lørdag 8. august 2020

Morken, lidelsen og Libanon - en reise i et markedsført selv

Katastrofen i Libya har «noko å gjera med politisk vanstyre» å gjøre mener redaktør i det kristne Stefanusalliansen sitt magasin, JohannesMorken

… dette vesle landet, klemt inne mellom Israel, Syria og Middelhavet, er også ein storpolitisk kasteball og trykkokar. Her var Frankrike kolonimakt etter … I 15 år fram til 1990 vart landet øydelagt av borgarkrig.

Dei siste tiåra har Saudia-Arabia og Iran kjempa om kontrollen. Iran har gjort det med hjelp av den sjia-muslimske Hizbollah-geriljaen som er ein «stat i staten» og i praksis gjer akkurat som dei vil …

Vi ser et «veksande raseri mot Hizbollah, mot regjeringa og heile det politiske systemet», skriver Morken.

Og så kommer Morken med noen «kostelige betraktninger»: I Libanon blir politisk makt delt mellom dei største religiøse samfunna: sjia-islam, sunni-islam og maronittisk kristendom. Systemet -fra 1943- gjer ikkje minst unge sinte. … Politikarar er berre opptekne av å sikra pengar og interesser for sine eigne.

 Kommentar: Muslimene bare opptatt av penger og korrupsjon? Ikke - egentig - av profeten og islam - primært? Her viser Morken hvor islamofob han er: Muslimene er som oss andre, - bare opptatt av makt og penger. Islam oppi alt dette, skal spares som ideologisk – og sterk politisk - faktor. Det er mer vi har felles enn hva som skiller oss, er budskapet. Morken gjør med slike grep muslimene til folk som må spares for religionskritikk, til «persilleblad» eller snøfnugg.

Han gjør dette ved å sette dem ned på samme åndelige nivå som han forutsetter vestens mennesker befinner seg på, bortsett fra ham selv og hans «venere», da.

De kristne og muslimene ser ut til å være av samme ånd, nemlig den totalt verdslige ånd. Har Morken spurt om lov til å beskytte dem på denne måten? Klarer de ikke å forklare hva de står for selv, og hvem er de helt uten Morkens spesielt servile og emosjonelt korrekt kristne hjelp?

 Morken forutsetter som sant at det gjelder om å vise muslimene at vi har alt felles og at religion er noe sekundært, noe som må komme i andre rekke, når det kommer til forklaringer på elendigheten, nå i Libanon. Morken drømmer: Hadde bare kristne vært litt mindre kristne og muslimer litt mindre muslimer, ville Libanon i dag vårt et paradis og et lysende godt eksempel på convivenzia og som et fortreffelig avspiritualisert forbilde for hele verden.

 Man skulle tro at det er de kristnes skyld i Libanons katastofe, at Libanoan er « eit land mange unge libanesarar ønskjer å reisa frå. Det er lett å forstå dei». Jeg går ut fra at Morken mener at det er like mange muslimer som kristne som ønsker å dra, men tallene viser jo at muslimene er i et stort flertall. Kristne bli i noen vestlige land gitt lavere prioritet enn muslimene. Det er ikke muslimer som først og fremst utsettes for systematisk, organisert og religiøst betinget forfølgelse i Midtøsten. Og dette er et faktum, som Morken selvsagt ikke tør å nevne. Spesielt vil han ikke nevne det hvis han var i det området, vi kan eksemplifisere:

Morken forsikrer: «Den politiske krisa, den økonomiske krisa og pandemien var i seg sjølv nok til å senda Libanon mot kollaps – eit konkursbu og ein «failed state».Så small det. Morken: At seks års lagring av 2750 tonnble sprent i luften, har «noko å gjera med politisk vanstyre».

Kommentar: Morken holder innbitt fast på at de kristne må ha minst like stor skyld som muslimene for vanstyret. (Statsministeren er forresten sunnimuslim, i skrivende stund).

Morken: Folk har god grunn til å vera både livredde og sinte.

Kommentar: Greit nok. Men hva er grunnproblemet? Befolkningen forhold til produksjonsmidlene?

Morken blir personlig: «Då eg første gongen kom til Beirut, eit knapt tiår etter borgarkrigen, stod syriske soldatar på alle knutepunkt. … No ser delar av byen ut som eit bombekrater. Hamna er borte, og med det også ei livlinje for viktige varer».

 Kommentar: Det ser ut for at Morken mener at Syria bør inn igjen i Libanon. Spesielt Stefanusalliansen må nå inn. Noe annet duger ikke, skal vi tro Morken. Ordnung muss sein, eller hva?

Er ikke dette en fin og skånsom måte å appelere til leserenes dårlig samvittighet på? Tvinges man ikke her av Morken til å gi, og gi enda mer, for at den kristn «frelse» skal føles sikret?

Morken mener han har en god løsning som kan forsone all motstrid og skape ro i sjelene:

Morken fortsetter: Stefanusalliansen har fleire partnarar i Libanon. Dei stilte opp då flyktningar fløymde over grensa frå borgarkrigen i Syria. Dei hjelper barn inne i Syria. Og ein av dei arbeider med trusfridom, borgarrettar og mangfald i ei rekkje land i Midtausten. Vi var urolege. Vi fekk snart vita at dei var uskadde. Men skadane på bygningane til Resurrection Church er mange. Ein av våre vener … , fekk husværet sitt maltraktert. Sjølv overlevde truleg Nayla Tabbara fordi ho ikkje var heime.

 Morken: Dei som har ønskt å dra frå heile kollapsen, har fått nye argument. Kyrkjene vi kjenner, ønskjer ikkje å vera «reisebyrå til Vesten», dei vil hjelpa unge kristne til å bli verande i Libanon.

Morken mener at Libanon nå trenge Stefanusalliansen: «Er det noko landet treng, er det håp….

Stefanusalliansen kasta seg alt tysdag kveld og onsdag rundt. Når libanesarar brettar opp ermane, trass kollapsen og katastrofen, er det vår plikt å støtta dei. For å gje landet håp».

 luttkommentar: For å ta en hobbypsykologisk vinkel, og ikke en faglig «lødig» vnkel: Jeg kan ikke dy meg for å se «little big man» i Morken og hans «emo-korrekte» person. Jo større mindreverdskompleksene hans er, jo større og viktigere må han fremstille seg selv, for å være på den emosjonelt korrekte og derfor sikre siden, i ett og alt. Det er nesten flaut å være vitne til at en redaktør senker seg selv ned på det nivået han selv eksemplifiserer. At Morken ikke bare er dum og overflatisk, men også direkte slem og uforstandig, vil forhåpentlig gå frem av linkene jeg legger ved her.

Jeg har «fulgt» Morken en stund nå, ikke fordi han har noe interessant å fare med, men fordi det han farer med, uten unntak, er seg selv, - og dette i seg selv et kjedelig prosjekt. Derfor blir han merkelig nok, kanskje, interessant, fordi han i sin ubetydelighet forteller noe om hva han vil samfunnet skal beskjeftige seg med. Morken i sin hule og på sin lille tue speiler samfunnet rundt. Han speiler nervøsiteten, usikkerheten og skadefryden. Hysteriet. Feigheten. For de vet ikke hvem de er. De vet heller ikke hva de gjør. De har tatt frelsen, tilgivelsen, forløsningen og forsoningen på forskudd og allerede debitert sine himmelske konti, fordi de tror de er så gode, at Gud selv på dette grunnlag er nødt for å dømme dem ved å frifinne dem så å si på forhånd på alvorets dag, (hvis de da i det hele tatt tror på dommens dag).

Han er et lite miniatyrbilde av det større bildet, som sier og byr: Vi skal fordømme islamofobi. Selv ser ikke disse «antifobe» apostlene at det er nettopp det de selv er, nemlig islamofobe – sterkt og direkte skadelig islamomofobe, drevet av irrasjonell frykt for islam og muslimer. De nekter å forholde seg til muslimer som (voksne, intelligente og uredde mennesker, fordi de bagatelliserer muslimenes eget trosgrunnlag og de fundamenter muslimene bygger sin tro på.

Man kan begynne å lure på om slike kristne som Morken virkelig er kristne. De ser ut til å ville undergrave det kristne trosfundamentet for å komme muslimene i møte, - for å kunne fremstå som nettopp»: Servilt betingede, emosjonelt korrekte «synergistister», dvs folk som vil ha og gjør alt for å etablere et helt nytt gudsbilde her i landet, med hjelp fra islam og muslimene.

Det kan bare være et spørsmål om tid før disse kristne forlater sin tro, for å «please» Allah og profeten, i «godhetens navn». Slike kristne fantaserer om at de skal makte å skape en ny og bedre religion, en ny og større Gud. De ser ikke at denne fantasien forteller noe om hvor uhyrlig hovmodige de er, og samtidig naive. Prosessen ikke bare grenser opp til narsissisme, den overskrider «the border». Dette er mennesker som setter seg selv over den kristne Gud og kristentroen. Og jo mer de fjerner seg fra Gud, jo mer bekreftelse må de ha og skaffe seg, på at de står Gud imot, i den tro at det er nettopp det selve den kristne tro krever og byr. Morken kan sies å understreke og tydeliggjøre denne forvirringen. Han er «en big little man». Han styrter nå til i Libanon. Han spiller uten forbehold på vår dårlige samvittighet. Og dette er ikke bare markedsføring av Stefanusalliansen, det er primært en markedsføring av Morken selv: Han befinner seg nå, som alltid, i sentrum av begivenhetene, i sentrum av lidelseshistorien, ja, i sentrum av selve frelseshistorien.

