som i andre tilfelle da virkelig lider, blir frastjålet noe, - en magisk substans som styrker selvbildet til den «medlidende» og øker sjansen han har for å tilegne seg anerkjennelse på det store godhets- og emo-markedet. Slik sett bedriver i dag utrolig mange mennesker med den mest avskyelige primitiv magi uten å vite at det er det de driver med, fordi vi tror som en selvfølgelighet at vi står langt over «buskmennenes» stadium på livets vei innen menneskehetens noe ublide historie.  

Asle Toje advarer om kulturrevolusjon: – Den nye kulturen dyrker svakhet …

– Når offerstatus gir prestisje, lønner deg seg å være offer, skriver Toje.

Jeg vil selv tilføye: Det gjelder da å skaffe seg et offer man kan tilegne seg illusorisk makt fra, - i et typisk lose-lose-spill.

Man gjør seg til hypermagikere uten å skjønne og forstå.

https://resett.no/2021/03/13/asle-toje-advarer-om-kulturrevolusjon-den-nye-kulturen-dyrker-svakhet/

Åge Hareide mener fotball og idrett bør være fri for politiske Pride-markeringer.

Uttalelsen kommer i et intervju med Adresseavisen.

– Man bør holde idretten og fotballen helt fri for politikk og andre propagandasaker, som Pride er. Pride er på mange måter en propaganda for at folk skal være glad i hverandre. Det er okei, men ikke bruk idretten til det, forklarer RBK-sjefen.

 https://resett.no/2021/06/24/hareide-har-fatt-nok-man-bor-holde-fotballen-helt-fri-for-politikk-og-andre-propagandasaker-som-pride-er/

Hareide beklaget Pride-utspill: – Feil å kalle det propaganda

https://resett.no/2021/06/24/hareide-beklaget-pride-utspill-feil-a-kalle-det-propaganda/

En av de som var med på å presse Hareide til en beklagelse var politisk kommentator for Bergens Tidende, Jens Kihl, som hevdet RBK-treneren kom med hatefulle ytringer.

«Vi må forvente eit klart svar frå Rosenborg på om dei stiller seg bak hatpratet til Åge Hareide, på same måte som KrF snart må svare på om dei står bak sin toppkandidat Truls Olufsen-Mehus og hans konspirasjonsteoriar om pride», skrev Kihl.

https://resett.no/2021/06/25/bt-kommentator-ut-mot-hvite-hetro-menn-kaller-hareides-pride-uttalelse-for-hatprat/

Kommentar: Hareide kneler her selv for det nye hypermagiske og servilt betinget emosjonelt korrekte nye, støre Vi’et. Han ligger selv «under the spell», men skjønner det visst ikke, akkurat som hele resten av kulturen av i dag ikke får det med seg, fordi man er blitt så selvpålagt blinde at det går på selve redeligheten, ærligheten og dømmekraften løs, i nesten alle sammenhenger …

Videre:

Antirasistisk senter: – HRS sprer frykt og redsel, de fører en usivilisert og absurd debatt

Forfatter Hege Storhaug signerer boka: "Islam. Den 11.landeplage" etter en debatt om Islam på Cosmopolite Scene.

Skribent Mehreen Sheikh mener at mange har reagert på det vulgære språket det “islamfiendtlige nettverket” anvender i den offentlige debatten.

– Disse tendensene gjelder også organisasjonen Human Rights Service (HRS). Også dette islamfiendtlige nettverket består av resurssterke personer med høyere utdanning. Likevel er debattene deres preget av en gjennomgående primitiv språkbruk, skriver religionshistoriker og forfatter Mehreen Sheikh på hjemmesiden til Antirasistisk Senter.

Les også: Anklager HRS for islamofobi

Sheikh har tidligere skrevet at Resett kan være uheldig for positiv psykisk helse

Hun mener at mange av artiklene og ytringene gir assosiasjoner til en paranoid form for gruppetenkning. …. Sheikh forteller videre at man kan analysere gruppens atferd og holdninger ved bruk av psykoanalytiske teorier, som blant annet kan gi innsikt i det ubevisste tankelivet til gruppen.

Disse underliggende forestillingene kan i en del tilfeller ta styringen av gruppens aktivitetsmønster, akkurat som hos et individ med paranoide symptomer.