Han heiser flagg: Stefanus, martyren, (som om ikke Kristus selv var martyr), skal skaffe Stefanusstiftelsen/alliansen legitimitet for å innplante så mye dårlig samvittighet i oss som mulig.

 Stefanus led, vi skal lide med Stefanus og Morken. Fordi Morken lider med de lidende i verden, spesielt de som ikke tilhører Kristus, skal vi lide med dem. Vi skal betale vår bot med innskudd på Morkens himmelske bankkonto. Vi skal betale avlat til Stefanusalliansen. Slik vil Morken hjelpe Libanon: Ved å vise at det er han som er den egentlige statsmann og sanne politikere. Han stiller seg på barrikadene og roper i natten. Var vi kanskje ikke først i å fordømme lidelsen i Libanon, var ikke vi blant de første som så at libaneserne lde, og at noe burde gjøres?

Joda, Morken var fort på banen. Med å forsikre Dagens lesere og seg selv om at de – de som er korrekte, altså - er på den riktig riktige siden, de som virkelig kan lide med de lidende, og ikke på den siden som forsvarer kristendommen mot islam og synkretismen, ved nettopp å kritisere å kritisere islam og islams eksistensialer og fundamenter, et prosjekt slike som Morken og hans kamerat i Dagen, herr Gilje, som ikke kan få nok av å løpe Morkens ærend.  (Gilje har en leder i Dagen i dag,lørdag 80820,  om bla «mørkemenn» som jeg akter å kommentere i neste postering). Se for øvrig vår forrige postering om Gilje og Knutby   her og om Morken og fengsling i Iran her.

 Og se her om Bannon og Gilje og Gilje krysser sine spor og Gilje og pride og Gilje nekter prest - og blir selv mørkemann og Kristne redaksjoner svekker kristentroen og

Og hvordan kan jeg så være så påståelig når det gjelder islam og manglende mot til å ta i tu med islam? Kort og godt fordi jeg ikke kjenner en eneste muslim som ikke har vært takknemlig for slik kritikk. Og som ikke ønsker mer av det samme.

How come? Vel, spør Morken og hans ge liker – og du får ikke svar. Det tyder ikke bra hvis det kameratskapet jeg ser manifisterer seg stadig mer mellom Gilje og Morken skal bli et viktige maktsentrum i det kristne paradigmet, i møte med dagens og fremtidens diskurs.

Det er i ferd med å etablere seg et usunt kameraderi i redaksjonene. I seg selv kan dette tyde på stor usikkerhet og desto større behov for støttespillere, nær sagt koste hva det koste vil.

Når vi tar Morken og Giljes historikk på dette markedet nærmere i ettersyn, lover det ikke bra for kristentroen. Både Morken og Gilje oppviser gladelig en type feighet og forvirrng, - eller «from nøling» - som etter min mening bare kan oppfattes som et uttrykk mer for et dypere behov for mye klapping på skuldre og strykning oppover ryggen, enn for sann, frimodig og freidig tro, i møte med de utfordringer «vi vet» vil forsterke seg fremover, og ikke avta. (se vedlagte linker, for å få et mer helhetlig bilde). Både Morken og Horn har etter min mening vist seg som særdeles svake personligheter, og med «svak personlighet» mener jeg også feig personlighet, og ikke minst: Åpenhet for å la seg bruke og misbruke, eller rett og slett en feighet som igjen betinger svak motstand mot press. Man lar seg med andre ord lett presse, hvilket er en dødssynd for redaktører, jfr Redaktørplakaten, pressens egen «konstitusjon» og absolutte norm.

 Derfor er det i dag mer en noen sinne behov for «klare stemmer», klar kristen identitet, fasthet overfor alle forsøk på å undergrave troen – ja, og kjærligheten selv med den, og håpet.  

 Er det snart dagen for Dagen - bl a om Morkens bidrag

 Morkens påskebudskap - blasfemi? – den muslimske terroren er blasfemi …

 Se om Morken og bl a Horn når det kommer til harprat - og deres islamofobi

 Morken og Horn produserer sine ofre

 Med Dagen fra demring til skumring?

 Gilje om bl a "pride"

 Om det nye "vi'et", hypermagi og emokrati

 Morken fordømmer drap men ikke betingelsene

 Fyldig om "Morken og Horn revisited"

 Morken om fengsling i Iran

 Vil Stefanus la seg lure?

 Morken og muslimar har fått nok av islam

 Morken og Vårt Land - et katastrofeområde

Utvalg av tidligere artikler:mandag 16. mars 2020

Om redaktør Giljes utydelige og forvirrende misjon og budskap, Av Hallgeir Oppraak. 

 «Vi ser ut til å befinne oss i en situasjon hvor mange kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre innstilt på å innta upopulære standpunkter, skriver Tarjei Gilje i Dagen 070320.

Kommentar: Gilje er en sann kristenbyråkrat og så lite frimodig at det er påfallende. I hver setning forteller Gilje noe om seg selv, noe han burde forsøke å skjule eller bearbeide: At han er kjedelig. Og med indre spenninger som gjør ham uklar og underdanig, dvs: lite sant og overbevisende misjonerende. Jeg utdyper i forfølgelsen her, (holdt jeg på å si).

Gilje: …. vi ser at kraften i abortmotstanden har avtatt kraftig siden 1970-tallet. Sånn blir det gjerne når man har kjempet i massiv motvind i lang tid.

Gilje viser så til forskning og skriver at «Abort er et av de spørsmålene der nordmenn er mest samstemte.» Like vel, eller på tross av dette, skriver Gilje: Klassekampen forteller at hovedparolen i mange 8. mars-tog i år blir et krav om å fjerne nemndene. Det vil i så fall innebære den mest omfattende endringen i abortloven siden den ble vedtatt.

Han fortsetter: En av tre kirkeaktive støtter dagens abortlov. En av fire KrF-velgere at de støtter dagens abortlov. … Kanskje ligger noe av forklaringen i at selv Kristelig Folkeparti har strever med å utarbeide et helhetlig alternativ til dagens abortlovgivning.

Gilje: -Det er vanskeligere å være imot noe hvis man ikke helt vet hva man skal være for. Mye av forklaringen på at kampviljen har avtatt. … er at kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre innstilt på å innta upopulære standpunkter.

Gilje siterer så Bibelens salme 139, som ifølge Gilje, hittil har gjort det umulig for kristne å støtte dagens abortlov. «Det handler om at livet er gitt av Gud, og at ingen av oss har rett til å ta det i egne hender», skriver Gilje.

Så kommer et ledende «lammelsesspørsmål» fra «den lure misjonær» redaktør Tarjei Gilje: «Men hvordan skal idealer settes ut i livet? Det spørsmålet er det ikke alltid så lett å svare på».

 Kommentar: Her argumenter Gilje for at tvilen er av større vekt og verdi enn troen. At tvilerne faktisk ikke bare KAN ha rett, men at de faktisk har rett, gitt det jeg vil kalle «den politiske virkeligheten», og at hvis de mener det seriøst, dypt og inderlig nok, så har livet like vel ingen sjanse, fordi spørsmålet kan være vanskelig å svare på. Til og med i livets største spørsmål, altså.

 Og dette faktum må ikke bare «tvilen» så bøye seg for, uten å mukke, men også troen. (Gilje ser ikke at han her serviliserer seg under presset fra aborttilhengerne, de som umulig da kan ta Bibelen på alvor i dyp tro).

Likevel står den kristne overbevisningen fast, fortsetter Gilje. Når Jesus Kristus stod opp fra de døde, kan ikke kristne mennesker gå rundt og mene at det er greit å ta livet av barna sine.

Kommentar: Det ser ut for at Gilje her på en pen pedagogisk «korrekt» måte forsøker å skremme aborttilhengerne til å omvende seg. Han skremmer imidlertid ikke med Helvete, men med Jesu oppstandelse fra det døde! Det er sannelig litt av en forkynnelse! Det skal være «det glade budskap», slik Gilje ser det, og Dagen. Gilje bedyrer at han snakker «på livets vegne».

 Gilje konstaterer så at det kan være rett å ta liv i krig og at mange forsvarer dødsstraff. Dette er noe ganske annet enn at den enkelte skal ha rett til å velge liv eller død for sitt ufødte barn.

Men, skriver Gilje: Selve lovgivningen er ikke primært et teologisk eller et kirkelig anliggende.

 Kommentar: Her gir Gilje staten – dvs den til enhver tid politiske sittende makt - «carte blance» i abortsprømålet. Han skriver: Kirkens bidrag til debatten er først og fremst av etisk art.

Gilje forsøker så å vri sprømålet over fra statens anliggende til noe annet: «Hvis valget står mellom at et foster dør og at et foster og dets mor dør, er det bedre at kun fosteret dør». Med dette retoriske grepet forsøker Gilje å vri seg unna. Han forsøker kanskje å trøste, eller ufarliggjøre abort. Han forsøker kanskje å gjøre det til et gradsspørsmål, i alle tilfeller; antakelig i frykt for ikke å støte noen. Han vil – for å si det med litt andre ord - ha «alle» med på laget, - sitt lag: Det mest tolerante laget, må vi tro, og så får heller etikk og moral fly …

 Gilje skriver så kjekt, så kjekt: Han er kommet for å rydde opp i sakene, klargjøre!. Men hva er det han rydder veien for? Han «irettesetter» riktig nok alle bispene i Bispemøtet: Bispemøtets uttalelse fra i fjor ga for liten oppmerksomhet til det etiske hovedspørsmålet knyttet til fosterets krav på livsvern. Det skulle være mulig å komme med en kraftfull oppfordring til å støtte og utvikle tiltak som kan få ned aborttallene, for eksempel økt økonomisk støtte til gravide i studentalder.