Les også: Shurika Hansen svarer på påstander om at Resetts kommentarfelt og skribenter er preget av vrangforestillinger

… Sheikh skriver at innen språkpsykologi viser at ord man velger og måten man bruker dem på, kan avsløre noens psykiske helse. – Både SIAN og HRS har i årevis masseprodusert frykt for islam og muslimer. …

– Forskning omkring psykisk helse viser at personer med nevrotiske symptomer har liten naturlig buffer mot stress. Derfor kan slike individer være preget av konstant sinne, bekymring og fiendtlighet.

… HRS og SIAN … bidrar til å skape irrasjonelle oppfatninger av den sistnevnte religionen og dens 1,5 milliarder tilhengere.

https://resett.no/2021/06/30/antirasistisk-senter-hrs-sprer-frykt-og-redsel-de-forer-en-usivilisert-og-absurd-debatt/

Kommentar:

Sheik nevner språkfilosofi, som liksom skal være en nøkkel eller universalmiddel inn til et bedre og mer lykkelig «samliv». Hun har antakelig liten peil på mye. Hun er helt bergtatt av det jeg altså kaller SAP og det hypermagiske, som jeg skriver om her på bloggen. Se på dette:

Psykiater DR. WAFA SULTAN, antakelig ex-muslim: Expose Islam;
The pervasive political correctness in our society is an epidemic of great proportion. With its moral relativism and multiculturalism, it leads to a drastic decline of Western values, and if it continues unrestrained, it may well lead to the destruction of Western civilization as we know it today. …

Wafa om «språkfilosofi»:

Uheldig vis betrakter vi som er oppdratt innen islam og er offer for islam enhver kritikk av islam som et angrep på islam.

Islams språk er et språk som er negativt, det er et dødt språk, det er et språk fullt av vold, sinne, hat og rasisme. Men nå er mennesket et produkt av språk og hvordan mennesket utvikler seg og blir, avhenger av hvilket språk man oppdras i og utsettes for.

Blir man dominert av et negativt språk, ender man opp med å bli negativ selv, en hensynsløs og ikke-kreativ personlighet som avviser alt og alle. Motsatt vil et menneske som domineres av et positivt språk, vil han komme ut som et positivt menneske, en lykkelig person, en kreativ personlighet. Det islamske språket produserer tapere. Det skaper negative mennesker. Det klarer ikke å frembringe spontanitet og får et dystert anstrøk. Det produserer negative mennesker. Det ser vi i de samfunnene som er dominert av dette negative mennesket (profeten).

---

Problemet med muslimer er at de ikke klarer å skille mellom deres profet og deres egne neser. Kritiserer du Muhammed og hans bedrifter er det som om du hadde forsøkt å kutte av dem nesene.

---

Jeg ser ikke annen utvei enn å åpne disse muslimske kraniene som er så fylt med denne forferdelige islamske lære og rense dem for denne livstruende kreften.

http://www.memritv.org/clip/en/1783.htm

NONNIE DARWISH, tidligere muslim “by birth” , fra Egypt, og nå amerikansk forfatter av mange svært lærerike, informative og poengterte islamkritiske bøker:  

Stop Political Correctness:
The West must realize that it is not doing itself or the Muslim world any favor by political correctness,…. The West must demand reciprocity and equal treatment from Muslim countries. If they build mosques in the US, then we must have the right to build a Church in Saudi Arabia…. By accepting a one way cultural impact from Islam, we are welcoming a disaster waiting to happen.

Her ser vi det jeg kaller SAP-paradigme gå på tryne, godt hjulpet av sin egen iboende destruksjonskraft. Se bare på dette: «Sheikh forteller videre at man kan analysere gruppens atferd og holdninger ved bruk av psykoanalytiske teorier, som blant annet kan gi innsikt i det ubevisste tankelivet til gruppen. Disse underliggende forestillingene kan i en del tilfeller ta styringen av gruppens aktivitetsmønster, akkurat som hos et individ med paranoide symptomer».

Sheik kan sannsynlig vis ha tenkt på Milgrams eksperiment fra 1961 som illustrerte hvor lett folk lar seg styre av autoriteter eller f eks det såkalte Standford Prison Experimet ved Standford University, ved Phillip Zombardo, ti år etter.

(Jeg går ut fra at lesere kjenner til disse).