Så hva sier egentlig Gilje til bispene: Jo, «møtet» bør utvikle tiltak som kan få ned aborttallene. Gilje kritiserer med andre ord altså ikke biskopene for å være imot abort, - for dårlig eller svak moral eller antimoral - men for å unnlate å komme med «tiltak». Gilje forlanger intet svar fra biskopene som avklare hovedspørsmålet: U-moralen og anti-etikken i dette å ta et forsterliv. Det kommer tydelig vis i annen rekke, eller helt nederst i rekken av spørsmålene. Det viktigste er å treffe tiltak.

Gilje skriver riktig nok: Det er vanskelig å forstå at noen som vil kalle seg kirkeledere aktivt kan støtte dagens abortlov. Den er en ukristelig lov. (Han klager over at biskopene har kommet så langt bortfor alt som heter kristendom, skal vi tro ham på «stemmen», men ikke for umoral; han skriver at biskopene er ukristelig, ja vel, men umoralske? Eller onde? Nei, det kan Gilje ikke få seg til å skrive. Han må være meget redd for å fornærme biskopene, slik jeg ser det. Han må ha et enormt kategorisk imperativ inni seg for å være korrekt servil, - i mangel av et bedre ord, her og nå. Behovet for å være korrekt tvinger ham derimot til å «innta en maxime», en svært tydelig og beleilig selvbetjende slags ad hoc moral, men dette synes ikke å bekymre Gilje. Han er kanskje heller ikke klar over hva han gjør, sett i dette perspektivet. Det er sannelig svakt av en Redaktør …

- Kristelig Folkeparti har de lite å gå på - hvis kampen legges bort, fortsette Gilje. -Samtidig risikerer partiet å skape større avstand til andre enn den lille minoriteten abortmotstandere hvis de opprettholder den tradisjonelle linjen.

Kommentar: A, ha, så det er dette det dreier seg om. Partiet risikerer å skape større avstand; som om det skulle være umulig å skape mer nærhet nettopp til abortmotstanderne! Her skinner Giljes privat konstituerende moral igjennom: Det er flertallet som egentlig kan bestemme hva som er rett og galt i abortspørsmålet. Flertallet kan med andre ord trumfe Gud ord. Men var det ikke nettopp Guds bud som «frimodig» skulle komme først og trumfe «menneske-ordene» eller «menneskefrykten»?

Konklusjon: Giljes politikk forutsetter opportunismens primat, ja, den gjøres til absolutt imperativ og normerende, og overstyrende,  i de største og viktigste spørsmål og i spørsmålet om å verne de svakestes liv og soleklare rett til liv. Giljes etikk forutsetter at opportunismen og dermed verdinihilismen politisk legitimerer hans egen og biskopenes og «forhåpentlig alle kristnes «frimodigheten» i abort-spørsmålet. Giljes teologi retter seg etter tidens etiske mote og blir en moral uten substans og verdighet. (Ikke minst fordi Gilje sender ut motstridende signaler, noe som kan være basert i hans psyke). Den er et uttrykk for dyp, irrasjonell frykt like mye som den illustrerer en feighet som bare de alle mest «emosjonelt og servilt betinget korrekt tolerante» kan oppvise og standpunkter som ikke er noen standpunkter, men som overlater etikken og valgene til andre. (En form for hypermagi, med andre ord). Se om relativisme og toleranse og Om hypermagi, villspor og emosjoner, Den nye hypermagikeren, Om bl a Roe & Wade og juss i USA i dag, Klargjøring av det juridico-religico mennesket, Om Gilje, hatprat, blanshard-syndromet, hypermagi og müncher

 Gijle overlater til andre å ta standpunkt til om det er rett eller galt å ta liv. I seg selv er dette toppen av dette å «toe sine hender». Det er da ikke til å tro at Dagen kan stå inne for Giljes posisjon. Han «truer eller pedagogiserer» riktig nok med at «Jesus har stått opp fra de døde», men dette lyder hult, sett i sammenheng med resten av det han skriver. Han tror tydeligvis at tvil og inkonsistens i seg selv er det nådemiddel som skal til for å redusere abortproduksjonen.  

 Men så skriver Gilje og tror at han slipper å ta stilling, fundamentalt, (annet enn i snakk):

«Men uavhengig av KrFs strategi skulle det fra et kristent ståsted stå fast at denne kampen ikke først og fremst handler om politisk lovgivning. Den handler om ærefrykt for Gud. … lovgivningen blir sjelden helt slik den enkelte av oss aller helst hadde ønsket. Vi risikerer alle å bli stilt overfor dilemmaer der det ikke er opplagt hvilken løsning vi bør velge. Men samtidig som vi erkjenner dette, må vi også kunne fastholde at vi alle har en etikk som går utover selve lovverket. På dette planet skulle kirken frimodig løfte frem livets verdi. Det er et definerende trekk ved en kristen kultur. Jesus døde og stod opp for å gi oss liv»

 Sluttkommentar: Her tilgir Gilje både kristne og ikkekristne politikere og ikke-politikere på Guds vegne, nærmest for å gjøre alle til lags, og det attpåtil på forhånd, før inngrepene foretas, fordi noe annet ikke er politisk mulig.

 Gilje tror kanskje at han kan redusere aborttallene på denne måten og at denne holdningen er mer moralsk enn å fortelle folk og politikere rett ut at abort er galt, enkelt og greit, fordi det uttrykkes i klartekst av Gud selv, både konsekvent og konsistent, Den allmektige og Altseende.

At Gilje ikke nevner Helvete med et ord, torde kanskje være overskriften over Tarjei Giljes etikk, filosofi og teologi. Eller mangel på sådan.

Bakgrunnsartikler for denne posteringen, se Når "livstolkning" trumfer troen, Kristent hykleri, Snart dagen for Dagen?, Med Dagen fra demring til skumring, Johannes Morken fordømmer drap!, Morken: Muslimsk terror blasfemi, Avisen Dagen før lyset går, Manglende mot og frimodighet i kristne redaksjoner - Morken og Gilje under "lupen"

 

Lar norske, kristne, redaksjoner seg presse av islam?

 Av Terje Ole Finne. 

Hvor dypt stikker frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker uroen i visse kristne redaksjoner? Og hvilket utslag gjør så denne frykten og denne uroen? Vel, i noen sammenhenger medfører den svært ubehagelige konsekvenser for de som står utenfor, men som blir invitert inn på redaksjonenes debattsider, jeg tenker her på Vårt Land og på Dagen.

Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» -  og de som støtes ut i kulden. Og her vises ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv skal kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad. Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud om for fremtiden?

Det synes å være etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross for at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan man nå enn formulerer det. Man vil så gjerne fremstå som romslige demokrater, som veldig liberale og forståelsesfulle, man bedyrer å forsvare ytringsfriheten og mangfoldet, ja, man fremstiller seg selv som toleransens sanne beskyttere. Eller toleransens apostler.

Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold som viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet, liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i, gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.

 Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt» til å forsvare, så å si med alle midler. Noen vil simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante ofte ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir totalitært illiberale. 

 Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.

 Det synes å ha etablert seg en underforstått felles lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå, redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre mer eller mindre bevisst. Det virker som om de har inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de skal forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller støttes.

Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller utfordret. Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei, de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre, kritikkverdige intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt med en egen evne til også å se farlig motstand også i selve utformingen av eller estetikken i det som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt formulert ses på en trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner mistenkelig mye i en «jeg er bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.

 Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne når saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte denne personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke har bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt seg, bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra til å styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i seg selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og knebler – for alltid.

 Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene vet at de kan regjere – herse - suverent. Og: Det hjelper nemlig ikke å ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det er å fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».

 Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form av direkte personangrep på «klageren» uten at klageren har mulighet for å bruke den tilsvarsrett som media ellers ser seg bundet av. Slike begrunnelser kan komme i form av ville påstander og beskyldninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver, part i «saken» eller ikke. Her er det «redaktørens» subjektive meninger i full prakt som slår igjennom, han kan ikke stilles til ansvar, han kan gi seg selv rett om han aldri så mye tar helt feil. Den utestengte sitter igjen forsvarsløs og med et stempel på seg som han ikke engang får mulighet til å forsvare seg imot. Særlig ille er jo dette hvis «redaktøren» så lar personangrep blir stående på avisens forum uten at den utestengte har noen mulighet for å forsvare seg.

I eksemplene nedenfor vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som gjerne vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv ikke ville ta. Når det er kommet så langt, er det neppe en overdrivelse å si at redaksjonen har latt seg styre av et slags klamt «godhetstyranni» som de selv ikke er i stand til å gjennomskue funksjonen av.

Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å holde ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser på det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og krefter. Som vi er blitt gjort oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes islamofobi, - en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe om, men at redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten for aktivt å risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes nokså opplagt. I seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner som slik risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn den de selv hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.

 Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med rette – at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme hva som kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene selv, ingen andre.

I og for seg er jo dette et prima prinsipp, men går det etiske grenser for hva man kan tillate seg å foreta seg overfor deltakere som deltakere på debattsidene, hvis deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha brutt hverken folkeskikk eller debattforumets egne retningslinjer?

Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som ikke på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å ha brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller straffes for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller diskriminerende ytringer ?

Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten, men at det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også Dagen.

 Innlegget her vil forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke lite frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det ut for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.

Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra, ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår islam og kritikk av islam.

Det må her også nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike slag ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å si opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men det fins flere konkrete eksempler på skremmende holdninger fra visse arbeidsgiveres side. Næringslivet og organisasjonene synes å gå i takt når det gjelder ikke bare å være på vakt over «alternative» stemmer. Man synes å ha synkronisert seg i en slags kollektiv angst og utrygghetsfølelse for å slippe til og integrere disse stemmene. I stedet venter utestengelse og forsøk på isolering, ja, dehumanisering. 

Hva skyldes det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av det politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig islamkritkk, ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det synes som om det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som konstituerer redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette om liten selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å se realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og tøyd seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå. Nå skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere seg fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på tingene og alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være mer redd for å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle maktposisjon tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og selvstendig grunnlag forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og praktisk grunnlag for best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv at dette er et tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til det levende demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss har jobbet for å realisere.

For det kan ikke flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig kritikk. Det må ligge politiske prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan så i sin tur resultere i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som kun tjener til å svekke kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel for islam, (se under).

Man skulle ikke tro at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg, at altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens bekostning. Det skumle med dette er at redaksjonene henger seg på en trend de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det går prestisje i dette å ville gå i bresjen for «den rette og høye moral», slik redaksjonene i høye ordelag forsøker å beskrive seg selv.

Menneskelig angst og forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg etter, og da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis. Resultatet er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under konstruerte motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen »stråmann» fins. Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye seg med det jeg beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre og som kan bidra til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.

Jeg begynner med et innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet:

Jeg ser at Vårt Land nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert. Tvedt går, som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i lederartiklene i bl a fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden 2002-2015. I Vårt Land finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam som religion eller politisk ideologi, som Selbekk skriver.

I seg selv er jo dette besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I stedet er hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest på prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel islamkritikk.

 Jeg vil her bare trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på hvor hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig reaksjoner på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan utvikle seg til pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av enkelte aktører på denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange andre analoge tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi har i vente.

Eksemplet kan tjene som kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan utarte og hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er enig med og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte motiver, dvs frykt for ikke å handle politisk korrekt.

Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en del kritiske momenter i kronikken.

 Dette innlegget ble etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte godt hvor irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen reagerte, dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter starten ble en yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter, spesielt humanister og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var verdt til å kritiser spesielt kristendommen. 

Kjente personligheter, som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige bidragsytere til denne utviklingen.  En av de mest aktive var avisens egen «yndling», legen, forskeren og ateisten Morten Horn, som man ut fra aktivitetsnivåets omfang skulle tro hadde fri og uforbeholden tilgang til spalteplass når det måtte være og om hvilke saker eller agendaer det så enn gjaldt.

Tajiks kronikk gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre, norsk dame og forklarer denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen dikterer om hvem Jesus er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten osv.

Som vi vet, tror ikke muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere tvert imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.

Avisen erklærte selv uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av Tajiks kronikk lå «innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i utgangspunktet ikke noe å bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.

Men så kommer altså Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren av kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig oppfattes som noe personangrep på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å fremlegge sitt anliggende på ble berørt.

Hele «saken» illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.

Det ligger en amperhet i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet for å etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk eller ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».

Det ble i flukt med dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med at han vil slutte å skrive i avisen hvis ikke forfatterens innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.

Horn mente at forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri – selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og forsker).

Tajik selv, derimot, kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha ytret seg om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller for hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.

Horn kunne da heller ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle seg krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes Morken - kom da heller aldri med noen antydning om at kritikken i seg selv skulle gi grunn for Tajik til å føle seg krenket.

Johannes Morken etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.

Det som er verdt å merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger angående innholdet i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en «prosess» som i seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører å la seg presse.

Eksemplet over kan tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk observasjoner og analyser.

Man kan trygt si at Selbekk har sine ord i behold når han skriver:

«Han (Tvedt) oppdager faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av Midtøsten».

Tvedt sier: «– Kirkens dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å gjøre, og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke, og hvor kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet som islamofobi, forteller historikeren til Dagen».

 Det som her sies om DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at islam og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det store og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke personen Hadja Tajik.

Avisen Vårt Land skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme sine flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt når avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det «mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren, Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk på å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har trukket seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra til å gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og dypere innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.

En annen renommert aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig nok tror på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det han henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske lære.

Avisen behov for å fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger - og sannheter så vel som løgn -  i dagens samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt ettermæle.

-

Terje Ole Finne

Det er ut fra dette ikke het av veien å påstå at norske, kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg til redskaper for islam.

PS: Innlegget med kritikk av Tajiks kronikk i Vårt Land er blitt forelagt til vurdering fra en professor i filosofi ved UiO, fra en høyskolelektor i juss og fra en psykolog. Ingen av dem finner at kritikken av Tajiks kronikk på noen måte kan være uegnet for publisering eller at kritikken kunne bli betraktet som krenkende eller sårende overfor Tajik. Høyskolelektoren sier sogar eksplisitt at det foreligger dårlig behandling fra VL’s side. De to andre sier det samme implisitt.

 For de som måtte være interessert i hva som ble skrevet i kritikken av Hadja Tajiks julekronikk på Verdidebatt og hva Tajk selv skrev i kronikken, se følgende tablå hentet fra tidligere artikler på Spikers Corner:

 

http://spikerscorner.blogspot.com/search?q=tajik

fredag 7. august 2020

Dagen, Gilje og Knutby - hva kan gjøres mot hypermagi? Slippe til det juridico-religico mennsket?

 Jeg er glad for at jeg ikke er Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, som må holde seg til noen få avgrensede spaltecentimetre når han f es skal referer fra og kommentere Knutby-saken. (Som jeg forutsetter er godt kjent nå, etter serien på NRK om saken).

Centimeterne avgrenser Giljes anliggende og tvinger ham inni det banale, inn i den rene skolestilsreportasje. Han må referere fakta, og så ferdig med det, uten metafysiske spekulasjoner, så å si, annet enn ved å referer til de han finner av eksperter.  

Og slik får Gilje ha sitt på det tørre. Leserne likeså: Mer var det ikke med den saken, liksom. La oss sove videre i den tro at det ikke kan hende med oss, her hos oss. For vi er ikke slik. Vi vil ikke ha den slags. (Her advarer Gilje faktisk i en liten attpåsleng av en setning nettopp mot denne selv-overbærende grunnholdning: Ikke her hos oss).

Poenget mitt her at dette blir for kjedelig. Gilje forutsetter at leserne er like snevre, kjedelige og lite sannhetssøkende. Man ønsker visst eller tåler visst ikke litt mer dybde. Kanskje Gilje frykter litt mer innsikt?

Hva slags nivå befinner Dagen seg nå på, egentlig? Hvis Gilje tror han presenterer på det høyeste journalistiske intellektuelle nivå, overvurderer han seg selv like mye som han undervurderer leserne. På sikt kan dette senke Dagens nivå til det et skremmende lavmål. Og på det nivået bør ikke Dagen befinne seg på. «Itte på vilkår», som man sier, vil jeg si, i en slags forskrekkelse. Jeg har tidligere skrevet en del om Giljes nivå andre steder her på bloggen og lagt ut eksempler til avskrekkelse, og til ettertanke.

Hva var det som egentlig skjedde i Knutby? Gilje har rett når han siterer en konsulent på at menigheten lot egne ord gjelde for Guds ord, se under.

Gilje nevner etter min mening det som kanskje er selve kluen til å forstå «Knutby»: Opphøyelsen av Åsa Waldau til «kristi brud».

Hva mente man med «kristi brud»? Skulle man tolke det bokstavelig?

 Så vidt jeg har forstått, har ingen frem til nå klart å legge frem tekstbevis på at et slikt ekteskap kan finne sted. Hvis det var tekstbasert, ville man vel kanskje ha hørt flere historier om ulike «kristi bruder» opp gjennom kirkehistorien. At forestillingen og forventningen om at hennes trosforhold til Kristus skulle fullbyrdes i virkeligheten, nærmest på formelt riktig vis, kom frem i intervjuet med Waldaus sønn, som fortalte at han begynte å lure på hvor hans egen plass i dette landskapet var, - jeg tror han lurte på om Kristus etter bryllupet kunne bli å anse som hans kjødelige «far», til fortrengsel for hans virkelig kjødelige far. I seg selv en gripende historie for et mindreårig barn. Menigheten kan ikke ha snakket om dette, for ellers ville gutten antakelig fått et «korrekt svar».

Åsa Waldaus egen rolle i menighetens tragiske utvikling mot utroskap, vold og drap, kom ikke mye frem i det store bilde. Hun skriver i et brev til svensk tv en slags apologi og det vises et kort glimt hvor hun uttaler noe slikt som at de av menighetsmedlemmene som ble straffet, faktisk fortjente straffen, på menighetens premisser og på grunnlag av den kontrakt man mente forelå mellom menighet og «bestyrelse», men man går ikke inn på dette.