Mitt poeng: Disse eksperimentene er ikke annet enn det de gir seg ut for å være, nemlig eksperimenter. De innfanger noe universelt, men er ikke universelle i seg selv, og kan ikke legges til grunn som f eks begrunnelser i et partiprogram, i religiøse «byggverk» og heller ikke kan de isolert sett gi grunnlag for konkrete strategier for å bekjempe de resultater eller de konklusjoner eksperimentene i seg selv kaster lys over. 

Men det må sies, som psykiateren Wafa Sultan gir uttrykk for, at eksperimentene kan vise mer av hva islams natur kan bevirke enn hva Vestlig kultur kan romme, tror jeg. (Fordi Vestlig kultur ikke er så bundet antidemokratisk juridisk-religiøst som islam per se er). Se her: https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html

Dette faller helt utenfor fokuset til denne Sheikh, som skilter med en tittel som religionshistoriker, en tittel som nå da burde skremme noen og enhver fra å hente sine innsikter, begrunnelser og kilder i diskursen fra.

Like vel brukes disse eksperimentene som skremmeskudd og knagger man f eks vil skremme, stemple, skjemme, ydmyke, latterliggjøre, fremmedgjøre og intimidere islamkritikere flest med. 

Det hun kanskje burde tenke litt mer over er: Hva hvis det var den guden man virkelig trodde på som sto bak Milgram og Zimbardos eksperimenter - i stedet for Milgram og Zimbardos - og gjorde reglene ubetinget obligatoriske eller universelt normative?

Sheikh er både hypermagiker og SAP, en livsfarlig kombinasjon, med nødvendighet:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

https://neitilislam.blogspot.com/search?q=vi+har+t%C3%B8mt+spr%C3%A5ket

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/den-totalitre-emosjonalisme-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hvem-sier-du-at-jeg-er-et-lite-dykk-i.html

Asle Toje våger seg inn på banen denne gangen med følgende:

«CNN og Fox News’ dekning av eget land minner nå om Russia Today. De spiller den rollen USAs fiender har tiltenkt dem. Venstresiden mener et nytt samfunn skal bygges på verdier, deres verdier. Høyresiden leter etter overdrivelser som bekrefter deres antagelse om at venstresiden er totalitær,» skriver han.

Han mener konflikten om knelingen under Forball-EM illustrerer motsetningene:

En fan som ble intervjuet av den nystarterde «høyreorienterte» kanalen GB-News sa følgende: «Å se laget knele fikk det til å gå kaldt nedover ryggen.» For en engelskmann kneler kun for Gud og Dronningen. I tidligere kamper har tilskuerne buet det engelske laget.

Avisen The Independent tok det som et tegn på britenes rasisme, uten å intervjue noen, skriver Toje: «Å bue de som kneler er rasistisk – det er faktisk så enkelt som det».

Alle vet at spilleren som avstår fra å knele, vil få sitt omdømme knust av de som tror en sannhet kan bekreftes i den lidelse som kan påføres i dens navn.»

– Hvorfor er toleransens talsmenn så autoritære? Det kan se ut som kulturrevolusjonen har kommet i forkant av massenes tilslutning. Det kan virke som om selve ordskiftet har brutt i to konkurrerende virkeligheter som definerer seg i opposisjon til hverandre.

Han mener universitetene har mye av ansvaret og henviser til Jonathan Haidt, som «mener å påvise at samfunnsvitenskapene og humaniora i USA ensrettes rundt postmodernistisk, sosialkonstruktivistisk tankegods som nedvurderer tradisjonelle fellesskap og virkelighetsoppfatninger.»

– Disse teoriene minner mer om ideologier, de forklarer «alt». I min erfaring appellerer slike «strukturelle forklaringer» spesielt til den kognitive middelklassen som nå dominerer studentkullene som følge av at stadig større deler av befolkningen skal utdannes. Unge er uerfarne, lett bytte, skriver Toje.

https://resett.no/2021/07/01/asle-toje-bekymret-for-interne-splittelser-i-vesten-knelingen-er-ikke-frivillig/

Kommentar: Toje bekrefter det jeg vil påstå at jeg har sett lenge og vel. Jeg har valgt min vei i forsøket på å forstå og forholde meg deretter, se flerforlig posteringer her på bloggen og det jeg skriver over, bare for å gi et hint eller en gulrot.

Toje sier et annet sted at det jeg kaller «det nye store, støre «Vi’et»» er blitt autoritært, dvs nærmest totalitært, for å bruke det ordet, slik jeg tolker ham.

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/tffe-tider-forut-det-nye-viet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html