 Jeg har kanskje misforstått, men de som laget dokumentaren burde ha klargjort disse punktene på en grundigere måte; det kan ha vært teologi her som faktisk rettferdiggjorde handlingene, (rent snevert biblisistisk). Så vidt jeg forstår fins ingen teologi som rettferdiggjør å oppfatte «kristi brud» som et gyldig begrep ut fra Bibelen, hvis man da ikke tolker det helt «åndelig», og hvor det da faktisk kan tenkes at det fins tusener av kvinnelig kristne kvinner som enten har vært eller kommer til å bli «kristi brud» på ordentlig, sett i en slags konkret kjødelig forening, noe som igjen vel forutsetter at Jesus faktisk er «kommet igjen», i form av Gud inkarnert i den kjødelige Jesus.

Hva kan forklare menighetens utvikling? Her kan anføres mye psykologi: Det dreier seg om maktspill. Noen utnytter noen i kraft av sin posisjon. Noen må utrenskes skal menigheten beholde sin «renhet» etc. Her dreide det seg om kyniske beregninger noe som resulterer i drap. Sex antas å være en mektig drivkraft. Man lyver, forstiller seg og lar hykleriet gå for sannhet. Man spiler på frykt. Straffemetodene er harde. Man underlegger seg regimet uten å protestere, ja, uten å reflektere. Frykten for å miste tilhørigheten er sterkere enn å avsløre humbuget og brutaliteten, en ikke helt fremmed mekanisme.

 Det er gjort mange studier på gruppepress og folke er trolige til det utroligste, bare de slipper å bli utstøtt. Her finnes det mekanismer i virksomhet, som man skulle tro de fleste i ledelsen var klar over og som man kunne forvente de vill forsøke å motvirke, men den gang ei.

 Jeg kan ikke tro annet enn at mange i ledelsen faktisk helt fra starten av så og forsto at noe var galt fatt, men at de kom inn i en alvorlig og slavebindende kognitiv dissonans, en dissonans man ironisk nok bruker «kreativt», i og med at menighetene synes å blomstre. Drapsmannen ble bl a karakterisert som en kreativ type, - en stor ressurs! – før saken ble opprullet. (I et annet intervju som ikke kom med i dokumentarserien, skryter drapsmannen i fengselet selv om at han klarte å forføre flere kvinner i menigheten, men visstnok ikke Åsa Waldau selv, selv om det var nære på).

I de store og hele ser menigheten ut til å fundert sin tro på at medlemmene ikke var «synder og frelst samtidig», men på at de (kun) var frelst og derfor stadig under helliggjørelse, under ledelse av den høyeste autoritet: «de eldste».

Menigheten ble dermed ikke styrt av det jeg vil kalle et juridico-religico-paradigme, men et totalitært tyranni drevet av «de korrekte emosjoner». Her hausset hypermagikerne og deres servile følgere hverandre opp i beste «emosjonelt korrekte stil og modus» samtidig, et modus som bare «spiste flere og flere av sine barn», og jo mer intenst dette «monsteret» spise, åpent og kravstort, jo lenger skred «revolusjonen» frem mot den fullstendige avsløring og kollaps. (Når så de skyldige i ettertid fremstår som angrende syndere, er det grunn til å være på vakt. Det er faktisk moralsk forsvarlig å hevde at disse menneskene var med på leken helt fra starten av. og at de kanskje hele tiden virkeig var sitt ansvar bevisst. De ble - eller ble gjort til - maktglade pådrivere, de beste medspillere. De besrkev seg selv som ressurssterke, talentfulle osv. De trodde ikke at noen kraft overhodet ville være i stand til avsløre dem selv. Det kan bare spekuleres på hvor langt disse menneskene til slutt hadde vært villig til å gå, vel vitende at de var med på noe grunnleggende usunt og galt. At de nå i etterkant så glatt innrømmer sine «feil» og ber om tilgivelse, vitner om at de allerede før avsløringen visste med seg selv noe de ikke var i stand til å ikke-vite, se om hva «Budzi» sier, under).

 De overså – i realiteten - menighetens juridiske stilling og så samtidig bort fra den religiøse dimensjonen som et nødvendig korrelat til relasjonen til Gud. Hele menigheten ble følgelig styrt på grunnlag av rent sekulære premisser og hverken av Guds lover eller de lover samfunnet rundt ble styrt av. (Fosmo uttalte på et et tv-opptak at han gikk inn for å tillate at barn ble fysisk tuktet, selv om lovverket forbød fysisk avstraffelse. Menigheten var da på vei til å bli selvstyrt og seg selv nok eller en slags stat i staten, kan vi si: Hverken Gud eller lovlige myndigheter kunne styre menigheten, bare menigheten selv. Menigheten hadde da underlagt seg sitt eget autokrati og blitt en ondsinnet korporasjon, se nærmere klargjøring under ).

Under påskudd av å hjelpe, ila myndighetspersonene i menighetene strenge straffer, tilsynelatende for å hjelpe, ja, for mer enn bare å hjelpe: Her dreide seg om «frelse» og helliggjørelse. Her hjalp man altså ved å påføre smerte, og ikke bare mental smerte, men fysisk. Trusselen om utstøting lå i luften; det var ikke plass til «syndere». Her var faktisk alt sekularisert og sekten i og av seg selv hadde erstattet både Gud og juss med seg selv som øverste autoritet og fundament.

 En invertert variant av dette finner jeg i det jeg kaller «müncher»  i hatprat og hypermagi - Blanchard - her. Ved å påføre smerte, tilraner hypermagikerne seg selv en ekstra magisk verdi eller kraft, som i synergi tjener til å befeste og øke ledelsens kontroll og makt. Her er den juridico-religico dimensjonen helt fraværende, forholdet til Gud og til den juss som naturretten setter, blir irrelevant og uten hjemmelskraft. Det eneste gyldige kraftsentrum finnes bare i hypermagikerens hode og karakter eller kjødeliggjorte type. Hypermagikerens menighet er dermed blitt selvtilstrekkelig. Den har tilranet seg en enestående asietet. Her gjelder bare ego-egico, for å si det på den måten, og dette oppfattes nå som selve redningen og den eneste virkelig eksisterende eksistensielle og emosjonelle trøst for sektmedlemmene.  

 Andre hypermagikere påfører de ofrene de fronter og som de overfor omverdenen offentlig og intimt forsikrer om at de støtter og hjelper fullt og helt, en smerte som angivelig skal være påført dem av andre enn hypermagikeren selv. Offer og bøddel er nå begge blitt hypermagikere. Begge magikerne tror – og «vet» - at de høster den høyest mulige personlig gevinst jo mer de hjelper og støtter hverandre, på helt ulike premisser og med helt ulik motivasjon, men faktisk og objektivt uten at offeret ber om slik hjelp og oppmerksomhet. Hypermagikeren har lykkes i å skape et behov i sitt offer som gjør offeret avhengig både av hypermagikeren personlig og hans hypermagiske metode og kraft. Både hypermagikerens evne eller ferdighet til å suggerere og den suggererte parts mottakelighet for en slik påvirkning, ser ut til å vokse i synergi i denne prosessen. Begge går mot et klimaks i et møte eller i et sammenfall som lett kan manifistere seg som en legitimering av bruk av vold, (sml Mason-saken i USA).

 Ofrene settes med andre ord inn i et avhengighetsforhold til seg selv, dvs til de hypemagiske forestillingene – men ikke til bevisst formulerte trossetninger - de har arvet fra eller sympatisert seg til fra hypemagikeren eller bøddelen. Hypermagikeren «vet» da at hans/hennes sosiale posisjon bare kan «booste» enda mer, jo mer edel han/hun/de kan få andre til å tro at de virkelig er så gode og selvoppfordrende som de virker og synes som å være.

 Hjelpen baseres på et vikariende motiv og hvem er vel ikke interessert i å «hjelpe», sånn i sin alminnelighet? Begge hypermagikere – på hver side av aksen offer bøddel -  vet at straffen for dem som avslører spillet og motivene, risikerer harde straffer både fra «hjelpekorpset» selv, og fra store deler av den emosjonelt korrekte overflatiske og servile omverden, både i menigheten og utenfor, altså. De vet at gruppemekanismen arbeider for dem. Alle har jo selv involvert seg og investert av sitt overskudd og sin kreativitet og denne merverdi er få villig til å gi slipp på frivillig og bevisst.

Det største offeret for den hypermagien som drev menigheten, var den unge kvinnen som utførte selve drapet og drapsforsøkene. Vi fikk bekreftet hvordan hun ble systematisk manipulert over lang tid. Hun var det mest tragiske offeret, nest etter den som ble drept, selvsagt. (Hun ble med rette ikke frikjent i den påfølgende rettssaken).

 Her utnyttet hypermagien et svært svakt ledd, et «ledd» som faktisk trodde at hun kunne hjelpe, ved å hjelpe hjelperne, dvs menigheten og spesielt de eldste i menigheten, og at denne hjelpen faktisk ble pålagt henne av Gud selv. (Hun skal ha blitt diagnostisert i forbindelse med den etterfølgende rettssak av sakkyndige som lettpåvirkelig og med personlighetsforstyrrelse.

Her var det både det juridiske aspektet og det religiøse aspektet, slik jeg ser det, helt fraværende. Her gjaldt bare «ånden» og emosjonene, som sprang ut av menigheten selv, en ånd som måtte mates og fetes opp av medlemmet selv skulle den fortsatt ha sin eksistensberettigelse og legitimitet. Her gjaldt bare de «åndelige» relasjonene; den fysiske kontakten eller sexen var bare en funksjon av det åndelige, et instrument for å kunne forsterke helliggjørelsen.

 Synden som sunn forestilling, realitet og faktisk helbredende mellomledd mellom ånden og gud ble her forlatt: Den synden som bare kan overvinnes via et fundamentalt juridisk forhold til den nåderike Gud, en nåde med utspring i Gud selv, ikke i menneskets psyke og emosjon, og samtid kombinert med et reflektert trosforhold til Gud, ikke først og fremst et (usunt og ofte hysterisk eller manisk emosjonelt forhold til den samme, et sunt og «adekvat» forhold som krever kognisjon eller fornuft som en buffer mot å bli overveldet og oppslukt av «ånden», som jo her overstyres av «de egne behov», den egne nå iboende og høyst doxologiske magi eller hypermagi, som jeg kaller det.

Knutby, slik den utviklet seg, kan tas som et eksempel på selve urmyten: Den «vrangtro» at det kan stå i menneskets makt selv å bli lik Gud, og, - ikke minst – at det ontologisk sett kan bli lik kjærligheten selv.

Og med en slik vrangtro følger den innbilning at jo mer åndelig man er, jo mindre juridisk ansvarlig tror man at man blir, hvilket jo er en grov illusjon og en stor tragedie. «Jo mer ånd, eller jo mer åndelig man tror man er, jo mindre ansvar» er et credo som spiser seg selv og fører mange inn i ufattelige ulykker på det individuelle og kollektive planet.

 Et sunt demokrati og en sunn tro finner seg derimot uttrykk i demokratiet, ikke i emokratiet. En sunn tro kan ikke være hypemagisk motivert, (selv om en slik «tro» er aldri så sekulær, slik som i humanismen eller i humanetikken). En sunn, levende og kreativ tro må være fundert både i det juridiske og det religiøse samtidig, enda så «scizofrent» dette kan høres. Hvis den splittes og overtas ensidig av «ånden», blir det snakk om hypermagi og da en tro uten det verdslige og åndelige aspektet, uten det juridiske og religiøse fundamentet, uten det juridico-religico mennesket, slik jeg forsøker å forklare det.    

 Tarjei Gilje skriver at Knutby kan skje hos oss. Og det er sant og visst. Det kan til og med skje i fullstendig avkristnede og fullstendig åndsfrie miljøer.

Knutby-saken rystet mange, skriver Gilje, også i Norge, da den ble kjent i 2004. Drapet på Alexandra Fossmo og drapsforsøket på naboen Daniel Linde gjorde at pinsemenigheten i den svenske bygden omkring fire mil øst for Uppsala ble kjent vidt og bredt.

 Etter hvert ble både teologisk vanvidd, manipulasjon og maktmisbruk, ispedd seksuelle privilegier for lederne, gjenstand for omfattende offentlig oppmerksomhet.

Helge Fossmo, som var pastor i menigheten, ble fengslet. Men livet i sekten fortsatte. Nye ledere tok over, stadig i nært samarbeid med Åsa Waldau, også kjent som den personifiserte «Kristi brud».

 Nå i sommer har NRK formidlet den rystende dokumentaren som Sveriges Televisions program Uppdrag Granskning har laget om den nå nedlagte menigheten i Knutby.

Gilje er opprørt og forsikrer om at han er god og korrekt: … Et skrekkvelde blir rullet opp. … Etter hvert ble fellesskapet mer og mer lukket, og den indre justisen stadig tøffere. Det innerste lederskapet tok på seg rollen som den enkeltes dommer, og fortalte hvem av medlemmene som til enhver tid var «rett» og hvem som var «feil».

 … En av kvinnene i dokumentaren forteller om hvordan hun måtte overlate sitt lille barn til en annen familie i menigheten, siden moren angivelig var uegnet til å ta vare på henne. Barn opptrådte som dommer overfor andre barn, og de barna som ble stemplet som «feil» levde med frykten for helvete nært innpå livet.

«Vi ble programmert til å legge bort det indre kompasset vårt», sier «Maria», en av dem som var tett på Åsa Waldau og flere av de andre lederne. I dag undrer hun seg over hvordan den gradvise nedbyggingen av hennes egen dømmekraft kunne finne sted, og hva hun dermed fant seg i.

… Peter Halldorf … spør om det ikke er forsvaret av en «fundamentalistisk lesning av Bibelen som er roten til tragedien i Knutby». Halldorf etterlyser en mer grunnleggende selvransakelse fra dagens pinseledere.

 …. Allerede i 2005 skrev han i boken «Ånd og bokstav» at «Bibeltro som ideologi, ender i en bakevje. Rykket løs fra en historisk sammenheng, en tradisjon og et fellesskap der lovsang og liturgi, sjelesorg og eukaristi (nattverd, red. anm.) utgjør den selvsagte åkerjorden der troen blir lutret og finner næring, risikerer Bibelen å bli en farlig bok. Alt kan forsvares med skriftord.»

Se vår utmerkede artikkel om puritanere, fundamentalisme - biblisisme, bibelsitering, og faren for borgerkrig i islam og kristendom her. Og se også - ikke minst- vår analyse av Agapen som Livets Tre, ikke som en mulig subejktivistiske eller solipsistisk-narsissistisk tilegnelse av Paulus Kjærlighetssalmen i første brev til korinterne 13: Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle …

Om Kjærligheten,  - Agapen - , godheten og Livets Tre

Apologeten Stefan Gustavsson går i rette med Halldorf og skriver at «Problemet i Knutby var ikke Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord eller en viss tolkning av den. Problemet var at pastorene lærte forsamlingen å tro at deres ord var Guds ord».

 Gilje skriver videre: Ut fra intervjuene har Gustavsson utvilsomt rett i at lederskapet i Knutby Filadelfia fikk en posisjon de ikke burde hatt. Det var opplagt en usunn karismatikk som preget menigheten. Men det er likevel verdt å reflektere over om denne diagnosen lodder dypt nok.

 Og hva er så dypt nok for Gilje: … hvis man gir Peter Halldorf rett, utfordrer det etablert praksis i både frikirkelige og lavkirkelige miljøer. … medlemmene der var vanlige mennesker. Ingen av oss har grunn til å heve oss over dem og tenke at dette ikke kunne skjedd med oss, om vi befant oss i feil miljø over tid.

 Gilje søker eksperthjelp: Som psykolog Kari Halstensen ved Modum Bad sa til Dagen i forrige uke, skriver Gilje: «Vi har alle et sektmedlem eller en ekstremist i oss. Det kan skje ting som fører oss inn dit.»

 Her får vi en kraftsalve fra Gilje: Dømmekraft kan bygges opp, men den kan også bygges ned. Og individualisert bibelbruk, kombinert med en karismatikk som i stor grad bygger på følelser, eller på det intuitive, bærer i seg en kime som kan utnyttes. Derfor bør vi ikke avslutte debatten om Knutby eller lignende miljø for raskt.

Vi er enig med Gilje, men vi har en mer sammensatt tilnærming:  Se noen av våre tanker om hypermagi her og her om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Er Gilje hypermagiker? Om hatprat, "müncher" m m og Når de gode må produsere sine ofre og  Kristne redaksjoner, feighet, islamkritikk, og se her: se om Morken og Dagen her og se her: Er det snart dagen for Dagen? og Gilje og Morken - samme alen?

Når Gilje nevner «følelser» her, tror vi litt i vår innbilskhet at han kanskje har lest våre tanker om «emokratiet» og tilegnet seg en viss «merverdi på tingene» ut fra dette: EMOKRATIET

Gilje: … Pingst-leder, Daniel Alm forteller om hvordan det etter hvert ble brudd mellom den svenske pinsebevegelsen og Knutby-menigheten. Journalisten spør om Pingst burde valgt en annen tilnærming.

Giljes moralske innsikt: Når man står overfor et miljø som Knutby, vil refleksen både fra storsamfunnet og fra oss i pressen være å gå til deres overordnede og forvente klare svar.

… pinsebevegelsen har også en egeninteresse i å markere tydelig avstand til Knutby. Men med tanke på dem som fortsatt befant seg på innsiden av dette miljøet, er det ikke gitt at det sterke offentlige søkelyset gjorde det lettere å reflektere kritisk …

Gilje gjør seg noen alvorlig tanker og vet hva som er rett og galt: Ytre kritikk kan føre til indre samling også i sunnere sammenhenger enn Knutby Filadelfia. … ledere som vil gå dialogens vei fremfor konfrontasjonens, risikerer å bli oppfattet som svake … Derfor trengs det både mot og utholdenhet for å både formidle tilstrekkelig tydelig hva som er rett og hva som er galt, og samtidig lytte …

Gilje vet og kan: De farlige lederne kommer kanskje aldri til å forstå rekkevidden av sine egne handlinger … (0gså her er vi enig med Gilje).

 Både religiøse og politiske miljø kan utvikle sekteriske trekk. Den faren kommer ikke til å forsvinne. Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte … Kostnaden ved å overse denne faren kan bli veldig høye, skriver Tarjei Gilje.

 Her følger vår generell kommentar, etterfulgt av noen linker som kan gi en viss bakgrunnsmusikk og bli en liten stemme i den større harmoni, som i dag kan synes mer som en tragedie, enn som en harmoni, og mer som øredøvende og illevarslende trommeslag i gatene på en søndag morgen, enn som klokkeklang fra kirkespir, eller som en søte godnattsang i barnets og eventyrenes verden:

 At der ble begått overtramp og forkastelig ting i Knutby, er hevet over tvil. For mitt vedkommende er det imidlertid mer interessant å fokusere på mulige årsaker og på mulige innfallsvinkler inn til større forståelse for hvorfor det ble mulig.

Kan vi forstå Knytby ved å trekke inn teorier om samvittigheten og hvordan den formes, hvor den eventuelt kommer fra, hva den måtte bestå i, og av, og spørsmålet om hvor den eventuelt vil ta veien? Vil teorier

 Wesley, samvittighet, synd, taqwa og plikt til å hate, Syndene 13

 Gule definerer islam i seg selv som ekstremisme?

 Forsøk på begrepsavklaring: Kommunitariansime består kort sagt av minst tre «ting»: Demonisk, ansvarlig og narrativ kommunitariansme. (Jeg trekker her på J. Budziszewski):

Demonisk kommunitariansime:

 Eksempler er f esk Tyskland under nazismen og Hitler hvor man den gang betraktet samfunnet i seg selv som verdienes og sannhetens kilde. Dette resulterte i et avguderi som krevde blodoffer på en skala historien sjelden ser maken til. Staten – «kommunen» -  ble tillagt guddommelige egenskaper både som lovgiver, utøvende og dømmende. Denne tredelte staten ble tillagt en enhet man ventet seg «alt godt av», på fortest mulig tid og hvor ethvert virkemidler som kunne styrke, bevare, utvide og øke denne statens makt og innflytelse, dette uhyret, ble tillagt guddommelig legitimitet. Det utviklet seg et uhyre med en egen agens det var umulig å tøyle før det var for sent og die Untergang var et faktum.

Men var tyskerne monstre? Nei, det var at deres verditeori gjorde alle til monstre som lever nazi-idelogien ut i sin fulle, logiske konsekvens.

 Det sier seg selv at kristendommen står som et radikalt motstykke til denne formen og dette grunnlag for kommunitarianisme, særlig når denne gis et skinn av kristen legitimitet.

Løgnens makt kan bli stor der den skjuler seg selv bak sannheten og kler seg i dens kappe.

Verdier blir ikke nødvendig vis gode bare fordi de de oppstår genereres i en kommune, altså et samfunn. Derfor vil noen (Etzioni) f eks hevde at kommunale verdier må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer. Slik vil en ansvarlig kommunitarianisme oppstå, mener man. Men tanken skranter, man sier f eks at man må sørge for moralsk undervisning i skolen, men sør man: Hvilke verdier skal man så undervise i? og man da svarer at man f eks vil undervise om de verdiene vårt samfunn – f eks det amerikanske – deler, så kan man i sin tur begynner å begrunne hvorfor akkurat de grunnleggende verdiene er bedre enn alle andre verdier som dyrkes i andre kommuner, kulturer og samfunn f eks.

Spørsmål kan stilles om man mener at «alle personers verdighet» innbefatter dette å bli krenket over lovligheten av abort, og er det f eks helt ok i henhold til appeller om at diskriminering er avskyelig, når det f eks innføres kvotesystemer i det offentlige? Krever kravet om toleranse f eks at man ikke skal reagere med avsky i musikk og kunst som går ut på å vanære Jesus på det groveste.

Og hva med det faktum at folk flest ikke lar seg opprøre det minste over hvor besatte mennesker kan bli av all den sex de blir utsatt for og hysteriet rundt å skaffe seg mest mulig materielle velstand? Vil dette jaget inkalkuleres «som positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer, slik at en ansvarlig kommunitarianisme vil oppstå?»

Tar «ansvarlig kommunitarianisme» sin argumentasjon ut i sin fulle logiske konklusjon?

Den vil måtte erklære at de ytre og overlappende felleserfaringene betraktes om en utgave av Den naturlige loven, som i sin klassiske form i dag benektes kan eksistere, med stor kraft. I seg selv representer dette et stort dilemma og da Den naturlige loven i seg selv reiser en del meget intrikate filosofiske spørsmål, gjør det ikke mindre komplisert, noe de som sverger til ansvarlig kommunitariansime ikke synes å ville ta prinsipielt tak i. 

Den kristen tenkningen omkring Den naturlig loven, moralloven, har sitt utspring i hedenske kulturer, men anses for å målbære et spesifikt kristent verdisyn eller en unik kristen ontologi, altså en lære om det som er, (det av Gud gitte).

Kristendommen forutsetter at siden Gud er skaperen av alle ting, så må hans formål eller vilje reflekteres i selve skaperverket. Det gamle testamentet har imidlertid intet ord for «natur» og Det nye testamentet nevner det bare en gang, og da i en rent moralsk setting, Rom 1. 26-27 hvor det kontrasteres mellom naturlig og unaturlige seksuelle relasjoner. Paulus sier at hedningene er en lov for dem selv, de har ikke Mose-loven, men de har loven skrevet på hjertene deres og at deres samvittighet gjør dem i stand til å anklage og forsvare.

 Det store spørsmålet blir da: Hvor mye av loven er skrevet på deres hjerter? I Jeremia beskriver hjertet som svikefullt – nesten over alle grenser, eller fremfor alt – og at det ikke fins noen kur for det. Paul sier for sin del at før nåden ble gitt, levde han og andre som ulydige og underlagt lidenskaper, den syndige natur. Vi var alle i naturen mål for vreden, Ef 2. 3. Vi perverterte kunnskapen om naturen.

Thomas Aquinas trekker den slutning at bevisstheten eller fornuftsevnen ikke har falt så dypt som resten av kroppen. Fallet medførte at vi ikke lenger klarte å styre lystene i oss, pasjonene. Thomas så derfor ingenting til hinder for å videreutvikle teologi ut fra den naturlige loven og at dette kunne skape et felles grunn mellom kristne og ikke-kristne. Slik sett har de ansvarlige kommunitarianerne «et ytre og overlappende kriterium baser på felles menneskelige erfaringer.

I motsetning til Thomas av Aquinas mente de reformerte kirkene at mennesket etter fallet hadde sunket så lavt at det til og med for et perfekt sinn ville være umulig å spore Skaperens originale intensjoner. Menneskets fornuftsevne er skadet og det som er skrevet på hjertet kan i høyden bidra til å erkjenne skyld og synd, men fornuften er ikke tilstrekkelig til å veilede eller motivere. Dette bidro til skepsis overfor Den naturlige loven i reformerte kretser.

«Budzi» sier det på denne måten: This bleak interpretation left the Reformers but two possibilities for the project og developing a normative doctrin of natural law. One was to to develop a new kind, by reasoning nok backwards to creation but forwards to the Fall. Of cource, both kinds of doctrine draw attention to what we share by being human. But wheras the older theorists of natural law drew attention to the patteren that was broken, the newer ones drew attention to to the brokenness of the patteren, wheras the formet asked «what clues to the divine design have survived the corruption of human nature?, the latter asked «what follows from the bare fact that human nature is corrupt?

I denne kryssilden kan det for mange være minste motstands vei ganske enkelt å droppe doktrinen om Den naturlige loven i sin helhet og heller underkaste seg Skriften alene idet man stolte på at Guds nåde skulle «ta seg av hjertet».

 Narrativ kommunitarianisme:

Kan positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier basert på felles menneskelige erfaringer tilfredsstille alle på alle måter ut fra en forståelse av hva Den naturlige loven betyr og innebærer? Den narrative kommunitarianismen sier: Nei.

Det benektes ikke at det fins noe som kalles fellesmenneskelige erfaringer. Problemet er hvordan hver enkelt skal tolke de erfaringer gruppen eller kommunen forteller om disse erfaringene. Hvordan skal gruppens «store fortelling» om hvordan man skal leve tolkes og praktiseres? Det kan jo hende at disse tolkningen nettopp ikke er anerkjente som «fellesmenneskelige erfaringer» og erfaringer i alle andre grupper. Hva utelukker at nettopp det narrativet gruppen selv forteller om seg selv virkelig er sant? Hvorfor skulle de perspektivet som driver en til å betrakte gruppene utenfra – for å finne noe overgripende felles - ha noe fortrinn fremfor andre narrativer, perspektiver og praksiser?

 Hvorfor skulle man tro på slagord som ikke trenger Gud for å bli trodd? Er det ikke i seg selv en god grunn for å betrakte slike slagord og «bekjennelser» med skepsis?

Løsningen synes å ligge i et valg; man må velge hvilket narrativ man vil holde for sant, ja, hvilket narrativt som Er sant.

Kommunitarianere som f esk Alasdair MacIntyre faller i den fellen at de anser moralske krav kun er intelligible innenfor spesifikke «communities» eller tradisjoner, det fins ingen universabile normer i det hele tatt, ikke engang «Du skal være nøytral»!: «Though thou canst not be neutral within a community or tradition, thou shall be neutral among communities and traditions».

Dette er nok et eksempel på at man forsøker å utlede moralsk kunnskap ut fra uviljen mot å tilstå moralsk kunnskap overhodet, sier Budzsiszewski i True Toleranse, se XIV. 

På hjemlige trakter kan vi lytte til Thomas Hylland Eriksen:

I korthet mener liberalere at individer skaper samfunn, mens kommunitarister  hevder  at  det  er  samfunn  som  skaper individer.  Som mange års filosofisk og politisk debatt  har  vist,  er  denne forskjellen  alt  annet  enn  triviell.  Dersom kommunitaristene har rett, er den erfarte kulturens tykkhet en nødvendig forutsetning for individualitet, men dersom liberalerne har rett, så bør respekten for individets integritet fungere som et  bolverk  mot  overgrep  begått  i  religionens  eller  kulturens navn,  og  individuelle  rettigheter  bør  følgelig  veie  tyngre  enn  kulturelle normer og skikker.

Det er vanskelig å finne ureformerte kommunitarister i internasjonalt intellektuelt liv i dag, men visse  kommunitaristiske fortolkninger  av  rettighetsproblematikken er stadig akademisk respektable. Selv om det for lengst er blitt utidsmessig å forsvare kulturrelativisme som etisk posisjon, er meningene delte med hensyn til grupperettigheter (som er utgangspunktet for multikulturalistisk ideologi) og, mer generelt, forholdet  mellom gruppe og enkeltperson i dagens verden. Ikke desto mindre står individet i forgrunnen både i juss og normativ teori, noe som blant annet skyldes at selve gruppenes eksistens  (som  noe  mer  enn  statistiske  kategorier)  er omstridt. Offentlige debatter og kontroverser kan handle om intellektuelle eiendomsrettigheter, kulturelle og språklige rettigheter for minoriteter, foruten de etter hvert klassiske flerkulturelle dilemmaene som handler om alt fra språk og svømmeundervisning  i  skolen  til  arrangerte  ekteskap  og homofobi blant innvandrere , men det er også et komplisert forhold mellom sedvanerett (customary law) og formell jus i mange land i Sør.

Nevrolingvistisk forskning  har  de  siste  årene  dokumentert  noe  vi  vel lenge har hatt en anelse om, nemlig at en langvarig språkbruk av en bestemt type skaper hardprogrammerte forbindelser i hjernen, som er vanskelige å avlære.

George Lakoff  skriver i The Political Mind om hvordan det dannes faste forbindelser mellom begrepspar slik at det ene ordet til slutt «trigger» det andre.

 Islam og terrorisme, eventuelt muslim og kvinneundertrykker, er de mest nærliggende eksemplene i dagens Vest-Europa, men prøv å si ord som «Nord-Irland», «Serbia» eller «Dominique Strauss-Kahn», og poenget blir tydeligere. Min egen fotballklubb, Lyn, var kanskje offer for en slik kobling for noen år siden, da klubben med god grunn ble assosiert med skandaler og svindel. Selv lenge etter at Lyn hadde ryddet opp, vegret investorene seg for å gå inn. «Lyn» betydde ikke lenger «best i by’n», men «snusk’. Koblingen mellom de i utgangspunktet ubeslektede begrepene foregår til slutt automatisk, uten å ta veien om fornuften.

Derfor er det lite sannsynlig at fri utveksling av alle mulige meninger er en oppskrift på en rasjonelt informert og klokt vurderende offentlighet. Vi mennesker er like mye preget av våre sensologier (fornemmelser og følelser satt i system) som av våre ideologier (politiske tankesystemer).

 Korporatisme, ond kommunitarianisme, Budzi, Hylland Eriksen

 Når ikke å hate blir en synd

 Plikt til å hate

Okkasjonalisme, Leirvik, Roald, samvittighet kristentroen om synd og nåde

  

Kjell Skartveit ser dette ut fra en etter min mening optimal forståelsesvinkel:

I kristen tro skapte Gud ut fra seg selv, men (likevel slik) at svært mye er kommet galt av sted, og at Gud insisterer på å bringe det på rett kjøl. Gud skapte av sin hellige kjærlighet mennesket, en kjærlighet som gir skapningen frihet, - men i sin frihet valgte mennesket synden.

De som tror på en skapergud er nødt til å forholde seg til ondskap: Enten så er den et problem, et grunnproblem, eller så er den det ikke. Det avgjørende spørsmålet er om troen legger til rette for et syndefall. For uten et syndefall er det umulig å argumentere for en «humanistisk» tro, det er ingen «humanisme» i en tro hvor ondskapen er like naturlig som kjærligheten.

Den eneste som kommer inn på noe som ligner slike tanker i boka, Islamks Humanisme, er Umar Ashraf. Han skriver:

 Praktisering av islam forutsetter taqwa, (gjerne oversatt med «gudsfrykt») og intensjon. Taqwa er et begrep som beskriver bevisstheten om Gud, en konstant mental tilstand av at mitt levesett er tilpasset det Allah vil. Kall det gjerne en bevissthet om at jeg praktiserer for Den allmektige og ingen andre. En naturlig del av taqwa er selvbeherskelse. Et annet aspekt ved taqwa er å unngå deltakelse i ting som Allah forbyr. Å dømme andres handlinger er også å betvile deres taqwa, nemlig å så tvil om deres intensjon og dermed deres relasjon til Gud. Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette menneske anklage andre og kaste skitt på dem?

Ashraf skriver at vi som enkeltmennesker ikke skal dømme om noen er en dårlig person, selv hvis vedkommende ikke opptrer i samsvar med det vi mener er rett levesett etter Allahs befalinger. Bare Allah kjenner deres niyyah – deres intensjon. Intensjonen bak handlingen kan være noe vi ikke vet.

 Med islam har det kommet en virkelighetsoppfatning som står for noe helt annet enn det folk flest orker å ta inn over seg. For selv om Umar Ashrafs ord kan virke forlokkende hos mang en sekularist, er det en naturlig konsekvens av en tro uten syndefall at man ikke klarer å utlede en absolutt moral. Dermed er verdirelativismen et faktum, og Europa er tilbake der det begynte, i Romerrikets uforutsigbare voldshelvete. I en slikt perspektiv blir håpet om et humanistisk islam knust, det er ikke mulig å tro på det gode i mennesket så lenge man ikke vet hva Allah mener er godt.

 https://www.document.no/2017/03/12/islamsk-humanisme/

 Skartveit, taqwa: Omtalt her på bloggen, pluss om nåde, ide, eid osv

 Har muslimer samvittighet? Aristoteles, tragedien mm

 Har muslimene samvittighet? (2)

 Leirvik m fl, div sitater om islam som etisk system – bl a Roald, Rodney Stark, Reilly, Quradawi, lovskolene, Nathan Busenitz i Reasons we believe: s 80,  Elwell: s 510 Gud relaterer seg til mennesket i et paktsperspektiv, Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap, Al Ghazali,

Dr. Henry Morris i The long War Against God s 305: Stanley Jaki, en ungarsk benediktinerprest og professor i vitenskapshistorie, siterer Salme 136. 4-9 som en illustrasjon på guds kreative design og kontroll over himmel og jord: Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at den faste og varme tro på JHWH produserte en varm, tillitsfull og optimistisk verdsettelse av naturen som nok en gang skiller paktenes riker fra de rikene i dens omgivelser». «Hvordan kunne Vesten oppnå sitt overraskende overtak innen vitenskapene?

Jo, den gjorde det ved å ta avstand fra det fundamentalt hedenske i den greske vitenskap».

En liten oppsummering (av det viktigste) nå, fra Christian Life, Noen greske grunnbegreper ang. synd og nåde, om skolatsikken og ordo salutis, Hvordan så oppfatte islam som et etisk system?

Følgende er notater tatt under lesing av professor Oddbjørn Leirvik kan kanskje være til hjelp:

Fazlur Rahman 1919-1988 ville ikke at Islam skulle oppfattes som en religion som baserer moral på grunnlag av trusler om straff! Hans reformistiske syn gjorde at han måtte forlate lærestolen sin Pakistan. Oversetter taqwa med gudsmedvit, i stedet for gudsfrykt. I motsetning til Berg som bruker birr.

Samvit, taqwa, er at vi vet noe forpliktende sammen med Allah, - dermed distanserer han seg fra opplysningstiden sekulariserte syn på samvittigheten som sier at mennesket i kraft av sin samvittighet er sin egen fornuftsstyrte dommer. Rahman må derfor holde fast i en guddommelig ytre autoritet. Religion er lydnad. Iman – den indre dimensjonen ved troen. Islam går på den samfunnsmessige dimensjonen. Det er helt nødvendig å etablere et ytre fellesskap. Drar en klar linje mellom Koran- og hadith-basert etikk.

(I linkene over, vil man kunne finne drøfelser og fakta om Avicenna, Averroes. Ib Tamiyya d. 1328. Om Leirvik om Samvit, eller samvittighet.  Om Fazlur Rahman og Farid Esack kobler samvittighetsbegrept med taqwa og forstår dette som en individbasert, moralsk gudsbevissthet, men også som ankerfeste for et solidarisk liv i samfunnet. Ibn Warraq. Trojan Horse, Solomon & Maqdisi, s 7 ff. Og om: Ahmad ibn Hanbal, d 855. Og: Om lovskolene i islam sette i historisk perspektiv, (notater fra Sadakat Kadri: Heaven on earth). Og om: professor Anne Sofie Roald, inkludert mange eksempler på islamsk juss i praksis.